Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til statsministeren:

I sin redegjørelse for Stortinget 22. januar sa statsministeren at det ikke var ført « reelle forhandlinger » mellom Telenor og Telia. I et intervju i NRK P1 samme dag uttalte imidlertid konsernsjefen i Telenor at det forelå et utkast til avtale. Det kan jo ikke være kommet fram et avtaleutkast uten forhandlinger, og statsministeren, og for så vidt også media, har gjort klart at det har vært ført flere samtaler mellom representanter for regjeringene i de to land. Hvorfor sa da statsministeren at det ikke var ført reelle forhandlinger?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som det fremgikk av min redegjørelse i Stortinget, var det ikke underskrevet noen intensjonsavtale og ikke ført reelle forhandlinger. Det er en forståelse av situasjonen som fortsatt er gjeldende.

Det er riktig at det forelå fra selskapenes side et utkast til en intensjonsavtale, men det ville være en videre bearbeidelse av det utkastet som avgjorde hvorvidt en deretter ville gå over i reelle forhandlinger. I et spørsmål som dette, hvor det er snakk om to statseide selskaper, er det klart at realitetsforhandlinger ikke vil kunne skje uten at eierne er involvert, og til det stadiet hvor det var reelle forhandlinger, var en altså ikke kommet. Hvorvidt en ville komme over i den fasen, ville vurderingen av utkastet til intensjonsavtale ha avgjort.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg har vanskelig for å forstå at det ikke foregår forhandlinger før man når fram til en intensjonsavtale - men la det ligge.

Regjeringen har kritisert at Telenor-forhandlingene ble kjent. Stortinget skulle visstnok bli orientert en gang i framtiden. Her har statsministeren og Regjeringen hatt en kritikkverdig håndtering av den viktigste industrisaken i Norge på svært lang tid. Et overveldende flertall i Stortinget har sagt seg uenig i Regjeringens håndtering. Statsministeren har selv overfor Stortinget innsett at Regjeringen var på gale veier, og så er reaksjonen at Regjeringen er sint for at saken ble kjent. Har ikke statsministeren erkjent at selv et kort opphold i disse forhandlingene kunne ødelagt muligheten for å få belyst de muligheter et stort flertall i Stortinget ønsker å få på bordet? Men han skulle altså forhindre det ved at Stortingets flertall ikke skulle vite hva som foregikk, før det var for sent. Er det det Regjeringen kaller åpenhet og respekt for Stortinget?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som det fremgikk av min redegjørelse, hadde ikke Regjeringen som intensjon å holde Stortinget borte fra informasjonen om denne saken. Det var vi innstilt på å gi i egnet form, i forbindelse med at Regjeringen har varslet at vi vil komme til Stortinget med et framlegg som har med Telenors egenkapitalsituasjon å gjøre. Det vil vi. Det var som kjent bare gått tre-fire dager siden statsråden i møte med Telenor-ledelsen redegjorde for at man ikke fant det hensiktsmessig på dette tidspunkt å føre disse samtalene videre. Det har så Telenor-ledelsen selv informert et par partier om på Stortinget, og i den forbindelse har Telenor-sjefen i dag for noen minutter siden sendt ut følgende pressemelding:

Jeg beklager å ha opptrådt slik i forbindelse med informasjon til partier på Stortinget, at det kan oppfattes å være illojalt overfor statsråd Dørum. I etterhånd erkjenner jeg at informasjon om denne type saker skulle gått gjennom statsråden, eller i forståelse med ham.

Statsministeren er helt enig i at det var slik det burde ha foregått.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Ola Røtvei.

Ola Røtvei (A): Jeg har følgende oppfølgingsspørsmål til statsministeren.

Regjeringen har ved flere anledninger uttalt ønske om å styrke norsk næringsliv. Forhandlingene mellom Telenor og Telia er jo Norges største industrisak på svært lang tid. Regjeringen har visst om disse forhandlingene, og det har vært gitt grønt lys for å fortsette. Partene er nå kommet så langt at det ligger utkast til avtale på bordet, og absolutt ingen ting er endret i omgivelsene. Plutselig endrer Regjeringen syn. Mener statsministeren at dette er en seriøs behandling av et så viktig næringsspørsmål?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, nå bruker Røtvei - jeg antar bevisst eller ubevisst - et uttrykk som det er felles forståelse for mellom partene ikke er dekkende, nemlig at det har vært ført forhandlinger. Det har vært ført forberedende samtaler, og de var kommet til et stadium da man måtte avgjøre hvorvidt de skulle gå over i reelle forhandlinger. Jeg tror alle skjønner at i en sak hvor det er snakk om to statlige selskaper, vil eierne også måtte føre slike forhandlinger. Ellers ville det være nokså meningsløst.

Regjeringen valgte å kartlegge situasjonen og det det kunne bli aktuelt å forhandle om senere, før man tok standpunkt til om det var klokt nå å føre slike forhandlinger. Det mente Regjeringen det ikke var, fordi vi var bare noen få uker inne i en helt ny konkurransesituasjon. Vi kjenner ennå ikke mønsteret bl.a i konkurransen mellom Telenor og Telia og hva det vil bety for kundene i Norge. Vi har tatt til etterretning at partier som representerer et flertall på Stortinget, har en annen oppfatning av det, og samtalene er derfor gjenopptatt og vil kunne gå over i reelle forhandlinger.

Presidenten: Nytt tilleggsspørsmål, fra Kjell Opseth.

Kjell Opseth (A): Det er ingen grunn til å forsvare måten dette vart kjent på. Men ser ikkje statsministeren alvoret i at det vart gjort forsøk på å halde dette hemmeleg for Stortinget, halde det hemmeleg for Stortinget så lenge at Stortinget ikkje hadde høve til å påverke ei eventuell vidare drøfting for å få avklart kva for moglegheiter det er i ei samanslåing eller i eit samarbeid mellom Telenor og Telia? Det kan oppfattast slik at Regjeringa var i ferd med å ta frå Stortinget høvet til å reagere.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Dette har jeg svart på før. For det første vil jeg si meg glad for at representanten Opseth ikke forsvarer den måten bl.a hans eget partis ledelse ble orientert på i denne saken. Det har Telenor-direktøren i dag selv beklaget, og det tror jeg var klokt gjort.

Som jeg har sagt før, var det ikke Regjeringens intensjon å avskjære Stortinget fra kunnskap. Det var enighet mellom de involverte, både på selskapssiden og på landsiden, altså Norge og Sverige, om at samtalene så langt skulle og burde skje i stor fortrolighet. Det var det faktisk enighet om på grunn av sakens karakter, og det tror jeg representanten Opseth uten videre vil skjønne. Vi var kommet til et punkt da vi måtte avgjøre Telenors kapitalsituasjon. Dette spørsmålet henger selvsagt også sammen med det, og derfor var det Regjeringens intensjon å gi Stortinget informasjon om dette på en velegnet måte, slik at også partiene på Stortinget kunne gi uttrykk for sitt syn. I løpet av de tre-fire dagene hadde ikke det skjedd, men vi står like foran fremleggelsen av det dokument hvor vi er innstilt på å ta dette opp.

Presidenten: Siste tilleggsspørsmål, fra Carl I Hagen.

Carl I Hagen (Frp): Er statsministeren enig i at det er den norske stat som eier aksjene i Telenor AS, og at den øverste myndighet i den norske stat er Stortinget? Selv om den formelle generalforsamling er samferdselsministeren, er det forutsatt at generalforsamlingen opptrer i samsvar med landets øverste myndighet, Stortinget, i spørsmål av stor betydning. Er statsministeren enig i at det at denne saken ble kjent, kanskje har bidratt til å redde regjeringen Bondevik? Dersom regjeringen Bondevik hadde meddelt Stortinget om en måned eller to at den hadde stoppet samtalene, og dersom Telia eller Telenor i mellomtiden kanskje hadde måttet gjøre andre ting slik at muligheten gikk fra den norske stat som eier, ville reaksjonene i Stortinget vært langt kraftigere enn ved å omgjøre en beslutning på 15 timer, slik det skjedde denne gangen, da det viste seg at generalforsamlingen eller samferdselsministeren hadde handlet i strid med Stortingets vilje. Hvorfor i all verden sørget ikke Regjeringen for å ha ryggdekning i Stortinget før den traff sin beslutning?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Den norske stat er eier av Telenor. Eierskapet utøves av generalforsamling, men Stortinget står selvsagt over statsråd, og derfor også over generalforsamlingen og kan selvsagt gripe inn når og hvordan det måtte ønske.

Jeg har redegjort for hvorfor vi har håndtert saken som vi har gjort. Det var enighet mellom de involverte parter om at dette på dette stadiet burde og skulle skje i stor fortrolighet. Jeg har også redegjort for at det var Regjeringens intensjon ikke å avskjære Stortinget, men gi informasjon i en egnet form som kunne kombineres med de forretningsmessige hensyn, slik at Stortinget også kunne reagere hvis de hadde et annet syn. Nå kom denne informasjonen ut på annen måte, på en måte som Telenor-sjefen selv beklager. Den beklagelsen godtar vi. I så måte kan vel denne saken være noe å lære av for mange. Jeg kan ikke unnlate å bemerke at partier som normalt er opptatt av konkurranse, i denne saken er opptatt av å legge opp til en rask fusjon. Det gir grunn til en viss undring.

Inge Lønning (H): Jeg ønsker å stille et spørsmål til helseministeren.

Det er en viss presedens for at norske helseministre bruker 100 dager til å tenke seg om før de begynner å handle. Den nye helseminister har handlet innimellom tenkningen. Jeg tror det er enighet i det norske samfunn om at det er behov for en betydelig helsepolitisk offensiv, en våroffensiv.

I en artikkel i Vårt Land for 19. januar d.å. skriver helseministeren følgende:

I det vi kan kalle den lille helsepolitikken » - som er helseministerens ansvar - « er utfordringen å prioritere slik at folk sikres tilgang på behandling for sykdom og skade som oppstår. Forsøkene på prioriteringsdebatter i norsk helsepolitikk har vært flere, men har i liten grad blitt fulgt opp. ... Jeg tror vi i større grad må våge å ta den diskusjonen ut i åpent lende.

Mitt spørsmål til helseministeren er: Hva akter helseministeren å gjøre for å gi Stortinget et grunnlag for å drøfte dette kompleks « i åpent lende », og på hvilket tidspunkt akter helseministeren å legge frem et slikt grunnlag for Stortinget?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Lønning i at det trengs både tenkning og handling i helsepolitikken, og jeg kan forsikre representanten om at de saker vi etter hvert vil varsle overfor Stortinget, nok vil bære preg av en våroffensiv.

Spørsmålet om prioriteringer i helsevesenet har vært utredet i to utvalg, som representanten er vel kjent med. Vi har nå til behandling høringsuttalelsene fra det siste utredningsutvalget. Jeg akter å ta denne debatten inn i arbeidet med en lov om pasientrettigheter, hvor også spørsmålet om lovfesting av garantier og rett til nødvendig helsehjelp vil bli vurdert. Jeg antar at en slik lovproposisjon kan fremmes i løpet av dette året, slik at Stortinget får det grunnlaget for en prioriteringsdebatt også knyttet til lovgivningen som representanten Lønning etterlyser.

Inge Lønning (H): Jeg kan bekrefte statsrådens antagelse om at jeg har en viss kjennskap til de to utredningene. Men utredningene omfatter jo et svært mye bredere sakskompleks enn akkurat spørsmålet om pasientrettigheter, som er en detalj i dette bildet. Forrige gang det ble laget en slik offentlig utredning, endte høringsprosess og bearbeidelse opp med at det ble lagt frem for Stortinget en nasjonal helseplan. Det skjedde i 1989. Etter min vurdering er det på høy tid at vi i Norge tar mål av oss til på ny å lage en nasjonal helseplan. Det grunnleggende behov er jo å sette hele helsepolitikken inn i en sammenheng og å plassere inn de politiske virkemidler i en slik overordnet sammenheng. Derfor er mitt spørsmål om statsråden kan tenke seg å følge opp på en slik måte.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan ikke være enig i at spørsmålet om pasientrettigheter er en detalj i denne sammenhengen. Jeg har heller ikke inntrykk av at representanten Lønnings parti har ment at det spørsmålet er en detalj. Men jeg kan være enig i at hele feltet prioriteringer i helsevesenet dekker mer enn spørsmålet om hvordan disse prioriteringer skal nedfelles i form av garantier og pasientrettigheter. Jeg er åpen for i en egnet form å legge til rette for en bred politisk debatt om disse spørsmålene. Jeg tror det er veldig viktig, for helsevesenet kan ikke gi alt til alle. Jeg tror det er viktig at vi som politikere forholder oss til de mange prioriteringer som faktisk skjer i helsevesenet, og at vi er med på å gi prioriteringene riktig rekkefølge og nødvendig legitimitet.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål, fra representanten Jan Johnsen.

Jan Johnsen (H): Onsdag den 14. januar stilte jeg et spørsmål til helseministeren i forbindelse med strålebehandling. Det viser seg nemlig at Norge er det landet i Vest-Europa som er dårligst når det gjelder stråling av kreftpasienter. Vi mangler 38 stråleenheter i Norge. Stortinget har satt opp kreft og stråling som satsingsområde, og Rogaland fylkeskommune, som er den fylkeskommunen som nå får anledning til å gå i gang med stråling av kreftpasienter, har bedt om ca 7 mill. kr for å komme i gang raskere med den behandlingen som disse pasientene absolutt trenger.

Jeg spurte ministeren onsdag den 14. om han ikke kunne gå på kontoret og tenke over om ikke Rogaland burde få dette, slik at denne behandlingen kunne komme raskere i gang for disse pasientene, som har et så håpløst utgangspunkt i Norge i dag.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at dette spørsmålet nok var på siden av hovedspørsmålet, men hun vil overlate til statsråden å vurdere om han vil svare på det.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan svare kort at jeg er enig i at vi har et meget langt lerret å bleke når det gjelder å bedre strålekapasiteten i Norge. Jeg har tidligere i denne sal varslet at Regjeringen vil komme med en nasjonal kreftplan i vårsesjonen, hvor vi vil legge opp til en opptrapping bl.a av strålekapasiteten ved sentralsykehusene.

Rogaland fylkeskommune har fått anledning til å bygge ut en strålesatellitt. Det er gitt tilsagn om 20 mill. kr til investeringer i tillegg til et par millioner til etableringskostnader. Jeg har inntrykk av at det er fylkeskommunens intensjon at dette skal komme i gang fra 1. januar 1999. Det mener jeg å ha bidratt til gjennom dette.

John I Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til helseministeren.

Jeg har registrert at også i år er en rekke sykehus så tidlig i driftsåret i gang med å planlegge innsparinger som går ut over tjenestetilbudene til de enkelte pasienter. Særlig synes innsparingsforslagene i mange fylkeskommuner å gå ut over rehabilitering og dagbehandling. Dette er et stadig tilbakevendende problem, hvert eneste år, fordi budsjettene er for trange og man prioriterer budsjettbalanse fremfor pasientbehandling.

Er helseministeren klar over hva som nå skjer i de enkelte sykehus, og i svært mange sykehus? Hva har helseministeren tenkt å gjøre med dette?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har i forbindelse med situasjonen på Sentralsykehuset i Akershus under forberedelse en redegjørelse for Stortinget som etter programmet vil bli gitt den 12. februar. Der vil jeg komme inn på ikke bare situasjonen ved Sentralsykehuset i Akershus, men også gi en vurdering av situasjonen ved andre sykehus. Jeg har derfor bedt om en vurdering fra Helsetilsynet om situasjonen ved sammenlignbare sykehus i forhold til de problemer som representanten Alvheim tar opp.

For øvrig er det en del av fylkeskommunens ansvar å tilpasse virksomheten innenfor de rammer som Stortinget vedtar. Jeg minner om at Stortinget har tilført sykehussektoren en betydelig vekst i 1998, som bør gi grunnlag for en aktivitetsøkning.

Vi arbeider også med en bred evaluering av hele finansieringssystemet for å se hvordan det slår ut med innsatsstyrt finansiering. Jeg har også bedt om en rapport fra Norsk institutt for sykehusforskning for å vurdere sammenlignbare tall for sykehusene. Svaret på representantens spørsmål er at denne utviklingen følger vi nøye, vi foretar faglige vurderinger, og jeg vil komme tilbake til Stortinget med den redegjørelse som er forutsatt.

John I Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret.

Det var vel en drøy påstand å si at bevilgningene til norske sykehus er økt betydelig for inneværende år. Det betviler jeg, og det bestrider jeg.

Statens helsetilsyn fører kontroll med sykehusdriften, og enkelte sykehus har i løpet av dette året fått ulike pålegg. Ville det ikke være mer fornuftig om Helsetilsynet ved fylkeslegene i forkant gikk inn og godkjente eller forkastet de nedskjæringer som det enkelte sykehus gjør, der dette går direkte ut over pasientbehandlingen, slik at man ikke kommer på etterskudd, og ofte på etterskudd i årevis? Jeg synes det er en tanke å vurdere for helseministeren, og jeg er meget spent på hva han har å si i så måte.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er opptatt av at de ansvarsforhold og roller som gjelder i helsepolitikken, skal være tydelige. Det er slik, og det må være slik, at det er sykehuseieren som har ansvaret for at sykehusene drives forsvarlig. Jeg ønsker ikke å gjøre noe som forskusler og utydeliggjør det ansvaret. Helsetilsynets oppgave må være å føre tilsyn med at dette skjer, og å følge opp i de tilfeller der det ikke skjer. Hvis vi skulle etablere Helsetilsynet som en slags overmyndighet som skulle godkjenne fylkeskommunale budsjetter, ville vi rote sammen disse to rollene på en måte som jeg tror ikke ville tjene helsevesenet.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål, fra Lodve Solholm.

Lodve Solholm (Frp): Eg kjenner til fleire stader der tilhøva er som John I Alvheim nemnde. Eg kan som eksempel nemne Rogaland fylkeskommune og Møre og Romsdal fylkeskommune.

Framstegspartiet fremma før jul eit forslag om ei tilleggsløyving på 1,5 milliardar kr til kjøp av utstyr til norske sjukehus, noko som ikkje ville vere inflasjonsdrivande i det heile. Det forundrar meg litt i den situasjonen som vi er i no, med dei kutta vi opplever i sjukehussektoren i Noreg, at Regjeringa ikkje vil fremme forslag om dette. No nemnde statsråden at det kjem ei utgreiing. Kan vi vente at vi får eit forslag om at vi no skal auke innsatsen når det gjeld kjøp av utstyr til norske sjukehus, eller kan vi vente det i revidert nasjonalbudsjett som blir lagt fram til våren?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er en misforståelse at Regjeringen ikke vil fremme forslag i forbindelse med behovet for sykehusutstyr. Vi foretar nå en fullstendig kartlegging av dette behovet i alle sykehusene og venter i løpet av vinteren en fullstendig oversikt over dette. På det grunnlaget vil Regjeringen i samsvar med Stortingets vedtak fremme en plan for sykehusutstyrsinvesteringer, og det vil vi gjøre i tilknytning til revidert nasjonalbudsjett.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

I 20 år har vi hatt selvbestemt abort i Norge. Det betyr at det er kvinnen selv som tar den vanskelige beslutningen hvorvidt hun vil gjennomføre svangerskapet eller ikke. Diskusjonen om abortloven handler derfor ikke om vi er for eller imot abort, men om hvem som skal ta beslutningen.

Arbeiderpartiet er for dagens abortlov. Kristelig Folkeparti er imot. I Kristelig Folkepartis program står det at et samfunn som tillater selvbestemt abort, bryter med grunnleggende menneskerettigheter. Kristelig Folkeparti har derfor minst en gang i hver stortingsperiode fremmet forslag om å oppheve dagens abortlov.

Mitt spørsmål til statsministeren er derfor: Vil Kristelig Folkeparti i regjering, som man alltid gjorde i opposisjon, fremme forslag om å oppheve dagens rett til selvbestemt abort? Eller vil Kristelig Folkeparti sette hensynet til regjeringsmakt foran hensynet til sitt abortstandpunkt og velge å administrere en lov partiet mener bryter med grunnleggende menneskerettigheter?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Svaret på det spørsmålet er jo avklart i Voksenåsen-erklæringen - hvis representanten Stoltenberg har studert den.

Kristelig Folkeparti vil gjøre hva vi kan for å endre en abortsituasjon som vi mener, og som vi også vil tro representanten Stoltenberg er enig i, er ytterst uheldig, nemlig at 14.000-15.000 ufødte barn hvert år ikke får vokse opp. Det synes jeg er et alvor vi alle skal ta innover oss, uansett syn på lovens utforming. Derfor har Regjeringen gjort det klart at vi ved andre tiltak, hjelpetiltak og abortforebyggende tiltak, vil arbeide for å få dette tallet ned.

Når det gjelder lovutformingen, har vi konstatert at det ikke er flertall for en prinsipiell endring av loven og heller ikke grunnlag for å kreve at Regjeringen skal fremme et slikt forslag. Det er derfor avklart i Voksenåsen-erklæringen at partiene vil stå fritt til å arbeide for sitt syn på det på annen måte i opinionen og i Stortinget. Det betyr ikke at en setter hensynet til regjeringsmakt foran sitt syn på en slik sak. Nettopp det at vi har forbeholdt oss retten til å arbeide for vårt syn i en slik sak, viser at så ikke er tilfellet. Jeg tror at hvis det skal være slik at et parti fraskriver seg muligheten for regjeringsansvar i all framtid så lenge et stortingsflertall har vedtatt en lov eller gjort et annet vedtak i strid med det en selv mener er riktig, ja, da ville vi komme opp i ganske håpløse situasjoner. Det ville også Arbeiderpartiet gjøre.

Jens Stoltenberg (A): Vi snakker ikke om et hvilket som helst standpunkt. Alle skjønner at alle partier må inngå kompromisser, spesielt hvis man skal sitte i regjering. Men det vi snakker om, er et standpunkt som har vært så viktig for Kristelig Folkeparti at de i hver stortingsperiode har fremmet forslag om å oppheve loven, selv om de har visst at det ikke er flertall for å oppheve den. De sier i partiprogrammet at det er brudd på grunnleggende menneskerettigheter å ha en slik lov, og at dersom samfunnet har fri abort, legger man større vekt på andre omsyn enn respekten for liv. Så det er jo ikke hvilken som helst lov og et hvilket som helst standpunkt Kristelig Folkeparti er innstilt på å administrere fra regjeringskontorene.

Mitt spørsmål er: Er det god moral å administrere en lov som man mener er i strid med grunnleggende menneskerettigheter?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg registrerer nå med interesse Arbeiderpartiets omsorg og bekymring for Kristelig Folkeparti i abortsaken. Hvis det kunne føre til et sterkere engasjement, og kanskje også et felles engasjement, for å løse et etisk problem som jeg vil tro representanten Stoltenberg er enig i, at 14.000-15.000 barn ikke får se dagens lys hvert år, ville det være gledelig. Vi tar gjerne imot en invitasjon til et felles engasjement i så måte.

Men det forundrer meg at dette plutselig er blitt et spørsmål for representanten Stoltenberg, etter at Kristelig Folkeparti har vært i regjering flere ganger etter at loven om fri abort ble vedtatt, og etter at dette spørsmålet var avklart i Voksenåsen-erklæringen. At det så i januar 1998 plutselig er blitt et viktig spørsmål for Arbeiderpartiet etter at dette har vært situasjonen i mange, mange år, gir grunn til en viss undring. Men er det et uttrykk for et engasjement for det ufødte livs sak, er jeg glad.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål, fra Grethe G Fossum.

Grethe G Fossum (A): Det å ta abort er en av de vanskeligste beslutninger en kvinne kan ta, fordi vi som kvinner er vant til å beskytte og vise omsorg for våre barn. Og beslutningen blir ikke lettere når stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle fra Kristelig Folkeparti uttaler at avgjørelsen både er umoralsk og drap på et barn, og at bruk av abortpille vil usynliggjøre hvor ille det egentlig er.

Det å legge sten til byrden for kvinner som er i en så vanskelig situasjon, er etter min oppfatning umenneskelig. Deler statsministeren representanten Apelthun Sæles syn på at kvinner som i en vanskelig situasjon bestemmer seg for abort etter en meget grundig vurdering, dreper barn og er umoralske, og at hvis abort skal utføres, skal det i hvert fall utføres på den mest smertefulle måten, nemlig ved ikke å bruke abortpille?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Fossum i at det er en vanskelig avgjørelse uansett hvem som tar den, enten det er kvinnen alene eller det er flere med i avgjørelsen. Selv om avgjørelsesretten nå til sjuende og sist ligger hos kvinnen, vet vi at mange kvinner ønsker både samtale, rådgivning og flere rundt seg ved en slik avgjørelse, som jo som kjent, ikke bare angår kvinnens kropp, som det til tider har vært sagt - det tror jeg vi er enige om - men som faktisk angår et annet livs rett til å få leve opp.

Jeg har ikke oversikt over og kan heller ikke gå god for korrektheten i gjengivelsen av alle uttrykk som måtte være brukt i denne debatten. Det ser jeg derfor ikke noen grunn til å gå inn på. Representanten Apelthun Sæle og jeg deler synet på alvoret i å avbryte et liv, at det også er en vanskelig avgjørelse, at en ikke skal treffe tiltak som reduserer alvoret ved en avgjørelse som å avbryte et liv, men at dagens lovgivning til sjuende og sist overlater det til kvinnen. Så lenge det er flertall for det - noe Kristelig Folkeparti ikke er enig i - må vi med andre tiltak gjøre hva vi kan for å redusere antall aborter. Og kunne Arbeiderpartiet og Regjeringen samarbeide om det, ville det være godt.

Presidenten: Nytt tilleggsspørsmål, fra Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg hadde stor glede av å høre på et radioprogram på P2 lørdag som heter Hallo i uken, hvor annethvert innslag var en parodi på statsministeren, og hvor intervjueren spurte f.eks: Hva mener Regjeringen og statsministeren om abortsaken? Og statsministeren sa at han var imot selvbestemt abort, og la til: Men hvis dere mener noe annet, mener jeg gjerne det. Det var selvfølgelig inspirert av Telenor-saken. Derfor har jeg lyst til å stille et litt mer prinsipielt, et litt mer politisk spørsmål i kjølvannet av denne invitasjonen fra Arbeiderpartiet til å diskutere abort. Med denne holdningen karikert i et humorprogram, kan jo Regjeringen sitte til evig tid og vise stor tilpasningsdyktighet i forhold til flertallssituasjonen i Stortinget. Nå vet vi at Regjeringen ikke er villig til å gå på abortsaken - det er en sak som for så vidt er avklart i Voksenåsen-erklæringen - og vi vet at de ikke er villig til å gå på en stor industripolitisk sak som f.eks Telenor. Men da lurer jeg på: Hva slags type saker er det Regjeringen på et eller annet tidspunkt vil synes er så viktig at man ikke kan sitte og administrere?

Presidenten: Presidenten vil vel si at man nå var litt på utsiden av hovedspørsmålet, men overlater til statsministeren å svare.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan være enig med presidenten i det, og særlig siden representanten tok utgangspunkt i Hallo i uken, som er et program som jeg selv lytter til, ofte med stor fryd - ikke minst fordi en fra mitt eget fylke er en hovedaktør der, selv om han ikke kommer fra den aller beste delen av fylket. Men den uttalelsen som representanten Halvorsen refererte, nemlig at « hvis dere mener noe annet, så mener jeg gjerne det », den var, med all respekt for ironien i Hallo i uken, ikke dekkende. Jeg mener ikke at det er rett med fri abort, jeg er fortsatt en like sterk motstander av det som jeg har vært. Men jeg kan ikke for enhver framtid, så lenge denne loven måtte bli stående, avskjære Kristelig Folkeparti fra muligheten til å delta i regjering fordi stortingsflertallet har vedtatt den. Og jeg tror at ved nærmere ettertanke vil også representanter fra andre partier innse at en i store, prinsipielle saker kan ha lidd nederlag, men en melder seg ikke derfor ut av regjeringsdiskusjonen. Og det ville være litt pussig å gjøre dette til et spørsmål om Regjeringens liv, siden vi har avklart dette i Voksenåsen-erklæringen. Det er klart det kan komme en sak av en slik prinsipiell karakter eller av en slik økonomisk eller annen karakter at Regjeringen må si at vi ikke kan overleve det hvis den skulle bli vedtatt. Så langt har ikke en slik sak kommet.

Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille spørsmål til utenriksministeren om et tema som ikke var nevnt i den utenrikspolitiske redegjørelsen siste uke - og det var kanskje litt påfallende, siden det vel er det viktigste som har skjedd i verden det siste året - nemlig den økonomiske krisen i Sørøst-Asia. Den kan få drastiske følger i form av sosial uro, økte matvare- og transportpriser for de fattigste og en drastisk økt arbeidsløshet. Men i en global økonomi vil den også kunne slå tilbake og direkte angå oss i Europa. I USA foreligger det nå beregninger som tyder på at hvis krisen vedvarer, kan den der medføre 1 million tapte arbeidsplasser. Og også for Norge vil en vedvarende krise slå inn i norsk økonomi bl.a som følge av varig lav oljepris. Og mitt spørsmål til utenriksministeren er: Ut fra sammenfallet av interessene til de fattige i de landene dette angår, og våre økonomiske egeninteresser, på hvilken måte har Norge tatt kontakt med land som Thailand og Sør-Korea for å tilby assistanse i denne uhyre vanskelige situasjonen for disse landene?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg er enig med representanten Solheim i at det som skjer i Asia i disse dager, har vært og er veldig dramatisk. Det er viktig for oss å følge det som skjer i Asia nøye, ikke bare - og det forstår jeg representanten Solheim er enig i - ut fra det som kan skje hos oss selv, men nettopp ut fra det som skjer i de landene det nå gjelder. Det som har vært interessant og viktig for oss, det er å se nærmere på hva som er grunnlaget for dette. Det har jo vært en tendens til å trekke fram i debatten - ikke minst når det gjelder utviklingshjelp, selv om det ikke er mitt konstitusjonelle ansvarsområde - at de nye rike landene i Asia har vært et mønster f.eks for afrikanske land. Jeg tror det er veldig viktig at man fra norsk side nå går gjennom og ser hva som er årsaken til det som har skjedd, og hvordan vi nettopp gjennom vårt internasjonale engasjement kan forhindre at tilsvarende skjer andre steder. Vi har en løpende kontakt med de mest berørte landene. De er ikke, som representanten Solheim vil vite, prioriterte samarbeidsland for norsk bistand, nettopp fordi de har vært for rike. Men vi har hatt kontakt både med Indonesia, med Malaysia, så vidt jeg vet, og med Thailand. Jeg kan opplyse at statsministeren vil besøke Thailand i neste måned, og nettopp den økonomiske situasjonen og problemene der vil da være naturlig samtaleemne.

Erik Solheim (SV): Jeg kom akkurat tilbake fra Thailand, og jeg tror nok statsministeren må forvente at man der regner med at Norge kommer med noe når man kommer til et land som Thailand i en situasjon som de opplever omtrent på samme måten som vi nok opplevde den økonomiske krisen i 1930-årene. Det dreier seg også om noen av de land som har vist størst vilje til demokratiske framskritt de senere år, land som Sør-Korea og Thailand. For å gå litt videre på spørsmålet: Har Norge bidratt gjennom Det internasjonale pengefondet til de krisepakkene som er satt sammen? Vil vi bidra gjennom Det internasjonale pengefondet? Har vi deltatt i debatten om Pengefondets pakker kanskje er for drastiske, siden de ikke samsvarer med realøkonomiske forhold i landene selv? Og deltar vi i den internasjonale møtevirksomheten som nå pågår for å løse denne dramatiske økonomiske krisesituasjonen, som altså angår de fattige der, men som også til sjuende og sist angår lommebøkene til hver eneste nordmann?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Nå må jeg nok opplyse representanten Solheim om at dette i stor grad er et ansvarsområde som tilligger utviklingsministeren, så jeg har ikke vært direkte inne i alle slike møter og kontakter, men jeg vet at vi har vært i kontakt både med Verdensbanken og med Det internasjonale pengefondet. Jeg tror det er viktig nå å vurdere hva slags type hjelp vi skal gi. Representanten Solheim har, så vidt jeg erindrer, vært opptatt av hvilke land vi støtter når det gjelder norsk utviklingshjelp, hvilke kriterier vi legger til grunn. Og selv om situasjonen er veldig alvorlig i disse landene, er de allikevel økonomisk sett atskillig bedre stilt enn de land som Norge har hovedsamarbeid med. Men det vi kanskje kan se på - og det tar jeg gjerne med tilbake til utviklingsministeren - det er mer teknisk bistand i tillegg til økonomisk støtte. Noe av det som også er viktig her, er et demokratiarbeid. Vi ser at demokrati, godt styresett, er avgjørende for økonomisk utvikling, og det tror jeg er noe vi skal drøfte også med disse landene.

Bent Hegna (A): Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren.

Statsministeren har vært i Baltikum for å få landene der til å kjøpe norsk gass. Det er bra om vi får det til, men om vi skal selge og levere gass til de baltiske landene, må vi produsere mer gass. Når Norge produserer mer gass, får vi økte CO2-utslipp i Norge.

Mitt spørsmål er: Hvor stor økning i de norske CO2-utslippene vil miljøvernministeren godta for å kunne levere gass til de baltiske landene?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få understreke at statsministeren primært ikke dro til Baltikum for å selge gass, men en av diskusjonene som kom opp, var ønsket om et energisamarbeid. Det har vi sagt oss villig til å gå inn på, og da vil det være naturlig å diskutere gass i den sammenheng.

Representanten har helt rett i at dette må vurderes ut fra både utvinningstempo og CO2-utslipp. Dette vil være en viktig diskusjon, ikke bare på dette felt, men også i forhold til oppfølgingen av Kyoto-avtalen. I den forbindelse er det kjent at Regjeringen kommer med en stortingsmelding etter påske, og der vil vi gå inn og se på hvor Norge kan redusere klimagassutslippene, og hva det er mulig å gi rom for av andre tiltak.

Bent Hegna (A): Det er vel å ta litt lettvint på det å si at statsministeren ikke prøvde å selge gass. Han har faktisk uttalt:

Tilstrekkelig økonomisk vekst kan ikke finne sted uten et regionalt energisystem. Det er intet mindre enn en nøkkelfaktor.

Det betyr at han ser på at det å utvikle et gassmarked i Baltikum - også med norsk gass - faktisk er en nøkkelfaktor.

Det miljøvernministeren må forklare, er: Hva er den prinsipielle forskjellen på å bruke gass i alle andre land og å bruke gass i Norge, når Norge skal selge gass til nær sagt alle land i Europa?

Statsråd Guro Fjellanger: Det som er viktig når man skal vurdere om man skal ta i bruk gass som energibærer, er om det er til erstatning for mer forurensende energi eller for renere energi. Det som er tilfellet bl.a i Baltikum, er at det vil kunne komme til erstatning for mer forurensende energi. Derfor vil det være mer fornuftig å ta dette i bruk i Baltikum enn f.eks i Norge, hvor gasskraftverk vil være mer forurensende enn den energitypen vi har.

Presidenten: Det blir et tilleggsspørsmål, fra Rolf Terje Klungland.

Rolf Terje Klungland (A): Arbeiderpartiet er enig i at det kan være god miljøpolitikk å eksportere gass for å dekke opp for mer forurensende energi. Men problemet blir, som sagt, at vi får et lokalt utslipp i Norge når vi bruker denne gassen. Regjeringen har sagt at de vil ha en ytterligere reduksjon enn det som ble fastsatt i Kyoto-avtalen.

Mitt spørsmål må nødvendigvis bli: Hvem skal da ta belastningen med reduksjonen - og eventuelt betale for den - når det viser seg at staten går foran med økte CO2-utslipp? Og når vil Regjeringen gå fra ord til handling i klimaspørsmålet?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få understreke at en av de tingene Kyoto-avtalen åpner for, er det man kaller felles gjennomføring - det at man går inn i andre land og bidrar til tiltak der som faktisk reduserer CO2-utslippene i de landene, og får redusert tilsvarende mengde på sitt eget regnskap. Skal man eksportere gass til Baltikum, må man selvsagt undersøke om det er mulighet for å få gjort det under denne ordningen.

I tillegg burde det være kjent at Regjeringen lenge har meldt at den kommer med en stortingsmelding om oppfølging av Kyoto-avtalen over påske, og det står fremdeles fast.

Jan Tore Sanner (H): Mitt spørsmål går også til miljøvernministeren.

Norge er i en privilegert situasjon. Vi har rikelig tilgang på ren og fornybar energi. Nå viser imidlertid alle prognoser at Norge må importere stadig mer kraft fra våre naboland. Vi importerer atomkraft fra Sverige, kullkraft fra Danmark, og det siste er at Danmark skal kjøpe norsk gass, foredle den i danske gasskraftverk, for så å selge kraften tilbake til Norge.

Hvordan kan statsråden forsvare den miljøpolitiske dobbeltmoral som ligger i at Norge sier nei til å bygge gasskraftverk i Norge, men at vi skal selge norsk gass til Danmark for at den skal foredles i danske gasskraftverk, for så å selges tilbake til Norge?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få si at det er et energiutvalg i arbeid som skal legge fram sin innstilling til sommeren. Dette utvalget skal bl.a se på helheten i energisituasjonen, og hvordan Norge skal dekke sitt kraftbehov.

Det er en ting som jeg synes det er viktig å understreke i forholdet mellom Norge og Danmark, og det er at Danmark alt har gjort langt mer enn Norge når det gjelder utvikling av energiøkonomisering og alternative energikilder. Det kan diskuteres om det vi har i Norge i dag, er en produksjons- eller en forbrukskrise. Regjeringen ønsker å ta tak i den siste biten og se på hvordan vi kan bruke den energien vi har, mer effektivt. Vi ønsker også å satse mer på alternativ energi. I den forbindelse konstaterer jeg med stor glede at det er i gang en rekke prosjekt, bl.a når det gjelder vindkraft, som ser ut til å være svært interessante, både ut fra et miljøsynspunkt og et økonomisk synspunkt.

Jan Tore Sanner (H): Jeg kan ikke helt se at statsråden svarte på mitt spørsmål, nemlig den miljøpolitiske dobbeltmoral som ligger i at vi skal selge norsk gass til Danmark som skal foredles i danske gasskraftverk, for at vi så skal kjøpe den tilbake, samtidig som man sier nei til å bygge gasskraftverk i Norge. Men la det ligge.

Jeg merket meg at statsråden fokuserer på at vi skal bruke norsk energi mer effektivt, og at man sier ja til å ta i bruk vindkraft og annet. Men jeg har samtidig registrert at ulike statsråder fra ulike partier i Regjeringen har sendt ut diverse prøveballonger, som alle går i én retning, nemlig at forbrukerne må belage seg på å betale høyere el-avgift. Det er vel få forslag som vil ha en så usosial virkning som nettopp det å øke el-avgiften. Det vil ramme eldre mennesker i trekkfulle leiligheter, og det vil ramme barnefamiliene. Det er et usosialt tiltak. Når statsråden sender ut slike prøveballonger, antar jeg at statsråden også har reflektert over hvor mye man har tenkt å øke el-avgiften. Og det er mitt spørsmål: Hvor mye vil man øke el-avgiften for å hente ut den enøk-biten som man håper på?

Statsråd Guro Fjellanger: Som det tør være kjent, kommer det to meldinger fra Regjeringen rundt påsketider. Den ene går på oppfølging av Kyoto-avtalen, den andre går på oppfølging av Grønn skattekommisjon. Da vil man komme tilbake til en samlet gjennomgang av omleggingen fra røde til grønne skatter.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål, fra Steinar Bastesen.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren som går i samme lei.

Det er planlagt en rekke naturreservater langs Nordlandskysten, der vi har rikelig med vind. Vil det være tillatt å bygge vindkraftverk i disse naturreservatene? Vi har jo opplevd at kraftlinjer måtte rives fordi de forstyrret naturen på vår kyst.

Presidenten: Presidenten vil nok mene at dette var et nytt hovedspørsmål, men hun overlater ordet til statsråd Fjellanger.

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg kan bare si at dette er noe av det Miljøverndepartementet ser på. Noe av det som er viktig i de kommunene som ønsker vindkraft, er at man tar dette med allerede tidlig i arealplanleggingen. I så måte er f.eks Smøla et godt eksempel.

Presidenten: Nytt tilleggsspørsmål, fra Vidar Kleppe.

Vidar Kleppe (Frp): Jeg tror ikke miljøvernministeren skal ta så tungt det som kom fra representanten Sanner. Det er jo en kjent sak at Høyre - i hvert fall på lokalplan - har vært en pådriver når det gjelder å øke strømprisene for vanlige folk.

Nå skal vi få to meldinger fra Regjeringen som går på dette med pris. Men er det noe i de signaler som er kommet fra enkelte i Regjeringen, fra forskjellige partier der, at den nye sentrumsregjeringen er villig til bortimot å doble strømprisene til vanlige husholdningsabonnenter, altså barnefamilier - som er et satsingsområde - eldre og pleietrengende, som faktisk trenger varme i dette kalde landet vårt, i alle fall i deler av året?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg si at i den grad det går rykter om at Regjeringen har planer om doble strømprisene, er dette opplysninger som er ukjente for miljøvernministeren.

Gunhild Øyangen (A): Jeg vil stille helseministeren følgende spørsmål: Medfører det riktighet, slik VG skrev i går, at Regjeringens sentrale rådgiver i smittevernsaker selv har private økonomiske interesser i et selskap som selger utstyr til nettopp smittebekjempelse? Mener statsråden at det er en uheldig rolleblanding når en og samme person, ifølge VG, både opererer som faglig rådgiver, er storaksjonær med direkte interesse i salgsframstøt på samme fagområde, og attpåtil har hatt sentrale konsulentoppdrag for strategiplanlegging i det samme selskap?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det avisoppslaget som representanten Øyangen sikter til, omtaler en professor ved Universitetet i Tromsø som også har eierinteresser i et firma som arbeider innenfor deler av dette fagfeltet. Vedkommende er ikke Regjeringens sentrale rådgiver i dette spørsmålet. Regjeringens sentrale rådgiver i dette spørsmålet er Statens institutt for folkehelse og Statens helsetilsyn.

De spørsmål som er reist i den avisartikkelen, er av en slik art at jeg finner grunn til å undersøke dem nærmere før jeg avgjør om det foreligger kritikkverdige forhold. Men jeg vil si prinsipielt at i forhold til oppdrag for det offentlige må man være meget påpasselig med å følge de regler som gjelder i så måte, både når det gjelder innkjøp og habilitet. Jeg vil påse at så skjer på mitt ansvarsområde.

Gunhild Øyangen (A): Ifølge VG er dette en person med stor makt og innflytelse. Han sitter i Folkehelsas smittevernråd, den vitenskapelige komiteen til Statens næringsmiddeltilsyn og er rådgiver for Statens helsetilsyn og - det blir også hevdet - en hyppig samtalepartner for statsrådens statssekretær. Samtidig er altså vedkommende, ifølge VG, storaksjonær i et selskap som selger utstyr til bl.a sykehus, og han har flere andre forretningsmessige engasjement.

Jeg ser fram til at statsråden nå vil rydde opp, slik at det ikke hefter tvil om at Regjeringens prioriteringer ikke er styrt av enkeltpersoners private, økonomiske interesser.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det ville falle på sin egen urimelighet hvis Regjeringens prioritering av smittevernet, og spesielt kampen mot antibiotikaresistente bakterier, skulle styres av noen som helst økonomiske interesser. Dette er alvorlige helsepolitiske spørsmål som vi prioriterer på det grunnlaget. Vi organiserer nå et arbeid med basis i de fagmiljøer som staten selv og Sosial- og helsedepartementet har ansvaret for.

For øvrig vil jeg igjen bekrefte at den gjennomgang jeg har iverksatt når det gjelder de spørsmål som er reist i denne avisartikkelen, har som et klart siktemål at regelverk på dette området skal følges og om nødvendig innskjerpes.

Carl I Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til statsministeren i forbindelse med det kommende lønnsoppgjøret og Regjeringens holdning til dette.

Det er jo slik at den norske: stat, selv med de nye, lavere oljepriser, har en meget, meget sterk finansiell stilling. Ingen andre land har noe tilsvarende. Samtidig vet vi at en rekke arbeidsgivere i det norske samfunn har en noe trangere økonomisk situasjon - og noen vanskeligheter.

I en TV-debatt i NRK for noen dager siden, på mandag, ble det klart - også fra NRKs side er det nå satt i gang med innringning for å spørre hva folk mener - at man foretrekker skattelettelser fremfor økt bruttolønn. Vil Regjeringen stille seg åpen for at det i forbindelse med lønnsoppgjøret også kan være hensiktsmessig å hindre kostnadsøkninger gjennom å gi skattelettelser - og da skattelettelser i bunnen - slik at særlig de med lavere og midlere inntekter kan nyte godt av skattelettelser til erstatning for bruttolønnsøkning?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder skattenivået for 1998, anser Regjeringen dette som fastlagt i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet sist høst, hvor det jo også, som kjent, var noen samtaler mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet. Vi har

tatt det forbehold at om inntektsoppgjøret eller andre forhold som berører norsk økonomi, skulle tilsi det må vi komme tilbake. Men vi har også sagt at i spørsmål som ble avklart i disse budsjettsonderingene, vil det da også være de partier vi den gang samtalte med, vi i så fall først vil samtale med. Hvis Regjeringen nå forut for eller i forbindelse med det forestående inntektsoppgjør skulle gå inn med endringer i skattenivået, vil vi fort være tilbake til en situasjon som vi hadde for en del år tilbake, og som vel ikke alle erfaringsmessig anser som like god, nemlig de såkalte kombioppgjør, hvor partene i arbeidslivet på en måte langt på vei bestemmer forhold av annen karakter, f.eks skatte- og avgiftsspørsmål, så det er nok et mønster som statsministeren ikke vil anbefale. Jeg tror vi nå må gå inn i dette inntektsoppgjøret, på de premissene som ligger i nasjonal- og statsbudsjettet. Regjeringen har sagt at det er viktig at det kan holdes innenfor en totalramme på 3,5%, med de variasjoner som selvsagt kan være mulig og betimelig.

Carl I Hagen (Frp): Jeg er glad for at statsministeren husker de samtaler som ble ført i forbindelse med statsbudsjettet for inneværende år. Jeg vil gjerne understreke at det som der ble klarlagt, var at skattene ikke skulle foreslås økt i 1998. Det var ikke sagt noe om at man ikke kunne redusere dem i ganske stor grad. Det er et tak som er satt på skattenivået. Det er ikke laget noen bunn. Det vil være meget enkelt for statsministeren å få flertall i dette hus hvis han greier å komme med forslag om skattelettelser, særlig hvis det kommer i bunnen, slik at alle kan nyte godt av det.

Men er statsministeren allikevel enig i at skattenivået har noe med lønnsoppgjøret å gjøre i og med at det er reell kjøpekraft etter skatt og i forhold til inflasjonen som er det avgjørende? Derfor kunne det kanskje vært fordelaktig med enda lavere skattenivå for 1998, slik at kravene fra fagbevegelsen kunne justeres ned - fordi man i forkant hadde fått en reell kjøpekraftsforbedring gjennom et lavere skattenivå, som staten har råd til. Staten er som sagt representanten for folket, og da ville folket få fordel av den gode finansielle situasjonen som staten er i.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er fullstendig klar over at Fremskrittspartiet ikke ville ha noe imot at skattenivået ble redusert, og at de sikkert ikke vil motsette seg et eneste forslag i den retning. Men som også representanten Hagen vet, har Regjeringen langt fra forpliktet seg til å gjøre noe slikt. Det vi har sagt, og som jeg gjentok i finansdebatten - var det vel - var at hvis Regjeringen av grunner som nødvendigvis ikke har med budsjettet å gjøre, f.eks internasjonale økonomiske forhold, inntektsoppgjøret e.a, finner å måtte vurdere justeringer i budsjettet, vil vi først og fremst samtale med dem som bidrog, ved subsidiær stemmegivning, til at budsjettet gikk gjennom. Hvis vi nå skulle følge representanten Hagens antydning, måtte Regjeringen forut for inntektsoppgjøret gå ut og varsle skattelettelser i det vedtatte skattenivået. Selv om det ikke ville medføre protester fra Fremskrittspartiet, vil statsministeren likevel ikke anbefale det. Det vil lett føre oss tilbake til de gamle kombioppgjør, hvor erfaringene slett ikke er udelt gode.