Sonja Irene Sjøli (H): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

Et oppslag i VG i går viser at et samboerpar i Nord-Trøndelag med en fellesinntekt over normen for sosialstønad, har fått sosialhjelp. De fikk først avslag fra det lokale sosialkontor, men så anket de til fylkesmannen, som gav dem medhold. I sitt vedtak understreker fylkesmannen at sosialkontoret ikke har lov til å ta hensyn til samboers inntekt. Det finnes ingen lovhjemmel for å pålegge samboere å betale hverandres boutgifter eller annet underhold, slik det er for dem som er gift. Dette er en urimelig og uakseptabel forskjellsbehandling av gifte og samboere. Men loven er klar, og sosialkontorene blir nå nødt til å utbetale sosialhjelp til samboere som til sammen har en inntekt som er over normen for å motta sosialhjelp. Det betyr at det blir mindre å fordele til dem som virkelig trenger det.

Hva vil sosialministeren foreta seg for å rette opp denne urimelige forskjellsbehandlingen av gifte og samboere når det gjelder sosialstønad?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg deler representanten Sonja Sjølis syn på at dette kan synast å vera urimeleg forskjellsbehandling. Det er korrekt slik ho beskriv lovverket. Eg tykkjer det fortel om to forhold: For det fyrste at det er viktig med Sambuarutvalet, som skal sjå på urimelege forskjellar i rettar, ytingar og forpliktingar i sambuarforhold og for gifte og koma med forslag til tiltak. Dette utvalet skulle vore ferdig med innstillinga si 1. juli, men har no bede om forlenging og skal vera ferdig innan utgangen av året. I den samanhengen er det eksemplet som det her er vist til, naturleg å koma tilbake til.

For det andre ynskjer eg at kommunane før den tida skal ha moglegheit til å endra praksisen sin, så eg har no under vurdering retningslinjer for tildeling av sosialhjelp. Eg har vore oppteken av barnefamiliane, at barnetrygda skal koma barna til gode i dei økonomisk svakast stilte familiane. Men eg kjem i den samanhengen òg til å sjå på forholdet mellom gifte og sambuande når det gjeld tildeling av sosialhjelp, og vil omtala det i dei retningslinjene som no er under utarbeiding. Eg tek sikte på å senda dei ut til kommunane innan utgangen av juni månad.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker statsråden for svaret. Det er positivt at hun vil se på dette, for vi kan jo ikke ha et lovverk som frister folk til å utnytte en situasjon økonomisk - at det ikke skal lønne seg å gifte seg, men bare være samboere for å få økonomisk uttelling. Statlige ytelser er likestilt mellom gifte og samboere. Enslige får bl.a overgangsstønad og dobbel barnetrygd, men dersom de gifter seg, faller dette bort.

Statsråden sier nå at hun vil se på denne forskjellsbehandlingen, og spørsmålet mitt blir: Kan vi forvente at reglene for likebehandling kommer, og hvordan vil sosialministeren følge dette opp i forhold til de kommunale sosialkontorene?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg meiner det er eit feil signal å ha ordningar som stimulerer folk til å tenkja sambuforhold framfor ekteskap fordi det openbert gir økonomisk gevinst, slik som det gjer i eksemplet som det her er vist til. Her har det gradvis vore ei opprydding, som no for mange sider av regelverket er på plass når det gjeld statlege ytingar. Rundskrivet som gjeld tildeling av sosialhjelp, er frå 1993. Eg har nyleg blitt klår over dette forholdet, men mitt utgangspunkt er at ein skal gjera ei endring som gir kommunane høve til å sidestilla, og dette vil vere klårt no i juni. Det essensielle her er den gjensidige underhaldsplikta som gifte har, men som sambuande ikkje har.

Dag Terje Andersen (A): Mitt spørsmål går til arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer, som har ansvaret for forhandlingene på vegne av staten.

Inntektspolitikken er viktig for den økonomiske politikken. Regjeringen har riktignok nå i forbindelse med lønnsoppgjøret kritisert at tilleggene blir for store, men jeg må si meg enig med sentralbanksjefen, som i går gav uttrykk for at det nok var å legge for store forpliktelser på partene i lønnsoppgjøret. Det er tvert imot Regjeringens finanspolitikk som er spørsmålet i forhold til det som mange kaller « overopphetingen » i økonomien.

Jeg skal nå konsentrere meg om den delen av oppgjørene som kommer på statens regning. Det gjelder jordbruksavtalen, det gjelder trygdeoppgjørene og det gjelder eventuelle lønnstillegg utover de forventede 3,5 % som lå i statsbudsjettet.

Da blir spørsmålet til statsråden: Vil Regjeringen foreslå å dekke inn de mulige milliardoverskridelsene og de økte utgiftene på budsjettet ved å kutte i andre poster på statsbudsjettet?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Representanten spør om tre oppgjør. To av dem er ikke i havn - det ene er til megling og det andre har vi ikke påbegynt. Jordbruksoppgjøret er lagt fram av Regjeringen i statsråd og vil bli debattert i Stortinget når den tid kommer. Hva de samlede utgiftene etter lønnsforhandlingene i år vil bli, er det ikke mulig å si. Men det er klart de må dekkes inn gjennom budsjettene. Noe av det er lagt inn i en økning i revidert nasjonalbudsjett som Stortinget har fått oversendt, og så får vi se hva det er behov for når resten av oppgjøret er i havn.

Dag Terje Andersen (A): Når det gjelder det reviderte nasjonalbudsjett som er lagt fram, står det jo tvert imot der at en skyver på de utgiftene. Realiteten er at de ikke er dekket inn i revidert nasjonalbudsjett. Når det gjelder f.eks jordbruksoppgjøret, er det normalt at inndekningen kommer i forbindelse med jordbruksproposisjonen.

Mitt oppfølgingsspørsmål blir: Vil alle de ekstra utgifter som påløper staten som en følge av oppgjørene - som jeg også synes det er hyggelig er gode, men de fører til noen ekstra utgifter for staten - bli dekket inn i forslag fra Regjeringen om reduksjon i utgifter på andre poster?

Statsråd Eldbjørg Løwer: De 3,5 % som representanten nevner, er forhøyet til 5 % i revidert nasjonalbudsjett. Der ligger det inndekning innenfor denne prosenten.

Harald Tom Nesvik (Frp): Jeg vil få lov å stille et spørsmål til sosialministeren:

Det har i den senere tid vist seg å være en rekke urimeligheter i forbindelse med reklameforbud for bryggerier og når det gjelder alkohol. Det er noe som er galt når restauranter må fjerne en klokke som har hengt på veggen i 20 år, eller en persienne som har hengt på utsiden av en restaurant i mange år, fordi det står Hansa eller et annet bryggerinavn på disse produktene, eller når en fotballstadion må fjerne reklame fra sponsorer, slik at man går glipp av disse inntektene fordi tilfeldigvis et bryggeri står som sponsor. Dette gjelder selv om de samme bryggeriene produserer mer mineralvann enn de produserer av øl og alkoholholdige drikker.

Vil sosialministeren sørge for at denne helt klart urimelige tolkningen av reklameforbudet oppheves, slik at man kan få ha de sponsorene man ønsker?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Spørsmålet om reklame for alkoholhaldige produkt var oppe til behandling seinast ved revisjon av alkohollova i fjor. Då bad Stortinget om at det forbodet som faktisk har vore frå ca 1970, vart skjerpa, fordi ein hadde opplevd stadig nye variantar, nye kombinasjonar av - skal vi seia - meir eller mindre snikreklame, der ein fokuserer på bedrifta framfor produktet, og der ein kan tolkast som å reklamera for f.eks øl fordi det er det bedrifta er mest kjend for.

Det var eit ynske frå Stortinget, slik eg oppfattar det, å understreka at f.eks alkohol og idrett ikkje høyrer saman. Eg rettar meg etter dei vedtaka som er gjorde i Stortinget, og fylgjer opp på den måten som eg meiner er tenleg.

Harald Tom Nesvik (Frp): Da vil jeg stille sosialministeren et annet spørsmål som går i samme lei.

Fotballklubben Brann har f.eks en Hansa-reklame på sitt stadion. Hansa er et bryggeri som er svært kjent for bl.a brus - i tillegg til øl - man har et større produktsortiment. Mener sosialministeren det må være forbudt å reklamere med bryggerinavnet, et navn som også innebærer andre produkt enn øl? Da er det noe som er galt. Jeg vil be sosialministeren tenke seg om og komme tilbake til Stortinget med en endring i denne saken.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: No er det eksempelet som Nesvik her nemner, meldt og har vorte ei sak for domstolane, så vidt eg kjenner til. Eg trur derfor ikkje at eg skal gå så detaljert inn i den saka. Men det eg kan seia, er at nettopp denne saka er eit eksempel på denne kombinasjonen av alkohol og idrett som ikkje er ynskjeleg, og eit eksempel på at det ikkje er brusen til Hansa som der blir fokusert.

Haakon Blankenborg (A): Eg skal få stille eit spørsmål til utanriksministeren.

Arbeidarpartiet arrangerte dei siste dagane ein stor internasjonal konferanse, og der stod Midtausten i fokus. To fredsprisvinnarar deltok også, Yasir Arafat og Shimon Peres. Alle var naturlegvis opptatt av at det ikkje finst nokon fredsprosess i Midtausten for augneblinken. Shimon Peres la fram fire grunnleggjande føresetnader for ei fredsavtale i Midtausten. Ein av desse er ein palestinsk stat. Kva slags haldning har Regjeringa til dette kravet, dette behovet for ein sjølvstendig palestinsk stat som ein føresetnad for ein endeleg fred i Midtausten?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Verken jeg eller Regjeringen er prinsipielt imot en palestinsk stat. Samtidig skal vi huske på at i de forhandlingene og i den prosessen som vi fortsatt håper pågår, er det implisitt at en del av disse spørsmålene - selv om det ikke uttrykkelig er sagt noe om en palestinsk stat i den delen av avtalen som angår sluttstatusforhandlinger - skal drøftes der. Derfor er det viktig at vi fra norsk side, som fortsatt mener og tror at vi har en viss rolle å spille i denne prosessen, ikke foregriper begivenhetenes gang, men støtter opp om det partene måtte komme frem til i de forhandlingene som skal finne sted. Vi er på overtid. Forhandlingene er sterkt forsinket, men vi har tross alt et håp om at det skal være mulig å komme frem til en avtale innen den tidsfristen som er satt, nemlig 4. mai 1999.

Haakon Blankenborg (A): Eg er einig med utanriksministeren i at det er viktig å gå varsamt fram her. Men det er også stor skilnad på det å vere balansert og det å ikkje ha ei haldning.

Spørsmålet om ein palestinsk stat kan, som utanriksministeren var inne på, ikkje samanliknast med f.eks spørsmålet om Jerusalems status, som Stortinget tidlegare har vore innom, og som er nedfelt som eit av punkta for sluttforhandlingane. Derfor er spørsmålet om å få eit palestinsk sjølvstyre, ein palestinsk stat, ein viktig føresetnad for det vidare arbeidet. Dette har også å gjera med oppfyllinga av FN-vedtak i denne delen av verda.

Eg forstår det då slik at også Regjeringa meiner at ein palestinsk stat, utan at ein no tar stilling til grensene, er eit ønskjeleg middel i det vidare arbeidet.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg vil kanskje arrestere representanten Blankenborg på den siste konklusjonen hans.

Jeg har sagt at vi prinsipielt ikke er imot en palestinsk stat. Men det er veldig viktig, tror jeg, at vi nå ikke foregriper begivenhetenes gang. Daværende utenriksminister Peres uttalte seg aldri for en palestinsk stat. Nå er han i opposisjon. Vi vet at det er forskjell på å være i posisjon og å være i opposisjon. Tidligere arbeiderpartiregjeringer i Norge har heller aldri, meg bekjent, uttalt seg for en palestinsk stat nå. Jeg tror det er veldig viktig at ikke noen av partene nå kommer med ensidige erklæringer som kan forrykke denne prosessen. Prosessen er vanskelig, men jeg tror ikke at det å ta standpunkt nå til en palestinsk stat nødvendigvis er en forutsetning for prosessen videre. Det kan snarere skape problemer hvis Norge fortsatt ønsker å spille en rolle, fordi vi har behov for å ha tillit hos begge partene. Men som jeg sier: Vi er ikke prinsipielt imot en palestinsk stat.

Presidenten: Bjørn Tore Godal - til oppfølgingsspørsmål.

Bjørn Tore Godal (A): Shimon Peres sa under Sosialistinternasjonalens rådsmøte i Oslo at et folk uten en stat med 100 % frihet ikke kan garantere 100 % fred, i en historisk beskrivelse av palestinernes situasjon gjennom mange tiår.

Jeg har i likhet med representanten Blankenborg stor forståelse for at man ikke kan binde seg opp til en anerkjennelse av et forhandlingsresultat nå. Men jeg tror likevel det er helt nødvendig at Norge - med sin forhistorie i denne sak - går inn i det med en positiv grunnholdning til en anerkjennelse av palestinernes legitime rettigheter.

Jeg vil spørre utenriksministeren om han ikke mener at det er mulig å uttrykke en slik holdning uten å foregripe selve forhandlingsresultatet. Jeg tror nemlig at det i den nåværende fase er nødvendig for å gi palestinerne den støtte de trenger, i lys av at det er den annen part som nå i mange måneder - for ikke å si i to år - faktisk har blokkert den videre prosess.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg har ikke noe problem med å gi uttrykk for støtte til palestinernes legitime rettigheter. Men jeg har lyst til å minne representanten om at han som utenriksminister heller aldri gikk ut med en ensidig erklæring om norsk støtte til en palestinsk stat.

Jeg er imponert over president Arafats holdning og moderasjon i denne saken i den nåværende situasjon, som er veldig vanskelig. Når han greier å vise den moderasjon og den forstand som han gjør, synes jeg det er viktig for oss som prøver å være behjelpelig i prosessen, å ikke ødelegge for den muligheten som vi håper at vi fortsatt har. Det kan jo komme en tid da vi fra norsk side må si at vi ikke kan være med på dette lenger, dette fører ingensteds hen. Da kan vi gå ut med klart ensidige uttalelser. Men inntil videre håper vi at vi fortsatt kan spille en rolle. Og da er det viktig, som jeg tidligere har sagt, at vi har tillit hos begge parter.

Carl I Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål til utenriksministeren. Det dreier seg om mer trivielle, men viktige prinsipielle spørsmål her hjemme.

Det har versert en del rykter i media om at den norske stat skal være medvirkende til å skaffe privatpersonen Gro Harlem Brundtland, som snart tiltrer en stilling som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon i Genève, en ekstraordinært fin leilighet. Jeg vil gjerne be utenriksministeren avkrefte at det foreligger noen som helst planer om at den norske regjering vil betale alle eller deler av utgifter til en leilighet for privatpersonen Gro Harlem Brundtland, idet det må være arbeidsgiveren som sørger for at hun får en representasjonsleilighet, dersom stillingen medfører representasjonsoppgaver. Hun får jo en lønn på ca 1,3 mill. kr - ifølge mediemeldinger - så det burde ikke være noe galt med økonomien.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Ved kgl.res av 18. juni 1993 ble det vedtatt retningslinjer for dekning av boligutgifter for norske borgere som ansettes i internasjonale organisasjoner. Hensikten med disse retningslinjene var å sikre at spesielt kvalifiserte nordmenn viser interesse for toppstillinger innen internasjonale organisasjoner. Kriteriene for slik boligstøtte er tjenestemannens netto kontantgodtgjørelse, husleienivået på tjenestestedet, lønn og ytelser til tjenestemenn i andre internasjonale organisasjoner det er naturlig å sammenlikne med, og lønn og andre ytelser til norske utenrikstjenestemenn på tjenestestedet.

Disse vedtatte retningslinjene har også den nåværende regjering lagt til grunn da den kom med dette tilbudet til Gro Harlem Brundtland. Foreløpig vet vi for det første ikke om hun er interessert i å gjøre bruk av dette tilbudet, og for det andre vet vi heller ikke om hun oppfyller de kriteriene som er nedfelt i disse retningslinjene.

Representanten har for øvrig stilt et skriftlig spørsmål til meg, som han selvsagt skal få svar på.

Carl I Hagen (Frp): Jeg takker for svaret og vil selvsagt sette meg grundig inn i denne kgl. resolusjonen og disse retningslinjene, som jeg ikke kan se har vært behandlet av Stortinget. Jeg synes rent prinsipielt at når private borgere tar en stilling i en internasjonal organisasjon eller hos andre utenlandske arbeidsgivere, er det en privatsak. Hvis det skal være slik at det skal gis støtte til noen, må man også se på forholdet til dem som jobber i private bedrifter.

Men jeg har et tilleggsspørsmål. Det har også vært hevdet at den norske stat stiller til rådighet personer som skal hjelpe Gro Harlem Brundtland med arbeidet i WHO - altså at ikke bare har hun fått en stilling, men hun har også fått med seg arbeidshjelp som skal lønnes av Norge. Jeg vil gjerne vite om det medfører riktighet, eller om det er slutt på denne støtten når hun tiltrer stillingen, slik at det blir normale forhold også i forbindelse med hennes stilling i WHO.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Hvis jeg får svare på spørsmålet først, vil jeg bare si at meg bekjent vil den ordningen avsluttes når hun formelt tiltrer stillingen - at dette var en støtte for henne i forberedelsesarbeidet. Det er i hvert fall slik jeg har forstått det, og slik jeg kjenner det. Jeg skal undersøke saken nærmere, og hvis det forholder seg på en annen måte, skal jeg selvsagt informere tilbake om det.

Når det gjelder begrunnelsen for å gi en eventuell boligstøtte, er det strenge kriterier. Noe av grunnen til boligstøtte er at vi har store problemer med å rekruttere norske borgere til internasjonale stillinger på toppnivå, nettopp fordi f.eks husleieutgiftene og skoleutgiftene er så høye at dette skaper problemer for rekrutteringen. Vi har vært interessert i å rekruttere norske borgere, og jeg går ut fra - selv om dette var før min tid i regjering - at det var bakgrunnen for at den daværende regjering la disse retningslinjene til grunn.

Karin Andersen (SV): Jeg vil gjerne få stille et spørsmål til utenriksminister Vollebæk.

I forrige uke var Indias atomprøvesprengninger i verdens fokus, og etter hvert kom de norske reaksjonene. Det var nødvendig i en aktuell situasjon. Men verdens dobbeltmoral ble også ganske tydelig demonstrert, og det moralsk uholdbare i at verden aksepterer at store land som Frankrike og England har atomvåpen, mens man går til ensidig fordømmelse av India, ble veldig tydelig. Indias atomprøvesprengninger er en politisk markering. Hvis en virkelig vil hindre denne type markeringer, må store, tunge land som India få mye større innflytelse i verden. India må trekkes inn i viktige beslutningsorganer i det internasjonale fellesskap for å hindre en farlig atomopprustning.

En mulighet er å gi India en plass i FNs sikkerhetsråd, slik SV har foreslått. Deler utenriksministeren dette synet, og vil det komme initiativ fra den norske regjeringen for å trekke India mer inn i tunge beslutningsorganer i det internasjonale samfunn?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Får jeg først si at så vidt jeg kan bedømme, har ikke den norske reaksjonen overfor India vært sterkere enn den var overfor Frankrike da Frankrike foretok sine prøvesprengninger. Jeg var selv svært opptatt av at vi ikke skulle ha en sterkere reaksjon overfor India enn overfor Frankrike. Samtidig var det viktig for oss å reagere, fordi vi har vært svært opptatt av at India skulle undertegne prøvestansavtalen, og vi har også vært opptatt av den labile situasjonen i regionen.

Jeg vil gjerne både av personlige grunner og som medlem av denne regjeringen trekke India inn i et internasjonalt samarbeid, og jeg har stor forståelse for synspunktene om at India skal bli medlem av Sikkerhetsrådet. Det har vi også drøftet. Vi arbeider jo med en reform av Sikkerhetsrådet. Så langt har vi bare gått ut og sagt at Tyskland og Japan bør få faste plasser, og at regionene ellers bør bli enige seg imellom. Dette er spørsmål jeg faktisk drøfter med alle de utenriksministre jeg har besøk av. Det vi vet, er at dette er veldig vanskelige spørsmål, og det hjelper jo verken India eller Sikkerhetsrådet om Norge går til en ensidig erklæring og sier at India må bli medlem av Sikkerhetsrådet, hvis det ikke får støtte av regionen. Det jeg tror er viktig nå, er å se på hvordan vi kan sikre at både Asia, Afrika og Latin-Amerika får større innflytelse i Sikkerhetsrådet. Det kan kanskje skje ved at et enkelt land utplukkes - noen mener det. Samtidig ser vi at det er vanskelig for regionene å bli enige, og da kan kanskje et annet alternativ være en form for rotasjon.

Karin Andersen (SV): Jeg takker utenriksministeren for svaret. Jeg oppfatter det som en positiv holdning til SVs forslag, og at man vil jobbe for dette. Utenriksministeren tar for seg hva en ensidig norsk holdning kan bety. Norges tyngde i utenrikspolitikken er stort sett moralsk, og da må vi se på hva vi liter på. Norge er medlem av NATO, og gjennom det liter vi på en atomvåpenstrategi for forsvaret av vårt eget land. Hva slags moralsk tyngde gir det Norge ute i verden i spørsmål som dette? Vil det komme initiativ fra Norge til å endre NATOs strategiske konsept, som bygger på førstebruk av atomvåpen, for å bedre Norges posisjon i verdenssamfunnet når vi skal diskutere og ta opp slike spørsmål?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg er ikke helt sikker på at dette spørsmålet har så veldig mye med India å gjøre, men hvis det gjelder India, skal jeg gjerne, som jeg har sagt, fortsette å drøfte Indias rolle. Når det gjelder NATOs atomstrategi og Norges medlemskap i NATO, tror jeg ikke det har noen betydning for vårt forhold til India som et medlem av Sikkerhetsrådet. Det vi har vært opptatt av, er at regionen må bestemme om de eventuelt skal støtte India. Hvis regionen støtter India, vil vi hilse det velkommen. Dette er noe vi drøfter i FN i New York med de andre medlemmene av FN. Det vi må prøve, er selvsagt å få til løsninger som gjør at regionene kan bli enige om hvilken holdning de skal innta til medlemmer av sin region som skal sitte i Sikkerhetsrådet.

Bendiks H Arnesen (A): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

For noen år siden ble det lovpålagt at alle kommuner og fylkeskommuner skal ha eldreråd. Eldrerådene har i de fleste tilfellene vist seg å være et viktig tiltak i den kommunale og fylkeskommunale planlegging og drift. Som kjent bidrar staten økonomisk, slik at eldrerådene skal kunne få den nødvendige hjelp til bl.a administrative oppgaver. Fra tid til annen kommer det signaler om at eldrerådene ikke får den administrative hjelp de mener å ha behov for og krav på. Har sosialministeren også fått slike signal, og er det noe som tyder på at eldrerådene begrenses i sitt arbeid på grunn av manglende tilrettelegging fra kommuner og fylkeskommuner?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Til spørsmålet om sosialministeren har fått dei same signala som representanten Arnesen, er svaret ja. Eg deltok m.a på ein stor konferanse i Bergen i januar, der det var representantar frå lokale eldreråd. Fleire var oppe og understreka behovet eldreråda har for å styrkja kontakten med sin eigen kommune, og at sekretærsituasjonen må bli betre - i det heile at eldreråda må bli høyrde. Det har eg teke på alvor. Vi har gått gjennom gjeldande rundskriv som tek føre seg eldreråda sine funksjonar. Det rundskrivet som i dag vert brukt i kommunane, er frå tida før den nye kommunelova. Det i seg sjølv inneber at det er behov for ei samordning. I det rundskrivet som no på det næraste er klart for utsending til kommunane, vil nettopp det som Arnesen her spør om, at eldreråda skal ha ein sekretærfunksjon, bli understreka. Det er midlar i rammeoverføringane til kommunane som skal sikra eldreråda sin økonomi. Vi understrekar òg at eldreråda skal få alle saker som gjeld situasjonen for eldre, til høyring. Spesielt understrekar vi overfor eldreråda at dei legg opp møteverksemda slik at ho stemmer betre med kommunane sin budsjettprosess enn ho gjer i dag.

Bendiks H Arnesen (A): Jeg takker sosialministeren for svaret og føler meg beroliget over at man har tatt tak i dette, for eldrerådene gjør en veldig viktig jobb i kommunene - det ser vi mer og mer.

Det jeg kunne tenke meg å spørre om til slutt, var om sosialministeren kan tenke seg å gå ut til eldrerådene selv og spørre hvordan de opplever situasjonen, og få en tilbakemelding på hva man eventuelt kan gjøre av justeringer for å gjøre innsatsen deres enda bedre.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Bakgrunnen for revidering av dette rundskrivet er for det fyrste dei meldingane som er komne inn litt meir indirekte, og dei meldingane som både departementet sine eigne folk og sosialministeren har fanga opp når vi har vore på møte, og i situasjonar der eldreråda har rapportert. Vi har òg hatt dette rundskrivet til utsegn i Statens eldreråd. Men dersom representanten Arnesen etterlyser ei undersøking som gjeld alle kommunane i landet, så har vi nok ikkje gjennomført ei slik undersøking. Eg føler meg rimeleg trygg på at det rundskrivet som no går ut, fangar opp både den utryggleiken som har vore til no, og dei behova som er framførte frå departementet.

Kjellaug Nakkim (H): Jeg vil stille følgende spørsmål til statsråd Meltveit Kleppa:

Enten man liker det eller ikke, er alle lag og idrettsorganisasjoner avhengig av sponsormidler for å kunne drive virksomheten sin. Bryggeriene har vært en svært god bidragsyter til dette. Vi hørte at det er fotballklubber som er blitt anmeldt av Rusmiddeldirektoratet etter at den nye alkoholloven trådte i kraft, men det er også Holmenkollrennene blitt. Under behandlingen i Stortinget framhevet nettopp statsrådens partikollega Gløtvold at det må være mulig å reklamere for lettøl og brus der bryggerinavn også benyttes. Da vil jeg spørre: Er statsråden enig i at anmeldelse er den beste måten å løse dette problemet på? Kan statsråden medvirke til at det utarbeides forskrifter som ivaretar både bruk av logo og reklame for alkoholfrie drikker?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Her var det eit sitat frå min partifelle Ola D Gløtvold. Eg vil seia det slik: Det skal ikkje berre vera mogleg å reklamera for lettøl og brus, det er ut frå mitt syn ynskjeleg at alkoholfrie alternativ blir sterkare fokuserte på enn det er i dag. Det som då gjer at dette spørsmålet kjem opp, er sjølvsagt for det fyrste at idrettsorganisasjonane treng midlar til si verksemd. Det er òg viktig for meg at både idretten og anna frivillig arbeid har økonomiske moglegheiter til å driva verksemda si. Det andre er denne kombinasjonen mellom sponsorverksemd og idrett og desse grenseoppgangane i høve til alkoholhaldige produkt. Det er f.eks stor forskjell på å ha sitronbrus med store bokstavar og Hansa med lita skrift, og å ha det omvendt. Så det går an å snu litt på reklameverksemda.

Eg har med stor glede merka meg at Idrettsforbundet no har teke innskjerpingane i lovverket frå 1. januar på alvor, og teke det opp med alle sine særforbund for å endra praksis. Eg har òg merka meg at f.eks Frankrike no vil gjennomføra fotball-VM med andre sponsorar enn dei som går i bresjen for alkoholhaldige produkt. Så det må kunna gå an å finna betre kombinasjonar enn noko av det som har utvikla seg av praksis i dag.

Kjellaug Nakkim (H): Jeg takker statsråden for svaret, men jeg synes hun var noe uklar på om hun er villig til å utarbeide forskrifter som kombinerer bruk av logo og alkoholfrie drikker - eller lettøl for den saks skyld. Det vi står framfor nå, er at i 1999 skal vi ha A-VM i ishockey, og det er første gang på 40 år at det vil bli holdt i Norge. Der er det det internasjonale forbundet som inngår sponsoravtaler med internasjonale sponsorer. Det norske forbundet har liten innflytelse. Men de internasjonale sponsorene er også villig til å være sponsorer fortsatt, hvis de får lov til å bruke sin logo i samband med alkoholfrie drikker. Her er det snakk om Warsteiner, og Warsteiner Fresh er det man da ville bruke. Men med den praksisen man nå har, vil det være umulig, med det resultat at ishockey-VM kanskje blir trukket ut av Norge, og at andre store idrettsarrangementer heretter også vil kunne bli trukket ut, når man ikke kan bruke reklamen i den kombinasjonen jeg har nevnt.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Med den praksisen og den haldninga som òg Idrettsforbundet no legg for dagen, og med dei eksempel som allereie finst - det siste at altså fotball-VM i Frankrike går sin gang med andre sponsorar enn alkoholprodusentar - må det kunna gå an òg i Noreg å finna praktiske ordningar som gjer at vi framleis kan ha internasjonale meisterskap.

Eg ser ikkje heilt føre meg i detalj forskrifter knytte opp til dette, men eg skal sjå nærare på desse sakene. Eg ser at det i desse dagar har dukka opp eksempel som gjer det nødvendig å gå nøyare inn i dette frå departementet si side, men førebels synest eg Rusmiddeldirektoratet har handtert dette heilt korrekt i høve til dei vedtaka som er gjorde i Stortinget på dette området.

Sylvia Brustad (A): Jeg har et spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren: Regjeringen Bondevik foreslår nå å fjerne ungdomsgarantien for ungdom i alderen 20-24 år. Den ble innført fordi vi ikke ønsket at ungdom skulle være nødt til å møte det voksne livet med ikke å ha noe å gå til. Selv om ledigheten har gått ned også for denne gruppen, er det faktisk fortsatt slik - ifølge statistikken ved utgangen av april - at over 8.000 ungdommer i denne aldersgruppa er ledig, og om lag 1.000 av dem er faktisk langtidsledig.

Da blir mitt spørsmål: Hvorfor vil Regjeringa fjerne en ordning for ungdom i etableringsfasen, for ungdom som er i en vanskelig situasjon - en ordning som vi har hatt gode erfaringer med - som vil føre til at om lag 9.000 ungdommer vil være nødt til å gå rett til sosialkontoret? Er det dette som er Regjeringas fordelingspolitikk?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det er riktig at denne garantien ble innført i 1995. Det tall vi har i dag for dem som er ledig i denne aldersgruppen, ligger på rundt 700. Det har vist seg at i den situasjonen vi er i kan vi lettere få også denne aldersgruppen direkte ut i arbeid, og at det å gå via denne garantiordningen i noen tilfeller har holdt unge lenger på tiltak og fått dem tidligere inn på tiltak enn det som har vært ønskelig. Derfor har vi nå foreslått at vi bruker samme virkemidler overfor denne type langtidsledige som vi gjør overfor andre, bortsett fra på ett punkt: Når vi ser det er spesielle personer i denne gruppen som har behov for koordinert tiltak med sosialetaten, skal det gjøres spesielt, men ikke i en innramming med et spesielt tiltaksnivå for denne gruppen.

Sylvia Brustad (A): Det tallet jeg viste til, er fra arbeidsmarkedsetaten. Det var det tallet vi fikk opplyst ved utgangen av april, og det var faktisk nesten 9.000 ungdommer og ikke 700, slik statsråden nå sa. Det er den ene siden av saken.

Jeg konstaterer at Regjeringas fordelingspolitikk går ut på ikke å ville ta dem som har mest i dette landet, men i stedet ramme de aller svakeste. Det må i beste fall bero på en misforståelse når Regjeringa tror at det å ha en ungdomsgaranti fører til at ungdom ikke kommer inn i ordinær jobb. Ungdomsgarantien er et tillegg til det å få ungdom inn i ordinær jobb, og et hjelpemiddel for å få flere inn der.

Jeg spør igjen: Tror virkelig statsråden og Regjeringa at det å fjerne ungdomsgarantien vil føre til at de ungdommene vi her snakker om, automatisk vil få seg en ordinær jobb? Eller tror faktisk Regjeringa at mange av disse vil havne på sosialkontoret? Og er det det Regjeringa ønsker?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Når det gjelder tallet, er altså ledige i denne gruppen 700. Det har vært en meget sterk nedgang fra 4.200 i 1995 til 700 i år. Erfaringen med denne ordningen har vært, som jeg tidligere sa, at ungdommene har kommet for tidlig inn i tiltak. Hvis ikke vi bruker muligheten i den konjunkturen vi nå har, til også å få denne aldersgruppen ut i ordinært arbeid, mener altså Regjeringen at vi ikke gjør en god nok jobb overfor denne gruppen. Derfor er spesialtiltakene foreslått fjernet, bortsett fra, som jeg sa, at de personene som trenger spesiell oppfølging, fortsatt skal få det.

Presidenten: Signe Øye - til oppfølgingsspørsmål.

Signe Øye (A): Jeg vil få lov til å stille oppfølgingsspørsmål til statsråd Løwer.

Jeg synes det er ganske uvesentlig om det er 700 eller 1.000 unge som nå er langtidsledige og ikke kommer i jobb. Det er 700 for mange, og det burde Regjeringen også være opptatt av. Den deler ut penger til kreti og pleti, men når den skal finne inndekning, går den på de svakeste gruppene i samfunnet. For det er helt klart at de 700 mellom 20 og 24 år som nå er langtidsledige, har sammensatte problemer. At de umiddelbart kan komme inn i de ledige jobbene, er langt fra sant, for her må det kvalifiseringstiltak til som går utover det sosialkontorene, som de nå blir henvist til, kan gi dem. Og da vil jeg spørre statsråden: Hvorfor fører Regjeringen en politikk som rammer dem som i dag har det dårligst?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Hensikten er selvfølgelig ikke å ramme dem som har det dårligst; hensikten er å drive en mest mulig aktiv arbeidsmarkedspolitikk som også skaffer ordinært arbeid til denne aldersgruppen. Det mener jeg er en god politikk og en bedre politikk enn å låse ungdom inne på tiltak, slik det i noen tilfeller har skjedd til nå. Men jeg presiserer igjen: Det er 700 personer, dvs. under to personer i hver norsk kommune, og sosialkontor og arbeidsmarkedsetat må sammen kunne håndtere dette slik at man kan å få flest mulig av disse ut i ordinært arbeid.

Inger Lise Husøy (A): Jeg har et spørsmål til statsråd Løwer.

Regjeringen la nylig fram en beredskapsplan i forbindelse med år 2000-problemet i statsforvaltningen. Det fremgår både av beredskapsplanen og av en egen korrespondanse mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Riksrevisjonen som kontrollkomiteen har fått oversendt, at det er store problem med å få gode overslag over hvor mye IT-problemene vil koste staten. Ifølge brevet til Riksrevisjonen fra departementet er Forsvarsdepartementets kostnader på ca 300 mill. kr, mens andre departementer i gjennomsnitt vil bruke over 70 mill. kr. Men det er veldig stor usikkerhet, og dette synes jeg er illevarslende. Jeg vil derfor spørre arbeids- og administrasjonsministeren om hvordan Regjeringen konkret har tenkt å finansiere slike milliardbeløp for å løse år 2000-problemet.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Den handlingsplanen som Arbeids- og administrasjonsdepartementet la fram for to dager siden, gjaldt statsadministrasjonen. Jeg skal komme litt tilbake til kostnadene som er omtalt i den rapporten. Utover det har Regjeringen lagt et koordinerende ansvar til Nærings- og handelsdepartementet, hvor det også er lagt opp til en handlingsplan som skal dekke statlig forvaltning, kommuner og privat sektor. Der ligger det midler både til koordineringstiltak, en prosjektgruppe, år 2000-telefon og en mengde handlinger som gjelder koordinering i samfunnet som helhet.

Så kommer jeg tilbake til den handlingsplanen som ble lagt fram fra mitt departement, hvor det konsulentfirmaet som har laget den, har gjort noen antakelser om kostnader basert på Forsvaret. Så har de på litt forskjellige måter lagt inn faktorer og addert det til en total kostnad på 5 milliarder kr. Det er ikke et tall jeg går god for på noen måte. Det er hver enkelt statsråd som i sitt departement og i sine underliggende etater på bakgrunn av status skal sørge for å få fram hvilke ressurser som trengs, enten over det løpende driftsbudsjettet, eller ved at man legger inn behov for økte midler til dette i 1999. Ansvaret ligger altså hos den enkelte statsråd.

Inger Lise Husøy (A): Jeg takker statsråden for svaret, og vil ikke oppfordre til noen diskusjon om hvor mye penger det vil være behov for i de neste årene til dette, men at det vil bli kostbart, tror jeg vi alle sammen bør innse.

Stortinget har tidligere erfaringer med større dataskandaler som har blitt veldig kostbare - jeg tenker ikke minst på TRESS og Winix, som synes svært beskjedne i forhold til hva vi her står overfor. Stortinget har derfor gang på gang understreket at vi må unngå dette gjennom skikkelig planlegging og finansieringsopplegg. Det er derfor etter min mening ikke godt nok det Regjeringen her skisserer, at kostnadene i hovedsak skal dekkes innenfor ordinære budsjettrammer eller ved påplussing på neste års budsjett. Dette er svimlende store beløp, og jeg kan heller ikke se at det som ligger inne i handlingsplanen, duger. Jeg har lyst til å spørre statsråden hvordan Regjeringen har tenkt å gå videre med å finansiere dette.

Statsråd Eldbjørg Løwer: På bakgrunn av den status som vi nå har innhentet og som vi nå arbeider videre med for å få helt klar så fort som mulig, vil vi i løpet av 1998 ha en oversikt over behovet innenfor de forskjellige departementer. Det er sikkert at det ikke er behov for eksterne midler til alle de nødvendige praktiske operasjonene som må gjøres. De er en del av det vanlige, løpende ansvar, og de må skje der hvor disse systemene er, og hvor avtalen med leverandøren er. Derfor er det vanskelig å få fram et totalt tall, men samlet sett har vi et ansvar for at alt dette blir gjennomgått i tide, og at det legges inn ressurser for å kunne gjøre de nødvendige operasjoner for å være på høyden når år 2000 kommer.

Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille spørsmål til utenriksministeren.

Det vi ser i disse dager i Jakarta, er verdenshistoriske begivenheter. Verdens fjerde største land i folketall og et land med kolossal internasjonal betydning kan få en demokratisk utvikling. Etter all sannsynlighet er vi nå akkurat ved det punktet hvor man enten vil få en dramatisk demokratisering av Indonesia eller en utvikling à la det som skjedde på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Vold eller demokrati - vi ser ut til å være ved akkurat det punktet nå.

Mitt spørsmål er: Hvilken kontakt har den norske regjering tatt til den indonesiske ambassaden her i Oslo, eller direkte til den indonesiske regjering, for å be om at man avstår fra voldsbruk i denne situasjonen?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er riktig som representanten Solheim sier, at situasjonen i Indonesia er ytterst alvorlig. Det er også riktig at det som skjer i disse dager, vil bli avgjørende for fremtiden. Jeg kan si at det er ikke uten bekymring vi har merket oss at det synes som om president Suharto fortsatt kanskje ikke ser alvoret i situasjonen. Nettopp hans tale i går kan gi grunnlag for en slik bekymring. Jeg tror det er veldig viktig at han ser alvoret. Vi har uttrykt vår bekymring over den politiske situasjonen i Indonesia. Vi har sammen med andre europeiske land anmodet om at indonesiske myndigheter respekterer ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, og vi har oppfordret om at man skal avstå fra bruk av makt og vold. Vi har også gitt uttrykk for at vi ser behov for politiske reformer.

Erik Solheim (SV): Det blir veldig lett slik i internasjonale krisesituasjoner at man tar kontakt etterpå for å protestere mot voldsbruken i stedet for å forsøke i forkant å forhindre den. Mitt spørsmål blir om det ikke nettopp i dag vil være riktig å innkalle den indonesiske ambassadøren til en samtale for å formidle Norges store bekymring over situasjonen og det sterke ønsket vi har om at man finner en løsning som kan skape demokrati i Indonesia, men på fredelig vis.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg takker representanten Solheim for dette gode forslaget, og det skal jeg følge opp.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren.

Mange mener at arbeidet med en ny barnebidragsproposisjon er preget av sendrektighet. Vi har nå i snart ti år hatt en ordning med prosentbidrag som har slått veldig skjevt ut, og som i en god del tilfeller har vært direkte barnefiendtlig. Det er gjort beregninger som går ut på at bidragspliktige med gjennomsnittsinntekt som har vanlig samværsrett, ikke kan gjennomføre samvær med sine barn på en forsvarlig måte, eller at det i det hele tatt ikke lar seg gjennomføre med samvær. Jeg har tatt denne saken opp med statsråden tidligere. Jeg er veldig interessert i dette spørsmålet. Nå begynner over 100.000 bidragspliktige og deres barn å bli utålmodige.

Når kan vi regne med at denne bidragsproposisjonen kommer til Stortinget?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan svara veldig kort på det spørsmålet. Det er no forslag ute på høyring, og eg vil tru at proposisjonen blir lagd fram for Stortinget anten til hausten eller til neste vår. Eg kan ikkje heilt tidfesta det, men det er iallfall det vi jobbar ut frå.

Øystein Hedstrøm (Frp): Dette var jo et svar, men jeg må likevel si at det har tatt veldig lang tid å få fram en slik proposisjon. Det er tidligere arbeiderpartiregjeringer som har hovedansvaret for at denne saken er blitt utsatt i flere år.

Jeg vil komme inn på noe som Kristelig Folkeparti sa i valgkampen, der de påpekte at ordningen med prosentbidrag kunne ha utilsiktede virkninger og begrense muligheten for bidragspliktige til å ha samvær med sine egne barn. Blir dette nå fulgt opp fra statsrådens side innad i Regjeringen i arbeidet med bidragsproposisjonen?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Dette er ei av dei sidene som vi sjølvsagt har tatt fatt i. Dette er ei veldig vanskeleg sak. Eg har førebels ikkje lyst til å seia så veldig mykje om kva innhaldet i proposisjonen blir, men det er klart at det må bli endringar i høve til dagens regelverk. Som representanten no peikar på, har det vore treneringar - iallfall forseinkingar - i denne saka i mange år. Barnelova var oppe til behandling i førre stortingsperiode og tredde i kraft frå 1. januar 1998, mens bidragsreglane blei hengande etter. Eg har gripe fatt i det. Arbeidet er i full gang, og det vil koma til Stortinget, og då vil vi òg prøva å sjå litt på dagens situasjon i forhold til kva lønsnivå både mødrene og fedrane har. Men kva det endelege resultatet blir, kan eg ikkje fortelja i dag.