Inge Myrvoll (SV): Jeg har følgende spørsmål
til fiskeriministeren:
«Fiskeridepartementet har stengt seifiske
for konvensjonelle fartøy langs kysten av Nord-Norge. Den
konvensjonelle flåten er den som kan gjennomføre
ei bærekraftig høsting av ressursene.
Hva er begrunnelsen for at Fiskeridepartementet
mot råd fra egen faglig etat og fiskeriorganisasjonene
har utelukket den konvensjonelle flåten, mens ei utvalgt
gruppe seinotfartøy har fått monopol på utnyttelsen
av seiressursene?»
Statsråd Peter Angelsen: Jeg er glad for at dette spørsmålet
er stilt. Det gir meg en anledning til å rette opp det
inntrykk enkelte aktører har forsøkt å skape
av situasjonen i fiskeriene.
Jeg vil innlede med litt om reguleringsopplegget
for fisket etter sei nord for 62 N. Seikvoten utgjør 137 500 tonn
for inneværende år. Dette kvantum er fordelt mellom redskapsgruppene
konvensjonell, not og trål med ca. en tredjedel på hver
av disse. Myndighetene bygger i hovedsak beslutningene om fordelingen
på råd fra vedtak fattet i Norges Fiskarlag, samt
tilrådinger fra Reguleringsrådet.
Fra gruppekvoten for fisket etter sei med not
overføres et kvantum på 4 000 tonn til
konvensjonelle redskap til dekning av notfartøys fiske
av sei med konvensjonelle redskap.
Fordelingen av kvoten mellom redskapsgruppene fastsettes
ved inngangen til det enkelte reguleringsår.
Når det gjelder seinotfisket, ble
det satt midlertidig forbud mot dette fisket før 1. mai 1999.
Bakgrunnen for dette var at myndighetene skulle få nødvendig
tid til å utrede behovet for en deltakerregulering av fisket
med denne redskapstypen. Det kan nevnes at det ved settestatsråd ble
besluttet å innføre deltakerbegrensning for fisket
etter sei med not nord for 62 N i 1999 for fartøy fra 13
meter og over. Det ble ikke innført deltakerbegrensning
for fartøy som er mindre enn 13 meter. Beslutningen om
innføring av deltakerbegrensning ble tatt etter gjennomføring av
en høringsrunde hvor synspunktene på langt nær
var ensartet.
Fisket med konvensjonelle redskap startet 1. januar 1999
og ble regulert med tre periodekvoter. På bakgrunn av at
en betydelig andel av det kvantumet som var beregnet til fiske i
første periode, tidlig ble oppfisket, ble det direkte fisket
stoppet 14. februar 1999 for fartøy under 28
meter som fisker med konvensjonelle redskap. Samtidig ble bifangstadgangen
av sei økt fra 10 pst. til 40 pst. for
denne gruppen ved fisket etter andre fiskeslag.
Som følge av det kraftige overfisket
i første periode ble det ved utgangen av april besluttet å ikke åpne
for et direkte fiske for den konvensjonelle flåten under
28 meter i perioden fra og med 1. mai 1999 til
og med 31. august 1999. Bifangstadgangen er for
denne perioden satt til 25 pst. for denne flåtegruppen.
Den koblingen som påstås
mellom stopp i det direkte fisket med konvensjonelle redskap og
gjennomføringen av seinotfisket, er med andre ord ikke
reell. Det er grunn til å understreke at det monopol som
representanten Myrvoll velger å omtale seinotfisket som,
kun gjelder den andel av seiressursene som ved inngangen av reguleringsåret
var besluttet å skulle medgå til fisket etter
sei med not og ikke kvantum forbeholdt andre redskapsgrupper.
Det er et faktum at det ikke er kvantum til å holde
det direkte fisket etter sei i gang til enhver tid uansett hvilken redskapstype
det er snakk om. Dersom en skulle holde det direkte fisket med konvensjonelle
redskap i gang hele året, måtte det skje på bekostning
av kvantum avsatt til andre redskapsgrupper. Jeg må her
minne om at myndighetene har et ansvar for deltakerne i alle redskapsgruppene.
Avslutningsvis vil jeg nevne at det i 1998
med virkning fra 1. mars 1999 ble besluttet å innføre økte
minstemål på sei nord for 62 N. De nye minstemålene
ble innført etter råd både fra Havforskningsinstituttet
og Fiskeridirektoratet og har til hensikt å føre
til gunstigere beskatning av seien, slik at en på sikt
får større utnyttelse av bestanden.
Inge Myrvoll (SV): Statsråden åpnet med å si
at han var glad for spørsmålet. Jeg er ikke like
glad for svaret. Jeg er spent på om statsråden
er glad for oppfølgingsspørsmålene han
nå kommer til å få.
Statsråden unngikk at regulering av
fiskeriene ikke minst dreier seg om å søke bærekraftig
ressursforvaltning, og at reguleringene bør ha den effekten.
Ved å prioritere seinotflåten sørger
fiskeriministeren for at seien høstes som småfisk,
noe som innebærer ei dårlig ressursforvaltning.
Den selges attpåtil til dårlig pris fordi den ikke
er attraktiv i markedet.
Nå viste statsråden til at
minstemålet har økt, og det skal han ha ros for.
Samtidig jobber fortsatt seinotflåten på dispens
fra minstemålbestemmelsene. Det må jo være dårlig
ressursforvaltning. Dersom reguleringen hadde åpnet for
kystflåten med konvensjonelle redskap, jukse og garn, ville
den kunne fylt opp kvoten med halvparten så mange individer
til dobbelt pris. Ville ikke det vært en klok ressursforvaltning?
Neste spørsmål blir: Hvilke faglige etater har
støttet dagens regulering?
Statsråd Peter Angelsen: La meg si at jeg ikke er enig i de påstandene
som ble fremsatt av representanten Myrvoll. For det første
har seinotfisket lange og gamle tradisjoner i norsk fiskerinæring.
Det ligger ikke til reguleringsmyndigheten til fiskeristatsråden å uten
videre kunne ekskludere enkelte redskapsgrupper fra et fiske. Det
som også bør være klart, er at om man
har nedlagt forbud mot seinotfiske og overført ressursene
til konvensjonelle redskaper, er det ikke dermed sikkert at man
har greid å opprettholde et fritt fiske gjennom hele året
for denne gruppen. Reguleringen er nødvendig av hensyn
til ressursene. Jeg regner med at representanten Myrvoll, som representerer
SV, ser nødvendigheten av å ivareta hensynet til
ressursene og en bærekraftig forvaltning, og at det derfor
er nødvendig med innsatsregulering i alle fiskeriene.
Inge Myrvoll (SV): Jeg ser nødvendigheten av reguleringer
og er veldig opptatt av ei bærekraftig utvikling.
Statsråden svarte ikke på spørsmålet
om vi ville ha fått ei mer bærekraftig utvikling
ved å prioritere kystflåten med konvensjonelle
redskap. Han sa at jeg kom med en del påstander. Er det
en påstand at seinotflåten har dispens fra minstemålbestemmelsene?
Er det en påstand at den fisker småsei i forhold
til hva kystflåten ville ha gjort? Han svarte heller ikke
på spørsmål om hvilke faglige etater
han kan vise til som har støttet den reguleringa som nå er
satt ut i livet.
Jeg sitter med en del dokumentasjon fra Fiskeridirektoratet
i Nordland og Troms, og etter det jeg ser der, advarer man sterkt
mot det reguleringsopplegget som departementet har. Det samme gjør
fiskeriorganisasjonene. Så jeg spør på nytt:
Hvem lytter statsråden til? Hvorfor overser han egne fagetater
og fiskeriorganisasjoner i denne sak? Hvilke faglige råd
legger han til grunn?
Statsråd Peter Angelsen: Påstanden om at man ikke følger
rådene fra fagetatene, er ikke riktig. Det er jo nettopp
fagetatene til departementet som har gitt tilråding om
minstemål, og vi har ikke noen ordning med dispensasjon
fra minstemålbestemmelsene. Vi har fastsatt ulike minstemål
langs kysten, som det har vært hele tiden, men samtlige
minstemål ble økt i fjor høst.
Det som er opplegget, som skjer ved alle reguleringer, er
at organisasjonene får gi sine tilrådinger, som
går til Reguleringsrådet. Og Reguleringsrådet
gir sine tilrådinger sammen med fiskeridirektøren
til departementet. Det er de tilrådingene som i hovedsak
har vært fulgt. La meg si at det man i første
rekke har gjort av innstramninger fra departementets side utover
tilrådingene, er at vi har satt ned maksimalkvotene for
seinotfartøyer for på den måten å begrense – kan
man si – det enkelte fartøys utkomme av fisket
og interessen for seinotfisket.