Eilef A Meland (SV):
Jeg vil stille
følgende spørsmål til finansministeren:
Den kraftige konsentrasjonen i
finansmarkedet de siste årene med sammenslåingen av UNI og Storebrand, DnBs
oppkjøp av Vital og nå den planlagte fusjonen mellom Kreditkassen og
Storebrand har ført til at de største institusjonene får betydelig
markedsmakt. Norge har i dag et av Europas relativt sett mest konsentrerte
finansmarkeder.
Ser finansministeren betenkeligheter
ved denne utviklingen, og vil ikke kundene og de ansatte kunne bli
skadelidende dersom vi får nok en sammenslåing innenfor dette markedet?
Statsråd Jens Stoltenberg:
Gjennom de
siste tiår har det blitt en gradvis sterkere konsentrasjon på finansmarkedet
i form av færre og større enheter. Denne utviklingen har funnet sted både i
Norge og i flere andre land. Parallelt har vi fått mer integrerte
internasjonale finansmarkeder og sterkere konkurranse på tvers av
landegrensene. Både teknologiske nyvinninger og regelverksutviklingen i
landene har bidratt til dette. Det er samtidig blitt mer åpen adgang til å
etablere nye virksomheter i næringen. Konkurransen i finansiell
tjenesteyting er til gavn for verdiskaping i landet vårt.
Oppkjøp og sammenslåing av
finansinstitusjoner er konsesjonspliktig i Norge. Senest i
nasjonalbudsjettet for 1996 ble det redegjort for Stortinget om hvilke
kriterier som vektlegges ved konsesjonsbehandlingen. Den bærende
retningslinjen for strukturpolitikken er at det skal være tilstrekkelig
konkurranse i finansmarkedet. Samtidig er det et mål for utviklingen av
finansmarkedsstrukturen at den har solide finansinstitusjoner.
Behandlingen av en konsesjonssøknad om
oppkjøp eller sammenslåing består bl.a. i å analysere de konkurransemessige
virkningene. Norges Bank og Kredittilsynet foretar vurderinger som ligger
til grunn for departementets konsesjonsbehandling.
Kredittilsynet innhenter også
vurderinger fra Konkurransetilsynet. Konkurransetilsynet har i tillegg en
egen adgang etter konkurranselovgivningen til å ta fusjoner opp til
vurdering. Finansdepartementet har uttalt at det må foretas en særlig
grundig og kritisk vurdering av virkningene ved søknader om sammenslåing
mellom store finansinstitusjoner. Det er videre uttalt at det er den
samlede konkurransesituasjonen som bør være avgjørende for hvorvidt slike
konsesjoner bør gis eller ikke.
Det finnes ikke noe godt entydig mål
for hvor sterk konkurransen i finansmarkedet er. I nasjonalbudsjettet for
1996 ble det redegjort for noen indikatorer, bl.a. utviklingen i
rentemarginen og finansinstitusjonenes kostnader. Også omfanget av
utenlandske selskapers forretninger i Norge kan være en pekepinn på
konkurranseintensiteten. Målt ved viktige indikatorer, som f.eks.
rentemarginen og kostnader, har vi hatt en sterkt økende konkurranse i det
norske finansmarkedet de senere årene, parallelt med færre og større
enheter.
Alt i alt mener jeg at det systemet vi
har for konsesjonsbehandling, sikrer at de sentrale samfunnsmessige hensyn
blir ivaretatt på en god måte.
Eilef A Meland (SV):
Jeg takker for
svaret. Statsråden bekrefter det som ligger i spørsmålet, nemlig at det har
skjedd en økt konsentrasjon på det norske finansmarkedet. Det første
tilleggsspørsmålet som da er sentralt og naturlig, blir: Når departementet
selv skriver til Stortinget i den refererte stortingsmelding at det ikke
eksisterer stordriftsfordeler innenfor finansnæringen, hvorfor vil så
Regjeringen eventuelt anbefale en fusjon?
For det andre er det naturlig å spørre
om det overhodet eksisterer grenser knyttet til hvilke institusjoner som kan
slå seg sammen med andre, dvs. fusjonere. Har statsråden noen konkrete
tanker knyttet til hvor grensesettingen går på finansmarkedet når vi også
ser på effektiv konkurranse kombinert med konsentrasjon av makt og
beslutningsmakt i disse konsernene?
Statsråd Jens Stoltenberg:
Spørsmålet
om en eventuell fusjon mellom Storebrand og Kreditkassen er en stor og
viktig sak. Derfor er det veldig viktig at Regjeringen håndterer den på en
ryddig og ordentlig måte. Å starte konsesjonsbehandling før det foreligger
en søknad og før det er innhentet vurderinger fra faginstanser som
Kredittilsynet, Konkurransetilsynet og Norges Bank, ville være helt galt.
Og derfor ville det være veldig galt om Regjeringen nå begynte å indikere
hva som ville være konklusjonen av en konsesjonsbehandling. Det er en for
viktig sak til å drive uryddig saksbehandling, og derfor er vi opptatt av
ryddighet i denne saken. Dermed er det også altfor tidlig å si hvorvidt
Regjeringen kommer til å gi konsesjon til en slik fusjon. Vi skal bl.a.
vurdere de konkurransemessige sidene, og det skal vi gjøre bl.a. på grunnlag
av vurderinger fra Konkurransetilsynet og Kredittilsynet. Når det ikke
foreligger noen søknad, og langt mindre foreligger den type vurderinger, vil
det altså være helt galt å indikere eller gi noen signaler om hvilken
retning en slik konsesjonsbehandling vil ta.
Når det gjelder hvilke grenser som
settes, er det nettopp det vi redegjør for i nasjonalbudsjettet for 1996, og
en av de grensene er at vi skal ha tilstrekkelig konkurranse i det norske
finansmarkedet, og det er også sagt at vi skal sikre nasjonalt eierskap til
viktige institusjoner.