Torbjørn Andersen (Frp):
Langs
Sørlandskysten er det til dels meget høye priser på eiendommer, spesielt de
med strandlinje. Myndighetene beregner den antatte salgsverdi som grunnlag
for fastsettelse av arveavgift. Dette resulterer i betydelige arveavgifter
som i enkelte tilfeller medfører at arvtager ikke har råd til å overta
barndomshjemmet etter sine foreldre.
Mener statsråden at det ved arv av
bolig er rimelig å legge den antatte salgsverdi til grunn i områder der
markedsprisene er spesielt konjunkturavhengig?
Statsråd Gudmund Restad:
Etter
arveavgiftsloven skal salgsverdien som hovedregel legges til grunn ved
arveavgiftsberegningen.
Generelt sett gjenspeiler den økte
omsetningsverdien på de arvede eiendommene en økt skatteevne hos arvtakeren.
I utgangspunktet er det et godt prinsipp at arveavgiftsgrunnlaget baseres på
virkelig verdi, og at grunnlaget stiger når virkelig verdi har steget før
arvefallet.
Dette er særlig lett å forstå når
arvingen selger eiendommen med en gang og dermed innkasserer denne virkelige
verdien kontant. Men også når arvingen i stedet velger å beholde den arvede
eiendommen, må verdsettelsen generelt baseres på markedsverdi i det
gjeldende avgiftssystemet.
I normaltilfellene av arvegang for
bolig- og fritidseiendommer i en familie er avdødes barn godt voksne og
økonomisk etablert med løpende inntekt. Dersom en slik arving ikke har
likvid kapital til å dekke arveavgiften på en familieeiendom, vil det være
gode muligheter til en moderat belåning på eiendommen, slik at avgiften kan
innfris. Avgiften for arvelaters barn er maksimalt 20 %, og fribeløp og
lavere satser på den første del av arven - inntil 400.000 kr - reduserer det
samlede avgiftsbeløpet for hver arving. Er eiendommen allerede belånt av
arvelater, reduserer slik gjeld nettoarven og dermed arveavgiftsgrunnlaget.
Er det gjenlevende ektefelle som overtar eiendommen, oppstår ikke
avgiftsproblemer, fordi gjenlevende ektefelle er fritatt for avgiftsplikt.
I visse særlige tilfeller kan
arveavgiften medføre større, forståelige vanskeligheter, og det er vel slike
tilfeller som det siktes til i representanten Andersens spørsmål. Det kan
særlig gjelde når arvingen er et yngre barn som ennå ikke har etablert seg
økonomisk med normale inntekter, men som skal overta barndomshjemmet og
fortsatt bo der. Mulighetene til å svare renter og avdrag av en belåning av
eiendommen for å dekke arveavgiften kan da være atskillig svakere enn
normalt. I slike tilfeller kan det søkes om nedsettelse av arveavgiften ut
fra billighetsgrunner. Nedsettelse vil imidlertid normalt ikke være aktuelt
dersom boligen har en ekstraordinært høy verdi eller standard. Eventuelt
kan det innvilges betalingsutsettelse mot statlig pant i eiendommen, uten
frykt for tvangsinndrivelse så lenge forholdene begrunner en særlig lempelig
holdning overfor arvingen. Jeg nevner også muligheten til å avtale en
rimelig avdragsordning for arveavgiften i forhold til inntektsnivået.
I departementet forbereder vi nå en
utvalgsutredning om arveavgiften. Utvalget planlegges nedsatt i år, med
sikte på å bli ferdig i løpet av 1999. Verdsettingsprinsipper og -problemer
vil stå sentralt i dette arbeidet.
Torbjørn Andersen (Frp):
Jeg takker
statsråden for svaret. Jeg oppfatter det dit hen at det inneholder visse
positive elementer.
Nå er det som kjent slik at fribeløpet
for avgiften på 100.000 kr har stått uendret siden 1983, uten noen som helst
form for inntektsregulering. Dette har medført en betydelig skjerping av
arveavgiften både for privatpersoner og for bedrifter. Et minstekrav er
derfor at både fribeløp og skattesatser bør indeksreguleres, minst fra
1983-nivå.
Kan statsråden antyde at Regjeringen i
det minste vil ta initiativ til å foreslå at det blir foretatt endringer med
hensyn til fribeløpet for arveavgiften allerede i 1999-budsjettet?
Statsråd Gudmund Restad:
Som jeg sa i
mitt første svar, vil det nå bli nedsatt et utvalg for å utrede grundig hele
arveavgiftsproblematikken. Jeg er enig med representanten Andersen i at
fribeløpet som har stått uendret i lang tid, medfører en automatisk
avgiftsskjerpelse. Derfor er det nokså lett allerede på forhånd å kunne spå
at i hvert fall det blir det sannsynligvis gjort noe med. Men
arveavgiftsspørsmålene er mer komplisert enn som så, så jeg tror ikke at man
skal trekke konklusjoner på forhånd, når vi først skal sette ned et utvalg.
Resultatet av utvalgsarbeidet får vi komme tilbake til når det foreligger,
med sikte på iverksettelse senest fra 1. januar 2000.
Torbjørn Andersen (Frp):
(fra salen)
President!
Presidenten: Det er ikkje tillate med
meir enn eitt tilleggsspørsmål. Det har Stortinget vedteke.