John I. Alvheim (Frp): Jeg har et spørsmål til
den ærede barne- og familieminister:
«På bakgrunn av at en norsk
mor ble fratatt foreldreansvaret og omsorgen for sin datter i 1990,
avsa Den europeiske menneskerettighetsdomstolen 7. august
1996 dom for at fratagelse av foreldreansvaret og rett til samvær
var brudd på Menneskerettskonvensjonens artikkel 8.
I stedet for tilbakeføring til moren er barnet
i ferd med å bli tvangsadoptert til fosterforeldrene.
Hva vil statsråden gjøre
for at dette ikke skal skje?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er rett at Noreg den 7. august 1996 vart
dømd for brot på Menneskerettskonvensjonens
artikkel 8 i ei barnevernssak. Menneskerettsdomstolen kom etter
ei konkret vurdering til at det i denne saka ikkje var tilstrekkeleg
grunn for å treffa så inngripande vedtak som nekting
av samvær og fråtaking av foreldreansvar med sikte
på adopsjon. Det Menneskerettsdomstolen vurderte og tok
stilling til, var grunngjevinga av desse vedtaka på den
tida dei vart fatta, altså i 1990. Menneskerettsdomstolen
sin dom avgrensar seg til kommunen si handsaming av saka. Domstolen
kritiserte ikkje fylkesmannen eller dei norske domstolane si handsaming
av saka. Menneskerettsdomstolen tok heller ikkje stilling til kva
som skulle skje med barnet i 1996 eller seinare.
Eg vil presisera at det i denne saka aldri
har vore tale om å tilbakeføra barnet til den
biologiske mora, før i den aller siste tida. Menneskerettsdomstolen
konkluderte i dommen med at norske styresmakter ikkje braut Menneskerettskonvensjonens
artikkel 8 då omsorga for barnet vart tatt og seinare oppretthalden.
Den vidare oppfølginga av den konkrete
saka høyrer under barnevernet og domstolane sitt ansvarsområde. Kva
som skal skje med barnet, må avgjerast ut frå kva som
i dag er til beste for barnet. Eg har som barne- og familieminister
ingen rett til å gripa inn i handsaminga av denne saka
i dag. Kompetansen til å gi samtykke til adopsjon høyrer
under fylkesnemnda sitt ansvarsområde. Fylkesnemnda er
eit uavhengig statleg organ, som ikkje kan instruerast av departementet
i handsaminga av enkeltsaker. Fylkesnemnda sine vedtak kan bringast
inn for domstolane til rettsleg overprøving.
Når det gjeld dei generelle spørsmåla
som saka reiser, informerte Barne- og familiedepartementet barnevernet om
desse i 1996. Alle kommunar, fylkesmenn, fylkeskommunar og fylkesnemnder
fekk tilsendt dommen i norsk omsetting saman med eit orienteringsskriv
frå departementet. Det vart understreka i brevet at det
er viktig at styresmaktene syter for at praktisering av barnevernlova
skjer i samsvar med dei vilkåra som dommen stiller opp.
Eg vil òg minna om at det går fram av dommen at det
ikkje var regelverket, men praktiseringa av regelverket i denne
konkrete saka som domstolen fann konvensjonsstridig. Som kjent er
barnevernlova også endra på vesentlege område
sidan den aktuelle saka vart handsama av norske styresmakter.
Mellom anna er rettstryggleiken styrkt gjennom oppretting av fylkesnemndene,
og born og foreldre sin rett til samvær med kvarandre er
blitt presisert i lov og forarbeid.
Eg vil òg føya til at det,
m.a. på bakgrunn av dommen i Menneskerettsdomstolen, er
sett i gang ei evaluering i regi av Norges forskningsråd
av barnevernlova § 4-20 som gjeld fråtaking
av foreldreansvar. I evalueringa vil det bli sett nærare
på om innhaldet i § 4-20 og praktiseringa
av denne er i samsvar med dei krava som Menneskerettskonvensjonen
stiller. Evalueringa vil venteleg vera klar i løpet av
inneverande år.
Gunnar Breimo hadde
hver overtatt presidentplassen.
John I. Alvheim (Frp): Jeg takker for svaret, som jeg på ingen
måte er tilfreds med.
Igjen viser barne- og familieministeren den
innstillingen at hun fraskriver seg ansvaret for det som skjer i norsk
barnevern, og pr. definisjon gjør barnevernet i Norge aldri
noe som er galt.
Det er vitterlig fastslått i domstolen
at det ikke var riktig, det var faktum ulovlig å frata
denne moren foreldreretten, og det er det det i denne første
omgang dreier seg om. Da synes jeg det er merkverdig at selveste
barne- og familieministeren, det høyeste organet vi har
i forvaltningen og i det politiske miljø på dette
området, ikke kan gå inn og påse at en
domsavsigelse i denne domstolen blir fulgt opp, slik domstolen har
gitt uttrykk for. Det er nemlig ikke gjort fra Røa Barnevern.
Jeg spør igjen: Vil ikke statsråden nå ta
ansvar og sørge for at vedtaket i domstolen blir oppfylt?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Her er det ikkje snakk om at barne- og familieministeren
fråskriv seg det ansvaret som eg har, for det er eg meg
veldig bevisst. Det som òg sannsynlegvis representanten
veit godt, er at det er fylkesnemnda og domstolen som skal følgja opp
norsk lovverk. Barneministeren skal ikkje gripa inn konkret i slike
saker. Det trur eg òg representanten veit, og det er eit
lovverk som Stortinget har vedtatt at skal fungera på den
måten. Eg kan gå inn og få informasjon om
saker, men eg har altså ikkje makt til å gripa
inn og avgjera at fylkesnemnda skal omgjera vedtak. Det ligg utanfor
mitt ansvarsområde, og det trudde eg at representanten
visste.
Dommen slo fast at det som skjedde den gongen
i 1990, var feil. Det vi kan gjera med den dommen, er at vi kan
læra av han, slik at slike vedtak ikkje blir gjorde seinare
på feil premissar. Men dommen sa ingen ting om kva som
skulle skje med dette barnet i ettertid. (Presidenten klubber.)
Vi må hugsa på at dette barnet har levd hos fosterforeldre
frå det var nokre få veker gammalt og fram til
i dag utan kontakt med mora før heilt til det siste. Det må òg
bety noko.
Presidenten: Da er taletiden omme.
John I. Alvheim (Frp): Jeg takker igjen for svaret.
Det er jo intet i veien for at departementet
også kan bruke det vanlige private rettsapparatet hvis
man mener noe er galt i fylkesnemndene.
Den aktuelle moren har pr. dags dato ikke fått
samvær med sin datter siden avgjørelsen i Den
europeiske menneskerettighetsdomstolen den 7. august 1996, bortsett
fra to timers samvær den 30. oktober 1999, da etter pålegg fra
fylkesmannen til Røa Barnevern. Dette korte møtet var
meget vellykket, men fosterforeldrene oppfattet det som negativt.
Nå er man altså i ferd med å bortadoptere dette
barnet mot morens vilje. Røa Barnevern har stilt seg på fosterforeldrenes
side, noe barnevernet vanligvis gjør, og motarbeider barnets
eget ønske om å treffe sin mor. Barnet lider daglig
av dette, og moren er vel skikket som omsorgsperson, da hun har
fire andre mindreårige barn i sin omsorg.
Hva vil statsråden gjøre
for å sikre at datteren og moren får regelmessig
samvær i tiden fremover?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten skildrar eit møte
mellom mor og barn. Eg skal sjølvsagt ikkje gå inn
i detaljane, men eg er faktisk ganske overtydd om at barnevernet,
når dei ser på den saka, har barnets beste som
intensjon, og dei må òg ta avgjerd.
Eg har lyst til å minna representanten
om at det ikkje er så veldig mange veker sidan vi hadde
ei anna sak oppe i spørjetimen, der avgjerda vart motsett,
med fosterforeldre som ynskte å halda fram som
det, og ei mor som ynskte å få barnet tilbake.
Då tok fylkesnemnda den motsette avgjerda. Her har dei
altså avgjort at barnet framleis skal vera hos fosterforeldra.
Dette seier litt om kor vanskelege desse sakene er. Det fulle og
heile biletet av korleis barnet har det, får ein ikkje
gjennom reportasjar i aviser eller gjennom å snakka med
ein part. Barnevernet har den føremonen at dei
har begge partar sitt syn. Så langt eg kan sjå,
må eg ha tillit til at barnevernet gjer det riktige vedtaket
til barnets beste.