Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse
fra Statsministerens kontor med senere endring om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
I forhold til opprinnelig meddelelse har statsråd
Anne Enger Lahnstein måttet melde sykdomsforfall.
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndsanmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes om å reise seg.
– Takk.
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Annelise Høegh.
Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.
I forrige uke ble det gjennom VG kjent at en
uføretrygdet 30-åring i ni år har jobbet
heltid som vaktmesterassistent i Åmot kommune for ti kroner i timen.
Oppmuntringspenger, eller trivselspenger, kalte
pleie- og omsorgssjefen i kommunen, Inger Grønlien Eriksen, det.
Selv sier 30-åringen at han synes det er urettferdig: «Jeg
arbeider 37,5 timer i uken som alle de andre, men får langt
mindre betalt.»
Det er jeg enig med ham i, dette er urettferdig.
Åmot kommune bør ansette ham og gi ham vanlig lønn.
Norges Handikapforbund mener dette er en ordning som flere kommuner
benytter seg av, og de sier at det er å nedvurdere funksjonshemmedes
arbeidskraft. Dette er ikke bare en nedvurdering, det er misbruk
og utnytting. Vil sosialministeren ta initiativ til, på bakgrunn
av disse opplysningene, å sørge for at kommunene
ikke utnytter og misbruker funksjonshemmedes arbeidskraft på denne
måten?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Regjeringa er oppteken av at fleire funksjonshemma
skal ha moglegheit til å fungera i arbeidslivet. Vi ser
no på kva for ordningar som må vurderast føreslått
i samband med stortingsmeldinga om utjamning i levekår.
Vi vurderer t.d. høve til å gje eit lønstilskot
over lengre tid enn det som er mogleg i dag, til arbeidsgjevarar
som òg ser sitt ansvar på dette området.
Det er òg behov for ein gjennomgang av moglegheitene til å kombinera
arbeid og trygd og på den måten òg kombinera
lønsinntekt med trygd. Det er behov for å sjå på ei
oppmjuking og ei endring på dette feltet. Representanten
Høegh peikar på eit spørsmål
som det òg er naturleg å ta med i ei slik vurdering.
Enkeltpersonar og bedrifter som sjølve føler dagens
regelverk som vanskeleg, har vendt seg til oss. Så mitt
svar blir at dette vil bli fylgt opp, men på kva måte
og med kva løysing er det for tidleg å seia noko
om. Men representanten Høegh peikar her på noko
som ikkje er haldbart i dag for dei dette gjeld.
Annelise Høegh (H): Jeg takker for at statsråden er enig
i at dette ikke er holdbart. Dette er jo en klar måte kommunene
utnytter og – jeg vil si – misbruker funksjonshemmedes
arbeidskraft på. Det er kommunene som sparer penger på dette
ved å gi dem en luselønn, en lønn som
er så godt som ingenting, for å gjøre
et normalt arbeid. Den mannen jeg brukte som eksempel, har jobbet heltid
i ni år, og skulle kanskje ikke hatt uførelønn,
men en anstendig lønn fra kommunen. Men staten punger ut, den
funksjonshemmede får et syn på seg selv som ikke arbeidsdyktig – begge
parter taper på det. Kommunene vinner ved altså å gi
disse såkalte trivselspengene. Er ikke statsråden
enig i at dette ikke egentlig har noe med lønnstilskudd
fra staten å gjøre (presidenten klubber), men
om kommunene respekterer funksjonshemmedes arbeidskraft? Og vil
hun – ikke minst når det gjelder Åmot kommune,
som styres av nestlederen i Senterpartiet (presidenten klubber) – ta
umiddelbar kontakt for å få rettet opp i dette?
Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom
på at det er en gitt tidsramme, og ber representanten om å holde
seg innenfor denne.
Annelise Høegh (H): Jeg skal gjøre mitt beste.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er ueinig i uttrykka misbruk og utnytting
i dette tilfellet. Eg kjenner ikkje saka heilt i detalj, men eg
vil tru at denne kommunen så vel som andre kommunar og òg
ein del bedrifter nyttar dei moglegheitene som er i dag, fordi vi
har ein situasjon som eg trur er vanskeleg både for dei
funksjonshemma dette gjeld, og for ulike typar bedrifter. Og i eit engasjement
for å få endå fleire funksjonshemma ut
i arbeid gjennomgår vi no det regelverket som er, og ser
på om det er mogeleg å få til forbetringar.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Gunhild Øyangen (A): Mitt spørsmål går
til sosialministeren.
I forslaget til statsbudsjett for 1999 åpnet
sosialminister Kleppa for at kommunene kunne bruke av Stortingets eldrebevilgning
til andre formål enn eldreomsorg. Arbeiderpartiet fikk
heldigvis samlet et flertall som gikk imot at Stortingets øremerkede
bevilgning til eldreomsorg skulle kunne brukes til andre formål.
Statssekretær Hagen i Kommunaldepartementet opplyste i
Fædrelandsvennen på lørdag at 200 mill.
kr av eldrepakken kan bli stående ubrukt i år.
Statssekretær Hagen mener dette skyldes Stortingets øremerking,
og han uttalte om kommunene:
«I stedet trenger de sårt
penger til andre formål, hovedsakelig innenfor skole og
undervisning.»
Er det enighet innad i Senterpartiet om at
eldrepengene bør kunne brukes til andre formål?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg har òg merka meg statssekretær
Per N. Hagen si utsegn. Eg vil tru at han seier dette fordi han
veit at kommunane på grunn av både auka lønnsutgifter,
pensjonsutgifter og den høge renta som var, men som heldigvis
no er på veg ned, hadde ein spesiell økonomisk
situasjon ved årsskiftet. Det er semje i Senterpartiet
om at Stortinget sine vedtak skal fylgjast opp. Eg vil syta for
på mitt område, når det gjeld eldreomsorg,
at så skjer. I går fekk kommunane melding om tildelinga
av omsorgstilskot så langt. 309 kommunar får då dei
tilskota som dei har kalkulert med. 126 kommunar får beskjed
om at dei må gjennomgå sin eigen situasjon. Dei
får råd frå fylkesmannen og fylkeslegen
i forhold til dei krava som er stilte frå Stortinget om auka
aktivitet for å få utbetalt fullt tilskot. Det
er kommunar som allereie er godt i gang med dette, så eg
håpar at situasjonen skal vera ein annan – eg
ventar det – før sommarferien.
Gunhild Øyangen (A): Jeg syns det er bra at sosialministeren innrømmer
at det er for lite penger i kommunene. Situasjonen er jo at tusenvis
av eldre venter på mer hjelp i sine hjem, de venter på omsorgsbolig
og de venter – ikke minst – på sykehjemsplass.
Regjeringen sender ut merkverdige signaler i denne situasjonen.
Først velger de å utsette eldrereformen i to år,
og i tillegg ser vi at de øremerkede midlene bør
kunne brukes til andre formål. Det er ganske klare signaler
til kommunene. Jeg har lyst til å spørre sosialministeren:
Hva er det som skal til for at Regjeringen nå snur og går
inn for fullt ut å innfri sitt valgløfte til de
eldre?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Regjeringa har ikkje sendt signal om at pengane
skal brukast til andre formål. Det som vart føreslått
i budsjettet, var at her kunne det gjerast unntak frå auka
aktivitetskrav i 1999. I tillegg tok vi omsyn til signal frå enkelte
kommunar og omsyn til budsjettsituasjonen og gav moglegheit for
at investeringane kunne gjerast over seks år i staden for over
fire. Men vi er innstilte på å fylgja opp eldreplanen slik
den ligg føre frå Stortinget, med ei satsing på 30 milliardar
kr over fire år, men altså med moglegheit for
noko forskyving for dei kommunane som har bruk for det. Men hovudsatsinga
ligg fast. Det trur eg ikkje det er nokon tvil om, og det står òg
Stortinget sitt fleirtal bak i siste budsjett.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Asmund Kristoffersen.
Asmund Kristoffersen (A): Bakgrunnen er at Stortinget våren
1997 vedtok en opptrappingsplan for eldre på 30 milliarder
kr. Dette innebar en full statlig finansiering av 24 500
omsorgsboliger og sykehjemsplasser, og 12 000 flere par
arbeidshender i omsorgsarbeid. Dette måtte til for å følge
opp utviklingen i antall eldre og det at en rekke eldre hadde uverdige
omsorgstilbud. Det var også slik at statsrådens
partifeller mente at Arbeiderpartiet satset for lite.
Med bakgrunn i det jeg nå har hørt
av svar, må jeg spørre: Er det slik at Regjeringen
vil følge opp planen slik som den er vedtatt av Stortinget
fullt ut, eller er det slik at en aksepterer at Kommunaldepartementet
har oversett at noen eldre fortsatt lever under uverdige forhold,
og at utviklingen i antall eldre faktisk er slik at vi trenger disse
milliardene?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det er etablert unike ordningar for å fylgja
opp eldreplanen år for år. Det er ei eiga gruppe
i kvart fylke, samansett av representantar frå fylkesmann
og fylkeslege, som held kontakten ut til dei enkelte kommunane,
og som held kontakten inn til departementet. Det er òg
eigne folk i departementet som jobbar med dette. Derfor kunne vi
også seia frå 1. desember. Kommunane er i rute.
Dei har lagt planar for det som var føresetnaden både
i 1998 og i 1999. Dei har jamvel i løpet av 1998 tilsett
200 fleire personar i omsorgstenesta enn det føresetnaden
var i handlingsplanen. Dette fylgjer vi no opp på same
måten i 1999. Det er det som også gjer at fylkesmannen
hadde frist til 1. mars med å rapportera inn til departementet,
og tilskota vil no bli utbetalte i samsvar med dei krava som er
stilte, og dei rapportane som ligg føre.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til
vår ærede landbruksminister.
I disse dager får EU på plass
sin landbruksreform. Vi står også fremfor nye
forhandlinger i en ny WTO-runde. Dette vil få sterk betydning
for norsk landbruksproduksjon. Det som nå skjer i EU, betyr
at matvareprisene i Sverige vil bli redusert med 10-15 pst.
Jeg minner om at vi i fjor hadde et toppår i grensehandelslekkasjen
med 6,7 milliarder kr – 2 milliarder kr
fra mitt eget fylke Østfold. 40 pst. var matvarer, fordi
Kari og Ola reiser over til «søta bror» og
kjøper svenske matvarer svinebillig. Med nye reduksjoner
i matvareprisene og også forestående reduksjoner
i polprisene vil grensehandelslekkasjen akselerere, med tap av inntekter
og arbeidsplasser for Norge og i Norge. Hvilken strategi har Regjeringen
lagt opp til for å redusere grensehandelslekkasjen? (Presidenten
klubber.)
Presidenten: Presidenten gjør igjen
oppmerksom på taletidsbegrensningen.
Statsråd Kåre Gjønnes: Det er riktig at landbruket vil stå foran
store utfordringer i de nærmeste årene. Det gjelder
ikke minst i forhold til de WTO-forhandlingene som starter opp i
1999, og den måten de vil innvirke på på grensevernet
og de støttetiltakene vi har overfor norsk landbruk.
Det er også riktig det som er påpekt
av representanten Hedstrøm, det som nå har skjedd
i forhold til EUs Agenda 2000 og de tiltakene som er der. Det som
skjer i EU, gir ikke umiddelbart noen virkninger for norsk landbrukspolitikk.
Det at Norge valgte ikke å gå inn som medlem av
EU, betyr naturligvis også at vi kan føre en nasjonal
landbrukspolitikk, uavhengig av hvilken landbrukspolitikk EU fører.
Men det betyr ikke at man ikke også må ha blikket
rettet mot det som skjer innenfor EUs område, og på hvilken
måte dette kan ha virkning for norsk landbrukspolitikk.
Umiddelbart vil ikke dette slå ut, men det vil kunne være
med i de vurderingene som gjøres i forbindelse med kommende
jordbruksforhandlinger, og i forholdet til debatten omkring matvarepriser generelt
i Norge.
Ellers vil jeg vise til at departementet har
et utvalg i gang, som har representanter fra flere parter, for å se
på prisdannelsen på matvarer fra jord til bord.
Jeg håper at det skal bli et interessant resultat av det
arbeidet som gjøres der.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg hadde håpet å få et
mer konsist svar fra statsråden om hvordan man kunne redusere
grensehandelslekkasjen. Det er jo nå dette må skje, for
tusenvis av nordmenn etablerer et nytt handlemønster i
Sverige, som det kan være vanskelig å rokke ved
siden.
Jeg vil tilbake til den forestående
WTO-runden. Det vi kan si temmelig sikkert, er at tollbeskyttelsen
av norske landbruksvarer vil bli redusert, og i enkelte ekstremtilfeller
vil kanskje tollsatsene bli redusert med 50 pst. Dette
vil selvfølgelig RIMI-Hagen og kompani utnytte, og kanskje
kjøpe matvarer i utlandet og utkonkurrere norsk landbruksproduksjon.
Mitt spørsmål til statsråden
blir: Hvilken strategi vil man legge opp til for å gjøre
norsk landbruk mer konkurransedyktig, slik at norske bønder
kan redusere prisene på sine landbruksvarer og dermed kunne
overleve?
Statsråd Kåre Gjønnes: De prisreduksjonene som ligger i EUs strategi,
får ikke fullt utslag før i år 2005. Sånn
sett skjer det ikke noe dramatisk over natten i forhold til prisdannelsen,
slik som det er vist til. Man skal også være klar
over at den reformen det legges opp til i EU, vil gi betydelige
og til dels store nye overføringer over offentlige budsjetter.
Det skal kunne kompensere for de tapene den enkelte bonde har, for
at også den som produserer, skal ha noe igjen for sin produksjon.
Sånn sett må en eventuelt
også i Norge være villig til å ta en
enda større bit over budsjettet for å kompensere.
Vi har også diskusjon omkring det som har med matmomsspørsmålet å gjøre,
som også har en relasjon til prisen generelt i det norske
markedet.
Ellers er det klart at vi ikke kan forhindre
noen fra å gjøre seg bruk av den muligheten de
har for å handle på den andre siden av grensen.
Det er naturligvis et valg den enkelte må gjøre.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil gjerne få stille et spørsmål
til landbruksministeren.
Som kjent importerer vi i Norge hvert år
betydelige mengder med kjøtt fra såkalte MUL-land,
mindre utviklede land. Et klart flertall i Stortinget har støttet
denne importen, fordi flertallet mener at det å kjøpe
kjøtt fra MUL-landene er god hjelp til selvhjelp. Samtidig
medfører denne importen en del problemer for norsk landbruk.
Det er overproduksjon av norsk kjøtt. Ved forrige jordbruksoppgjør
ble det derfor satt et tak på hvor stor denne importen
kan være. Flertallet i næringskomiteen var også opptatt
av å få etablert et system for omsetning av MUL-kjøtt,
og en bad Regjeringen vurdere å innføre et auksjonssystem
og merking av alt kjøtt for å sikre at MUL-importen
kom MUL-landene til gode. Hva har statsråden gjort med
dette?
Statsråd Kåre Gjønnes: I forhold til den kvoten som ble satt, har
vi holdt oss godt under den, så den er derfor ikke full
gjennom den importen som har skjedd fra MUL-land det siste året.
Ellers har vi hatt som en forutsetning at Stortinget fremdeles
står fast på at denne importen skal opprettholdes.
Når det gjelder det som ble sagt fra
komiteen angående auksjonsprinsippet, har det vært
til vurdering i enkelte departementer, og med noen konklusjoner.
Landbruksministeren har bedt om at en også får
en utenforliggende vurdering, en vurdering utenom departementssystemet, av
på hvilken måte auksjonsprinsippet virker, og
også på hvilken måte det slår
inn i forhold til det komiteen har bedt om. Så det arbeidet
komiteen bad om, er på gang i departementet, og en vil,
gjennom det statsråden har satt i gang, få en
mest mulig objektiv vurdering.
Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret.
Fra landbruksorganisasjonene var det store
forhåpninger til en ny og mer aktiv landbrukspolitikk når
sentrumsregjeringen kom på plass. Så langt er
det ganske vanskelig å se hva som er særlig nytt.
Men i forhold til MUL-import har det vært store forventninger
fra landbruksorganisasjonene, og sentrum og Arbeiderpartiet er enige
om å vurdere et system for auksjon og merking, ikke minst
fordi det med tyngde blir hevdet at de eneste som tjener på denne
importen i dag, er norske spekulanter. Med basis i det svaret statsråden
nå gav, må en kunne si at det ikke går
spesielt fort, og det naturlige spørsmålet er:
Vil statsråden nå sette fart i denne prosessen,
slik at vi kan få foretatt en reell vurdering av innføring
av et auksjonssystem og merking av kjøtt?
Statsråd Kåre Gjønnes: Det kan sikkert sies at dette burde vært
gjort på en raskere måte, men statsråden
har lagt vekt på å få en så grundig
vurdering som mulig. Og det at en også har ønsket å gå utenfor
departementet for å få en vurdering, er fordi
det ikke skal settes spørsmålstegn ved habiliteten
i den vurderingen vi vil komme tilbake til Stortinget med. Jeg håper
det vil være tilfredsstillende at en her gjør
en god jobb for å bringe fram det som er vår vurdering.
Ellers vil jeg vise til at landbruksministeren
mener at det siste jordbruksoppgjøret var et betydelig
håndslag til den næringen som da hadde store problemer.
Det har det også blitt gitt klart uttrykk for etterpå fra
organisasjonenes side. Vi har satt i gang arbeidet med en landbruksmelding.
Vi har lagt fram en skogmelding. Så sett i forhold til
den tiden statsråden har hatt til disposisjon, føler jeg
faktisk at vi har hatt et aktivt grep i forhold til Stortinget.
Om vi får Stortinget med på de tiltakene vi ønsker, står
igjen å se på enkelte områder.
Presidenten: Kjell Opseth – til
oppfølgingsspørsmål.
Kjell Opseth (A): Eg registrerer at landbruksministeren meiner
at den jobben som blir gjord i departementet, må Stortinget
seie seg nøgd med. Men no har landbruksministeren hatt
to sjansar til å gje eit svar på når
han reknar med å kome tilbake til Stortinget med eit auksjonssystem
for MUL-import, eller korleis dette blir vurdert i Landbruksdepartementet,
utan at han har gjeve noko eksakt svar på når
dette vil skje. Difor er det grunn til å spørje
ein gong til: Når reknar landbruksministeren med å ha
sine vurderingar klare, slik at ein kan få eit system på dette
som gjer at den norske forbrukaren, og ikkje minst dei landa vi
importerer frå, får den verdien av denne importen
som var tiltenkt dei?
Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg regner med at representanten Opseth er
klar over at det er veldig ulike vurderinger av om det er auksjonsprinsippet
som er det beste systemet. Det forsøker vi nå å klarere
ut.
Det som er det naturlige tilbakemeldingstidspunkt
til Stortinget, slik statsråden vurderer det, er i forbindelse med
jordbruksoppgjøret eller i forbindelse med budsjettet.
Fra statsrådens ståsted synes en det tempoet
som ligger i denne ordningen, burde være tilfredsstillende,
men det kan naturligvis være andre oppfatninger omkring
det i Stortinget. Men så langt er det eventuelt jordbruksoppgjørsproposisjonen
eller budsjettet som er det naturlige for tilbakemelding.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål
til sosialministeren.
I Voksenåserklæringen beskriver
regjeringspartiene at forskjellene i befolkningen har økt
de siste ti årene. Til våren forventes Regjeringen å legge
fram den såkalte forskjellsmeldingen. Samtidig har Regjeringen økt
skatten på sykdom. Man har fratatt ca. 150 000
kvinner i deltidsarbeid retten til sykepenger, og gjennom heving
av innslagspunktet for toppskatten har Regjeringen gitt skattelette
for høyinnteksgrupper. Regjeringen har også latt
være å gjøre noe med det som har bidratt
til de største forskjellene, nemlig skattefritak på aksjeutbytte.
Regjeringspartiene har også kjempet igjennom et nullskattregime
for rederinæringen. Ut fra den kritikken som regjeringspartiene
har lagt opp til når det gjelder de økte forskjellene
som har fått utvikle seg gjennom de siste ti årene,
ville man trodd at målsettingen for Regjeringen ville være å igangsette
tiltak som ledd i å utjevne forskjellene. Men disse eksemplene
viser at Regjeringen har bidratt til å forsterke forskjellene
ytterligere. (Presidenten klubber.) Vil Regjeringens forskjellsmelding
bare konsentrere seg om de forskjellene som ble skapt før
1. oktober 1997, eller vil Regjeringen i forskjellsmeldingen
(presidenten klubber) også beskrive de økte forskjellene
som er oppstått etter denne dato?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: No vart vi av representanten Ballo på nytt
mint om den vanskelege budsjettsituasjonen vi stod overfor då vi
skulle laga budsjett for 1999. Og Regjeringa la fram kuttforslag
på i alt 9 milliardar kr. Det måtte naturleg
nok merkast av mange.
Stortingsmeldinga om utjamning i levekår
vil bli lagd fram no i vår og vil ta opp i seg både
det som skjedde før sentrumsregjeringa tiltredde, og så langt
som mogleg òg etterpå.
Analysane viser så langt at det som
vart sagt i Voksenåserklæringa, stemmer. Til dømes
når det gjeld inntekter, viser utviklinga frå 1986-1996,
som er dei siste tilgjengelege tala rett nok, at den delen av befolkninga som
ligg nedst på inntektsskalaen i denne perioden, fekk auka
si inntekt med 1 pst. Den tidelen som ligg høgast, fekk
auka si inntekt med 28 pst. Det er i seg sjølv
ein analyse som fortel at her er det behov for å få gjort
noko. Vi ser også at det er 60 000 personar som
over lang tid har 50 000 kr disponibelt i sitt hushald,
og det er 35 000 personar som har hatt bruk for sosialhjelp
i tre av dei siste sju åra, og vi arbeider no med forslag
til tiltak.
Presidenten: Presidenten tror det kan være
hensiktsmessig å minne representanten Ballo om at taletiden
er 1 minutt.
Olav Gunnar Ballo (SV): Hjertelig takk!
Når det gjelder Voksenåserklæringen,
er det ingen grunn til å betvile riktigheten av innholdet
i den. Det betenkelige er at det er blitt enda riktigere i løpet
av det halvannet året som er gått. Det
er derfor nærliggende å spørre om den
forskjellsmeldingen som kommer, bare skal synliggjøre forskjellene
som er sterkt økende, eller om det vil ligge en konsekvensanalyse
i den i form av tiltak som skal virke utjevnende på forskjellene.
Når man fra Regjeringens side beskriver
at det er nødvendig med innstramminger, kan man jo påpeke
her at det hadde vært mulig å finansiere en god
del av tiltakene som hadde vært nødvendige, gjennom
eksempelvis skatt på aksjeutbytte, og ved at man ikke hadde
hatt et nullskattregime for rederinæringen. Flere eksempler
kunne vært nevnt.
Kan man fra Regjeringens side nå forvente,
i forbindelse med det kommende budsjett og som en konsekvens av
forskjellsmeldingen, at det vil bli igangsatt tiltak som vil virke
utjevnende, og hva slags tiltak vil det i så fall være?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: No kan vi ikkje gå så langt
i å forskotera kva som kjem i stortingsmeldinga om utjamning
av levekår. Den er enno ikkje lagd fram. Eg reknar òg
med at representanten Ballo har forståing for at eg ikkje
kan forskotera forslag som måtte koma i budsjettet for år
2000, ikkje på mitt eige område og ikkje på finansministeren
sitt område. Eg registrerer hans synspunkt når
det gjeld skatt, og eg registrerer hans støtte til at det
er behov for tiltak.
Lat meg òg peika på at i
Voksenåserklæringa er det forskjellane i levekår
som det er sagt det skal gjerast noko med. Så har det skjedd
noko med namnet på denne meldinga, frå forskjellar
via levekår til utjamning, nettopp for å understreka
at her er det behov for konkrete tiltak i retning utjamning, og
ikkje berre ei beskriving av dei aukande forskjellane i vårt
samfunn.
Presidenten: Er det rett når presidenten
har oppfattet det dit hen at representanten Øyangen ønsker
oppfølgingsspørsmål? – Da får
Øyangen ordet.
Gunhild Øyangen (A): Takk for det.
Det er ingen tvil om at Regjeringen har foretatt
seg ting som er med på å øke forskjellene
for folk, i forkant av denne forskjellsmeldingen. Jeg vil henlede
statsrådens oppmerksomhet på det faktum at en
har tatt fra 200 000 mennesker i dette landet retten til
sykepenger ved langvarig sykdom, og det fra de fattigste, de som
tjener minst, de lavtlønte – kvinner som arbeider
deltid. Vi er i ferd med å få en situasjon her
i landet der sykdom faktisk kan medføre fattigdom, og det
vil i verste fall føre til enda flere sosialklienter.
Vil statsråden vurdere dette tiltaket
på nytt, nå når en skal se på hvordan
en kan utjevne forskjellene mellom folk, eller skal en se bort fra
de tiltak som allerede er satt i verk, nemlig å ta fra
de fattigste retten til sykepenger?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Lat meg peika på tre punkt.
For det fyrste: Det var faktisk Arbeidarpartiet
som her viste vegen, fordi dagpengar og regelverket der vart endra
av regjeringa Jagland med mellom 1 G og 1 ¼ G
som grunnlag for dagpengar, alt etter kor lenge ein hadde hatt arbeid.
Og det var det vi fylgde opp for å få eit meir
tilnærma regelverk.
For det andre: Vi fylgjer sjølvsagt
opp kva såkalla utilsikta verknader dette forslaget kan
ha.
For det tredje: Regjeringa vil om kort tid,
som varsla i budsjettet, setja ned eit utval som skal gjennomgå utviklinga
når det gjeld både sjukefråvær
og uførepensjon, vurdera dei ordningane som finst, og sjå på korleis
vi framleis skal vareta eit solidarisk og føreseieleg regelverk
på dette området.
Presidenten: Asmund Kristoffersen – til
oppfølgingsspørsmål.
Asmund Kristoffersen (A): Nå skal ikke vi kritisere en melding
som ikke er lagt fram, men vi har fått et til dels uklart
bilde av hva den faktisk vil inneholde. Men det som jeg i alle fall
synes det er viktig å holde oppmerksomheten rettet mot,
er de forskjellene som gradvis gror fram. Vi er vel enige om at
forskjellene i samfunnet går mellom dem som har arbeid,
og dem som ikke har arbeid, og som har trygden som eneste inntektsgrunnlag.
Jeg vil spørre statsråden:
Når det gjelder de funksjonshemmedes økonomiske
situasjon i forhold til egenandelssiden, ved at vi har høye
egenandeler både på en del helsetjenester og på medisin,
vil statsråden i meldingen drøfte de samlede egenandelene
som en har på tjenester i både omsorg, helse og
medisin? For dette er et viktig grunnlag for den enkeltes økonomiske
situasjon. Og med siste års statsbudsjettvedtak ble denne
situasjonen ytterligere forverret for denne gruppen.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg synest det er oppmuntrande at Arbeidarpartiet
no viser så stort engasjement for tiltak mot dei auka forskjellane.
Bakgrunnen for vår stortingsmelding og dette arbeidet er faktisk
eit forslag som vart nedstemt av Arbeidarpartiet våren
1996. Eg ser at det no er eit auka engasjement for ulike tiltak,
og det lover godt når vi kjem med vår melding.
Så til dei funksjonshemma og forholdet
til eigendelar. Det er no sett i gang eit arbeid i departementet
for å greia ut eit såkalt tak 2, for å skjerma
storforbrukarane, kronikarane osv. Det er eit arbeid som vil vera
ferdig uavhengig av denne meldinga, og som vi håper vi
skal få lagt fram og gjort noko med i forhold til budsjettet
for år 2000, og som det òg er viktig å få på dagsordenen.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Harald T. Nesvik (Frp): Jeg vil få lov til å stille
et spørsmål til sosialministeren.
309 kommuner har nå fått
beskjed om at de får tilskudd til å styrke eldreomsorgen,
106 kommuner får foreløpig ingenting. Dette utgjør
for de 309 kommunene vel 1,5 milliarder kr av det totale beløpet
på 1,8 milliarder kr. Vil sosialministeren nå ta
et initiativ overfor de resterende kommunene, slik at ikke de eldre
og pleietrengende blir rammet av politikernes manglende evne og vilje
til å prioritere eldreomsorgen i kommunene?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Svaret er ja, initiativet er allereie teke.
Eg fekk oversikt over dei planane som kommunane hadde pr. 1. desember,
og presenterte dei i januar. Eg bad fylkesmennene fylgja opp overfor
den enkelte kommunen, for òg å skaffa ei oversikt
når det gjaldt budsjettsituasjonen for 1999, og korleis
kommunane då prioriterte i forhold til sine planar. Fylkesmennene
hadde frist til 1. mars, og det er med bakgrunn i dei rapportane
som kom frå fylkesmennene, at tilskota no er utbetalte
slik som dei er. Fylkesmannen/fylkeslegen, den gruppa som
arbeider i kvart fylke, er no allereie godt i gang med oppfylging,
dvs. at dei har kontakt med kvar enkelt av desse 126 kommunane.
Dei kan elles sorterast i to grupper. Det er nokre som ikkje har
levert tilfredsstillande planar, som derfor ikkje kan få sine
tilskot, og nokre har heller ikkje sluttført si formelle
behandling enten av plan eller budsjett. Det er den eine gruppa.
Den andre gruppa er dei som pr. dato ikkje fylgjer opp aktivitetskrava.
Det er derfor òg gledeleg å konstatera at den
oppfylginga som no allereie er i gang, gjev resultat. Det er kommunar
som no sjølve ser på sine planar, etter dei råda
og den oppfylginga dei får i det enkelte fylket for korleis
dei her kan fylgja opp og syta for at endå fleire eldre
i eigen kommune får den pleia og omsorga som dei har bruk
for i 1999.
Harald T. Nesvik (Frp): Jeg takker for svaret.
Jeg vil gjerne følge opp på følgende
måte: I forbindelse med disse tilskuddsordningene ble det
stilt spørsmål om hvor mye som ville gå til
omsorgsboliger, og hvor mye som ville gå til sykehjemsdelen.
Det var en del av oss som var veldig bekymret for at sykehjemsdelen
faktisk ville kunne bli nedprioritert, fordi det også medfører høyere
kostnader for den enkelte kommune på driftssiden.
Spørsmålet mitt til sosialministeren
blir som følger: Kan sosialministeren si noe om hvordan
forholdet nå er mellom investeringer innenfor omsorgsboligsektoren
og sykehjemsdelen? For det er en kjensgjerning at det i en rekke
kommuner er et veldig stort behov for sykehjemsplasser, fordi andelen
av eldre og syke er blitt så stor, og enkelte er faktisk
blitt svært dårlige før de får
tilbudet. Kan sosialministeren si noe om forholdet her?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Den oversikta som var basert på planar
pr. 1. desember frå kommunane, viste at kommunane totalt
planlegg i overkant når det gjeld talet på omsorgsbustader/sjukeheimar,
men at fordelinga ligg om lag som i handlingsplanen. Der er det
føresett 1/3 sjukeheimsplassar og 2/3
omsorgsbustader. Det som har skjedd fyrste året, er at
det har vore ekstra merksemd på omsorgsbustader, det er
dei som er enklast å setja opp. Men i forhold til dei planane
kommunane har, ser det ut som dei fylgjer handlingsplanen der òg.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Rita Tveiten (A): Eg ber om å få stilla eit
spørsmål til fiskeriministeren.
FAO retter ei kraftig åtvaring mot
overfiske og meiner at den samla fiskeflåten i verda må reduserast
kraftig. Trass i at talet på fiskebåtar er redusert
i Noreg, er det framleis manglande samsvar mellom fangstkapasiteten og
ressursgrunnlaget. Også her heime er meldingane urovekkjande
når det gjeld torskestammen i Barentshavet. Det vert etter
alt å døma ført i land fangstar med store innslag
av torskeyngel. Korleis vurderer fiskeriministeren denne situasjonen,
og kva tiltak meiner han det er rett å setja i verk for å verna
torskestammen, slik at me har noko å fiska på òg
i framtida?
Statsråd Peter Angelsen: Når det gjelder spørsmålet om
den overkapasitet som FAO har satt søkelyset på,
er det noe som det har vært arbeidet med i internasjonal sammenheng
over tid. Det er vel helt klart slik som representanten Tveiten
sier her, at på verdensbasis er det betydelig overkapasitet
i fiskeflåten, som er belastet med ulike forvaltningsområder.
Regjeringen har i den stortingsmeldingen som
nettopp er behandlet i Stortinget, lagt fram de tiltakene som vi
ser det som riktig å gjennomføre. Det går
bl.a. på enhetskvoteordning for de såkalt konsesjonsbelagte
fartøyene for å få tatt ut kapasitet.
Når det gjelder kystflåten og de mer åpne
gruppene, har man i statsbudsjettet tiltak for å komme
ned i antall fartøy.
Kapasiteten i flåten er selvfølgelig
variabel i forhold til tilgangen på ressurser. For to-tre år
siden kunne man si at det var relativt liten overkapasitet i torskesektoren, mens
man nå, med bakgrunn i den nedgangen man har i torskebestanden,
har en betydelig overkapasitet.
Fra Regjeringens side arbeides det nå med
at man totalt sett skal få forbedret forvaltningen av torsken
i Barentshavet. Vi har allerede satt i verk tiltak for å beskytte de
mindre årsklassene i vår del av Barentshavet.
Vi vil også på nytt ta opp spørsmålet
med russiske myndigheter når den russiske fiskeriministeren
kommer på besøk til Norge i slutten av april måned.
Man har også nå i et samarbeid
mellom Fiskeridirektoratets Kontrollverk og Norges Råfisklag
etablert en ordning med inspektører som skal være
med Kystvakten ut.
Rita Tveiten (A): Eg takkar for svaret.
Eg synest det er fint å høyra
at fiskeriministeren vil vera på hogget. Spørsmålet
er om «hogget» er krast nok. Skal me verkeleg
få hand om utviklinga av torskestammen så den
kan verta betre, fryktar eg at det må ganske strenge grep
til. Korleis ser fiskeriministeren på spørsmålet
om å nekta ilandføring av undermålsfisk
til norske anlegg i det omfanget som vi ser i dag? Og kor stort
ansvar meiner fiskeriministeren at Noreg skal ha i forhold til den
totale fangstkapasiteten i verda? Eg tenkjer då på dei båtane
som kjem til å verta til overs i samband med einheitskvoteordningar.
Skal dei ut av fisket, eller kva meiner fiskeriminsteren skal skje
med dei?
Statsråd Peter Angelsen: Når det gjelder hvilke tiltak som
bør iverksettes for å ha full kontroll, vil det
selvfølgelig være en løpende vurdering.
Fiskeridepartementet har nå bedt våre underliggende
organer om å intensivere overvåkningen av det
som skjer på fiskefeltene. Det anser vi som et av de viktigste
tiltakene for å få full oversikt over hva som
skjer.
Når det så gjelder å nekte
ilandføring av undermålsfisk, har vi i norsk fiskerilovgivning
et pålegg til norske fiskefartøy om å føre
i land all fangst som blir tatt om bord i et fartøy, lovlig
som ulovlig, for at vi på den måten skal unngå dumping,
og for at man skal ha full oversikt over hva som skjer på fiskefeltene.
Jeg tror det er en riktig bestemmelse. Det som er viktig for oss,
er å følge opp med kontroll for å se
at det ikke foregår dumping.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Einar
Johansen.
Einar Johansen (A): Norge og Russland har inngått en
avtale med Island om fiske i Barentshavet. Spørsmålet er
da: Regner fiskeriministeren med at det vil bli lettere å føre
ressurskontroll i Barentshavet nå når Norge har
godkjent at andre land kan fiske seg til rettigheter på et
ulovlig grunnlag?
Statsråd Peter Angelsen: Den avtalen som foreløpig er underskrevet
mellom Norge, Russland og Island, er ikke endelig ferdigforhandlet.
Den 22. mars starter forhandlinger i Moskva hvor man skal gjøre
ferdig avtalen og få forhandlet fram den gjenytelse som
Island skal gi når det gjelder fiskekvotene.
Når ordet «ulovlig» blir
brukt om fisket foretatt av Island, vil jeg bare understreke at
i folkerettslig forstand har ikke Island drevet med noe ulovlig
fiske i Barentshavet. Det fisket som har foregått i Smutthullet,
har de foretatt i medhold av folkeretten egentlig. Det er ingen
bestemmelser som kan nekte dem å gjøre det.
Men la meg også si at det viktigste
med avtalen er at vi får det islandske fisket i Barentshavet
inn under de kvotebestemmelsene som blir fastlagt årlig,
og at man unngår det overfisket vi hadde tidligere.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går
til sosialministeren.
Nå er Senterpartiet i gang igjen med å skulle øke
skattene. Ifølge Dagsavisen på søndag ønsker
sosialministeren en omkamp om det hun tapte i høst, og
hvor et av målene åpenbart må være
bedrifts- og kapitalbeskatningen.
Når Høyre gikk så hardt
ut i budsjettet nettopp for ikke å få endring
på de punktene, var det av hensyn til norske arbeidsplasser.
Dette spørsmålet er jo blitt enda viktigere i
tiden etterpå, fordi vi nå ser hvordan en rekke bedrifter
etablerer seg ute, mens det er få, altfor få,
som etablerer seg her hjemme. En av de store kampene i neste tiår
blir nettopp kampen om kapital. Mitt spørsmål
er derfor: Hvorfor varsler sosialministeren standpunkter som vil
føre til at Norge vil tape i kampen om kapital, og dermed
i kampen om arbeidsplasser i det neste tiåret?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Engasjementet mitt går på å leia
arbeidet med ei stortingsmelding om utjamning i levekår,
der seks departement er involverte. Analysane viser at forskjellane
har auka. Analysane viser at sjølv om dei fleste av oss
no har fått ta del i velstandsutviklinga over
fleire år, så er det grupper som har blitt hengjande
igjen, f.eks. at den tidelen som har lågast inntekt, over
ti år har fått betra si inntekt med 1 pst. Vi
veit at det er grupper som i dag har det særdeles vanskeleg økonomisk.
Det er attpåtil slik at 35 000 personar over tre
av dei siste sju åra – kanskje fleire – har
måtta be om sosialhjelp, ei hjelp som skulle ha vore ei
mellombels økonomisk yting i ein akutt vanskeleg situasjon.
Då er eit av Regjeringa sine stikkord «omfordeling». Skal
vi klara å gje nokre grupper betre vilkår, trengst
det omfordeling. Men eg trur at Jan Petersen har registrert at eg
ikkje har varsla nokon konkrete forslag, korkje i forhold til budsjettet
for år 2000 eller seinare budsjett. Det er heller ikkje
sosialministeren si oppgåve når det gjeld skatt,
men eg synest det er veldig viktig at vi held debatten om omfordeling
oppe i lys av dei auka forskjellane vi no ser, og gjer det vi kan
for òg å få til tiltak som utbetrar forskjellane
for dei mest vanskelegstilte i landet vårt.
Jan Petersen (H): Dette var jo et skandaløst dårlig svar,
fordi statsråden overhodet ikke svarer på spørsmålet
mitt. Min bekymring er norske arbeidsplasser og muligheten for å etablere
bedrifter i Norge. Da er spørsmålet: Er statsråden
enig med meg i at det å ha nyetableringer og dermed skape
arbeidsplasser i Norge, er et viktig tiltak for å hindre
at folk faller igjennom sikkerhetsnettet i Norge? Er ikke det å sørge
for at det ikke blir arbeidsledighet, en av de aller viktigste utfordringer?
Og mitt spørsmål til statsråden – ikke
minst på bakgrunn av det ikke-svaret hun gav: Kan vi være
sikre på at Regjeringen ikke vil fremme forslag som sørger
for at vi taper kampen om kapitalen? Og kan vi være sikre
på at forskjellsmeldingen også drøfter
denne viktige problemstillingen når meldingen skrives,
at man ikke omgår problemstillingen, slik statsråden
nå gjorde?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er heilt einig med Jan Petersen i det han
her peikar på – behovet for norske arbeidsplassar
og behovet for at så mange som mogleg kan få eit
arbeid, og kva det sjølvsagt har å seia for inntekter
til dette landet, som òg gjev grunnlag for omfordeling.
Eg må overlata til andre kollegaer å gå i
detalj på akkurat det. Det håpar eg Petersen har
forståing for. Næringsministeren har eit program
for små og mellomstore bedrifter, og for mykje anna som
Regjeringa står bak, finansministeren har no fleire utgreiingar
og oppgåver som gjeld skatt. I stortingsmeldinga om utjamning
i levekår vil det bli ei vurdering av skattesystemet og
på kva måte det kan verka utjamnande.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Børge Brende.
Børge Brende (H): Man kan få inntrykk av at Regjeringen
bedriver en bevisst form for dobbeltkommunikasjon her. Sosialministeren
henviser til at næringsministeren skal komme med planer
for små og mellomstore bedrifter, og så skal hun
på den andre siden øke skattene og avgiftene.
Det henger ikke helt på greip.
Det hadde vært en fordel hvis sosialministeren
hadde innrømmet at de sosiale velferdsordningene vi har
i Norge, ikke vil være bedre enn de verdiene som skapes.
Vi er avhengig av et næringsliv som går med overskudd,
for at det også skal bli inntekter. Det er realiteter som
teller.
Regjeringen Bondevik har økt forskjellene:
Renten har økt. Det rammer de svakeste. Inflasjonen i Norge
er høyere enn i Europa for øvrig. Det rammer også de
svakeste. Hvis man skal få gjort noe med forskjellene i
Norge, må man legge opp til en robust økonomi
med vekstkraft. Og hvilken oppskrift har sosialministeren og Regjeringen
der? Hun kan ikke skjule seg bak at skatter og avgifter ikke er
hennes bord når hun uttaler seg om det. Tror sosialministeren
at økte skatter og avgifter vil bidra til færre
arbeidsledige?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg registrerer no at det er Regjeringa som åleine
skal ha ansvaret for at renta vart så høg. Eg
trur representanten Børge Brende må vera einig
med meg i at det òg var mange andre forhold enn Regjeringa
sin politikk som var avgjerande for det budsjettet som vart lagt
for 1999, som attpåtil Høgre stilte opp for.
Så til skuldingane om dobbeltkommunikasjon.
Eg synest faktisk det må kunna gå an på den
eine sida å vera oppteken av å skaffa fleire arbeidsplassar
som grunnlag for å få flest mogleg i arbeid, som
grunnlag for å ta heile Noreg i bruk med dei ressursane
vi har her, og samtidig vera oppteken av dei auka forskjellane vi
no ser i landet vårt, og den utjamninga som det er behov
for i forhold til det som til no har vore ein felles verdi, likeverdige
levekår, som held på å rakna.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Vidar Kleppe (Frp): Som representant for et parti som virkelig
er opptatt av de økte forskjellene i Norge, og som representant
for et parti som er veldig opptatt av den urett som er begått
overfor norske borgere, ser jeg meg nødt til å stille
sosialministeren et spørsmål. Grunnen til at jeg
stiller hovedspørsmålet, er faktisk at jeg har god
erfaring med at sosialministeren følger opp de spørsmålene
som blir stilt i Stortinget, på en god måte. Jeg
vil vise til det hun har gjort når det gjelder kuratortjenesten for
krigspensjonistene og en lik krigspensjon, som man får
fra 1. september i år. Men den uretten som er begått mot
Narvik-bataljonen, som i 54 år har ventet på å få en erstatning
for tapte eiendeler i forbindelse med deltakelse i kamphandlingene
i Narvik i 1940, er en skamplett som nasjonen ikke kan sitte og
se på lenger. Jeg vil spørre sosialministeren,
som er handlekraftig: Vil hun nå ta fatt i denne saken
også og få den opp- og avgjort en gang for alle?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det er rett som representanten Vidar Kleppe
her peiker på: Det er over 50 år etter krigen
framleis behov for å sjå nærmare på ganske
mange saker som har med krigen å gjera. Han nemnde sjølv
to saker, kuratortenesta og krigspensjonane. I tillegg har eit
oppgjer i forhold til dei som høyrde til Alta-bataljonen,
blitt eit tema gjennom eit eige utval, og enkeltpersonar er no
tilrådde å søkja om krigspensjon og eventuelt
få det vurdert. Regjeringa har sett av midlar på 1999-budsjettet
for å gjera godt ein gammal urett overfor enkeltpersonar
som har seinskadar, som til no ikkje har blitt tekne på alvor.
Når Vidar Kleppe no reiser spørsmål
i forhold til Narvik-bataljonen, ynskjer eg å sjå nærmare
på detaljane i den saka før eg gjev noko svar.
Vidar Kleppe (Frp): Jeg takker for svaret. Detaljer er ofte viktige
og helt avgjørende for det arbeidet som både statsråder
og folkevalgte gjør, så jeg er glad for at sosialministeren
også vil se på disse sakene. Når en har holdt
på i flere tiår mellom ulike departementer – Forsvarsdepartementet,
Sosialdepartementet – og andre representanter i denne sal
har tatt initiativ opptil flere ganger, synes jeg det er gledelig,
og jeg tolker det som positivt, at statsråden nå vil
koordinere dette arbeidet og få avsluttet dette med verdighet
for den norske nasjonen – for disse hedersmenn og
-kvinner.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg vil be representanten Kleppe om ikkje å leggja
noka fortolking i mitt svar førebels utover at han har
teke opp eit veldig viktig tema som eg skal syta for blir gjennomgått.
Representanten viste sjølv til at dette er ei sak som
har gått mellom fleire departement og over lengre tid,
og eg trur det fortel noko om vanskelege avvegingar som må gjerast
i slike saker. Men eg vil koma tilbake til eit svar på dette
spørsmålet.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretime
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.