Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille kulturministeren
følgende spørsmål:
«Årlig bruker staten ca. 30 mill.
kroner for å kjøpe inn norsk skjønnlitteratur
for voksne til våre bibliotek. Svært mange av
disse bøkene har en svært lav utlånsfrekvens, og
man ville fått et mye bedre tilbud til lånerne
hvis bibliotekene selv kunne fått de økonomiske
midlene for selv å foreta innkjøpene.
Kan statsråden vurdere denne løsningen
som synes å ivareta lånernes interesser på en
bedre måte?»
Statsråd Åslaug Marie Haga: Spørsmålet fra representanten
Bredvold gjelder innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur,
som forvaltes av Norsk kulturråd. Denne innkjøpsordningen
har flere formål. Å tilføre landets folkebibliotek
eksemplarer av nye bøker er ett av disse. En omlegging
som antydet av spørsmålsstilleren, vil innebære
at flere av de øvrige formål med ordningen ikke
uten videre vil bli ivaretatt.
Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur
har eksistert siden 1965 og innebærer at 1 000
eksemplarer av nye norske skjønnlitterære titler
kjøpes inn av Kulturrådet innenfor en fast årlig
avsetning, og storparten av disse eksemplarene videreformidles til
folkebibliotekene over hele landet. Om lag 85 pst. av titlene
som forlagene melder på ordningen, blir innkjøpt.
På denne måten gir innkjøpsordningen
publikum tilgang til bredden og mangfoldet i den norske skjønnlitterære
samtidslitteraturen.
Da innkjøpsordningen ble gjort permanent
i 1968, ble det samtidig i St.meld. nr. 16 for 1968-69 nedfelt fire
mål for ordningen:
å bedre forfatternes økonomiske
vederlag
å senke bokprisen på norske bøker
å sikre forleggerne mot tap ved utgivelser av ny
norsk skjønnlitteratur
å medvirke til at bøkene nådde
fram til publikum
Erfaringene etter 35 år er at innkjøpsordningen
i hovedsak har fungert i forhold til disse målene. Norsk
kulturråd har imidlertid tatt initiativ til en større
utredning om norsk bokbransje, og utredningen vil selvfølgelig også omfatte
en gjennomgang av innkjøpsordningen. Kulturrådet
har som siktemål å få gjennomført
delutredninger underveis, og utredningen vil som helhet være sluttført
i 2002.
Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret,
som var en forklaring på hvorfor vi har denne ordningen,
som for øvrig ble innført for ca. 35 år
siden.
Mitt spørsmål var konkret
om man ikke heller burde la de lokale bibliotek få de 30 mill. kr
for å kjøpe inn bøker m.m. som brukerne
var interessert i å låne. Da fikk bibliotekene
bøker som folk var interessert i. Jeg tror også at
den enkelte biblioteksjef har kompetanse nok til å foreta
disse innkjøp, slik at også såkalte smale
titler får sin fortjente plass i hyllene. Mine undersøkelser
viser at svært mange av de bøkene bibliotekene
får på grunn av denne ordningen, blir svært
lite utlånt. Ifølge biblioteksjef Marit Egaas
ved Sola folkebibliotek blir to tredjedeler aldri lånt
ut.
Ser ikke statsråden at ved å la
bibliotekene selv foreta innkjøpene ville vi få et
mer spennende og interessant bibliotektilbud som ville
få folk til å bruke bibliotekene mye mer? Jeg
tror vi har et felles mål på dette området, nemlig
større bruk av våre gode bibliotek.
Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg er selvsagt opptatt av at bibliotekene
skal ha et godt tilfang av de bøkene folk ønsker
seg, men jeg må få gjenta noe av det jeg sa, eller
i hvert fall hadde ment å få fram, i mitt første
innlegg, nemlig at målet for tiltak innen norsk bokpolitikk
er bredere enn kun å ivareta dem som låner direkte
fra bibliotekene. Altså: Vi skal sikre bredde
i utgivelser, lik tilgang til litteratur for alle, og utgivelser
som kulturelt sett er verdifulle, men økonomisk sett lite
lønnsomme. Det vi er opptatt av, er at vi skal skape en
bokpolitikk som gir et samspill mellom både produsentene,
formidlerne og brukerne av litteraturen. Og for at vi skal få til
den helheten i bokpolitikken, tror jeg vi må tilnærme
oss problemstillingen på en litt bredere måte
enn det representanten Bredvold gjør i sitt spørsmål.