Karita Bekkemellem Orheim (A):
Jeg vil
få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:
En rekke europeiske land har
totalforbud mot deponering av saltslagg. Dette grunnet de miljømessige
konsekvensene. I Norge har vi en bedrift, Aluscan AS, som har kapasitet, og
som kan behandle saltslagget på en miljømessig forsvarlig måte.
Hvordan vurderer statsråden
miljøkonsekvensen ved deponering av saltslagg i Norge?
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Saltslagget som omtales i spørsmålet, er et restavfall som oppstår i
sekundærsmelteverk som driver gjenvinning av støperislagg fra
aluminiumsverk. Det er i dag to slike smelteverk i Norge. I tillegg har
Statens forurensningstilsyn til behandling søknad fra en tredje bedrift som
ønsker å starte slik virksomhet.
Bedriften Aluscan AS gjenvinner
aluminium fra slikt saltslagg. Aluscan mottar saltslagg fra det ene
sekundærsmelteverket i Norge og importerer saltslagg fra andre europeiske
land til gjenvinning. Det andre sekundærsmelteverket i Norge har tillatelse
til deponering av saltslagg på eget deponiområde. Dette deponiet er snart
fullt, og SFT har nå til behandling en søknad om utvidelse av dette
deponiet.
I vurderingen av hvilke krav som skal
stilles til behandling av ulike avfallstyper, legges den avfallsstrategien
som ble trukket opp i St.meld.nr.44 (1991-1992), Om tiltak for reduserte
avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling, til grunn.
I henhold til denne strategien, som Stortinget gav sin fulle tilslutning,
skal man først og fremst hindre at avfall oppstår, og redusere mengden
skadelige stoffer i avfallet, dernest skal ombruk, materialgjenvinning og
energiutnyttelse av avfallet fremmes, og til sist skal det sikres en
miljømessig forsvarlig behandling av restavfallet. I valget mellom ulike
tiltak skal samfunnsøkonomiske vurderinger legges til grunn.
I vurderingen av om saltslagg skal
deponeres eller gjenvinnes, må derfor kostnadene, herunder de miljømessige
kostnadene ved de to alternative behandlingsformer, vurderes i forhold til
hverandre.
Miljøgevinsten ved gjenvinning av
saltslagg må vurderes i forhold til bl.a. kostnadene forbundet med transport
av saltslagget til gjenvinningsanlegg og kostnadene ved deponering av
slagget. Miljømessige konsekvenser ved dagens deponering av saltslagg
vurderes som små. Denne type avfall vil danne noe lukt ved kontakt med
vann, f.eks. regnvann, og bør derfor plasseres i god avstand til naboer.
Avsig fra saltslaggdeponering vil være saltholdig, men dersom sigevannet
føres direkte til sjø, har det ingen merkbare miljømessige konsekvenser.
Andre lands forbud mot deponering av
saltslagg er begrunnet med miljøkonsekvensene ved å ha saltholdig avsig til
ferskvann og mulige drikkevannskilder. Denne problemstillingen er
imidlertid ikke aktuell i Norge, fordi aktuelle deponier for slikt saltslagg
kun vil bli lokalisert ved saltvannsresipienter.
Karita Bekkemellem Orheim (A):
Jeg
takker statsråden for svaret. Miljøvernministeren pekte i sitt svar på at
Stortinget har gitt sin fulle tilslutning til at vi først og fremst må
hindre at avfall oppstår, og redusere mengden av skadelige stoffer i
avfallet.
I denne saken kan vi oppnå fire ting:
- Det
første er miljøgevinsten. Vi får ingen avrenning fra deponier. Det blir minimal
gassflyt, ingen støvlukt og de kjemiske reaksjonene som skjer under produksjonsprosessen,
gjør at en får en fullstendig avgassing og nøytralisering.
- Det
andre er at vi kan oppnå en ressursbesparelse ved resirkuleringen. 1.000 kg saltslagg
inneholder 50 kg aluminiummetall, som ved deponering oksyderer og går tapt, samt
300 kg aluminiumoksyd.
- Det
tredje er at vi oppnår en verdiskaping av et avfall. Resirkuleringen av 30.000
tonn saltslagg kontra deponering vil gi en netto verdiskaping på minimum 18 mill.
kr, etter det jeg har funnet ut.
- Det
fjerde er at vi oppnår en stor sysselsettingsmessig effekt.
Helt til slutt vil jeg si at hvis vi
ser samfunnsøkonomisk på dette, er deponering det klart dårligste
alternativet vi i dag står overfor.
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Jeg synes
ikke det er grunnlag for å overprøve de vurderinger som
forurensningsmyndighetene har foretatt. Nå skal jo
forurensningsmyndighetene vurdere den søknaden som ligger der om utvidelse
av det nevnte deponiet, og så får vi se hvilken avgjørelse de kommer fram
til. Men de vil jo basere sin avgjørelse på de prinsipper som jeg
redegjorde for.
Nå er vi fra tid til annen i kontakt
med enkeltsaker hvor f.eks. en bedrift ønsker at miljømyndighetene skal
fastsette restriksjoner av en eller annen art, for å få utnyttet en
situasjon i sin spesielle bedrift - med i og for seg greie nok begrunnelser.
Men vi er nødt til å legge denne samfunnsmessige totalvurderingen til grunn
og kan ikke uten videre legge til grunn en bedrifts ønske om at myndighetene
skal legge ned et forbud mot deponering fordi bedriften skal få dette
råstoffet inn til behandling i sitt anlegg. Det er derfor en vurdering som
må gjøres i hvert enkelt tilfelle.
Karita Bekkemellem Orheim (A):
Jeg
mener absolutt at det ikke skal være bedriftens eget ønske som skal være
avgjørende. Men jeg mener helt oppriktig, etter å ha kikket på denne saken,
at SFT tar altfor lett på miljøkonsekvensene ved deponering. Dette
saltslagget avgir betydelig mengder gasser, og jeg kan nevne noen: hydrogen,
metan, ammoniakk, fosfin. Når disse kommer i kontakt med vann, avgir de
gasser. Det er farlig. Jeg kan også vise til at det er flere europeiske
land som har et totalforbud, bl.a. Tyskland, Italia og Frankrike.
I Leirfjord kommune i Nordland har det
vært så sterke lokale protester mot en utvidelse av deponering at de har
trukket søknaden tilbake. Dette er nettopp fordi en får ulemper med støv og
lukt. Og etter det jeg kjenner til, vil SFT ikke engang pålegge
Multi-Service på Karmøy, som har søkt om utvidelse av deponering, å legge
plast på disse saltslaggkakene.
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Det vi
hører som oftest når det gjelder SFTs pålegg i forskjellige sammenhenger, er
at de er for strenge, ikke at de er for slappe. Jeg ser ikke bort fra at
det også kan forekomme i enkelte tilfeller, men det generelle inntrykket er
at SFT ikke blir sett på som noen slapp institusjon, som på en måte unndrar
seg det ansvaret de har.
Som jeg sa i mitt første innlegg, er
det riktig at andre land har et forbud. Men det er begrunnet i det jeg sa,
at de da har avsig som lett kan skade grunnvannet, mens de deponier det er
snakk om her, vil bli lagt ved saltvannsresipienter og ikke ha noen
spesielle miljømessige konsekvenser. Men jeg sa også at sånne deponier må
legges i god avstand fra boligområder osv. Og helt til slutt: Det er ikke
lenge siden jeg da tok den beslutningen å legge ned en bedrift - som ikke
hadde noe med akkurat dette produktet å gjøre - fordi den lå lokalisert tett
opptil et boligområde og var veldig sjenerende på grunn av lukt.