Annelise Høegh (H): Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

Ryggpasienter med kompliserte lidelser har i mange år kjempet for å få kompetent behandling i Norge. Kunnskapen og interessen for rygglidelser er mangelvare i vårt hjemlige fagmiljø. Vi har ikke en eneste professor som har rygglidelser som sitt hovedområde. Oslo skal nå sende tyngre tilfeller til Sverige for operasjon, mens lettere tilfeller behandles her hjemme.

Ser statsråden at det er fare for at fagmiljøet skjuler manglende kompetanse ved å hevde at det er mangel på kapasitet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg innledningsvis slå fast at jeg deler representanten Høeghs anliggende om behovet for en bedring av ryggomsorgen i Norge. Det er riktig at vi ikke har en eneste professor i Norge med rygglidelser som sitt hovedområde. Det er også riktig at det er mye ugjort når det gjelder tilbudet til norske ryggpasienter, men kunnskap om og interesse for rygglidelser behøver ikke nødvendigvis være en utpreget mangelvare.

Jeg kan opplyse at departementet nå arbeider aktivt med en rekke forslag med tanke på å bedre ryggomsorgen i Norge. Utfordringen er å styrke kompetansen i alle behandlingsledd, fra primærlege via sentralsykehus til regionsykehus, samt å øke behandlingskapasiteten. Sentralt i dette er en bedre utnyttelse av de eksisterende ressursene, men også å høyne kompetansen.

Av det som nylig er gjort, kan jeg nevne ny poliklinikktakst for operasjon av skiveutglidning i ryggen med « kikkhullsteknikk », som kom i juli 1997. Dette vil stimulere til å få utført flere slike inngrep uten innleggelse. Fra samme tidspunkt utvidet vi den tverrfaglige utredningstaksten til å omfatte andre spesialiteter enn i dag. Dette åpner for mer tverrfaglig poliklinisk utredning og mer samarbeid mellom relevante medisinske spesialiteter.

11. november 1997 avholdt departementet et seminar om forbedringstiltak for ryggpasienter i Norge. Seminaret hadde bred deltakelse, også fra pasientforeningene. Vi fikk der mange interessante innspill som vi nå arbeider med å følge opp. Akademisering av et fag eller et hovedområde kan være en aktiv stimuleringsvei, og ett av forslagene vi arbeider med, er å vurdere opprettelse av et nasjonalt kompetansesenter for ryggsykdommer.

I forbindelse med revisjonen av poliklinikktakstene 1. april 1998 vil vi vurdere å opprette en tverrfaglig behandlingstakst som vil muliggjøre mer profesjonell tverrfaglig poliklinisk behandling på sentralsykehusnivå. Videre vil vi legge fram en plan for framtidige ryggoperasjoner på regionsykehusnivå i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1998. Samtidig vil vi vurdere øremerkede tilskudd til ryggpoliklinikker. En helhetlig plan for opprettelse av et kompetansesenter ved ett av landets regionsykehus vil vi komme tilbake til i forbindelse med statsbudsjettet for 1999. Sentrale spørsmål vedrørende kompetanseutvikling og utdanningstiltak vil også bli omtalt i stortingsmeldingen om rehabilitering, som departementet tar sikte på å legge fram i løpet av året.

Ut fra de utredninger, planer og råd vi har fått fra Statens helsetilsyn og dets faggruppe for ryggsykdommer, skulle det ikke være grunnlag for å mene at det er manglende kompetanse som nå ligger bak Oslos ønske om å henvise pasienter til behandling i Sverige. Når Oslo kommune nå finner grunn til å benytte pasientbromidler til å sende ryggpasienter til Sverige, begrunner Ullevål sykehus dette selv med mangel på kapasitet.

Annelise Høegh (H): Jeg vil takke statsråden for et positivt svar. Samtidig vil jeg nå advare mot at vi driver et spill med ord, for det er glidende overganger, føler jeg, mellom det som kan kalles mangel på kompetanse, og det som kan kalles mangel på kapasitet. Når statsråden sier i sitt svar at « utfordringen er å styrke kompetansen i alle behandlingsledd », tyder jo det på at kompetansen ikke er veldig tilgjengelig. Jeg oppfatter iallfall ikke det lovvedtaket vi nettopp, for noen uker siden, gjorde, slik at bare det fins én eneste et eller annet sted i landet som har kompetanse på et område, skal de pasientene i 99 % av landet som ikke har den kompetansen tilgjengelig, avvises - altså fordi vi kanskje har to eller tre mennesker et eller annet sted som har kompetansen. Da driver vi et spill med ord, som sagt, og det tjener ikke til pasientenes beste.

Mitt spørsmål er da: Ser statsråden behovet for at vi nå utvider tilbudet, og at vi får i det minste ett professorat som kan dra i gang og spre kompetansen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Mitt svar var ikke et forsøk på å leke med ord, men det var et forsøk på å si meg enig med representanten Høegh i at det er behov for å styrke kompetansen i alle ledd i helsevesenet. Jeg legger da spesielt vekt på førstelinjetjenesten, hvor de fleste kommer først, og hvor man raskest mulig bør få mest mulig kompetent vurdering og behandling.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan kompetansen best mulig kan heves, vil jeg si meg enig i at det for å heve status og prestisje og også forskningsmessig innsats på dette området ville være ønskelig at man fikk et professorat. Det tilligger ikke bare meg å bestemme det, men jeg ser at det kan være en vei å gå som en absolutt bør vurdere.