Per Ove Width (Frp): Jeg har et spørsmål til
kommunal- og regionalministeren:
«Det er nå ti år
siden den tragiske brannen om bord i passasjerfergen «Scandinavian
Star», hvor 159 mennesker mistet livet.
Hva har siden den gang skjedd med opplæring
av brannmannskaper med tanke på brannslukking ombord i skip,
og hva er pr. i dag status vedrørende det såkalte RITS-prosjektet
(Redningsinnsats til sjøs)?»
Statsråd Sylvia Brustad: Etter ulykken på «Scandinavian
Star» er det gjennomført en rekke tiltak i regi
av sjøfartsmyndighetene som har styrket brannsikkerheten til
sjøs. Brannsikkerheten på et skip er i første
omgang avhengig av at det er gjennomført forebyggende tiltak om
bord, og at skipets egen beredskap fungerer. Disse forholdene er
vesentlig forbedret de senere år, noe brannen på passasjerfergen «Prinsesse
Ragnhild» i juli 1999 også viste. Bistand fra
landbasert brannvesen vil derfor være en beredskap som
kommer i tillegg, om nødvendig.
På bakgrunn av ulykken på «Scandinavian
Star» ble brannvernloven i 1993 endret slik at brannvesenet
etter anmodning har plikt til å bistå ved branner
og andre ulykkessituasjoner om bord på skip.
I 1995 ble det opprettet en prøveordning
hvor noen brannvesen ble opplært og utrustet for mer krevende oppgaver
enn den generelle bistandsplikten forutsetter. Prøveordningen
baserte seg på avtaler mellom Direktoratet for brann- og
eksplosjonsvern og kommunene Oslo, Larvik, Kristiansand, Bergen
og Bodø.
Det er samlet investert 4 mill. kr i styrking
av brannberedskapen i de nevnte kommuner. Størsteparten
av midlene har gått til kompetansehevende tiltak. Om lag 200
brannfolk har gjennomført et ukeskurs i redningsinnsats
til sjøs ved Norges Brannskole i Tjeldsund, og ca. 30 ledere
i disse brannvesenene har i tillegg gjennomført et tre
dagers ledelseskurs ved Havarivernskolen i Borre.
Gjennom en femårsperiode har vi således
tilrettelagt for og investert betydelige midler i denne beredskapen. Jeg
forutsetter derfor at de kommunene som har fått utstyr
og opplæring, vedlikeholder dette, for å kunne
følge opp den bistandsplikten som er etablert i brannvernloven. For år
2000 er det også bevilget 500 000 kr til vedlikehold
av utstyr, trening og opplæring av nye mannskaper over
Direktoratet for brann- og eksplosjonsverns budsjett. I tillegg
til dette har vi inngått en femårsavtale med Larvik
kommune som muliggjør en mer langsiktig satsing med hensyn
til opplæring, øvelser og oppdatert utstyr.
Per Ove Width (Frp). Jeg takker for svaret.
Det er riktig som statsråden sier,
at det er lagt ned en del midler i RITS-prosjektet. Og det er riktig
som statsråden sier, at pr. i dag er Larvik kommune den
eneste kommunen som opprettholder en brannberedskap med hensyn til
brann til sjøs. I utgangspunktet var også Oslo, Kristiansand,
Bergen og Bodø med. Av forskjellige årsaker, som
kanskje statsråden kan redegjøre for, er ikke disse
kommunene med lenger, og det er også, som statsråden
sier, lagt ned betydelige midler både på opplæring og
redskap – for å bruke det utrykket – for å kunne
bistå ved brann til sjøs. Dette blir da i disse
fire andre kommunene, så vidt jeg kan forstå,
ikke vedlikeholdt. Og likeledes: Disse brannmannskapene som i sin
tid ble opplært til å bruke dette, er muligens
borte allerede. Så vidt jeg vet, er det i dag ingen ordning
som tilsier at det er noen ny opplæring av disse brannmannskapene.
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg vet at det har oppstått en konflikt
om en økonomisk kompensasjon for beredskapsoppgaver knyttet
til RITS-innsatsen i noen kommuner, slik representanten Width viste
til. Det spørsmålet er imidlertid et tariffspørsmål,
som etter min mening må finne sin løsning mellom
partene i arbeidslivet.
For øvrig finner jeg grunn til å understreke
at både jeg og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern
mener at vi med de midlene vi setter inn til vedlikehold av beredskapen,
ivaretar en tilfredsstillende beredskap ved branner og andre ulykkessituasjoner
til sjøs. Det vil være opp til kommunene selv å gjøre
sitt til at denne beredskapen fungerer etter det som er hensikten.
Og jeg gjentar det jeg sa i mitt hovedsvar: Jeg forutsetter at de
kommuner som har fått utstyr og opplæring, vedlikeholder
dette for å kunne følge opp den bistandsplikten
som er etablert i brannvernloven. Til tross for at det er en uenighet
om økonomien i noen av kommunene, er det fortsatt slik
at en har en plikt til å følge opp brannvernloven
i tilfelle det skulle oppstå ulykker, også til
sjøs.
Per Ove Width (Frp): Jeg synes det er rimelig defensivt av statsråden å henvise
til et tariffoppgjør når det gjelder en såpass
alvorlig sak som dette vi her snakker om. Det dreier seg om en årlig
bevilgning på 4 mill. kr for å opprettholde en
brannberedskap til sjøs.
Her i landet har vi en tradisjon for å trå til
når ulykkene skjer, og da er vi ganske runde når
det gjelder å bevilge penger. Det er vel og bra. Men kan
statsråden tenke seg at vi kan bli flinkere til å sette
av midler til de forebyggende tiltak, slik at vi slipper å oppleve
ulykkene? Jeg vil bare henvise til Dagsavisen den 10. april, hvor
direktør i Direktoratet for sivilt beredskap, Helen Bøsterud, sier
noe av det samme:
«Beredskapen
i det norske samfunnet i dag er for dårlig organisert,
og situasjonen er så alvorlig at liv, helse og verdier
kan være unødvendig truet.»
Dette gjelder ikke minst brannberedskapen til
sjøs. Derfor må jeg spørre statsråden:
Hvilke tiltak har hun tenkt å sette i verk for å få en
ordning på dette?
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg er helt enig med representanten Width
i at det aller viktigste er å forebygge for å prøve å hindre
at slike tragiske ulykker skjer.
Når vi snakker om ulykker til sjøs,
er det viktig at det skjer forebygging om bord på skipene,
men det er selvfølgelig også viktig at vi har
et oppegående brannvesen i vid forstand som fungerer dersom
ulykken allikevel skulle være ute, og som kan trå til
når eventuelle ulykker skjer.
Når det gjelder det konkrete spørsmålet
i forhold til RITS-mannskapene, må jeg gjenta det jeg sa:
Det at det er oppstått en uenighet om en økonomisk
kompensasjon i noen av kommunene, betyr ikke at de ikke har et ansvar dersom
det skulle oppstå ulykker. Spørsmålet
om den økonomiske kompensasjonen er altså et spørsmål
partene imellom som ikke jeg på vegne av Kommunaldepartementet
kan gå inn og bestemme. Jeg mener at det må partene
finne en løsning på. Men det ligger et ansvar
hos de berørte kommuner – uavhengig av den uenigheten – til å trå til
dersom ulykker skulle skje. Vi bruker mye penger på forebygging,
og det kommer vi selvfølgelig også til å fortsette
med i tida framover.