Dag Danielsen (Frp): Jeg har følgende spørsmål
til justisministeren:
«Ifølge politivedtektene
for Oslo kommune av 1996 er grunneierne pålagt å forestå strøing
og feiing av tilstøtende kommunale fortauer. Dette innebærer
en betydelig belastning for mange grunneiere. Dagens ordning hevdes å være
utilstrekkelig. Lovhjemmelen for å pålegge grunneierne
i stedet for Oslo kommune å forestå strøing og
feiing av kommunale fortauer er trukket i tvil, senest av professor
Fleischer.
Hva er statsrådens vurdering av dagens
praksis og lovhjemmelen for denne?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Spørsmålet gir meg anledning
til å redegjøre for rettstilstanden på dette
området – om jeg får si, president: på en
dag da spørsmålet synes særdeles relevant.
Lov om politiet av 4. august 1995 nr. 53 § 14
nr. 2 gir den enkelte kommune adgang til å bestemme at
hus- eller grunneiere må holde det rent og ryddig på fortau
eller tilsvarende område i umiddelbar tilknytning til eiendommen, rydde
for snø og strø når det er glatt i samsvar
med lokale sedvaner. Henvisningen til lokale sedvaner gjelder slike sedvaner
som i den enkelte kommune har lovs kraft. Slike sedvaner finnes
i en rekke kommuner, deriblant Oslo.
Det er imidlertid strenge vilkår for
at en sedvane på dette området vil kunne godkjennes
som en sedvane, og Justisdepartementet fører en streng
praksis ved vurderingen av om det har utviklet seg slike sedvaner.
Dersom det ikke allerede er fastslått, f.eks. i forbindelse
med tidligere stadfestelse av lokale politivedtekter, at det har
utviklet seg en eller flere sedvaner på dette området,
innhentes nærmere opplysninger om praksis, alder, omfang og
regelmessighet, og om det er en alminnelig oppfatning blant hus-
og/eller grunneiere om at de har plikt til renhold av fortau
og rennestein – såkalte feieplikt – plikt til å strø ved
glatt føre eller snøryddingsplikt etter snøfall.
Når det gjelder plikt til å rydde fortauet for
snø og is etter takras, har departementet antatt at kommunen
kan gi en slik bestemmelse, selv om lokal sedvane ikke foreligger.
I forbindelse med de nye politivedtektene for
Oslo uttalte Justisdepartementet i et brev av 12. mars 1996 til Oslo
kommune at man gikk ut fra at bestemmelsene i renholdskapitlet lå innenfor
den da gjeldende politvedtekt av 21. mai 1979.
Tvil om det foreligger lokal sedvane av denne
karakter og i hvilken utstrekning den kan gjøres gjeldende,
avgjøres i siste instans i domstolene.
Høyesterett har allerede i 1922 godtatt
at kommunen kan gi regulerende bestemmelser i politivedtekt og at grunneierne
i Kristiania har hatt plikt til renhold av fortauene utenfor sine
eiendommer.
Ved den nye politiloven er den tidligere rettstilstand bekreftet
og opprettholdt.
Hvordan disse problemene blir løst
i praksis, må bero på et samarbeid mellom hus-
og grunneierne, kommunen og politiet. Selve håndhevelsen
av politivedtekten tilligger alene politi- og påtalemyndighet.
Jeg ser etter dette ikke grunn til å vurdere
disse spørsmål på ny så kort
tid etter at den nye politiloven trådte i kraft.
Dag Danielsen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg
burde kanskje ha gjort spørsmålet enda mer relevant ved å inkludere
måking, men det har jeg altså ikke gjort.
Når det gjelder selve kommentaren
til det juridiske, kan jeg ikke komme noe nærmere inn på det
her og nå, og vil bare takke for det svaret jeg har fått.
Men jeg vil stille et tilleggsspørsmål: Hvordan
vurderer statsråden dagens praksis, fungerer den ordningen
vi har i dag?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror ikke jeg skal begi meg inn på noen
bred og analytisk gjennomgang av hvordan dagens praksis fungerer.
Jeg har redegjort for hvordan rettstilstanden på området
er å oppfatte, og mitt generelle inntrykk er at dette ikke
er et svært konfliktfylt område. Det er også noe
av bakgrunnen for den konklusjonen jeg kom til i mitt hovedsvar.
Men jeg må innrømme at det er et spørsmål
som krever noe nærmere gjennomgang og analyse enn det jeg
har hatt anledning til å gjøre forut for dette
hovedspørsmål.