Marit Nybakk (A): Jeg har tillatt meg å stille et spørsmål
til statsråd Frafjord Johnson:
«I spontanspørretimen 17.
februar 1999 la statsråden vekt på at det var
enighet mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet om næringslivsordningene.
Betyr dette at statsråden nå vil
følge stortingsflertallets merknad i Budsjett-innst. S.
nr. 3 (1998-99) om at avbinding ikke i seg selv er en målsetting,
og at mottakerlandenes ønsker må bli
respektert ved anbud?»
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: For den første delen av spørsmålet
vil jeg vise til at Regjeringen nylig lanserte sin Strategi for
støtte til næringsutvikling i Sør. På side
10 i strategien sies det:
«Avbinding
er ikke et mål i seg selv og vil bli vurdert i forhold
til den totale måloppnåelse.»
Dersom representanten Nybakk skulle være
i tvil, kan jeg derfor bekrefte at jeg slutter meg til stortingsflertallets
merknad på dette punktet i Budsjett-innst. S. nr. 3 for 1998-99,
som for øvrig også her samsvarer med sentrumspartienes
egen.
Strategien for næringsutvikling bygger
nettopp på flertallets merknader i Innst. S. nr. 229 for
1995-96 og rommer etter min vurdering de nyanser som fremgår
av den siste budsjettinnstillingens omtale av dette spørsmålet.
Dette gjelder både norsk næringslivs langsiktige
samarbeid med utviklingslandene og disse landenes muligheter til å konkurrere
om bistandskontrakter. I denne sammenheng anbefaler strategien at
en trekker på norsk næringslivs kompetanse, der
dette svarer på uttrykte behov i Sør. Det legges
derfor bl.a. opp til kontaktfora som skal legge forholdene til rette
for at dette kan skje innenfor rammen av langsiktighet og forutsigbarhet.
I den pilotfasen som allerede er under planlegging, vil
man allerede prøve ut mulige samarbeidsmodeller mellom
norsk næringsliv og mottakerlandene.
Når det gjelder spørsmålets
referanse til «at mottakerlandenes ønsker må bli
respektert ved anbud», er det nettopp dette som er strategiens
hovedinnretning: utgangspunktet for utforming av norsk støtte
skal være behovene og ønskene i Sør.
Her legger derfor strategien opp til en mer helhetlig tilnærming
som bl.a. sikter mot å gjøre det lettere for utviklingslandenes
egne regjeringer å føre én god næringspolitikk
framfor nærmest å tvinges til å føre
43 forskjellige.
Som jeg nevnte i spontanspørretimen
for en uke siden, framhevet både Innst. S. nr. 229 fra
1995-96 og Budsjett-innst. S. nr. 3 for 1998-99 betydningen av økte
lokale og regionale innkjøp for å fremme næringsutvikling
i utviklingslandene. Dette følger strategien
opp på to måter. For det første vil økt
vekt på næringsutvikling og forhold som skaper økonomisk
virksomhet i utviklingslandene, sette dem bedre i stand til å levere
produkter av relevans for bistandskontrakter. For det andre ønsker
vi å redusere den inntil nylig omfattende bruk av bundne
ordninger, slik at vi øker utviklingslandenes muligheter
til å konkurrere på like vilkår. Dette
skjer parallelt med det arbeid som pågår i OECD/DAC
for full avbinding av all bistand til MUL-landene. Regjeringen vil
legge opp til en praksis som samsvarer med den vi finner i andre
pådriverland.
Marit Nybakk (A): Jeg takker statsråden for svaret
og vil gjerne innledningsvis understreke at Regjeringen har Arbeiderpartiets
fulle støtte når det gjelder å trekke
norsk næringsliv inn i et samarbeid om investeringer i
u-land, og at også størsteparten av det som ligger
i den framlagte næringsstrategiplanen, er noe vi kan slutte
oss til.
Men både i statsrådens foredrag
i Eksportrådet, da denne planen ble lagt fram, og i selve
planen, understreker statsråden at hun vil sette alle innkjøp
ut på internasjonalt anbud, uten hensyntagen
til norsk industri eller mottakerlandets ønsker, og dette
begrunnes med priser. Hun sier at det å bruke norsk industri,
betyr en overprising. Der er nok statsråden i utakt med
stortingsflertallet. Det var en nyanseforskjell i de to merknadene
i budsjettinnstillingen i høst, og stortingsflertallet
understreket veldig sterkt at avbinding er noe vi støtter,
men ikke for enhver pris, at mottakerlandets ønsker må bli
respektert ved anbud, og ikke minst at man ikke må sette
noe ut på anbud midt i et prosjektprogram når
det er en norsk bedrift som er involvert.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vil gjerne få sitere fra Innst.
S. nr. 229. Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet,
sa der:
«I bistandssamarbeidet» … « settes
det som en forutsetning for norsk finansiering at tildeling av kontrakter
til bedrifter skjer etter en reell anbudskonkurranse.»
Det er hovedlinjen som skal ligge til grunn.
Så kan det være viktig å ta
høyde for særlige forhold i enkelte tilfeller.
Det har vi åpnet for i den strategien vi har lagt fram.
Da vil jeg understreke at det ikke er slik at leveranser fra norsk
industri innebærer overprising. Det har jeg aldri sagt.
Man må skille mellom anbud og binding. Det å binde
varer og tjenester til leveranser fra mange industriland innebærer
i mange tilfeller en overprising på mellom 20 pst. og
30 pst. Der har jeg bl.a. vist til Verdensbankens analyser og andre
analyser som har vært gjort av internasjonale aktører.
I mitt foredrag brukte jeg et svensk eksempel, ikke et norsk, men
det er altså knyttet til binding og ikke til anbud, som
er to forskjellige ting.
Marit Nybakk (A): Når det gjelder Innst. S. nr. 229 fra
juni 1996, var det også slik at flertallet der understreket
at næringslivsordningene må utformes slik at norsk næringsliv
får samme betingelser som konkurrenter i andre land. Og
når jeg snakker om andre land, mener jeg ikke næringslivet
i utviklingsland, men en del av de flernasjonale konsernene, som
nå stikker av med en god del av disse kontraktene.
Jeg kan også, bare for å understreke,
siden statsråden i spontanspørretimen forrige
onsdag refererte til representanten Blankenborg, få lov
til å sitere hva Blankenborg bl.a. sa i budsjettdebatten,
nemlig at «vi reknar med at ein vil kome opp på eit
meir balansert nivå neste år». Det dreide
seg altså om blandede kreditter og parallellfinansiering.
Og han fortsatte med at «når ein får
gått gjennom denne strategien for næringslivssamarbeid
med landa i sør, som Regjeringa har varsla», kan
vi drøfte den nærmere og se på hvilke
ordninger vi skal ha.
Det bringer meg over på neste spørsmål,
som jeg oppfattet som litt uklart i spontanspørretimen
for en uke siden. Det var forutsatt fra Arbeiderpartiets side at
næringslivsstrategien vil bli drøftet når
vi får neste bistandsredegjørelse i Stortinget.
Jeg vil gjerne høre om statsråden kan bekrefte
det.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Til det siste: Selvfølgelig vil strategien
bli presentert i utviklingspolitisk redegjørelse. Det sier
seg selv at dersom vi skulle presentere hele strategien, måtte
vi bruke hele redegjørelsen på det. Det kan jeg
ikke love representanten Nybakk. Nå har representantene
også fått strategien i sine hyller, og det burde
være tatt hånd om.
Til spørsmålet om hva man
forventer for neste år: Det ligger både i det
jeg har sagt i foredrag og også i selve strategien, at
parallellfinansieringsordingen skal ligge på om lag 200
mill. kr i årene fremover. Sammenlignet med det som har
vært tilfellet på 1990-tallet, ligger den altså på et
vesentlig høyere nivå enn det den har gjort tidligere år,
med unntak av 1998, slik at vi signaliserer et høyt nivå.
Slik jeg har tolket representanten Blankenborg, betyr det at de
samlede næringslivsordningene bør være
på et nivå som er om lag slik det var i det budsjettforslaget som
Regjeringen opprinnelig la fram. Samlet sett, med parallellfinansiering
og blandede kreditter, vil jeg anta – uten at jeg skal
forskuttere budsjettet for år 2000 – at det ikke
ligger noen ny dramatikk her.
Presidenten: Det foreligger ikke flere spørsmål,
og sak nr. 1 er dermed avsluttet.