Carl I Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til sosialminister Hill-Marta Solberg, som i går presenterte en pressemelding hvor det står: For å legge til rette for en helhetlig tjenestekjede foreslås følgende: 6.000 flere årsverk i hjemmetjenestene fra 1998-2001, 7 200 nye omsorgsboliger, 6.000 flere ensengsrom fra 1998-2002, 5.000 flere plasser med heldøgns pleie og omsorg i perioden 1998-2001, 1 400 flere plasser med heldøgns pleie og omsorg i perioden 1998-2001, og i tillegg 4 800 plasser for å skifte ut nedslitte syke- og aldershjem.

Mitt spørsmål er: Hvordan i all verden kan sosialministeren presentere som forslag noe som tilligger kommunenes ansvar? Hvis kommunestyrene i dette land ikke prioriterer slik - og det har de full rett til - hvordan i all verden kan det fra Regjeringens side presenteres som forslag noe som i realiteten er uforpliktende dagdrømmer uten konkrete virkemidler?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Nå er det ikke noe nytt at Carl I Hagen har svært liten tillit til kommunesektoren og kanskje i særdeleshet på dette området. Forslaget som Regjeringen har lagt fram i handlingsplanen for eldreomsorgen innebærer at staten sammen med Kommune-Norge skal gjennomføre det som denne planen skisserer. Det innebærer også at staten legger til rette for sterkere statlig styring, men likevel er det slik at ansvaret for å gjennomføre dette, tilligger Kommune-Norge. Stortingsmeldingen som ble lagt fram i går, viser at staten bruker en rekke virkemidler for å styre denne sektoren sterkere i de nærmeste årene.

Carl I Hagen (Frp): Det eneste virkemidlet som foreligger i det sosialministeren her snakker om, av konkret art - jeg ser da bort fra preket - er at man øker investeringstilskuddet fra staten for nye sykehjemsplasser fra 150.000 kr, som Arbeiderpartiet og Regjeringen var imot i desember i fjor, til 250.000 kr, mens kostnadene ved slike plasser er gjennomsnittlig 863.000 kr.

Hvilke andre konkrete virkemidler og eventuelle sanksjonsmidler er det Regjeringen har i tankene - det står intet i meldingen om det - hvis kommunene bare ganske enkelt lar være å gjøre noe, og egentlig gjør det sosialministeren ønsker, og blir en syndebukk sosialministeren kan skylle på når det om fire år ikke er noen særlig bedre resultater enn løftene fra fire år tilbake fra den samme Regjeringen?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Innledningsvis kunne man bli av den oppfatning at Carl I Hagen ensidig hadde holdt seg til å lese pressemeldingen. Stortingsmeldingen vil synliggjøre også for representanten Hagen at det foreligger en rekke tiltak utover det å høyne investeringstilskuddet. Her er åpnet for en ramme i Husbanken, slik at det skal kunne skaffes til veie lånemidler for å investere for 4,5 milliarder kr i 1998. I tillegg til det er det foreslått juridiske virkemidler, og det er foreslått økonomiske virkemidler i den forstand at det over statsbudsjettet skal overføres øremerkede midler til drift innenfor eldresektoren.

Så med mindre Carl I Hagen bare har forholdt seg til pressemeldingen, vil jeg råde ham til å gå litt dypere inn i St.meld.nr.50 (1996-1997).

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Tove Kari Viken.

Tove Kari Viken (Sp): Vi hadde store forhåpninger til at en skulle få til en skikkelig satsing på eldreomsorgen, og jeg håper vi skal klare å få til et flertall for det her på Stortinget. Men jeg ble ganske forundret da jeg i går fikk se hva som kommer fra Regjeringen, for vi har hele tiden trodd at det skulle komme 30 milliarder kr, og så ser vi at satsingen for neste år kun er på 1,5 milliarder kr.

Hvordan tenker Regjeringen seg at man virkelig skal få til et løft i eldreomsorgen når den resterende satsingen bare er i form av lån?

Statsråd Hill-Marta Solberg: La meg få si at når kommunene skal bygge en omsorgsbolig eller sykehjemsplasser, oppfører de seg omtrent på samme måte som når representanten Viken, eller for så vidt undertegnede, bygger en bolig - de låner penger og avdrar det over noen år. Derfor, som jeg allerede har vært inne på, er det tatt høyde for investeringsmidler tilsvarende investeringer for 4,5 milliarder kr neste år. De direkte budsjettkonsekvensene, dvs. driftskonsekvensene av dette, og også det det koster å avdra de opptatte lån ved å betjene avdrag og renter, er det som gir en årlig budsjettvirkning på 1,5 milliarder kr det første året.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Arne Haukvik.

Arne Haukvik (Uav): Etter Aftenposten i dag seier forskingsleiar Tor Inge Romøren at det sviktar med kunnskap om korleis landet skal handtere eldreomsorgsbehova, og han meiner at korkje politikarar eller forskarar har nødvendig kunnskap for å legge til rette for ein skikkeleg eldrepolitikk.

Har Regjeringa tenkt å ta dette alvorleg? Er det så galt som det står i avisa i dag, eller har Regjeringa noka rådgjerd?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg må få lov å bemerke at det åpenbart er veldig stor kunnskap i hvert fall i Stortinget, som kommer med veldig kjappe reaksjoner på at dette ikke er nok, så her må det åpenbart ligge et omfattende sosialstatistisk materiale til grunn.

Stortingsmeldingen, som ble lagt fram i går, peker på den kjensgjerning at vi i Norge ikke har godt nok sosialstatistisk materiale, og noen av de tiltakene som er lagt fram i denne meldingen, går nettopp ut på å styrke både kunnskap og statistikkmateriale på sosialsektoren i Norge.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Ansgar Gabrielsen.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal få lov å stille sosialministeren et spørsmål.

I Nationen i dag omtales eldresatsingen som bløff og falske løfter. Nå vil ikke jeg gå så langt før vi har gått grundigere gjennom meldingen. Men det er en ting som slår en når en leser dette, og det er at en i det vesentlige baserer eldresatsingen på låneopptak i kommunene. Nå har kommunene nettopp gått gjennom Reform 97, hvor de ble bedt om å ta opp lån med 20 års perspektiv. I denne meldingen er det snakk om låneopptak med 30 års perspektiv. Så kommunene skal ikke være ferdig med å betale for denne sosialministerens satsing før hun selv er blitt pensjonist. Det er altså konsekvensen.

Engster ikke sosialministeren seg over at så store andeler av denne Regjeringens satsinger er finansiert med låneopptak, som ikke bare binder kommunene i dag, men i en generasjon fremover? Er ikke dette et tankekors? Burde ikke satsingen heller komme ved investeringstilskudd?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Nå er representanten Gabrielsen en tidligere erfaren kommunepolitiker og er vel kjent med at når kommunene gjennomfører investeringer, gjør de det aldri etter kontantprinsippet - det er statens måte å investere på, men det er ikke kommunenes måte å investere på - man gjør det gjennom opptak av lån som man avdrar over tid. Det er også helt naturlig at utbygging og investeringer i sykehjemsplasser og omsorgsboliger i kommunesektoren gjennomføres etter den samme metode. Dette er ikke noen ny metode, det er slik vi alltid har gjort i kommunesektoren.

Så må jeg få lov å understreke at staten går ganske kraftig inn for å lette investeringsoppgavene. For det første med et betydelig tilskott som går til direkte fradrag på investeringskostnadene, og dernest, slik meldingen foreskriver, også ved å ta ansvar for kostnadene ved låneopptak. Jeg mener derfor at Kommune-Norge trygt kan gå i gang med disse investeringene og også skal klare å betjene lånene i framtida.

Ansgar Gabrielsen (H): Det er et gjennomført gulrotprinsipp som Regjeringen legger til grunn med dette investeringstilskuddet. Så sent som i desember stemte Arbeiderpartiet mot å heve investeringstilskuddet, men det ble likevel vedtatt en bevilgning i Stortinget under salderingen for å kunne heve det. Men når man først er villig til å gå inn for en skikkelig eldresatsing - som det jo definitivt er et behov for - hvorfor ikke bruke større andel av potten på investeringstilskudd, slik at også fattige kommuner skal ha råd til å gjøre dette? Dette gulrotprinsippet setter jo først og fremst de rike kommunene i stand til å gjennomføre satsingen, mens de som ikke har egenandelen til å gjøre dette, er avskåret fra det. Dernest vil det jo også være sånn at de kommunene som har oppført seg pent og vært snille gutter i klassen, i realiteten blir straffet gjennom at det er sinkene som nå får tilskuddene, selv om det ikke skyldes prioriteringer på grunn av dårlig økonomi.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Ja, for det første så er det helt feil å karakterisere denne måten å legge til rette for investeringer på som et gulrotprinsipp. Det medfører ikke riktighet. Dessuten er det slik at når investeringstilskuddet er så stort som 250.000 kr pr. plass, innebærer det i virkeligheten at en kommune kan gjennomføre en utbygging uten å gå i sitt driftsbudsjett for å skaffe midler til egenkapital, for finansiering utover 250.000 kr pr. plass får man fullfinansiert i Husbanken, og så tar vi høyde for å bevilge 250 mill. kr, over statsbudsjettet for å dekke renter og avdrag.

Så til dette med hevingen av tilskuddet før jul: Arbeiderpartiet tok på alvor Stortingets vedtak om at det skulle fremmes en stortingsmelding som på helhetlig basis skulle gå gjennom denne sektoren. Og det var ikke så veldig klokt å justere tilskuddet like før jul når man i alle fall skulle foreta en helhetlig gjennomgang av dette allerede i vårsesjonen, og dette foreligger nå for Stortinget.

Fattige kommuner - la meg få si at det mest av midlene i meldingen går til alle kommuner.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Eva Lian.

Eva Lian (Sp): Hvorfor kan ikke staten foreta låneopptaket - jeg vil anta at staten får gunstigere lånebetingelser enn kommune? Det var det første spørsmålet.

Det andre spørsmålet gjelder omsorgsboligene, som er en viktig del av eldresatsingen. Den omleggingen av bostøtteordningen som er foretatt, har tydeligvis fått den virkning at mange ikke får råd til å bo i omsorgsboligene. Er statsråden villig til å se på ordningen, slik at vi kan få en bedre bostøtteordning, som gjør at minstepensjonister og de som har størst behov, får den bostøtten de trenger, og som gjør at de kan bo i omsorgsboligene?

Statsråd Hill-Marta Solberg: For det første merket jeg meg - og det er spesielt noe Senterpartiet mener - at staten helt og fullt skal overta de oppgavene som er tillagt Kommune-Norge. Det ligger ikke i forslaget fra Regjeringen i St.meld.nr.50 (1996-1997). At staten skal foreta låneopptak, er heller ikke naturlig. Det som derimot er statens virkemiddel, er å bidra til et lavere lånebehov gjennom et stort tilskudd og i tillegg stille opp med midler over frie inntekter til å dekke renter og avdrag.

Omsorgsboliger - ja, det er nødvendig at beboere i omsorgsboliger skal kunne makte husleien selv om de er minstepensjonister. Derfor er det i stortingsmeldingen også lagt inn midler for at vi skal kunne justere boutgiftstaket, som vil gjøre at en minstepensjonist også skal kunne bebo en omsorgsbolig. Det er avsatt 50 mill. kr på neste års budsjett nettopp knyttet til minstepensjonister og omsorgsboliger i tråd med denne planen. Det fremgår av stortingsmeldingen.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra John Alvheim.

John Alvheim (Frp): Jeg har oppfattet det slik at det vesentligste av investeringen skal skje ved låneopptak i kommunene. Vi som har god kontakt med kommunene, vet jo at de fleste kommunene i dag har en lånegjeld som ofte ligger langt over det som er forsvarlig. Vi har også erfaring for at mange budsjetter er kommet tilbake fra fylkesmannen, som ikke godkjenner høye låneopptak. Vil dette si at det i fremtiden ved satsing på eldreomsorgen vil være vanskelig for kommunene å få tatt opp lån til andre formål i og med at det er satt et slags tak på låneopptak i kommunene? Er Regjeringen oppmerksom på dette, og vil det bli en endring i forhold til fylkesmannens godkjennelse av låneopptak i kommunene?

Statsråd Hill-Marta Solberg: La meg ta det siste først: Det er etter hvert blitt etablert praksis at når fylkesmenn vurderer kommunenes låneopptak, skiller de mellom det man kaller selvfinansierende lån, altså lån der kommunene er sikret midler til å betjene lånene, og andre lån, der kommunene sitter med hele ansvaret for å betale renter og avdrag. Jeg har således ikke noen tro på at dette skal komme til fundamental fortrengsel for andre investeringsoppgaver i kommunesektoren. Det er derfor det er så nødvendig nettopp å stille opp også med midler over frie inntekter, slik at kommunesektoren kan betjene disse lånene.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Magnus Stangeland.

Magnus Stangeland (Sp): Eg har eit spørsmål til samferdselsministeren.

På ein større luftfartskonferanse på Sola i desse dagar står tryggleik på dagsordenen. Det går fram av all statistikk at Noreg har dårlege tal når det gjeld tryggleik i forhold til resten av Europa og i Norden når det gjeld luftfart, og det gjeld både ruteflyging og privatflyging.

Mitt spørsmål til samferdselsministeren er: Kva tiltak har Regjeringa tenkt å setja inn for å bøta på dette og auka tryggleiken innanfor luftfarten?

Statsråd Sissel Rønbeck: Stortinget har nettopp fått seg forelagt Norsk luftfartsplan. Som det framgår av planen, mener Regjeringen at en nå er i den situasjonen at en er ferdig, eller i ferd med å bli ferdig, med mange store investeringer innenfor luftfarten, og at en derfor i årene framover bør kunne legge større vekt særlig på investeringer som ikke minst kan bidra til større sikkerhet. Som det også framgår av meldingen, vil ikke minst innsatsen når det gjelder det som nå er regionale flyplasser, komme til å bli viktig i den sammenhengen.

Magnus Stangeland (Sp): Vi er sjølvsagt kjende med det som ligg i Stortinget. Det som går fram av alt materiale, er at dei tekniske årsakene til flyulukker ikkje er så dominerande lenger, det er mest menneskelege årsaker og meir systemårsaker. Dette problemet kan ikkje løysast berre med investeringar eller innsats i teknisk utstyr.

Mitt tilleggsspørsmål er: Kva moglegheiter ser statsråden for å få til ein auka innsats når det gjeld personellsida og det menneskelege, med motivering og målsetjingar om lågare ulukkestal?

Statsråd Sissel Rønbeck: Jeg er kjent med at dette er en type opplæring og skolering som i hvert fall Widerøe nå arbeider mer med enn det en har gjort tidligere, på bakgrunn av bl.a en del av de ulykkene som det selskapet har vært involvert i. Jeg synes det er bra at det gjøres. Om også de andre selskapene som trafikkerer mest i Norge, er inne i liknende arbeid, skal jeg ikke her og nå stå og påstå, men dette er en viktig oppgave ikke minst for selskapene.

I den grad staten eller Luftfartsverket kan bidra eller bør bidra i den sammenheng, vil jeg tro at det i utgangspunktet ikke er noe det skulle behøve å bli en stor partipolitisk uenighet og debatt om oss imellom.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Anita Apelthun Sæle.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg har eit spørsmål til planleggingsministeren.

Det norske hus skal truleg ha eit skikkeleg kjøkken. Vi fekk vita i Dagbladet i går at 45 % av alt som vert importert av frukt og grønsaker inneheld restar av sprøytemiddel, altså gift, men ete vert det i Noreg. Ikkje berre er pærene evigvarande og jordbæra like friske dag etter dag, men stongselleri, druer og appelsinar kan vera giftovertrekte. Når vi trur at vi vel sunn og helsefremjande mat, risikerer vi forgifting. Kva vil og kan planleggingsministeren gjera for at kjøkkenavdelinga i Det norske huset tilbyr giftfri mat?

Statsråd Bendik Rugaas: Jeg har ikke helt forberedt meg på den typen kulinariske spørsmål på en dag som denne.

Hvis vi går tilbake til det langtidsprogrammet som vi om ikke så altfor lenge skal debattere her i denne salen, er det som gjelder vårt totale miljø, også tatt opp der på forskjellig vis. Jeg legger i det at vi også skal ha omsorg for den mat vi dyrker, den mat vi importerer, og den mat vi til syvende og sist spiser. Der er det klare føringer i retning av at vi ønsker å legge en - skal vi kalle det - kontroll på dette som gjør at vi ikke får uønsket mat inn i kjøkkenet i Det norske hus. Dette arbeider flere departementer med, ikke minst Landbruksdepartementet, som er opptatt av å vurdere forskjellige sider ved det.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg takkar for svaret.

Mat er viktig for helsa, og det er nødvendig at ein har god kontroll, og ein god planleggingsminister må også planleggja for dette.

Dette er ikkje eit nytt spørsmål i media. Før jul vart eit stort parti kinakål - eg reknar ikkje med at planleggingsministeren hugsar det - refusert i Finland fordi kålen inneheldt urovekkjande mykje sprøytemiddel. Då reiste skipet med kinakålen til Noreg og lossa den her - og vi åt. Tre veker seinare viste det seg at vår kontroll sa ja, kinakålen var helsefarleg - men då var han jo eten for lenge sidan. Kvifor klarar ikkje vi det som Finland har klart lenge, å kontrollera maten så fort at den som er gifthaldig, vert avvist der og då og ikkje kjem inn på marknaden? Når får vi finsk kvalitet og fart på Næringsmiddeltilsynet vårt?

Statsråd Bendik Rugaas: Jeg skulle ønske jeg kunne ha svart direkte på det og gitt representanten - jeg holdt på å si - en tid for det, men ingen kjenner antakelig dagen og timen for dette.

Vi gjør en stor jobb her i Norge i denne forbindelse. Jeg tror en til enhver tid kan plukke ut enkelteksempel, som representanten her gjør, og vise til at dette ikke var spesielt vellykket. Det hadde vært fint om jeg kunne ha returnert dette og sagt at vi faktisk har gjort ting her i Norge som finnene ikke har klart å gjøre. Jeg tror en kan finne en del eksempler på det. Jeg har ikke følelsen av at vi er spesielt dårlige i Norge i forhold til svært mange land rundt omkring i verden når det gjelder å kontrollere den mat som skal inn og bli tilberedt i kjøkkenet i Det norske hus. Men jeg registrerer representantens bekymring her, og den skal vi ta med oss.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Hallgrim Berg.

Hallgrim Berg (H): Eit intervju i Aftenposten den 22. mars har skapt store bølgjer i norsk musikkliv. Der vart det i eit intervju med statsråden skapt eit inntrykk av at norsk musikkeksport og representasjon har vore meir eller mindre mislukka, det bør satsast meir på pop og rock. Det har skapt uro i mange miljø innanfor musikksjangrar der landet har orkester og utøvarar på internasjonalt toppnivå - kor, orkester, klassisk musikk, samtidsmusikk, jazz, folkemusikk, etnisk musikk osv.

Eg vil då gjerne stilla eit par spørsmål. Kva er bakgrunnen eller motivet for å vilja nedprioritera tradisjonelle musikkformer og musikk med norsk særpreg i vår utanlandseksport? Er det riktig som ein kommentator skreiv etterpå, at dette utspelet frå kulturministeren si side er ei posisjonering i forhold til rockefraksjonen i Arbeidarpartiet før operasaka skal opp for alvor?

Statsråd Turid Birkeland: På det siste spørsmålet kan jeg klart svare nei.

Til det første: Jeg er ikke kjent med den store uroen i musikkmiljøet etter at Knut Reiersrud, Paolo Vinaccia, Einar Mjølsnes og Stian Carstensen som norske musikere ble med til Cuba. Jeg har registrert at det i et av bladene innenfor norsk folkemusikk har vært kritikk mot dette, noe som er litt synd ettersom en av dem er en meget godt etablert hardingfelespiller, elev av Osa, som jeg er sikker på at representanten Berg er vel kjent med. Mitt utgangspunkt når det gjelder eksport av norsk musikk, er at vi også skal presentere samtidsmusikk og moderne musikk, og at vi skal bruke kultur ikke bare som pynt, men også for å få til økt eksport av norsk musikk. Da tror jeg at vi ikke bare skal ta med oss norske musikere som fremfører klassisk musikk eller tradisjonell folkemusikk, men også musikere som beveger seg i skjæringspunktet mellom moderne og tradisjonell musikk - og det var det det var et forsøk på.

Hallgrim Berg (H): Det er godt å få oppklart dette, for det som har kome frå kulturstatsråden og også frå talsmenn i departementet, har skapt uro i ganske mange krinsar. Det er jo slik at når ein har ein pott å bruka på dette og ein skal prioritera enkelte opp og ta inn nye, vil det bli nedprioritering av andre. Eg veit ikkje om statsråden kan nemna noko om omfanget av den planlagde musikksatsinga framover, og seia at ikkje nokon blir nedprioritert. Dessutan er det eit uttrykk som heiter at det er « dumt å ta med seg fisk når ein skal på fisketur i Lofoten ». Eg synest det er viktig at me held oppe våre topputøvarar innanfor klassisk, folkemusikk osv. og prioriterer det, og synest, kanskje i motsetning til statsråden, at det er « dumt å senda fleire cowboyar til Amerika ».

Statsråd Turid Birkeland: Jeg syns det er litt på siden å kalle noen av de fire musikerne som var med til Cuba for cowboyer. Jeg tror hr. Berg ville få ganske mye strid også i sitt eget musikkmiljø ved å kalle hardingfelespilleren for cowboy.

Ellers er det, som representanten Berg helt sikkert vet, når det gjelder kultureksport, bevilgning for dette over Utenriksdepartementets budsjett. Vi i Kulturdepartementet har nå satt i gang et arbeid i forbindelse med dette. En gruppe mennesker innenfor platebransjen skal gi oss en utredning om hva som er flaskehalsene for eksport av norsk populærmusikk. Det vil resultere i en større konferanse om dette tema i månedsskiftet mai/juni.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Inge Myrvoll.

Inge Myrvoll (SV): Jeg har et spørsmål til samferdselsministeren.

I lokalaviser kan man stadig vekk lese at Telenor fortsetter å sentralisere arbeidsplasser. Etter nyttår har vi opplevd at statsminister Jagland i forbindelse med næringsstrategier for Nord-Norge sier at ny teknologi kan brukes til å desentralisere. Det samme sa planleggingsminister Rugaas i sin IT-redegjørelse. Det samme sier kommunalminister Opseth i sin distrikts- og regionalpolitiske melding.

Men den statsråden som kan gjøre noe med det, er samferdselsministeren, som generalforsamling i Telenor. Den siste tida har vi f.eks kunnet lese at man flytter 25 arbeidsplasser fra Lødingen til Trondheim, man flytter arbeidsplasser fra Sandnessjøen til Bodø. Hele tida sentraliserer Telenor arbeidsplasser. Stortinget har vedtatt at de skal gjøre det motsatte. Mitt spørsmål er: Kan statsråden generelt og kanskje også i en del enkelttilfeller, tenke seg å bruke sin myndighet som generalforsamling for å sørge for at Stortingets vedtak om desentralisering av arbeidsplasser innenfor Telenor blir fulgt opp, også i de eksemplene som jeg har nevnt?

Statsråd Sissel Rønbeck: Jeg er helt enig med representanten Myrvoll i at det burde være ikke bare mulig, men en virkelig utfordring for Telenor nettopp i det omstillingsarbeidet en nå står oppe i, også å kunne vise helt konkret at ny teknologi faktisk kan være et virkemiddel for desentralisering og det å legge arbeidsplasser ute i Distrikts-Norge. I forhold til løpende enkeltsaker skal det svært mye til før generalforsamlingen griper inn i Telenors virksomhet. Men jeg ser en mulighet nå i forbindelse med § 10-planen som skal komme fra Telenor, og som senere også skal resultere i en melding til Stortinget, for å legge et skikkelig gjennomarbeidet løp for å få til en desentralisering og knoppskyting når det gjelder arbeidsplasser i Distrikts-Norge.

Inge Myrvoll (SV): Jeg ser at man vanskelig kan gripe direkte inn i løpende enkeltsaker, men det er vel også mulig å gi politiske signaler. Vi har tross alt et

stortingsvedtak fra da Telenor ble AS, om at denne nye teknologien skulle brukes til å desentralisere. De har etter den tid ikke fulgt det opp, men nå har vi noen saker som er aktuelle i tida, og et politisk signal kan kanskje ha en viss innflytelse over Telenor - selv om jeg er i tvil om det, for de har aldri fulgt opp Stortingets vedtak. Generelt er det naturligvis viktig på sikt, og for lokalsamfunnene betyr disse løpende enkeltsakene ganske mye. Jeg ville derfor ha satt pris på om statsråden iallfall kunne gitt et signal som burde blitt oppfattet i Telenor-systemet, om at dette ikke er i pakt med Stortingets forutsetninger og Regjeringas intensjoner. Jeg viser til alle de gode intensjoner som er kommet etter nyttår fra Jagland, Rugaas og Opseth, men som bare er honnørord så langt, for motoren i Telenors teknologi - Telenor - sentraliserer.

Statsråd Sissel Rønbeck: Jeg kan bekrefte overfor representanten Myrvoll at det ikke er mangel på politiske signaler i forhold til dette. Det bildet som tegnes her, er nok noe ensidig, for det foregår også en del knoppskyting og bevisst arbeid fra Telenors side for å sikre arbeidsplasser i distriktene. At noen av omstillingene som foregår, også er vanskelige og tunge i forhold til en del lokalsamfunn, er jeg redd vi ikke kommer utenom. Men desto viktigere er det da at en er kreativ i forhold til å legge nye tjenester og oppgaver ute i distriktene. Men la meg gjenta: Mangel på politiske signaler i forhold til dette er det ikke.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Annelise Høegh.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til planleggings- og samordningsministeren.

Den 1. oktober neste år skal det nye Rikshospitalet stå ferdig - leger og sykepleiere og alle andre skal være på plass for å gjøre sitt beste. Spørsmålet er bare om pasientene kommer på plass.

Sosialkomiteen var på befaring på Gaustad i går, og vi møtte en meget bekymret sykehusledelse og en meget bekymret prosjektledelse fra Statsbygg, fordi de ikke kunne svare på - ikke visste svaret på - hvordan atkomsten ville bli til dette nye, flotte sykehuset. Det er fire departementer som er involvert, etter hva jeg har fått vite. Ved siden av statsrådens eget departement er det Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Samferdselsdepartementet og selvsagt Helsedepartementet. Nå er det vel ikke første gang at store statlige prosjekter kan strande på mangelfulle trafikkløsninger - det er alvorlig når det gjelder Gardermoen, men det er faktisk alvorligere hvis pasientene ikke rekker frem til sin egen hjerteoperasjon, for å ta et eksempel. Vil samordningsministeren påta seg ansvaret for å samordne rotet på statlig side?

Statsråd Bendik Rugaas: Svaret er ja. Mitt departement, som har ansvaret for Statsbygg, vil selvsagt ta fatt i denne saken og finne ut hvordan den kan behandles videre, slik at pasientene, som representanten Høegh også sier, kommer fram og får den operasjonen de skal ha.

Jeg er ikke kjent med detaljene i saken, så noe mer kan jeg altså ikke gå inn i den. Men jeg tar representantens oppfordring alvorlig og skal følge dette opp.

Annelise Høegh (H): Jeg takker for det, for det er faktisk på høy tid. Stortinget har behandlet dette flere ganger. Senest i 1994 fremsatte Høyre, SV og Kristelig Folkeparti et forslag om å be Regjeringen sørge for at man bl.a får en trikkeløsning, og at trikkelinjen skulle være ferdig til sykehuset åpner. Det burde være selvsagt. Nå er det altså knapt halvannet år igjen.

Jeg er kjent med at Oslo kommune ikke har vært så begeistret for denne trikkeløsningen, men det er mitt inntrykk at det er først og fremst fordi staten forutsetter at kommunen prioriterer dette. Jeg synes ikke det er naturlig at en kommune som har helt andre prioriteringer ut fra byens og befolkningens behov her, skal behøve å betale det meste av hva en slik løsning ville koste. Jeg vil derfor be statsråden om å få fortgang i arbeidet med å få en trikk frem - det er planert for at trikken skal gå der. Men det står altså på statlig vilje til å ta ansvar som byggherre og skaffe løsninger, slik at man kommer frem til det sykehuset man selv bygger.

Statsråd Bendik Rugaas: Igjen: Jeg registrerer at dette åpenbart er et problem. Jeg skal ta fatt i det og se hva vi kan gjøre for å få fortgang i det. Vi deler iallfall det ønsket som er uttrykt om at mennesker skal kunne komme dit og få den hjelp de trenger.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Tove Kari Viken.

Tove Kari Viken (Sp): Det gjelder minstepensjonistene, og jeg vil gjerne stille spørsmålet til statsråd Hill-Marta Solberg.

Fremdeles er det én av tre arbeidstakere som ikke har noen pensjonsordning utover folketrygden. Vi vet også at av minstepensjonistene er bortimot 85 % kvinner, og at de har sakket langt akterut i forhold til andre grupper i samfunnet fordi minstepensjonen ikke har fulgt lønnsutviklingen ellers og folketrygden ikke er tilpasset den situasjonen som kvinnene har vært i tidligere, med omsorgsarbeid og også i stor grad deltidsarbeid.

Har statsministeren noen løsning når det gjelder hva en skal gjøre for at disse gruppene kan løftes opp lønnsmessig?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Nå skal jeg ikke ta på meg å være statsminister, selv om jeg ble oppfordret til det fra representanten Vikens side. Jeg skal forholde meg til sosialministerens anliggender også i svaret mitt.

Det er en kjensgjerning at de fleste minstepensjonister er kvinner, nettopp ut fra de forhold Tove Kari Viken peker på. De som ikke har vært ute i lønnet arbeid, eller som har gått i « små » stillinger, kommer ut uten

noen opparbeidet rett til tilleggsytelser utover minstepensjonen. Pensjonene er jo regulert gjennom trygdeforhandlinger; alle pensjonene berøres av trygdeforhandlingene ved at grunnbeløpet reguleres årlig. Så har det også i enkelte situasjoner vært lagt ekstra på særtillegget nettopp for at de som har minstepensjon, skulle komme litt bedre ut. Dessuten er det jo slik at vi har innført omsorgspoeng. Til slutt vil jeg nevne at det viktigste virkemiddelet som har vært brukt de senere årene for å kompensere for pensjon for dem som har svært lave inntekter, er nettopp bostøtteordningen, som er en målrettet ordning for dem som har små inntekter og store bokostnader. Slik har man kompensert en del av utgiftene og hjulpet på situasjonen for minstepensjonistene. Det er også slik at bostøtten har vært sett på som et inntektspolitisk virkemiddel i den sammenhengen.

Tove Kari Viken (Sp): Jeg spurte egentlig om hva statsråden vil gjøre framover for å løfte opp denne gruppen. Når minstepensjonistene lever på under 6.000 kr pr. måned i dagens samfunn og også har utgifter til bokostnader - selv om noen får bostøtte - synes jeg det er helt uverdig. En ser at forskjellene i samfunnet vårt øker, og de som virkelig blir hengende etter, er de som bare har minstepensjon.

Det har hele tiden vært sagt at minstepensjonistene ikke skal betale skatt. Nå vet vi at det heller ikke er tilfellet. Det er også skatt for dem som har minstepensjon. Og hvis en skal justere minstepensjonen med prosentvis justering, hjelper jo ikke det stort når grunnlaget er så lavt som det er her. Så jeg vil høre om statsråden har noen tanker om hvordan en skal utjamne forskjellene for framtida.

Statsråd Hill-Marta Solberg: La meg først si at hvis en minstepensjonist blir beskattet, har det sammenheng med at vedkommende har andre inntekter enn bare pensjonen, enten gjennom formue eller andre typer inntekter. Hvis inntekten ene og alene er minstepensjonen, kommer det ikke til beskatning, men formue kan selvfølgelig slå inn.

La meg så si at måten vi regulerer pensjonene på, er gjennom trygdeoppgjør. Vi har så vidt hatt de første drøftinger med pensjonistenes organisasjoner om årets oppgjør, og det er ikke naturlig for meg å gå nærmere inn på dette nå når forhandlingene er underveis. Resultatet av forhandlingene vil i likhet med hvert eneste år, bli forelagt Stortinget.

Ellers vil jeg si at det er mange andre virkemidler som er viktige i forhold til dem som har lave inntekter, og selvfølgelig er det kolossalt viktig først og fremst å holde utgiftene i sjakk. Og der vil jeg si at den politikken som har vært ført, og som føres nå, er et meget viktig bidrag til personer med lave inntekter, for når vi har lav kostnadsutvikling og lave renter, betyr det at den som i utgangspunktet har lite, sitter igjen med mer.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Thorhild Widvey.

Thorhild Widvey (H): I går tikket det inn en pressemelding fra Gardermobanen AS, og der fremgår følgende: NSB BA har - i skarp konkurranse med det private selskapet Adtranz - vunnet kontrakten for vedlikehold av flytogene.

« Surprise, surprise! » - vil kanskje mange si.

Hvorvidt det er styreformannen i Gardermobanen AS, Osmund Ueland, eller administrerende direktør i NSB BA, Osmund Ueland, som er mest fornøyd med kontrakten, går dessverre ikke fram av nevnte pressemelding.

Og mitt spørsmål til statsråden er kort og godt: Ser statsråden problemet?

Statsråd Sissel Rønbeck: Dette er en ny variant av spørsmål som har vært stilt flere ganger tidligere i denne salen, og som handler om at Høyre og flertallet på Stortinget har ulike syn på hvordan Jernbaneverket og NSB skulle organiseres. Det er ikke så lenge siden omorganiseringen fant sted. Jeg syns det er altfor tidlig å trekke den konklusjonen som jeg antar at det her inviteres til, at organiseringen bør gjøres annerledes. Nå får vi se på de erfaringene vi etter hvert høster med den organiseringen vi har valgt. Mer enn det har jeg egentlig ikke å si denne gangen heller. Men det er ingen aktuelle planer om å omorganisere med det aller første.

Thorhild Widvey (H): Én ting er å ha en diskusjon om organiseringen, at man kan ha forskjellig syn på det. Noe helt annet er å tildele x antall hatter til samme person som han da skal sitte og skifte alt etter hvilke typer posisjoner han skal ivareta.

Nå er det jo riktig at Regjeringen ikke er kjent for å ha noen prinsipielle tilnærmelser til slike typer spørsmål. Vi så det i forbindelse med organiseringen: Hvis togene kjører raskt mot Gardermobanen, er det helt ok å få et aksjeselskap. Kjører de derimot sent og mot Asker og Skøyen, må det ikke være et aksjeselskap.

Det er kjent at Regjeringen tildeler ulike typer posisjoner til én og samme person, og da oppstår det gang på gang ulike typer habilitetskonflikter. Jeg syns det er et stort problem når det på ulike hold både innenfor teleproblematikken, innenfor dette som har med NSB og jernbaneengasjement å gjøre, og også andre områder, forekommer mange eksempler på at én og samme person bekler de ulike typer verv.

Jeg vil da utfordre statsråden med å si: Forstår statsråden at andre mennesker oppfatter det som bekymringsfullt med disse åpenbare habilitetskonfliktene som oppstår?

Statsråd Sissel Rønbeck: At representanten Widvey ser på dette som et stort problem, har jeg oppfattet for lenge siden. Det som kalles mange « hatter », har den siden ved seg at man sikrer en god samordning. Det er den gode siden ved det.

For øvrig har jeg lyst til å legge til at en av mine ungdomsfavoritter, Julius Nyerere, har sagt at det er ab-

solutt nødvendig at sosialister fortsetter å tenke. Jeg fortsetter å tenke.

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletiden skal ligge innenfor den bestemte ramme.

Det blir tilleggsspørsmål fra Ole Johs Brunæs.

Ole Johs Brunæs (H): Det er ikke noe nytt at man leser og hører om habilitetsspørsmål. Annenhver dag kan man lese om habilitetsspørsmål, nøytralitetsspørsmål. Dette har ikke noe å gjøre med måten man organiserer statlige virksomheter på, det har med det å gjøre at man skal være objektiv i behandlingen av ulike aktører.

Vi har i dag et nytt eksempel: Statens teleforvaltning arrangerer et symposium her i Oslo i disse dager. Hvem er det da som støtter dette økonomisk? Jo, det er Telenor. Det er en av aktørene som Statens teleforvaltning skal ha overoppsyn med og kontrollere. Og da får man iallfall gjøre det på den måten at man er nøytral i støtten til den slags prosjekter.

Jeg skal ikke ta opp den saken spesielt, men det som er skremmende, er at Regjeringen ikke har holdning til habilitet, til nøytralitet og ikke minst til objektivitet overfor alle aktørene på samme nivå. Det er skremmende.

Statsråd Sissel Rønbeck: Jeg mener representanten Brunæs er meget lettskremt, og jeg forstår godt at han ikke vil gå inn i denne saken spesielt. For hva er det viktigste ved den saken? Det er at det nå arrangeres en forskerkonferanse, og det er at Telenor på dette området faktisk er blant dem som lenge har ligget i spissen i arbeidet når det gjelder forskning og utvikling, for å få fram utstyr som kan brukes av funksjonshemmede. Norge ligger i spissen på dette området internasjonalt. Det syns jeg det er grunn til å være veldig glad for. Dette arbeidet er viktig, og Telenor bør berømmes for at de faktisk prioriterer det. Og så er det også slik - la meg legge til det - at også andre faglige instanser i Norge har støttet denne konferansen. At man ikke burde reklamere med det, kan jeg være enig i.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål, fra Arne Haukvik.

Arne Haukvik (Uav): Kunnskapen om eldreomsorga er i dag så mangelfull at Regjeringa f.eks ikkje kan dokumentere nøyaktig kor mange omsorgsbustader for eldre som finst i landets kommunar. Regjeringas handlingsplan, som blei lagd fram i går, viser på ei rekkje område at ingen veit korleis dagens 26 milliardar kr på eldreomsorg faktisk blir brukte. Regjeringa har f.eks inga aning om kor mange eldre som står på venteliste til sjukeheimsplass, eller kva pleiebehov dei har.

Kva vil Regjeringa gjere med dette?

Presidenten: Presidenten vil minne om at hvis spørsmål i tilstrekkelig grad har vært berørt tidligere i spørretimen, er det anledning til å trekke seg.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg mener at et omtrent tilsvarende spørsmål har vært stilt tidligere i dag. La meg likevel bare gjenta: For det første tror jeg nok ikke at det er aktuelt for meg å stille meg helt og fullt bak de formuleringer som står i Aftenposten i dag. Men jeg vil samtidig vise til at det på side 64-65 i stortingsmeldingen bl.a omtales at vi har en mangelfull statistikk. Det vises også til en del prosjekter som vi kommer til å gå i gang med, for å gå direkte inn i den enkelte kommune, ikke minst for å skaffe en detaljert personelloversikt, og så skal vi kunne dokumentere hvor mange og hvem som jobber i de ulike tjenestene i denne sektoren.