Grete Knudsen (A): Jeg vil få stille et spørsmål til statsministeren.

Regjeringen Bondevik har varslet en verdikommisjon for å få en debatt om og en bevisstgjøring av hvilke holdninger som er viktige for at vi skal få et samfunn til å fungere til beste for oss alle. For Arbeiderpartiet er toleranse en grunnleggende verdi for et godt fellesskap. Det avgjørende er imidlertid, som Arbeiderpartiet påpekte både under trontaledebatten og i finanstalen, at verdier ikke bare er noe man snakker om, man må også vise toleranse i handling. Regjeringen, ved statsråd Lilletun, har henstilt direkte til kapellan Siri Sunde, som lever i homofilt samliv etter å ha inngått partnerskap i tråd med det nye lovverket, om å trekke seg fra stillingen.

Jeg stiller derfor statsministeren følgende spørsmål: Har Siri Sunde ikke rett til å bli i den stilling hun er tilsatt i? Er hun ikke velkommen sett med Regjeringens øyne? Og hvilke verdier ligger til grunn for et slikt engasjement fra Regjeringens side?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen ser fram til den debatt som vi håper verdikommisjonen vil utløse. For denne regjering er også toleranse et sentralt begrep - det fremgår faktisk av vår erklæring. Men toleranse må aldri blandes sammen med likegyldighet eller nøytralitet. Den som selv har klare verdier, kan lettest forstå andre som har det, og utvise respekt og toleranse for dem. Det er viktig.

Når det gjelder den konkrete saken om kapellan Siri Sunde, bygger statsrådens uttalelser på den avtale Siri Sunde hadde med sin biskop, og biskopen selv har også reagert fordi hun mener at denne avtalen ikke har blitt stående ved lag. Det er bakgrunnen for kirkestatsrådens uttalelser om dette spørsmål. Men for øvrig er det nå biskopen som har denne saken. Hun bør ha den, og det er hun som i tilfelle skal ta initiativ i den.

Grete Knudsen (A): Jeg noterer da at kirkestatsråden - etter at Regjeringen hadde uttalt overfor ganske mange i Stortinget at en ikke blander seg inn i Kirkens indre anliggender - selv har gjort det ved å øve et etter mitt syn utilbørlig press på en person.

Jeg vil igjen tilbake til at toleranse faktisk er ganske nødvendig hvis vi skal utvikle omsorg. Er utestenging, som Regjeringen nå har slått til lyd for, god moral i forhold til dem som vil velge å leve i lovlige livsformer?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg synes representanten Knudsen har en helt forkjært innfallsvinkel når hun gjør dette til et spørsmål om toleranse. Jeg regner med at Grete Knudsen er enig i at så vel en kirke som andre verdibærende organisasjoner selvsagt må ha rett til å innta klare verdimessige, og i dette tilfellet teologiske og etiske, standpunkter og gjøre det gjeldende overfor sine ansatte uten at det har med mangel på toleranse å gjøre. For eksempel har organisasjoner som Grete Knudsen kjenner godt innenfor arbeiderbevegelsen, selvsagt full rett til å stille krav til sine ansatte hvis disse er ideologisk basert, og det er ikke av mangel på respekt for verken enkeltmennesker eller organisasjoner.

Denne saken ligger nå hos biskopen. Biskopen har selv reagert fordi hun følte at en avtale hun har inngått med kapellan Siri Sunde, ikke ble overholdt - og det sier en biskop som selv tilhørte mindretallet på Kirkemøtet. At statsråden på det grunnlaget har uttalt seg, synes jeg ikke er utilbørlig. Men han har også presisert at dette nå skal håndteres av Kirken selv, og vil respektere det.

Presidenten: Kristin Halvorsen - til tilleggsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Statsministeren sa at toleranse ikke måtte bety at man stilte seg likegyldig eller nøytral til viktige verdispørsmål. Det er jeg for så vidt enig i. Men jeg syns at denne diskusjonen om homofiles plass i Den norske statskirke - eller det vi ønsker skal være en folkekirke, som jeg selv er medlem av - blir testpunktet for Regjeringen.

Syns ikke statsministeren det er et gedigent problem dersom Den norske kirke sender et signal til folk flest i Norge om at homofile ikke er velkommen i Kirken? Det er det signalet som går hvis Siri Sunde forlater sin stilling. Er det ikke sånn at en statsminister burde gi et annet signal, nemlig at Kirken ikke bare skal være en seremonimester, et sted hvor man bærer barna til dåpen, gifter seg eller begraves, men at det skal være et sted hvor man kan gå hvis man strever med noe? Det er det signalet som ikke kommer hvis dette skjer.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det siste er jeg enig med Kristin Halvorsen i, nemlig at det er viktig at Kirken kommuniserer, at den er åpen for alle som ønsker å søke den, ikke minst for dem som strever med noe. Det er i pakt med det kristne evangelium at det skal være slik. Men det betyr ikke at enhver skal ha en slags rett til å være prest i Den norske kirke. Enhver meningsbærende organisasjon eller institusjon har selvsagt rett til å stille visse krav til dem som står fram på dens vegne. Slik vil det også være i Den norske kirke. Jeg tror også Kristin Halvorsen ved nærmere ettertanke vil være enig i at en må kunne søke Den norske kirke uten å gjøre krav på å gå på dens prekestol. Dette er et spørsmål som Den norske kirke selv diskuterer - for ikke å si strever med. Det har de åpent sagt. Dette drøftet de på Kirkemøtet, og denne regjering har den respekt for Kirkens indre selvstyre at vi synes kirkelige organer selv skal avgjøre dette gjennom Kirkemøtet, biskoper og andre som håndterer det, og det legger vi også til grunn for den konkrete saken som her er tatt opp.

Presidenten: Anneliese Dørum - til tilleggsspørsmål.

Anneliese Dørum (A): Statsministeren sa nå at Regjeringen har den respekt for Den norske kirke at man synes at den selv skal få stelle med sine indre anliggender. Men da er det forunderlig at statsråd Lilletun nettopp oppfordrer en prest i Den norske kirke til å søke avskjed.

Den norske statskirke både ved Regjeringen og Kirkemøtet har i disse dager avslørt manglende evne til å vise toleranse i praksis. Vil statsministeren akseptere yrkesforbud for mennesker med den begrunnelse at de i fullt samsvar med norsk lov velger å leve i forpliktende forhold med den de er glad i?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det jeg har inntrykk av nå, er at representanten Dørum og andre ønsker at denne regjering skal gjøre et overgrep mot Kirkens indre selvstyre og si at uansett vedtak på Kirkemøtet, uansett biskopenes syn så skal vedkommende fortsatt ha en prestestilling, også på tross av hva vedkommende samtalte med sin biskop om for en tid tilbake. Det synes jeg er å gå ganske langt i å gjøre politiske organer overordnet kirkelige i teologiske og etiske spørsmål. En slik kirkepolitikk ønsker ikke denne regjering å stå for.

En skal også være klar over at arbeidsmiljøloven inneholder bestemmelser om en meningsbærende organisasjons adgang til å stille krav til ansatte i stillinger hvor det er relevant. Vi synes at Den norske kirke selv bør få håndtere dette, og at verken Stortinget eller Regjeringen skal gripe inn i. Statsråden har uttalt seg på bakgrunn av en muntlig avtale som Siri Sunde hadde med sin biskop, og som en føler ikke er blitt overholdt. Utover det ønsker ikke statsråden nå å gripe inn i dette.

Presidenten: Inge Lønning - til tilleggsspørsmål.

Inge Lønning (H): Det overraskende i denne sak er at kirkestatsråden på eget initiativ har etablert seg som offentlig rådgiver for en søker. Hva enten det dreier seg om søknad om avskjed eller søknad om ansettelse, er det oppsiktsvekkende at en kirkestatsråd på eget initiativ trer inn i den rollen. Særlig oppsiktsvekkende er det når Regjeringen har det prinsipielle syn at man politisk ikke skal intervenere i slike saker. Noe tilsvarende har etter det jeg kjenner til, ikke skjedd siden mellomkrigstiden. Den gang var Kristian Schjelderup eneste søker til sogneprestembetet i Værøy og Røst. Daværende kirkeminister la søknaden til side uten å behandle den og uten å konsultere noe kirkelig organ.

Nå har historien vist at det ikke nødvendigvis er søkeren som trekker det korteste strå i slike saker, men jeg vil tro det er mer naturlig at statsministeren opptrer som rådgiver for sine statsråder. Derfor vil jeg spørre: Hvilket råd vil statsministeren gi sin kirkestatsråd dersom han skulle spørre om han i fremtiden bør opptre på lignende måte?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå er statsministeren ikke først og fremst en statsråds rådgiver, men en statsråds sjef.

Jeg registrerer at representanten Lønning tydeligvis har omtrent det diametralt motsatte utgangspunkt av hva Arbeiderpartiets og SVs representanter har hatt. Jeg forstår Lønnings uttalelser slik at han ønsker at det skal utvises full respekt for Kirkens eget selvstyre i disse spørsmål, mens særlig Arbeiderpartiets representanter hadde et utgangspunkt som gikk ut på at Regjeringen burde gripe inn overfor Kirkens behandling av disse saker. Det er nyttig å få avklart det.

For det andre har ikke kirkestatsråden på eget initiativ gitt denne uttalelsen, han gav den på spørsmål fra Norsk Telegrambyrå om hvordan han så på situasjonen. (Munterhet i salen) Det er - selv om noen synes det er morsomt - en viss forskjell på selv å gå ut og ta et initiativ i en sak og det å svare på et spørsmål. Det tror jeg flere i denne sal vet. Jeg synes ikke statsrådens uttalelse var utilbørlig når han fikk spørsmål om hva han syntes om Siri Sundes holdning til den avtale hun inngikk med sin biskop. Men han har presisert at utover det akter han ikke å gripe inn i denne saken.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.

Jeg får en rekke henvendelser fra bedrifter og virksomheter i den tredje verden som ønsker å selge sine produkter, spesielt på landbrukssektoren, til Norge og andre vesteuropeiske land der de kan konkurrere på pris og kvalitet og bidra til å styrke økonomien i eget land.

Her om dagen fikk jeg et brev fra et ugandisk firma, Jambo Roses Ltd, som ved hjelp av NORAD hadde klart å etablere 100 arbeidsplasser i en del av Uganda som er fattig, og det var vesentlig kvinnearbeidsplasser. De klarer å selge roser til Norge ved hjelp av den såkalte MUL-ordningen, som gir dem tollfrihet fra 1. april til 1. november. Mitt spørsmål til statsråden er: Er statsråden villig til å forsøke å bedre u-landenes økonomi ved i større grad å utvide disse ordningene slik at de kan leve når de kan konkurrere på pris og kvalitet?

Statsråd Kåre Gjønnes: Det er riktig som representanten Hedstrøm påpeker, at det i dag eksisterer muligheter for import gjennom spesielle avtaler for det vi kaller MUL-land, der Uganda spesielt har en kvote som gjelder roser.

Hvor stor del og hvor mange områder og produkter dette skal gjelde, vil måtte vurderes til enhver tid. Det som gjelder pr. i dag, er disse spesielle avtalene for MUL-land når det gjelder spesielle varegrupper, som har gitt positive resultater for de landene som er inne på det markedet. Ellers vil en til enhver tid måtte vurdere på hvilken måte importen skal skje fra disse landene, og hvor stor åpning det skal være også sett i forhold til den produksjon som norsk landbruk skal ha på det området.

Øystein Hedstrøm (Frp): Norske rosegartnerier har kjempeomkostninger, særlig vinterstid. Ja, roser kan være så kostbare at mange nordmenn ikke tar seg råd til å kjøpe dem, eller gjør det bare ved spesielle anledninger. Det kan de koste på seg med en tollbeskyttelse på 249 %.

I vår skrev de tre regjeringspartiene seg sammen i langtidsprogrammets merknader og ønsket å øke u-hjelpen til 1 % av bruttonasjonalinntekt. På den måten ønsker man å gi milde gaver på vegne av det norske folk til land i den tredje verden. Men hvis man skal få full suksess med dette, må man åpne for å kjøpe mer av deres produkter. Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil han jobbe innad i Regjeringen for at stadig flere u-land med fattigdom, nød og elendighet skal kunne få selge sine produkter til Norge?

Statsråd Kåre Gjønnes: Dette er et tema som gjentatte ganger har vært drøftet i Stortinget, og man er kommet fram til en politikk som pr. i dag synes å være balansert, og som det er flertall for i Stortinget. Det har resultert i at det er tollfrihet for visse produkter som importeres fra disse MUL-landene. Det er så langt Stortinget pr. i dag har funnet det naturlig å bevege seg. Som landbruksminister vil jeg naturligvis til enhver tid drøfte med Regjeringen for øvrig, også med bistandsministeren, om hvor denne grensen skal gå. Men pr. i dag har jeg som landbruksminister ikke noen planer om å utvide dette vesentlig i forhold til det som gjelder i dag, også med bakgrunn i det hensynet vi må ta til norsk landbruk.

Presidenten: Erna Solberg - til tilleggsspørsmål.

Erna Solberg (H): Auksjonsprinsippet som ble innført for import av landbruksvarer spesielt fra utviklingsland som ligger litt over MUL-skalaen, har vært omdiskutert i siste stortingsperiode. Kristelig Folkeparti er et av de partiene som sammen med Høyre har vært kritisk til at bruken av auksjonsprinsippet og gjennomføringen av systemet har begrenset importen og stabiliteten i importen av u-landsvarer.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden bidra til at man nå enten legger om auksjonsprinsippet når det gjelder importen av landbruksvarer for denne gruppen, eller iallfall utvider auksjonsordningene slik at det er mulig å få stabilitet og øke importen av u-landsvarer? Tidligere har Landbruksdepartementet vært et av de departementene som har ønsket å begrense nettopp bruken av den typen kvoter.

Statsråd Kåre Gjønnes: Det jeg syns er naturlig, er at den importen som er i dag, er begrenset til de land som omfattes av MUL-begrepet, altså mindre utviklede land. Dersom importen eventuelt skal utvides til også å omfatte land som ikke kommer inn under det begrepet, vil man etter landbruksministerens mening måtte vurdere og avveie det mot de importrestriksjoner som er basert i den norske nasjonale landbrukspolitikk, som vi også har et ansvar for, og som landbruksministeren som fagstatsråd føler et ansvar for å ivareta.

Leif Lund (A): Jeg vil gjerne stille spørsmål til kommunalministeren.

Under valgkampen og etter valget har sentrumsregjeringen, og spesielt Senterpartiet, hele tiden vist til « ny kurs ». Den nye kursen skulle spesielt gi store økonomiske fordeler for Kommune-Norge - det var ikke måte på lovnader under valgkampen.

I budsjettforliket med Høyre og Fremskrittspartiet, er det ikke så mye igjen til Kommune-Norge - vil jeg påstå. Arbeiderpartiet er blitt beskyldt for at vi ikke har drevet en kommuneøkonomipolitikk som har vært til fordel for kommunene. Jeg registrerer at skattøren blir uforandret, og at regjeringen Bondevik viderefører den fordelingspolitikken som Arbeiderpartiet stod for når det gjelder kommuneøkonomien, men jeg registrerer også at provenyanslaget i budsjettforliket vil gi et tap for kommunene på 173 mill. kr. Så mitt spørsmål til kommunalministeren er: Er dette den nye kursen?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Nå er det slik at det budsjettforslaget som sentrumsregjeringen la fram, innebar en styrking av kommunesektoren på tre kvart milliard kroner. Det budsjettkompromisset - om en kan kalle det det - som nå ble inngått ved forhandlinger med Fremskrittspartiet og Høyre, vil etter de overslag jeg har fått fra Finansdepartementet, innebære en reduksjon på mellom 30 og 35 mill. kr. Så når det gjelder kommunesektoren, ligger det altså fortsatt inne en økning på godt over 700 mill. kr.

Leif Lund (A): Jeg legger merke til at statsråden snakker om « kommunesektoren ». Jeg snakket om primærkommunene. Men la oss holde oss til kommunesektoren: Vi vet i hvert fall at med det budsjettet som regjeringen Bondevik har lagt fram, vil det bli en prisøkning som vi antar i lønnsoppgjøret vil bli krevd kompensert av partene i arbeidslivet. Jeg håper at ministeren vil ta et initiativ her, slik at den nye regjeringen tar kontakt med partene i arbeidslivet og viderefører solidaritetslinjen. Jeg håper statsråden kan ta et initiativ til det.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: For det første er det klart at det er Regjeringens ønske at vi skal få et lønnsoppgjør i tråd med det vi har hatt de siste årene. Det er også mitt håp at det skal være mulig.

Jeg registrerte at en sjeføkonom i LO i Dagsavisen Arbeiderbladet i dag sa at de justeringer av budsjettet som hadde skjedd i forbindelse med de forhandlingene som sentrumspartiene her i huset har hatt med Fremskrittspartiet og Høyre, har brakt dette budsjettet nærmere Jagland-regjeringens budsjett og opplegg. Hvis det er korrekt - og jeg refererer bare til det som stod i avisen - skulle jeg tro at Arbeiderpartiet ville være atskillig mer fornøyd med det budsjettet som det nå ser ut til å bli mulig å få vedtatt, enn det budsjettet sentrumsregjeringen opprinnelig la fram.

Presidenten: Signe Øye - til tilleggsspørsmål.

Signe Øye (A): Jeg skal stille et tilleggsspørsmål til kommunalministeren.

I en pressemelding den 7. september i år sa lederen for Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, at Senterpartiet ville gi 3,5 milliarder kr mer til kommunene i 1998. Samtidig sa hun at Senterpartiet ville snu flyttestrømmen fra Nord-Norge.

Nå vet vi at det med dagens ordninger flytter ganske mange folk fra Nord-Norge, og at regjeringen Jagland her gikk inn for vesentlige tiltak - det dreier seg om til sammen flere milliarder kr i skattelettelser, økt barnetrygd, lettelser i arbeidsgiveravgiften på 1,2 milliarder kr, lettelser når det gjelder Lånekassa osv.

Nå viser det seg at det i den nye regjeringens budsjett er en satsing på 28 mill. kr for å stoppe den flyttestrømmen - det betyr 31,75 øre pr. innbygger. Mener statsråden at det vil snu flyttestrømmen?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Nå tror ikke jeg noen har ment at det er noen enkle håndgrep som kan tas i bruk for å klare å snu denne flyttestrømmen. Hadde det vært så enkelt, hadde vi antakelig unngått den utviklingen vi har hatt de siste åra. Jeg har ennå ikke hørt noe parti i Stortinget si at dette er en ønsket utvikling.

Når det gjelder det arbeidet vi nå skal ta fatt på for å se på hva vi kan gjøre for å dempe flyttestrømmen, setter vi inn et sett av virkemidler. Vi vil i tur og orden komme til Stortinget med opplegg som vi håper å få tilslutning til for å få en endring i den sterke, ensidige flyttestrømmen vi nå ser. Jeg tror kanskje noe av det viktigste vil være at hele regjeringen, på alle fagområder i de enkelte fagdepartementer, vurderer de regionale konsekvensene og den distriktspolitiske betydningen av alle vedtak som blir gjort.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Statsministeren sa bl.a følgende i spontanspørretimen den 29. oktober:

For meg er det en selvsagt ting at enhver regjering følger opp stortingsvedtak dersom den da ikke inviterer Stortinget til å gjøre et nytt vedtak.

Nå har jeg et eksempel på at Regjeringen har arvet den manglende oppfølging fra Jagland-regjeringen - vi har nemlig rett til å være syke, men ikke til å bli friske, vi har rett til sykepenger, men ikke til operasjon.

En prøveordning der trygdekontorene kan kjøpe operasjon for sykmeldte, har vært svært vellykket. Flere får

behandling, og det offentlige sparer mange penger. Derfor vedtok Stortinget i fjor - med hele 95 mot 9 stemmer - at denne prøveordningen skulle gjøres permanent og bli landsomfattende. Men Jagland-regjeringen har ikke iverksatt vedtaket. Hva er grunnen til at Bondevik-regjeringen ikke har varslet at den vil gjennomføre stortingsvedtaket?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Representanten Høegh startet med å si at vi « har arvet den manglende oppfølging fra Jagland-regjeringen ». Jeg får da si som et lite hjertesukk at vi har arvet ganske mye fra den forrige regjering både av mangler og andre ting som vi må prøve å følge opp. Det skal vi komme tilbake til i finansdebatten, som vi i så måte ser fram til med forventning og glede.

Når det gjelder dette konkrete vedtaket, kan ikke jeg på stående fot gi en forklaring på den manglende oppfølging av det som da åpenbart var et solid flertallsvedtak. Jeg står fast ved det jeg sa i forrige spontanspørretime: Et vedtak er forpliktende, en komitémerknad er ikke på samme måte det, selv om en også bør søke så langt som mulig å imøtekomme den. Så jeg får ta dette opp med vedkommende statsråd. Det at det ikke er varslet nå i budsjettet, betyr ikke nødvendigvis at Regjeringen ikke vil følge dette opp. Men hvorfor det varslet så langt ikke har kommet, skal jeg prøve å finne ut av.

Annelise Høegh (H): Ja, jeg vil svært gjerne - og Høyre vil svært gjerne - bidra til å hjelpe Regjeringen med å avdekke de farer som lurer i budsjettet fra Jagland-regjeringen. Jeg kan godt forstå at statsministeren kanskje ikke har sett dette, for vi brukte faktisk litt tid selv på å prøve å finne frem til hvor det var blitt av dette stortingsvedtaket. De har prøvd å gjemme det bort. Men faktum er altså at vi i dag har et system i Norge der vi vurderer det som bedre å bruke 100.000 kr på at folk står i kø og venter på å få operasjon, enn - det sier vi nei til - å bruke 7.000 kr på å gi dem operasjon. Så jeg vil tro at den nye helseministeren, som kommer fra Rikstrygdeverket, hvor han ser milliardene løpe ut fordi folk blir sykere av å stå i operasjonskø, vil være interessert i å gjennomføre dette stortingsvedtaket, og kanskje også gå enda lenger, slik Høyre og Kristelig Folkeparti har vært enig om før. Men jeg håper at vi kan rette opp dette i finansinnstillingen og i finansdebatten.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg skal som sagt bringe dette videre til helseministeren. Saken lyder logisk slik representanten Høegh fremstiller den. Om den er fullt så enkel, tør ikke jeg på stående fot si. Men det er klart jeg står fast ved at stortingsvedtak skal gjennomføres, så sant Regjeringen ikke inviterer Stortinget til et annet vedtak, og det skjønner jeg ikke har skjedd i dette tilfellet. Så vi skal komme tilbake til saken.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg skulle gjerne hatt statsministerens synspunkter på hva som blir de langsiktige alliansene i norsk politikk etter budsjettforliket.

Da Voksenåsen-erklæringen kom, var det vanskelig for oss å skjønne hvilke saker som var viktigst for denne regjeringen, fordi Regjeringen fortsatte å love støtte til mange forskjellige grupper. Nå som budsjettforliket har kommet, ser vi at noen saker er prioritert som viktigere enn andre. Økt minstepensjon har alle sentrumspartiene vært enig i, kontantstøtten er Kristelig Folkepartis gamle hjertesak, næringslivslettelser er Venstres gamle hjertesak. Kommuneøkonomi og miljøspørsmål, som er Senterpartiets gamle hjertesaker, har ikke vært prioritert.

Denne prioriteringen fra sentrumsregjeringen vil bety at det er Fremskrittspartiet og Høyre man må gå tilbake til for å skaffe inndekninger for disse forslagene - som det først kommer til å rulle milliarder på fra 1999 og utover. Jeg har lagt merke til at statsminister Bondevik har sagt at dersom dette betyr overoppheting i norsk økonomi, må de komme tilbake til innstramminger. Mener statsministeren at dette betyr at Høyre og Fremskrittspartiet vil være alliansepartnere i alle spørsmål som har med penger å gjøre, ut denne stortingsperioden?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Svaret på det spørsmålet er nei. Jeg tror ikke en skal lese for mye ut av den første budsjettbehandling, av flere grunner. For det første hadde Arbeiderpartiet åpenbart lite manøvreringsrom denne gangen fordi Jagland-regjeringen hadde lagt fram et budsjett som den tydeligvis har følt seg sterkt bundet av, og var lite forhandlingsvillig når det kom til stykket. For det annet står vi overfor et nytt budsjettsystem som gjør at det faktisk ikke blir noen fremforhandlet flertallsløsning i finansinnstillingen. Det er grunn til å minne om det: Det blir ingen fremforhandlet flertallsløsning. Det er en svær avstand mellom sentrumspartienes og Høyres og Fremskrittspartiets budsjettopplegg - faktisk vel så stor som til Arbeiderpartiets, hvis en ser det i beløp - men de to partiene har sagt seg villig til subsidiært å stemme for sentrumspartienes endrede, tilpassede budsjettopplegg fordi det må et flertall bak et rammevedtak til. Og det blir en løsning som vi er rimelig godt fornøyd med.

Ved siden av de sakene representanten Kristin Halvorsen nevnte, kan jeg også tilføye at det blir en styrket økonomi for kommunesektoren. Det blir faktisk også noe mer midler både til miljø og bistand enn det arbeiderpartiregjeringen la opp til. Og det tyder ikke på en vridning av den økonomiske politikken, slik representanten Halvorsen gav inntrykk av.

Mitt håp er at Arbeiderpartiet ved senere høver vil føle seg friere og se seg tjent med - og se landets interesser tjent med - selv også å være med og påvirke budsjettprosessen. Det har Arbeiderpartiet denne gangen satt seg utenfor. Skulle SV ønske det og vi finner tilknytningspunkter, er også SV velkommen til et slikt samarbeid.

Presidenten: Kristin Halvorsen - og jeg minner om taletiden.

Kristin Halvorsen (SV): Nå husker ikke jeg hvor mange brød og fisker som mettet 5.000 personer, men jeg tror det er den samme teknikken Bondevik prøver seg på når han mener at 5 mill. kr i økt u-hjelp og 20 mill. kr i økt støtte til enøk er noe som kan skaffe en regjering en miljø- og u-hjelpsprofil. Den syns jeg er litt drøy.

Det som kan bli veldig interessant, er at man nå vedtar reformer som på sikt vil koste milliarder, og vi vet ikke hvem som skal betale, fordi den regningen ikke vil komme før til neste år. Og da er det ganske tydelig at Regjeringen har ment at Kristelig Folkepartis gamle hjertesak, kontantstøtte, er den viktigste av alle. Det er jo manglende støtte til dette som er gitt som hovedbegrunnelse for et brudd mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Derfor lurer jeg på om ikke statsministeren kan innrømme at det er det at sentrum mente at dette var den viktigste saken av alle, som har gjort at Høyre og Fremskrittspartiet vil ha innflytelse over politikken de neste årene.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første var representanten Halvorsens tall når det gjaldt bistand og miljø, feil. Tallene er noe høyere enn det hun gav uttrykk for, selv om jeg ikke skal overdrive differansen. Det vil representanten Halvorsen se når hun får budsjettpapirene ferdig.

Men så til hovedspørsmålet: Det er ikke riktig at denne regjeringen har satt kontantstøtten over alt annet. Denne regjeringen legger også veldig stor vekt på at vi som et ledd i å jevne ut forskjellene i Norge får et løft for minstepensjonistene. Det trodde jeg representanten Halvorsen var enig i og satte pris på. Det satte vi hardt inn på. Det var mange som ikke trodde at vi ville få det til. Det får vi faktisk til! Det er et ledd i å motvirke utviklingen av et Forskjells-Norge. Men selv om de økonomiske konsekvensene både av minstepensjonen og kontantstøtten selvsagt vil slå fullt ut neste år - tallene er for øvrig ikke så store som Arbeiderpartiet gav inntrykk av i går, de ligger sannsynligvis et sted rundt 7 milliarder kr og ikke rundt 10 milliarder kr - når de blir lagt inn i neste års budsjett, altså 1999-budsjettet, så håper jeg ikke Arbeiderpartiet og SV av den grunn, fordi kontantstøtten nå er vedtatt, aldri mer vil være med på et budsjettsamarbeid. Hva slags holdning er det? Det er mange av oss som har måttet avfinne oss med at det blir gjort vedtak her i Stortinget som blir lagt inn i budsjett. Det får vi ta til etterretning, og så er vi med og påvirker på den basisen. Det håper jeg både Arbeiderpartiet og SV vil være med på for ettertiden.

Bjørnar Olsen (A): Jeg vil stille et spørsmål til miljøvernministeren.

Vi ser i dag i alle prognoser at vi får mangel på kraft i Norge i årene som kommer. Vi ser også at det derfor pågår et omfattende arbeid blant ulike bransjer og spesialister når det gjelder hva slags type kraft vi skal bygge ut for å møte dette behovet.

Jeg registrerer en svær interesse for etablering av vindmøller for å produsere vindkraft. Jeg registrerer også at denne etableringen ser ut til å skje i avtaler mellom grunneiere og utbyggere. Jeg vil derfor spørre miljøvernministeren: Hva mener ministeren er myndighetenes rolle i denne etableringen for å ivareta miljøet til dem som har nærhet til slike vindmølleparker, landskapsvern, kulturlandskap osv.

Statsråd Guro Fjellanger: Først vil jeg si at jeg syns det er en viktig problemstilling Bjørnar Olsen reiser. Denne regjeringen har som alle vet, signalisert at man ønsker å øke satsingen både på energiøkonomisering og alternativ energi. Da vil bl.a økt satsing på vindmøller og vindenergi være et viktig bidrag. Vi mener Regjeringens bidrag må komme ved å øke tilskuddene til forskning og utvikling når det gjelder alternativ energi, deriblant energi ved vindmøller, og i tillegg er det viktig at Regjeringen bidrar til at planverktøyet brukes sånn at man kan se helheten både i planleggingen av arealer og når det gjelder energien sett under ett.

Bjørnar Olsen (A): I Nordland fylke er store deler av utmark og kyst vernet av verneplan. Det gjør at vi er forhindret fra å drive oppdrett og annen næringsrettet virksomhet som kunne ha vært et viktig bidrag til å skape arbeidsplasser og øke verdiskapingen i nordlandssamfunnet. Mitt spørsmål til ministeren blir derfor: Vil verneplanene også forhindre etablering av vindkraft i kystsonen og i de områdene som i dag er vernet av verneplan?

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg må innrømme at etter fire uker er det et spørsmål jeg ikke kjenner i detalj, men det Regjeringen er opptatt av som prinsipp, er at man også innenfor områder som er underlagt verneplaner, har en fornuftig bruk av naturen på en bærekraftig måte. Dette er et spørsmål jeg må få lov til å gå nærmere inn i og så komme tilbake med et mer detaljert svar på et senere tidspunkt.

Terje Søviknes (Frp): Jeg vil få stille kommunalministeren et spørsmål.

Bruk av konkurranse som strategisk virkemiddel i form av anbud har gitt rimelig gode resultater på mange områder innen kommunal- og fylkeskommunal tjenesteproduksjon. I Kommunal Rapport av 24. oktober advarer kommunalministeren sterkt mot økende privatisering og konkurranseutsetting av kommunale tjenester. Videre antyder ministeren at det må arbeides for å finne en motvekt mot privatisering. Hva legger egentlig ministeren i dette? Hva vil en slik motvekt eventuelt kunne inneholde? Og hvordan ser ministeren generelt på konkurranse som strategisk virkemiddel?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Det er riktig at jeg har gitt uttrykk for at jeg er skeptisk til privatisering av kommunale oppgaver. Det er jeg ut fra flere forhold, men særlig ut fra det forhold at jeg faktisk har anmodet kommunepolitikere om å tenke nøye gjennom om det er andre måter å gjøre det på. Vi skal være klar over at jo flere av disse tjenestene som settes ut på anbud over et visst antall år, jo vanskeligere vil det bli for kommunepolitikerne eventuelt å gripe inn hvis de ser at dette ikke fungerer. Det kan altså gjøre at vi får en debatt hvor kommunepolitikere gir fra seg styringsmuligheter over en periode. De har faktisk ikke kompetanse nok i alle kommuner til å kunne sette opp gode nok anbudsinnbydelser som sikrer at kommunene unngår å få en slik uheldig bivirkning. De store kommunene sitter muligens med den kompetansen, men mange av de små kommunene har faktisk ikke den kompetanse som er nødvendig for å sette opp gode anbudsinnbydelser. Det kan gjøre at en del kommuner i en slik situasjon faktisk kan komme til å angre ganske mye på at de har satt det ut på anbud fra starten av. Derfor har jeg bedt om at kommunepolitikerne må tenke seg nøye om. Det kan være andre måter å løse dette på enn å sette det ut på privat anbud.

Terje Søviknes (Frp): Det kan være andre måter å gjøre det på enn via anbud, men nå skal vi i hvert fall huske på at anbud er en ny måte, og dette ligger i startgropen i de fleste kommuner og fylkeskommuner. Det er nok riktig at det er manglende kompetanse, men skal man komme videre, må man tross alt starte opp og prøve og dermed skaffe seg kompetanse i å bruke konkurranse som virkemiddel også i kommunal tjenesteproduksjon. Det er min påstand at ved å reversere den prosessen nå, setter vi tjenesteproduksjonen tilbake i tid i kommuner og fylkeskommuner. Hvordan blir det med prinsippet om lokalt selvstyre dersom kommunalministeren gjennom en sentral inngripen ønsker å finne en motvekt til konkurranseutsetting? Kommunene er vel kjent med at de blir pålagt å utføre en rekke tjenester. Hvis de da heller ikke skal få lov å bestemme hvordan disse tjenestene skal utføres, blir det lite igjen av lokaldemokratiet.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: La meg presisere, slik jeg alltid tidligere har gjort: Det er kommunene og fylkeskommunene sjøl som bestemmer hva de skal gjøre. Da jeg ble spurt om hva jeg syntes om den økte privatiseringen eller det som kalles konkurranseanbud, sa jeg som sant er, at jeg er skeptisk til det, og at jeg ber politikerne om å tenke seg nøye om, så de vet hva de gjør, og kjenne konsekvensen av det. Men sjølsagt er det den enkelte kommune og det enkelte fylke som sjøl bestemmer hvordan de skal legge det opp. Jeg har registrert at Kommuneforbundet nå arbeider ganske intenst for å se på hva de kan gjøre fra de ansattes side, og jeg har sagt at jeg imøteser det opplegget de kommer med, med stor forventning.

Presidenten: Per-Kristian Foss - til tilleggsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Jeg er litt overrasket over kommunalministerens svar, for kommunalministeren har tidligere, i andre spørsmål, vært svært opptatt av kommunenes økonomiske handlefrihet. Det er dokumentert gjennom utallige undersøkelser at konkurranseutsetting gir muligheter for å få utført tjenester like godt til en lavere pris, og det gir mer kommunal velferd til flere innbyggere innenfor samme økonomiske rammer. Det perspektivet mangler helt i kommunalministerens fremstilling. Jeg reagerer også på at kommunalministeren advarer kommunene mot at man kan oppdage at man får mindre for anbudet enn anbudsforskriftene forutsetter. Da vil jeg heller råde kommunalministeren til å gjøre kommunene oppmerksom på at anbudsforskriftene skal følges, og at man har rett og plikt til å følge opp dette overfor den som utfører tjenesten. Det er helt naturlig.

Jeg er for øvrig enig med kommunalministeren i at man skal ha kompetanse også til å lage anbudsinnbydelse; det regner jeg med at departementet aktivt vil følge opp. Men jeg føler at kommunalministerens svar nå gir så nye signaler at jeg vil anmode kommunalministeren om å legge sine nye synspunkter frem for Stortinget for å se om det er flertall for slike prinsipper.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg kan vanskelig se at jeg har kommet med noen nye signaler i den forbindelse. Men vi skal være klar over at strukturen i Kommune-Norge varierer. Jeg kjenner faktisk en del små kommuner som har forsøkt å sette ut en del tekniske tjenester på anbud uten at de har fått et eneste anbud. Det har altså noe å gjøre med hvilke typer kommuner som eventuelt kan benytte seg av den ordningen. Det er faktisk ikke alle kommuner som kan det.

La meg peke på to områder - jeg må gå tilbake til der vi begynte - hvor vi må være særlig varsom med å få en utstrakt bruk av privatisering. Det gjelder omsorg, og det gjelder utdanning. Det er tunge og viktige områder som det er viktig at fylkeskommunene og kommunene sjøl tar ansvaret for.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg har et spørsmål til miljøvernminister Guro Fjellanger. I Voksenåsen-erklæringen sier sentrumsregjeringen at denne regjeringens verdigrunnlag vil være basert på å vektlegge mye sterkere de immaterielle verdiene. De sier at veksten i det private forbruket må reduseres, og at det må legges større vekt på miljøhensyn. Videre understreker de i Voksenåsen-erklæringen at en fortsatt sterk forbruksvekst ikke er forenlig med ønsket om en bærekraftig utvikling. Regjeringen går så langt som å si at miljøet og fordelingsdimensjonen i forbruksveksten reiser store etiske utfordringer. Jeg er glad for at sentrumsregjeringen har sagt at de nå ønsker å prioritere livskvalitet foran materielle verdier. Det er viktig at vi ser på hva vi kan gjøre for å begrense den økende materialismen, det økende private forbruket og den økende egoismen. Spørsmålet mitt til Guro Fjellanger er: Hvilke tiltak vil hennes regjering sette i verk for å begrense det private forbruket de neste årene?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først si til dem som mener at det ligger an til økt privat forbruk i Regjeringens forslag til budsjett, at økt forbruk som følge av økt minstepensjon og økt støtte til småbarnsforeldre vel ikke er den type forbruk vi bør se på med størst bekymring.

Jeg mener at det vi sier i Voksenåsen-erklæringen om at vi må begrense det materielle forbruket og spesielt den type forbruk som har sterke negative miljøkonsekvenser, er viktig. Jeg tror at noe av det viktigste vi kan gjøre i forhold til å begrense det miljøskadelige forbruket er å ta Grønn skattekommisjon på alvor og sørge for at Stortinget vedtar en oppfølging hvor man vrir beskatningen vekk fra skatt på arbeid til skatt på forurensning og sløsing med ressurser. Hvis man får til en enhetlig vridning, vil det etter min mening være det viktigste virkemiddelet vi kan ta i bruk.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg konstaterer at miljøvernministeren absolutt undervurderer de økonomiske mekanismene når det gjelder behovet for å begrense den økonomiske veksten og for å øke bærekraften i forbruket. Jeg må konstatere at sjelden har vi sett en regjering som har bidratt til å øke forbruket mer enn denne, og at vi aldri har hatt en regjering med større avstand mellom verdigrunnlaget og de praktiske handlinger. I motsetning til Guro Fjellanger mener jeg at en regjering som bidrar til skatteletter på 3 milliarder kr til de rikeste, absolutt bidrar til å øke det private forbruket. Når man bidrar til å øke kontantoverføringene til private forbrukere, så øker det det private forbruket. Mitt spørsmål til statsråden er: Ser ikke statsråden at Regjeringens budsjettopplegg - Regjeringens økonomiske politikk - for neste år faktisk bidrar til at forbrukskarusellen går raskere, og at vi får en større forbruksvekst enn noensinne?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først si at vi nok har en litt ulik virkelighetsopplevelse.

Jeg har oppfattet det slik at nettopp denne Regjeringens vektlegging av mer verdibaserte spørsmål og ikke bare slike materielle spørsmål som Jagland-regjeringen ble oppfattet å legge vekt på, er svært positivt mottatt i det brede lag av folket.

Jeg har også lyst til å understreke at det representanten her er inne på, er skattelette og ikke lette i personbeskatningen. Der ligger nivået omtrent på det samme som det Jagland-regjeringen la opp til. Den form for lette som ligger i budsjettet til regjeringen Bondevik, kommer på bedriftsbeskatningen, på næringslivet. Her syns vi det har vært viktig å gjendrive en del av de uheldige virkningene som var lagt inn fra Jagland-regjeringens side. Det er slik at skal vi kunne yte velferd og en del andre viktige goder, er vi også avhengig av et næringsliv som har muligheter til å produsere og ansette folk.

Jan Tore Sanner (H): Mitt spørsmål går også til miljøvernministeren.

Avfall, og særlig spesialavfall, er et stort miljøproblem. Nå utvikles det imidlertid ny teknologi som gjør det mulig å behandle og gjenvinne avfall på en fremtidsrettet og miljøvennlig måte.

Kværner og Nord-Norsk Energigjenvinning har søkt om konsesjon for et avfallsbehandlingsanlegg i Mo i Rana med den mest moderne og fremtidsrettede teknologien. Så langt har de imidlertid ikke fått konsesjon av Statens forurensningstilsyn, SFT, og årsaken skal være at den forrige regjeringen la sin beskyttende hånd over det statsdominerte selskapet Norsk Avfallshåndtering, slik at Norsk Avfallshåndtering i dag har et tilnærmet monopol på håndtering av spesialavfall.

Mitt spørsmål er om miljøvernministeren vil gi nye signaler til SFT i tråd med stortingsflertallets holdning om at det skal være konkurranse også ved behandling og gjenvinning av spesialavfall, slik at Nord-Norsk Energigjenvinning i samarbeid med Kværner kan få konsesjon for dette behandlingsanlegget i Mo i Rana?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få lov til å si at jeg er glad for at sentrumsregjeringen i dette budsjettet har klart å innarbeide den manglende aksjekapitalen til Norsk Avfallshåndtering. Det vil være et viktig første skritt i retning av at også Norge, som et av de siste landene i Europa ved siden av Portugal, får på plass en skikkelig håndtering av organisk spesialavfall. Det er på høy tid!

Det er fra denne Regjeringens side ikke lagt noen type politiske føringer på SFTs behandling av søknad om utslippstillatelse fra Nord-Norsk Energigjenvinning. Hvis det er slik at Stortinget har gitt tydelige signaler om at man ønsker konkurranse, går jeg ut fra at dette er signaler SFT har oppfattet, og jeg regner med at Høyres representant ikke mener at miljøvernministeren skal gå inn med politisk styring overfor SFT ved denne behandlingen.

Jan Tore Sanner (H): Nei, det ønsker vi ikke. Men det har vært en holdning i Stortinget at det skal være konkurranse på dette området. Og jeg tror at dette eksemplet om behovet for mer statlig kapital til Norsk Avfallshåndtering også er et eksempel på at det er nødvendig med økt konkurranse.

De signalene som er kommet så langt, går i retning av at den forrige regjering gav føringer til SFT om at Norsk Avfallshåndtering skulle ha et tilnærmet monopol på gjenvinning og behandling av spesialavfall. Jeg håper at den nye regjeringen vil signalisere til SFT at Stortingets oppfatning i denne saken skal følges, slik at konsesjon kan gis.

Jeg har forståelse for at statsråden ikke har hatt tid til å sette seg helt og fullt inn i denne saken, men jeg vil be om at statsråden tar en ekstra runde, slik at vi kan få en fremtidsrettet og miljøvennlig løsning på de store miljøproblemene vi her snakker om.

Statsråd Guro Fjellanger: Med all respekt, dette er en av de sakene miljøvernministeren føler at hun har hatt en viss tid til å sette seg inn i!

Jeg må si som så at det å få på plass dette avfallshåndteringsanlegget under NOAH, er et viktig første skritt. Jeg har ikke noe prinsipielt imot Stortingets ønsker om konkurranse på dette feltet, men jeg går ut fra at vi har en felles oppfatning, at det må stilles strenge krav til dem som skal konkurrere på dette området. Vi snakker om organisk spesialavfall som er svært miljøfarlig, og vi er nødt til å sørge for at landet samlet sett får på plass anlegg, ett eller flere, som kan ta hånd om dette på en forsvarlig måte.

Torstein Rudihagen (A): Eg har eit spørsmål til landbruksministeren.

I St.prp.nr.8 (1992-1993) om landbruk i utvikling vart det slått fast av Harlem Brundtland-regjeringa at befolkninga i landbruket skulle ha moglegheit til ei inntektsutvikling på line med befolkninga elles i samfunnet.

Regjeringa Bondevik har uttrykt mykje av det same. I regjeringserklæringa blir det sagt at « yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn ». Med andre ord: Usemja om målsettinga her og diskusjonane om landbrukspolitikken på dette området, gjeld difor ikkje så mykje målsettinga, men heller grunnlaget ein har for å kunne måle inntektene i landbruket i høve til befolkninga elles.

Med den bakgrunnen vil eg spørje statsråden om han meiner at inntekta pr. årsverk i jordbruket slik årsverksomgrepet blir brukt her, kan brukast som grunnlag for å samanlikne inntektene til ein vanleg lønnsmottakar, bl.a ein industriarbeidar.

Statsråd Kåre Gjønnes: Landbruksministeren er klar over den debatten som har vært omkring målesystemet og de endringer som også er gjort gjennom viktige dokumenter i Stortinget. Det betyr at en har ikke et eksakt måleinstrument på samme måten som en hadde det fastslått tidligere når det gjelder inntektsmålsettingen for landbruket. Men det som fremdeles ligger i systemet, er at det måleinstrument som « tross alt » ligger der, skal gi grunnlag for å utøve skjønn om på hvilken måte en oppnår inntektsmålsettingen som landbruket har i forhold til den øvrige befolkningen. Slik sett mener jeg at de tallene som kommer til uttrykk, gir grunnlag for å utøve det skjønnet i forbindelse med at en går til jordbruksforhandlinger med partene. Denne regjeringen har sagt at vi vil medvirke til og vil ha som målsetting å forsøke å redusere det gapet som vi mener har oppstått i forholdet mellom lønnsutvikling i primærnæringen landbruk og det som har skjedd i befolkningen for øvrig. Og det vil vi jobbe med.

Torstein Rudihagen (A): Det er nokså aktuelt i denne debatten om landbrukspolitikken, for seinast i valkampen vart det hevda òg av representantar frå sentrumspartia at årsvekstberekninga i jordbruket var samanliknbar med årsvekstsberekninga elles i næringslivet.

Som statsråden seier, har regjeringa ei målsetting om å redusere inntektsgapet, og da blir mitt neste spørsmål: På kva grunnlag kan ein da prate om eit inntektsgap? Og har de forlate målsettinga om å utlikne inntektene når de da uttrykker ønsket om å redusere eit inntektsgap?

Statsråd Kåre Gjønnes: Det som etter min mening klart vil ligge i bunnen for dette, er de tallene som er presentert, som gir grunnlag for å utøve skjønn. Det skjønnet som er utøvd så langt fra denne regjerings side, er at det har oppstått et gap mellom inntektsutviklingen i landbruket og i befolkningen for øvrig, og da er det denne regjerings politikk at vi skal forsøke å snu trenden i en annen retning og redusere dette gapet. Dette vil ikke kunne skje fullt ut gjennom et enkelt jordbruksoppgjør, men ved å vri utviklingen til en mer positiv utvikling for landbruket, ikke bare på grunn av at inntekten til landbruket er dårlig, det har med hele utviklingen av vårt Distrikts-Norge å gjøre, at vi får en positiv stemning inn til erstatning for den pessimisme vi finner i store deler av Distrikts-Norge og i næringen i dag.

Presidenten: Karin Andersen - til tilleggsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Tilleggsspørsmålet går på at det er kjent at i de siste landbruksoppgjørene har markedsprisen fått en langt større betydning for inntektsutviklingen i jordbruket. Hvis en da har som målsetting å utjamne inntektsforskjeller, i hvilken annen retning kan statsråden tenke seg å gå for å klare dette? Eller er det slik at denne nye sentrumsregjeringen, som nå støtter seg på Høyre og Fremskrittspartiet, stoler på at markedskreftene skal gi bonden og småbrukeren lik lønn med andre arbeidstakere i samfunnet?

Statsråd Kåre Gjønnes: Det har vært slik ved ethvert jordbruksoppgjør at det er en forhandlingssak hvor mye av prisene som skal tas ut gjennom overføringer over statsbudsjettet, og hvor stor del som skal tas ut

gjennom pris direkte i markedet. Dette vil være et forhandlingsspørsmål også ved kommende jordbruksavtale, så det vil være helt uriktig av meg som statsråd i dag å gi noen signaler om hvor dette nivået skal ligge.

Ellers synes jeg det er interessant å registrere at representanten antar at støtten til landbrukspolitikken skal en her finne i Høyre og Fremskrittspartiet. Statsråden har faktisk en forhåpning om at en ved drøftinger med Stortinget også her vil kunne finne samarbeidspartnere både i SV og i Arbeiderpartiet. Det har vært tradisjonelle målsettinger i utviklingen av norsk landbruk i forhold til disse partiene, og jeg håper at disse partiene også ønsker å bidra til en god utvikling for landbruksbefolkningen og Distrikts-Norge gjennom f.eks jordbruksavtale.