Se også behandlingen av sak nr. 5 på formiddagsmøtet.

Marit Tingelstad (Sp): Det er tilfredsstillende å konstatere at Regjeringen får solid støtte for sine forslag til en nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsutvikling i grunnskole og videregående opplæring. Ikke overraskende er det Arbeiderpartiet og SV som støtter sentrum i denne prinsipielt viktige saken.

Senterpartiet er glad for at enhetsskolen skal videreutvikles ut fra prinsippet om det likeverdige opplæringstilbudet og med den skolebaserte vurderingen som fundament for skoleutvikling. Vi mener det er fornuftig å bygge videre på det verdifulle arbeidet som allerede er gjort både i grunnskole og videregående opplæring. Det er imidlertid viktig med større åpenhet i skolen, slik at brukerne og nærmiljøet får bedre innsikt og kan bidra positivt i skolens utvikling. Videre er det nødvendig med bedre kommunikasjon mellom de ulike utdanningsnivåer og bedre koordinering, slik at innsatsfaktorene blir nyttet på best mulig måte.

Skoleutvikling må skje innenfra og nedenfra, dvs. fra selve læringsarenaene. Motiverte lærere med endringslyst er den viktigste faktoren for at skolen skal kunne utvikle seg og møte de nye utfordringene offensivt.

Lærerens betydning for læring og skoleutvikling er også framhevet i meldingen. Førsteamanuensis Alfred Oftedal Telhaug gir sterk støtte til dette i en fersk kronikk i Dagbladet.

Det er viktig å la lærerne få arbeidsvilkår som stimulerer til undervisningsopplegg som de ut fra sin profesjonelle holdning vet gir den beste læringen.

Reformene har vært krevende for lærerne. Det må vi innrømme. Målstyrende læreplaner og prosjektorientert undervisning har vært en svær snuoperasjon, som krever en annerledes pedagogisk tenkning. Den forutsetter mye planlegging, tverrfaglig samarbeid og elevmedvirkning, som er tidkrevende. Målstyring betinger systematisk tilbakerapportering, som av mange oppfattes som unødig byråkratisering.

Et tenkt besøk på et lærerrom kan gi dette bildet: Et lærerkollegium i alderen fra 25 til 60 år. De eldre er i flertall. De unge, nyutdannede lærerne er entusiastiske på de nye læreplanenes vegne. Nå skal de få satt ut i livet det de lærte. De får følge av flere i 30-40-års alderen, og det diskuteres ivrig hvordan opplæringen bør foregå ved skolen. Rektor er positiv og støttende. I samme kollegium fins mange eldre lærere som har gjort en trofast innsats i mange år, men de har fått liten mulighet til etterutdanning i prosjektarbeid og IKT. At de føler seg litt utrygge, er naturlig. Det skal legges til at det er flere lærere i samme alder som hiver seg på dette nye og synes det er spennende. Men det er enda en gruppe. Det er dem som er motstandere av alt det nye og viser det tydelig. I tillegg må nevnes at det er et aktivt foreldreutvalg ved skolen.

I dette klassiske eksempelet blir skolelederens kompetanse og klokskap avgjørende for om denne skolen skal utvikle seg som en lærende organisasjon. Jeg er overbevist om at et eksternt inspektorat ikke er det som ville hjelpe dette kollegiet til å utvikle et godt læringsmiljø. Jeg mener tvert imot at slik kontroll vil virke mer avskrekkende enn korrigerende og stimulerende.

Jeg har derimot tro på at skolen vil ha nytte av såkalte kritiske venner og kollegabasert veiledning. Dette vil gi den nødvendige trygghet, som er så viktig for å yte maksimalt. Egenvurdering og evaluering av læringsprosessene vil dermed komme helt naturlig. Dette er viktig for å sikre at alle elever skal få en opplæring tilpasset deres forutsetninger.

Vurdering lokalt er bærebjelken i den nasjonale strategien. Senterpartiet er tilfreds med at nødvendig informasjonsinnhenting fra den enkelte skole ikke skal offentliggjøres, men være til hjelp for skolen, foreldre og kommunale myndigheter som grunnlag for videre utvikling. Opplysningene skal heller ikke benyttes til rangering av skoler. Dette vil bare føre til gapestokkstempel.

Det er bra at det nå skal settes i gang forsøksprosjekt med ekstern deltakelse på frivillig basis i enkelte fylker. For videregående opplæring forutsetter jeg at lærebedriftene deltar i dette arbeidet, som har kvalitetssikring, altså bedre opplæring, som mål; vi må ikke glemme at målet med vurdering er læring og forbedring.

Det er bra at sammenslåingen av Eksamenssekretariatet og Nasjonalt læremiddelsenter nå blir gjennomført. Alle høringsinstanser har støttet dette for å få koordinert og styrket utviklingsarbeidet fra sentralt hold. Komiteen understreker at Statens utdanningskontors rolle i forhold til utviklingssenteret må avklares.

Til slutt noen ord om ressurssituasjonen. Det går en diskusjon om hvorvidt forskjellene i ressursbruken i skolen truer enhetsskolen eller ei. Jeg støtter Regjeringen, som sier at det er viktig å følge utviklingen nøye, og kommuneøkonomien er avgjørende for at den offentlige skolen skal holde høy standard og god kvalitet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

André Kvakkestad (Frp): Representanten Tingelstad ser det som viktig at private skoler kontrolleres eksternt, slik at de holder den nødvendige standard og kvalitet. Dette kan Fremskrittspartiet også stille seg bak. Det som er spennende med Senterpartiet og deres syn, er at de ikke ønsker at det offentlige og deres skoler skal få samme kvalitetskontroll.

Nå har det i den siste tiden vært fremme i pressen at Senterpartiets representant er kritisk til sin egen regjerings godkjennelse av enkelte private, kristne skoler. Det kan vel ikke være slik at Senterpartiet begrunner sin forskjellsbehandling av offentlige og private skoler ut fra at en kontroll og evaluering på like kriterier kan medføre at det fremkommer resultater representanten Tingelstad ikke er glad for å få?

Marit Tingelstad (Sp): Det er mulig jeg husker kleint, men jeg kan ikke erindre at jeg selv har gått ut og sagt at de private skoler skal kontrolleres noe mer enn andre skoler. Alle skoler har sine tilsyn via Statens utdanningskontor, og alle skoler skal selv sørge for en kvalitetssikring av nettopp det jeg nå har framført i mitt innlegg, og det som står i stortingsmeldingen. Her skal det ikke være noen forskjell etter mitt skjønn.

Det har vært ganske mange spaltemeter med drøfting av privatskolene i forhold til de offentlige skolene i de siste dagene. La meg si det slik: I Senterpartiet har vi den holdning at mangfold er bra. Vi har likevel sagt at i noen tilfeller kan den offentlige skole bli lidende hvis mange private skoler utdanker de offentlige skolene. Da er vårt poeng at vi sørger for å ha en så god offentlig skole at det ikke blir så interessant å starte opp privatskoler. Det er det ene. Det andre er at vi må sørge for en økonomi til kommunene som er så solid at vi får gitt den offentlige skolen så gode rammevilkår som mulig.

Når det er sagt, er det en foreldrerett å velge for sine barn. Den har vi respekt for også i vårt parti. Det som står i Voksenåserklæringen om privatskolene, er selvfølgelig noe vi er forpliktet på, men det er ikke til hinder for at vi diskuterer grundig rammevilkårene for både den offentlige skolen og privatskolene.

Petter Løvik (H): Frå Høgre si side er det ikkje tvil om at det er den offentlege grunnskulen som må ha den sterkaste fokuseringa, og at det er den vi først og fremst må satse på å gjere betre. Men vi ser også på private skular som eit veldig verdifullt supplement, av fleire grunnar.

Det har i den seinare tid vore reist ein del tvil om Senterpartiet si holdning til privatskulane, jf. m.a. utsegner frå Johan J. Jakobsen til Aftenposten 10. juni. Representanten Tingelstad var også inne på i sitt svar no at det kanskje kan vere eit kriterium at offentlege skular blir skadelidande. Då er det eg saknar litt prinsipiell tenking frå Senterpartiet si side.

Foreldreretten er etter Høgre sitt syn noko vi ikkje kan vere for eller mot alt etter kva det medfører av andre ting. Dersom vi ikkje grip fatt i foreldreretten, som går på at foreldre sjølve skal kunne velje utdanning for sine barn, er det støtteordningane vi står igjen med, og støtteordningane har vi først og fremst for å sikre at alle, uavhengig av økonomi, skal ha tilgang til desse skulane. Eg vil gjerne vite: Kva er Senterpartiet sine innvendingar mot dei private skulane, og kva er det dei vil «vurdere», som det er sagt i det nemnde avisoppslaget?

I ein tidlegare replikk, til representanten Stråtveit, viste eg til at Kristeleg Folkeparti er i strid med sitt eige partiprogram når dei opnar for forsøk med karakterfrie ungdomsskular. Senterpartiet har ei like sterk formulering. Dei seier i sitt program:

«Senterpartiet vil arbeide for at det skal være et vurderingssystem i grunnskolen, med karakterer på ungdomstrinnet.»

Korleis passar dette inn når dei no vil opne for forsøk med det motsette?

Marit Tingelstad (Sp): For å ta det siste spørsmålet først: Senterpartiet er faktisk for skoleutvikling. Det er ikke sikkert at vi kan si det samme om Høyre til enhver tid, for de vil fortsatt ha alt som det har vært.

Når vi nå har fått en opplæringslov, der vi har alt lovverket samlet i én lov, og når vi har fått en rett for alle til videregående opplæring, er vi villig til å være med på å prøve ut forsøk med karakterfrihet på ungdomstrinnet, slik som statsråden var inne på i sin redegjørelse tidligere i vår. Det har vært mye diskusjon om dette i partiet. For to år siden var det ikke flertall for å si at vi ikke skulle ha karakterer.

Når det gjelder privatskolene, som representanten Løvik etterlyste mitt prinsipielle syn på, er jeg for at foreldreretten skal gjøres gjeldende for alle foreldre, både de som ønsker den offentlige skolen, og de som ønsker et annet alternativ.

Jeg ser også på private skoler som et interessant supplement, også når det gjelder å utvikle nye pedagogiske undervisningsformer, noe vi ser bl.a. i Montessori-skolene og i Steiner-skolene. Det er i de tilfellene der det er svært få elever i en kommune og ei grend, at prinsippene kan bli stående mot hverandre. Men jeg mener en må tenke foreldrerett enten foreldrene ønsker å velge den offentlige skolen eller en privatskole, og jeg er villig til å se på ordninger som gjør at vi kan bevare den offentlige skolen, til tross for at det kan være vanskelig når private skoler eventuelt kommer inn.

Rolf Reikvam (SV): Marit Tingelstad kom inn på enhetsskolen og var en forsvarer av enhetsskolen, sa hun – «det likeverdige opplæringstilbudet». I meldingen trekker en fram kostnader pr. elev, brukt som et eksempel på forskjeller også mellom kommunene når det gjelder å satse på utdanning. Meldingen viser at det er store forskjeller mellom kommunene. Noe av dette kan forklares på bakgrunn av befolkningssammensetting osv., men det er helt åpenbart at det kan ikke alt. Så mitt første spørsmål til Marit Tingelstad blir: De store forskjellene som er avdekket, bekymrer de henne? Ser hun noe faresignal? Hun sa at hun var enig i det som står i meldingen. Den har beskrevet det slik at det kan være noen faresignaler, men det skal følges opp. Vi har lagt inn et forslag som går på å sikre ressurstilgangen, dvs. å sette minstestandarder for ressurstilførsel. Så spørsmålet blir: Ville det ikke være naturlig for Senterpartiet, som er opptatt av det likeverdige tilbudet, å støtte forslaget fra SV som går på å lovfeste minstestandarder?

Marit Tingelstad nevnte også at karaktersystemet – evalueringssystemet, vurderingssystemet – ikke skal brukes til å rangere skoler. Vi vet at dette skjer i dag. Vi vet at i flere kommuner blir karakterstatistikker offentliggjort, og dette blir brukt til å rangere skolene – noen skoler er mer populære enn andre på bakgrunn av de individuelle fagkarakterene. Mitt spørsmål blir: Bekymrer det Marit Tingelstad at vi ser en utvikling der skolene blir rangert på denne måten? Ville det ikke da være naturlig å støtte forslaget fra SV om en avvikling iallfall på ungdomstrinnet av det individuelle karaktersystemet?

Marit Tingelstad (Sp): Jeg får begynne i den gale enden nå også og ta det siste spørsmålet først. Jeg er helt enig med representanten Reikvam, som synes det er uheldig at karakterer offentliggjøres, og at det på en måte skal bli konkurranse mellom skolene. Det er typisk i det konkurransesamfunnet vi lever i at det er om å gjøre å få poeng – sette poeng på alt som er, og dermed få vinnere og tapere. Det er jeg imot. Jeg er for at vi skal ha skoler som har en iboende utviklingsvilje som gjør at en klarer å ta vare på alle elever og gi et opplæringstilbud til alle elever, slik at det ikke er karakteren til slutt på det enkelte fag som skal være tellende, og jeg er ikke begeistret for det som skjer i en del kommuner, også i denne byen.

Så til forslaget om minstestandarder og lovfesting av det. Vi i Senterpartiet er veldig for lokalt selvstyre, og hvis vi skal lovfeste for mye av dette, mener vi at det blir enda mindre aktuelt for skolepolitikere på lokalt nivå å diskutere og utforme sin politikk. Vi har visse minstestandarder i og med lovverk og læreplanene, og jeg synes det er det som er det beste. Men det bekymrer meg absolutt at det er store forskjeller på ressurstilgangen, det skal SV ha rett i, og jeg er nettopp derfor svært opptatt av at kommuneøkonomien må sikres. Jeg vil minne om den kampen vi kjempet for to år siden da vi fikk økt overføringene til kommune- og fylkessektoren med 5 milliarder kr. Det var hardt her i salen, men vi greide det, og heldigvis er de midlene fortsatt med i systemet. Det er ikke nok, ser vi, for nå har det blitt øremerking på en hel del andre områder som gjør at områder settes opp mot hverandre, og vi må derfor følge godt med på utviklingen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Rolf Reikvam (SV): Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i to hovedkonklusjoner, slik jeg ser det, i meldingen. For det første sier meldingen at enhetsskolen ikke er i fare. Dette er meldingens konklusjon etter en forholdsvis omfattende drøfting av økonomien i grunnskolen. For det andre sier meldingen at det går tregt med å få til en omfattende innholdsendring i samsvar med de nye læreplanene – det gjelder både den generelle delen og de ulike faglæreplanene. Vi mangler dessuten, sier meldingen, gode systemer og rutiner for informasjon, og vi mangler en helhetlig plan for hvorledes vi skal sikre at læreplanene blir iverksatt rundt om på norske skoler. Kort sagt: Den kunnskap vi har, og den informasjon vi har, tyder på at det blir drevet for mye tradisjonell klasseromsundervisning.

Når det gjelder enhetsskolen og de økonomiske forholdene, drøfter meldingen dette på bakgrunn av tre parametre: En har sett på kostnadene pr. elev – gjennomsnittskostnaden pr. elev rundt om i kommunene, en har sett på egenbetaling – hvor stor egenbetalingen er, og en har også tatt opp IKT, tetthet av maskinvare og tilknytning til Internett.

Etter vårt syn er det urovekkende store variasjoner mellom kommunene når det gjelder kostnader pr. elev. Ytterpunktene er 29 500 kr og 115 000 kr pr. elev. Disse ytterpunktene kan forklares. Det som er mer alvorlig, er det faktum at 60 pst. av norske kommuner ligger mellom 30 000 kr og 50 000 kr pr. elev. Noen av disse forskjellene kan også forklares, men etter vårt syn er dette uttrykk for et ulikt opplæringstilbud, avhengig av hvilken kommune du bor i.

For å illustrere forskjellen kan vi ta som eksempel to skoler i to ulike kommuner som bruker ulike beløp pr. elev. Dersom vi tar utgangspunkt i en ungdomsskole som har tre parallellklasser á 25 elever, vil skolen i den kommunen som bruker 50 000 kr pr. elev – nå er det klart at ikke alt går ut til skolen, men vi kan likevel bruke eksempelet – ha 11 mill. kr til disposisjon, mens skolen i den kommunen hvor de kun bruker 30 000 kr pr. elev, bare vil ha 6,7 mill. kr til disposisjon for sin virksomhet. Det bør være åpenbart at en forskjell på over 4 mill. kr mellom disse to skolene som er underlagt samme læreplanverk og som skal drive samme type opplæring, må gå på likeverdigheten løs. Det blir ikke de samme mulighetene til gruppedeling, til prosjektarbeid eller til individuelle opplegg i disse to skolene som altså ligger i to forskjellige kommuner.

Når det gjelder egenbetaling, viser meldingen at kommunene krever egenbetaling for alt fra kladdebøker til annet undervisningsmateriell. Det er ganske åpenbart at hvis det kreves egenbetaling for undervisningsmateriell som er nødvendig for å drive undervisningen, er dette i strid med loven. Og det burde departementet ha sagt klart og tydelig, at en del av den egenbetalingen er i strid med loven, og at noe må gjøres med dette. Vi kan ikke sitte og se på at det blir krevd egenbetaling som man ikke har lov til.

Når det gjelder IKT, er vi glade for at vi har fått gjennomslag for vårt forslag, at det er enstemmighet om det i komiteen og at det er lagt fram som forslag til vedtak. Forslaget er kanskje rundt, men det er likevel litt mer forpliktende enn tidligere vedtak, fordi vi sier at vi skal starte med gjennomføringen, og vi har en tidshorisont på fire år for å realisere det som er målet med dette.

Når det gjelder innholdsreformen, dvs. innholdet i skolen, har jeg lyst til å peke på en viktig setning som flertallet understreker i innstillingen, nemlig at alle skoler skal definere sitt pedagogiske og faglige ståsted. Dette er viktig fordi det vil sikre at skolene gjennomdrøfter sin pedagogiske og faglige plattform, og at de gjennomdrøfter hva de egentlig driver med og hvorfor de gjør det de gjør. Det er også nødvendig for å sikre en god evaluering.

All vurdering starter med planlegging. Vi kan ikke vurdere hvis vi ikke er med på å planlegge. Det at elevene deltar i planleggingsarbeidet, er en absolutt forutsetning for at de også skal kunne være med og evaluere og vurdere det arbeidet som blir gjort. Det som går på planlegging, det at elevene deltar i den prosessen, er helt nødvendig for at de skal kunne være med og evaluere gjennomføringen og resultatet.

Jeg tar opp våre forslag som er gjengitt i innstillingen. Ellers har Arbeiderpartiet tatt opp de fellesforslagene som Arbeiderpartiet og SV står sammen om.

Presidenten: Rolf Reikvam har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

André Kvakkestad (Frp): SVs motstand mot evaluering og karakterer er godt og tradisjonsmessig forankret. SV har derimot valgt å legge til grunn geografi. Bosted skal være avgjørende for hvilken skole en skal kunne gå på. Ser ikke Sosialistisk Venstreparti problemer ved at mer eller mindre objektive karakterer, som også gir elevene tilbakemelding om muligheter til forbedring, byttes ut med middelalderens føydalistiske stavnsbånd? For det er jo det som ligger i Sosialistisk Venstrepartis praktiske politikk, nemlig å legge geografi til grunn for opptaket. Altså vil SV nekte elever fra Oslo Øst å gå på skole i Oslo Vest. Fra Fremskrittspartiets ståsted er dette betenkelig, også fordi dette vil føre til isolasjon og manglende forståelse for hverandres hverdag og problemer. For det kan vel ikke være slik at det er for å høyne kvaliteten på skolene på vestkanten at SV vil fjerne elevene fra østkanten?

Rolf Reikvam (SV): Kvakkestad startet med et postulat som er galt. Han sa at vi er imot vurdering. Det er positivt galt. For når han postulerer det, kan han ikke ha lest innstillingen og våre merknader der. Vi er for vurdering. Vi er for skolebasert vurdering. Vi er for at de ulike forvaltningsnivåene skal få tilbakemeldinger, at skolene skal få vurdere sin egen virksomhet og gi tilbakemeldinger på prioriterte satsingsområder innenfor utdanningssektoren. Vi er for kvalitative mål, og dette er jo nettopp skolevurdering.

Det er de som deltar i skolehverdagen, lærere, elever og andre, som er med og foretar vurdering av den læringsprosessen som har foregått i løpet av en bestemt periode. Og som jeg presiserte i min innledning: Skal dette ha noen hensikt, må de som skal være med og vurdere, også være med og planlegge. Ellers har ikke vurdering noen hensikt. De som skal vurdere, vil ikke se verdien av vurderingen hvis de ikke har vært med på selve planleggingsfasen, dvs. at de har vært med på å planlegge undervisningen, og på denne måten har forutsetninger for å se hvor langt man har kommet i forhold til de målene som ble satt da man startet planleggingen.

Det er korrekt at vi ikke tror på at ensidige fagkarakterer basert på at elevene skal gulpe opp visse faktakunnskaper på en bestemt måte, er noen god måte å vurdere på. Derfor har vi, som representanten har oppfattet, foreslått å avvikle dette karaktersystemet i grunnskolen.

Arne Lyngstad (KrF): Representanten Reikvam gjorde i sitt innlegg spørsmålet om hvorvidt enhetsskolen står i fare, til et hovedpoeng, drøftet økonomien og kom inn på utviklingen når det gjelder egenandeler i skolen.

Representanten Reikvam er en politiker som ofte ønsker å problematisere påstander i norsk skolepolitikk, og jeg er glad for bekymringen han har over økte egenandeler i offentlig skole. Kristelig Folkeparti mener det statlige tilsynet må kunne gi pålegg om endret praksis dersom det tas betaling for læremidler, utstyr og aktiviteter som er nødvendige for opplæring etter læreplanverket. Men i en merknad sier Sosialistisk Venstreparti at økte egenandeler kan svekke oppslutningen om den offentlige skolen, og så foretar de i den samme merknad en kobling mellom standarden på den offentlige skolen og ønsket om å starte privatskoler. Det siste er jeg for så vidt enig i, at det er en kobling her. En god offentlig skole er det beste vernet mot en sterk privatskolebølge. Men det gjelder ikke bare økonomiske forhold. Vel så mye betyr og vel så viktig er faktisk skolens innhold, og dermed blir dialogen med foreldrene her svært viktig for å unngå denne privatskolebølgen som Sosialistisk Venstreparti er opptatt av. Men logikken i koblingen mellom økte egenbetalinger i offentlige skoler og faren for flere privatskoler mener jeg er heller tvilsom, for elever i privatskoler må jo betale skolepenger, og dermed blir det økte egenbetalinger dersom de velger det skoleslaget. Jeg aksepterer at Sosialistisk Venstreparti er skeptisk til private skoler når det gjelder livssyn og pedagogisk alternativ, men ser ikke SV her skriften på veggen, en vegg som ikke finnes?

Rolf Reikvam (SV): Egenbetaling er et uttrykk for offentlig fattigdom. Det tror jeg vi kan være enige om. Det at kommuner og skoler krever inn egenbetaling, skyldes rett og slett at deres budsjetter er for små, og derfor går de til dette skrittet og får aksept for å ta betalt for en del av de tingene som de egentlig ikke burde, og – etter min oppfatning for en del av dem – ikke har lov til å ta betaling for. Når det blir økt egenbetaling, vil folk oppfatte det som at den offentlige skole ikke holder mål, og at den offentlige skole er i forfall. Dette tror jeg er med på å svekke oppslutningen om den offentlige enhetsskolen, som det er viktig og helt avgjørende å ta vare på.

Jeg mener helt klart at det er en slik sammenheng som vi har pekt på, og at det er grunn til å rope et varsku. Jeg er enig med representanten Lyngstad i at egenbetaling i seg selv sikkert ikke er den sterkeste grunnen for at mange ønsker å etablere private skoler. Det er jeg enig med ham i. Men det er et moment som er et uttrykk for den offentlige fattigdom, og som også er med på å påskynde prosessen i retning av flere privatskoler. Nå skal vi ikke dramatisere andelen privatskoler. Det er ikke det som er viktig for meg, å fortelle at det skjer en voldsom oppblomstring, men vi ser en tiltakende tendens. Det bekymrer meg, og det burde også bekymre andre at flere private skoler er med på å svekke den offentlige enhetsskolen.

Inge Lønning (H): Jeg har to spørsmål til representanten Reikvam. I Dagbladet på lørdag står det en kronikk av en av seniorene i norsk skoleforskning, førsteamanuensis Alfred Oftedal Telhaug, som bl.a. slår fast følgende:

«Vi vet i dag at den gode skolen ikke kan kjøpes for penger om vi bruker pengene på rammefaktorene. Der er ingenting i alle våre forskingsfunn eller mangelen på funn som tyder på at penger anvendt på rammefaktorer gjør skolen bedre.»

Så sier han litt lenger frem i samme kronikk – det gjelder folkevisdommen at det er læreren som er nøkkelfaktoren i skolen:

«Og nå har etter hvert denne innsikten også blitt påvist av forskningen, for forskningens eneste sikre funn om hva som gir gode læringsresultater, er at prestasjonene varierer først og fremst fra klasse til klasse.»

Mitt spørsmål er: Bekymrer det representanten Reikvam at skoleforskningen overhodet ikke støtter opp under det som er hans hovedsynspunkt om ressursenes og rammefaktorenes avgjørende betydning når det gjelder kvaliteten i skolen? Eller litt mer tilspisset: Bekymrer det ham at forskningen sier det stikk motsatt av det SV sier?

Så det andre spørsmål: SV argumenterer sterkt mot karakterer i enhver sammenheng. SV går et skritt lenger enn Arbeiderpartiet, som bare vil intensivere forsøksvirksomheten uten karakterer. Riktignok forskutterer også Arbeiderpartiet konklusjonen, men SV vil ha en plan for avvikling av karakterene på ungdomstrinnet. Nå sier både SV og Arbeiderpartiet at vi har en 13-årig enhetsskole. Hvorfor i all verden er man da så beskjeden at man stanser med ungdomstrinnet? Hvorfor ikke ta med videregående opplæring også? Er ikke dette en halvhjertet form for krig mot karakterer?

Rolf Reikvam (SV): La meg først få presisere at SV ikke har sagt at vi har en 13-årig enhetsskole i dette land. Det står ikke i innstillingen, og vi har heller aldri sagt dette. Inge Lønning bekymret seg over at han ikke har fått sjansen til å stemme for eller imot et forslag om å fjerne karakterene på ungdomstrinnet, men jeg kan berolige ham, for i forbindelse med St.meld. nr. 32, som gjelder videregående skole, skal nok Inge Lønning og andre få sjansen til å støtte et forslag om å redusere bruken av karakterer også i videregående skole. Det kommer nok! Lønning skal få sjansen til å være med på det også.

Jeg er enig med Inge Lønning og Telhaug i at læreren er nøkkelfaktoren for en god skole. Men det er klart at det er sammenheng mellom ressursinnsats og antall lærere. Det burde være åpenbart for alle og enhver at hvis hver klasse har et visst antall timer til disposisjon og dermed muligheten til å sette inn en større lærerressurs, dvs. flere lærere på en klasse, vil jo dette, i og med at lærerne er en nøkkelfaktor, nettopp passe inn i det som Telhaug er opptatt av, nemlig å legge til rette for at vi har en skole med godt utdannede lærere og god dekning av lærere i hver klasse. Dette er midt inne i smørøyet, der vi i SV holder til, og der vi hadde ønsket at Høyre også hadde vært. Det er nemlig de økonomiske rammefaktorene som sikrer et visst antall lærere på hver klasse og gir anledning til gruppedeling, vi jakter på. Det er det vi ønsker å slå fast minstestandarder for. Jeg føler at vi er godt på linje med det som forskning viser, hvis en da fastsetter minstestandarder etter minste timetall, som åpner for et minste antall lærertimer pr. klasse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helene Falch Fladmark (V): Stortinget diskuterer i dag kvalitetsutvikling i skolen. Tydeligvis er det enighet blant alle partiene om at kvalitet i skolen er viktig, men det er sprikende oppfatninger om hva kvalitet er, og hvordan den kan utvikles.

Etter Venstres vurdering er den gode skole kjennetegnet ved at det er en lærende organisasjon som hele tiden vurderer sin egen virksomhet og fokuserer på elevenes læring, og der skolenes brukere og omgivelser deltar i utviklingen. Det er med glede jeg kan konstatere at det er en kvalitetsutvikling etter disse prinsippene Stortingets flertall slutter opp om i dag.

Venstre vil sikre enhetsskolen, som skal være en felles møteplass for barn med ulik sosial og kulturell bakgrunn. Men det er en misforståelse når Arbeiderpartiet sier det er flertall for å si at vi har en 13-årig enhetsskole i Norge.

Det vi konstaterer i merknadene, er at også videregående opplæring er et felles møtested for nær sagt all ungdom. Venstre er opptatt av at skolene skal gjenspeile det mangfoldet elevgruppene består av. Det betyr bl.a. at skolene må få frihet til å utvikle sin skole etter utfordringene lokalt. Derfor vil vi gjenreise skolene til selvstendige institusjoner der kreativitet og skaperkraft blant den enkelte lærer og elev skal dyrkes fram – ikke kveles av direktiver ovenfra eller av ensrettet undervisning.

Den som har lest litt organisasjonsteori, vet at utvikling har best grobunn der det finnes menneskelig engasjement og rom for handling. Nettopp derfor er det så viktig at en strategi for kvalitetsutvikling i skolen har den enkelte skole som utgangspunkt, slik Regjeringen har fått gjennomslag for.

Premissene som skal ligge til grunn for vurderings- og kvalitetsarbeidet, er at arbeidet skal stimulere til utviklings- og nyskapingsarbeid, ikke fokusere på kontroll. Det skal sikre god kommunikasjon mellom ulike nivåer og alle som er involvert i den enkelte skoles utvikling, nemlig skolens ledelse, lærerne, elevene, foreldrene og lokalsamfunnet. Det er viktig at alle disse aktørene deltar i utviklings- og vurderingsarbeidet. Eksterne veiledere kan bidra med generell innsikt og hjelpe skolene til å evaluere sin virksomhet.

Et slikt system vil bidra til større åpenhet om skolens virksomhet, noe jeg mener er svært viktig for at engasjementet og kunnskapen om skolen blir større, og dermed gir et godt grunnlag for videre utvikling.

Det er også svært viktig at rapporteringsrutinene skal forenkles og forbedres, og at informasjonen som innhentes fra skolene, skal ha praktisk nytteverdi for utviklingsarbeidet. Altfor mange skoleledere og lærere sliter med å fylle ut skjemaer og rapporter som gir liten mening for dem, og som kanskje ikke alltid er like meningsfylte for mottakerne heller.

Venstres kamp mot byråkrati i skolen har fått gjennomslag i teorien. Nå gjelder det at perspektivet om et enklere Norge også vektlegges i praksis når nye rutiner skal etableres, slik at krefter til utviklingsarbeid blir utløst.

Regjeringen har med andre ord fått gjennomslag for en strategi som legger opp til økt lokalt handlingsrom og mindre byråkrati. Den som lyttet til utdanningsdebatten 7. mai, burde dele min undring over hvorfor partiet Høyre ikke støtter en slik strategi. I den debatten tok representanter fra Høyre sterkt til orde for å styrke den lokale friheten og mangfoldet i Skole-Norge.

I merknader og forslag til denne stortingsmeldingen går partiet inn for det motsatte. Høyre ønsker et sentralt kontrollorgan og vil ha flere standardiserte prøver. Jeg må få spørre Høyre: Hva mente partiet om mangfold og lokal handlefrihet? Tror virkelig Høyre det blir mangfold av mer standardisering, eller nyskaping og kvalitetsutvikling av kontroll?

Nei, jeg tror de som kjenner skolen i Norge best – elevene, lærerne og foreldrene – er takknemlige for at Stortinget i dag velger en strategi for kvalitetsutvikling der kunnskap om den enkelte skole og lokalt engasjement er hovedfundamentet.

Dette er en erkjennelse av at de som kjenner hvor skoen trykker, er de beste til å utvikle skolen videre. Eksterne veiledere kan bidra til å belyse skolens utviklingspotensial ved å trekke på andre erfaringer. Vi som arbeider på et nasjonalt plan, skal definere retningen på utviklingen og legge til rette for at de som skal gjøre jobben i praksis, får mulighet til det.

Dette er etter min mening det beste grunnlag for en kontinuerlig utvikling av skolen, slik at barn og unge får et best mulig grunnlag for å skape seg et godt liv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Petter Løvik (H): Heilt kort i denne omgangen til spørsmålet om Høgre sitt syn på kontroll.

Vi koplar fridom i metode med kontroll på mål. Det er det som er Høgre sin måte å gjere dette på. Eg kan gjerne utdjupe det seinare.

Eg må innrømme at eg blir litt matt og oppgitt av og til. Når eg utfordrar Senterpartiet på at deira program er i strid med forslaget om forsøk med karakterfri ungdomsskule, får eg til svar at grunnen er at Senterpartiet er for skuleutvikling. Når eg konfronterer Kristeleg Folkeparti med at dette forslaget også er i strid med deira program, i strid med landsmøtevedtak dei har gjort, får eg det svaret at her var det jo gjort andre vedtak som opna for dette. Og det vedtaket som det er vist til, går rett nok på at Kristeleg Folkeparti meiner at ein sterkare grad av uformell vurdering i ungdomsskulen bør utviklast i tillegg til den formelle. Det er eit hav av avstand mellom det å ha karakterfri vurdering i tillegg til og å ha det i staden for karakterar. Det å ha karakterfri vurdering som tilleggsvurdering er sjølvsagt vi i Høgre 100 pst. einige i.

Eg veit ikkje om Venstre er like lettsindige i omgangen med sitt partiprogram som dei to andre sentrumspartia, men eg skal la representanten Fladmark også få svare på det, med presidenten si godkjenning. Venstre si programformulering om dette er:

«Venstre vil opprettholde karakterene fra ungdomstrinnet.»

Då er mitt spørsmål: Er det verkeleg slik at Venstre vil bryte med dette og hjelpe Arbeidarpartiet og SV til å uthole karaktersystemet, eller vil dei røyste for Høgre sitt forslag, som gir høve til å følgje opp programmet?

Helene Falch Fladmark (V): Representanten Løviks spørsmål gav meg anledning til å referere fra det siste landsmøtevedtaket i Venstre når det gjelder karakterer i skolen, som vi hadde et punkt om i det skoleprogrammet som vi vedtok, nemlig punkt 14, «Ikke bare karakterer»:

«Elevens evne til å oppfatte og tilegne seg kunnskap måles i dag for mye i form av karakterer. Det er ikke holdbart at det arbeidet elevene legger ned i løpet av et år ene og alene skal resultere i en bokstav eller et tall. Den individuelle vurderingen må styrkes, og det må utvikles et vurderingssystem som fremmer utvikling og læring hos eleven og inspirerer til engasjement og videre arbeid.»

Nettopp dette programpunktet føler jeg er veldig sterkt og godt ivaretatt i det stortingsmeldingen legger opp til, og som Venstre støtter i innstillingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Synnøve Konglevoll (A): I Voksenåserklæringa heter det bl.a.:

«En desentralisert skolestruktur er et viktig kjennetegn på enhetsskolen. De økte forskjellene i skoletilbudet mellom kommuner og regioner undergraver enhetsskolen som bygger på likeverdighet i undervisningstilbudet i hele landet. En sentrumsregjering vil sikre en kommuneøkonomi som gjør det mulig å opprettholde grendeskoler og et desentralisert skolemønster.» … «For å klare dette, er det i tillegg nødvendig med visse nasjonale standarder for skoleverket og gjennomgang av kriteriene i inntektssystemet til kommunene.»

Nå er det snart to år siden Voksenåserklæringa ble skrevet, og i forbindelse med denne debatten om enhetsskolen kan det være grunn til å oppsummere hvor langt man er kommet. Nasjonale standarder klarte man å gå bort fra allerede etter ett år. I fjor, da Regjeringa la fram forslag til opplæringslov, var de blitt borte.

Og, når det gjelder grendeskolene, hva ser vi der? Jo, vi ser at grendeskoler legges ned, og enda flere hadde vært lagt ned om det ikke var for at Regjeringa foretok en livredning i fjor høst ved hjelp av skjønnsmidler fra Kommunaldepartementet.

Kommuneøkonomien, som man skulle forbedre, var i 1998 ifølge KS verre enn i 1997, da Regjeringa overtok, og det ser ut til at den er enda verre i 1999 enn den var i 1998 – en forverring som ifølge KS går ut over barn og unge.

Det kan i noen tilfeller være riktig å legge ned en grendeskole, f.eks. i en kommune der folketallet har gått ned, men når årsaken til at grendeskolen legges ned er at kommunen ikke har råd, da er det sterkt å beklage. Men det skjer dessverre. I tillegg til det har sentrumsregjeringa innført noe helt nytt. Vi ser det i Vågan, vi ser det i Tana. Og jeg har snakket med mange kommunepolitikere som er bekymret for at det skal skje i deres lille kommune at en skole må legges ned fordi departementet godkjenner søknader om private skoler over en lav sko, uten å skjele til elevgrunnlaget i kommunen. For hver elev som begynner i den private skolen, mister kommunen nesten 30 000 kr. Dermed svekkes et skolebudsjett som ofte har måttet tåle mange kutt fra før. Så Regjeringa klarer ikke å oppfylle sine løfter om en bedre kommuneøkonomi og bevaring av grendeskoler, den sørger tvert imot for en utvikling som går den motsatte veien.

I meldinga heter det likevel på side 29:

«Etter departementet si vurdering tilseier ikkje dei analysane som er lagde fram i meldinga her, at det er grunnlag for å fremje nye forslag om endringar i finansieringssystemet for kommunesektoren.»

Og lenger nede på samme side heter det:

«Så langt er det etter departementet sitt syn ikkje grunnlag for å hevde at variasjonane i kommuneøkonomien i seg sjølv truar prinsippet om likeverdig opplæring sett i lys av dei krav som ligg i lov- og regelverk.»

Og bare for å slå det fast én gang til: Regjeringa foreslår i meldinga ingen endringer i lov- og regelverket. Så da er det med andre ord ingenting som truer enhetsskolen.

Jeg legger merke til at i de sitatene jeg refererte, er det departementet som mener at det ikke er grunnlag for å fremme forslag om endring i finansieringssystemet for kommunene, og det er departementet som mener at det ikke er grunn til å hevde at variasjonene i kommuneøkonomien truer prinsippet om likeverdig opplæring. Man kan jo spørre seg om dette er et utslag av at «jeg vil, men ikke departementet». Uansett kommer vi ikke bort fra at det er Regjeringa, og det er sentrumspartiene, som på denne måten sier helt det motsatte av det de sa i Voksenåserklæringa. Jeg kan jo gjenta det, for det var nemlig litt schwung over de formuleringene som stod der:

«De økte forskjellene i skoletilbudet mellom kommuner og regioner undergraver enhetsskolen som bygger på likeverdighet i undervisningstilbudet i hele landet.»

Men det var da, det, og ikke nå.

Statsråd Jon Lilletun: Korleis står det til med skulen vår? Kva grep bør vi gjere for å auke trivselen og kvaliteten på læringa i skule og lærebedrift for å gje elevar og lærlingar hjelp til å lære meir om det som er viktig og verdt å lære?

Både vurderings- og utviklingsperspektivet står sentralt i stortingsmeldinga «Mot rikare mål». Skuleutviklingsperspektivet er lyfta fram som eit mål i erkjenning av at forbetring av praksis berre kan skje gjennom fornyingsarbeid heilt ned på klasseroms- og verkstadnivå. Hovudsaka for meg har vore å få tydeleg fram at vi fyrst og fremst treng ein samla nasjonal strategi for korleis aktørane på alle nivå saman kan gjere sitt til å fornye og forbetre praksis i skule og lærebedrift. Eg vil minne om at komitefleirtalet streka under dette i ein merknad til statsbudsjettet for inneverande år.

Frå eit mindretal i komiteen blir Regjeringa kritisert for ikkje å ha lagt fram forslag om eit nasjonalt vurderingssystem, slik Stortinget i si tid bad om. Dels handlar dette kanskje like mykje om bruk av ord som om realitetar. Når eg ikkje har brukt omgrepet «nasjonalt vurderingssystem» i meldinga, er det fyrst og fremst fordi det lett ville flytt tyngdepunktet frå skuleutviklingsprosess til sentrale system for måling og kontroll av læringsresultat, produkt.

Meldinga er like fullt klar på at vi treng gode opplegg for evaluering av det som skjer i skule og lærebedrift, for å få meir påliteleg kunnskap om kva som gjev god læring. I tillegg til meir systematisk intern skulevurdering vil Regjeringa m.a. vidareutvikle opplegg for evaluering gjennom brukarundersøkingar og forbetre tilstandsrapportering frå utdanningsdirektørane og system for innhenting av statistikkdata, ha meir systematisk gjennomgang av tilstanden på enkeltområde i skule og lærebedrift, vidareutvikling av nasjonale karakter- og læringsstøttande prøver og kartleggingsprøver og vidareføring av norsk deltaking i internasjonale undersøkingar. Regjeringa si drøfting av vurderingsoppgåvene i meldinga er altså ikkje einsidig konsentrert om eigenvurdering på og i regi av den enkelte skulen.

Utgangspunktet i meldinga er: Kvalitet blir skapt lokalt, i klasserom, verkstad og skule. Derfor må den konkrete utforminga av metodar og strategiar for vurderings- og kvalitetsarbeid i skulen forankrast lokalt. Samstundes skal det sjølvsagt vere i samsvar med nasjonale mål og premissar. Eg synest fleirtalet i komiteen har balansert dette på ein god og dekkjande måte når dei seier at

«staten fastsetter de nasjonale mål, etterspør resultater på forskjellige områder og iverksetter nasjonal satsing, men det er opp til kommunesektoren å definere redskapene for utviklingsarbeidet».

Eg er glad for at eit relativt breitt fleirtal i kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen sluttar seg til hovudlinjene i stortingsmeldinga. På visse punkt har komitefleirtalet gjeve utfyllande merknader som presiserer og utdjupar meldingsteksten på ein positiv og god måte. Det gjev nyttige signal både for det vidare arbeidet i departementet og for oppfylginga lokalt i kommunar og fylkeskommunar og i den enkelte skulen eller lærebedrifta. Eg registrerer m.a. at fleirtalet er oppteke av

• å stimulere til omorganisering og bruk av nye arbeidsmåtar

• å dra elevar, foreldre/føresette og partane i arbeidslivet meir aktivt inn i vurderings- og kvalitetsarbeidet

• å forbetre systema for nasjonal rapportering og samstundes unngå meir byråkrati og unødvendig rapporteringsplikt

• å supplere tradisjonelle testar og prøver med metodar som fangar opp alle sider ved læringsarbeidet

Komiteen støttar forslaget om eit forsøksprosjekt med å opne skulen for eksterne ressursgrupper, såkalla «kritiske venner». Eg trur eit slikt prosjekt kan flytte fokuseringa frå ein lite fruktbar debatt om kontroll og inspeksjon til ein meir konstruktiv dialog om korleis skulen kan dra nytte av kontakt med og impulsar og råd frå miljø og ressurspersonar utanfrå. Eg er vidare svært godt nøgd med at komitefleirtalet støttar forslaget om å samla ressursar og kompetanse som i dag er spreidde på fleire instansar, i eit nasjonalt utviklingssenter. Komitefleirtalet etterlyser på dette punktet ein del avklaringar når det gjeld arbeids- og oppgåvefordeling og organisasjonsstruktur, m.a. i forhold til utdanningskontora. Eg ser klart at det er behov for å gå opp nokre grenseoppgangar, og vil kome attende til Stortinget med ei nærare vurdering av dette, slik det er bede om i innstillinga.

På eitt sentralt område utfordrar ein samla komite Regjeringa: når det gjeld satsing på IKT som pedagogisk arbeidsverktøy i skulen. Det framgår ikkje klart av forslaget kor langt komiteen vil gå når det gjeld t.d. statleg økonomi til investeringsoppgåver, som i utgangspunktet er eit kommunalt ansvar.

Eg lova i den utdanningspolitiske utgreiinga mi i mai at eg seinare i år ville leggje fram ein revidert nasjonal handlingsplan for bruk og utvikling av IKT i utdanninga. Det vil vere naturleg for meg å sjå komiteen sitt forslag i samanheng med dette planarbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grete Knudsen (A): Jeg er helt enig med statsråden i at komiteflertallet har funnet en fin balanse mellom nasjonal og lokal vurdering og vektlegging mellom dem. Et av de få områdene der Arbeiderpartiet og SV er uenig med regjeringspartiene, er når det kommer til ressurssituasjonen. Synnøve Konglevoll viste til hva KS har sagt om økonomien for 1998 og også for inneværende år, nemlig at den situasjonen også går ut over barn og unge. Også undersøkelser som Lærerlaget nå har foretatt i 199 av sine lokallag, har vist at for å kunne greie å oppfylle en egenandel for eldrereformen, har man tatt midler fra spesialundervisningen, fra delingstimene osv. Men statsråden sier i meldingen at det ikke er større ulikheter nå enn at man kan leve med det.

I et TV 2-program den samme kvelden som komiteen avgav innstillingen sin, ble det offentliggjort at det helt konkret er eldrepengene som blir tatt fra skolen, og så sier statsråden at han vil vurdere enten øremerking eller å gå mye mer over til helt frie midler, slik at det ikke spesielt er skolen som blir skadelidende.

Jeg tror ikke at man kan fortsette en ordning der skolen til de grader lider, slik det er kommet frem i flere undersøkelser. Og spørsmålet er: Vil statsråden nå ta i bruk øremerkede midler, eller har han startet den andre delen av arbeidet – nemlig å gå over til enda mer av de frie midlene?

Statsråd Jon Lilletun: Eg har gjennom ganske fyldige rapportar frå utdanningsdirektørar og andre dokumentert ein situasjon med forskjellar i skulen, men med dei konklusjonane som eg trekkjer, at det ikkje er grunn til å seie at somme ikkje oppfyller lova sine minstekrav. Men eg har òg sagt at i dei kommunane som har lege lågt lenge, er det urovekkjande, og der vil vi fylgje utviklinga nøye.

Så har denne debatten gått vidare – slik som komiteleiaren seier – og det er sagt at Lærerlaget har ei undersøking som er slik og slik, og som på ein måte viser at konsekvensen av dei store satsingane på andre sektorar vil gå ut over skulen. Eg fekk òg av TV 2 – som det vart nemnt her – opplyst at komiteleiaren ynskjer å drøfte andre måtar å organisere overføringane til skulen på, for å unngå akkurat det. Det vart ikkje framstilt for meg som at det her låg føre noken konklusjon frå Arbeidarpartiet si side, men at ein ynskte å drøfte det. Det synest eg òg det er grunn til å gjere. Difor har eg teke imot den utfordringa og sagt at dersom utviklinga etter dei opplysningane som vi har lagt fram her, viser ein meir dramatisk situasjon, er det klårt at vi må sjå på det, og vi har sagt vi skal fylgje utviklinga nøye.

Eg trur at det lokale sjølvstyret hadde vore best tent med at vi i minst mogleg grad hadde øyremerkt. Men no har både regjering og eit nesten samrøystes storting i stor grad gjennomført desse store satsingane, og der har øyremerking vore med. Dermed er det klårt at då er på ein måte vedtaka gjorde. I den situasjonen står vi, og så må vi fylgje utviklinga. Den debatten som komiteleiaren har invitert til, vil statsråden delta i.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Ursula Evje (Frp): Statsråden har nettopp tatt opp to forhold som jeg synes det er viktig å se litt nærmere på.

Det ene kom han inn på i replikksvaret sitt. Det er lovens minstekrav, ja lovens minstekrav til system, bygninger og timer, ikke minstekrav i forhold til kunnskapsmål hos den enkelte elev.

Videre hadde han i sin innledning noe å si om det som er viktig å lære, og da er det naturlig å undres over hvem som til enhver tid definerer hva som er viktig for alle å lære, og hvordan dette målet om det viktige oppnås. Hvilke kriterier legger statsråden til grunn for sin strategi for vurdering og utvikling av «einskapsskulen» nettopp for å komme fram til hva som er viktig å lære? Kvaliteten blir skapt lokalt i forholdet mellom den enkelte lærer og det enkelte barn – og kunnskapen sitter faktisk hos det enkelte barn. Innenfor et utviklingsperspektiv som statsråden er veldig opptatt av – hans brennende ønske om å utvikle videre, lage forsøk, få forsøkene igjennom – må det være betimelig å spørre om staten, ved statsråden, fastsetter nasjonale mål og kriterier for dette, og i henhold til nettopp hva.

Statsråd Jon Lilletun: Eg siterte i mitt innlegg det som komitefleirtalet har summert opp av kva som er viktig å lære. Det synest eg var ganske gode formuleringar, og det var dei eg tok med vidare.

Kva eg så er oppteken av, både i forsøk og i utviklingsarbeid lokalt, som representanten Ursula Evje kom inn på, skal eg prøve å seie litt om. Nokre andre talarar har òg vore inne på det i dag.

Reform 94 og Reform 97 inneheld spennande ny tenking om lærarrolla, elevrolla og prosjektbasert læring. Vidare har vi fått veldig gode dokumentasjonar på at det er i den grad ein klarar å engasjere eleven i deltakinga av læringa, eleven får læringsutbytte. Engasjementet tel meir enn rammefaktorane rundt.

Undersøkingane viser vidare at vi ikkje har kome i mål med reformene når det gjeld desse tilhøva. Det er ei utvikling på gang, men ikkje i så stor grad som vi kanskje trudde. Det er viktig at vi no får angsten vekk frå læraren, som på ein måte har følt ei byrde på sine skuldrer som er vorten tildelt han av oss sentrale politikarar, og i staden kjem med ei tillitserklæring til han om at vi trur det er mogleg å få til ei nasjonal utvikling. Vi skal lage eit system, slik eg prøvde å forklåre i innlegget mitt. Vi er ikkje ferdige med det, det vedgår eg, men vi har vist til ein veg for korleis vi kan finne balansen mellom det lokale engasjementet og arbeidslysta, og likevel ha eit nasjonalt oversyn over kva resultat vi får ut av det.

Inge Lønning (H): At resultatene skapes lokalt, er det ingen uenighet om. De skapes selvsagt i det daglige arbeid i det enkelte klasserom.

Det som er spørsmålet, er hvorledes kan man utløse de skapende kreftene i skolemiljøet i den enkelte klassesituasjon, og samtidig sikre at det er nasjonal likeverdighet når det gjelder læringsresultater. Det er på det punkt jeg har følelsen av at den melding statsråden har lagt frem, ikke gir noe svar, fordi den i det hele tatt ikke gir noe klart svar på hvordan den nasjonale likeverdighet skal tilveiebringes. Man kan si uendelig mye vakkert om det lokale initiativ, men hvis vi vil fastholde prinsippet om at vi skal ha et likeverdig nasjonalt skoletilbud, skylder statsråden å gi et svar på hvorledes dette nasjonale hensyn skal ivaretas.

Jeg påpekte i mitt innlegg tidligere i dag at det avsnittet som handler om erfaringer fra andre land, er det tynneste av samtlige avsnitt i hele meldingen, og det er i det hele tatt ikke, så langt jeg kan se, gjort noe forsøk på å trekke veksler på erfaringer fra andre land og deres skolesystem. Jeg vil gjerne høre statsråden kommentere litt nærmere hvorfor han ikke har gjort noe forsøk på å vurdere de muligheter som måtte ligge i andre lands måte å gjøre dette på?

Jeg siterte tidligere i dag fra statsrådens intervju med Aftenposten i går, og jeg har et spørsmål i den sammenheng: Når det gjelder privatskoler, bruker statsråden ordene kontroll og kontrollør, og avviser ethvert selvbetjeningsprinsipp. Det er ingen som etter eget skjønn skal invitere kritiske venner der. Hvorfor er det som er riktig når det gjelder private skoler, spinn galt når det gjelder den offentlige skolen?

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg seie meg glad for at representanten Lønning sa det var eit godt sitat og ganske godt uttrykt, men sanninga er at det er likebehandling av private og offentlege skular. Vi har ein del føresetnader til dei skulane vi godkjenner. Dei får sjølvsagt unntak: Steinerskulen når det gjeld pedagogisk fridom, og livssynsskulane når det gjeld meir å fordjupe seg i si retning. Dei skal likevel lære det som er allment, og det er utdanningskontora, altså vårt eige system, som skal ha eit tilsyns- og rettleiingsansvar i forhold til det. Offentlege skular må òg halde seg til akkurat det same systemet, så her er det likebehandling av desse to skuleslaga.

Eg har etter representanten Lønnings innlegg i dag lese gjennom det internasjonale avsnittet i meldinga. Det må òg sjåast litt i forhold til ei tidlegare stortingsmelding, der det var teke med atskillig meir av internasjonale erfaringar.

Skottland har bygt opp eit indikatorsystem som er ganske breitt, og som ikkje berre har i seg element som opplagt kan målast. Det er mykje breiare enn det som karaktersystemet vårt byggjer på. Sverige har gjennomført det vi gjennomfører med kritiske venner som forsøk, men har ikkje ferdig noko opplegg. Danmark har utvikla liknande institusjonar som dei vi utviklar no, men òg med noko i tillegg til det. Alle finn sin veg, men alle er på leiting, det skal ein òg vedgå.

Dersom representanten Lønning les gjennom mitt innlegg, ser han at eg òg nemnde ei rekkje tiltak for å sjå på nivået ute. Eg har sagt at vi annakvart år skal kome med ei grundig melding til Stortinget – ein god måte å utnytte det rapporteringssystemet på – slik at Stortinget får eit høve til å diskutere korleis det står til i norsk skule. Eg meiner vi gjev like mykje svar i vår stortingsmelding og i komiteinnstillinga, som det noko fragmentariske innlegget frå Lønning og det som står i innstillinga frå Høgres mindretal.

Rolf Reikvam (SV): Jeg har lyst til å starte med å gi ros til statsråden fordi han lot være å prøve å lage et nasjonalt vurderingssystem og gikk over til å foreslå en nasjonal strategi, for når vi ser på hva Høyre har foreslått her i dag, når en ser på hva de ser for seg når det gjelder vurderingssystem, kunne det ha gått riktig ille. Så jeg må si at jeg er glad for at vi i dag ikke behandler en melding hvor vi diskuterer skoletilsyn, diagnostiske prøver, karakterer på mellomnivået og standardiserte prøver. Det hadde vi kanskje kommet til å sitte igjen med hvis vi skulle prøve å lage et nasjonalt vurderingssystem.

Så over til det som jeg egentlig har lyst til å komme inn på i forhold til i statsrådens innledning, nemlig enhetsskolen og egenbetaling. I meldingen sies det at i 9 pst. av kommunene finnes det skoler som tar betaling for lærebøker. 15 pst. av kommunene har skoler som tar betaling for skrive-, kladde- og tegnesaker. Dette står i stortingsmeldingen. Og mitt spørsmål til statsråden blir: Mener han at det er forsvarlig og i samsvar med norsk lov at vi har skoler i dette land som tar betaling for den type undervisningsmateriell? Og hvis svaret er at dette ikke er i samsvar med norsk lov, hva vil da statsråden gjøre utover at han registrerer det og følger det nøye for å se utviklingen? Hvis det er i strid med norsk lov å ta betaling for denne type undervisningsmateriell, må det komme klar beskjed om at slik skal vi ikke ha det i norsk skole. Den type materiell skal foreldrene ikke betale for.

Så sa statsråden noe til Grete Knudsen som gikk på at hvis situasjonen når det gjelder likeverdig utdanningstilbud og ressursinnsatsen blir dramatisk verre enn den er i dag, må vi se på øremerking eller minstestandarder. Hvor mye mer dramatisk skal situasjonen bli før statsråden vil se på det?

Statsråd Jon Lilletun : Til det siste fyrst. Vi har hatt ei grundig innhenting av informasjon, og ho har ikkje gjeve grunn til å seie at nokon ikkje oppfyller lovas minstekrav. Det må vere klart at vi ikkje kan gripe inn i forhold til kommunar som gjer det dei er pålagde. Samstundes veit vi at det er ein del meldingar om at dette forverrar seg. Det er ikkje eit godt nok grunnlag for å agere, men eg har sagt at eg er open for å vere med i ein debatt om det, for eg skal vedgå at eg for min del ikkje såg kor store konsekvensar det kunne få at ein øyremerkte midlar til ein så stor del av dei nye reformene, og eg trur vel, utan å vere uvyrdsam, at det ikkje er sikkert at Stortinget heller heilt gjorde det. Og det synest eg at vi må kunne diskutere, men eg kan ikkje kvantifisere kor mykje meir.

Så til det med eigenbetaling. Her vil departementet i eit rundskriv til kommunane peike på det som er gale, i den grad det er snakk om dokumentasjon på at ein bruker eigenbetaling der ein ikkje skal gjere det. Når det gjeld det daglege skulearbeidet, vil det verte sagt klart ifrå til kommunane at dette er det ikkje høve til, og lova vil klart verte presisert i så måte.

Inge Lønning (H): Jeg var ikke helt tilfreds med noen av de to svarene statsråden gav.

Når det gjelder dette med det internasjonale perspektiv, finnes det flere europeiske land enn Danmark og Sverige og nordspissen av de britiske øyer. Det finnes ganske mange europeiske land med skolesystemer som er jevnførbare med vårt norske, og det jeg synes er mangelfullt når man skal lage en stortingsmelding som skal drøfte i sin fulle bredde og dybde spørsmålet om nasjonal evaluering, er at man da ikke i det hele tatt er interessert i å trekke sammenligninger med andre europeiske land og de erfaringene som er gjort der.

Så til statsrådens svar på min henvisning til intervjuet i Aftenposten. Jeg må nok si at jeg er enda litt mer forbauset over det svarets plassering på siden av spørsmålet. For det statsråden gjør, er faktisk å si noe langt mer enn å henvise til at det eksisterer utdanningskontorer. Han sier at han skal systematisere tilsynet med privatskolene, og han sier at det er viktig at man fastholder at det ikke er den som kontrolleres, som skal utpeke kontrolløren, hverken i denne eller i noen annen sammenheng. Og det er der jeg får problemer med logikken. Statsråden legger frem en stortingsmelding om den offentlige skolen, hvor han argumenterer aktivt mot nettopp det prinsippet som han her anser som helt selvinnlysende når det gjelder kvalitetssikring av de private skolene. Derfor må jeg gjenta spørsmålet: Hvorfor er denne kvalitetssikringen nødvendig i private skoler, mens den ikke er nødvending – men ifølge stortingsmeldingen tvert imot skadelig – i den offentlige skolen?

Statsråd Jon Lilletun: Det siste fyrst, igjen: Her gjev staten, Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet, ein del pålegg både når det gjeld i kva grad ein får høve til å fråvike lærarplanen, og når det gjeld kva ein må ta inn som supplering.

Det er ein del skular som har fått godkjenning for pedagogiske opplegg – for fyrste gong – t.d. livssynsskular. Dei får på ein måte ein profil, som det ikkje har vore før, men dei har fått klare føresetnader for profilen. Dette vil vi no ha ei systematisk oppfylging av, for etter at eg har gått igjennom på kva måte vi kontrollerer private skular, ser eg at det har vore noko tilfeldig, og eg vil då bruke utdanningskontora for å få ein systematisert gjennomgang av det.

Den delen av svaret som representanten Lønning heldt seg ganske mykje til, gjekk i stor grad på tilsyn i forhold til heimeundervisning og prinsippet kven det er som til sjuande og sist, etter at ein har samarbeidd om det, skal ha det endelege ordet. Og det endelege ordet må etter mitt syn det offentlege ha.

Så til det svaret på spørsmålet om det internasjonale avsnittet, som representanten Lønning ikkje var nøgd med. Eg skal gje representanten Lønning rett på eitt punkt: Det kunne godt ha vore meir omtale av fleire land, og det kunne godt ha vore ein djupare analyse i det avsnittet. No må eg nok seie at presisjonsnivået til representanten Lønning heller ikkje var spesielt høgt i dag. Når det gjeld det alle land i Europa akkurat no gjennomfører, som han sa, inkluderte han m.a. våre nordiske naboar, som slett ikkje gjennomfører det som Høgre foreslår her, men som heller gjennomfører noko som Regjeringa foreslår. Så vi kan vel vere samde om at både representanten Lønning og statsråden kunne gått grundigare inn i dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anneliese Dørum (A): Den norske grunnskolen er en av årsakene til at Norge er et av de land i verden hvor det er minst forskjell på folk. Norge er et av de mest egalitære samfunn i verden, og det er en viktig kvalitet i seg selv. Trass i mangler og skavanker er skolen den mest stabile og gjennomorganiserte institusjonen som vender seg til barn og ungdom. Det er derfor svært viktig at skolen vår blir så god som overhodet mulig.

Denne meldingen er et ledd i arbeidet med å gjøre skolen enda bedre. Det er mange gode vurderinger som er gjort i meldingen, og Arbeiderpartiet slutter seg stort sett til den og skriver seg sammen med regjeringspartiene i innstillingen.

Barna møter skolen med ulike forutsetninger. De er mer eller mindre skikket til å møte vilkårene i et komplisert skolesamfunn. Mange mener det er et dristig prosjekt å sette en klasse på 20-30 elever på et felles opplegg, men lærerne må likevel vanligvis gjøre det. Og som vi vet, går det ikke lang tid før det har utkrystallisert seg en gruppe elever som f.eks. har læreproblemer, atferdsproblemer eller leseproblemer. Disse elevene vil oppleve at de er tapere, og i den situasjonen vil de fleste befinne seg under hele skolegangen. Dette er bl.a. en situasjon som vi bør kunne unngå å sette barna våre i.

Vi kan spørre om vi virkelig møter skolebarna på en god måte. 5-6-åringer sprudler av ideer, spørrelyst og kunnskapstørst. Etter mitt skjønn må det viktigste skolen kan gjøre, være å ta vare på disse egenskapene hos barna. Når vi møter dem igjen som 15-16-åringer, ser vi dessverre hvor langt vi har igjen før vi har maktet å skape en skole som gir næring til den medfødte lærelysten.

Jeg vil særlig ta for meg ungdomsskolen i innlegget mitt i dag, for det er kanskje det skoleslaget vi har glemt i de senere årene med skolereformer. Der tror jeg det er mye som må gjøres bedre, særlig fordi denne gruppen elever er i den mest sårbare alderen, de er mellom barn og voksne.

Arbeiderpartiet ønsker flere voksne inn i ungdomsskolen, ikke nødvendigvis lærere, men flere voksne som kan være med og bedre læringsmiljøet. Jeg vil vise til en kommune i Akershus, nemlig Bærum kommune, som nå har vedtatt en ungdomsplan. I den planen går de inn for at skolene skal gis anledning til å ansette miljøarbeidere i ungdomsskolen. Vi tror at flere voksne vil være med på å bedre læringsforholdene i ungdomsskolen.

Vi ønsker også at den individuellbaserte vurderingen ved hjelp av karakterer på ungdomstrinnet på sikt bør utgå. Karakterer og eksamenssystemet har hatt to praktiske formål, dels å danne grunnlaget for utvelging til yrke og videreutdanning og dels å være et motiverings- og disiplineringsvirkemiddel.

Det har vært mye diskusjon om karakterer her i dag. Særlig har jeg merket meg at Høyre og Fremskrittspartiet har veldig stor tro på karakterenes oppdragende virkning. Men ingen har hittil kunnet påvise positive virkninger av et slikt system. Mange mener at barneskolen har blitt en bedre skole etter at den formelle vurderingen ble borte. Barnetrinnet har i hvert fall fått en mulighet til å praktisere en læringssentrert evaluering, der elevene kan få tilbakemelding om fremskrittene sine og dermed få grunnlag for selvinnsikt, interesseutvikling og selvtillit.

Tomas Norvoll (A): Det er en voldsomt stor forskjell på høyre- og venstresiden i Stortinget når det gjelder utdannings- og skolepolitikken. På den ene siden har vi Fremskrittspartiet og Høyre, som utelukkende snakker om kontrolltiltak. De vil ha skoletilsyn, de vil ha diagnostiske prøver på alle klassetrinn, de vil ha standardiserte prøver, og Fremskrittspartiet vil til og med ha et eget klageorgan. Altså: Hele poenget deres er at de skal få skolen bedre gjennom å teste elevene og lærerne. Hvis en bare henger over skuldrene på lærerne og elevene, så skal det aller meste bli bra. Det er mulig at en slik skole vil kunne skape en del vinnere. Det er klart at de som takler en slik situasjon, som får press på seg og kommer gjennom det, vil bli vinnere i samfunnet. Problemet er at vi også får tapere, de som ikke henger med, som får et inntrykk av – og får bekreftet – at de ikke er så bra, og som blir beskyldt for ikke å være så bra og så dyktige og så verdifulle som sidemannen er, på bakgrunn av at de har litt dårligere karakterer i en del fag.

Den skoletenkningen er forferdelig gammeldags. Jeg skjønner ikke hvordan man år etter år greier å stå her og si nøyaktig det samme og kjempe for at skolen skal bli mer og mer gammeldags. Det må være enkelt for representanten Lønning å holde innlegg her i salen om skolepolitikk, for han kan strengt tatt bare bruke det samme innlegget som han brukte i fjor, som han brukte året før der, og som høyrefolk har brukt i uminnelige tider.

På den andre siden har vi den politikken som bl.a. Arbeiderpartiet står for, hvor vi vil gjøre noe med undervisningen og skolemiljøet. Vi går inn for at det skal være flere voksne i skolene. Vi går inn for en ordning med bedre og billigere lærebøker. Vi ønsker en satsing på inneklimaet og innemiljøet, og vi ønsker en sterkere elevmedvirkning. Hvis rammebetingelsene er der, stoler vi på lærernes kompetanse og elevenes evne og vilje til å lære.

«Om einskapsskolen» er undertittelen på denne meldingen. Enhetsskolen betyr at skolen må være for alle, at det må være likeverdige tilbud, og at vi ikke må ha en skole som skaper unødvendige skiller, men som bygger bruer mellom elevene. En oppsplitting i grupper på alle mulige måter er veldig uheldig. I denne sammenhengen kommer debatten om private skoler inn. Vi mener at det er gjennom at barna går på skole i lag, at de er sammen, at de lærer seg toleranse og utvikler forståelse. Hvis forskjellige grupper trekkes ut av enhetsskolen, rives skolemiljøet sund, og vi får en veldig uheldig oppsplitting.

En av hovedoppgavene til skolen er å sette barn og ungdom i stand til å møte det samfunnet som er utenfor. Vi vet at samfunnet er forferdelig komplekst, og vi vet at det blir mer og mer sammensatt. Hvis vi ikke da greier å holde på at vi skal ha en skole som er for alle, som gir alle de samme mulighetene og en felles ballast, risikerer vi å få en krasj når disse ungdommene skal ut i samfunnet og møte et samfunn som er så komplisert. Derfor er det veldig leit at det ser ut som om private skoler nå nærmest blir godkjent over disk, og at de begynner å bli en trussel mot enhetsskolen. Regjeringen gjør ingenting.

Det er greit nok at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er prinsipielt uenig om mange ting når det gjelder synet på privat og offentlig skole. Men det som jeg synes er ganske utrolig, er at man ikke engang vil ta innover seg at det er et problem. Mitt inntrykk er at man kniper øynene igjen, lukker ørene og håper at alt går bra. Riktignok kunne jeg i dag i replikkordskiftet etter statsrådens innlegg kanskje spore en bitte, bitte liten innrømmelse, da han sa noe slikt som at oppsynet med private skoler har vært for tilfeldig. Nå vet ikke jeg hva statsråden har tenkt å gjøre med det, men i alle fall var jo det en ørliten innrømmelse. Det var nå litt, men det er fortsatt langt igjen før dette er bra.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

André Kvakkestad (Frp): Jeg har forståelse for at SV i en tidligere replikkrunde ikke ønsket å berøre konsekvensene av sin egen skolepolitikk, med tanke på geografiske inntak. Jeg vil derfor la det ligge i denne runden og konsentrere meg om en del av de andre problemene man får i dagens skoleverk.

I dag er det altfor mange barn som ikke får det nødvendige faglige utbyttet av å gå i den her forherligede enhetsskolen. Så mange som 20 pst. anses å ville bli funksjonelle analfabeter. Dette kan nok etter vår mening skyldes at dagens skoleregime kun er opptatt av systemkontroll og ikke nevneverdig opptatt av innhold og evaluering av dette.

For å sikre at elever får de nødvendige kunnskaper og ferdigheter foreslår Fremskrittspartiet at det etableres en uavhengig instans som får denne viktige oppgaven. Det bør etableres et system som ligner på det engelske OFSTED-systemet, hvor man har uavhengige skoleinspektører som evaluerer skolene. Disse må ha tilstrekkelig faglig kompetanse og bør således ikke nødvendigvis være inspektører på heltid. Norge har riktignok ikke lange tradisjoner for dette, og en direkte overføring av systemet vil naturligvis ikke være problemfri. Det er således også interessant at Arbeiderpartiet, som i sin skolepolitikk omfavner Tony Blair i England og hans skole, ikke ønsker å innføre i praktisk politikk og skolehverdag det de faktisk går ut og forteller er det gode, og det man bør satse på.

Fremskrittspartiet mener det bør etableres et direktorat som har egen direktør og eget styre, og man kan naturligvis vurdere hvorvidt dette direktoratet skal ha noen andre oppgaver. Men det viktige er at det foretas en opprydding i skolebyråkratiet, og at det gis klare ansvarsforhold, slik at man unngår rolleblanding.

Når det gjelder hvilken kompetanse inspektørene skal ha, vil det naturligvis være et spørsmål om hvilken studieretning som skal evalueres. Ved siden av personer med nødvendig pedagogisk bakgrunn kan det også tenkes at man burde vurdere lokale ressurspersoner med kompetanse innenfor mange felt, og f.eks. – og ikke til sist – ønsker man faktisk også et samarbeid med noen som utgjør en betydelig utdanningsfaktor i den videregående skole.

Einar Olav Skogholt (A): For vel et år siden, nærmere bestemt den 28. mai 1998, fremmet jeg en interpellasjon om situasjonen i grunnskolen i Kongsvinger kommune.

Samtlige foreldre/foresatte sluttet seg til foreldreaksjonen "Grensen er nådd», og den 11. mai f.å. ble alle skolebarna, ca. 2000, tatt ut av undervisningen. Denne aksjonen ble igangsatt da foreldre/foresatte mener at barna deres ikke får et likeverdig skoletilbud sammenlignet med tilbudet i andre kommuner.

I møter med foreldre- og lærerråd har de hevdet:

• De såkalte § 8-elevene får bare ca. 50 pst. av de ekstra ressursene PP-tjenesten anbefaler.

• 6-åringsreformen er innført uten at flere lærere er tilsatt – lærerne er tatt fra de øvrige klassene.

• Det er høyt sykefravær hos lærerne, samt mange ukvalifiserte vikarer.

• Flere skoler mangler lokaler til kroppsøving.

• Mange av skolene har dårlig inneklima.

Listen kunne vært mye lengre.

Ett år etter er ikke situasjonen vesentlig bedret. Jeg er redd for at flere kommuner i Norge har et lignende forhold i skoleverket, og viser i den forbindelse til resultatene fra undersøkelsen til Norsk Lærerlag i 199 lokallag.

Jeg skulle ønske at man både lokalt og sentralt ville satse enda sterkere på undervisning og kompetanseutvikling. Dette er svært viktig både for det enkelte menneske og for det enkelte distrikt.

Kommunene er pålagt mange store oppgaver, ikke minst innenfor eldreomsorgen. Det pågår en nødvendig utbygging av eldreomsorgen i alle våre kommuner, og det har det vært en enstemmig tilslutning til her i huset.

Dessverre sliter mange kommuner med dårlig økonomi, og for å makte eldresatsingen må man nedprioritere andre sektorer. Dette har i mange kommuner gått ut over bevilgningene til undervisning, skolefritidsordninger m.v.

I sitt svar på min interpellasjon viste statsråden bl.a. til at det ville bli utarbeidet en tilstandsrapport, som ville bli forelagt Stortinget. Denne rapporten danner grunnlaget for den pågående debatten. Jeg har merket meg at komiteen bl.a. uttaler at alle barn skal ha like muligheter til å utvikle seg etter egne evner, utviklingsnivå og behov.

Det er viktig å sikre et likeverdig nasjonalt skoletilbud, slik komiteen har påpekt.

Jeg er spent på hva statsråden vil gjøre for å bidra til å sikre at denne målsettingen kan bli en realitet i alle våre kommuner.

Petter Løvik (H): Eg konstaterer at regjeringspartia insisterer på å gå inn på forsøk med karakterfri ungdomsskule, i lag med Arbeidarpartiet og SV. Dette er – slik vi òg har sett det her i dag – i strid med deira partiprogram. Kristeleg Folkeparti og Venstre har rett nok sagt at dei har andre vedtak som opnar for andre vurderingar i tillegg til karakterar. Det er greitt nok, men «i tillegg til» er svært langt frå forsøk med vurdering utan karakterar. Vi konstaterer at det er slik, og den debatten får vi alltids mulegheit til å ta igjen.

Høgre er i debatten blitt utfordra om kva vi legg i dette med valfridom, spesielt i ungdomsskulen. Vi har frå

(Løvik)

Høgre si side sagt at vi er spesielt opptekne av ungdomsskulen som det trinnet som sannsynlegvis er flaskehalsen i norsk utdanningssystem i dag. Bl.a. seier 30 pst. av elevane at dei likar dårleg eller svært dårleg å gå på skulen i niande klasse. Dette er eit varsku vi bør ta alvorleg, og vi vil prøve å gjere ungdomsskulen litt meir tilpassa den enkelte ved å kombinere basisfag med ein valfridom til anten å fordjupe seg i desse basisfaga eller å gå inn på andre fagretningar.

Vi er også glade for Høgre sitt syn om at læraren er det viktigaste og kanskje det einaste påvisbare enkeltelementet som påverkar kvaliteten i skulen. Vi er opptekne av dette, og vil kome tilbake til det i samband med rekrutteringsmeldinga. Men det er heilt klårt at både lærarar og elevar for å kunne yte sitt beste treng eit læringsmiljø og eit inneklima som stimulerer til læring.

Høgre er opptekne av dette, og vi seier at det er eit klårt ansvar for skuleeigar å sjå til at både inneklima og læringsmiljø er så godt at det er råd å fungere der. Dette står delvis på pengar, men det står også ein del på kunnskap ute i den enkelte kommunen, og vi vil derfor støtte SV og Arbeidarpartiet sitt forslag, nr. 1, som går ut på å opprette eit nasjonalt fagråd for inneklima og læringsmiljø.

Så til slutt til representanten Norvoll, som seier at Høgre utelukkande er opptekne av kontroll, testing, inspeksjon osv.: Det som er vårt poeng, er at vi vil gi den enkelte skulen, den enkelte rektoren og den enkelte læraren mykje større fridom i metode til å organisere undervisninga ut frå lokale forhold og ut frå den enkelte elev sine føresetnader. Men for å sikre at vi likevel skal ha ein likeverdig standard, som vi alle iallfall munnleg uttrykker at vi vil ha, er vi for å sikre det likeverdige tilbodet nøydde for å ha kontrollmekanismar som gir tilbakemelding. Vi vil ha inspeksjonar der ein kan sjå til dette, og – det aller viktigaste – gi råd tilbake om forbetringar i norsk skule.

Arne Lyngstad (KrF): Vi har de siste årene vært gjennom flere skolereformer i et til dels høyt tempo. Fokus har vært strukturendringer og nye læreplaner. Regjeringen konstaterer i meldingen at innholdsbiten av reformene har gitt størst problemer.

Kristelig Folkeparti er enig i at vi nå trenger å fokusere på innholdsreformen. Skal vi lykkes i det, må vi få en prosess på den enkelte skole om det pedagogiske og faglige ståsted. Fokusering på innholdet innebærer også at en må bruke lokalmiljøet som læringsressurs. Videre gjenoppdages skolelederen som inspirator og drivkraft i skolemiljøet. Skal vi lykkes, må også den enkelte lærer få økt selvtillit i undervisningen. Det er i denne sammenheng vi må forstå strategien for nasjonal vurdering. Her er hjørnesteinen skolebasert vurdering med deltakelse fra kolleger, foreldre og elever. Kristelig Folkeparti er opptatt av at skal vi få en god og spennende lokal skoleutvikling, må også lokale instanser ta ansvar og få delta. På den enkelte skole må skolelederen være en drivkraft. I den enkelte kommune må skoleadministrasjon og politisk ledelse ta ansvar, men det er også ønskelig å gi innholdet i skolen en lokal forankring, og da må også representanter fra nærmiljøet tas med. Det kan være representanter fra lokalt næringsliv og lokale lag og foreninger. Jeg har tidligere oppfordret til å opprette kommunale utviklingsråd som en drivkraft for lokal skoleutvikling. Dette kan være kjernen i et lokalt nettverk for skoleutvikling og lokal forankring av skolens virksomhet.

Vi har nå fått en ny forsøksparagraf i opplæringsloven. Jeg håper at skoler og kommuner bruker denne, og at statsråden praktiserer denne på en romslig og saklig måte. Jeg er glad for at Regjeringen nå griper tak i innholdsreformen og fokuserer på kvalitet og lokal skoleutvikling. Jeg konstaterer at Regjeringen får støtte for dette i dagens debatt.

Ellers konstaterer jeg også at representanten Løvik fra Høyre har ført en tapper kamp for å hindre forsøk med andre vurderingsformer i ungdomsskolen. La meg bare si at Kristelig Folkeparti bryter ikke med sitt program eller landsmøtevedtak, i så måte har jeg god samvittighet.

Rolf Reikvam (SV): Representanten Kvakkestad mente at han ikke hadde fått svar på et spørsmål som han hadde til meg, som gikk på geografisk inntak. Det skal jeg innledningsvis prøve å hjelpe ham litt med.

Når det gjelder inntak til grunnskolen, er kanskje Kvakkestad orientert om at det er fastsatt i opplæringsloven at elevene primært skal tas inn ved sin nærmeste skole, så jeg følte ikke behov for å si noe særlig mer om dette. Det er jo en lovformulering som har bred tilslutning her i salen.

Hvis det var videregående skole han var opptatt av, så har vi i SV, sammen med ganske mange andre partier her i salen, vært tilhengere av geografisk inntak til allmennfaglig studieretning. Det er vel egentlig det vi snakker om, og det er der vi har et problem. Jeg må si at vi er stolte over det systemet vi har rundt om i de fleste fylker, hvor en tar inn elever på bakgrunn av hvor de bor og plasserer dem i skoler avhengig av bosted, i motsetning til det systemet som er utviklet i Oslo, hvor en tar inn elevene avhengig av de fagkarakterene de har samlet i hop i grunnskolen. Det er en dårlig måte å plassere elever på. Vi ser en utvikling i retning av A- og B-skoler, og det er en utvikling som vi ikke ønsker. Derfor har vi for allmennfaglig studieretning i videregående skole – for det er det vi snakker om – vært tilhengere av at elevene skal plasseres på skole avhengig av bosted.

Det har vært en del begrep som har blitt kastet ut her, uten at vi har definert dem. Begrepet «enhetsskole» har Høyre brukt gang på gang uten at noen har gjort forsøk på å definere begrepet. Jeg føler behov for, nå på slutten av debatten, å definere hva jeg legger i dette begrepet.

Enhetsskolen er for meg en skole for alle barn. Det er en skole med individuelt tilpasset opplæringstilbud, det er en skole med felles læreplaner, en generell del og de ulike fagplaner, og det er ikke minst en skole med sammenholdte klasser. For meg er dette fundamentet for enhetsskolen. Med en slik definisjon av begrepet burde det være åpenbart også for Høyre at det nesten blir tullete å definere videregående skole som en enhetsskole. Vi har en videregående skole der flest mulig skal gå, det er det viktig å understreke, men det blir ikke en enhetsskole av den grunn.

Så litt til slutt om karakterer. Det som er ulempen med karakterer, og det som er galt med individuelle karakterer, er at vi får en feilfokusering på deler av læreplanene, vi får en rangering av elever og en rangering av skoler, der konkurranseparametrene er gjennomsnittskarakterer. Det ønsker vi ikke.

Inga Kvalbukt (Sp): Skolens fremste mål skal være å utvikle elevens evner og være en plass der eleven trives og ser seg selv og det han eller hun representerer, som viktig. Vi må være åpne for forskning og utprøving – vi skal ikke gjette, men vi skal vite hva som gir gode resultater i skolen.

I denne sammenhengen har jeg lyst til å nevne hva jeg selv opplevde på den lille skolen der jeg har jobbet i mange år og også hadde elever. Vi hadde tre ungdomsskoler i kommunen. Vår skole var den eneste som gav avgangsklassene mulighet til en dags yrkesarbeid, ergo fikk elevene på vår skole mange færre timer teoriundervisning enn elevene på de to andre skolene, som var større skoler i kommunen. Da vi kom til eksamen, hvilken skole hadde det beste teoriresultatet? Riktig, det var vår skole! Så det er ikke bestandig at et høyt tall på teoritimer gir det beste teoriresultatet. Jeg ønsker at vi skal få denne muligheten tilbake igjen.

Elevene i skolen ønsker først og fremst å bli sett, de er ikke annerledes enn oss voksne der, og jeg ser det sånn at karakterer også kan være en måte å se elevene på. Det kan angi hvor de står i forhold til seg selv på et tidlig tidspunkt, og det kan angi hvor de står i forhold til andre. Det kan virke stimulerende. Karakterer kan være med på å gi selvtillit til elever som i klasserommet føler de faller igjennom. Jeg har selv sett stjernene i øynene hos den eleven som følte seg som en taper, men åpnet karakterboka og så toppkarakter i f.eks. forming eller kroppsøving.

Jeg er glad for at flertallet mener at alle skoler skal definere sin pedagogiske utdanningspolitiske plattform innenfor rammen som lover, læreplaner og politiske vedtak gir rom for. Dette ser jeg gir stort rom for lokal tilpassing.

Det er viktig med håndterlige og enkle rapporteringssystemer og rutiner som gir minst mulig byråkrati. Jeg har møtt lærere som har sagt: Jeg heiv planene og begynte å undervise. Jeg ser ikke bort fra at jeg selv har gjort det samme. Slik jeg ser det, er det viktigere med grundige rapporter enn altfor detaljerte planer. Vi trenger ikke å oppfinne kruttet mange ganger. Det skjer noe i norsk skole. Vi har fått mange nye, gode læreverk. Samfunnsfagbøkene har vært kritisert. Jeg har selv nettopp undervist i samfunnsfag, og jeg syntes det var fantastisk interessante bøker – elevene syntes visst det samme.

Vi har en sammensatt virkelighet, og forholdene i skolen er verken like eller statiske. Vi må anerkjenne retten til ulikheter, ulikheter er berikende. Vi skal ikke ha en enhetsskole som ensretter, men en enhetsskole som aksepterer, respekterer og utvikler mangfoldet. Vi må også se alle aktørene vi har fått i skolen, som en ressurs – organisasjoner tilbyr utdanning, arbeidsplasser er åpne.

Til sist vil jeg nevne at da jeg skulle undervise om elverk, tok vi ikke for oss turbinene etter boka, da kontaktet vi Statkraft og besøkte dem.

Inge Lønning (H): Representanten Reikvam sa til hr. Kvakkestad med henvisning til tidligere replikkordskifte, at den måten man fordeler elevplasser på i videregående skole i Oslo, er en dårlig måte. Nå viser en ganske fersk undersøkelse at det er en overveldende majoritet av SVs velgere i Oslo som er enig i den måten det nye byrådet gjør dette på. Det er faktisk en meget klar majoritet i samtlige partier, bortsett fra RV, men der er til gjengjeld det statistiske grunnlaget så smalt at prosentregning er risikabelt. Det kan tenkes at det simpelthen skyldes at de fleste også av SVs velgere, har den ganske naturlige oppfatning at skolen er til for brukernes skyld, ikke at brukerne er til for skolens skyld. Det er vel kanskje ikke mer urimelig at man kan velge fritt mellom skoler enn at Stortinget nå nettopp har vedtatt at man også kan velge fritt mellom sykehus.

Det forekommer meg også at representanten Reikvam kom litt skeivt ut i sitt svar i sted når det gjaldt min henvisning til Alfred Oftedal Telhaug. Derfor skal jeg sitere litt mer enn jeg gjorde i sted. I kronikken i Dagbladet på lørdag sier Telhaug følgende:

«Der er ingenting i alle våre forskningsfunn eller mangelen på funn som tyder på at penger anvendt på rammefaktorer gjør skolen bedre. Om skoleåret er langt eller kort, spiller ingen rolle. Om klassene er små eller store, betyr heller ikke noe. Om en anvender informasjonsteknologi eller ikke, resultatene blir de samme.»

Det er altså ikke riktig å tolke Telhaug dit hen som Reikvam gjorde, at han egentlig argumenterer for rammefaktorenes avgjørende betydning allikevel.

Så en liten merknad til representanten Norvoll, som beklaget seg over gjentagelsens hemmelighet. Det er jo hemmeligheten i all pedagogikk, og jeg synes nok også at representanten Norvoll har lært ganske godt i så måte. Jeg har hørt innlegget hans minst fem ganger tidligere bare i dette halvåret, så han er på god vei.

Hvis jeg oppfattet det nye og epokegjørende i Arbeiderpartiets standpunkt til forskjell fra Høyre, skulle det bestå i at man ønsker flere voksne i skolen; det er jo oppsiktsvekkende – dessuten at man er like mye mot private skoler som man alltid har vært; det er også oppsiktsvekkende.

La meg få lov til å komme med et lite hjertesukk når det gjelder Arbeiderpartiets og SVs ganske drastiske argumentasjon mot private skoler. Slik Tomas Norvoll formulerte det, skal enhetsskolens velsignelse være at der lærer man toleranse. Man skal altså tvinge folk til å lære seg toleranse. For jeg oppfatter jo både Norvoll, og merknaden fra Arbeiderpartiet og SV dit hen at det ikke er som komitelederen sa tidligere i dagens debatt, at enhetsskolen skal være så god at den kan konkurrere på like fot. Da er vi 100 pst. enige. Men man ønsker jo faktisk å bruke aktive tiltak for å fjerne foreldreretten der den kunne tenkes å forringe enhetsskolen, som man sier. Og det er i det hele tatt ikke gjort noe forsøk på å presisere hvem som skal vurdere forringelsen, og hva forringelsen eventuelt skulle bestå i.

Ursula Evje (Frp): Jeg vil igjen gripe fatt i dette med den lokale vurderingen. Den skal i henhold til meldingen og i henhold til flertallsmerknader utføres lokalt og av lokale krefter. Lærerne skal vurderes av «kritiske venner». Skolen skal antageligvis vurderes av skoleeieren, som er kommunen. Da møter jeg et problem, og jeg tror faktisk statsråden også vil møte det, hvis han tenker seg om. Jeg har et lite spørsmål til ham som jeg kan få svar på på et senere tidspunkt. Spørsmålet er: Hvordan skal statsråden ha en aldri så liten mulighet til å forsikre seg om at disse lokale vurderingsinstansene oppfatter kvalitet ensartet? Vi har et langt, svakt befolket og mangslungent land. Her kan det skje mye rart når det ikke er noen form for nasjonal styring med begrepet kvalitet. Uansett hvordan vi snur og vender på dette, tror jeg det er enighet i denne sal om at så lenge vi har enhetsskole – og den varer nok lenger i Norge enn i Sverige, hvor den allerede er i ferd med å gå fullstendig i oppløsning – må enhetsskolen gi kvalitet, fordi den er så godt som det eneste tilbudet barna våre har.

Dette blir vanskelig for meg, fordi vi i melding etter melding som vi har behandlet her, har fått beskrevet en hverdag som ikke kan sammenlignes på åpenbart sammenlignbare ting. Det er manglende muligheter for sammenligning som gjør det helt umulig å beskrive f.eks. en felles hverdag for høyskolesektoren. Denne mangelen gjør det også helt umulig å sikre et fullstendig likeverdig tilbud. Dette mener jeg er et problem, og det har vi ikke fått noen klar løsning på.

Mener virkelig statsråden at private skoler skal vurderes på denne tilsynelatende planløse måten? Eller har representanten Norvoll rett når han sier at oppsynet med private skoler er «for tilfeldig» og må systematiseres? Hvis dette er en gjentakelse av statsråden, er ikke da dette det jeg oppfatter som en ekstern, uavhengig vurdering av private skoler? Og gir ikke det en åpenbar forskjellsbehandling i forhold til den offentlige skole?

Karin Andersen (SV): Midt i mitt arbeid på kontoret med jordbruksoppgjøret hørte jeg to innlegg som gjorde at jeg følte at jeg måtte gå hit. Det ene var fra Høyres Inge Lønning, og det andre var fra Arbeiderpartiets Einar Olav Skogholt.

Lønning holdt jo et innlegg til nå som ikke gjorde saken bedre. Penger er ikke nok for å få kvalitet, sier Lønning, og viser til en meget lærd mann som heter Telhaug, som i tillegg påstår at verken hvor mange elever det er i klassen, hvor lenge de går på skolen, eller i det hele tatt noe de gjør der, virker det som, virker inn på kvaliteten. Hva som virker, fikk jeg ikke helt med meg, men jeg oppfatter Lønnings innlegg som en unnskyldning for å legitimere Høyres gammeldagse og gjerrige skolepolitikk. Han peker på læreren som det viktigste, og det er riktig. Men hva gjør en moderne bedrift som ønsker å satse på framtida og ikke på fortida? Satser den på gårsdagens teknologi og sørger for at medarbeiderne får minst mulig opplæring, minst mulig anledning til å utvikle seg sjøl og formidle til andre de skal forholde seg til, og til det markedet de skal betjene? Nei, en moderne bedrift oppfører seg motsatt!

Men nå begynner det faktisk å bli slik at man snart må starte en privat skole for å få gjøre noe spennende og grensesprengende i norsk skole, fordi skolepolitikken er så gjerrig at det er ikke rom for det. Jeg har vært på skoler som har hatt 23 kr pr. elev i året for å reise på ekskursjoner. Hva i all verden blir det for slags innblikk i samfunnslivet av noe sånt! I tillegg: Når klassene skal være så store som mulig, og det skal være mest mulig karakterer og pugg, blir dette gårsdagens skole og ikke framtidas skole vi holder på med. I tillegg er det slik at når Guds Menighets private skole med statens og Lønnings velsignelse får sørget for sine og i tillegg til det får sørget for å få nedlagt den offentlige enhetsskolen, er det grunn til å rope varsko! Dette er ikke hysteri. Dette er alvor, fordi det dreier seg om Norges framtid. Det dreier seg om samfunnet, og det dreier seg også om svært mange enkeltelever.

Så til Einar Olav Skogholts innlegg. Han snakket om Kongsvinger. Det er en kommune jeg kjenner godt til, for der bor jeg. Der har skolen det tøft. Ja, den har det! Men har ikke Arbeiderpartiet skjønt det før? Dette dreier seg om rammer. Nå ser jeg at Arbeiderpartiet forsøker å si at de skal øke rammene til kommunesektoren, og det er bra. Fortsett med det! Men fremdeles er det pusleri i forhold til de behovene som finnes, hvis vi skal få gjort noe med skolen. Jeg ser at Arbeiderpartiet i kommuneøkonomien fremdeles ikke har lettet på kravet til kommunene, slik at de er nødt til å kutte på barn og unge for å utløse midler til eldreomsorgen. Fremdeles holder de fast på de kravene. Da får vi ikke noen bedre skole, uansett hva Skogholt sier fra denne talerstolen.

Harald Hove (V): Til tross for det man av og til kan få inntrykk av i denne debatten, tror jeg det er grunn til å framheve at den offentlige skolen i Norge har en sterk stilling. Men det er mange som stiller krav til skolen og er misfornøyd med sider ved skolen. Det skal vi faktisk oppfatte som et gode, og dette representerer en trygghet for at skolen ikke får mulighet til å stivne.

Etter Venstres oppfatning er grunnskolens tilknytning til kommunene og de videregående skolenes tilknytning til fylkeskommunene viktig, og det er viktig at kommunestyrene og fylkestingene tar ansvar for skolene. Skal man være sikker på at kommunestyrene tar tilstrekkelig ansvar, er det viktig at kommunene har handlingsrom, og det vil stå i motsetning til en for sterk statlig styring av skolene. Det at kommunene har handlingsrom, er nødvendig for at kommunestyrene skal bli mer opptatt av å utvikle den lokale skolen.

Det er kommunevalg til høsten. Det er kanskje noe av grunnen til de mange forslagene som er lagt inn i innstillingen fra de ulike partiene. Venstre er opptatt av å styrke skolens stilling i kommunene og har vedtatt et skolepolitisk manifest som understreker kommunenes ansvar for å prioritere skolen sterkere enn i dag. Jeg vil anta at det faktisk er et viktigere bidrag til å styrke skolen enn det å fremme en rekke forslag i innstillingen som vi behandler i dag.

Det er vår overbevisning at en sterkere satsing på skolen fra kommunenes side vil utvikle og styrke den offentlige skolen videre. Vi er veldig glad for at Arbeiderpartiet er med på dette i dagens innstilling og håper at de også vil være villig til å akseptere at dette kan føre til noen forskjeller, og kanskje litt større forskjeller enn i dag, men det gjenstår å se. Arbeiderpartiet er også opptatt av forholdet til private skoler. Etter Venstres oppfatning ser Arbeiderpartiet her spøkelser ved høylys dag. Den beste måten å forsvare den offentlige skolen på, er å gi den sterkere lokal forankring og utvikle den offentlige skolen videre.

Representanten Norvoll var glad for at statsråd Lilletun ville følge opp privatskolene bedre, og han oppfattet det som en innrømmelse fra statsrådens side. Ja, den regjeringen vi har nå, har etter hvert sittet en stund. Men når man i et tidsperspektiv snakker om å følge opp bedre enn tidligere, er det nok mest nærliggende å regne med at det er en sterkere oppfølging enn det som tidligere arbeiderpartiregjeringer stod for, statsråden i første rekke tenkte på. En styrket offentlig skole, sterkt knyttet til den enkelte kommune og det enkelte lokalsamfunn, med rom for fornuftige ulikheter, er etter vår oppfatning det beste grunnlag for å redusere ønsket om private skoler. Og skulle det bli en eller to private skoler til, ville nok den offentlige skolen tåle det godt!

André Kvakkestad (Frp): Det er interessant å høre lovgivere referere og redegjøre for nylig vedtatte lover. Det var i og for seg en interessant variant representanten Reikvam kom med. Slik jeg har forstått opplæringsloven – i hvert fall det som står i den – skal elever ha rett til å gå på den nærmeste skolen. Det står intet om at de primært skal plasseres der. Dette er en vesensforskjell.

Det som også var interessant, var at Reikvam bekreftet at elever fra Oslo øst bør fjernes fra skolene i Oslo vest, for der hører de ikke hjemme. Reikvam ønsker således å videreføre sitt mål fra sin tid som leder i fylkesskolestyret i Akershus, der elever bl.a. fra Ski kommune, ut fra geografiske forhold, ble tvunget til å gå på to forskjellige skoler – den ene med mange paralleller og et godt tilbud, også innenfor språkfagene, en annen med en og en halv parallell uten mulighet til å gi en fagkombinasjon som gir fordypningspoeng. Riktignok kunne nok elevene bytte skole i forhold til VK I for å få fordypningspoengene, for da å kunne kaste ut en elev fra den andre skolen, og den eleven kunne da kanskje få lov til å gå på denne skolen med en og en halv parallell.

Men det som bekymrer Fremskrittspartiet mest, er at Sosialistisk Venstreparti ønsker å hindre elever fra de samme geografiske områder å gå på en felles skole, hvis de ønsker dette. Jeg trodde at Sosialistisk Venstrepartis utgangspunkt var integrering og samhandling, og ikke som det her går fram: segregering og isolasjon!

Grete Knudsen (A): Med en skolegang som vil vare i 13 år for de fleste, er det klart, som både regjeringspartiene, SV og Arbeiderpartiet har påpekt i innstillingen, at enhetsskoletenkningen langt på vei også preger videregående skole. De fleste vil være under opplæring i 13 år, og opplæringen må tilpasses elevenes evner og forutsetninger.

Jeg er ellers glad for at statsråden har bekreftet at han vil gå inn i problematikken rundt det vi ser i enkelte kommuner, der man faktisk ikke lenger klarer å opprettholde tilbudene, bl.a. til spesialundervisning. Skal enhetsskolen sikres, kan det lokale selvstyret ikke alltid være et overordnet mål. Det er også inntatt i innstillingen.

Øremerking av bevilgninger kan være et fleksibelt og effektivt virkemiddel, men det kan også det som SV har tatt inn, nemlig å fastsette minstestandarder. Det viktige er nå at vi kommer oss videre i den diskusjonen for å være villig til å gjøre noe.

Det var ellers meget positivt at Høyre gir til kjenne at de vil støtte Arbeiderpartiet og SV for å få etablert et fagråd for inneklima. Det betyr at det blir flertall for et råd som kan støtte kommunene i deres arbeid for å bedre inneklimaet. Og der kan det være mange mindre tiltak som kan være positive og like viktige som utskiftning av store klimaanlegg.

Ut fra innstillingen og debatten når det gjelder enhetsskolen, er det tydelig at vi har den samme vektleggingen som tidligere, der Fremskrittspartiet og Høyre heldigvis er i mindretall. Utfordringen for Regjeringen vil komme i budsjettene når Regjeringen skal følge opp det som i dag ligger i flertallsinnstillingen.

Helt til slutt: Enhetsskolen trenger en kvalitetsheving for å bli enda mer attraktiv, så attraktiv at de fleste foreldre ser det som helt uinteressant å sørge for noe privatskoleopplegg. Men skulle det private opplegget som etableres, forrykke enhetsskolen fra nærmiljøet, og hvis både kommunestyret og statens sendebud ute i fylkene mener at det er uriktig, bør man diskutere om det fortsatt er riktig å gi den enkelte privatskole tilskudd. Men det får Stortinget anledning til å drøfte på bakgrunn av et Dokument nr. 8 forslag som er fremsatt.

Marit Tingelstad (Sp): Etter å ha hørt representanten Lønning skulle en tro at Regjeringen ikke har tatt med noe annet enn lokalbasert vurdering i stortingsmeldingen. Dette er selvsagt ikke riktig, og jeg tillater meg å vise til meldingen, der konkrete tiltak i statlig regi er presentert i følgende syv hovedpunkter:

• kompetanseutviklingstiltak som gjelder både videregående opplæring, og en handlingsplan som gjelder grunnskolen

• ekstern deltaking i lokalt vurderingsarbeid

• tilstandsrapportering og informasjonssystem

• vurdering av læringsutbyttet til elver og lærlinger

• nasjonal elektronisk ressursbank og møteplass

• systematisk områdegjennomgang

• utdanningspolitisk utviklingsmelding til Stortinget, slik at vi jevnlig får høre om utviklingsarbeidet som foregår i Skole-Norge

I tillegg til dette er Regjeringen opptatt av å samordne og styrke den statlige innsatsen ved at alle oppgavene i Nasjonalt læremiddelsenter og Eksamenssekretariatet samles i ett nytt organ, det vi kaller for utviklingssenteret.

Det er viktig at lærerplaner, lærermidler og prøver/eksamener ses i sammenheng og trekker i samme retning, og til sammen bidrar til kvalitetssikring og kvalitetsutvikling. Jeg mener dette best kan sikres ved at de nevnte institusjonene blir en enhet, og nå er det altså flertall for det her i Stortinget.

Elevers og lærlingers læringsresultater, slik de er dokumentert gjennom besvarelser på prøver og eksamener, gir ikke bare grunnlag for vurdering med og uten karakter, men også en tilbakemelding på systemnivå som skolevurdering og nasjonal vurdering. Dette er viktig informasjon for videre utvikling av skolen.

Så litt mer om karakterer og til representanten Løvik som viser til sentrumspartienes såkalte sprikende holdning her i forhold til våre programmer.

Jeg må da spørre om Høyre har lyttet til elevorganisasjonene som i høring med komiteen har sagt at deres elevråd/elevforsamling har sagt at de går inn for å fjerne vanlige karakterer som vurderingsform.

Senterpartiet kan leve vel med at Regjeringen har invitert til forsøk på ungdomstrinnet uten vanlige karakterer. Vurdering og evaluering skal selvsagt skje likevel, men på en annen måte, som f.eks. ved prosessvurdering og elevmedvirkning. Kvalitet er mye mer enn antall femmere og seksere.

Jeg tror det trengs at man repeterer den generelle læreplan og ser på hva Stortinget faktisk har vedtatt med hensyn til skolens mål for våre barn og unge. Der skisseres en helhetslæring som ikke alene kan måles med karakterer, det gjelder utviklingen av hele mennesket.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H): Representanten Andersen sa at man nå snart må starte en privat skole for å få til noe nytt i norsk skole, og det kan man i og for seg bare si lykke til med. Men jeg tror nok representanten vil bli skuffet hvis hun tror at hun på den måten får en bedre ressurssituasjon. Etter lovgivningen får man dekket 85 pst. av driftsutgiftene, og man får ikke dekket noen av investeringsutgiftene. Hvis det altså er ressurssituasjonen som skal være utslagsgivende, tror jeg ikke det ville være den riktige veien å gå.

La meg også bemerke til den saken representanten Andersen viste til fra Nordland, at det er å sette saken på hodet å fremstille det som om det er privatskolen som er opphavet til at grendeskolen forsvinner. Vedtaket om å nedlegge grendeskolen var – så vidt jeg vet – gjort før, på initiativ fra den daværende ordfører fra Arbeiderpartiet. De to tingene har i den sammenhengen lite med hverandre å gjøre.

Til sist: Poenget til Telhaug, og også mitt poeng, er at det som interesserer elevene når det gjelder utbytte av skolen, er ikke hvor mange kroner som er brukt på hodet deres, men hva de har med seg inni hodet når de går ut av skolen.

Statsråd Jon Lilletun: Representanten Dørum snakka om vaksentettleik i skulen. Regjeringa har lagt fram forslag om eit forsøk i forhold til at ein skal auke vaksentettleiken til over 15 elevar, og det har fått tilslutnad. Det er viktig å få prøvd ut den biten der.

Eit par ord frå meg òg om dette med karakterar. Det som er forskjellen på Regjeringas standpunkt og Arbeidarpartiet og SVs standpunkt, er at vi seier at det vil verte spennande å få prøvd ut andre vurderingsformer. Eg har altså fått tilslutnad frå vårt landsmøte til å gjere det ut frå den programposten som står der.

No ristar representanten Løvik på hovudet, men i motsetnad til representanten Løvik var eg til stades der og var den som bad om tilslutnad til å kunne forstå programposten slik. Der trur eg faktisk eg veit betre enn representanten Løvik.

Eg forstår ikkje denne angsten. Det er altså berre å få gjort nokre forsøk òg i offentleg skule som er nokolunde tilsvarande det som skjer i Steinerskulen til dagleg. Om det er ein spennande måte å gjere det på, om det er noko som kan gje eit godt resultat, så må det leggjast fram for dei respektive partia på landsmøta dersom vi skal gå vidare. Vi har ikkje noka fullmakt til å gjere det i dag, men sjølvsagt har vi fullmakt til å gjennomføre desse forsøka.

Representantane frå m.a. Høgre har heile tida sagt til statsråden at ein bør vere romsleg når det gjeld praktiseringa av forsøksparagrafane som vi no har fått i opplæringslova. Ja, statsråden har tenkt det, han har òg tenkt å tillate forsøk som Høgre synest er ganske fornuftige, men som eg synest er heilt meiningslause. Men ei romsleg praktisering må bety at ein òg godtek noko ein ikkje liker i utgangspunktet. Og eg er forundra over den nitide marsjeringa opp til talarstolen i dag for å snakke om dette spørsmålet, som eigentleg er eit spennande forsøk, og om foreldre, lærarar, elevar og kommune ynskjer å gjere det forsøket lokalt – vi pålegg ingen å gjennomføre det – ja, så får dei lov til det.

Så til dette at ein seier at vi ikkje gjer noko med kvaliteten. Kva er det vi har å halde oss til? Mål i læreplanar, eit breitt kunnskapssyn. Det er sentrale premissar i meldinga, slik som representanten Tingelstad akkurat sa. Vi drøftar breiare enn det ein har gjort nokon gong i noko dokument til Stortinget kva som er gode kvalitetskriterium, og desse skal då leggjast inn i den elektroniske ressursbanken. Vi tilviser ein metode å gjere dette på. Så har vi fått ei utfordring med omsyn til å klargjere betre korleis utviklingssekretariatet skal arbeide – ja, det skal vi gjere.

Eg erkjenner at vi ikkje er i mål, men eg meiner faktisk vi er komne eit skritt vidare. Eg er glad for at komiteen i så stor grad har slutta seg til dette, og eg tek med meg dei nyanseringane og fordjupingane som komiteen òg har gjort. Og eg synest faktisk merknadene frå Høgre var meir opne og spennande enn det som har kome til uttrykk i debatten her i dag.

Presidenten: Rolf Reikvam har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Rolf Reikvam (SV): Det er ikke antall kroner en bruker på en elev, som er avgjørende, sier Lønning igjen, og så siterer han Telhaug.

I stortingsmeldingen vises det til to undersøkelser, og i disse to undersøkelsene kan vi ikke påvise en sammenheng mellom ressursinnsats og det elevene har tilegnet seg av leseferdigheter og matematikkferdigheter. Det aksepterer jeg, men utover det så sier jo ikke disse undersøkelsene noe som helst. De sier ikke noe om hva elevene har tilegnet seg av det de egentlig skulle tilegne seg ut fra et bredere kunnskapssyn, annet enn at de har tilegnet seg det å kunne lese og disse konkrete matematikkunnskapene. I og med vårt kunnskapssyn, vårt bredere kunnskapssyn, er den typen undersøkelser lite interessante. Og hvis vi fortsetter med Inge Lønnings logikk, har denne debatten på mange måter vært bortkastet, for det betyr ikke noe hvor langt skoleåret er, det betyr ikke noe hvor stor ressursinnsatsen er, det betyr ikke noe hvor mange elever det er i klassen – for elevenes mulighet til å tilegne seg kunnskap. Det vet Inge Lønning er uinteressant.

Petter Løvik (H): Til dette med karakterar. Det tilligg ikkje meg å dømme når det gjeld Kristeleg Folkeparti si tolking av eigne skrifter, det får statsråden sine eigne partivener gjere. Men for å seie det litt forsonande på slutten av debatten: Som vi har sett av innstillinga og høyrt i dag, er vel dette den mest romslege praktiseringa eg nokon gong har opplevd med omsyn til eit partiprogram.

Det som fekk meg til å ta ordet, var representanten Karin Andersen, som hevda at Høgre var gammeldags og gjerrig i skulepolitikken, og det var jo nesten heilt utruleg å høyre. Ho spurde også om det er slik at vi må starte ein privat skule for å få gjort noko nytt og spennande, og der har ho kanskje eit poeng. Men kvifor er det slik? Det spørsmålet har eg lyst til å stille tilbake.

Høgre har gong på gong peika på at vi har den mest sentralstyrte og detaljdirigerte skulen i verda, eller iallfall av dei vestlege landa. Og det vi vil fra Høgre si side, er nettopp å stille den offentlege skulen svært mykje friare når det gjeld metode, vi vil ha ein meir spennande skule, vi vil la kvar enkelt rektor, skule og lærar sjølv utforme den offentlege skulen til beste for kvar enkelt elev. Vi vil ha ulike skular, og det må vi ha om vi skal få likeverdige skular for ulike elevar.

Når det gjeld pengar, er det korrekt, som representanten Lønning allereie har påpeika overfor representanten Karin Andersen, at privatskulane berre får dekt 85 pst. av driftskostnadene og ingen ting av investeringsutgiftene. Og då er det ein kan spørje: Kva er det dei private skulane klarer, som dei offentlege skulane ikkje klarer, som gjer at den situasjonsskildringa representanten Karin Andersen nettopp kom med, er korrekt? Det hadde det vore litt interessant å vite meir om.

Når det gjeld gjerrigskapen, har statsråd Lilletun i ein debatt ganske nyleg stadfesta det som vi i Høgre veit, og det som dei andre no venteleg innrømmer, at etter dei alternative balanserte budsjetta som blei framlagde hausten 1998, var det faktisk Høgre av dei større partia som ville bruke mest pengar på skule. Det kom av at vi hadde reelle prioriteringar, fordi vi er villige til å sette skulen ikkje berre langt fram, men aller fremst og framom mange andre ting som andre vil ha løyst i offentleg sektor. Høgre vil satse på skulen, vi vil gjerne diskutere skule også med SV. Og vi kan rå – om det er lov – representanten Karin Andersen til ikkje berre å ha utdanningsdebattane i Stortinget som tidtrøyte medan ho les om landbruksoppgjeret, slik ho sjølv sa, men til å følgje debattane heile vegen. Då kunne vi kanskje få ein debatt som gjekk meir på realitetar enn på mytar.

Ursula Evje (Frp): Representanten Grete Knudsen sa at man bør diskutere om det er riktig å gi den enkelte privatskole tilskudd. Dette synes jeg var uhyre sterkt. Det som fikk meg til å ta ordet, var ikke det, for representanten Knudsen har egentlig hatt denne oppfatningen lenge og vist det i sine budsjettarbeidet, både i tall og i merknader, men hun fikk meg til å huske på noe som nestlederen i Lærerlaget sa i «Til debatt». Der fikk faktisk nestlederen seg til å si at det går ikke an å bruke samfunnets offentlige penger til private skoler. Dette er synspunkter som etter min oppfatning rokker ved så viktige prinsipper når det gjelder demokrati og fellesskap, at det er vel verdt å merke seg det, for jeg går ut fra at nestlederen i Lærerlaget har en viss lærerkompetanse. Samfunnets offentlige penger er vel egentlig samfunnsdeltakernes midler, og barna våre, som har krav på skolegang, er jo vitterlig deltakere i et samfunn, uansett om de deltar i private ordninger eller offentlige ordninger. Og nå bør vi slutte med å gjøre åpenbare forskjeller alt ettersom hvilket valg foreldrene tar på vegne av sine barn.

Vi må begynne å konsentrere oss om det som er viktig, og det er den basiskunnskapen som det enkelte barn får. Vi har gjennom lang tid sett at altfor mange barn går gjennom den offentlige skolen og kommer ut nesten like dårlig rustet som de var da de kom inn – dette av forskjellige årsaker, det kan være handikap, det kan være manglende tilrettelagt undervisning, det kan være forferdelig mange årsaker til dette, men vi bryter faktisk våre egne store honnørord i lover som sier at alle skal få den samme rett, når vi absolutt ikke gir den.

Når vi ikke engang kan erkjenne at samfunnets penger er vår eiendom, hver og en av oss, også barnas for å dekke deres kunnskapsbehov i en skole som er viktig for dem, da er det på tide å si at kanskje vi burde hatt fifty-fifty med private skoler av alle slag og offentlige skoler av ymse slag.

Karin Andersen (SV): Jeg håper at deltakerne i denne debatten er litt mer opptatt av at man faktisk kan bli engasjert, enn at man har store arbeidsoppgaver som ikke lar seg forene med å sitte i salen under alle debatter. Men slik er nå arbeidssituasjonen, og jeg skal ikke tvære ut det.

Jeg har deltatt i skoledebatt i svært mange år, og er veldig opptatt av det. Jeg har et helt motsatt utgangspunkt av det Ursula Evje har, nemlig at fra SVs og min side er skolen det mest samfunnsbyggende element vi har, og derfor er det viktig at den er felles. Der skal alle være, og der skal vi lære å leve sammen, fra ulike sosiale miljøer og med forskjellig utgangspunkt, der skal vi både forstå hverandre og lære å leve sammen, og vi skal skjønne at vi er i et samfunn og ikke er bare enkeltindivider. Det er det aller viktigste ved skolen. Derfor er utviklingen mot flere private skoler som har en snevrere innretning på dette, farlig, spesielt de som er opptatt av å isolere seg med sine egne forestillinger. Derfor er det viktig at vi gir rom, ressurser, tillit og frihet til den offentlige skolen.

Jeg vet ikke riktig hvordan representanten fra Høyre har regnet ut dette og kommet til at de er det mest skolevennlige partiet, fordi de nå plutselig brukte mest penger på det. I stad var Lønning oppe og sa at penger ikke var viktig. Men jeg vet ikke om man har tatt med kommuneøkonomien i det regnestykket. Jeg tror ikke det. For kommuneøkonomien har vært dårlig de siste årene. Jeg vil bare minne om at for 1998 var det et underskudd på 5 milliarder kr – i 1999 blir det verre. I tillegg har man laget en eldrepakke som er slik at man tvinges til å kutte på bevilgningene til barn og unge og på skole for å få utløst de pengene, og jeg kjenner ingen kommunestyrerepresentant som klarer å si at vi skal dessverre ikke bygge sykehjem til disse gamle menneskene, for vi skal bruke pengene i skolen. De klarer ikke det, så skolen taper. Det er sørgelig. Det positive i de signalene jeg har fått ut av den offentlige debatten om det Høyre står for, er at de ønsker å reise en skoledebatt, og det negative er at de ber om mer av det som vi ikke trenger mer av i framtida, nemlig faktaopplæring, og mindre av det som vi trenger mer av, nemlig det å lære å bli sosialt flinke og det å kunne tilegne oss kunnskap – ikke å gulpe den opp igjen. Kunnskap foreldes svært raskt.

Så det SV ønsker seg er en mangfoldig, moderne og spennende skole, og ikke en fattigslig, kjedelig og stusslig puggeskole som preges av kontroll. For det er ikke det vi trenger mer av, verken elevene eller lærerne. Tvert imot trenger vi å få tillit, rammer og ressurser som gjør at vi kan foredle den viktigste ressursen vi har i dette landet, og som er viktigst for framtida, nemlig barn og ungdom.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

(Votering, se side 3871)