Ola D Gløtvold (Sp):
Jeg har følgende
spørsmål til helseministeren:
Dersom HSSO, tidligere Vanførehjemmet,
Ottestad i Hedmark, nedlegges, mister blant annet pasienter over hele landet
et tilbud når det gjelder rehabilitering for dysmelirammede barn og
polioskadde.
Kan helseministeren være med på å
revurdere planene for HSSO slik at man her kan få et fortsatt landsdekkende
tilbud for blant annet disse, og et tilfredsstillende tilbud for pasienter i
Hedmark, og bør ikke et slikt kompetansesenter innen rehabilitering også
være kvalifisert for omstillingsmidler?
Statsråd Werner Christie:
I
St.meld.nr.41 (1987-1988), Nasjonal helseplan, ble det skissert hvordan
rehabiliteringstjenesten burde organiseres. Dette er senere fulgt opp og
utdypet i en veileder om denne tjenesten som Helsedirektoratet utgav på
nyåret i 1992. Det ble her anbefalt en egen rehabiliteringsavdeling/enhet i
hvert fylke. Det ble også anbefalt at denne avdelingen skulle lokaliseres
til sentralsykehuset fordi en da kunne trekke veksler på et bredt fagmiljø
og bl.a. ha håp om en bedre rekruttering.
Hedmark fylkeskommune har i samsvar
med dette arbeidet med planer om modernisering og omorganisering av
rehabiliteringsvirksomheten for å legge den til sentralsykehuset som en del
av dette sykehusets virksomhet. Fylkeskommunen søkte i denne forbindelse om
omstillingsmidler i 1994. Sosial- og helsedepartementet fant å kunne
innvilge 60 % av søknadssummen. En ren videreføring av det tidligere
etablerte tilbudet er det ikke søkt om, og det kan naturlig nok heller ikke
fylle vilkårene for midler som er øremerket omstilling og kostnader
forbundet med dette.
Det er i denne saken slett ikke snakk
om å nedlegge et tilbud, men om å flytte og modernisere en avdeling som
ligger isolert for seg selv i en nedslitt bygningsmasse. Det er ikke
forutsatt at tilbudet skal endres selv om avdelingen flyttes.
Slik jeg kjenner denne saken, har
Hedmark fylkeskommune i nærmere 20 år lett etter gode løsninger for
tidligere Østlandske Vanførehjem, herunder bl.a. full rehabilitering av det
eksisterende bygget der det nå ligger, nybygg og integrering med Hamar
sykehus på ny tomt, og enkelte andre løsninger. Ingen av disse utredningene
har ført frem til noe vedtak i fylkeskommunen.
For noen små grupper funksjonshemmede,
bl.a. dysmelirammede barn, som nevnt i spørsmålet, har Regjeringen
prioritert landsdekkende kompetanseoppbygging innenfor Regjeringens
handlingsplan for funksjonshemmede. Sunnaas Sykehus har dermed fått
ansvaret for å bygge opp et trenings- og rådgivningssenter for dysmeli, og
fire andre små grupper som har lignende behov. Trenings- og
rådgivningssenteret har egne kurslokaler hvor familiene kan samles, i
tillegg til at treningsmulighetene på sykehuset, som er utmerkede, kan
benyttes. Trenings- og rådgivningssenteret har allerede vært i full drift i
vel ett år. I tillegg til å gi individuelle tilbud og gruppetilbud skal
Trenings- og rådgivningssenteret spre sin kompetanse til rehabiliterings- og
habiliteringsteam og andre aktuelle fagmiljøer der brukerne bor. Etter
hvert vil mye av treningen i bruk av proteser kunne foregå nærmere
hjemstedet med eventuell veiledning fra Trenings- og rådgivningssenteret og
Statens senter for ortopedi.
Innenfor gruppen poliopasienter som
fikk sykdommen under epidemiene på 1940- og 1950-tallet, finnes det i dag
mange som har funksjonshemminger og senskader, såkalt postpoliosyndrom.
Dette skaper behov for utrednings- og behandlingstilbud. Sunnaas Sykehus
har i dag et arbeid i gang for å heve den nasjonale kompetanse på dette
området.
Det er slått fast at alle
regionsykehusene skal ha ansvar for følgetilstander og senskader etter
poliomyelitt. I tillegg til Sunnaas Sykehus har også Haukeland sykehus
arbeidet spesielt med slike problemstillinger. Med veiledning fra
regionsykehusene - i dagens situasjon særlig Sunnaas Sykehus og delvis
Haukeland sykehus - vil mye av opptreningen og rehabiliteringen i forhold
til disse pasientene kunne foregå i kommunene eller ved sentralsykehusenes
rehabiliteringsavdeling, slik som i Hedmark.
Jorunn Ringstad:
hadde her teke over
presidentplassen.
Ola D Gløtvold (Sp):
Jeg takker
helseministeren for svaret. Jeg synes det gav lite svar på mitt konkrete
spørsmål om man kunne tenke seg å være med på å revurdere planene for HSSO,
slik at man kunne få et sterkere kompetansesenter. HSSO har vært et
kompetansesenter med et bredt fagmiljø, bl.a. har det her vært et tilbud til
Parkinsons-rammede og MS-rammede. Muskel- og skjelettlidelser har vært tatt
hånd om her, ved siden av dem som jeg har nevnt i spørsmålet mitt.
Det er riktig at det har vært mye
diskusjon omkring denne institusjonen. Fylkeskommunen overtok den for
mindre enn 20 år siden, etter hva jeg kan huske, men da lovet man den
brukerorganisasjonen som tidligere hadde eid og drevet Vanførehjemmet, at
man skulle gi et tilbud til de gruppene som inntil da hadde benyttet
institusjonen. Det vil ikke være et tilsvarende tilbud som gis i dag, hvis
det blir flyttet til sentralsykehuset.
Helseministeren sa at det ikke var
søkt om videreføring av tilbudet på det grunnlag som jeg omtaler her - og
det er vel riktig. Men jeg vil igjen spørre helseministeren om han kan
tenke seg å se på disse brukergruppene kombinert, slik at en kan få en sterk
institusjon her. Det er bl.a. en nedgang i senger som gjør at tilbudet vil
bli dårligere bare for Hedmarks pasienter.
Statsråd Werner Christie:
Som det vil
ha fremgått av mitt svar, har det skjedd mye på de årene som er gått siden
Hedmark fylkeskommune overtok institusjonen Østlandske Vanførehjem og de
forpliktelsene som denne institusjonen hadde overfor mange pasientgrupper.
Rehabiliteringstilbud er bygd ut i
mange fylker, og den regionale funksjonen som denne institusjonen i
utgangspunktet hadde, er det nå et redusert behov for i forhold til
tidligere. I tillegg har regionsykehusene og andre sykehus fått
spesialoppgaver på dette området, som jeg i noen grad har utdypet.
Det insinueres også at tilbudet vil
bli nedlagt, men vi må se forskjellen mellom en bygningsmasse og et tilbud.
Tilbudet skapes av fagfolkene, og fagfolkene har nå rømt denne avdelingen på
grunn av at det ikke er fattet endelige beslutninger om en modernisering og
opprustning av denne avdelingen etter langtekkelige diskusjoner over mange
år. Det vil kunne gis tilsvarende tilbud på Sentralsykehusets avdeling, og
det vil kunne gis ved andre institusjoner i landet.
Ola D. Gløtvold (Sp):
Det er riktig som
helseministeren sier, at fagfolk nå er i ferd med å rømme institusjonen, men
det skyldes jo først og fremst politisk vankelmodighet og en fram og
tilbakeprosedyre uten at det blir tatt et ordentlig standpunkt slik at denne
institusjonen blir gjort til det den burde være. Institusjonen ligger slett
ikke som statsråden sier, « isolert og for seg selv ». Blant annet har den
Norsk Teknisk Ortopedi som en av de nærmeste naboene, og Østo, som er en
annen bedrift som jobber med proteser. Det er jo det som gjør at denne
institusjonen har et spesielt omdømme hos bl.a. de brukere som er rammet av
dysmeli og polio, og også amputasjoner. Innholdet i rehabiliteringen har
nok endret seg på disse årene, men det er fortsatt et spørsmål om kapasitet
for behandling, om institusjonsplasser, og også om dagplasser og for
oppladning av batterier, som disse gruppene er så opptatt av. Statsråden
bør forhåpentligvis, hvis han får en ny søknad fra Hedmark fylkeskommune,
med det han har sagt her i dag, være positiv til en revurdering. Det er
greit nok med utredninger både når det gjelder poliorammede og andre
funksjonshemmede, men vi må ha kapasiteten. I sosialkomiteen har vi bl.a.
snakket om institusjoner for unge funksjonshemmede og unge trafikkskadde.
Den gruppen kan også ses i sammenheng her.
Statsråd Werner Christie:
Jeg føler
igjen behov for å presisere at man må skille mellom et tilbud og et antall
senger. Det er en generell erfaring, som representanten Gløtvold vel vil
vite, at svært mye moderne medisin, som han selv var inne på, nettopp kan
gis som dagbehandling, og at dette er en generell trend for alle fag, også i
noen grad innenfor rehabiliteringsfagene. Da blir det jo også en diskusjon
om hva som er den mest hensiktsmessige lokalisering ut fra reiseavstander
m.v. Det er riktig at enkelte hensyn tilsier at visse deler av et fagmiljø
er lokalisert også i nærheten av den etablerte Ottestad-avdelingen, men
disse vil også i full grad kunne betjene pasienter som er plassert på
Sentralsykehuset.
Det jeg ytterligere vil nevne, når
representanten Gløtvold tar opp spørsmålet om trafikkskadde og langvarig
funksjonshemmede, er at det faktisk bor et antall slike på Østlandske
Vanførehjem, og de har nettopp bedt om å få en ny institusjon utenfor den
etablerte bygningsmasse som det her er så mye tale om.
Presidenten: Vi går så tilbake til
spørsmål 6.