Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Vidar Bjørnstad (A) (ordfører for saken): Foreliggende innstilling omhandler forslag fra Regjeringen til endringer av regelverket for arbeidsinnvandring og går i korthet ut på følgende:

• noe større adgang for fagfolk det ikke er mulig å rekruttere i Norge eller det øvrige EØS-området

• utvidelse av perioden for kortvarig sesongarbeid

• et spesielt nytt unntak for barnepassere til spesielle familier

De to første forslagene gjelder justeringer og utvidelse av eksisterende regelverk når det gjelder henholdsvis spesialistbestemmelsen og bestemmelsen om sesongarbeidskraft. Jeg vil som et generelt utgangspunkt fra Arbeiderpartiets side legge vekt på at endringer i regelverket for arbeidsinnvandring, dvs. større muligheter for rekruttering av arbeidskraft utenfor EØS-området, må ha et langsiktig perspektiv og inngå i en samlet arbeidsmarkedspolitikk – ikke være basert på et øyeblikksbilde av nåværende sysselsettingssituasjon. Dette også av hensyn til innvandrere som gis mulighet for opphold i Norge over en lengre periode.

Arbeiderpartiet er enig i at myndighetene må legge til rette for at behovet for arbeidskraft i årene fremover skal kunne dekkes. Først og fremst må dette skje ved en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for full sysselsetting her i landet. Det betyr nødvendige tilpasninger av utdanning til behovet i arbeidsmarkedet. Det betyr at myndighetene primært skal ha et ansvar for å sette inn nødvendige ressurser til å kvalifisere for arbeidsmarkedet de som er helt eller delvis arbeidsledige i Norge. Arbeiderpartiet mener at i den grad det finnes innenlandsk arbeidskraft til jobbene, herunder utlendinger bosatt i Norge, går denne arbeidskraften foran.

Den høye arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere er en stor utfordring for oss. Det er helt nødvendig å få til både en holdningsendring blant arbeidsgivere når det gjelder å ansette utlendinger i ledige stillinger, og å øke kvalifiseringen av innvandrere til behovene i arbeidsmarkedet, herunder ved å sørge for bedre norskopplæring. Jeg vil også peke på at asylsøkere fikk utvidede muligheter for midlertidig arbeidstillatelse fra sommeren 1999, og mener dette må følges opp for å hindre passivitet og lediggang.

I forhold til å dekke behovet i arbeidsmarkedet finner jeg også grunn til å minne om at vi i mange tiår har hatt et felles nordisk arbeidsmarked, og at man fra 1995 i hovedsak har fjernet de lovmessige hindringer for arbeidsinnvandring innen det samlede EØS-området. Også her er det et betydelig potensial for rekruttering av folk til arbeidsmarkedet innenlands.

Så til komiteens innstilling på de enkelte punkter: Etter innvandringsstoppen i 1975 har vi hatt en regulert og kontrollert innvandring hvor det er gjort unntak for å dekke behovet for arbeidskraft på spesielle områder, f.eks. bestemmelsen om spesialister og sesongarbeidskraft.

Komiteen – med noen nyanser – er enig i at disse unntaksmulighetene for arbeidstakere utenfor EØS-området videreføres og utvides noe. En viss rekruttering innenfor dette området kan bidra til å dekke kortsiktig mangel på enkelte yrkesgrupper. Vi registerer at departementet peker på behov for faglært arbeidskraft innenfor helse- og omsorgssektoren og IT-bransjen som ikke kan dekkes innenfor gjeldende regelverk, hvor det stilles krav om fagutdannelse «på høyere nivå» som grunnlag for arbeidstillatelsen.

Komiteen mener det er riktig med en oppmykning av regelverket som kan gjøre det lettere å dekke behovet for faglært arbeidskraft til aktuelle områder. Arbeiderpartiet og et flertall i komiteen støtter imidlertid at fagutdanning på høyere nivå kan kreves dersom særlige hensyn tilsier det.

Komiteen legger til grunn at der det finnes innenlandsk arbeidskraft til jobbene, herunder utlendinger som er bosatt i Norge, går denne arbeidskraften foran, og at det også presiseres i regelverket. Norge er videre forpliktet etter EØS-avtalen til at søking etter arbeidskraft fra EØS-området skal gå foran søking fra land utenfor.

Arbeiderpartiet og et flertall i komiteen er enig i at arbeidstillatelse etter spesialistbestemmelsen skal gi grunnlag for varig opphold dersom arbeidsforholdet opprettholdes til vedkommende har fått bosettingstillatelse etter tre år.

En samlet komite ber departementet legge til rette for en dialog med arbeidslivets parter i praktiseringen av utvidelsen av spesialistbestemmelsen til å omfatte faglært arbeidskraft.

Etter dagens bestemmelser kan det gis arbeidstillatelse med inntil tre måneders varighet i tidsrommet 15. mai til 31. oktober innen sesongregulert virksomhet.

Komiteen er enig i at regelverket ikke skal være til hinder for at udekket behov for sesongarbeidskraft også utenom sommerhalvåret kan bli dekket med arbeidskraft fra utlandet. Det kan her være aktuelt innenfor ulike former for sesongfiske, innen turistnæringen og i jord- og hagebruk. Vi forutsetter imidlertid at denne muligheten vil gjelde ved typisk sesongregulert virksomhet og ikke ved virksomhet som pågår i omfang hele året. Også for sesongarbeidskraft vil komiteen understreke at i den grad det finnes innenlandsk arbeidskraft til jobbene, herunder utlendinger som er bosatt i Norge, går denne arbeidskraften foran. Det samme gjelder arbeidskraft fra EØS-området.

Komiteen er enig i at utlendinger som har hatt sesongarbeidstillatelse, må ha oppholdt seg utenfor landet i ni måneder for at de skal kunne få ny tillatelse.

Vi har merket oss at den interdepartementale arbeidsgruppen nedsatt av Regjeringen pekte på at utvidet adgang til bruk av sesongarbeidere kan øke mulighetene for at lite attraktive lønns- og arbeidsvilkår videreføres. Dette er et forhold myndighetene må være oppmerksom på, og en samlet komite ber om at departementet legger til rette for en dialog med arbeidslivets parter ved praktiseringen av bestemmelsen om sesongarbeidskraft.

Departementet foreslo i St.meld. nr. 16 en ny forskriftsbestemmelse sendt på høring som åpner for å gi arbeidstillatelse til utlending som skal arbeide som barnepasser i tospråklige familier.

Arbeiderpartiet og komiteens flertall legger til grunn at husarbeid ikke er et arbeid som kvalifiserer til arbeidstillatelse. Det vises her også til at kommunalkomiteen var av den samme oppfatning i 1997. Vi mener barnepassere må defineres innenfor kategorien arbeid i hjemmet, og at eventuelt unntak må hjemles i lov eller forskrift. Arbeiderpartiet kan imidlertid ikke se at departementet med bakgrunn i to enkeltsaker høsten 1998 har godtgjort et behov som tilsier at barnepass, generelt eller begrenset, skal kvalifisere som eget grunnlag for arbeidstillatelse. Departementets forslag bryter med hovedlinjen for øvrig om mulighet for varig opphold når personer får arbeidstillatelse over en lengre periode, og virker heller ikke spesielt overbevisende begrunnet ut fra andre hensyn. Det kan snarere bli et smutthull for import av arbeidskraft som lett kan utnyttes. Arbeiderpartiet og flertallet i komiteen går på dette grunnlag imot ny unntaksbestemmelse for barnepassere.

Jeg har valgt å ikke gå nærmere inn på de andre partienes standpunkter i denne innstillingen, f.eks. at Fremskrittspartiet synes å rendyrke mer bruk og kast-mentalitet i forhold til innvandrere som skal arbeide i Norge over lengre tid, at Høyre har en tvetydig holdning ved å støtte at de som får opphold i Norge ut fra fagutdannelse, skal kunne få mulighet for varig opphold etter en lengre periode, men samtidig i et forslag åpne for en økning av arbeidsinnvandring knyttet til midlertidig opphold, eller at sentrumspartiene går god for en svært snever barnepassforskrift som stort sett er konstruert for å legitimere en kritikkverdig håndtering av tidligere enkeltsaker, og som jeg heller ikke er helt sikker på er godt gjennomtenkt med hensyn til praktisering. Når jeg ikke har valgt denne innfallsvinkelen, er det fordi jeg som saksordfører ønsker å få fram konklusjonene fra komiteen. Komiteen sier ja til en fornuftig oppmykning på to områder når det gjelder rekruttering av faglært arbeidskraft og sesongarbeidskraft, og et flertall i komiteen går imot en ny unntaksbestemmelse for barnepassere.

Med det legger jeg fram komiteens innstilling.

Jan Simonsen (Frp): Det kommer i dag et betydelig antall utlendinger til Norge som asylsøkere. Noen av disse får flyktningstatus, andre får opphold på humanitært grunnlag. En god del utlendinger kommer også til Norge som familiemedlemmer av disse flyktningene. Det pågår med andre ord en betydelig innvandring til Norge. Samtidig har vi problemer med å lykkes med integreringspolitikken. Bare det faktum at 86 pst. av medlemmene i kriminelle ungdomsgjenger har innvandrerbakgrunn viser at vi ikke har lyktes godt nok.

De personer av utenlandsk opprinnelse som er fast bosatt i Norge – hvorav mange er norske statsborgere – skal selvfølgelig betraktes som likeverdige med oss nordmenn. Når en person har mottatt norsk statsborgerskap, er vedkommende selvfølgelig også å betrakte som nordmann. Inntil vi har klart å få disse nordmennene med utenlandsk bakgrunn integrert på en harmonisk måte i vårt samfunn, er tiden ikke inne til å liberalisere innvandringsreglene. De bør tvert imot strammes inn.

Det er årsaken til at Fremskrittspartiet foreslår å omgjøre dagens arbeidsinnvandringsordning til i stedet å bli en gjestearbeidsordning, slik man eksempelvis har i Sveits. Det betyr at en person som får arbeidstillatelse i Norge fordi det ikke finnes tilgjengelig arbeidskraft med vedkommendes spesialkompetanse innenfor EØS-området, ikke bør få anledning til å ta med seg sin familie til Norge. Han bør søke om fornyet arbeidstillatelse årlig og skal ikke kunne oppholde seg i Norge lenger enn tre år. Det er ingen bruk og kast-mentalitet. Dette er en ordning som vil være til fordel for begge parter. Det er en stor fordel for en person som bor i et land som Pakistan eller i et land i Øst-Europa og som har veldig lav inntekt, å kunne komme til Norge og få en månedslønn nesten tilsvarende årslønnen i hjemlandet, og så kunne spare seg opp penger og sende til sin familie i hjemlandet. Samtidig vil det løse et problem også for norsk næringsliv.

Fremskrittspartiets forslag innebærer en dramatisk innstramming av dagens regelverk og forhindrer den betydelige økningen av den permanente innvandringen til Norge som en ordning med permanent opphold og rett til familiegjenforening medfører – jeg viser til forslaget om fornyet søknad årlig og samlet botid i Norge på kun tre år uten anledning til familiegjenforening. Er det fornuftig å redusere kravene for å kunne søke jobb i Norge slik at det blir mulig også for fagutdannede personer uten høyere utdanning? Det ville være til hjelp for norsk næringsliv som mangler kompetente personer til viktige stillinger, uten samtidig å øke den permanente innvandringen til Norge, slik forslagene fra de øvrige partiene vil medføre, og det vil selvfølgelig også være til god hjelp for de utlendingene som får anledning til å jobbe i Norge i en del år.

Til slutt vil jeg ta opp det forslaget som er trykt i innstillingen.

Presidenten: Hr. Simonsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Ikke så rent sjelden blir vi presentert for de dystre framtidsutsikter hvor det fortelles at det i framtiden ikke vil være et tilstrekkelig antall arbeidsføre mennesker her i landet til å sørge for inntekter nok til pensjonene våre. Men det finnes nok av folk som vil jobbe; de bor bare ikke i Norge. Derfor er det viktig at vi legger forholdene til rette slik at de som kan, som vi trenger og som er kvalifisert for det, får komplettere arbeidsstyrken her i landet. Det burde vel være unødvendig å si det, men jeg nevner for sikkerhets skyld at de innvandringsregulerende bestemmelsene vi vedtar, ikke er ment å komme på bekostning av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for full sysselsetting her i landet. Vi vedtar noe som skal komme i tillegg til og ikke i stedet for.

To av Regjeringens tre forslag får tilslutning av et flertall i innstillingen. Det gjelder endring av vilkårene i den såkalte spesialistbestemmelsen og utvidelse av tidsrommet for sesongarbeidskraft.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å legge forholdene til rette slik at nødvendig arbeid blir gjort, og at det utføres av dem som kan jobben. Den eksisterende loven har i mitt hjemfylke medført komplikasjoner og fortvilelse over offentlig tolkningsbyråkrati og hindret utvikling av arbeidsplasser. Firmaet Fimo er leverandør og legger av en spesiell type fliser som har sitt opphav i Brasil. Men fordi de kvalifiserte leggerne av denne type fliser ikke er fagutdannet på høyere nivå, selv om det er innlysende at de har spesielle kvalifikasjoner, får disse fagarbeiderne ikke arbeidstillatelse. Med den endring i loven som vi vedtar i dag, vil problemet være løst. Den nye ordlyden sier at det er

«et vilkår for arbeidstillatelse at søkeren a) er fagutdannet eller har spesielle kvalifikasjoner».

Jeg vil imidlertid også føye til, for å gjøre det helt klart, at «fagutdannet» ikke nødvendigvis betyr at vedkommende må legge fram et bevis à la vårt fagbrev. For søkere fra land som har slike godkjenningordninger, er det greit nok. Men det bør normalt være tilstrekkelig at eventuelle arbeidsattester eller praktiske prøver godtgjør fagkunnskapen og kvalifikasjonen.

På den annen side sørger vi for å kvalifisere også ytterligere de arbeidsområdene hvor det er påkrevd. Det skjer gjennom tilføyelsen i loven der det heter:

«Dersom særlige hensyn tilsier det, kreves det fagutdanning på høyere nivå.»

Sesongarbeidskraft har til nå vært tillatt innenfor tidsrommet 15. mai–31. oktober. Bakgrunnen for dette har muligens vært et noe snevert perspektiv på at det særlig var innenfor jord- og hagebruk slik arbeidskraft trengtes. Om det noen gang har vært slik, er det i hvert fall ikke slik lenger. Ikke minst innenfor fiskerinæringen er det store sesongvariabler. Det samme gjelder turistnæringen. Det er derfor etter Kristelig Folkepartis mening helt rett at tidsrommet for sesongarbeidskraft utvides til å gjelde hele året.

Vi er i likhet med de øvrige partiene i komiteen opptatt av det den interdepartementale arbeidsgruppen påpekte om mulige negative konsekvenser for utviklingen av lønns- og arbeidsvilkår. Dette forholdet må noen ha oppmerksomheten rettet mot, og departementet må ta ansvar i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Dessverre er det ikke flertall for forslaget om å gi arbeidstillatelse til utlendinger som skal arbeide som barnepasser i tospråklige familier der barnepasseren kommer fra den ene av foreldrenes opprinnelsesland. Kristelig Folkeparti mener det er på tide vi i praksis legger til rette for norsk ungdom som velger livsledsager fra andre kulturer og språkområder når disse selv ønsker barnepasser fra den kultur de ikke er bosatt i, men som den ene av foreldrene har bakgrunn fra. Vi ønsker å gjøre det lettere for tospråklige familier å ivareta sin flerkulturelle tilknytning ved å gi avgrenset arbeidstillatelse for barnepasser. De forutsetninger vi stiller, er at familien skal være tospråklig av opprinnelse, og at ett av disse språkene må være norsk. Det skal også være et vilkår at det ikke foreligger slektskap mellom søkeren og arbeidsgiverfamilien. Dessuten skal søkeren gjennom skriftlig avtale sikres tilfredsstillende vilkår for boforhold, arbeidsbetingelser osv. Slik vil vi hindre at noen skal bli offer for utilbørlig utnyttelse.

I Kristelig Folkeparti sier vi oss lei for at Stortinget ikke vil åpne for det begrensede omfanget Regjeringen har foreslått i St. meld. nr. 16.

Kristin Krohn Devold (H): Senere i dag skal vi behandle IT Fornebu-saken. Og en ting er sikkert: Vi kommer til å måtte importere ganske mye arbeidskraft for å gjøre IT-Fornebu til et kraftsenter på IT-siden.

Vi trenger arbeidskraft, og situasjonen i dag er at den viktigste konkurransefaktoren til bedriftene sitter i hodet og i spiriten til folk, og det er det vi må konkurrere om. Da må vi ikke lage en politikk som dreier seg om å holde flest mulig ute fra Norge – dårligst mulig konkurransebetingelser. Vi må ha en politikk som gjør at våre bedrifter kan ha like gode betingelser som bedriftene ute.

Det er tre ting som er feil med norsk flyktningpolitikk. For det første: Folk som egentlig kommer hit for å jobbe – økonomiske flyktninger – blir satt i en asylkø fordi det er den eneste måten å komme inn på. De blir passivisert.

For det andre: Istedenfor å jobbe for lønnen sin, være selvhjulpne, stolte og selvforsynte, blir de klientifisert fra dag én. De blir lært opp til å bruke sosiale ordninger i steden for å kunne gå ut og skaffe seg en jobb, være selvforsynte fra dag én, uten å måtte kalle seg flyktning.

Det tredje som er feil er at det er forbudt å jobbe lovlig, f.eks. med å vaske. Politiet leter opp polske vaskehjelper for å sende dem ut av landet fordi de jobber ulovlig. Men hvis de samme jentene prostituerer seg, har Høyesterett slått fast at det ikke er lov å sende dem ut av landet, fordi det ikke er ulovlig. Det er en himlende dobbelmoral at prostitusjon er greit, men det å vaske rundt omkring der folk trenger det, er forbudt og fører til at man blir sendt ut av landet.

Da vi vedtok EØS-avtalen – den ble iverksatt i 1995 – husket jeg godt argumentene fra EU-valgkampen, nemlig at vi nå ville bli oversvømt av mørkhudede mennesker fra Sør-Europa som ville ta jobbene våre. Nesten ingen kom. Den flyktningstrømmen vi kan snakke om, går fra Norge til Spania, fordi pensjonistene ser at de får mye mer for pengene sine der nede og faktisk også får bedre helsestell. Den andre strømmen vi har, er nordmenn som drar til Danmark og Sverige for å handle, fordi det er mye billigere og bedre der.

Dagen forslag er et skritt i riktig retning, men det går ikke langt nok. Det Høyre vil, er at vi skal kunne rekruttere folk fra utlandet både til omsorgssektoren og til nye næringer. Da må vi ikke ha et så rigid regelverk for å hente arbeidskraft at vi ikke får dekket behovene våre. Det som Høyre står for betyr at vi samtidig kan stramme inn praktiseringen av opphold på humanitært grunnlag. Det er den luken som er blitt utvidet for å hjelpe dem som egentlig er økonomiske innvandrere – bortsett fra at de da blir passivisert. Det vi bl.a. kan gjøre, er å sette det samme kravet til familiegjenforening som man har i Danmark, der familiegjenforening betinger at man kan forsørge familien sin. Det kan man altså hvis man får lov til å jobbe, bli selvforsynt og kan skaffe seg egen bolig fra dag én.

Det som Fremskrittspartiet foreslår, er at arbeidstillatelsen bare skal gis for ett år av gangen. Jeg lurer på hvilke fagfolk fra databransjen i India som vil ta sjansen på å flytte til Norge, hvis de får opphold for ett år av gangen. Det er jo ikke bare vi som konkurrerer om denne arbeidskraften, det gjør de fleste andre vestlige land også. De skal altså reise fra verdensdel, bolig, familie og alt, etablere seg i et høyrisikoland, for så å bli sendt hjem etter ett år. Dette er ikke konkurransedyktige arbeidsbetingelser for dem vi ønsker skal komme hit.

Jeg er glad for at komiteen har sagt at sesongarbeid også skal gjelde innen turistnæringen. Heldigvis er det slik at skisentret i Hemsedal er åpent bare halve året, og Geiranger er åpent det andre halve året – om sommeren; om vinteren er de stengt inne av snøras – slik at begge disse bygdene antageligvis kan få dekket behovet sitt for arbeidskraft på denne måten. For nordmenn har vi jo forbud mot midlertidige ansettelser, så det er bra at det iallfall åpnes opp for at utlendingene kan ta disse midlertidige jobbene.

Da Stortinget sist behandlet dette – Innst. S. nr.238 for 1996-97 fra kommunalkomiteen – sa sentrumspartiene at de ikke kunne gå inn på Ellen Chr. Christiansens forslag fordi det var på et for snevert område. En ting er sikkert, og det er at det tredje forslaget fra Regjeringen, som går på barnepikeparagrafen, er langt snevrere enn det som var Ellen Chr. Christiansens forslag, og som var for snevert for regjeringspartiene så sent tilbake som i 1997. Det forslaget som sentrumspartiene den gang hadde sammen med SV, likner ganske mye på Høyres forslag.

Jeg vil ta opp Høyres forslag, og jeg forventer at i hvert fall SV står for det som var deres syn den gangen, og at vi kan få i hvert fall SVs stemmer til vårt forslag.

Presidenten: Kristin Krohn Devold har tatt opp det forslag hun selv refererte til.

Harald Hove (V): Utgangspunktet for dagens debatt og de avveiningene som må tas, ligger i et spenningsfelt som på mange måter er knyttet til at vi på den ene siden har arbeidsledighet, samtidig som vi på den andre siden har mangel på arbeidskraft. Det siste gjør at det er nødvendig å tillate mer innvandring – det er nødvendig å tillate mer arbeidskraft fra utlandet – for å sikre et godt samfunn.

Stortinget har til behandling to saker som knytter seg til disse spørsmålene, det er den innstillingen som foreligger i dag, og som avsluttes i dag, og det er et Dokument nr. 8-forslag fra Karin Andersen og meg. Disse to sakene har litt ulike innfallsvinkler, men Dokument nr. 8-forslaget innebærer på mange måter en viss forlengelse i forhold til den innstillingen som i dag behandles.

Jeg skal innrømme at jeg ikke uten videre forstår Høyres forslag. Jeg får bare akseptere at debattopplegget uten adgang til replikker forhindrer meg fra å få muligheten til å be om en nærmere utdyping av det, men jeg forutsetter at forslaget – og det hørtes også slik ut i innlegget fra representanten Krohn Devold – representerer et positivt bidrag i forhold til å få ytterligere oppmyking av de reglene som gjelder. Jeg får da utfordre Høyre til å gi sine bidrag i tilknytning til behandlingen av det Dokument nr. 8-forslaget fra Karin Andersen og meg som ligger til behandling.

Dagens innstilling representerer et gjennomslag for Regjeringen, og det innebærer at Arbeiderpartiet har endret standpunkt når det gjelder spørsmålet om arbeidsinnvandring. Under behandlingen av næringsmeldingen i Stortinget, i Innst. S. nr. 128 for 1998-99, stod Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sammen om å gi klart negative føringer i spørsmålet om utvidet arbeidsinnvandring. Den nye parlamentariske lederen til Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg, har hevdet at Arbeiderpartiet var åpen til dette, men ventet på Regjeringen. Det er vanskelig å se sammenhengen mellom føringene i innstillingen til næringsmeldingen og uttalelsene fra representanten Stoltenberg. Enda vanskeligere er det å forstå Stoltenbergs oppfatning av Arbeiderpartiets holdning når man tar med uttalelser fra andre representanter, Kjell Opseth og Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland. I et intervju med Dagens Næringsliv den 31. august 1999 gikk representanten Kjell Opseth langt i å understreke at dette ville ikke Arbeiderpartiet ha noe av – nemlig en oppmykning av arbeidsinnvandring. Sakens ordfører, representanten Vidar Bjørnstad, understreket i sitt innlegg at arbeidsinnvandring og oppmyking av disse reglene måtte vurderes ut fra et langsiktig perspektiv. Det kan vi i og for seg være enig i, selv om man kanskje kan diskutere hva som måtte være langsiktig. Jeg har i alle tilfeller vanskelig for å se at Arbeiderpartiets ulike holdninger i dette spørsmålet over relativt kort tid representerer den gode langsiktighet, ikke minst når vi tar med at Arbeiderpartiets leder, Torbjørn Jagland, nettopp har brukt spørsmålet om forhold til fremmede i Norge som en argumentasjon for at Fremskrittspartiet skulle være Arbeiderpartiets hovedmotstander. For å gjøre det klart: Venstre er glad for Arbeiderpartiets endring i holdning. Vi får vel bare registrere at det antakelig har vært en viss uenighet innad i Arbeiderpartiet om disse spørsmålene.

Når det gjelder forslagene, går de i klart riktig retning. Jeg vil understreke at det kan være grunn til å vurdere å gå lenger i tilknytning til det Dokument nr. 8-forslaget som foreligger, og som jeg har nevnt tidligere. Det kan særlig være grunn til å se på om det kan være spesielle forhold knyttet til situasjonen i Finnmark.

Jeg vil til slutt bare gi uttrykk for en viss undring over at omsorg for barn, og det å sikre barn et godt grunnlag for omsorg i et tokulturelt spenningsfelt, blir oppfattet som å være et spørsmål om husarbeid.

Jan Petter Rasmussen (A): Etter å ha hørt representanten Hoves innlegg kunne det være fristende å snakke om noe helt annet enn det jeg har tenkt å gjøre. Jeg vil imidlertid nå bare understreke at den behandlingen vi har hatt i Arbeiderpartiet når det gjelder Regjeringens opplegg, har det vært stor enighet om i partiet. La det være helt klart.

Når det gjelder spesialistbestemmelsen og eventuell ny bestemmelse om barnepassere, har jeg ingen tilføyelser til det Vidar Bjørnstad allerede har sagt.

I forhold til sesongarbeidskraft vil jeg supplere noe. Den arbeidskraft vi i praksis snakker om i denne forbindelse, kommer i det alt vesentlige fra Øst-Europa. I stor utstrekning dreier det seg om arbeidere som kommer fra land som ønsker seg inn i EU, dvs. arbeidere som om noen år vil komme inn under det frie arbeidsmarked som Norge gjennom EØS også er en del av. Så en kan jo si dette er en forsmak på en mulighet som vil komme senere for disse menneskene, og da som ordinære arbeidssøkere.

At vi åpner for en tremånedersperiode uansett årstid, er en viktig utvidelse, det er en mulighet til å vise solidaritet overfor mennesker som i dag lever i samfunn der lønnsnivå og levestandard for det store flertall ligger langt unna det vi er vant til i Norge. For arbeidere fra f.eks. de baltiske land og Polen kan det bety enormt å komme hjem med hardt tiltrengte penger etter en arbeidssesong i Norge.

Når det er sagt, er det grunn til å peke på advarselen fra den interdepartementale arbeidsgruppen nedsatt av Regjeringen for å se på arbeidsinnvandringen. Den pekte på faren for en videreføring av lite attraktive lønns- og arbeidsforhold. Derfor er det uhyre viktig det en samlet komite peker på, nemlig at arbeidslivets parter engasjerer seg sterkt i forholdene rundt praktiseringen av sesongarbeidskraft. Det er ingen hemmelighet at spesielt innenfor landbruk/hagebruk har det forekommet arbeidsbetingelser som etter norske forhold nærmest må kalles for utnytting.

Fra egen hjemkommune kjenner jeg til at polakker har jobbet som sveisere på skipsverft med betaling etter norske tarifforhold. Det samme gjelder – fremdeles et eksempel fra min hjemkommune – asylsøkere som har arbeidet i fiskeindustrien med vanlig norsk betaling. Det er slik det i utgangspunktet bør være.

Utenom det tradisjonelt dominerende området jord- og hagebruk når det gjelder sesongarbeidere, så nevner en spesielt i meldingen turistnæringen og vinterfiske. Denne prioriteringen synes jeg er bra, og både for turisme og fiske/havbruk er det viktig at muligheten nå vil gjelde hele året, og ikke bare i perioden fra 15. mai til 31. oktober.

En samlet komite har foreslått å erstatte ordet «vinterfiske» med «sesongfiske». Snakker en om vinterfiske, tenker en gjerne først og fremst på Finnmark og Nord-Norge for øvrig. Behovet for sesongarbeidere innen fiskeindustrien kan til tider være ganske stort også i andre deler av landet, både i Trøndelag, på Vestlandet og på Sør-Vestlandet kan dette være tilfellet. Makrellsesongen og matjesesongen er eksempler i så måte.

For meg er det meget viktig i dag å understreke dette overfor statsråden, slik at forholdene blir lagt til rette for at sesongarbeidere, så fort som mulig, om nødvendig kan få mulighet til arbeid, uansett hvor i Fiskeri-Norge det måtte være aktuelt.

Med de forutsetninger som er lagt i denne meldingen og behandlingen av den i Stortinget, føler jeg at det er lagt opp til en god balansegang i forhold til ledig arbeidskraft i Norge. Jeg synes også at det er viktig å understreke at de som kommer til Norge, enten som spesialister eller sesongarbeidere, bidrar positivt i det norske samfunnet, og at vi også lar dem det gjelder, få følelsen av at så er tilfellet.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er med stor glede jeg har konstatert at et flertall i komiteen går inn for at den såkalte spesialistbestemmelsen mykes opp i overensstemmelse med Regjeringens forslag, og at et samlet storting går inn for at bestemmelsen om sesongarbeidskraft utvides til å gjelde hele året.

I en situasjon der det norske arbeidsmarkedet er svært stramt, vil begge disse bestemmelsene bidra til å øke fleksibiliteten i markedet og være ett bidrag til å redusere presset i norsk økonomi. Jeg tror også at forslagene som nå får flertall, vil redusere presset på asylinstituttet. Flere kan nå søke seg til Norge og legitimt få opphold dersom det ikke er tilgang på arbeidskraft innenfor EØS-området.

Vi har for tiden et udekket behov for arbeidskraft, som i hvert fall et stykke på vei antas å bli avhjulpet ved at flere fagutdannede utlendinger enn i dag kan få ledige jobber her i landet etter forskriftsendringen. Nå blir det altså tilstrekkelig å være fagutdannet for å kunne få arbeidstillatelse etter denne bestemmelsen, mens det i dag er et vilkår at fagutdanningen må være på høyere nivå.

Jeg understreker at innenlandsk arbeidskraft har første prioritet til ledige jobber. Dette fremgår av selve bestemmelsen, og det er naturligvis Regjeringens ønske og mål at så vel nordmenn som utlendinger som allerede bor i landet, får anledning til å ta arbeid de er kvalifisert for før det blir aktuelt å hente inn arbeidskraft utenfra. Og det er i denne sammenhengen grunn til å legge vekt på den ledighet det har vært blant innvandrere, men også at det har nyttet med tiltak for å få ned den arbeidsledigheten.

Komiteen peker på «at myndighetene primært skal ha et ansvar for å sette inn nødvendige ressurser til å kvalifisere for arbeidsmarkedet de som er helt eller delvis arbeidsledige i Norge». Videre uttaler komiteen at samtidig som det foregår rekruttering av arbeidskraft fra utlandet, «må det vektlegges nødvendige tilpasninger av utdannings- og kvalifiseringstiltak til eget arbeidsmarked».

Jeg slutter meg fullt ut til dette, og har også understreket det på et tidligere punkt i dette innlegget. Dersom vi skulle komme i en situasjon der det ikke lenger er behov for å hente fagutdannet arbeidskraft fra utlandet – og for den saks skyld heller ikke arbeidskraft som er fagutdannet på høyere nivå – ja, da er det heller ingen som vil få arbeidstillatelse i medhold av spesialistbestemmelsen. Ved at bestemmelsen gir forrang til innenlandsk arbeidskraft, er hensynet til at forholdene på arbeidsmarkedet kan endre seg, fullt ut ivaretatt.

Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet går inn for at verken den nye gruppen arbeidstakere eller arbeidstakere som omfattes av gjeldende ordlyd av bestemmelsen, skal kunne få familien til Norge. Dessuten skal den samlede arbeidsperioden ikke kunne overstige tre år. I denne forbindelse viser jeg til at den arbeidskraften det her er tale om, i særlig grad er etterspurt på det norske arbeidsmarkedet og av uvurderlig betydning for landets verdiskaping og velferd. Jeg konstaterer at det bare er Fremskrittspartiet som ikke vil tillate slike arbeidstakere å bo her sammen med familien, og som vil sende dem hjem etter tre år, uavhengig av om de fremdeles bidrar med sin arbeidskraft og kompetanse her i landet og ønsker å fortsette med det.

Jeg tar ellers til etterretning at forslaget om å sende på høring en forskriftsbestemmelse som ville gi adgang til på nærmere bestemte vilkår å få arbeidstillatelse i inntil to år som barnepasser, ikke har fått flertall.

Jeg er helt enig i det som komiteen har bemerket når den legger vekt på at man må få en god dialog med arbeidslivets parter. Det er nettopp denne dialogen som også har vært med på å påvirke mitt standpunkt i denne saken og gitt meg – la meg si det slik – frimodighet til å fremme den, for jeg har også merket meg det klimaskiftet som har skjedd i debatten på disse punkter, og jeg vil bare konstatere at det er gledelig at det klimaskiftet har skjedd.

Jeg er også glad for at man underveis i komiteen har vist fantasien for å definere sesongarbeidskraft på en frodigere måte enn jeg som statsråd hadde evne til. Jeg har ingenting imot denne frodigheten. Når det gjelder bl.a. representanten Rasmussens skildring av at sesongarbeid i fiske må gjelde over hele landet og ikke bare på vinterstid og ikke bare nordpå, er det en forståelse som jeg selvfølgelig har dyp sympati for og har merket meg, og som jeg vil følge opp.

Jeg har også merket meg andre praktiske endringer, som jeg tar til etterretning som en slags begynnende vårvind i Stortinget om at det nå er greit å ta arbeidstakere inn i landet. Ja, det er såpass positivt at jeg nesten blir yr av å kunne uttale meg om dette på Stortingets talerstol Jeg regner med at ved en så forsiktig måte å kommentere innsatsen fra en komite på har jeg holdt meg innenfor alle sømmelige rammer.

Når det gjelder andre sider ved denne debatten, skal jeg ikke gå inn på dem. Jeg skal ikke ta opp noen polemikk, jeg synes ikke det er riktig å gjøre det. Jeg synes det først og fremst er viktig å glede seg over de oppmykningene som finner sted. Jeg vil på nytt på slutten av innlegget understreke at jeg er overbevist om at disse oppmykningene letter noe av trykket på asylinstituttet, for det er ingen tvil om at den strenge reguleringen vi har hatt av arbeidsinnvandring, har vært med på å legge et unødvendig trykk på asylinstituttet. På de punktene deler jeg mange av de oppfatningene som representanten Krohn Devold har gitt uttrykk for.

Karin Andersen (SV): SV vil støtte flertallets innstilling i denne saken. Vi mener at de signalene som blir gitt i behandlingen av denne saken, er positive: Framtidas samfunn er flerkulturelt, det trengs mer arbeidskraft i Norge, og vi må ha en politikk som legger til rette for dette på en positiv måte. En streng og lukket lov gir signaler om at innvandring er truende og negativt, en åpnere lov gir signaler om at Norge ønsker et mangfoldig samfunn og gjennom politikken sin vil bidra til det.

Det er altså behov for flere arbeidstakere i Norge, og SV ønsker å åpne opp for en mulighet til å få realisert det. Samtidig er det fra SVs side viktig å understreke at å åpne opp for arbeidsinnvandring ikke er noen god unnskyldning for å svekke arbeidet med å kvalifisere dem som i dag ikke har arbeid. Spesielt er det behov for å fokusere på funksjonshemmede, men også på en del av innvandrerbefolkningen vår som trenger tiltak. Det er ingen tvil om at vi trenger all denne arbeidskraften, både den som vil komme, og den som er her.

Vi støtter også opp om flertallet når det gjelder holdningen til barnepassparagrafen, som vi ikke finner grunn til å gjøre noen endringer ved.

Så har jeg behov for å kommentere forslaget fra Høyre, for i utgangspunktet stilte SV seg veldig positivt til dette forslaget. Men når vi leser begrunnelsen, nemlig at man ønsker å stramme inn i forhold til opphold på humanitært grunnlag, blir det vanskelig for SV å støtte dette forslaget. Jeg vil isteden henvise til det Dokument nr. 8-forslaget fra meg selv og representanten Harald Hove fra Venstre, som går ut på at vi ønsker at Regjeringa utreder en ordning med en fastsatt innvandringskvote hvert år, altså en «Green Card Lottery»-ordning, slik de har i USA, som kan gi åpninger som vi mener at norsk arbeidsliv og norsk samfunn hadde hatt stor nytte av. Vi kommer derfor til å stemme mot det forslaget som Høyre fremmer i dag, sjøl om vi også kunne tenke oss en breiere gjennomgang av denne politikken med henblikk på å åpne mer opp. Men den sterke koblingen som Høyre her har gjort til et ønske om å begrense muligheten til opphold på humanitær grunnlag, gjør at SV ikke kan støtte et slikt forslag i dag.

Signe Øye (A): Arbeiderpartiet er enig i at det kan tillates en viss oppmyking av reglene for arbeidsinnvandring på to områder – det gjelder sesongarbeidere, og det gjelder dem som er fagarbeidere.

Jeg har selv vært på besøk i Båtsfjord og sett hvor avhengig fiskeindustrien der til tider er av å importere arbeidskraft, bl.a. fra Russland. Det er bra for fiskeindustrien i Finnmark, men det er også bra for de russerne som ønsker å komme hit for å arbeide og dermed tjene penger som kommer godt med når de kommer tilbake til Russland. Her har de ordnede arbeidsforhold og tarifflønn, og forholdene er slik de skal være i norsk arbeidsliv. Men jeg vil likevel legge til at før en slik situasjon er aktuell i Båtsfjord og andre steder, bør arbeidsledigheten der være meget lav.

For Arbeiderpartiet ligger det visse forutsetninger for at vi skal være med på å myke opp reglene for arbeidsinnvandring, for det første at vi fortsatt opprettholder en arbeidsmarkedspolitikk med en stor og sterk arbeidsmarkedsetat over hele landet som tar fatt i de utfordringene vi har med å få flest mulig i arbeid. Det vil være helt nødvendig med landsomfattende register over arbeidsledige som er oppdaterte til en hver tid, slik at vi er sikre på at den samme arbeidskraften som vi søker, ikke allerede finnes.

En forsterket arbeidslinje og full sysselsetting skal fortsatt være vårt høyeste mål, slik at vi får flest mulig i arbeid før vi må ty til arbeidskraft fra områder utenfor EØS.

I disse dager arbeider Stortinget med utjamningsmeldingen, en melding som viser at de største forskjellene her i landet er mellom dem som har arbeid, og dem som ikke har. Derfor er det så viktig å legge til rette for at flest mulig kommer i arbeid. Å tro at størsteparten av dem som faller utenfor arbeidslivet, synes det er greit, er ikke riktig. De aller, aller fleste vil helst være i jobb og klare seg selv.

Å åpne for mer arbeidsinnvandring må ikke bety at vi gir opp å skolere og gi arbeidstrening til de langtidsledige som i dag f.eks. mangler fagbrev, fagbrev som i stadig større utstrekning kreves for å komme i betraktning i de ledige jobbene.

Å åpne for arbeidsinnvandring må heller ikke bety at vi gir opp de 80 000 deltidsansatte som ønsker utvidede stillinger, for det viser seg at også her ønsker størsteparten seg flere timer på jobb og utvidede stillinger. Svært mange av disse har allerede fagbrev og kvalifikasjonene. Det er spesielt mange deltidsansatte innen pleie- og omsorgssektoren, men vaktlister og innviklede turnusordninger setter sperrer for at stillingene kan utvides. Dette må vi ta sterkere tak i på en eller annen måte.

Å åpne for arbeidsinnvandring må ikke være å gå de enkleste veiene og dermed stenge igjen for dem som stiller noe svakere på arbeidsmarkedet, og som trenger noe ekstra hjelp for å komme inn.

Vi har i tillegg mange nye landsmenn som er her i landet, og flere vil komme i årene framover, enten som flyktninger eller som asylsøkere. I fjor kom det nesten 13 000 asylsøkere og flyktninger, inklusiv de flyktningene vi mottok fra Kosovo. Svært mange av disse skal også ha et arbeid å leve av etter at de er kommet hit til landet. Arbeiderpartiets mål er at så mange som mulig må komme i arbeid og få sin egen inntekt som de kan leve av, så fort som overhodet mulig. Men i dag vet vi at det er mange som ikke kommer i jobb. Arbeidsledigheten blant innvandrere er tre ganger så høy som i befolkningen for øvrig. Det er ikke bra, og det kan vi ikke slå oss til ro med. Å få godkjent sin utdannelse fra utlandet har vært et vanskelig nåløye for innvandrerne å komme igjennom, og det tar altfor lang tid. Dersom vi nå tar mål av oss til å gi arbeidstillatelse til enda flere, kan vi ikke ha disse proppene i systemet – for jeg regner med at vi må ha et system for godkjenning av kompetanse også for disse.

Derfor er det meget viktig at ved en utvidelse av arbeidsinnvandring må ikke de som allerede er her i landet fra før, bli skjøvet til side, selv om de ikke er helt klare for de ledige jobbene. Vi må være mer villig til å gi dem den skolen eller den opplæringen de trenger, før utvidet arbeidsinnvandring blir aktuelt. Uansett er det mest lønnsomme å skaffe arbeid til de innvandrerne som allerede befinner seg i Norge, om de nå kom som asylsøkere, til familiegjenforening eller fikk adgang på humanitært grunnlag.

Erna Solberg (H): Man kan velge å ha et smalt eller et bredt perspektiv på den debatten vi har i dag. Det smale perspektivet er å diskutere situasjonen slik den er akkurat nå, forholdet mellom økt innvandring og arbeidsledigheten i Norge i dag. Det brede perspektivet er å se på kriteriene for at det norske velferdssamfunnet i fremtiden skal overleve som et godt velferdssamfunn.

Det man vet i dag, er at det som er den manglende ressursen, og som kommer til å bli den manglende ressursen fremover for å løse velferdsoppgavene, men også vekstevnen i norsk økonomi, er arbeidskraft. Det gjelder arbeidskraft med kompetanse, men også helt vanlig arbeidskraft uten spesiell fagutdanning eller høyere utdanning.

Vi kan løse problemet med mangel på fagutdanning på tre forskjellige måter. Vi kan heve den reelle pensjonsalderen i Norge. Det har vært diskutert, bl.a. i velferdsmeldingen, og Stortinget mente det. Etter den tiden har en reelle pensjonsalderen i Norge gått ned. Flere eldre har gått ut av arbeidslivet til tross for at det er det politiske ønsket at man skal øke de eldres aktivitet i arbeidslivet for å få mer kompetanse og mer arbeidskraft inn i arbeidsmarkedet.

Man kan velge å kjøre mye større omstillingsprogrammer i offentlig sektor enn det man har vært villig til opp til nå. Det gjelder altså å frigjøre arbeidskraftressurser fra oppgaver som i dag gjøres, men som man mener ikke skal gjøres fremover. Det betyr at ikke så produktive sektorer må nedlegges og omstilles, og en mye større konkurranseutsetting i offentlig sektor. Når det gjelder dette, har jeg heller ikke opplevd at det er et flertall i Det norske storting for å kjøre et høyt tempo.

Den tredje veien er økt innvandring. Vi vet at tar vi hele årskulltilgangen de neste ti årene inn i arbeidsmarkedet, vil den arbeidskraften slukes bare av behovene i offentlig sektor når det gjelder økt innsats i eldreomsorgen, økt innsats i helsesektoren på grunn av flere eldre, utdanning og i alle andre sektorer hvor vi i dag har mangler. Vi kommer ikke vekk fra det faktum at vi kommer til – hvis norsk økonomi går bra – å ha behov for økt innvandring. Da må vi også ha et system som er fleksibelt og som gjør det enkelt å ta inn arbeidskraft, og ikke, som vi har hatt til i dag, et svært vanskelig system. Det har vært vanskelig å få godkjent arbeidstakere som norske bedrifter har hatt avtale med fra land utenom EØS. Det har tatt lang tid, og bedriftene har opplevd det som så vanskelig at de på en måte har gitt opp å skaffe seg arbeidskraft utenfra hvis det ikke har vært høykompetent universitetsutdannet arbeidskraft.

Vi har også sett at behandlingen i det norske systemet har tatt lang tid. Derfor prioriterte Høyre høsten 1998 ved behandlingen av kommunalbudsjettet at man skulle gi en ekstrainnsats til UDI for behandling av arbeidstillatelser. Forliket mellom de fem partiene, regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, medførte en ekstrainnsats på 3 milliarder kr som bidrog til at behandlingstiden gikk ned fra 14 uker til 2 uker. Da begynner vi å nærme oss et system hvor faktisk sesongarbeidskriteriene i det hele tatt kan brukes. Det betyr at man ikke venter til etter at sesongen er over, før man får godkjent og får arbeidstillatelse for sine arbeidstakere. Det er viktig å følge opp videre dette behandlingstempoet.

Fordi vi har en stor utfordring i arbeidsmarkedet i fremtiden, er det kanskje nødvendig å gjøre noe mer enn det som gjøres i dag. Derfor har Høyre også fremmet et forslag som går videre, med mulighet for at man kan få arbeidstillatelse i Norge selv om man ikke er fagutdannet hvis man har en jobb og en avtale med en arbeidsgiver. Det ønsker vi å få som en ny sak fra Regjeringen. Jeg synes det er litt påfallende ut fra de signaler som andre partier har gitt tidligere, at de ikke ønsker å støtte det. Jeg synes SVs argumentasjon er søkt. At vi i våre merknader påpeker at vi ønsker å stramme inn på kriteriene for å få opphold på humanitært grunnlag, synes jeg ikke er en grunn for ikke å stemme for et forslag hvor vi ikke nevner dette i det hele tatt, og hvor dette ikke er hovedintensjonen med forslaget.

Vi trenger flere arbeidstakere i Norge i fremtiden. Vi kommer til å trenge økt innvandring. Jeg tror ikke det er noen tvil om det. Og jeg tror vi kommer til å trenge det på flere områder enn det som gjelder ren fagutdannelse, også bl.a. fordi så mange i Norge i dag tar fagutdannelse selv. Jeg tror derfor det vil være galt å gå inn i en situasjon med en mer liberal arbeidsinnvandring ved å sette slike sperrer som det man snakker om i dag. Man burde gå et skritt lenger av hensyn til å kunne løse velferdsoppgavene i vårt samfunn. Da holder det ikke, slik som noen har foreslått, at man skal ha en kvote på 1 000 personer i året. Det blir for lite, og det blir en utvelgelse av enkelte arbeidstakere.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jørn L. Stang (Frp): Det konservative partiet Høyre roper på hjelp fra SV i denne saken, og det i seg selv er oppsiktsvekkende. Høyre er jo tilhenger av EU og EØS, men de vil gå utenom EØS-området og Norden for å finne arbeidskraft. Så lenge man selv skaffer seg jobb, er sikret underhold og bolig, bør man få arbeidstillatelse for en begrenset periode, hevder partiet. Hva er «begrenset periode»?

Videre vil de konservative gi muligheter for at økonomiske flyktninger kan få opphold dersom de fyller kriteriene for arbeidsinnvandring fremfor å søke asyl- eller flyktningstatus. Slike holdninger vil gi som et resultat at vi får enda større press på våre landegrenser med økonomiske flyktninger.

Den begrensede perioden som Høyre opererer med, uten å stadfeste konkret hvor lenge arbeidstillatelsen vil gjelde, kan føre til varig opphold i Norge og til familiegjenforening. Regelverket for arbeidsinnvandring med Høyres resept vil i praksis bidra til en oppheving av innvandringsstoppen av 1975, som det til nå har vært stor samstemmighet om i Norge. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har en tid hatt likt syn på arbeidsinnvandring, dog med noen nyanser. LO reagerer negativt på at det skal være arbeidsmarkedssituasjonen og bedriftenes behov som skal være styrende for utviklingen av innvandringspolitikken i Norge. LO-tillitsvalgte innrømmer at de på flere måter argumenterer som Fremskrittspartiet når de samtidig ikke er imot innvandrere eller innvandring som sådan, men at det er praktiseringen av innvandringspolitikken som det reageres på.

Det er interessant at Jagland, med sin sterke tilknytning til LO og dets leder, trekker fram paralleller mellom Hagens Fremskrittsparti og Haiders Frihetsparti i Østerrike. For Jagland og hans parti, som stadig vil ta et retorisk oppgjør med Fremskrittspartiet, allierer seg med Fremskrittspartiet på flere områder vedrørende arbeidsinnvandring. Så når Jagland påstår at andre har dobbel dagsorden, viser praktisk politikk noe helt annet. Når Jagland hevder at Frihetspartiet og Fremskrittspartiet er deler av den samme politiske sjanger, vil jeg samtidig ønske Arbeiderpartiet, og spesielt Thorbjørn Jagland, velkommen etter.

Vidar Bjørnstad (A): Det som fikk meg til å ta ordet, var at jeg ville gi tilsvar til representanten Hove, som gav noen karakteristikker av Arbeiderpartiets standpunkter.

Jeg har redegjort for de standpunktene, at vi mener det er en fornuftig oppmyking og justering av to eksisterende bestemmelser, som gjelder spesialister og sesongarbeidskraft. Dette er det ingen uenighet om i Arbeiderpartiet, men disse to spørsmålene har heller aldri blitt tatt opp spesielt. Den diskusjonen Hove refererer til, hadde en helt annen bakgrunn; den gjaldt spørsmålet om man generelt skulle gi signal om å øke arbeidsinnvandringen, uten å presisere hva det her dreide seg om, som en enkel løsning for å dekke et behov en så i næringslivet, men uten den brede tilnærming som mange har vært inne på i forhold til de to bestemmelsene vi diskuterer her i dag. På det tidspunktet sa vi fra Arbeiderpartiet at vi måtte ha en skikkelig utredning først, før vi kunne ta standpunkt i spørsmålet om økt arbeidsinnvandring. At det var en diskusjon på det tidspunktet, på den generelle bakgrunnen at vi bare sa at vi ønsker økt arbeidsinnvandring, synes ikke jeg er urimelig. At det ikke er noen diskusjon i Venstre, må egentlig bero på manglende kontakt med både organisasjoner og folk i arbeidslivet, i en situasjon der man har 60 000 arbeidsledige, 80 000 på attføring og 70 000 deltidsarbeidende, som egentlig ønsker mer. Det var altså en helt annen bakgrunn for den diskusjonen, og det synes jeg ikke vi skal trekke inn i de enkeltsakene fra Regjeringen som vi har til behandling i dag.

Vi har fått to enkeltspørsmål på bordet. Det er snakk om justeringer av eksisterende regelverk, som vi mener er fornuftig. Det er en del klare presiseringer som kommer inn der, som bl.a. har sin bakgrunn i den utredningen som den interdepartementale arbeidsgruppen har gjennomført. Jeg kan nevne dette med primæransvar i forhold til å kvalifisere norsk innenlandsk arbeidskraft, og særlig hensynet til arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere, at innenlandsk arbeidskraft og forpliktelsen i forhold til EØS-avtalen går foran og dette med en dialog med arbeidslivets parter. Vi synes det er to fornuftige, viktige bestemmelser som vi går for, og dette er det full enighet om i Arbeiderpartiet. Da synes jeg ikke en trenger å blande inn en debatt som hadde et helt annet utgangspunkt.

Jeg kunne ha kommentert barnepass, men det er ingen stor sak. La meg bare avslutte med å si at jeg synes vi har en statsråd som er villig til å kommunisere med Stortinget angående et område, en sak, hvor Stortinget ikke nødvendigvis burde gjøre noe vedtak.

Harald Hove (V): Først et par merknader til andre spørsmål enn det som er knyttet til det siste innlegget.

Det er et viktig poeng å kvalifisere arbeidsledige, og blant de arbeidsledige i Norge er det mange som kommer fra utlandet, eller har en såkalt fremmedkulturell bakgrunn. Men det det faktisk veldig ofte er snakk om, er å kvalifisere norske arbeidsgivere og – for den saks skyld – kvalifisere det norske samfunn til å se hvilken kompetanse disse personene faktisk allerede har. Det er et poeng jeg tror vi bør ta innover oss.

Det andre gjelder diskusjonen mellom Høyre og SV. Jeg skulle kanskje ikke blande meg inn i den, men jeg føler at Venstre kunne være en naturlig deltaker. Jeg vil bare understreke at Karin Andersen og jeg har fremmet et Dokument nr. 8-forslag som er ment for å gå videre på problemstillinger som dagens sak er en slags start på, og man kan tenke seg ulike måter å håndtere det forslaget på med hensyn til hvordan en vil gå videre basert på det. Og jeg vil bare understreke en invitasjon til Høyre om å være med i en dialog knyttet til det forslaget, og jeg vil veldig klart si fra om at når vi stemmer imot Høyres forslag i dag, skal en ikke ta det for mer enn det er, nemlig at vi stemmer imot det konkrete forslaget slik det ligger i dag.

Så til representanten Bjørnstad. Det er gledelig at Arbeiderpartiet i dag kommer ut med den konklusjonen som Arbeiderpartiet kommer ut med, og det er hovedpoenget.

Det er slik sett også gledelig – hvis det er riktig som det blir sagt, og det kan ikke jeg bestride, nødvendigvis – at det er full enighet i Arbeiderpartiet om dette. Men det er samtidig all grunn til å fremheve at uttalelsene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i tilknytning til næringsmeldingen er meget avvisende. Det er ikke slik at man sier at det Regjeringen nå kommer med, går for langt, men vi kunne tenke oss å komme tilbake med noe som gikk litt kortere.

Det andre er at i avisintervju sommeren 1999 gir Kjell Opseth veldig klart uttrykk for at han er imot en oppmykning av forskriftsbestemmelsene om arbeidsinnvandring slik som det da sies at Regjeringen på det tidspunkt arbeider med. Og det var nettopp den typen oppmykninger som vi her taler om.

Inge Lønning (H): Jeg har med en viss undring lyttet til begrunnelsen fra SVs side, og nå også fra Venstres side, for å stemme imot det forslaget Høyre har fremmet. Det som er litt overraskende ved begrunnelsen, er at man, så vidt jeg har forstått, sier at man er enig i realiteten i forslaget, men allikevel vil stemme imot. Særlig overraskende blir det når man fra SVs side begrunner dette med at det i merknadene fra Høyre er vist til at det er en sammenheng mellom sekkebestemmelsen om rett til opphold på humanitært grunnlag og presset når det gjelder søknader om opphold på humanitært grunnlag, og det å åpne opp for en noe friere adgang til innvandring for å kunne tjene til livets opphold.

Jeg kan ikke forstå det resonnementet som Karin Andersen fremførte. Det er vel allment erkjent at denne bestemmelsen om rett til opphold på humanitært grunnlag er en meget vanskelig avgrensbar bestemmelse, og at den i kombinasjon med den politikk som Norge har ført når det gjelder innvandringsstopp, påfører oss det problem at svært mange mennesker tvinges til å forsøke å fremstille sin livssituasjon på en slik måte at den kan passe til kriteriene for å få opphold på humanitært grunnlag. Det er en situasjon som ingen kan være tjent med – aller minst de som tvinges til å søke på dette grunnlag.

En liten merknad til Fremskrittspartiets holdning i denne sak. Ved innledningen av dagens møte leverte Fremskrittspartiets leder inn et Dokument nr. 8-forslag, som går på å ivareta nordmenns tarv når de oppholder seg som fremmedkulturelle på Solkysten og andre steder. Det er prisverdig at man har omsorg for nødstedte nordmenn utenlands, men det kommer jo unektelig i et litt underlig lys når man samtidig argumenterer på den måten man gjør i denne innstilling. Og ekstra underlig blir det når man i en sak som skal behandles senere i dagens stortingsmøte, ønsker å invitere til etablering av et kunnskapssenter på Fornebu som vil kreve import av utenlandske forskere i hundretall, samtidig som man ikke ønsker å åpne slik at man kan tilby konkurransedyktige vilkår. Det henger med respekt å melde ikke på greip. Det er rett og slett ikke troverdig når Fremskrittspartiet kjører et så gjennomført dobbeltkommunikasjonsløp som de gjør i saker av denne art.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 2.