Carl I. Hagen (Frp):
Jeg har også
dette spørsmål til justisministeren:
I flere incestsaker med dømte
gjerningsmenn viser det seg noe senere at de er dømt basert på feilaktige
påstander og anklager og/eller useriøse og lettvinte uttalelser fra såkalt
psykologisk sakkyndige. Muligheten for at det er mange uskyldig dømte fra
perioden med incesthysteri på topp, er meget stor.
Vil justisministeren ta et initiativ
til en fornyet gjennomgang av alle incestsaker hvor tilståelse eller
ugjendrivelige tekniske bevis ikke forelå?
Statsråd Grete Faremo:
Jeg vil
innledningsvis bemerke at justisministeren ikke er rette myndighet til å
initiere eller instruere annen myndighet til å foreta en fornyet gjennomgang
eller behandling av saker som er avgjort av domstolene.
Det er sakens parter, dvs. den
domfelte og påtalemyndigheten, som kan anke over en dom eller begjære
fornyet behandling av en sak. En rettskraftig dom kan også begjæres
gjenopptatt. Dette er en sikkerhetsventil i vårt system. Begjæringen må
fremsettes av sakens parter og avgjøres av den domstol som avsa den angrepne
dom. Dette følger som kjent av reglene i straffeprosessloven.
Man kan dessverre ikke gardere seg 100
pst. mot at noen blir uskyldig dømt. Dette gjelder også i incestsaker. Det
er imidlertid av den aller største viktighet at denne mulighet gjøres så
liten som overhodet mulig.
Justisdepartementet har jobbet
systematisk gjennom flere år for å styrke og forbedre arbeidet med saker
hvor det er mistanke om seksuelt misbruk av barn. Det gjelder både
kompetanseheving, etterforskning og tverrfaglig samarbeid, foruten
regelendringer. Handlingsplanen mot seksuelt misbruk av barn fra 1992 var
opptakten til en forsterket innsats fra denne regjeringen på området. Med
St.meld.nr.53 (1992-1993), Om seksuelle overgrep mot barn, ble det iverksatt
en rekke tiltak på dette området. Flere av disse tiltakene er gjennomført,
og en del pågår fortsatt. Våren 1994 fulgte Regjeringen opp med nye tiltak
omtalt i den såkalte offerproposisjonen. Et bredt flertall i Stortinget
sluttet seg til de ulike forslagene.
Foruten forbedringer i regelverket
styrkes kompetansen betydelig innen politi og påtalemyndighet. Reglene for
dommeravhør vil bli foreslått endret om kort tid. Et omfattende
informasjonsmateriale er også på det nærmeste ferdigstilt. Her vil
voldsoffer kunne hente rask informasjon og veiledning om hvor hjelp kan fås
både i justis- og helsevesenet.
Carl I. Hagen (Frp):
Jeg takker
statsråden for svaret. Jeg vil bare referere til to saker som har vært i
avisene. Lørdag 14. januar står det på en side i Dagbladet:
| « I barnehagen fortalte
småjenta at hun var plaget av brekninger. Dette satte personalet, barnevernet
og kommunen i sammenheng med sexovergrep - og marerittet startet for stefaren.
|
| Kommunen gikk til anmeldelse,
og stefaren ble tiltalt på fullstendig sviktende grunnlag. » |
Og fra torsdag den 2. mars:
Stavangermannen ...
ble i 1986 dømt til 3 1/2 års fengsel for voldtekt, incest og samleier med sin
egen datter. I 1992 trakk datteren i et detaljert politiavhør alle anklagene
mot faren tilbake, men faren ble ikke informert og saken ikke gjenopptatt.
- Og han måtte sone videre.
Det er en rekke eksempler på at man
senere har funnet ut at folk har vært uskyldig dømt.
Mitt spørsmål er: Er
gjenopptakelsessystemet godt nok for å få redusert muligheten for uskyldig
dømte? Og hvem er i tilfelle rette instans, hvis det ikke er
justisministeren, å ta opp saken med?
Statsråd Grete Faremo:
Reglene for
gjenopptakelse av straffesaker er nettopp utvidet etter en grundig
behandling for bare kort tid tilbake her i Stortinget.
Det er uhyre vanskelige saker når vi
snakker om seksualisert vold - overgrep mot mindreårige, ikke minst. Det er
saker hvor det er nødvendig med så profesjonell etterforskning og påtale som
mulig. Det gjelder selvsagt også det arbeidet som utføres i domstolene.
Det er noe av bakgrunnen for at vi i Justisdepartementet i samarbeid med
Helse- og sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet har gått så
bredt til verks og gått igjennom systemet for å se om vi har de rette
reglene og så god kompetanse som mulig. Det gjøres betydelige endringer på
disse ulike områdene nå.
Carl I. Hagen (Frp):
Jeg får liksom
ikke svar på spørsmålet, for når justisministeren snakker om at man nettopp
har fått noen nye regler, og at man arbeider med dette, gjelder jo ikke det
tidligere saker. Det er det som er problemet, at det ikke har
tilbakevirkende kraft.
Når vi nå har fått erfaring for at
avgjørelser og vurderinger som ble fattet på slutten av 1980-tallet og
begynnelsen av 1990-tallet, var på feilaktig grunnlag, er det ikke da mulig
å få justisministeren med på at man kanskje kan ta et initiativ overfor
rette myndigheter? Jeg går ut fra at det er Riksadvokaten - nå har jo
justisministeren tillit til ham, hva jeg ikke har. Justisministeren må
kunne gjøre noe for å få til en gjennomgang av nettopp den type saker hvor
det verken forelå tilståelse eller ugjendrivelige tekniske bevis, altså der
hvor det var helt skjønnsmessige avgjørelser, for å se om man kanskje kan
redde noen av de uskyldig dømte i Norge. Noen sitter kanskje ennå og soner.
Det er det jeg gjerne skulle fått justisministeren med på.
Statsråd Grete Faremo:
Jeg syns man må
skille mellom enkeltsaker hvor det påstås at dom er avsagt på feilaktig
grunnlag - jeg slutter meg ikke til den uttalelsen - og et arbeid med å
gjøre et godt system likevel bedre. De ulike tiltak som nå iverksettes,
spenner altså fra kompetansebygging og regelendring til tverrfaglig
samarbeid. Det er godt system som vi nå søker å gjøre enda bedre, og hvor
også en utvidet adgang til gjenopptakelse er introdusert i norsk rett.
Presidenten: Vi går tilbake til
spørsmål 22, idet presidenten ser at representanten Alvheim nå er til stede.