Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 10 minutter hver. Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil 5 replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Dette anses vedtatt.
Bjarne Håkon Hanssen (A) (ordfører for saken): Også i år behandler Stortinget en framforhandlet jordbruksavtale mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Komiteens innstilling bygger på respekt for forhandlingsinstituttet, selv om flertallet på flere områder har kritiske merknader til resultatet av årets forhandlinger. Flertallet slutter seg på denne bakgrunn i sin helhet til det økonomiske opplegget i avtalen. På ett punkt har imidlertid flertallet funnet å måtte motsette seg forhandlingsresultatet. Dette vil bli begrunnet i andre innlegg senere i debatten. Jeg går videre ut fra at mindretallet selv vil presentere sitt syn, og vil derfor i dette innlegget i all hovedsak konsentrere meg om Arbeiderpartiets vurderinger.
Avtalen innebærer at budsjettstøtten ved full virkning økes med 540 mill. kr. Dette kommer i tillegg til økningen i 1998, som var på 675 mill kr. I løpet av to år har altså budsjettstøtten til norsk jordbruk økt med over 1,2 milliarder kr.
I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 8 for 1992-93 la Stortinget bl.a. til grunn en målsetting om en landbrukspolitikk som bidrar til mer konkurransedyktige råvarer, lavere matvarepriser og lavere næringsoverføringer.
Den økning i budsjettstøtte som nå finner sted, er ikke i tråd med denne målsettingen. Målt i faste 1998-kroner innebærer de to siste oppgjørene at de statlige næringsoverføringene til landbruket for første gang på 1990-tallet øker.
Det mest alvorlige med dette ser man kanskje i lys av de kommende WTO-forhandlingene. Årets avtale innebærer nemlig at støtten både innenfor gul og blå boks øker. Regjeringen har tilslutning fra Arbeiderpartiet i forhold til den forhandlingsstrategi man har valgt i WTO-sammenheng. Likevel er det grunn til å understreke at vi står overfor tøffe forhandlingsrunder. Og jeg finner all grunn til å minne om en av konklusjonene i utenriksministerens WTO-redegjørelse, som vi tidligere i dag hadde en debatt om. I redegjørelsen sa utenriksministeren om landbruksavtalen i WTO:
«Partene må allikevel forventes å måtte gå lenger enn de eksisterende forpliktelsene».
I så måte går Regjeringen nå i feil retning. Den betydelige veksten i budsjettstøtten de to siste årene skaper en situasjon med økende fare for at norsk landbruk må gjennom en brå og vanskelig omstilling etter neste WTO-runde. Også på dette området fører altså Regjeringen en politikk basert på kortsiktige motiver.
Avtalen innebærer videre at målprisene økes med 330 mill. kr. Sett i en ren nasjonal sammenheng er ikke dette en stor økning, og på viktige varegrupper som storfe, gris, egg og norsk matmel er det ikke noen økning av målprisene i det hele tatt.
Likevel er det klart at vi står overfor store utfordringer også på dette området. Handelslekkasjen til våre naboland hadde en eksplosiv økning i 1998, og var da rekordhøy. Utviklingen i 1999 tyder på at det også i år blir en svært stor handelslekkasje. En viktig årsak til denne lekkasjen er lavere matvarepriser i våre naboland.
Jeg er selvsagt klar over at dette berører problemstillinger som er svært sammensatte. En nylig gjennomført undersøkelse konkluderer bl.a. med at den gjennomsnittlige prisforskjellen på norsk og svensk mat er på 12-13 pst. Bondeorganisasjonene har i så måte pekt på at dette omtrent er forskjellen på norsk og svensk matmoms. Men den aktuelle undersøkelsen viste at prisforskjellen på melkeprodukter og kjøttvarer var større enn gjennomsnittet. Og det er jo dette som er hovedproblemstillingen. Nordmenn gjør ikke sine daglige innkjøp i Sverige. De kjøper kjøtt, og de kjøper ost. Dermed forsterkes overproduksjonsproblemene i norsk landbruk.
Fra Norges Bondelag har næringskomiteen fått oversendt en oversikt over prisutviklingen på norskproduserte matvarer, sett i forhold til utviklingen på den totale matvareindeksen. Denne viser at indeksen for norskproduserte matvarer er lavere enn matvareindeksen samlet.
Samtidig viser indeksen at prisene på norske matvarer nå igjen er økende. Fra 1990 til 1997 falt prisene på norsk kjøtt. Etter den tid viser indeksen at prisene igjen stiger. Hovedpoenget er etter Arbeiderpartiets mening at norsk landbrukspolitikk ikke kan basere seg på at norske matvarepriser kan ligge på et helt annet nivå enn prisene i våre naboland og i EU for øvrig.
Gjennom sin Agenda 2000 har EU nå lagt en plan for en reduksjon i sine råvarepriser på mellom 15 og 20 pst. Dersom vi ikke møter Agenda 2000 med aktive tiltak, vil forskjellen på norske råvarepriser og tilsvarende EU-priser øke betraktelig de kommende fem årene.
Dette er en kjempeutfordring for norsk landbruk. Hvis EU lykkes med sin Agenda 2000, vil norsk landbruk hvert år tape konkurransekraft, selv med en stabilisering av våre matvarepriser. Det kan igjen føre til økt grensehandel og økt import, og den som i det lange løp vil tape på at vi ikke gjør noe, er bonden selv.
Men norsk landbruk kan heller ikke legge opp til en strategi der vi utelukkende er opptatt av pris. Vårt landbruk har ingen mulighet til å konkurrere på like vilkår med EU-landbruket. Ikke minst klimatiske forhold tilsier det. Derfor må vi bygge videre på den sterke preferansen norske forbrukere har i forhold til norsk mat. Nordmenn vet at når de kjøper norsk mat, kjøper de trygg og ren mat. Dette er de og vil de være villige til å betale en god pris for. Poenget er imidlertid at dette ikke gjør at norsk mat overhodet ikke trenger å ta hensyn til pris. Det viser økningen i grensehandelen oss. Norske forbrukere har også tillit til svensk og dansk mat.
Når vi i Stortinget til våren skal utforme en ny landbrukspolitikk, står vi altså overfor formidable utfordringer. Internasjonale og handelspolitiske forhold vil i veldig stor grad legge rammene for den nasjonale landbrukspolitikken. Samtidig ser vi en utvikling i norsk landbruk der det ofte er de større brukene som i dag gir opp. Melkebruk med kvoter på mellom 80 000 – 100 000 liter melk selger kvoten sin, og slutter med gårdsdriften. Dette begrunnes med at arbeidet på bruket tar så mye tid at det ikke er tid igjen til å kompensere for nedgang i landbruksinntekt gjennom arbeid utenfor bruket. Dette gir grunn til bekymring, ikke minst fordi dette forteller oss noe om hvordan norsk landbruk i framtida skal kunne rekruttere ungdom med en fagutdannelse rettet inn på arbeid i landbruket.
Arbeiderpartiet mener at vi i landbrukspolitikken må prioritere en tilstrekkelig inntektsutvikling til dem som lever av landbruket. Det legger da også årets oppgjør til en viss grad opp til.
Summen av utfordringene kan oppsummeres slik: Norske matvarepriser må ned. WTO-avtalen gir oss en klar retningsbeskrivelse av hvordan overføringene vil utvikle seg. De vil måtte reduseres. Vi vil prioritere lønnsutvikling til dem som lever av landbruket. Men dette skal skje innenfor en ramme der vi fortsatt skal satse på distriktslandbruket. Og vi skal fortsatt satse på et landbruk i Norge med en variert bruksstruktur, et småskalalandbruk hvor industrilandbruket avvises som bruksform.
Mange vil med rette kunne hevde at det er umulig å få alle disse målene til å gå opp i en samlet nasjonal landbrukspolitikk. Arbeiderpartiet er enig i at dette vil være vanskelig, men står klart fast på disse målene når vi starter arbeidet med den landbrukspolitiske meldingen som Stortinget skal behandle til våren.
Jeg vil med dette anbefale komiteens innstilling.
Øystein Hedstrøm (Frp): Som fremskrittspartirepresentant hadde jeg håpet på at årets jordbruksoppgjør skulle gi de nødvendige signaler om omstilling og effektivisering av det norske sløsejordbruket, men jeg tok feil. Jordbruksoppgjøret passerer Stortinget uten krav om at politikken legges om på en helhetlig, tillitvekkende og kraftfull måte.
Den fremforhandlede avtale mellom organisasjonene og staten har en inntektsvirkning for bøndene på 1,1 milliard kr, og totale overføringer på ca. 12,5 milliarder kr går til friske arbeidsføre mennesker i tillegg til skjermingsstøtten. Enorme overføringer tilflyter utøvere innen en enkeltnæring, hvorav en høy prosentdel er deltids- eller hobbybønder.
Hvilke andre næringer eller bransjer kan regulere seg til 12,5 milliarder kr i subsidier hvert eneste år? Hvilke andre bransjer kan motta store subsidier hvert år, samtidig som de effektivt gjennom sine organisasjoner og politiske medspillere – med noen få unntak – blokkerer for import av konkurrerende landbruksvarer som ville ført til at norske forbrukere fikk rimeligere mat? Ja, jeg bare spør. Hvordan er det mulig å lage et system der kvaliteten på produktet får begrenset betydning fordi forbrukerne ikke har noe alternativ, men må ta til takke med standardprodukter? I tillegg skal forbrukerne betale for et oppsvulmet landbruksbyråkrati som gjør sluttproduktene så dyre at norske forbrukere ofte ikke har råd til å kjøpe produktene, slik at de må dumpes i verdensmarkedet til latterlig lave priser.
Vi konstaterer at jordbruksavtalen er en svært omfattende og uoversiktlig næringsavtale, en enormt komplisert affære med stort byråkrati koplet til uoversiktlige forhold, hvor kun et fåtall personer har den fulle oversikt når viktige spørsmål blir avgjort. Og i neste omgang betyr det detaljstyring av den norske bonde som er bastet og bundet på hender og føtter av tilskudds- og reguleringsordninger. Antallet tilskuddsordninger som i dag er over hundre, øker for hvert år, og hver tilskuddsordning har et detaljert regelverk. Det trengs et stort byråkrati tilknyttet Landbruksdepartementet, kommuner og fylkeskommuner til å administrere hele dette apparatet. Tusenvis av offentlig ansatte hever lønn for å holde orden på alle utbetalinger, søknader og kontroller. Behovet for omlegging er helt åpenbart. Et av målene må være å få de fleste byråkratene ut i produktivt arbeid.
Resultatene av jordbruksforhandlingene betyr at skattebetalerne må punge ut med betydelig høyere beløp over skatteseddelen enn tidligere, i tillegg til at matvareprisene vil øke. Det betyr nye doser av gårsdagens politikk. Ingen andre partier enn Fremskrittspartiet er villig til å ta utfordringene med omstilling og omstrukturering. Det politiske flertall finner det mest lettvint å la tingene gå stort sett som før, og støtter den inngåtte avtale. Når det har blitt en vanlig og akseptert måte å drive landbrukspolitikk på, vil resultatene over tid bli negative som en helhet, og det er den situasjonen vi er oppe i nå. Det er helt tydelig at verken landbruksminister Gjønnes eller de øvrige partier ønsker å gjennomføre og presse jordbruket til helt nødvendige tiltak. Det ser ut som om den bestående landbrukspolitikk skal videreføres, uansett pris. Det er i så fall en kortsiktig medisin når vi vet at sentrale landbruksprodukter vil bli utsatt for et voldsomt prispress de kommende år.
Behovet for strukturendringer i landbruksnæringen er overhengende og kan ikke løses med sterkere støtte over statsbudsjettet eller ved økte matvarepriser. Høyere inntekter i landbruket må komme som et resultat av økt konkurranse og mer effektive gårdsbruk.
Det kan være fristende å spørre: Hvor mange negative rekorder skal settes i norsk landbruk før landbruksministeren begynner å se lyset? Og når vil Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsmann som snakker så varmt her om lavere priser, komme med noen konkrete forslag om hvordan man skal få dette til? Denne innstillingen omfatter ikke et eneste slikt forslag om tiltak som kan gi økt konkurranse og lavere matvarepriser. Og som han selv understreket: Det haster jo å gjøre noe med det.
La meg ta noen eksempler: Grensehandelslekkasjen til Sverige vil nå en ny topp i inneværende år. I følge en OECD-rapport ligger Norge på topp, bare forbigått av Sveits, ved at norske skattebetalere belastes for mer enn 20 milliarder kr til jordbruket. Det tilsvarer 250 000 kr pr. bonde.
På grunn av de enorme subsidier som sprøytes inn i norsk landbruk, er det utviklet overproduksjon for stort sett alle tradisjonelle landbruksvarer. Da vil vi sette rekord nr. 3 i år. Det vil dumpes mer enn 9 000 tonn norsk svine- og storfekjøtt i verdensmarkedet.
For å ta grensehandelslekkasjen først: Vi har mer enn 1 million nordmenn som har mindre enn 1 times reisevei med bil til svenske butikker, og mange av dem valfarter til vårt naboland i øst for å handle svine-billig og opprettholde inntrykket av at svenskegrensen har utviklet seg til en eneste lang handledisk. Lover, regler og avgifter de øvrige partier har vært med på å innføre, kan ikke hindre dette. Ola og Kari Nordmann er lei av å betale Europas høyeste matvarepriser, og protesterer mot Regjeringens landbrukspolitikk ved å valfarte til Sverige. Og resultatene har vi. Ifølge prognoser vil nordmenn i år handle for 7,5 milliarder kr i Sverige, og ca. 40 pst. av dette er matvarer. Kjøtt og kjøttprodukter har blitt billigere i Sverige det siste året, påpeker det svenske statistiske sentralbyrået. Prisene på svinekjøtt er redusert med 12 pst., og den svenske bonden får under 10 kr kiloet og holder tritt med forbruket.
Den fremforhandlede avtale vil bety at norske matvarer blir 1 pst. dyrere. Isolert sett kan det virke lite, men med utgangspunkt i at kjøtt, ost, smør og korn blir 10-20 pst. billigere i våre naboland de nærmeste årene på grunn av EUs landbruksreform, blir norske matvarer som er på verdenstoppen fra før, enda dyrere. I tillegg har vi utfordringene når det gjelder WTO og svensk avgiftspolitikk. Alt tyder på at det blir stadig mer attraktivt og lønnsomt å ta turen over Kjølen. Stadig nye grupper vil etter all sannsynlighet endre sitt handlemønster.
Det Fremskrittspartiet ønsker, er å tvinge fram mer konkurranse i norsk landbruk, fordi en videreføring av dagens modell vil være en dødslinje for mange bønder. Man må ikke tro at sentrale landbruksprodukter vil slippe unna et voldsomt prispress de kommende år, for importvernet svekkes, dumpingeksporten må etter hvert begrenses, og svenskehandelen øker. Det er på høy tid at de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen gis muligheter og inntekter som et resultat av økt konkurranse og mer effektive bruk.
Fremskrittspartiet mener driftige bønder må gis mer spillerom for egen utvikling, gjennom bl.a. å oppheve konsesjonsgrensen for ervervsmessig husdyrhold, oppheve alle produksjonsbegrensninger, avvikle restriksjoner på salg av jord- og skogeiendommer, oppheve statens forkjøpsrett for landbrukseiendommer, oppheve bo- og driveplikten og mye, mye mer. I dag er det faktisk slik at en bonde blir kriminalisert hvis han produserer stort, effektivt og billig. Det er jo idioti. Derav følger at vi ønsker å oppheve ordningen med næringsavtaler, enten det gjelder en jordbruksavtale, fiskeriavtale eller reindriftsavtale.
Vi er mot å gi hele yrkesgrupper med egen virksomhet inntektsgarantier et helt år fremover. Vi snakker om selvstendig næringsdrivende som bør likebehandles med andre bransjer og bedrifter. Sentrale forhandlinger om lønn og betingelser med staten er en levning fra en annen tidsepoke. Prosessen sementerer en ineffektiv struktur og fører til store overinvesteringer. Det er tydelig dokumentert.
Fremskrittspartiet vil erstatte gårsdagens løsninger med en landbrukspolitikk basert på markedsøkonomiske prinsipper som stimulerer til effektiv produksjon. Vi vil legge forholdene til rette for en nasjonal og lønnsom kvalitetsproduksjon, basert på våre klimatiske begrensninger, men også bygge på den styrke som produksjon i et av verdens reneste miljøer gir. For å få dette til er det nødvendig å føre en god økonomisk politikk gjennom satsing på infrastruktur og fjerning av hindrende lover, regler og forskrifter. Dersom overføringene reduseres i takt med omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt, vil nødvendig vekstkraft bli utløst.
Jeg vil ta opp forslagene fra Fremskrittspartiet, som er referert i innstillingen.
Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslag han refererte til.
Modulf Aukan (KrF): Jordbruksoppgjeret i år vart forhandla fram mellom staten og begge dei to landbruksorganisasjonane. Begge organisasjonane var med fram til mål i forhandlingane. Det tyder på at vi i dag handsamar ein solid avtale.
Matskandalen i Belgia og tilfelle av kugalskap i Sør-Frankrike og i Holland har igjen vist oss kor viktig dette med mattryggleik er. Vi som nasjonalforsamling har eit monaleg ansvar for å sikra innbyggjarane gode og trygge matvarer frå eit landbruk som fungerer.
Kristeleg Folkeparti ser det som viktig at dei aktive brukarane, anten dei driv jordbruk på heiltid eller deltid, vert tilgodesette med dei virkemidla som går over jordbruksavtalen. Skal landbruk vera attraktivt for unge folk i dag, må det vera mogeleg å skaffa seg ei rimeleg inntekt gjennom akseptabel arbeidsinnsats.
Under handsaminga av denne avtalen i komiteen har det handla mykje om matpris til forbrukar. Det vert synt til at i våre EU-naboland peikar den såkalla Agenda 2000 fram mot endå lågare prisar, både på råvarer frå landbruket og på sluttproduktet til forbrukar. I den samanhengen er det interessant å registrere at den danske «fødevareminister» Henrik Dam Kristensen nyleg sa til avisa Politiken at vi må bruka 10 pst. meir av våre inntekter til mat dersom vi skal sikra kvaliteten på maten framover.
Seinare seier den same ministeren i samme avis at han synest det er på tide at vi får ein meir ærleg pris på våre produkt. Den skal avspegle kva det reelt kostar å produsere dei.
Dette seier ein statsråd i Danmark, i eit av Europas absolutt rimelegaste land å produsera mat i. I Noreg brukar vi ca. 13 pst. av lønna til å kjøpa mat for. Så meiner altså ansvarleg statsråd i EU-landet Danmark at dei der må rekna med å måtte bruka 10 pst. meir for å sikra befolkninga trygg tilgang på mat i framtida.
I tidsskriftet Norsk Landbruk nr. 10/99 er det ein artikkel som synleggjer prisdanninga på svinekjøtt. Utsalsprisen i Samvirkelaget er i dette tilfellet 149,- kr pr. kg på bacon med svor. Utbetalingspris til bonden var 24,12 kr pr. kg. Med andre ord var dette topp klassifisering. Vi ser her ein prisauke på 745 pst. frå grisen forlèt bingen til fleskebiten er utlagd for sal i S-laget.
Her vert det dokumentert at vi lever i eit høgkostland. Naturlegvis er det fleire operasjonar som er utførde i dette rekneeksempelet, men å angripa bonden for denne prisen til forbrukar vert som å retta bakar for smed.
Det at prisen, serleg på svinekjøtt, akkurat no er rekordlåg både i Sverige og Danmark, har heilt spesielle årsaker. Det kjem av den epidemien med omsyn til kugalskap som oppstod i Storbritannia. Dermed vart det akutt mangel på kjøtt som kunne seljast, og først Danmark og seinare Sverige såg sin store sjanse til å fylla dette vakuumet med svinekjøtt.
Etter kvart som forholda har normalisert seg i England, har satsinga på gris i våre to naboland ført til ein formidabel overproduksjon, og ein driv i dag til under sjølvkost både i Damark og Sverige. Naturlegvis kan dette ikkje halda fram slik, og det må vera m.a. i lys av dette den danske ministeren uttalar seg.
Fleirtalet – Arbeidarpartiet og sentrumspartia – er einig med Regjeringa i at ein må prøva å få kontroll med overproduksjonen på mjølk, og at ordninga med oppkjøp av kvoter i år vert trekt inn. Dette ser ut til å vera nødvendig.
Eit forhold har fått stor merksemd, nemleg at eit fleirtal grip inn i delar av ein framforhandla avtale. Det naturlege spørsmålet i så måte er om dette er ein ny strategi.
Til sist. Alle parti utanom Framstegspartiet seier i ein felles merknad at det er behov for ei tilstrekkeleg inntektsutvikling i landbruket. Etter Kristeleg Folkeparti sitt syn gjev dette Regjeringa handlingsrom i arbeidet med landbruksmeldinga til hausten.
Elles vil eg rå representantane frå sentrumspartia til å røysta for innstillinga, minus V om samdrift i mjølkeproduksjonen.
Ansgar Gabrielsen (H): Landbruket har en selvfølgelig og sentral oppgave når det gjelder å produsere kollektive goder som matvaresikkerhet, kulturlandskap og i en viss grad distriktsbosetting. Virkemidlene innenfor landbrukspolitikken må etter mitt skjønn i økende grad ses i sammenheng med denne målsetting. De offentlige overføringene til landbruket må derfor rettes mot de goder samfunnet ønsker at landbruket skal produsere. For å nå målene om matvareberedskap, kulturlandskap og i noen grad bosetting, ønsker Høyre at støtten konsentreres om følgende typer virkemidler: arealstøtte, husdyrstøtte, årsverkstilskudd, distriktstilskudd og frakttilskudd.
For at landbruksnæringen skal kunne oppfylle alle de krav vi setter, må de næringsdrivende gis anledning til å innrette seg etter det som tjener den enkelte i sin streben for å oppnå de til dels motsetningsfylte målsettingene, som vi politikere trekker opp.
Det er derfor med bekymring jeg registrerer at de store bondeorganisasjonene faktisk er på kollisjonskurs med mange av f.eks. melkebøndene i en for dem viktig sammenheng, nemlig i spørsmålet om samdrift. At landbruksministeren har gitt etter for organisasjonenes press og gjennom avtalen også blokkert for eksempelvis samdrift i melkeproduksjonen, er for meg litt uforståelig. Dette er gjort ut fra skremsler om at det vil kunne resultere i det som kalles for et industrijordbruk. Etter mitt skjønn setter bare dette punkt isolert sett hele organisasjonenes rett til avtale i et litt tvilsomt lys. Jeg er rett og slett i tvil om den ordningen vi har etablert, er noe vi er tjent med i framtiden. Jeg tror tiden er inne til i forbindelse med landbruksmeldingen å vurdere om vi fremdeles skal ha det systemet vi har, der Regjeringen kommer med en fremforhandlet avtale til Stortinget, som vi skal føle oss forpliktet til i detalj å slutte opp om. Vi får aldri en reell diskusjon om landbrukspolitikken. Etter mitt skjønn bør vi i forbindelse med landbruksmeldingen vurdere om vi skal ta dette i forbindelse med de årlige budsjettene.
I den innstillingen som vi i dag behandler, tar Høyre til orde for å underkjenne avtalen på enkelte punkt. Det som er Høyres målsetting, er at mer av de overføringene vi tross alt skal ha, skal gå til dem som har jordbruk som sitt levebrød. Jeg tror rett og slett at tiden er i ferd med å løpe fra en situasjon hvor borgerne over skatteseddelen skal belastes med utgifter for at enkelte synes at det ved siden av å ha en annen, full jobb, er hyggelig med noen dyr rundt huset. Det er ingen tvil om at ikke ubetydelige beløp av de milliardene vi overfører til landbruket, nettopp går til personer som har helt marginale inntekter fra jordbruket. En dreining i en slik retning som Høyre tar til orde for, vil kunne gjøre de bruk som har hovedinntekten fra jordbruket, mer økonomisk robuste.
Jeg tror også at en slik utvikling vil kunne være med på å sikre rekrutteringen til jordbruket. En fortsatt strukturendring vil være helt nødvendig. Slik jeg leser innstillingen, gir den et perspektiv som etter mitt skjønn gir mulighet for å gå i den retning, som vil tvinge seg fram uansett. Det at regjeringspartiene ikke er villige til å innse at en ikke kan la alt være som det en gang var, er for så vidt ikke mer enn ventet.
I innstillingen går Arbeiderpartiet og Høyre inn for å stoppe forslaget om å legge begrensninger i bøndenes rett til på fritt grunnlag å etablere samdrift innenfor melkeproduksjon. For meg er det totalt uforståelig at regjeringspartiene skal legge begrensninger for frie bønders rett til å gå sammen om drift for bedre å kunne utnytte sine investeringer. Det at et slikt spørsmål er tatt opp av organisasjonene i forhandlingene, er én ting, men at Regjeringen har akseptert at et meget viktig landbrukspolitisk spørsmål skal avgjøres uten forutgående behandling i Stortinget, kunne man ikke ha forventet skulle passere. Det er derfor høyst naturlig at Stortinget griper inn. Jeg ser imidlertid at det har falt enkelte meget tungt for brystet at stortingsflertallet har sett seg nødsaget til å gjøre dette.
Jeg ser i Nationen av i går at komiteens leder, Morten Lund – fra Senterpartiet – karakteriserer Arbeiderpartiets og Høyres håndtering av dette spørsmålet om samdrift som «svik og illojalitet». Det som skulle være problemet for hr. Lund, er at vi setter til side deler av en fremforhandlet avtale. Det er faktisk ikke lenger siden enn den 18. juni 1997, ca. kl. 23.28, under behandling av det årets jordbruksavtale, at Senterpartiet, SV og RV gjorde felles front mot avtalen. Det går faktisk fram av voteringsutskriften av angjeldende sak at hr. Morten Lund var til stede.
Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, mener at den utviklingen vi nå er inne i hva gjelder samlede overføringer, ikke er i overensstemmelse med de retningslinjer som ble trukket opp i St.prp. nr. 8 for 1992-93, som fikk tilslutning i Stortinget. De legger til grunn i en felles merknad at man ikke kan forvente at næringsoverføringene skal øke.
Det samme flertallet peker også på at norsk landbruk i lengden ikke kan basere seg på at Norge skal være det eneste land med økning av matvareprisene i et Europa preget av det motsatte. Vi går nå altså inn i en periode hvor avstanden mellom norske matvarepriser og andre europeiske lands matvarepriser vil øke. Det vil skje dersom vi ikke har en strategi for å møte EUs Agenda 2000.
Det fremgår av innstillingen at flertallet ikke vil akseptere en situasjon der matvareprisene skal øke på en slik måte som de har gjort i de senere år. Dette er formuleringer som jeg tror Regjeringen gjør klokt i å lese nøye gjennom og legge til grunn for den landbruksmeldingen som er under utarbeidelse. Det vil for nesten alle parter være en fordel om den bebudede meldingen har en realistisk situasjonsbeskrivelse av de nevnte områdene. Det vil også være en stor fordel for Stortinget at en har et felles utgangspunkt når en skal diskutere hvordan en skal møte de utfordringene en står overfor, enten en velger å ville se dem, eller en velger ikke å ville se dem.
Et annet punkt som er omtalt i innstillingen, er det som har med prisutjevningsordningen å gjøre. Stortinget har ved flere anledninger uttalt at vi ønsker konkurranse innenfor meierisektoren. Systemet er jo slik at markedsreguleringsoppgavene er lagt til Tine Norske Meierier, som verken skal tjene eller tape på dette. Det vi har fått innspill på, er at den avgiften som er fastsatt, er urimelig høy i forhold til det som må antas å være det reelle tall. Komiteen er enig i det som er anført i proposisjonen, at det skal settes ned en arbeidsgruppe, et partssammensatt utvalg, for å se på dette. Komiteen har gitt denne gruppen – og Regjeringen – en frist til 1. oktober. Da må en ha et tall på bordet som, i hvert fall i større grad, må kunne anses å være mer objektivt og mer omforent.
Det er et punkt i proposisjonen som ikke er omtalt i innstillingen, og som gjelder representasjonen i SNDs styre – både sentralt, og for så vidt også regionalt – og spørsmålet om hvem som skal møte der. Nå er det slik at staten forhandler med Norges Bondelag og Bonde- og Småbrukarlaget i denne saken, og de har da kommet fram til at de skal dele setene i disse styrene seg imellom. Man forutsetter da at Norges Skogeierforbund, som har vært med, skal gå ut. Med tanke på balansen i det hele, og legitimiteten til det som skal foregå i SND-styrene rundt om i fylkene, tror jeg vi ville være tjent med at en foretar en fornyet vurdering av nettopp det å skulle sparke ut Norges Skogeierforbund. Jeg vil derfor henlede statsrådens oppmerksomhet på nettopp det punktet.
Jeg tar for øvrig opp de forslag fra Høyre som er inntatt i innstillingen.
Presidenten: Ansgar Gabrielsen har tatt opp de forslag han refererte til.
Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er nå omme. Møtet blir nå hevet, og nytt møte settes kl. 18.
Behandlingen av sak nr. 8 fortsatte på kveldsmøtet.