Terje Sandkjær (Sp): Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

En viktig hensikt med forvaltningsloven er å bidra til « god forvaltningsskikk », noe som ikke minst dreier seg om å besvare henvendelser (jf. lovens § 11). Dessverre viser det seg at aktuelle forvaltningsorganer, inkludert departementer, ofte neglisjerer sin informasjonsplikt og lar henvendelser ligge ubesvart. Det er ikke akseptabelt dersom forvaltningen legger seg til en « skikk » som ikke engang er i nærheten av « vanlig folkeskikk » !

Vil statsråden bidra til å bringe forvaltningsskikken i tråd med loven?

Statsråd Jørgen Kosmo: Regjeringen er opptatt av at god forvaltningsskikk preger forvaltningens behandling av henvendelser fra publikum. Jeg nevner i denne forbindelse at både forvaltningsloven § 11, om veiledningsplikt, og § 11a, om saksbehandlingstid og foreløpig svar, ble endret i 1995. Bestemmelsen om veiledningsplikt i § 11 ble gjort mer utførlig ved at deler av en tidligere forskrift om forvaltningens veiledningsplikt ble tatt inn i loven. I § 11a ble den tidligere bestemmelsen om plikt til å gi foreløpig svar i saker som ikke gjelder enkeltvedtak, presisert, og det ble også tatt inn en ny bestemmelse om foreløpig svar i saker som gjelder enkeltvedtak.

Dessuten følger det av det ulovfestede prinsippet om god forvaltningsskikk at forvaltningsorganene skal besvare henvendelser.

Justisdepartementet utarbeidet kort tid etter lovendringen et rundskriv der bl.a. disse lovendringene ble omtalt. Rundskrivet ble sendt til samtlige departementer, direktorater, fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner.

Dersom et forvaltningsorgan ikke besvarer en henvendelse, vil det kunne innebære et brudd på veiledningsplikten eller eventuelt god forvaltningsskikk. Det behøver likevel ikke å innebære noe regelbrudd om en henvendelse ikke blir besvart. Forvaltningsorganene får en del slike henvendelser som ikke fordrer svar, f.eks. høringsuttalelser og rene meningsytringer fra private og brev der det gis opplysninger til orientering.

Dessverre forekommer det nok at henvendelser uten rimelig grunn ikke blir besvart. Dette er ikke i samsvar med det berettigede krav folk har på en hensynsfull forvaltning. Det er en ledelsesoppgave i enhver offentlig institusjon å sikre at henvendelser fra publikum får sitt svar uten ugrunnet opphold. Opplæringstiltak og gode arkivrutiner er viktige midler til å oppnå dette.

Terje Sandkjær (Sp): Jeg takker for svaret. Det var jo forholdsvis klare og rimelig sterke ord som ble servert her. Dessverre må jeg nok minne om at det er nokså vanlig at publikum ikke makter å oppnå kontakt med f.eks. et departement, som framfor noen burde føle ansvar for å gå i spissen på dette området. Jeg har her kopi av en sak fra Statens utdanningskontor i Østfold som henvender seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i juli 1995. Til tross for at utdanningsdirektøren purret i mars 1996, foreligger det pr. januar 1997 ennå ikke et pip fra departementet. Som jeg har nevnt, er dette aldeles ikke noe enestående eksempel. Det er drøssevis av dem. Noen har sovnet, og man legger seg til en uskikk i stedet for å gjennomføre god folkeskikk. Det er for galt når ressursrike institusjoner ikke får svar. Hva skal man da forvente at enkeltpersoner med små ressurser kan håpe på? Og hvis man må få tak i en stortingsrepresentant for å få gjennom sin sak, da er vel ikke situasjonen slik vi vil den skal være?

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg understreker nok en gang at etter at Stortinget foretok de endringer i forvaltningslovens § 11 og § 11a som jeg omtalte, ble det i rundskrivs form presisert det ansvar som påligger alle offentlige institusjoner om plikten til å veilede og plikten til å gi et svar - eller i det minste gi et foreløpig svar, for noen spørsmål trenger lang saksbehandlingstid. Det er hovedregelen. Hvis ikke den følges, bør det påtales direkte overfor vedkommende institusjon.

Men la meg avslutningsvis si at om en person ikke får svar, kan det som sagt ha noe å gjøre med de opplysninger som er gitt. At en person ikke får igjennom sin sak uten etter påtrykk fra en stortingsrepresentant, som representanten Sandkjær gav uttrykk for, har ingenting med forvaltningsloven å gjøre. Det har å gjøre med hvordan det forholder seg med realiteten i den enkelte sak.

Terje Sandkjær (Sp): Jeg tillot meg å vise til en konkret sak fra et utdanningskontor som etter halvannet år fortsatt ikke har hørt fra departementet.

Jeg går ut fra at vi har et fellesanliggende i at det er viktig å stimulere til aktiv deltaking og medbestemmelse for at lokaldemokratiet skal blomstre og fungere, og da er det helt maktpåliggende at man får respons, spesielt i offentlig forvaltning - og her bør departementene gå i spissen.

Jeg er klar over rundskrivet til offentlige institusjoner som understreker informasjonsplikten, som egentlig er strammet opp. Dessverre innebærer mitt budskap at det ikke ses tegn til forbedret holdning på disse uhyre viktige punktene. Jeg vil da spørre om statsråden kan tenke seg å gjøre noe mer konkret for å sørge for at vi får en forvaltning som er i tråd med loven, og som gjennomfører et minimum av vanlig folkeskikk.

Statsråd Jørgen Kosmo: Ettersom representanten Sandkjær i sine tilleggsspørsmål trekker fram en helt spesiell sak som jeg umulig kan ha noen forutsetninger for å uttale meg om, vil det være min anbefaling til ham at han oversender den dokumentasjon han har om denne spesielle saken, til meg, så skal vi prøve å få gjort noe med det.