Statsråd Hilde Frafjord Johnson: På terskelen til et nytt årtusen
finner vi næring til optimisme og pessimisme. Makt og avmakt,
håp og håpløshet, respekt og fornedrelse
avløser hverandre med økende takt og styrke. Dette
avspeiles i situasjonen i så altfor mange land. I redegjørelsen
om humanitær bistand i januar i år beskrev jeg
et vanskelig politisk landskap preget av et nytt konflikt- og katastrofebilde.
Den humanitære katastrofen som i dag utspilles i og rundt
Kosovo, er kommet til som enda et tragisk innslag i dette bildet.
Det er krevende i en slik situasjon å ta
et ord som «utvikling» i sin munn – et
ord som nærmest per definisjon er optimistisk ladet. Likevel
er det nettopp nå når det ser som mørkest
ut for kosovoalbanerne og andre nødstedte folk på Balkan,
at det er aller viktigst å uttrykke vår solidaritet
gjennom ressurser og praktisk handling og planlegge for en framtid
i fred. Samtidig skal vi huske at det er nødlidende andre
steder i verden som trenger hjelpen like sårt, og som har
krav på vår støtte.
På disse tider i fjor så vi
utviklingstrendene i Afrika som langt mer positive – «afrikansk
renessanse» var et begrep som ble brukt. Så, innen året
var omme, utspant det seg ti alvorlige konflikter på kontinentet.
Motsetninger vi trodde var i ferd med å bilegges, blusset
opp på nytt, og nye konflikter brøt fram. Likevel
er viljen til fred og demokrati levende. For et par måneder
siden – i Afrikas folkerikeste land, Nigeria – var
det denne viljen som seiret. I Sør-Afrika går
folket til valg senere denne måneden for andre gang. Over
halvparten av landene sør for Sahara styres nå av
ledere valgt av folket i demokratiske valg. Det gir grunn til optimisme.
Det gjør også utsiktene til at den økonomiske
veksten i Afrika både i 1998 og 1999 vil overstige befolkningsveksten.
Vi finner en ny dynamikk i mange afrikanske land hvor det sivile samfunn
og privat sektor spiller en økende og positiv rolle i samfunnsutviklingen.
Det skal vi støtte opp om.
Situasjonen i Asia er sammensatt. Utviklingstrekkene forteller
oss at miljøutfordringene vil toppe den internasjonale
dagsordenen i tiden framover. Samtidig har finanskrisen kastet millioner
av mennesker ut i arbeidsløshet, fattigdom og nød.
Indonesia ble særlig hardt rammet. Krisen utløste
sosial uro i flere land som, paradoksalt nok, satte demokrati og
menneskerettigheter i fokus. Situasjonen i landene i Øst-Asia er
nå forholdsvis stabil. Mulighetene for rehabilitering og
ny vekst ser ut til å være relativt gode. Det
er gledelig at Kina også synes å ha klart seg
relativt bra gjennom krisen. I flere land i Sentral-Asia og i OSSE-området
er imidlertid fattigdomsproblemene alvorlige. Vi skal bidra til
den internasjonale innsatsen overfor disse landene.
Utfordringene i Midtøsten krever fortsatt
engasjement. Vi fortsetter arbeidet med å videreføre
fredsprosessen, bedre levekårene og fremme demokratisk
utvikling i det palestinske området.
I Mellom-Amerika har vårt nærvær
gitt resultater. Det er utviklingen i Guatemala et eksempel på.
Vår innsats i Nicaragua har også fått
en god evaluering. Det er oppnådd resultater for fred,
menneskerettigheter, demokrati og utdanning av fattige som selv
ikke orkanen Mitch kunne ødelegge.
Utvikling dreier seg fundamentalt sett om å utvide menneskers
valgmuligheter; muligheter til fundamentale goder – ja,
faktisk rettigheter – slik som utdanning, helse og rent
drikkevann. Dette er FNs definisjon av begrepet «utvikling».
Fattigdom innebærer å bli nektet disse valgmulighetene,
noe som altså stadig gjelder om lag halvparten av verdens
befolkning.
Bistand kan gjøre mye for å rette
opp i dette. Derfor er bistandsnivå viktig, noe som er
reflektert i Regjeringens ambisjoner om en opptrapping. Men bistand
er ikke tilstrekkelig i seg selv. I fjorårets utviklingspolitiske
redegjørelse snakket jeg om betydningen av internasjonale rammebetingelser
på områdene gjeld og handel. Dette er rammebetingelser
som direkte og indirekte påvirker enkeltmenneskers og regjeringers
valgmuligheter. Derfor er de så viktige, og derfor la vi
i fjor fram en gjeldsplan, som nå blir iverksatt.
I fjor snakket jeg også mye om de
partnere vi må samarbeide med for å få resultater
i utviklingspolitikken. I denne redegjørelsen vil jeg først
og fremst fokusere på den første og viktigste
partneren, myndighetene i det enkelte utviklingsland. Og det er
særlig to forhold jeg ønsker å ta opp,
to forhold som direkte påvirker menneskers muligheter til å velge
utvikling, til å velge seg vekk fra fattigdom, nemlig korrupsjon
og demokrati.
Demokrati betyr at folk velger sine ledere,
og at lederne regelmessig må stå til ansvar for
sitt lederskap. Demokrati gir derfor grunnleggende sett folket muligheten
til å velge en bedre og mer rettferdig økonomisk
politikk, inkludert en politikk som betyr mindre korrupsjon. Korrupsjon
undergraver utvikling og gjør alltid de rike rikere og
de fattige fattigere. I denne redegjørelsen vil jeg derfor
presentere en ny og mer ambisiøs politikk på disse
områdene.
Det holder imidlertid ikke med fine ord og
forsetter om en ikke evner å levere. Jeg vil derfor først
kort summere opp de viktigste resultatene av Regjeringens utviklingspolitiske
arbeid det siste året.
Norge var det første landet som lanserte
en nasjonal gjeldsplan for de fattigste utviklingslandene. Her var
vi med på å skape en trend. Forbundskansler Gerhard Schröder
varslet at Tyskland ville kjøre et nytt gjeldsinitiativ
på G-8-møtet i Køln til sommeren. Deretter
lanserte USA, Canada, Storbritannia, Frankrike og Japan sine egne
gjeldsletteforslag. For ett år siden ville en slik utvikling
ha vært nesten utenkelig. Det skapes nå et nytt momentum.
Det må vi utnytte.
Gjennomføringen av «Gjeldsplan
mot år 2000» er kommet godt i gang. Som et ledd
i arbeidet med å iverksette ordningen for ensidig gjeldsettergivelse
under gjeldsplanen, har Utenriksdepartementet nylig hatt en delegasjon
i Benin. Senegal står for tur. Oppfylles alle forutsetningene
for ensidig ettergivelse, utgjør dette i henhold til gjeldsplanen
en gjeldslette på om lag 450 mill. kr.
Dette er gjeldslette som legges merke til internasjonalt. Vi tar
sikte på å underskrive en avtale med Benin i juni.
Og det er bare begynnelsen.
Verdensbankens og IMFs gjeldsinitiativ for
de fattigste og mest gjeldstyngede landene, HIPC, inngår
som et viktig element i den norske gjeldsplanen. Men gjennomføringen
av initiativet går for tregt. Mekanismen må gjøres
mer fleksibel og mer effektiv. På denne måten
kan flere land raskere få løst sine gjeldsproblemer.
I løpet av året vil IMF og Verdensbanken foreta
en fullstendig gjennomgang av initiativet. Norge er pådriver
og partner i dette arbeidet.
Det internasjonale handelspolitiske rammeverket
er komplisert. Mange fattige land mangler ekspertise og kapasitet
til å utnytte regelverket fullt ut. Derfor trekker de ofte
det korteste strå i handelstvister. Regjeringen har tatt initiativ
til å gjøre noe med dette. Vi er pådrivere
for å få etablert et uavhengig juridisk rådgivningssenter
som kan gi hjelp til utviklingsland til å håndtere
handelstvister. Vi støtter dessuten et eget fond som yter
bistand for å sette de fattigste landene bedre i stand
til å høste fordelene av regelverket til Verdens
Handelsorganisasjon – WTO.
Regjeringen vil gripe alle muligheter til å knytte
allianser for å bedre de handelspolitiske rammevilkårene
for utviklingslandene. Tidligere i vinter hadde jeg drøftinger med
EU-kommisjonen. EU har konkrete planer til forbedringer av handelsbetingelsene
for de fattigste landene. Disse vil fremmes i forbindelse med forhandlingene
i WTO, som starter opp ved årsskiftet. På norsk
side vil vi følge dette opp. Vilje til import til Norge
hører også med i dette bildet.
I fjorårets redegjørelse
understreket jeg hvor viktig det er at giversamfunnet – den
andre partneren i utviklingspolitikken – koordinerer seg
bedre. Fortsatt er egeninteressene for dominerende. Regjeringen
har satt store krefter inn på arbeidet for å samordne
internasjonal bistand. En rekke initiativ og omlegginger er på gang.
Det gir håp om at vi kan møte
det neste årtusen mer samordnet og samlet enn noen gang.
Vi bygger allianser. Storbritannia og Tyskland har blitt nye allierte
for oss. Sammen med de nordiske landene og Nederland utgjør disse
landene nå viktige alliansepartnere i utviklingspolitikken
og i arbeidet for koordinering.
Verdensbanken har presentert et interessant
opplegg for et helhetlig rammeverk for utviklingssamarbeid i det enkelte
land, det såkalte «Comprehensive Development Framework».
Dette initiativet innebærer at samtlige utenlandske og
innenlandske aktører samler seg om en felles, langsiktig
utviklingsstrategi i vedkommende land. Rammeverket forutsetter at
landets myndigheter sitter i førersetet, og at privat sektor
så vel som det sivile samfunn inkluderes i arbeidet. Jeg
er i nær kontakt med Verdensbankens president om videreutvikling
av initiativet. Det er en selvfølge at det vil skje i nært
samarbeid med FN.
Norsk bistand er i all hovedsak rettet mot
land som aktivt fører en politikk for å redusere
fattigdommen. Norsk bistand bidrar også effektivt til å redusere
fattigdom. Det dokumenterte Verdensbanken i fjor i en analyse av
norsk bistand. Analysen kom i etterkant av rapporten Assessing Aid,
som skarpt kritiserte mye av den internasjonale bistanden for å ha
liten effekt i kampen mot fattigdom. Men vi satser altså riktig.
Samtidig trenger vi utvilsom å videreutvikle oss.
Regjeringen har lovet å prioritere
utdanning og helse høyest. Det har vi gjort. Det utvikles
planer og inngås avtaler med våre samarbeidsland
som vil sikre at disse satsingsområdene vil stå helt
sentralt i det langsiktige utviklingssamarbeidet i årene
framover. I 1998 økte bistanden til utdanning til over
11 pst., og helse er på om lag 10 pst. av
den bilaterale bistanden. Nå skal vi opp til 15 pst.
til utdanning, og grunnutdanning er viktigst. Samtidig må hele
spekteret innen utdanning ivaretas. Derfor har jeg nylig lagt fram
en strategi for forskning og høyere utdanning i forhold
til utviklingslandene. På den måten bygges kunnskap
og kapasitet til å bekjempe fattigdom.
Et levende næringsliv skaper verdier
og er den beste garantist for arbeidsplasser, inntekter til folk
og skatteinngang til staten. Slik sett er et livskraftig næringsliv, den
tredje partneren i utviklingssamarbeidet, en forutsetning for å kunne
redusere fattigdom og det beste midlet til å motvirke bistandsavhengighet
og økt gjeldsbyrde. Regjeringens strategi for næringsutvikling
i sør, som også ble utformet i nært samarbeid
med norsk næringsliv, er derfor et viktig løft
i vår utviklingspolitikk. Vi vil fremme verdiskaping og
lønnsom, effektiv produksjon i sør gjennom en
bred og helhetlig tilnærming, i tråd med vedlegg
3 til statsbudsjettet for 1999 og Stortingets behandling. Jeg vil
særlig trekke fram to punkter:
For det første: Bedre rammevilkår
for næringsvirksomhet og investeringer.
Usikre juridiske forhold, korrupsjon og svake
forvaltninger bidrar til at kapital ofte flyter andre steder enn til
de fattigste utviklingsland. Et viktig element i strategien er å forbedre
disse vilkårene, både internasjonalt og i samarbeid
med enkeltland. Vi vil også legge forholdene bedre til
rette for norske investeringer. I samarbeid med næringslivet ønsker
vi å utvide incentivene på dette området,
bl.a. ved å styrke NORFUNDs kapitalbase.
For det andre: Styrking av den
private sektoren gjennom næringsutviklingsprogrammer.
Vi ønsker å stimulere til økt økonomiske
samarbeid. Gjennom ulike konsultasjonsmekanismer blir nå næringslivet
og dets organisasjoner med i planlegging og utforming av næringsutviklingsprogrammer.
Arbeidet skjer med utgangspunkt i behovene i sør. På den måten
sikrer vi sammenheng mellom landenes egne planer, vår egen
bistandsinnsats og næringslivets interesser i lønnsomme
investeringer. Vi ser fram til dette samarbeidet med norsk næringsliv.
I den autoritative rapporten fra Det internasjonale pengefondet,
IMF, om norsk økonomi fra februar i år får vi
ros for vårt høye nivå på bistanden.
Jeg er derfor glad for at vi kan melde tilbake at norsk utviklingshjelp
nådde en historisk topp i 1998 med 10 milliarder kr.
Bedre styring bidro til en kraftig reduksjon i underforbruket. Samtidig
styrkes kvaliteten på bistanden. I år innfører
NORAD et nytt økonomistyringssystem. Det vil i neste omgang
lette styring, rapportering og kvalitetskontroll av bistandsinnsatsen.
Dette, sammen med en målrettet og styrket evalueringsvirksomhet,
gjør at Stortinget nå får et bedre grunnlag
enn noen gang før til å vurdere hvordan prioriterte
områder i utviklingspolitikken følges opp, og hvilke
resultater som oppnås.
Korrupsjon er en av grunnene til at bistanden
ikke alltid oppnår de resultater vi håper på.
Kamp mot korrupsjon må derfor være en sentral
del av kvalitetssikringen. Her er den første partneren,
myndighetene, viktigst, men det sivile samfunn har også en
avgjørende rolle.
I altfor mange utviklingsland blir de fattigste
avvist, og får ikke den hjelpen de har krav på fra
politi og rettsvesen. De får ikke tilgang til tjenester
som rent drikkevann eller innsyn i myndighetenes avgjørelser
som angår dem. Noen nektes endog tilgang til helsetjenester
eller slipper ikke inn på skole. Hvorfor? De har ikke råd
til å bestikke offentlige tjenestemenn.
Korrupsjonen er nådeløs.
Den går først og fremst ut over de svakeste. Korrupsjon
er å stjele fra de fattigste. På denne måten
svekkes tilliten mellom store deler av befolkningen og myndighetene
i landet. Rettsstaten undermineres. Demokratiet undergraves.
Korrupsjon er også en trussel mot økonomisk
utvikling. Den fører til sløsing med offentlige
ressurser og tap av skatteinntekter. Den bidrar til større økonomisk
ulikhet, hindrer investeringer, fører til kapitalflukt
og økt arbeidsledighet. Igjen er det de fattige som taper.
Korrupsjon kan bidra til ødeleggelser av miljøet.
Narkotikahandel og våpensmugling blomstrer. Derfor
er korrupsjon ikke bare politisk, sosialt og økonomisk
uansvarlig, det er moralsk forkastelig. Fattige blir fattigere.
Tillit brytes ned, og menneskers ansvarsfølelse og moral
svekkes. Korrupsjon korrumperer. Samfunnet fanges i en ond sirkel.
I en del land, som f.eks. Nigeria og Indonesia, er korrupsjon så utbredt
at det former, ja bederver, hele samfunnet. Det er blitt et systemproblem.
I mange av våre samarbeidsland er også korrupsjonen
et betydelig problem, som gjør reduksjon av fattigdom mye
vanskeligere enn det ellers ville være. Det er uakseptabelt.
Korrupsjon må derfor bekjempes. Dette gjelder naturligvis
også i vår egen del av verden, noe vi har sett
eksempler på i det siste.
Skal vi ta ondet ved roten, må vi
kjenne dets vesen. Det krever at vi har kunnskap om årsakene,
innsikt i hvordan forvaltningsapparatet i utviklingslandene fungerer,
innsikt i de økonomiske og sosiale forhold, innsikt i politisk
utvikling og forståelse for landets tradisjoner og kultur.
Vi har fortsatt mye å lære om disse forholdene, men
vi vet også mye. Vi vet f.eks. at det går et skille
mellom to hovedtyper korrupsjon: For enkelhets skyld kaller jeg
dem «grådighetskorrupsjon» og «nødskorrupsjon».
Som regel er det politikere og topper i offentlig
forvaltning og næringslivet som står bak korrupsjonen
motivert ut ifra grådighet. Store beløp er gjerne
involvert i beslutninger omkring større utbyggingsprosjekter
og forekommer også ofte i tolletaten. I mange land kan
det også være mye grov korrupsjon i forbindelse
med behandling av nye lovforslag. Denne type korrupsjon er den mest
alvorlige fordi den konstituerer et eksempel til etterfølgelse
som raskt preger, ja demoraliserer, samfunnet som helhet. Det er
også denne korrupsjonen som bidrar mest til å øke
forskjellene mellom fattige og rike.
Nødskorrupsjonen, eller småkorrupsjonen,
er likevel den som mest direkte berører fattige folk. Vanlige
lønnsmottakere tar bestikkelser for å utføre
tjenester de er pålagt å yte gratis, mottar penger
for å overse ulovligheter, putter etatens inntekter i egen
lomme eller selger varer for egen tjeneste. Det er imidlertid mye
lettere å forstå denne korrupsjonen, selv om den
ikke kan forsvares. Det er nemlig et altfor lavt lønnsnivå,
og uregelmessige utbetalinger, for offentlig ansatte som i første
rekke fører til slik korrupsjon i mange av våre
samarbeidsland, ja som nesten gjør slik korrupsjon nødvendig
for mange. Det handler om å brødfø familien
sin, om å ha tak over hodet. Det er vanskelig å fordømme
denne formen for korrupsjon så lenge toppledere statuerer
et dårlig eksempel med sin form for korrupsjon, og så lenge
myndighetene ikke reformerer offentlig sektor slik at lønningene
kan økes. Det er imidlertid av stor betydning å angripe
også nødskorrupsjonen, fordi også den
undergraver økonomisk utvikling og sosial utjevning. Igjen
er det de fattigste som rammes hardest.
Vår viktigste partner i kampen mot
korrupsjon er utviklingslandene selv. Bare når
myndighetene i landene tar ansvar for å bekjempe problemet,
kan vi lykkes. En rekke av våre samarbeidsland viser nå vilje
og mot til å angripe ondet. I Uganda, for å ta
ett eksempel, foregår det en åpen samfunnsdebatt
om korrupsjon og hvordan den kan bekjempes. Parlamentet og media
leder an i debatten, hvor ingen er fritatt for kritikk. En egen
minister for etikk og integritet ble nylig utnevnt for å lede
regjeringens politiske arbeid mot korrupsjon. Korrupsjon var også et
sentralt tema da jeg nylig besøkte Uganda. Samme dag som
jeg hadde samtaler med president Museveni, ble flere ministre fjernet,
bl.a. på grunn av misligheter. Dette er en lovende start.
Jeg vil presisere at vi ikke har noen indikasjoner
på at norske midler har vært misbrukt, eller at
norske finansierte prosjekter har vært gjenstand for korrupsjon.
Kontrollen er meget god.
Hvilke virkemidler som mest effektivt kan bekjempe korrupsjon,
er avhengig av hva slags type økonomisk kriminalitet vi
har med å gjøre. Grådighetskorrupsjonen krever
til dels helt andre virkemidler enn nødskorrupsjonen. Likevel
er det slik at for å lykkes i kampen mot korrupsjon, må de
to ulike typene angripes på en samordnet måte.
Jeg vil i dag lansere en ny offensiv i kampen
mot korrupsjon. De følgende seks tiltakene blir sentrale
i offensiven:
For det første: NORAD skal
gjøres til en internasjonal frontorganisasjon i kampen
mot korrupsjon.
Først skal kunnskapen og bevisstheten i bistandsforvaltningen
styrkes. Det skal utarbeides konkrete planer for anti-korrupsjonsarbeidet.
Det skal trekkes veksler på kompetansen i norske forskningsmiljø,
men også på kunnskapen og erfaringene som ligger
i internasjonale organisasjoner. Norsk næringsliv og frivillige
organisasjoner vil trekkes med i arbeidet.
For det andre: Korrupsjon skal på dagsordenen
i dialogen med våre samarbeidsland.
Større åpenhet om korrupsjon er viktig. I flere
av våre samarbeidsland er det allerede en åpen
debatt om korrupsjonsproblemet. Da er det ingen grunn til at vi
skal tabubelegge det. Åpenhet vil i seg selv virke forebyggende.
Vi vil særlig støtte forvaltningsreformer som
direkte angriper grådighetskorrupsjonen og de forhold som
gjør nødskorrupsjonen nødvendig. I flere
land må bl.a. antallet offentlig ansatte ned og lønningene
kraftig opp. Tiltak som kan bidra til større åpenhet
og etterrettelighet i forvaltningen, bedre regnskapssystemer og
tilrettelegging av kontrollrutiner og ordninger for håndheving
av lover og regler, vil også få støtte.
Videre må riksrevisjonenes og parlamentenes muligheter
til kontroll med forvaltningen styrkes. Det vil vi bidra til. Vi
har et godt samarbeid med vår egen riksrevisjon om denne
støtten.
I den generelle omleggingen av bistanden til program- og budsjettstøtte
vil vi forsikre oss om at innsatsen ikke går til spille
gjennom økonomiske misligheter. Et tiltak vil være å få våre
samarbeidspartnere til å reflektere bidragene de mottar
i sine statsbudsjetter. Dette gjelder også for gjeldsletten.
Kampen mot korrupsjon må integreres i hele det bilaterale
utviklingssamarbeidet enten vi støtter vei- og dambygging,
helse, utdanning, miljøvern eller styrking av offentlige
institusjoner.
For det fjerde: Den internasjonale
innsatsen mot korrupsjon må koordineres bedre, bli mer
systematisk og gjøres mer effektiv.
Vi går nå inn i en allianse med Verdensbanken.
I det pågående arbeidet for å styrke
koordineringen mellom donorene skal korrupsjon stå sentralt
på agendaen. Denne kampen kan ingen av oss vinne hver for
oss. Det må skje i et bredt samarbeid. Den nylig vedtatte OECD-konvensjonen
om å kriminalisere bestikkelser av utenlandske offentlige
tjenestemenn blir et viktig virkemiddel i å bekjempe korrupsjonsondet
på tilbudssiden, bl.a. i industrilandene. Vi arbeider for økt
overvåking av denne konvensjonen. Dette gjelder også arbeidet
med åpenhet omkring offentlige anskaffelser i WTO.
For det femte: De frivillige organisasjonene må med
i kampen mot korrupsjon.
Korrupsjon kan også forekomme i såkalte «idealistiske» sammenhenger,
der en kanskje ikke venter det, som f.eks. i prosjekter i samarbeid
med lokale kirker. Jeg oppfordrer våre partnere i de frivillige
organisasjonene, inkludert misjonsorganisasjonene, til å slåss kompromissløst
både mot den korrupsjonen de møter generelt i
samfunnet og hos sine samarbeidspartnere. Transparency International
er i dag den eneste frivillige organisasjon som har korrupsjon som
sitt hovedmål. Vi inngår samarbeid med dem.
For det sjette: Sanksjoner vil bli brukt, om nødvendig.
Hvor myndighetene ikke viser vilje og evne til å gjøre
noe med korrupsjonen, vil vi vurdere innrettingen på bistandssamarbeidet.
I særlig grove tilfeller vil vi bruke sanksjoner. Det vedvarende
korrupsjonsproblemet i Kenya førte til at Det internasjonale
pengefondet – IMF – høsten 1997 holdt
tilbake et lån til landet på om lag 200 mill.
dollar.
I budsjettet for år 2000 vil jeg redegjøre
nærmere for Regjeringens samlede opplegg for å bekjempe
korrupsjon.
Forskning som er gjort av Verdensbanken, tyder
på at det er mindre korrupsjon i land med et godt utviklet
demokrati enn i land uten velfungerende demokratiske institusjoner.
Demokratiutvikling er derfor et sentralt middel i kampen mot korrupsjon,
i tillegg til å være et mål i seg selv.
I norsk bistand har vi fokusert på demokrati
som en viktig dimensjon i samfunnsutviklingen gjennom hele 1990-tallet.
Vi har støttet valg på nasjonalforsamlinger, presidenter
og lokale myndigheter i flere utviklingsland. Vi har hjulpet i oppbyggingen
av støttefunksjoner for nasjonalforsamlinger. Vi har også gitt
mer indirekte demokratistøtte i form av støtte
til aviser og andre massemedier, kvinneorganisasjoner og fagbevegelse.
Mye av denne støtten har gitt positive resultater. I mange
land går utviklingen klart i demokratisk retning. Jeg tror
imidlertid at tiden er moden til å satse mer målrettet,
mer strategisk, mer ambisiøst. Vi kan ikke bygge demokratiet,
men vi kan gjøre det mulig for fattige land selv å bygge
det.
I satsingen på demokratiutvikling
vil jeg særlig fokusere på to utfordringer:
Den første er folkelig
mobilisering i land hvor deltakelsen i demokratiske prosesser er
i ferd med å forvitre. Den institusjonelle ramme
er kanskje på plass, men den fungerer ikke på en
tillitvekkende måte. Zambia er et eksempel på dette.
Den andre gjelder oppbygging og konsolidering av det vi
kan kalle «nye, skjøre demokratier»,
f.eks. Kambodsja og Nigeria. Her er utfordringen i stor grad å få en
institusjonell ramme for demokratiet på plass.
Et levende, fungerende demokrati dreier seg
om å gi mennesker tro på at det nytter. En av
demokratiets største svøper heter apati, forestillingen
om at det ikke nytter. Styrking av demokratiet blir derfor bl.a.
et spørsmål om å bygge opp folks tillit
til demokratiske institusjoner og mobilisere til deltakelse. Uten
dette vil demokratiet ikke kunne fungere.
Den lave valgdeltakelsen i mange av våre
samarbeidsland er bekymringsfull. Under de siste lokale valgene
i Zambia var deltakelsen kun rundt 10 pst.! I Zimbabwe og
Namibia har vi sett tilsvarende lave tall. Når deltakelsen
i demokratiet forvitrer, er det et uttrykk for avmakt, for tillitskrise.
I nye demokratier er det ved de første frie valg vanligvis
meget stor entusiasme og oppslutning. Når de nye, valgte
makthaverne ikke klarer å skape framgang for folk flest,
eller dersom korrupsjonen brer om seg, mister demokratiet i manges øyne
sin troverdighet. Erfaringer viser at hvis resultatene uteblir,
synker entusiasmen og med den oppslutningen om senere valg.
Gjennom bistanden kan vi bidra til mobilisering
og til at demokratiet slår rot:
For det første ved å gi
støtte til økonomisk og sosial utvikling, slik
at folk opplever at demokratiet gir dem et bedre liv. Det er jo
dette som er selve kjernepunktet i bistandsvirksomheten. Her er
også utdanning helt sentralt – det å forstå demokratiske
prosesser og ha mulighet til å delta. Vår satsing
på utdanning er derfor demokratibyggende.
For det andre ved å støtte oppbyggingen
av fungerende offentlige institusjoner. Med andre ord: sikre et
godt styresett. Demokratiet er avhengig av at folk har tillit til
politikerne og det offentlige i sin alminnelighet. Derfor er også kamp
mot korrupsjon så viktig for demokratiet. Et godt styresett
innebærer et velfungerende offentlig apparat bygd på prinsippet
om likebehandling av landets borgere, åpenhet og ansvarliggjøring. Frie
media og ytringsfrihet er grunnleggende for å påse at
systemet fungerer på en slik måte. Gjennom bistanden
kan vi tilby samarbeid om den krevende oppgaven det er å bygge
opp og vedlikeholde et offentlig apparat som fungerer i tråd
med demokratiske prinsipper, og som er basert på forankring
og tillit i eget land. Dette dreier seg i stor grad om å styrke
ulike deler av forvaltningen, noe vi allerede er engasjert i i mange
land. Men det gjelder også områder hvor vi hittil
har gjort relativt lite, som rettsvesen, nasjonalforsamling, politi og
fengselsvesen. Her vil jeg at vi skal bli mer aktive. Det samme
gjelder styrking av lokal forvaltning, som er den delen av et demokratisk
system som berører folk flest mest direkte.
For det tredje kan vi bidra ved styrking av det sivile samfunn,
slik at folk gis anledning til selv å påvirke
utviklingen i det daglige. Velgerne må ha tro på at
deres stemme teller. De frivillige organisasjonene har en oppgave
her.
Meningsbrytning er en av demokratiets bærebjelker. Demokratiet
må være en kontinuerlig prosess hvor et mangfold
av samfunnskrefter brytes mot hverandre. Derfor er organisering
så viktig. Mange frivillige organisasjoner og andre aktører
innenfor vårt eget sivile samfunn kan vise til lang erfaring
og bred kompetanse innen utviklingssamarbeid. Aktører som
kan synliggjøre at deres arbeid virker positivt inn i demokratiseringsprosesser,
styrker menneskerettighetene og bidrar til folkelig deltakelse i
utviklingsprosessene, er interessante samarbeidspartnere i arbeidet
med å styrke det sivile samfunn. Ved at organisasjonene
støtter opp om tiltak som setter lokalsamfunnene i stand
til å ivareta sine egne interesser, bidrar de til å styrke
folks nytte av demokratiske prosesser. Dette er ikke minst viktig
for spesielt utsatte grupper, som f.eks. urfolk. Støtte
til slik organisering er kanskje den viktigste støtte vi
kan gi urfolkene.
For det fjerde kan vi bidra til å styrke politiske
strukturer, partier og frie medier, slik at det finnes oppegående
og kompetente kontrollmekanismer i forhold til den etablerte maktelite.
Hittil har støtte til politiske partier og politisk arbeid
i våre samarbeidsland vært viet liten oppmerksomhet
i utviklingssamarbeidet. Stor politisk sensitivitet er knyttet til
slik støtte. Likevel er det et paradoks at vi, samtidig
som vi aktivt støtter opp under det sivile samfunn og de
krefter som arbeider for et mer demokratisk styresett, i liten grad
støtter opp om de krefter som på mange måter
er selve nervesystemet i mange velfungerende demokratier: de politiske
partiene. Vi ønsker imidlertid å unngå ad
hoc-løsninger på dette viktige, men sensitive
området. Første prioritet er derfor å få utredet
hvordan vi fra norsk side best går videre med støtte
via de politiske partiene til styrking av demokratiet. Vi trenger
en ramme og ordning for slik støtte som sikrer relevans
og kvalitet, og som kan være forenlig med det regulære
stat til stat-samarbeidet. Erfaringer fra Sverige og Tyskland tyder
på at det er mulig å etablere ordninger som fungerer.
Utredningen av disse spørsmålene skal settes
i gang umiddelbart. Som en del av arbeidet vil konsultasjoner med
de politiske partiene stå sentralt. Resultatene vil bli
presentert i Handlingsplanen for menneskerettigheter til høsten
og i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000.
Vi som lever i et etablert og stabilt demokrati,
har et særlig ansvar overfor de land som etter mange års
autoritært styre, vold og undertrykking, tar modige steg
i demokratisk retning. Norge har spilt en viktig rolle i Sør-Afrika.
Den historien kjenner de fleste. Vi har også bidratt på viktige
måter i Guatemala, og vi bidrar i dag i de palestinske
områdene. Vi ønsker å videreføre
og styrke denne livsviktige innsatsen. I dag peker ikke minst land som
Nigeria og Kambodsja seg ut. Det er usikkert om demokratiet vil
vinne fram i disse landene, og om vi får uttelling for
vår innsats. Men det er vår plikt å være
med og bidra, slik at demokratiet får en sjanse i disse
landene også. Støtte til valgprosesser står
sentralt: å sikre at valg går rolig og trygt for
seg og i henhold til etablerte standarder. Samtidig kan en ensidig
satsing på valg og et for sterkt press fra giverlandene
om å avholde valg fortest mulig, slå negativt
ut. Dette har vi sett bl.a. i Sierra Leone. Demokratisatsing må gå hånd
i hånd med arbeidet for forsoning og oppbygging av sentrale
rettsstatsfunksjoner.
Den norske ressursbank for demokrati og menneskerettigheter,
NORDEM, som fram til i dag for det meste har bidratt i valgobservasjon,
bør kunne brukes mer systematisk og målrettet
i demokratiarbeidet. NORDEM kan ikke minst bli et viktig instrument
i forhold til de nye, skjøre demokratiene. Vårt
engasjement må selvsagt samordnes med demokratibyggende
initiativ fra andre givere, men først og fremst ta utgangspunkt
i behovene til våre alliansepartnere i utviklingslandene
selv.
Det er nødvendig med en ny giv i innsatsen
for demokratiutvikling. Handlingsplanen for menneskerettigheter vil
være et viktig bidrag til dette. Nye retningslinjer for arbeidet
på demokratifeltet skal også utarbeides. Styrking
av rettsstaten, vektlegging av bistand for å sikre ytringsfrihet,
differensierte media, og utdanning og forskning vil stå sentralt.
Analyser av demokratiets vilkår vil inngå i strategiarbeidet
overfor våre samarbeidsland.
I arbeidet for demokrati må vi på samme
tid være både prinsippfaste og ydmyke. Vi må stå fast
på at demokrati dreier seg om mangfold og valgmuligheter,
om likeverd og respekt for enkeltindividet. Samtidig må vi
ta høyde for at demokratiet kan organiseres på ulike
måter. Uten at det tar hensyn til lokale forutsetninger
og kultur, vil demokratiet vanskelig slå rot. Vi må også huske
at demokrati ikke er noe som kan innføres utenfra. Det
må vokse fram gjennom en prosess som henter sin næring innenfra.
Vi må akseptere at dette tar tid. Kanskje burde vi oftere
se tilbake på vår egen historie for å sette
det som mange utviklingsland nå gjennomlever, i perspektiv.
Poenget er altså ikke å eksportere «våre
løsninger», men å dele erfaringer og
kunnskap.
Det er også i stor grad dette det
handler om, når vi nå legger om Fredskorpset.
Vi ønsker å invitere gode krefter til et nytt
og sterkere samspill i utviklingssamarbeidet. Vårt mål
er å skape Fredskorpset til et nytt, sentralt instrument
for styrking av det sivile samfunn og samarbeid mellom Norge og
landene i sør.
Gjennom 35 år har Fredskorpset lagt
grobunn for entusiasme, nærhet, solidaritet og oppbygging
av menneskelige ressurser i utviklingssamarbeidet. Disse
verdiene har jeg videreført og lagt til grunn for omleggingen
som nå er på trappene. Men det er behov for en
grunnleggende fornyelse. Derfor legger vi om Fredskorpset.
Et moderne fredskorps må avspeile
og utnytte den bredde og det mangfold vi ser i samarbeidet med utviklingslandene.
Derfor inviterer jeg lokale og nasjonale frivillige organisasjoner,
næringslivets mange aktører, kirkelige organisasjoner
og misjonsforbund, og offentlige institusjoner og kommuner til å delta.
Regjeringens utfordring handler om å ta unge menneskers
globale engasjement på alvor og trekke dem med i utviklingssamarbeid,
gi dem muligheter til både å lære mer
og bidra aktivt, og gi dem anledning til å formidle erfaringer
og kunnskap til det norske samfunn etter endt engasjement. Samtidig
vil vi gi unge mennesker fra partnerorganisasjoner i utviklingslandene
sjansen til det samme her i Norge. Samarbeidet vil ha som mål å styrke
de kreftene i sør som kjemper mot fattigdom og for fremme
av menneskerettigheter og utvikling av demokrati. Regjeringen legger
fram denne saken for Stortinget gjennom forslaget til revidert nasjonalbudsjett.
Utviklingspolitikk er et bredt, globalt virkefelt.
I denne redegjørelsen har jeg lagt hovedvekt på to
av de mest sentrale partnerne i utviklingssamarbeidet, myndighetene i
utviklingslandene og det sivile samfunn. Jeg har varslet en ny giv
i vårt samarbeid med begge parter. Jeg har pekt på behovet
for økt legitimitet og større tillit i forholdet mellom
myndigheter og befolkning i utviklingslandene. Jeg har derfor konsentrert
meg om å skissere en ny strategi i kampen mot korrupsjon
og en ny giv for demokratiutvikling. Dette er sentrale virkemidler
og forutsetninger for økt slagkraft og bred tilnærming
i norsk sør-politikk. Det er på denne måten
vi vil møte det neste årtusen.
Presidenten: Presidenten vil gjere framlegg om
at utviklings- og menneskerettsministeren si utgreiing om utviklingspolitikk
blir lagd ut for handsaming på eit seinare møte – og
ser det som vedteke.