Erik Solheim (SV):
Jeg skal få stille
følgende spørsmål til statsministeren:
Byggingen av to gasskraftverk vil føre
til en økning i CO2-utslipp på 20 %.
Anser statsministeren dette for å være
i tråd med Brundtland-kommisjonen og Rio-konferansens anbefalinger når det
gjelder reduserte CO2-utslipp?
Statsminister Gro Harlem Brundtland:
Ja, fordi det vil bidra til lavere CO2-utslipp i Norden. Både
Verdenskommisjonen og FNs klimapanel understreket at bruk av gass er langt å
foretrekke fra et miljømessig synspunkt framfor olje og kull.
Verdenskommisjonen for miljø og
utvikling tok til orde for samordnet energipolitikk mellom landene for å
redusere summen av belastninger på atmosfæren. Rio-konferansen, og særlig
Klimakonvensjonen, handlet også om hvordan landene skal samarbeide for å
forhindre klimaendringer.
De nasjonale mål er virkemidler som
gir mening dersom de fører til at belastningene på atmosfæren samlet sett
blir minst mulig. Da gir det god mening når norsk gasskraft fører til at
Nordens samlede utslipp reduseres, samtidig som utslipp av svovel, partikler
og nitrogen går sterkt ned sammenliknet med kullkraft.
Det som teller her, er verdens samlede
utslipp av klimagasser til atmosfæren. Jordas atmosfære er ikke noe enkelt
lands eiendom. Den kan ikke deles inn av nasjonale grenser. Klimagasser
fordeler seg jevnt over hele jorda uansett hvor i verden utslippet finner
sted. Virkningene vil berøre oss alle og kanskje i sterkest grad de land
som lite har bidratt til å skape problemet.
Verdenskommisjonens rapport ber ikke
noe land om å føre en nasjonal politikk som ikke tar hensyn til helheten.
Det er de samlede klimagassutslipp det her gjelder. De norske samlede
klimagassutslipp er beregnet å stige med om lag 5 % i perioden 1989-2000
dersom de to foreslåtte gasskraftverkene bygges.
Energibruken i verden er langt fra
bærekraftig. Det er beregnet at innen år 2030 vil Kinas energiforbruk bli
firedoblet, Thailands, Indonesias og Malaysias vil bli åttedoblet. Det vil
føre helt galt av sted hvis en slik økonomisk vekst skal drives fram av
kullkraft.
Vi befinner oss derfor nå i en
overgangsperiode, der ikke minst den teknologiske utvikling vil avgjøre om
vi lykkes med å redde atmosfæren og det globale klima. I mellomtiden må vi
velge de løsningene som gir de minste miljøbelastningene. Gasskraftverkene
vil føre til at Norden som region belaster atmosfæren mindre enn den ville
gjøre om den samme elektrisitet ble produsert i Sverige eller Finland på
grunnlag av kull eller olje. For å få til denne reduksjonen i en nordisk
sammenheng vil norske utslipp kunne øke med 5-6 % og ikke 20 %, som Solheim
sier i sitt spørsmål.
Erik Solheim (SV):
Statsministerens
svar er selvsagt et brudd både med Brundtland-kommisjonens anbefalinger og
med Klimakonvensjonen. Brundtland-kommisjonens anbefalinger antyder en
reduksjon i energiforbruket i vår rike del av verden på 50 % som en
målsetting, mens vi nå opplever at Regjeringen, statsråden og
statssekretærene hver dag reiser rundt og forklarer hvorfor energiforbruket
i vår rike del av verden nærmest ved en naturlov må fortsette å øke.
Klimakonvensjonen antyder på sin side
en målsetting og en stabilisering av CO2-forbruket på nasjonal basis med
1989 eller 1990 som basisår i år 2000. Også på dette punkt bryter
Regjeringens politikk med Klimakonvensjonen.
Så sier statsministeren at vi trenger
en nordisk politikk. Det kan det være noe i, men da må spørsmålet bli: Tar
Norge nå initiativ til en felles nordisk CO2-målsetting, slik at vi får noe
å måle de samlede nordiske utslippene opp mot? Mitt spørsmål er altså: Vil
statsministeren ta initiativ til en felles nordisk CO2-målsetting som kan
presenteres i internasjonale fora, og som Nordens CO2-utslipp for framtida
kan måles opp mot?
Statsminister Gro Harlem Brundtland:
Jeg konstaterer at det er uenighet mellom Erik Solheim og meg om innholdet
og anbefalingene, analysen og oppfølgingen av Brundtland-kommisjonen. Slik
får det bare være.
Når det gjelder det konkrete
spørsmålet, har Arbeiderpartiets sentralstyre også arbeidet med
problemstillingene rundt gasskraftverket. En av de sidene ved det
spørsmålet som vi kommer til å følge opp - og det betyr selvfølgelig at
Regjeringen følger det opp - er at innføring av felles CO2-avgift på all
kraftproduksjon i Norden vil være en viktig målsetting. Problemene på dette
området består jo i at politikken ikke er flernasjonal, og at vi kan komme i
den paradoksale situasjon at vi ved å si nei til gasskraftverk bidrar til å
belaste miljøet i Norden mer enn hvis vi sier ja til gasskraftverk, fordi vi
får virkningen med at produksjon av kull vinner i forhold til gass fordi vi
ikke har noen avgift på kull. Og det er kullkraftverk det bygges mer og mer
av i våre nordiske naboland.
Erik Solheim (SV):
Alle land i verden
har spesielle forhold. Alle land i verden kan peke på noe ved sitt land
eller ved sitt nabolag som gjør det naturlig å fravike en CO2-målsetting.
Med andre ord: Skal en nasjonal CO2-målsetting fravikes, vil det veldig lett
bare bli snikksnakk og politiske unnskyldninger. Men la oss nå si at man
kunne nå det positive at man erstattet en nasjonal målsetting med en
regional. Da er det altså bare å konstatere at Regjeringen ikke har tatt
noen skritt - og ikke etter statsministerens svar planlegger noen skritt -
for en slik konkret regional målsetting. Resten av verden trenger noe å
måle Nordens CO2-politikk opp mot, en målsetting som man kan måle om man når
eller ikke når, og som vi derfor også kan stilles til ansvar for. Vil
Regjeringen ta noen slike skritt? Ellers er jeg redd det kommer til å gå med
denne saken som det gikk med en annen miljøsak statsministeren engasjerte
seg sterkt i, nemlig Alta-saken, at i ettertid vil man komme til å angre på
den beslutningen som nå tas.
Statsminister Gro Harlem Brundtland:
Norge har gjennom lang tid arbeidet for flernasjonale og internasjonale
løsninger på klimaproblemene, og vi har stått i spissen når det gjelder å få
gjennomslag for prinsippene om felles gjennomføring. Det er nettopp på den
måten, både regionalt og i og for seg også i enda større sammenheng, vi kan
nå fram. Det nytter ikke å videreføre en politikk som ser på hvert land for
seg, og helt uavhengig av hva hvert land kan bidra med når det gjelder
virkningen på klima og miljø stort sett. Den rollen har Norge spilt, og den
kommer vi til å fortsette å spille, så svaret er ja, men vi gjør det
allerede.