Siri Frost Sterri (H): Jeg har følgende spørsmål
til helseministeren:
««Barna kan bli vitaminforgiftet» er
overskriften på et oppslag i Nationen 17. januar 2000 som
gjelder advarsel fra Statens råd for ernæring
og fysisk aktivitet mot å godta EUs barnematdirektiv. «Grensen
mellom anbefalt inntak av vitamin D og forgiftning er relativt liten»,
heter det i oppslaget.
Hvordan vurderer statsråden de norske
innvendingene overfor EU sett i lys av Tines lansering av ny lettmelk
tilsatt vitamin D?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Ettersom kostholdet er forskjellig fra land
til land, mener Norge at avgjørelse om beriking av matvarer
bør gjøres på nasjonalt nivå som
en del av det enkelte lands ernæringspolitikk. Dette er
i tråd med anbefalinger fra internasjonale organer som Codex
Alimentarius.
Tilsetting av næringsstoffer for å forebygge
mangeltilstander i grupper av befolkningen har i lang tid vært
et sentralt virkemiddel i norsk mat- og ernæringspolitikk. Norske
helsemyndigheter mener at det fortsatt er viktig å beholde
muligheten til å regulere tilsetning av næringsstoffer
til matvarer beregnet på det norske markedet ut fra helsemessige
hensyn som en del av vårt nasjonale helsefremmende arbeid.
I Norge er det helsemyndighetene ved Statens
råd for ernæring og fysisk aktivitet som fortløpende
vurderer behovet for å berike næringsmidler ut
fra bl.a. kostholdsundersøkelser. Deres vurdering er at
det norske kostholdet gir tilstrekkelige mengder av de fleste næringsstoffer. Det
viktigste unntaket er vitamin D. Mangel på vitamin De
kan føre til rakitt, såkalt engelsk syke. I Norge skyldes
D-vitaminmangel bl.a. lite sollys i vinterhalvåret. D-vitaminmangel
er særlig påvist hos en del eldre mennesker og
i grupper av innvandrere.
Det vil alltid være en balanse mellom
det å forebygge mangel på et næringsstoff
og det å unngå risiko for helseskade. Statens
råd for ernæring og fysisk aktivitet anbefaler
alle å ta en teskje tran om dagen. I tillegg har vitamin D
lenge vært tillatt i smør og margarin. I 1994 påpekte
det daværende Statens ernæringsråd at
en ytterligere økning av vitamin D-tilførselen
til den norske befolkning enklest og best kunne gjøres
ved at lettmelk og skummet melk ble vitaminisert. Melk egner seg
godt til å øke inntaket av vitamin D,
fordi det er en av våre vanligste matvarer. Tillatelse
til å tilsette vitamin D i melk ble gitt av Statens
Næringsmiddeltilsyn etter råd fra Ernæringsrådet
i 1998. Som en del av den løpende vurdering av norsk berikingspraksis
har Ernæringsrådet i 1999 nedsatt en arbeidsgruppe
som skal se på vitamin D i kosten, særlig
i relasjon til vitaminmangel hos innvandrere.
Statens råd for ernæring
og fysisk aktivitet anbefaler bruk av magre melketyper, helst skummet
melk. TINE Norske Meieriers nye lettmelk er tilsatt 0,4 mikrogram vitamin D
pr. desiliter melk. Også laktoseredusert lettmelk er tilsatt
vitamin D.
Det er ingen fare for å få vitamin D-forgiftning
ved å drikke vitaminisert lettmelk. Anbefalt daglig inntak
av vitamin D er 10 mikrogram for barn under 3 år
og for eldre, og 5 mikrogram for de mellomliggende aldersgruppene.
Beregninger viser at voksne må drikke mer enn 10 liter
beriket melk daglig før man nærmer seg grensen for
toksisitet, eller forgiftning. Heller ikke ved et vanlig sammensatt
kosthold med ulike vitamin D-kilder vil det ved norsk berikingspraksis
være mulig å nærme seg grensen for toksisitet.
Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet anbefaler
at spedbarn enten ammes eller får morsmelkerstatning fram
til ettårsalder. Beriket melk vil derfor sannsynligvis
ikke være noe stort innslag i barnas kost før
etter den tid.
EUs barnematdirektiv regulerer sammensetning
og markedsføring av kornbaserte produkter og annen barnemat
beregnet for sped- og småbarn. Norske barn har et ganske
høyt forbruk av barnegrøt sett i internasjonal
sammenheng. Sammen med bruk av morsmelkerstatning og tran vil en
del barn ved en eventuell implementering av EUs barnematdirektiv
kunne komme opp mot øvre grense for daglig inntak av vitamin D
for denne aldersgruppen – dette ifølge en undersøkelse
foretatt av Statens råd for ernæring og fysisk
aktivitet. Barnematdirektivet åpner for tilsetting av en
rekke næringsstoffer, bl.a. vitamin D. Industrifremstilt
grøt vil i henhold til direktivet kunne inneholde fra 2,3
til 6,8 mikrogram vitamin D pr. porsjon grøt, dvs.
at tillatt mengde i direktivet er av en helt annen størrelsesorden
enn ved den tillatte berikingen av melk. Dersom EUs barnematdirektiv
gjennomføres i Norge, kan dette etter Ernæringsrådets
og Næringsmiddeltilsynets vurderinger føre til
at spedbarn får et svært høyt og for
noen et helsemessig uheldig inntak av vitamin D ved tilsetting
opp mot den foreslåtte maksimumsgrensen.
Det er altså de norske fagmyndighetenes
vurderinger som ligger til grunn både for tillatelsen til
beriking av melk og for den norske holdningen til EUs barnematdirektiv,
og som gjør at vi har bedt EUs vitenskapskomite vurdere
dette direktivet på nytt.
Siri Frost Sterri (H): Utgangspunktet statsråden tar, nemlig
at beriking av mat skal være et rent nasjonalt anliggende,
kan synes tilforlatelig, men også statsråden bør
erkjenne at EØS-avtalen som gjør Norge til en del av det
indre marked, en avtale Kristelig Folkeparti for øvrig
stemte for, ikke uten videre gir aksept for et slikt utgangspunkt
fra det enkelte lands side. Følgelig skal det sterke grunner
til, fra norsk side, å få medhold i EU for å kunne
unntas fra berikingsdirektivenes bestemmelser. Det vil da være
viktig at det ikke kan reises tvil om motiver bak innvendingene
fra norsk side. Det må ikke kunne reises tvil om hvorvidt
beskyttelse og favorisering av norskprodusert mat kan være
et motiv fra norsk side. Ser statsråden at dette nå lett kan
bli en innvending fra EUs side? Og er det slik at norske fagmiljøer
er bedre enn fagmiljøene i Europa, som ikke har innvendinger
mot ekstra D-vitamin?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Nei, selvsagt er det ikke slik at de norske
fagmiljøene nødvendigvis er bedre enn fagmiljøene
ute i Europa. Det er ikke derfor vi har en annen politikk i Norge.
Vi har en annen politikk i Norge fordi virkeligheten her er annerledes.
Når det gjelder barnemat, har norske barn en helt annen
sammensetning av sitt kosthold og spiser mer industrifremstilt grøt
enn barn på kontinentet. Og når det gjelder de
mer klimatiske forhold og tilgang på sollys i vinterhalvåret,
tør det være kjent at Norge også der
stiller annerledes enn land som ligger lenger sør i Europa.
Dette er utgangspunktet for at jeg mener at berikingspolitikken
bør være noe som vi har rimelig kontroll med nasjonalt.
Så til spørsmålet
om hvorvidt de beslutninger som representanten Frost Sterri viste
til, kan reise tvil om motivene til norske myndigheter. Det er det
i så fall ingen grunn til. Jeg mener gjennom mitt første
svar å ha dokumentert at det faktisk er gode faglige grunner
til de konklusjoner som våre faginstanser er kommet til,
og jeg synes heller ikke at andre burde så tvil om det.
Siri Frost Sterri (H): Jeg velger å overhøre de
antydninger som lå i den siste bemerkningen fra statsrådens
side. Jeg skal heller ikke røre mer ved utgangspunktet
for spørsmålet, men håpe at statsråden
da kan ha en god sak overfor EU, for jeg tror vi uansett vil være
enige om at i den grad vi ikke ønsker å slutte
oss til direktiver, så bør vi ha sterke og gode
argumenter imot fra norsk side.
Men jeg undres likevel lite grann på om
ikke også statsråden etter hvert ser, med det
utvalg av matvarer av ulik opprinnelse som også har funnet
veien til butikkhyllene i Norge, at det nå kan
være grunn til å foreta en gjennomgang av vår
tradisjonelle norske forbrukerpolitikk og legge sterkere vekt på en
grundig og forståelig merking av matvarer, slik at forbrukerne
kan gjøre sine valg, fremfor at myndighetene fortsatt skal
bestemme hva som skal være riktig og sunn mat.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er glad for at vi står sammen
om at det er viktig å ha en sterk og god sak i forhold
til EU; det mener jeg også at vi har, og at den er solid
faglig basert og forankret i de mer særnorske forhold, som
også må danne utgangspunkt for våre vurderinger.
Det er jo ikke slik at mat- og ernæringspolitikken
enten skal basere seg på forbrukernes frie valg basert
på informasjon og merking eller på en formyndersk
politikk der myndighetene nærmest bestemmer hva man skal
spise. Det har alltid vært et samspill mellom disse to
faktorene, og det må det fortsatt være. Jeg ser
ikke bort fra at det i en tid med større grad av opplysning
og informasjon kan være riktig å forskyve dette
balansepunktet mellom myndighetenes aktivitet og forbrukernes frie
valg. Men jeg tror alltid det vil være behov for å ha
en ernæringspolitikk, ha myndigheter som vurderer dette,
og som styrer på de områdene det er riktig å styre.
Presidenten: Vi vil nå gå tilbake
til spørsmål 14.