Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

I Oslo vil man løse ventelistekøene ved å sende pasienter til svenske sykehus. Samtidig offentliggjøres tall for ventelistekøer i Sverige, som viser vel så store køer som i Norge. Svenske sykehus vil operere norske pasienter før sine egne, og norske myndigheter bidrar dermed til økte køer i Sverige.

Mener helseministeren dette er moralsk forsvarlig?

Statsråd Gudmund Hernes: La meg først understreke det representanten innleder sitt spørsmål med: at andre land kan ha vel så store køer som Norge uten at det registreres på samme måte som hos oss.

Jeg minner om at Stortinget har bevilget 120 mill. kr til opprettelse av en pasientbro til utlandet. På bakgrunn av dette har departementet undersøkt mulighetene for å bruke ledig behandlingskapasitet i Sverige. Gjennom « Swedehealth », en offentlig organisasjon som representerer svenske « fylkeskommuner », har vi fått tilsendt en liste over ledig behandlingskapasitet. På samme måte som i Norge er det i Sverige ledig behandlingskapasitet innen visse områder, samtidig som det er kø på andre.

Svenske sykehus har de siste årene vært gjennom en rasjonaliseringsperiode som har gitt til dels overskudd på helsepersonell, til dels også bygningsmessig behandlingskapasitet. Interessen fornorske pasienter i svenske sykehus må ses i dette lys. Det kan ikke være noe problem å bruke denne ledige kapasiteten i en situasjon hvor norske sykehus lider av tilsvarende mangel på behandlingskapasitet.

Interessen for norske pasienter må tolkes som et uttrykk for at svenske myndigheter ikke selv har økonomi til å benytte kapasiteten fullt ut. Det følger penger med de norske pasientene som eventuelt får et tilbud. Dette er penger som vil komme svenske sykehus eller fylkeskommuner til gode. Hvor mye ressurser svenskene vil bruke på sin helsetjeneste, er en sak for svenske helsemyndigheter.

Min oppgave er å skaffe behandlingstilbud til nordmenn innenfor de rammer Stortinget har vedtatt. Dette fordrer primært maksimal utnyttelse av den innenlandske behandlingskapasiteten, noe vi tilstreber bl.a. gjennom innsatsstyrt finansiering. Videre er det et mål å få utnyttet eventuell ledig kapasitet innenlands gjennom bedre pasientflyt over fylkesgrensene. Til slutt kan det også innebære at vi benytter oss av en ledig behandlingskapasitet i Sverige.

Etter min mening er det ingen prinsipiell forskjell på å sende pasienter fra Oslo til Hedmark og å sende pasienter fra Oslo til Gøteborg. Det er neppe noen grunn til å betrakte riksgrensen som en moralsk grense for hvor pasienter skal sendes.

Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg takker statsråden for svaret.

70.000 står på venteliste i Sverige. Det er over ett års venting på ortopedisk behandling i Stockholmsområdet. Ullevål sykehus har kapasitet, men ikke penger. Ortopedisk avdeling ved Oslo kommunes eget sjukehus går for halv maskin. Det er også ledig kapasitet ved andre sjukehus i Norge som driver ortopedisk behandling. Vi sender altså pasienter og penger til Sverige - slik situasjonen nå er. Stortinget har sagt ja til at det kan opprettes pasientbruer til utlandet for pasientgrupper som opplever garantibrudd. Men forutsetningen var og er - i hvert fall for SV - at dette skulle knyttes til ledig kapasitet og ikke skje til fortrengsel for pasienter i de land vi kjøper tjenester av. Det er på dette grunnlag ansvarlig statsråd må reagere, og jeg forventer faktisk at ansvarlig statsråd tar kontakt med Oslo kommune og sørger for at dette stoppes.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg kan ikke stoppe noe som jeg ikke har myndighet til å stoppe. - Dette som svar på den siste bemerkningen.

Når det gjelder Sverige og bruken av svensk kapasitet, sa jeg også i mitt hovedsvar at det er noe vi forhandler om med en offentlig institusjon, « Swedehealth », og det er også i Norge mange steder ledig kapasitet. Det er et av paradoksene i norsk helsevesen at vi samtidig har køer og kapasitet. Det er primært et organisasjonsspørsmål, og det er også et eksempel på at hovedproblemet i norsk helsevesen er et organisasjonsspørsmål. Men man får ikke organisatoriske endringer ved denne innsikten alene. Det får man bare hvis man knytter konsekvenser til de beslutninger som dels fylkeskommunene og dels sykehusene treffer, og det er en av hovedgrunnene til at vi har lagt opp til en annen finansieringsordning - nettopp for å sikre at det blir en sammenheng mellom det sykehusene gjør og det sykehusene får. Og vi regner da også med at behandlingskapasiteten i Norge vil øke når ordningen er innført.

Magnar Sortåsløkken (SV): Når jeg sitter her og hører ansvarlig statsråd si at vi ikke har noen mulighet til å gripe inn, sier det meg én ting, nemlig at da må statsråden sørge for - og det har han faktisk en mulighet til i forbindelse med innstillingen fra Hellandsvik-utvalget og oppfølgingen av den - å legge fram konkrete forslag til virkemidler slik at vi kan føre en helhetlig nasjonal helsepolitikk, og ikke bare si at man ikke har myndighet. Vi har en ansvarlig statsråd som bør kunne følge opp. Problemet er at ortopedisk avdeling ved Ullevål sykehus går for halv maskin, har ledig kapasitet, men har ikke penger på budsjettet, og så sender vi pasienter og penger over til Sverige. Det må være mulig å samordne dette på en annen måte, og jeg må be statsråden om virkelig å tenke nøye over dette på nytt og se om det ikke er mulig å dra opp fra skuffene et virkemiddel som gjør at vi her kan gripe inn og bruke ressursene slik vi mener er best for Helse-Norge.

Statsråd Gudmund Hernes: Så vidt jeg erindrer, var Sortåsløkken med på vedtaket om å stille 120 mill. kr til disposisjon for norske pasienter i utlandet. Og Sortåsløkken vil jo vite at det slett ikke bare er Sverige som har mangel på kapasitet og som har køer, det har faktisk alle land. Det er bare det at Norge er spesielt ved den måten vi registrerer disse køene på. Og Sortåsløkken kan vel ikke på den ene siden gå inn for at vi skal kunne bruke midler på norske pasienter i utlandet, og samtidig si at vi ikke skal gjøre bruk av den muligheten vi har når den stilles til disposisjon - spesielt når det gjøres av offentlige myndigheter i andre land.

Når det gjelder spørsmålet om bruk av midler i Oslo, er det noe som er underlagt Oslo som fylkeskommune, og der har vi den paradoksale situasjon at det flertall man har i Oslos styrende organer, heller vil bruke de penger de har, rettet inn - iallfall i en del sammenhenger - mot private leverandører snarere enn mot sitt eget sykehus. Det er noe jeg også kan se som uheldig. Samtidig legger vi opp til en ny finansieringsordning som vil gjøre det lønnsomt for sykehusene å behandle pasienter på en annen måte enn i dag.

Jorunn Ringstad hadde her teke over presidentplassen.