Jan Simonsen (Frp): Jeg vil stille følgende spørsmål til
justisministeren:
«27. mars 1998 ble fem barneranere
dømt til betingede fengselsstraffer for ran, mishandling
og vold. En av rettens begrunnelser for de ekstremt milde dommene
var at voldsmennene hadde «en lavere terskel for utøvelse
av straffbare handlinger enn normalt», blant annet på grunn av
manglende fritidstilbud.
Vil statsråden ta initiativ for å hindre
at det skal kunne brukes som begrunnelse for mildere straffer at
det ikke eksisterer nok offentlige fritidstilbud?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt det er
utmålt en «riktig» straff i den konkrete
saken spørsmålsstilleren refererer til. Jeg vil imidlertid
bemerke at slik jeg leser dommen, beror spørsmålet
på en forståelse av domspremissene som jeg ikke kan
dele. Rettens merknad om manglende tilbud av fritidsaktiviteter
fra det offentlige mv. er gjort i tilknytning til drøftelsen
av om de kriminelle handlinger er begått som ledd i gjengkriminalitet.
Dette spørsmålet hadde en viss betydning for skyldspørsmålet,
altså spørsmålet om de tiltalte kunne
straffes etter tiltalen. Retten synes imidlertid ikke å ha
tillagt momentene omkring fritidstilbud mv. avgjørende
vekt ved selve straffeutmålingen.
Straffelovgivningen gir sjelden konkrete pålegg
til dommerne om hva som skal tillegges vekt ved straffeutmålingen.
Det er et viktig prinsipp i norsk rett at straffeutmålingen
skjer på fritt grunnlag for den enkelte sak. Det betyr
at dommeren ved straffeutmålingen tar stilling til en rekke
momenter. Disse momentene er fremkommet gjennom svært omfattende
rettspraksis og -teori.
Hvilken vekt de ulike momenter tillegges, må vurderes
konkret i den enkelte sak. Slik bør det etter mitt syn fortsatt
være. Jeg vil derfor ikke foreslå lovendringer som
regulerer hvilke momenter som generelt kan tillegges vekt ved straffeutmålingen
i enkeltsaker.
Jan Simonsen (Frp): Selvsagt må straffen fastsettes av
domstolen ut fra et fritt grunnlag i den enkelte sak. Men i dette
tilfellet synes det som om det er blitt brukt som en unnskyldning
for meget grov kriminalitet som ran, vold og mishandling at det
er manglende fritidstilbud i en bydel, og det har ført
til at overgriperne slipper å sone i fengsel, men får
en betinget straff, som i realiteten etter min vurdering ikke er
noen straff. Det er etter min vurdering helt uakseptabelt.
Dersom statsråden ønsker å gjøre
noe med denne problemstillingen, kan han innføre minstestraffer
som sier at det er umulig å gi så lave straffer
for så grov kriminalitet. Jeg har to spørretimespørsmål
her, og jeg forventer at statsråden svarer på dette
i forbindelse med mitt andre spørsmål senere i
dag.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg skal få lov til å komme
tilbake til det generelle spørsmål senere i spørretimen.
La meg bare understreke at jeg fortsatt er
av den oppfatning at representanten Simonsens spørsmål
ikke treffer helt godt i forhold til premissene i den konkrete saken som
det vises til. Det heter bl.a. i domspremissene i forhold til påstanden
om at man her bagatelliserer de kriminelle forhold som saken gjelder:
«Retten
presiserer imidlertid at den med bemerkningene foran, ikke ønsker å bagatellisere
de forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningene; –
spesielt ikke de forholdene som er subsumert som ran. Etter rettens oppfatning
dreier dette seg om alvorlige forhold selv om bruk av fysisk vold
har vært beskjeden eller fraværende.»