Unn Aarrestad (Sp):
Eg tillet meg å
stilla følgjande spørsmål til statsråden:
Ifølgje NRK-dagsnytt vil fleire fylke
kjøpe inn lærebøker og leiga dei ut til elevane i vidaregåande skular.
Lærebokforfattarar og -forlag motset seg dette.
Vil statsråden ta initiativ til ei
lovendring for at dette kan gjerast og elevane på denne måten kan spara
fleire tusen kroner årleg?
Statsråd Åse Kleveland:
I samråd med
kirke-, utdannings- og forskningsministeren besvarer jeg spørsmålet fordi
det berører åndsverkslovgivningen, som ligger under mitt ansvarsområde.
Spørsmålet om utleie av lærebøker har aktualisert seg ikke minst ved at AUF
har engasjert seg sterkt for å finne eventuelle løsninger. Jeg vil her
redegjøre for den rettslige situasjonen som gjør seg gjeldende på dette
området.
Lærebøker er åndsverk, og de er
følgelig undergitt åndsverklovens regler. Innenfor norsk lovgivning, som i
de fleste andre land, er midlertidig overlatelse av bruksrett mot betaling
definert som utleie - i motsetning til utlån, som det ikke betales for.
Ved endring av åndsverkloven i juni
1995 ble det, som følge av EU-regler og EØS-avtalen, fastsatt som generell
regel at utleie av åndsverk ikke kan skje uten opphavsmannens samtykke.
Tidligere gjaldt dette ikke for bøker.
Bakgrunnen for endringen er at
utleievirksomhet lett vil komme i strid med opphavsmannens interesser i å
kunne utnytte sitt verk som et økonomisk gode. At opphavsmannen har et
rettslig grunnlag for å kunne utnytte sitt verk ved utleie, er med på å
skape et økonomisk grunnlag og et incitament for videre skapende arbeid.
Dette gjelder også for dem som får overdratt rettighetene. Det er viktig å
understreke at nettopp dette punktet inngikk også i den nordiske revisjonen
av åndsverklovgivningen. På dette punktet er følgelig rettstilstanden helt
lik i alle de nordiske land.
De samme holdninger gjør seg gjeldende
innen EU-området. I henhold til våre forpliktelser etter EØS-avtalen må
Norge forholde seg til det EU-direktiv som gir opphavsmannen enerett til
utleie så vel som utlån. Imidlertid er det åpnet for unntak ved offentlig
utlån når opphavsmannen i stedet gis en vederlagsrett. Åndsverkloven er
derfor ikke til hinder for utlån. Direktivet gir imidlertid ikke adgang til
unntak for utleie.
En slik utleieordning som
representanten Aarrestad viser til, vil berøre rettighetshavernes økonomiske
interesser ved at det vil bli solgt færre bøker. Det er derfor ikke
urimelig at rettighetshavernes samtykke må innhentes før en slik ordning
iverksettes. Jeg vil samtidig understreke at på andre områder har dette
blitt løst ved avtaler som gir opphavsmannen en ekstra kompensasjon for slik
utleie. Det er ingen ting som forhindrer at en avtaleløsning kan finnes
innenfor den gjeldende lovgivning.
Unn Aarrestad (Sp):
Eg får takka for
svaret.
Bakgrunnen for spørsmålet mitt er at
eg som tidlegare mangeårig fylkesskulestyremedlem og attpåtil mor til fire
som gjekk i vidaregåande skule, har sett dei høge kostnadene på skulebøker
som mange elevar har. I tillegg kjem no Reform 94, som har ført til ei
total utskifting av lærebøker og gjort bokinnkjøp ekstra dyrt for fleire
kull elevar. Dei fylka som har planlagt å innføra ei utleigeordning for
lærebøker for å spara elevane for store utgifter, får nå beskjed om at dette
kan vera straffbart.
Eg forstår at lærebokforfattarane og
andre skal ha si forteneste på lærebøker. Samtidig verkar det unødig
stivbeint med eit lovverk som hindrar ein i å inngå avtalar om utleige. Det
må gå an her òg å tenkja praktisk for å få til fleksible løysingar.
I spørsmålet mitt lurte eg på om
statsråden ville medverka til ei lovendring? Eg følte eg ikkje fekk svar på
det. Og når trur statsråden at ei eventuell lovendring kan tre i kraft?
Statsråd Åse Kleveland:
Jeg beklager
om jeg ikke var klar nok, men vi kan ikke i Norge, slik situasjonen er nå,
foreta en lovendring for å tillate en slik ordning, rett og slett fordi det
ville være i strid med våre forpliktelser etter EØS-avtalen.
Det ble sagt her av representanten
Aarrestad at det nå var hinder for å inngå en avtale. Det er ingen ting i
loven som forhindrer at det inngås en avtale mellom fylkeskommunene og
rettighetshaverne. Det har man da også gjort på andre områder, bl.a. har en
av våre bokhandlerkjeder inngått en avtale med noen av forleggerne og
rettighetshaverne i forhold til utleie av bøker gjennom bokhandlerne.
Spørsmålet blir: Skal vi respektere at
det her er to parter som skal gis mulighet til å forhandle om dette, eller
skal man nok en gang behandle den immaterielle eiendomsretten på en annen
måte en den materielle eiendomsretten ved at vi med loven i hånd skal gå inn
og frata dem som eier rettighetene, muligheter for å gå inn i åpne
forhandlinger om dette?
Unn Aarrestad (Sp):
Eg er klar over at
det vart gjort ei endring i forhold til EØS-avtalen, og at det har vorte
sagt frå andre òg at det neppe var aktuelt med ei lovendring på dette feltet
akkurat nå.
Men det er òg verd å merkje seg at då
odelstingsproposisjonen om saka og innstillinga til den vart drøfta, vart
det ikkje sagt noko spesielt som hadde med lærebøker å gjera. Derfor
tykkjer eg det hadde vore grunn til å sjå òg på det. Eg er klar over at det
var eit direktiv og ikkje ei forordning ein hadde med å gjera her, og med
eit direktiv er det opp til Noreg å kunna velja - til ein viss grad -
korleis ein vil gjera det.
Eg lurer på om dette vil seia at
EØS-avtalen har gjort det vanskelegare å få til avtalar med
lærebokforfattarar om utleigeordningar som sparar elevane for tusenvis av
kroner årleg. Eg vil gjerne ha statsråden sitt syn på dette.
Statsråd Åse Kleveland:
Jeg har først
lyst til å si at vi på opphavsrettslovgivningens område har vært veldig
opptatt av å ha de nordiske lovverkene harmonisert i så stor grad som mulig.
Det er en prosess som har pågått i svært mange år. At man også skulle
innskjerpe loven på dette punkt har det vært enighet om mellom de nordiske
land, og det har vært en del av drøftingene i lang tid - lenge før EØS- og
EU-problematikken ble aktuell.
I forhold til EØS-avtalen er det helt
klart at med den regel som gjelder nå, vil rettighetshaverne stå sterkere i
en forhandlingssituasjon enn de gjorde tidligere. Jeg tror ikke man skal
undervurdere verdien av at man også har folk som skriver lærebøker, for det
kan bli en veldig kortsiktig seier hvis man her skulle gå inn på noen måte
og forsøke å overstyre i en forhandlingssituasjon, slik at færre lærebøker
ville bli utgitt i fremtiden.