Solveig Sollie (KrF):
Jeg skal få
stille følgende spørsmål til justisministeren:
Forskriftene til utlendingsloven sier
at utenlandske kvinner som har blitt mishandlet i samlivsforhold, skal få
oppholdstillatelse etter et samlivsbrudd, jf. § 37 femte ledd punkt 2.
Justisdepartementet har tidligere sagt at det i slike tilfeller ikke kreves
at det skal fremlegges dokumentasjon for at mishandling har funnet sted.
Imidlertid ser vi stadig at mishandlede utenlandske kvinner blir nektet
oppholdstillatelse.
Hva skal til for at mishandlede
kvinner får innvilget opphold i Norge?
Statsråd Grete Faremo:
Bestemmelsen i
utlendingsforskriftens § 37 femte ledd innebærer at kvinner gis
særbehandling i de tilfeller der de har brutt ut av samlivet som følge av at
de eller eventuelle barn er blitt mishandlet. Bakgrunnen for bestemmelsen
er at kvinner ikke skal forbli i et slikt ekteskap av frykt for å miste sin
oppholdstillatelse i Norge.
Både fysisk og psykisk mishandling
omfattes av bestemmelsen. Det avgjørende er at kvinnen er blitt utsatt for
noe som etter vanlig språkbruk kan karakteriseres som mishandling. I dette
ligger det at det må ha foreligget en situasjon der mannen mer eller mindre
ensidig behandler kvinnen på en slik måte at hun lider psykisk eller fysisk
overlast. Mishandling kan skje i form av ett alvorlig enkeltstående
overgrep, eller flere mindre alvorlige overgrep over tid, som samlet sett må
anses som mishandling.
Verken loven eller forskriften stiller
noe krav om at mishandlingen skal kunne dokumenteres eller bevises. Det er
nok at mishandlingen er sannsynliggjort. Her gjelder de samme regler som
ellers i forvaltningsretten. Utlendingsmyndighetene må her foreta en
helhetlig vurdering i den konkrete sak, basert på eksempelvis kvinnens
forklaring, eventuelle legeerklæringer, anmeldelser, vitneutsagn, mannens
forklaring eller under hvilke omstendigheter samlivsbruddet skjedde osv. Er
det ut fra disse forhold sannsynliggjort at kvinnen er blitt mishandlet, får
kvinnen ny tillatelse etter utlendingsforskriftens § 37 femte ledd.
Jeg nevner også at det i saker der
mishandling er påberopt, kan foreligge andre sterke menneskelige hensyn
eller slik tilknytning til riket som tilsier at kvinnen og eventuelle barn
etter samlivsbruddet gis ny tillatelse, men da etter § 21 tredje ledd.
Solveig Sollie (KrF):
Jeg takker
statsråden for svaret.
Til tross for det positive svaret som
justisministeren nå gav, har jeg dokumentasjon på at søknader fra
mishandlede kvinner i ti tilfeller har blitt avslått av UDI, tre av dem er
endelig avslått av Justisdepartementet, og de resterende sju er under
behandling i departementet. Det er organisasjonen Selvhjelp for innvandrere
og flyktninger jeg har denne dokumentasjonen fra. Også Kontaktutvalget
mellom innvandrere og norske myndigheter beskriver noe av det samme i en
rapport fra 1995.
Jeg vil nevne en konkret sak: En
latinamerikansk kvinne, som er blitt utsatt for grov fysisk og psykisk
mishandling, voldtekter og trusler, som er blitt hentet av politiet og kjørt
til krisesenter, og hvor det foreligger vitneutsagn fra naboer og bekjente,
legeerklæring og politianmeldelse, får likevel avslag fra UDI, et avslag som
i neste omgang blir befestet av Justisdepartementet. Kan dette være i tråd
med det som justisministeren nå sa, og som er vedtektenes bestemmelser?
Jørgen Holte hadde her tatt over
presidentplassen.
Statsråd Grete Faremo:
Jeg forutsetter
selvsagt at både utlendingslovens og forvaltningslovens regler anvendes i de
konkrete sakene, og beklager sterkt at jeg likevel ikke kan saksbehandle en
enkeltsak. Men det er spørsmål om forholdet er sannsynliggjort etter
forvaltningsrettens regler, og da med de omstendigheter som utlendingsloven
og forskriften tilsier skal gis vekt.
Solveig Sollie (KrF):
Jeg har
forståelse for at justisministeren ikke kan kjenne enkelttilfeller, og det
var heller ikke det som var mitt anliggende. Jeg nevnte ett eksempel av
flere i en dokumentasjonsrekke som jeg nå står med her - jeg kunne tatt
andre eksempler, som faktisk er enda grovere - og jeg vil spørre: Kan hun
ikke si at det er sannsynliggjort at det her er mishandling i ekteskapet når
så grove ting er skjedd, som kan bevitnes av andre mennesker, hvor det
foreligger legeerklæring, og hvor det også er politianmeldelse? Allikevel er
dette mennesket som det gjelder, og flere med henne, utvist og får ikke
oppholdstillatelse.
Jeg vil innstendig be justisministeren
om å se nøyere på dette, om praktiseringen av vedtektene er i tråd med det
som er intensjonen.
Statsråd Grete Faremo:
Når
Regjeringen skal forvalte denne utlendingsloven som er vedtatt her i
Stortinget, stilles det strenge krav både til opplysning av faktum, til
saksbehandlingen, som må ta vare på grunnleggende rettssikkerhetsgarantier,
og også til det skjønn som utøves. Og det er selvsagt det som ligger bak en
saksbehandling, enten den er foretatt i Utlendingsdirektoratet eller i en
klageomgang i Justisdepartementet. Det ville derfor ikke være riktig verken
av justisministeren eller - jeg ville tro - enkeltrepresentanter i
Stortinget å fravike de grunnleggende krav til rettssikkerhet og
saksbehandling som naturlig må stilles nettopp i disse sakene. Slik sett
antar jeg at det er forståelse for at de konkrete sakene må behandles etter
de generelle prinsipper som ligger til grunn for utlendingslovgivningen.