Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

På grunn av fatwaen og fortsatt grove brudd på menneskerettigheter av regimet i Iran er det nødvendig at norsk handelspolitikk overfor Iran strammes inn. Ifølge oppslag i Vårt Land 9. februar 1996 skjer det motsatte, handelen med Iran ble fordoblet fra 1994 til 1995.

Hvordan vil Regjeringen følge opp Stortingets anbefalinger fra debatten 12. desember 1995?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: I anledning sjuårsdagen for fatwaen sist uke gjentok Regjeringen sin sterke fordømmelse av at Iran ikke har opphevet denne fullstendig uakseptable trusselen mot andre lands borgere. Fatwaen representerer et klart brudd på grunnleggende normer for mellomfolkelig samkvem. Vi framhevet igjen at dødsdommen er i strid med allment anerkjente menneskerettighetsprinsipper og representerer et utålelig anslag mot ytringsfriheten. Regjeringen gjentok sin oppfordring til iranske myndigheter om å ta utvetydig avstand fra dødsdommen og fjerne den trussel den innebærer.

Siden stortingsdebatten 12. desember i fjor har jeg igjen tatt opp spørsmålet om økt press på Iran med mine nordiske kolleger og med den italienske utenriksminister som har EU-formannskapet. Seinest i går minnet jeg EU-landenes Oslo-ambassadører om Norges sterke interesse for at EU avklarer sitt forhold til regimet i Iran. Jeg redegjorde igjen for norske tiltak om ikke å bruke offentlige midler til fremme av eksport til Iran. Det er ennå lite som tyder på at det finnes grunnlag for brede tiltak mot Iran, men Regjeringen har ikke gitt opp bestrebelsene på å øke bredden i oppslutningen om tiltakene.

I arbeidet med å finne fram til støtteverdige prosjekter for å fremme menneskerettigheter og demokrati i Iran har vi nylig fått inn søknader fra iranske eksilorganisasjoner. Søknadene vurderes nøye og underlegges de samme regler for støtte som gjelder for tilsvarende prosjekter.

Menneskerettssituasjonen i Iran er fortsatt bekymringsfull. Nylig fikk jeg en henvendelse fra Nasjonalt Åndelig Råd for Bahai'er i Norge om dødsdom over en bahai ved navn Mahrami. Vi har tatt opp denne saken med iranske myndigheter. Dette understreker igjen betydningen av at vi har åpne diplomatiske kanaler, slik at vi kan ta opp klare brudd på menneskerettighetene.

Det er riktig at den norske importen fra Iran økte i fjor, til tross for tiltakene for ikke å fremme samhandel mellom Norge og Iran. Mens importen beløp seg til 46,3 mill. kr i 1994, kom den i fjor opp i 96,2 mill. kr. Vel halvparten av importen var tepper. Eksporten har de siste årene sunket kraftig og utgjorde i 1995 bare 38 mill. kr.

Samhandelen med Iran er svært begrenset. Så lenge Norge ikke har gått til økonomisk boikott av Iran, har Regjeringen ikke grunnlag for å gripe inn overfor norsk næringslivs handel med Iran, som skjer på kommersielle vilkår.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg vil takke statsråden for svaret.

Når det gjelder beskrivelsen av det som skjer i Iran, tror jeg vi langt på vei deler den. Problemet er jo at lite eller intet skjer, og lite eller intet skjer også i det internasjonale samfunnet. Stortinget har bedt Regjeringen arbeide internasjonalt for tiltak. Når vi skal arbeide internasjonalt for tiltak mot Iran og regimet der, blir det selvsagt et helt galt signal når det viser seg at vår egen handel med Iran øker. Regjeringen må i det minste kunne gi klare signaler til norsk næringsliv og sørge for dialog med næringslivet som forhindrer den utviklingen vi nå er vitne til, og som jeg egentlig tror heller ikke statsråden liker.

Hva vil Regjeringen gjøre i forhold til norsk næringsliv for å forhindre at handelen faktisk øker? Vi snakker om import, men også her må det være mulig for Regjeringen å gi klare signaler og ta dette opp med norsk næringsliv.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Nå er norsk samhandel med Iran på et lavmål. Selv om den skulle bringes ned i null fra å være på et lavmål, ville det i seg selv ikke bety særlig mye i forhold til samhandelen mellom Iran og verdenssamfunnet. Det er jo grunnlaget for at vår hovedstrategi må gå ut på å trekke andre med oss i det minste i de tiltak vi selv har satt i verk for ikke å fremme samhandelen. Det finnes omfattende ordninger for støtte til handelsfremmende tiltak i Iran som mange land i verden er inne i og fremmer ved hjelp av offisielle virkemidler, fremmer ved hjelp av eksportgarantiordninger, at hvis de bare kunne være så vennlig å støtte vår aksjon på dette området, ville det i seg selv være et langt viktigere bidrag enn om vi greide å redusere samhandelen med 20-30 mill. kr til, slik at den ble null. Så jeg vil gjerne at vi skal ha dimensjonene inn i dette, og så lenge vi ikke har en formell boikott, kan ikke vi pålegge norske bedrifter å la være å samhandle.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg takker statsråden igjen for svaret. Han sa at her er det viktig å ha dimensjonene klart for seg, og det er noe med dimensjonene her som jeg syns Regjeringen fullstendig har forlatt, for dette er jo en meget alvorlig sak. Sånn som Salman Rushdie-saken og også fatwaen har kommet til uttrykk i Norge, er det klart at vi også må kunne forvente at den norske regjering går foran. Utenriksministeren gir i realiteten et forsvar for at intet skjer.

Jeg vil henlede oppmerksomheten på en artikkel i Dagbladet den 12. februar om Rushdie-saken, hvor Harald Stanghelle advarer mot en utvikling der vi mer eller mindre stilltiende aksepterer statsterrorisme. Rushdie-saken er « i ferd med å finne sitt søvndyssende moralske leie », sier Harald Stanghelle.

Jeg vil be statsråden kommenterer om vi er blitt så moralsk pragmatiske at vi skiller mer mellom hva som er lurt og hva som er dumt, enn mellom hva som er rett og hva som er galt.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Jeg har allerede i en herværende middagsavis, som i mange år har vært morgenavis, gitt uttrykk for støtte til redaktør Stanghelles grunnleggende bekymring for at det er en fare for at verdenssamfunnet glemmer fatwaen og glemmer hva som har skjedd og skjer i Iran. Det er etter mitt skjønn vel formulerte ord. Men jeg sa også i tilsvaret i samme avis at jeg ikke tror faren for det i Norge er spesielt overhengende, fordi vi heldigvis har en sterk og aktiv opinion som gir støtte til norske myndigheters arbeid for å få oppslutning om brede internasjonale tiltak mot Iran.

Jeg kan enda en gang forsikre om at jeg forsømmer stort sett ingen anledning i kontakt med nordiske og andre kollegaer til å redegjøre for vårt kraftige engasjement i denne saken, som er helt naturlig, selvsagt, med basis i anslaget mot forlegger Nygaard. De skjønner det, men vi får dem altså ikke foreløpig til å stille opp på disse tingene. Vi skal selvfølgelig ikke gi opp av den grunn, men det er med andre ord ikke slik at vi sover - det er andre som nå må bringes fram til handling etter mer effektive linjer.