John Alvheim (Frp):
Jeg skal få stille
den ærede sosialminister følgende spørsmål:
I henhold til gitte forskrifter til
sosialtjenesteloven § 7-11 er det ikke lenger anledning til uten særlig
mistanke, å ransake klienter med tanke på medbringelse av stoff og alkohol
ved akuttinnleggelser.
Mener sosialministeren at dette er
forsvarlig?
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Ifølge §
5-5 i forskrift til lov om sosialtjenester, som er gitt med hjemmel i lovens
§ 7-11, har ansatte på institusjonen bare rett til å foreta kroppsvisitasjon
eller ransaking av beboerens rom når det er skjellig grunn til mistanke om
at vedkommende oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander.
Kroppsvisitasjon eller ransaking kan skje både ved innkomsten og senere
under oppholdet ved institusjonen. Forskriftens § 5-5 gjelder alle
innleggelser på institusjoner for rusmiddelmisbrukere etter lov om sosiale
tjenester og er ikke begrenset til akuttinnleggelser.
Det følger av legalitetsprinsippet at
inngrep i borgernes private forhold må ha hjemmel i lov. Dette innebærer at
det heller ikke før sosialtjenesteloven trådte i kraft, var fri anledning
til å kroppsvisitere eller ransake beboere på institusjoner for
rusmiddelmisbrukere. Dersom en person kroppsvisiteres eller vedkommendes
rom ransakes uten at det er hjemmel til det i lov eller forskrift, vil det
kunne rammes av regler i straffeloven.
Av hensyn til beboernes rettssikkerhet
er det bestemt at det må være skjellig grunn til mistanke før
kroppsvisitasjon eller ransaking kan skje. Det vil si at det må være
overveiende sannsynlig at beboeren oppbevarer rusmidler eller farlige
gjenstander, før ransaking kan skje. Jeg antar at det i de fleste tilfeller
hvor det skjer en akuttinnleggelse i institusjon, vil være skjellig grunn
til å mistenke vedkommende for å bringe med seg rusmidler inn på
institusjonen. Alle vedtak om kroppsvisitering eller ransaking skal
begrunnes, og det skal føres protokoll. Beboeren kan påklage
ransakingsvedtaket til fylkesmannen eller ta det opp med tilsynsutvalget.
Bestemmelsen er gitt av hensyn til
institusjonens behov for å føre kontroll med at rusmidler eller farlige
gjenstander ikke bringes inn. Jeg mener at forskriften ivaretar dette på en
tilfredsstillende måte. Samtidig har beboerne et behov for ikke å bli
utsatt for kontroll som kan oppleves som krenkende, uten at det foreligger
skjellig grunn for det. Etter det jeg her har gjort rede for, er det etter
min oppfatning ingen grunn til å endre dagens bestemmelser.
John Alvheim (Frp):
Jeg takker
statsråden for svaret.
Det har vært ganske stor frustrasjon
og engstelse blant personalet ved de akuttinstitusjonene vi har innen
rusmiddelomsorgen, etter at de nye forskriftene kom. Det er derfor gledelig
å registrere at sosialministeren og jeg er helt enig i at det er « skjellig
grunn » til mistanke ved ethvert inntak i akuttavdeling i en
rusmiddelinstitusjon. Det ikke bare « kan være », men det « skal være » mistanke.
De av oss som har hatt nær tilknytning til denne type institusjoner, vet av
personlig erfaring hva som bringes inn ved første innleggelse som et forsøk
på ikke å etterleve behandlingsopplegget.
« Alle vedtak », står det, om
kroppsvisitering eller ransaking skal begrunnes. Mitt tilleggsspørsmål til
sosialministeren er: Hvem er det som skal fatte dette vedtaket? Er det ikke
tilstrekkelig slik det er i dag, at det er de som er på vakt og tar imot
pasienten, som bestemmer om det skal foretas ransaking eller ikke?
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Det må
være slik at det er de ansvarlige på den aktuelle institusjon som har
ansvaret i forhold til bestemmelsene omkring kroppsvisitering og ransaking.
Da vil det vel følge naturlig ad at de som til enhver tid utøver arbeidet i
institusjonen, er de som må ta beslutningen der og da. Men så er det
viktig, som det også fremgår, at det føres protokoll der det fremgår hvorfor
personalet hadde en skjellig grunn til mistanke.