Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: St.meld. nr. 19, Om norsk landbruk og matproduksjon ble fremmet av den avgåtte sentrumsregjeringen. Meldingen ble til gjennom en åpen og omfattende prosess. Det ble lagt stor vekt på at alle aktører og interessegrupper skulle få anledning til å gi sine vurderinger og innspill tidlig i prosessen, som grunnlag for utarbeiding av meldingen. Meldingen har derfor god forankring, og den gir et godt grunnlag for dagens debatt.

Den nye regjeringen har selvsagt foretatt en bred vurdering av hva vi skulle gjøre med landbruksmeldingen etter tiltredelsen. Det er klart at det er deler av meldingen som ville vært skrevet på en annen måte hvis denne regjeringen hadde ført det hele i pennen selv, men etter en totalvurdering fant Regjeringen likevel grunnlag for å stille seg bak meldingen.

Jeg er glad for at det i samarbeid mellom Arbeiderpartiet og sentrum i innstillingen er skapt et gjennomgående flertall for utviklingen i mat- og landbrukspolitikken. Det vil være det beste grunnlaget for utviklingen av disse politikkområdene framover. Dette gjelder ikke minst i forhold til de kommende WTO-forhandlingene, som kan få stor betydning for politikkutformingen. En samlet komite understreker i innstillingen importvernets betydning og at sumvirkningen av landbrukets ulike funksjoner representerer næringens totale samfunnsnytte. Komiteen legger videre til grunn at en attraktiv landbruksnæring og en aktiv matproduksjon over hele landet er et viktig grunnlag for å få løst sentrale samfunnsoppgaver på en god måte.

Jeg vil, som komiteen, peke på den store utfordringen som ligger i å øke forbrukerorienteringen i norsk landbruk og matproduksjon. Den skal omfatte hele matvarekjeden fra jord til bord. Maten skal være helsemessig trygg og frambys og på en redelig måte. Forbrukernes interesser må i økt grad ivaretas i utformingen av politikken, i forvaltning og i tilsyn. Åpenhet og innflytelse må sikres bl.a. ved at forbrukerne i større grad får delta i beslutningsprosessene knyttet til regelverk og kontroll av matvarer. I et velfungerende marked skal forbrukerne kunne velge et ernæringsmessig fullgodt kosthold og tilbys varer av høy kvalitet og et bredt produktspekter til en akseptabel pris. Jeg har som målsetting at handlingsplanen for forbrukerorientering av mat- og landbruksproduksjonen, som er under arbeid, skal bidra til å øke forbrukerorienteringen. Det skal legges til rette for nyskaping, omstilling og konkurranse i landbrukssektoren og næringsmiddelindustrien.

Jeg vil særlig peke på to hovedutfordringer i matproduksjonen som krever at det gjøres noe raskt. Behovet for å gjennomføre disse endringene var et viktig element i vurderingen av hvorvidt meldingen skulle behandles nå. Det er for det første behovet for lavere matvarepriser og råvarepriser av hensyn til konkurranseutsatt næringsmiddelindustri, grensehandelen og overproduksjonsproblemene innenlands, og for det andre behovet for økt produktutvalg og tilpasset produksjon til et marked tilpasset den moderne forbruker. Dette ønsker jeg å bidra til gjennom å starte et verdiskapingsprogram for landbruk og næringsmiddelindustri.

Det er behov for å redusere prisene på viktige jordbruksbaserte matvarer. Store forbrukergrupper legger vekt på pris når de kjøper mat. Det viser utviklingen i grensehandelen, som reduserer det norske markedet og gir store tap av både inntekter og arbeidsplasser. Å legge større vekt på forbrukerinteressene må bl.a. innebære å arbeide for lavere matvarepriser. Regjeringen har derfor lagt en strategi som har som ambisjon å lede fram til lavere forbrukerpriser. I landbrukspolitikken kan målprisene reduseres, slik som komiteen har sluttet seg til. Men å redusere målprisene er ikke nok, fordi råvareprisene bare utgjør en del av de prisene forbrukerne betaler.

Skal vi lykkes med å redusere forbrukerprisene, må derfor alle ledd i verdikjeden for matproduksjon bidra. Derfor hadde jeg i går møte med de fire matvarekjedene og sentrale aktører i næringsmiddelindustrien. Hensikten er å få alle ledd til å bidra i arbeidet for lavere matvarepriser.

Sentralt i dette arbeidet er også, som komiteen understreker, at det fra det offentliges side utvikles og forbedres dokumentasjonsverktøy for prisdannelsen og prisutviklingen i ulike ledd, og sammenligninger av forbrukerprisene i forhold til våre naboland. Arbeid med videreutvikling av dette er satt i gang og vil bli sentralt i oppfølgingen.

Flertallet har sluttet seg til at jordbruket må kompenseres for de reduserte inntektsmulighetene dette gir, og videre at kompensasjonene må gjøres mest mulig uavhengig av produksjon for å unngå ny stimulans til overproduksjon og overkapasitet. Samtidig legger jeg stor vekt på at vi i politikkutformingen og virkemiddelbruken framover må legge større vekt på de mest rasjonelle delene av jordbruket, bl.a. for å redusere kostnadene. Jeg legger, som komiteen, også vekt på at inntektsmulighetene er særlig viktig for rekrutteringen til bruk hvor jordbruksproduksjonen kan være et hovedyrke. Vi må bevare det å være bonde som et yrke, selv om inntekts- og næringskombinasjoner alltid vil være viktig for landbruket og for bosetting og sysselsetting i distriktene.

Derfor har vi gått inn for en kompensasjon gjennom et inntektsfradrag ved beskatning. Det gir et klart aktivitetskrav fordi det stiller krav til at det drives aktivt jordbruk med sikte på overskudd. Siden denne kompensasjonen vil være like stor for alle bruk med tilstrekkelig inntekt, legger det også grunnlaget for betydelig utflating av strukturprofilen.

Det er viktig å gjennomføre flere reformforslag som kan redusere kostnadsnivået og overføringsbehovet til norsk jordbruk. Som komiteen peker på, må det arbeides med å foreta en omfordeling av de økonomiske virkemidlene til bruk med stort nok ressursgrunnlag til å gi vesentlige bidrag til sysselsetting og inntekt. Dette må gjøres over noe tid, men arbeidet må starte nå.

Slike omprioriteringer vil ikke kunne gjennomføres uten at det vil påvirke enkeltbruk. Likevel, både i denne sammenheng og i det videre arbeid med forenkling av virkemidlene, må vi akseptere slike utslag som nødvendige for å bidra til et moderne og attraktivt jordbruk for mennesker med ideer og pågangsmot, noe jeg vil understreke betydningen av.

Jeg vil at vi i norske butikker skal finne et stort utvalg av produkter til rimelige priser. Alle som ønsker seg spesielle produkter, spennende produkter, annerledes produkter, enten det går på smak eller kvalitet, skal også lett kunne finne det.

Et sentralt virkemiddel for å få til dette er gjennomføringen av et verdiskapingsprogram. Jeg mener dette må være et av de viktigste satsingsområdene for at norsk landbruk, norsk matproduksjon, omsetnings- og foredlingsledd skal stå rustet til å møte de utfordringer vi står overfor. Jeg er glad for at komiteen støtter opp om og gir positive bidrag til utviklingen av et slikt program. De mange felles interesser mellom de ulike ledd i matvarekjeden bør kunne utnyttes bedre enn i dag til nettopp å sikre en økt verdiskaping i Norge. Satsingen må koordineres med det som allerede gjøres gjennom BU-midlene og konkurransestrategien for norsk mat. Satsing på økologisk landbruk vil være en svært viktig ingrediens i dette arbeidet, og vi jobber nå med en handlingsplan for å fremme omsetning av økologiske landbruksprodukter. Men utviklingen av programmet skal ikke være en øvelse for det offentlige. Jeg vil legge stor vekt på at aktørene selv bidrar sterkt både i utforming og finansiering av programmet.

Komiteen peker også på at andre produkter enn mat blir stadig viktigere i norsk landbruk. En bedre utnytting av landbrukets totale ressurser blir et viktig bidrag til en økt verdiskaping innenfor næringen. Turisme og produksjon av kollektive goder er viktige stikkord her.

St. meld. nr. 19 og næringskomiteens innstilling gir etter min mening et godt grunnlag for å møte de store utfordringene mat- og landbrukspolitikken står overfor. Men det er helt nødvendig at alle aktører i næringen trekker i samme retning innenfor viktige områder og bidrar til økt verdiskaping. Selv skal jeg gjøre mitt for at de tiltak som meldingen skisserer, og som Stortinget gir sin tilslutning til, blir gjennomført så raskt og effektivt som mulig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Vår nye landbruksminister har store utfordringer og oppgaver å ta fatt på. Han lovte i avslutningen av sitt innlegg at han skulle gjøre sitt for å nå målene i meldingen, som flertallet i Stortinget slutter seg til, og det er vel og bra.

Men jeg skal gripe fatt i noe som Kari og Ola Nordmann er veldig opptatt av, og det er blodprisene på matvarer her i landet og alle de løftene som landbrukspolitisk talsmann Bjarne Håkon Hanssen har kommet med tidligere, og som også landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen har kommet med i den sammenhengen.

Jeg har funnet fram noen få oppslag i riksmediene om dette. 16. juni i fjor sa Bjarne Håkon Hanssen som landbrukspolitisk talsmann i Arbeiderpartiet ifølge VG: «Kutt prisene med 20 prosent!» Det var i samband med landbruksoppgjøret. Det som skjedde, var at prisene gikk opp 1 pst., og det var jo ikke så mye, men alle våre konkurrenter reduserte jo prisene, og vi hadde store prisforskjeller fra før.

Så i samband med næringskomiteens budsjettbehandling i desember 1999 heter det ifølge Dagbladet at han «Lover billigere mat» og «20 prosent ned», og han får kjempeoppslag på det. Og så i gratisavisen avis1 29. mars: «Maten skal bli billigere. Norske matvarer skal bli billigere fra sommeren av. Det lover landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen.»

Og lørdag 6. mai tar også Per Roskifte i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon opp tråden og forteller hvilke løfter Bjarne Håkon Hanssen har kommet med, om at man må holde seg på EUs prisnivå og ikke øke prisforskjellene.

Nå er det veldig mange her i Norge som lurer på når departementet og landbruksministeren skal innfri disse løftene som har kommet kontinuerlig. Jeg skal på vegne av Fremskrittspartiet følge opp og se hvordan prisutviklingen går. Dette er et sentralt spørsmål som jeg gjerne vil ha svar på.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Som det framgår av den meldingen som Stortinget har til behandling i dag, og det sentrumsregjeringen har sagt om denne saken – som vi også har stilt oss bak, og som Stortinget har sluttet seg til – er utgangspunktet for meldingen at prisforskjellen mellom norsk og svensk mat skal reduseres. Man skal redusere gapet. Det er utgangspunktet. Det betyr at vi nå gjennom arbeidet med jordbruksoppgjøret er nødt til å ta fatt i den utfordringen.

Det første trinnet i det arbeidet vil være en betydelig reduksjon av målprisene. Jeg er klar over at man da kan svare at det allerede er stor forskjell mellom målpris og markedspris. Vi vil selvfølgelig forholde oss til det i jordbruksoppgjøret. Men jeg håper at representanten Hedstrøm har forståelse for at jeg ikke kan gå i detalj om det forhandlingsopplegget som vi nå holder på å jobbe med i forhold til jordbruksoppgjøret. Men vi vil ta fatt i det spørsmålet.

Ambisjonen må selvfølgelig være at vi først og fremst er opptatt av å redusere prisene på den type matvarer der grensehandelsproblemet er størst, og på den type råvarer som er viktigst for den konkurranseutsatte delen av næringsmiddelindustrien. Så i summen av det vi gjør gjennom jordbruksoppgjøret, og de tiltakene vi nå gjennomfører for å sørge for at reduserte råvarepriser kommer gjennom kjedene og ut i form av reduserte forbrukerpriser, har vi som ambisjon, som jeg også sa i hovedinnlegget mitt, at forbrukerne i Norge utover høsten skal merke at prisen på noen sentrale norske jordbruksbaserte matvarer går ned. Det føler jeg at innstillingen i Stortinget i dag gir oss et godt grunnlag for å gripe fatt i.

Jon Lilletun (KrF): Statsråd Bjarne Håkon Hanssen og eg har noko felles når vi diskuterer matpolitikk, og det er at vi begge ber preg av at mat er viktig for oss. Det kan òg vere eit godt utgangspunkt for å få ein konstruktiv dialog om mat- og landbrukspolitikken framover.

Eg ser positivt på dei konklusjonane som statsråden drog i forhold til innstillinga, men eg har nokre kommentarar.

Eg meiner det var svært viktig at statsråden hadde møte i går med dei store kjedene. Det er betenkjeleg at det no faktisk er tre-fire innkjøparar som bestemmer kva slags næringsmiddelindustri som skal leve, og kva slags industri som skal dø. Det er viktig i seg sjølv, men sjølvsagt er det òg viktig i forhold til prisane. Dei tiltaka som kjem der, er heilt nødvendige.

Men det er òg ein annan type kommunikasjon eg er oppteken av. Det gjeld langsiktigheit i forhold til næringa sjølv. Eg er glad for at statsråden tok opp det arbeidet som gjekk føre seg før meldinga kom frå statsråd Gjønnes. Det er ein enormt omfattande prosess å byggje tillit i næringa sine miljø og å ha ein dialog med ungdom for å få ungdom til å satse på næringa. Eg vil utfordre statsråden, som eg trur har gode evner til kommunikasjon, til å halde fram med arbeidet etter ein slik leist.

Men så kjem noko viktig: Det er langsiktigheit ungdomen spør etter når dei skal satse på landbruket. Det er viktig det som har skjedd i denne innstillinga, det samarbeidet som ligg føre mellom sentrum og Arbeidarpartiet. Så lenge ein held seg til teksten – og det er viktig, sjølv om det av og til er vanskeleg å definere – er ein då innstilt på å halde fram med samarbeidet med sentrum, og ikkje no gå tilbake til å drive på med det som representanten Gabrielsen tidlegare i dag har omtalt, som han trur Arbeidarpartiet kjem til å gjere? Han påstår at Arbeidarpartiet ikkje er til å stole på i denne saka. Men det går eg ut frå at statsråden vil avkrefte.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Situasjonen er vel den at etter dagen i dag har representanten Lilletun og statsråden flere ting felles enn bare utseendet!

Utgangspunktet er at vi nå også har et kompromiss om en landbrukspolitikk som jeg selvfølgelig har som ambisjon skal vare ved. Det vil sikkert bli krevende, både fordi mitt inntrykk av det arbeidet som skjedde i sentrumsregjeringen, er at man også der hadde mange diskusjoner mellom de tre partiene som utgjorde den regjeringen, og at den stortingsmeldingen som til slutt ble lagt fram av statsråd Gjønnes, innebar et kompromiss i regjeringen. Så er det igjen ført videre i et kompromiss i Stortinget mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Som jeg sa i mitt innlegg: Jeg tror det er en stor styrke for norsk landbrukspolitikk at vi har greid å få til det. Men så vil det selvfølgelig bli krevende å sørge for at vi gjennom den praktiske hverdag greier å videreføre det kompromisset når vi skal gå løs på enkeltsaker, ikke minst i forhold til jordbruksoppgjøret. Men som jeg også sa i mitt svar til representanten Hedstrøm, er utgangspunktet mitt at jeg mener at man gjennom innstillingen i Stortinget har et grunnlag for å ta fatt på og gi svar på de hovedutfordringene som norsk landbruk står overfor, og utgangspunktet mitt vil selvfølgelig være å følge opp det stortingsflertallet legger til grunn. Hvis alle sammen gjør det, skulle det være det beste utgangspunktet for å bygge videre på det samarbeidet.

Presidenten: Presidenten beklager at det eneste som kan tilbys av det man er enig om å samles om her i salen, er et glass vann.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen (fra salen): Det trengs, det!

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skjønner debatten utvikler seg til en missekonkurranse i volum. Der har selvfølgelig ikke jeg noe å gjøre!

Men apropos, når vi først er inne på det kroppslige og kroppsspråk, må jeg si at kroppsspråket til Arbeiderpartiet i dag og i oppspillet til denne debatten kan tyde på at det ikke er alt man liker like godt. Og som Hanssen nå sa: Det vil bli krevende. Nå har Hanssen vært i departementet en stund og hørt om de kompromissene som foregikk med Senterpartiet, og jeg skjønner at han er varm.

Det ble også henvist til den brede behandlingen som denne meldingen hadde hatt i forkant av fremmingen, og Lilletun viste til organisasjonene og innspillene. Og det er riktig, det var en veldig bred behandling. Men jeg vil også minne om reaksjonene fra Norges Bondelag, som generalsekretæren og formannen i Bondelaget nå har markedsført i de fleste fylkene, nemlig at inntektsmålsettingen i meldingen var det verste Bondelaget hadde sett siden krigen. Da snakket de ikke om en krig for kort tid siden, men jeg tror det var tilbake til like før 1950-tallet. Så det er nå litt forskjell.

Jeg skal ikke dra opp alle disse avissitatene – den bunken har jeg latt ligge på kontoret. Men i forbindelse med jordbruksoppgjøret i fjor skrev daværende saksordfører Hanssen i innstillingen at det forhold at næringsoverføringene nå økte, var stikk i strid med innstillingen til St.prp. nr. 8 for 1992-93 og Øyangen-linjen. Den ble forlatt av den forrige regjering, og det ble påtalt – korrekt nok – av Arbeiderpartiet. Det jeg hadde tenkt å spørre Hanssen om, er om han har tenkt å videreføre Øyangen-linjen, som innebærer en reduksjon av næringsoverføringene, eller om det blir sentrumsprofilen, som går på å legge mest mulig i den potten. Det er også slik at i innstillingen i fjor sa Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet at man i det videre arbeid «må legge til grunn målsettingen om lavere næringsoverføringer». Har statsråden den ambisjonen fremdeles?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: For det første ville det ikke ha bekymret meg i noen særlig grad om representanten Gabrielsen hadde kommet med alle sitatene fra tidligere, for det Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for i forhold til landbrukspolitikk i opposisjon, føler jeg at vi på ingen måte har noen problemer med å vedstå oss i posisjon. Det oppleves ikke som et skremmebilde for meg om representanten Gabrielsen kommer med sitater fra tidligere opp på denne talerstolen.

Så konkret til spørsmålet: Slik jeg har lest innstillingen, sier ikke innstillingen noe som helst eksplisitt om fremtidig overføringsnivå. Det sies ikke at det skal reduseres, men det sies heller ikke det motsatte. I det ligger vel en erkjennelse av at det alltid vil være slik at man på forhånd vil ha veldig vanskelig for å uttale seg om et fremtidig overføringsnivå, fordi det vil være avhengig av så mange faktorer, ikke minst både internasjonale avtaler og den til enhver tid gjeldende budsjettsituasjonen innenlands. Men Arbeiderpartiets program er klart på dette punkt, nemlig at på sikt må det være en målsetting å redusere overføringsnivået i norsk landbruk, ikke minst ved å redusere kostnadsnivået. Derfor er det viktige biter i den innstillingen som vi nå behandler, i form av reduserte kostnader knyttet opp til f.eks. en ny markedsordning for korn- og kraftfôrpolitikken, som bidrar i rett retning i så måte. Så utgangspunktet for meg vil selvfølgelig være at det vil være en fordel for næringen om man kan få en slik utvikling av kostnadsnivået at behovet for statlige overføringer på sikt kan reduseres.

Morten Lund (Sp): Så fikk vi høre også i dag i Stortinget om «blodprisene» på norsk mat. Nå kom det bare fra Fremskrittspartiet, og vi kunne egentlig bare blåse av det og snu ryggen til, men for dem som det var myntet på, norske bønder, er det klart at det svir å få høre slike ting. Når vi har vært rundt på møter og snakket med folk og spurt hvorfor de tenker å selge melkekvoten, er det bl.a. en del ressurssterke folk som sier at nå er vi lei av å bli mobbet og ikke å bli tatt i forsvar av dem som vet bedre.

Norske jordbrukere burde ha grunn til å føle stolthet og stå fram med stolthet over den jobben de gjør med å skape mat i dette landet under de forholdene som vi lever i. De gjør en kjempejobb selv. De tar vare på de ressursene, som tidligere generasjoner har gjort. De tar ut lite penger for den jobben de gjør, fordi de har tenkt at dette skal gå videre til neste generasjon. Det er klart at det oppleves urettferdig å bli sammenlignet med land som f.eks. har et bedre klima.

NILF har gjort en undersøkelse bl.a. for å beregne klimaulempene i Norge. 2,50 kr pr. liter melk har de kommet fram til. Når de da summerer opp med andre ulemper som vi kan ha, i form av at lønnsnivået er høyere i dette landet, at vi har høyere transportutgifter, at vi har større miljøkrav og en del dyrevernkrav ekstra, kommer de til at summen av merkostnadene er til dels betydelig over utbetalingsprisen for melk. Likevel har vi bestemt oss for at vi skal produsere melk i dette landet, og da må vi gi overføringer og pristilskudd, slik at produksjonen kan foregå.

Jeg stilte et spørsmål til departementet om hvorvidt det var laget undersøkelser som kan gi svar på dette, og som også kunne være med og forsvare norske bønder i denne diskusjonen. Slike undersøkelser var ikke gjort, ble det sagt. Men jeg vil spørre statsråden om han ikke er enig i at vi for å passe på at dyktige folk ikke slutter i jordbruket, skal hjelpe til med å dokumentere at vi er nødt til å gi en slik støtte som vi har vært enige om i Stortinget til nå.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det ligger vel i hele det systemet som vi har i Norge, med en politikk der vi har som ambisjon å bruke jordbrukspolitikken til noe mer enn det å få produsert mat, en erkjennelse av at vi ikke gjennom landbrukspolitikken har som målsetting bare å ta i bruk de aller beste jordbruksarealene i landet og bare fokusere på en mest mulig rasjonell matproduksjon. Vi ønsker at det skal være bosetting i hele landet, vi ønsker levende bygdesamfunn, og vi ønsker å bruke landbrukspolitikken som en del av distriktspolitikken. Derfor blir det også, med det utgangspunktet, veldig merkelig bare å sammenligne kostnadsnivået og det å drive fram én liter melk i Norge kontra et land som ikke har de målsettingene knyttet til landbrukspolitikken. Det blir en øvelse som etter min mening egentlig har ganske liten verdi, fordi det altså er å sammenligne to ulike verdener.

Problemstillingen her er knyttet opp til at til tross for at vi ønsker å bruke landbrukspolitikken til å nå flere mål enn å produsere norsk mat, skal likevel de produktene som kommer fra landbruket, selges i et marked – dog et skjermet marked, men de skal selges i et marked. Og når prisutviklingen i det norske markedet over tid er veldig forskjellig fra mulighetene i et alternativt marked, må vi altså i framtiden greie å stokke koblingen mellom å ivareta distriktspolitikk og markedsutfordringene på en bedre måte. Det tror jeg er den store utfordringen.

Karin Andersen (SV): Det trengs både ambisjoner og mot og evne til å se muligheter for å bringe landbruket inn i det nye århundre. Og det kreves altså ikke bare brukbar kvalitet på varene, men det kreves topp kvalitet. Økologisk mat vil etter SVs syn åpne markedsmuligheter også på eksportsida. Det har det vært snakket veldig lite om. Jeg ser i den sammenheng også at utvikling av økologisk mat vil være viktig for framtida til næringsmiddelindustrien, fordi det her fins store markeder. Foreløpig er ambisjonene små, men mulighetene kan være store. Jeg ønsker å spørre landbruksministeren om han er enig i at det går an å tenke langs de linjer, at her fins det også markedsmuligheter på eksportsida som er langt større enn det vi har sett konturene av i dag.

Så har jeg lyst til å kaste et blikk mot vårt naboland Danmark. Der har de gjort et nytt og svært spennende grep, nettopp fordi de har erkjent at det er i skjæringspunktet mellom forbruker og trygg mat-strategien at landbruket må finne sin plass i framtida. Derfor har de gått til det spennende skritt at de har opprettet et fødevareministerium. De har altså satt forbruker- og trygg mat-perspektivet i sentrum. Det kunne jo være mulig å tenke seg at man hadde en forbruker- og matminister også i Norge. Hvordan ser ministeren på å følge opp den forbrukervinklingen og den trygg mat-vinklingen som flertallet også nå sier at de har, og se på den framtidige strukturen og på arbeidet med disse sakene, slik at vi får fokuseringen der den skal være, nemlig på forbrukerretting, trygg mat og et miljøriktig landbruk?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det var i og for seg tre omfattende problemstillinger som ble tatt opp av replikanten, og det vil være vanskelig for meg å gå utfyllende inn på alle sammen.

La meg først si noen få ord om eksport. Jeg er av den oppfatning at tanken på eksport av norske landbruksprodukter ikke er så fjern som mange vil ha det til. Vi har mange muligheter knyttet til spesielle matproduksjoner i dette landet, men samtidig er det også klart at mange har prøvd før. Og det oppleves som vanskelig. Vi har greid det delvis på jordbær. Der har vi etter hvert fått en ganske stor suksess. Men det vil være krevende å greie å gå videre. Men det er altså mulig. Det at det er krevende, betyr ikke at man ikke skal fortsette å prøve.

Så til dette med utvikling av økologisk mat. Det er i dag slik at 1,8 pst. av arealet i Norge er økologisk dyrket. Den ambisjonen vi vedtar når denne meldingen er ferdigbehandlet, er at vi i løpet av ti år skal være oppe i 10 pst. Min påstand er at det er ganske ambisiøst og ganske offensivt. Så kan vi selvfølgelig diskutere om det er ambisiøst nok, men likevel prøver man her etter min mening å strekke seg.

Så til det siste, som jo er en veldig stor problemstilling. Jeg tror i hvert fall at det er slik – uten at jeg nå på noen måte skal gå inn og definere hvordan statsministeren skal ordne sine departement – at utfordringene knyttet til det å sikre at man organiserer seg slik at man har maksimal fokusering på forbrukerinnretting, trygghetsaspektet og matvaresikkerheten, er veldig viktig i debatten. Og i så måte syns jeg mye av det Karin Andersen peker på, er interessant, og jeg stiller gjerne opp i forhold til å diskutere det videre ved en senere anledning.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kjell Opseth (A): Eg trur det er grunn til å slå fast at norsk landbruk har grunn til å vere glad for at det var mogleg å skaffe ei plattform for oss saman med sentrum som gjorde at vi kunne tilrå landbruksministeren og Regjeringa ikkje å trekkje landbruksmeldinga som sentrumsregjeringa hadde lagt fram. Det ville oppstått ein særdeles usikker situasjon dersom ein skulle ha kome til det standpunkt at meldinga måtte trekkjast; i påvente av ei ny melding ville heile landbruksnæringa måtte operere i eit vakuum som ville ha vore særdeles uheldig.

Det er ikkje nokon særleg tvil om at det har vore nødvendig å inngå kompromiss, både frå Arbeidarpartiet si side og frå sentrumspartia si side. Slik er det no ein gong når ein skal sy saman ei innstilling som det i utgangspunktet er litt ulikt syn på – men ikkje større enn at vi greidde å sy dette saman. Men eg legg ikkje skjul på at det har vore krevjande å kome til ei innstilling der vi står saman om alt, og det er grunn til å takke alle dei som har stått mest sentralt i dette, for at det i det heile teke gjekk å få det til.

Men det blir endå meir krevjande i tida som kjem. Når representanten Lilletun etterlyser om det er truskap eller utruskap vi skal ha i framtida, så er det ikkje berre éin part i det samlivet, det er fleire, og det er heilt avhengig av at alle syner vilje til samarbeid. Eg må vedgå at det er ein del av det som er sagt i denne debatten i dag, som gjer at det kanskje blir vanskelegare enn eg hadde trudd, for det kan ikkje vere nokon særleg tvil om at vi er nøydde til å jobbe aktivt for å få ned prisane på norske landbruksprodukt. Då er det ikkje hjelp i å syne til at vi brukar mindre av inntekta til mat enn vi har gjort før, for det er ikkje det som er drivkrafta. Det er Agenda 2000, det er WTO, og det er grensehandelen. Det er difor grunn til allereie no å slå fast at skal det vere eit samarbeid i framtida, er ein nøydd til å ha den erkjenninga hjå alle saman at matprisane og spesielt råvareprisane må ned. Det er ikkje berre forbrukarane som krev det. Dersom vi ikkje syter for å få ned råvareprisane, vil heile RÅK-industrien få problem, og det er trass i alt ein av dei største industriane vi har i landet vårt.

Det er også slik at vi kjem ikkje unna, anten vi likar det eller ikkje, at overføringane til norsk landbruk må ned. Det vil ikkje minst WTO krevje av oss. Også på det punktet vil vi ha ei krevjande oppgåve framfor oss.

Så har eg registrert denne klokkartrua på at reduksjon i matmomsen skal hjelpe oss til å få reduserte matprisar. Ja, det vi har sagt i innstillinga, er at no skal vi gå gjennom alle desse argumenta som talar for ein redusert matmoms, som mange hevdar vil slå så positivt ut for forbrukarane. Så får vi sjå kva som skjer. Eg er sterkt i tvil om resultatet blir det som mange trur, at vi får ein kraftig reduksjon i matprisane til forbrukar ved å redusere matmomsen. Konkurransen mellom import og det å produsere sjølv blir akkurat like stor om vi reduserer matmomsen. Så eit samliv i framtida er krevjande for fleire.

Kari Økland (KrF): Norsk landbruk og matproduksjon har både et distriktspolitisk, et beredskapsmessig og et næringspolitisk aspekt. Kanskje er det landbrukets betydning for bosetting, næringsliv, kulturlandskap m.m. som forklarer det brede engasjement blant folk rundt om i landet, både for meldingen og for landbruksnæringen.

Meldingen er på en konstruktiv måte vinklet både mot det multifunksjonelle landbruket og mot hele linjen fra jord til bord, med fokusering på hva forbrukerne etterspør av kvalitet, forsyningssikkerhet og etiske og estetiske forhold. Rammebetingelsene i Norge kan vanskeliggjøre konkurranse på mengde og pris. Når det derimot gjelder kvalitet og renhet, har vi fortrinn framfor mange andre land. I den sammenheng er merkeordninger som opplyser om varens opprinnelse og innhold, avgjørende.

Det satses på økologisk landbruk, utmarksnæringer, nisjeprodukter, grønn omsorg og andre tilleggsnæringer der mulighetene ligger til rette for det. Men skal nye ressurser tas i bruk på gården, må den produsere et overskudd som gjør det mulig å investere i nye aktiviteter, og det må være tilgjengelig tid som kan anvendes til de nye aktivitetene.

Verdiskapingen i landbruket vil måtte komme fra både produksjon, verdiøkende tjenester og profesjonell naturforvaltning. Denne omleggingen krever kompetanseutvikling og ny teknologi. Landbruksmeldingens signaler om prioritering av kompetanseoppbyggende tiltak er derfor viktige. Dessuten viser både effektivitetskontrollen og driftsgranskingene at det er et betydelig potensial å hente på faglig dyktiggjøring. Reduseres imidlertid de produksjonsavhengige inntekter for mye, vil incitamentet kunne svekkes.

Meldingen har en klar langsiktig profil gjennom styrkingen av jordvernet og en erkjennelse av at vi blir stadig flere mennesker på jorda som trenger mat, parallelt med en stadig økende knapphet på ressurser til å produsere mat – særlig vann. Dette tilsier at landbrukets ressurser også i høykostland med vanskelige naturforhold bør utnyttes.

Meldingen uttrykker klare mål om at vi skal ha et aktivt landbruk i alle deler av landet, og at det fortsatt skal være en geografisk arbeidsdeling mellom korn- og grasområdene. Dette er en avgjørende forutsetning for landbrukets rolle i distriktspolitikken. Vi finner også en klar erkjennelse av de spesielle problemer og utfordringer som nordnorsk landbruk står overfor, og det er positivt at det foreslås en spesiell satsing på landsdelen, bl.a. gjennom nordnorsk kompetansesenter for landbruk.

For å få dagens bønder til å satse framover og ikke minst for å rekruttere framtidens bønder, er det helt nødvendig med en inntektsutvikling og sosiale ordninger på linje med andre grupper i samfunnet. I Nordland, og jeg vil tro at resten av landet viser samme tendens, har inntektsnedgangen i landbruket ført til at de som kan, henter større del av inntekten utenfra. Egenkapitalen tæres, og driftsapparatet slites raskere enn det fornyes. En undersøkelse på Sør-Helgeland, det tyngste landbruksområdet i Nord-Norge, viser at ved en videreføring av dagens rammebetingelser vil egenkapitalen være oppbrukt innen år 2005.

I august 1999 hadde 5 pst. av bøndene betalingsproblemer. I januar 2000 hadde 33 pst. betalingsproblemer. Enkelte har ikke penger til å forskottere sykeavløsning. 25 av 139 bruk har solgt melkekvoten i den senere tid.

De første som tvinges til opphør, er de med størst gjeldsbyrde i kombinasjon med minst tidsressurser, f.eks. rekrutteringsbruk i en familiesituasjon som har gjennomført investeringer i driftsapparatet. Denne situasjonen er alarmerende, ikke bare for bønder, men også for kommune og nærmiljø.

Skal landbruket kunne konkurrere om ungdommen og arbeidskraften, trengs klare målformuleringer om inntektsutviklingen framover. Er målet billigere mat, må senking av matmomsen til svensk nivå være å foretrekke framfor ensidig reduksjon i bondens nettoinntekt. Men jeg er glad for at landbruksministeren understreket at alle ledd må bidra om prisene på matvarer skal ned.

Skattegrepet er positivt, men bør gjerne også komme dem til gode som ikke har positiv næringsinntekt, f.eks. utbyggingsbruk.

Jeg synes nok at beitenæringens interesser kunne vært bedre ivaretatt i meldingen. I en del av våre fylker har rovdyrbestandene økt betraktelig de siste årene. Det må raskt settes inn aktive bestandsregulerende tiltak, og tap utover normaltap bør dekkes fullt ut.

Jeg er glad for at regjeringen Stoltenberg har stilt seg bak landbruksmeldingen, og for at vi i dag har den til behandling her i Stortinget.

Torstein Rudihagen (A): Norsk landbruk har ei oppgåve langt utover det å produsere mat, er det sagt frå denne talarstolen i dag. Det er det verdt å gjenta, for denne erkjenninga er eit heilt avgjerande grunnlag for det vegval vi gjer og har gjort i utforminga av landbrukspolitikken, og som grunnlag for forhandlingar overfor WTO og andre internasjonale organ.

Derfor ønskjer vi å oppretthalde eit småskala, miljøvenleg jordbruk over heile landet. Derfor ønskjer vi framleis å prioritere det grovfôrbaserte, arbeidsintensive distriktsjordbruket og halde fram med kanaliseringpolitikken. Eit slikt jordbruk må sjølvsagt koste. Men den store utfordringa er likevel at jordbrukets inntekter i form av tilskot og skjermingsstøtte utgjer ein stadig større del i forhold til betaling for matproduksjon.

Det er inga løysing for jordbruket å auke produksjonen av standardvarer eller heve prisane i ei tid med overproduksjon og i ei tid med auka internasjonal priskonkurranse. Skal bonden i framtida hente ut meir av inntekta si i form av jordbruksproduksjon, må ein rette produksjonen og marknadsføringa mot ein marknad med større kjøpevilje og betalingsvilje. Noko av det viktigaste vi derfor kan gjere, er å utvikle eit verdiskapingsprogram med økonomiske verkemiddel, gjerne gjennom SND og BU-ordninga og rettleiing for å stimulere slik spesialproduksjon.

Det er sikkert, som det har vore peikt på, at det ligg eit potensial i all næringsmessig utnytting av skogs- og utmarksareala. Men da vil eg nokså sterkt åtvare mot at dette skal redusere allmennretten og tilgangen til friluftsmoglegheiter.

Råvareprisane må ned for å betre konkurransevilkåra, òg for næringsmiddelindustrien. Når innstillinga nå legg opp til at ein skal gi kompensasjon for dette i form av eit skattefrådrag pr. bruk, må ein òg vere førebudd på å ha tiltak i høve til dei uheldige verknadene dette kan få, m.a. i forhold til ei ønskt strukturutvikling og ønsket om å styrkje dei bruka som gir eit grunnlag for å kunne vere heiltidsbonde. Tilskotsprofilen må da ta omsyn til dette.

Eg trur òg at det er rett at matmomsen nå blir vurdert grundig. Men om ein eventuelt redusert matmoms skal betalast med moms på reiselivet, som har ein marginal økonomi frå før, er dette ei dårleg løysing.

Vi må få eit meir ope jordbruk, der fleire kan sleppe til. Det må da vere rett å heve konsesjonsgrensa til 20 dekar og samstundes få spreidd eigedomsmakta. Likeså bør ein avgrense rettane etter odelslova, og innløysingsfristen bør bli avkorta. Dette bør etter mi meining vere ei føring for det utvalet som skal vurdere odelslova.

Kvinnene sine rettar i jordbruket må betrast, både når det gjeld fordelinga av gardsinntekta og ei enkje sine moglegheiter til å behalde eit gardsbruk. Det å halde fram med ei moderat strukturutvikling kjem ein ikkje utanom. Ein må prøve å styrkje situasjonen for ein jordbrukar som har eit bruk som krev arbeidsinnsatsen fullt ut.

Norsk landbruk treng òg eit islett av det eg vil kalle profesjonelle bønder. Saman med auka utdanningstilbod og kompetanse vil dette medverke til å styrkje eit kvalitetsstempel som norsk landbruk er avhengig av i ein auka konkurransesituasjon. Dette må ein ikkje misforstå dit at kombinasjonsbruket ikkje skal vere det dominerande òg i framtida. Vi treng mangfaldet.

I meldinga står det at i alle delar av landet aukar det registrerte jordbruksarealet. Samstundes blir det peika på at jordvernet er under sterkt press, og at ein derfor må styrke jordvernet. Her trengst det med andre ord ei balansering, for vi må ikkje stille oss slik at våre tettstader ikkje får utviklingsmoglegheiter. Det er derfor viktig at innstillinga slår fast at dei offentlege styresmaktene framleis skal ha moglegheit til å gjere ei heilskapleg samfunnsplanlegging m.a. av omsyn til ei fornuftig by- og tettstadsutvikling.

Totalt sett er dette ei god innstilling, som reier grunn for eit aktivt landbruk over heile landet, med dei fordelane dette har for anna næring, busetnad, kulturlandskap og levande bygdemiljø.

Hallgrim Berg (H): Eg er truleg blant dei få som møter bøndene til dagleg, og dei seier: Eigedomsretten er viktig, vel og bra, men eigedomsrett utan råderett er ingenting verdt! Når ein ser den straumen med forskrifter, pålegg, reguleringar og innskrenkingar i råderetten som er blitt bøndene til del den siste generasjonen, må ein beundra dei som likevel held ut med aktiv og sjølvstendig drift.

I 1992 ville statsråd Øyangen og eit stortingsfleirtal at bøndene skulle skaffa seg nye inntekter, fordi det var ønskeleg at den store overproduksjonen av kjøt og mjølk måtte reduserast. Det var fornuftig. Men korleis går det når ein slik politikk skal setjast ut i livet? Får bøndene armslag og fridom til å kunna skaffa seg nye inntekter?

Illusjon eller ønskemål nr. 1: Bøndene bør foredla ressursane og utvikla meir lokale produkt, heiter det så fint. Ja visst. Samtidig er det uråd for oss forbrukarar å få tak i knøost, trogost eller merkevarer som Kviteseid-smør og andre etterlengta nisjeprodukt, fordi landbrukssamvirket er stokk stein standardisert. Små meieri går stadig dukken. Kvifor har franske vinbønder lykkast? Tømmer dei all vinen i eitt kar, rører rundt og sel det som raudvin frå Bordeaux? Nei, dei sel sine spesielle merkevarer som nisjeprodukt.

Illusjon eller ønskemål nr. 2: Bøndene bør skaffa seg større inntekter frå utleige av jakt og fiske, heiter det. Ja, takk. Ikkje før har Stortinget samtykt i dette, før sosialistar av alle slag går til åtak på prismekanismen, fyrer opp under avundsjuka mot dei kaksane som har råd til å fiska laks i dei beste elvehola, og framfører det som ein slags allmenn menneskerett å få driva storviltjakt. Det vart pressa gjennom at alle under 16 år får fiske fritt så mykje dei vil på privat grunn. Og det er stadig tale om å innføra såkalla demokratiske maksimalprisar på jakt- og fiskeutleige. Det er heller ikkje motiverande for bonden når lovverket i praksis fører til at han fleire stader i landet ikkje kan få nytta eigen bil til å køyra over sin eigen eigedom for å henta ut fisken i sitt eige vatn.

Illusjon eller ønskemål nr. 3: Bøndene må ta beiteressursane meir i bruk, heiter det. Å ja. Sauen og geita er spesialkonstruerte for å ta seg fram i lendet og omgjera gras til proteinar og god menneskeføde. Likevel blir rovdyra sleppte laus i stadig større flokkar både i og utanfor såkalla kjerneområde. Dyrevernet kjem i krise. Kadaverhaugane med husdyr veks. I mange distrikt er bøndene fortvila. Bufe og næringsdrift må vika. Siste krav frå såkalla vernehald er at ulven skal gå fritt ute med klave og radiosendar, men at sauene bør haldast innandørs og heller eta kraftfôr frå den tredje verda.

I dag er det gått brev frå fem ordførarar i Midtre og Øvre Buskerud med kraftig protest mot planane om frislepp av vill ulv i retning Hardangervidda. Dersom den nye regjeringa vil ta knekken på næringsliv og arbeidsplassar i fjellbygdene både i Buskerud og mange andre fylke, er det to ting å gjera: 1) sleppa vill ulv laus i landbruksområda og 2) sleppa momsen laus i reiselivet.

Illusjon eller ønskemål nr. 4: Bøndene må ut i skogen og henta seg meir inntekter gjennom større avverking, heiter det. Ja vel, noko kan sikkert gjerast her. Men det er heller ikkje motiverande når skogsdrift kan stoppast med eit pennestrøk og utan erstatning gjennom såkalla skogvern, der omsynet til lav, brennesle, fleinkjuke, hasaknoll, huldrestry og mosafinn blir viktigare enn næringsdrift.

Illusjon eller ønskemål nr. 5: Bøndene må satsa på hyttebygging, heiter det. Ja vel, nei. Her møter grunneigarane veggen med stor V. Dei såkalla 68-arane har funne seg ein siste fortvila tumleplass, nemleg miljøavdelingane i stat og fylke. Kva dei herfrå maktar å få til gjennom reguleringsiver, byråkratisme, villmarksromantikk og antisivilisatorisk verksemd, er rett og slett imponerande. I Øvre Buskerud er reiselivet ein berebjelke, og plass er det meir enn nok av. Difor må det til ei meir liberal arealdisponering, ikkje strengare, for hyttebygging, seier fylkesrådmann i Buskerud, Matz Sandman. Den tidlegare statsråden forstår problema betre når han kjem nærare grasrota.

Mitt hovudpoeng er: Dersom samfunnet krev at bøndene framleis skal gjera ein god jobb ved å skaffa seg nye inntekter, må ikkje det same samfunnet i praksis gjera det umogleg for bøndene å utføra jobben.

Signe Øye (A): Da St.meld. nr. 19 om norsk landbruk og matproduksjon ble lagt fram av Bondevik-regjeringen, var det ingen som reagerte så sterkt mot meldingen som Bondelaget. Bondelaget mente bl.a. at inntektsformuleringene for bøndene i meldingen var de dårligste etter krigen.

Arbeiderpartiet mener meldingen er et godt utgangspunkt for landbruket i arbeidet med å produsere helsemessig trygg mat. Målet skal fortsatt være livskraftige bygder og langsiktig matforsyning. En rekke av de tiltakene som nå blir vedtatt, er en videreføring av landbrukspolitikken som ble utviklet da Gunhild Øyangen var landbruksminister. Derfor var det ingen grunn for Arbeiderpartiet til å trekke meldingen etter regjeringsskiftet.

I dag behandles landbruksmeldingen, og ganske snart står vi foran nye og viktige jordbruksforhandlinger. Begge deler påvirker landbruket og matproduksjonen. Begge deler handler om veivalg og mulighetene framover.

Det må være et mål å få færre ulønnsomme bruk her i landet. Dette målet kan ikke nås uten at det åpnes for større enheter enn hva som er tilfellet i dag. I motsatt fall er jeg redd resultatet blir flere deltidsbønder og flere hobbybønder, og at barna rømmer både gården og bygda til fordel for arbeid andre steder. Det er ingen god løsning for noen.

Trygg mat og høy kvalitet er stikkord som bøndene selv er begynt å markedsføre sine produkter med. Det synes jeg er en god begynnelse. Men avlingspotensialet i Norge, selv på de beste stedene, er lavere enn i landene sør for oss. Derfor er utfordringene særdeles store.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til kravet om matvarer av høy kvalitet og matvarer som er trygge og sikre for forbrukerne. Det er vi kjent for, og det er vi gode på. Det er imidlertid med landbruksvarene som med alle andre varer: Kvalitet vil koste.

Jeg er redd at vi i dagens situasjon er nødt til å legge stor vekt på en effektiv og billig produksjon. En kan ikke legge ned jordbruket i de bynære og beste produksjonsområdene for å produsere mer kostbart i distriktene. At det er lettere for bønder i sentrale områder å få seg en annen jobb, er ikke noe godt argument når det gjelder å ta vare på et bærekraftig norsk landbruk i framtiden. Ved salg av melkekvoter nylig var det flere større enheter i de sentrale jordbruksområdene som valgte å selge kvotene og avvikle produksjonen. I Østfold er det nå bare vel 300 melkebønder igjen. Dette var kostnadseffektive enheter som det klart er ønskelig å ha i et bærekraftig norsk landbruk.

Det er viktig at prisforskjellen mellom norske og importerte varer ikke blir for stor. Målet må være å minske denne avstanden. Noe kan gjøres ved forskning og utvikling, noe må skje i omsetningsleddene, men det som kan virke mest til en slik utvikling, er en strukturendring til større enheter.

Forbrukerne, ikke bare de som bor nær grensa og som kan handle i Sverige, men også alle andre, vil i det lange løp ikke finne seg i å betale langt høyere priser for mat enn det man gjør i våre naboland. Grensehandelen er et tydelig bevis på det, og mobiliteten øker. Som østfolding er jeg opptatt av å få ned grensehandelen, som har økt formidabelt de siste årene. Slik kan det ikke fortsette. Jeg er heller ikke overbevist om at nedsetting av matmomsen løser alle problemene.

Jeg er glad for at forslaget om å innføre en maksimalgrense på tre deltakere i samdrift ikke blir vedtatt. Dette ville ha lagt unødige begrensninger på samarbeid i landbruket. Fleksibilitet er viktig også her, bl.a. for å sikre lønnsomhet, ferie og fritid – med andre ord forhold som er viktige for rekrutteringsgrunnlaget.

FoU og kunnskapsutvikling har i generasjoner vært sentrale virkemidler i utviklingen i landbruket. For å virkeliggjøre de målsettingene som ligger i innstillingen, må det betydelig forskningsinnsats til. Videreutvikling av forskningen vil være et viktig element i målsettingen om et miljørettet landbruk og for å oppnå lavere matpriser i Norge. Her vil bl.a. Planteforsk og tilsvarende forskningsinstitutt være av avgjørende betydning i årene framover. Et kostnadseffektivt landbruk forutsetter at det er lokalisert forskningsmiljøer i hele landet. Det vil kreve at det offentlige går inn med vesentlige midler.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Bendiks H. Arnesen (A): Landbruket dreier seg først og fremst om produksjon av mat, og det er vel knapt noe av det Stortinget har til behandling, som er viktigere enn å sikre landets matproduksjon. Dette er særlig viktig når vi vet hvilke utfordringer vi står overfor internasjonalt når det gjelder den framtidige matproduksjonen. Norske landbruksprodukter vil også i framtida ha mulighet til å være på topp hva angår kvalitet og reinhet dersom vi benytter de riktige virkemidlene i landbrukspolitikken.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene så klart har signalisert den sammenheng som det fortsatt skal være mellom vår landbruksproduksjon og levende bygder her i landet. Vi har små muligheter til en videre satsing på f.eks. reiseliv i Norge dersom bygdene våre blir liggende brakk og kulturlandskapet forringes – det synes jeg Fremskrittspartiet og Høyre skal ta innover seg. Det er ikke mulig å overlate hele landbrukspolitikken til det frie marked og samtidig tro at vi kan sikre en bærekraftig utvikling og levende bygder i hele vårt langstrakte land. I den forbindelse har jeg lyst til å si litt om nordnorsk landbruk spesielt.

Jeg har ofte en følelse av at landbruket i den nordlige landsdel blir oppfattet som lite interessant og nesten ubetydelig. Etter min mening er landbruket av stor betydning for Nord-Norge, og mulighetene er mange dersom det legges til rette for det. I Nord-Norge er det i dag ca. 7 000 årsverk knyttet direkte til landbruket. I tillegg kommer ringvirkningene i form av arbeidsplasser innen transport, foredling, salg av fôr og utstyr, forskning, utdanning, regnskap mv. Dette innebærer at landbruket i Nord-Norge representerer direkte og indirekte en sysselsetting på over 20 000 årsverk. I Troms fylke er ifølge fylkesplanen den direkte sysselsettingen i landbruket høyere enn innen fiske, fangst og havbruk til sammen. Dette er verdt å merke seg når vi vet hvilken stor betydning sysselsettingen innen fiskeriene har i dette området. Dette forteller også noe om hvilken betydning primærnæringene samlet har i den nordlige landsdelen. Nordnorsk landbruk har så absolutt en framtid, men det er av klimatiske grunner ikke mulig å velge produksjon på samme måte som i landet for øvrig. Dette gjelder også lønnsomhet. Her er det forskjeller også innad i landsdelen. Derfor er det viktig at de som bor i områder som ikke har disse valgmulighetene, får produsere det som er tilpasset de forholdene de arbeider under. Det vil også i framtida være av avgjørende betydning at vi har virkemidler på plass som sikrer lønnsomhet, og som gir mulighet til en produksjon som er tilpasset de nordnorske forhold.

Nord-Norge har også en del naturgitte fortrinn som ikke vektlegges sterkt nok. Det må f.eks. være store muligheter til å utnytte de fordelene klimaet i Nord-Norge gir i forhold til skadegjørere og smittepress ved å kanalisere større deler av produksjonen av reint plantemateriale, spesielt innen potet- og bærproduksjonen til deler av Nord-Norge. Det er viktig å utnytte slike fortrinn for å sikre en god kvalitet i landet som helhet. I Nord-Norge finnes det allerede fagmiljøer som har kompetanse på dette området.

Jeg minner også om at det i Nord-Norge ligger aller best til rette for økologisk drift på grunn av mindre smittepress. Her må det også være eksportmuligheter. Det burde derfor stimuleres til særskilt kompetanseutvikling av økologisk landbruk i Nord-Norge.

Jeg er svært glad for at den nye landbruksministeren har tatt til orde for et verdiskapingsprogram for landbruket. Dette er noe som også nordnorsk landbruk vil ha stor nytte av, sammen med den kompetanseheving som det legges opp til.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunnar Halvorsen (A): En melding skal trekke opp politikken og gi klare signaler om fremtiden og mulighetene.

Hvis en ung landbruksfamilie står overfor valget om de skal investere f.eks. 2 mill. kr i landbruket eller ikke, gir ikke denne meldingen noe svar. Jeg tror at meldingen og innstillingen ikke har tatt realitetene innover seg. Derfor vil holdbarheten på innstillingen bli kortvarig, og landbrukspolitikken må om få år skrives om.

Den viktigste loven i landbruket når det gjelder omsetning av landbrukseiendommer, odelsloven, er ikke utredet. Over 90 pst. av alle eiendommer omsettes gjennom denne loven.

Det er heller ikke gitt klare svar til landbrukets folk på hva som holder på å skje utenfor landets grenser, og som vil påvirke oss. EU har vedtatt Agenda 2000, som vil redusere produksjonsprisene med 15-20 pst., og legge et ytterligere press på svenskehandelen og – for oss sørlendinger – danskehandelen.

Men det mest dramatiske som kan skje norsk landbruk, er det som kan bli landbrukspolitikk i regi av Verdens Handelsorganisasjon, WTO, der grensetollen kan bli sterkt redusert. Dette vil føre til sterk konkurranse fra hele verden.

Mange er ikke klar over artikkel 20 i protokollen i WTO. Der er det vedtatt «betydelige gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak».

Hvis vi fremdeles skal ha en næringsmiddelindustri i dette landet, må Norge ta realiteten innover seg. Mitt råd til den unge landbruksfamilien som eventuelt vurderer økonomiske investeringer i landbruket, er følgende: Jeg tror det i fremtiden blir tre typer bruk eller bønder som vil finne sin plass i det nye jordbruket i Norge:

• 1. De som vedlikeholder bruket og jorda, men tilfører gården penger som er tjent utenfor bruket.

• 2. De som har et bruk som er av europeisk størrelse, og som vil kunne produsere i kilo og liter og greie seg bra.

• 3. De som produserer, foredler og kanskje også selger sine høykvalitetsprodukter på gården eller i et mindre fellesskap. Hvis bruket eller bonden faller inn under en av disse gruppene, er det bare å investere.

Til slutt vil jeg si at komiteen har medvirket til at meldingen er blitt mye bedre, og flertallet har mange gode merknader. Jeg har tillit til at landbruksministeren følger opp merknadene og i tillegg justerer landbrukspolitikken etter internasjonale utviklingstrekk.

Bjørn Hernæs (H): Det var til dels hyggelig å høre det siste innlegget, fra representanten Gunnar Halvorsen. Jeg nærmer meg spørsmålet om han ikke har fått med seg regjeringsskiftet og foredrar Arbeiderpartiets politikk fra Bondevik-regjeringens dager.

Landbruksministeren sa i sitt innlegg at Arbeiderpartiets program er klart når det gjelder å redusere overføringene. Derfor ser vi med betydelig spenning frem til jordbruksoppgjøret når det kommer. Da blir det spørsmål om det er Ansgar Gabrielsen som har rett, eller om det er saksordføreren. Saksordføreren avviste at det er noen kunstig enighet som er dannet mellom Regjeringen og sentrumspartiene.

Jeg merket meg også med stor glede at landbruksministeren sa at han skulle se på de matvareprodukter som først og fremst omhandler grensehandelen. Det er viktig. Det gjelder bl.a. et aldeles utmerket landbruksprodukt som heter Løiten akevitt. Det gjelder i tillegg kjøtt – hvis han ikke er klar over det. Det er ikke vanskeligere enn det. Slik som jeg oppfatter ham nå, er det et løfte om at vi skal få et landbruksoppgjør som reduserer kjøttprisene, slik at vi på den måten kan få gjort noe med den ødeleggende grensehandelen.

Jeg har også lyst til å si et par ord om økologisk landbruk. Ingen kan være uenig i at det er en fin målsetting, som vi også har sluttet oss til. Det er bare ett spørsmål, for vi mennesker er jo slik at vi ønsker å betale for våre illusjoner, at det er noen som innbiller seg at økologisk produsert mat er sunnere, bedre og gir et lengre liv ennden maten som er produsert på en rasjonell og effektiv måte av dyktige norske bønder. I den utstrekning forbrukerne er villige til å betale det som økologisk produksjon koster, ser jeg mange fordeler forbundet med det. Men stakkars norske bønder som skal drive effektivt og forsyne oss med mat hvis regningen for disse illusjonene skal betales over jordbruksoppgjøret.

For øvrig har jeg lyst til å si at det vi bør starte med meget omgående hvis vi er interessert i økologisk mat, er å sørge for at vi kan utnytte beiteressursene i våre skog- og fjellområder. Der har vi én hindring, og det er den rovdyrpolitikken som Arbeiderpartiet og sentrumspartiene tydeligvis står sammen om. Det gjør at vi ikke kan utnytte helt gratis de ressursene som ligger i utkantområdene, og samtidig redusere de utbetalingene over statsbudsjettet som går til å betale for denne uvettige politikken.

Sauen er naturens egen slåttekar. Den utnytter ressurser som ikke kan utnyttes på noen annen måte og er det mest bærekraftige og det mest økologiske som finnes.

Torny Pedersen (A): En god landbrukspolitikk er også en god distriktspolitikk. Et velfungerende landbruk er grunnmuren i mange bygder og distrikter og er med på å opprettholde både bosetting og produksjon.

I flertallsinnstillingen fra næringskomiteen om norsk landbruk og matproduksjon er det mye god distriktspolitikk som mange tror vil føre til optimisme og økt verdiskaping i bygdene. Grunnpilarer som et fortsatt sterkt importvern, landbrukssamvirkets rolle og et fortsatt småskala landbruk over hele landet er særdeles viktig.

Nordnorsk landbruk er marginallandbruk, sett ut fra klima og avstander. Dette må det tas hensyn til både når det gjelder produksjon og foredling i landsdelen, og ikke minst ut fra beredskapsmessige hensyn. Det er god lesing at meldingen slår fast at vi fortsatt skal ha et aktivt landbruk i alle deler av landet, og at det fortsatt skal være en geografisk arbeidsdeling mellom korn- og grasområdene. Dette tolker jeg dit hen at landbruket i Nord-Norge fortsatt skal være en stor og viktig næring i landsdelen og en viktig del av distriktspolitikken. I Nord-Norge må det stimuleres til en variert utnyttelse av ressursene med det multifunksjonelle landbruk i fokus. Satsing på utmarksnæringene, nisjeproduksjon og andre tilleggsnæringer sammen med økologisk landbruk vil i framtida bli nødvendige måter å drive landbruket i Nord-Norge på. Nord-Norge har muligheter for et økologisk levende landbruk, men da må markedet, som innstillingen sier, prioritere sterkere, der en merpris i markedet er forutsetningen. Det håper jeg at det i framtida vil bli satset på.

En utvikling av et nordnorsk kompetansesenter vil gi landbruksnæringen store muligheter til å styrke verdiskapingen og bidra til at verdiskapingen beholdes lokalt. Men da må det gis rammer, slik at et slikt senter kan være levedyktig.

Når det gjelder de store rovdyrene og problemene med sauehold og reindrift, er det riktig at Regjeringen i løpet av 2000 legger fram en vurdering av situasjonen når det gjelder rovviltskader på bufe og tamrein. Og ikke minst: Hva er det vi har oppnådd med de forebyggende tiltakene, som vi nå har holdt på med siden 1997?

Gunnar Breimo (A): Bare noen kommentarer til slutt, og et par konklusjoner. Jeg skal prøve å ordlegge meg slik at jeg ikke forlenger debatten unødvendig.

Jeg mener å kunne trekke én konklusjon, og det er at debatten har vist at det var rett å la meldingen ligge. Det var rett ikke å trekke den tilbake. Høyre og Fremskrittspartiet har i sine innlegg vist at det ikke er flertall i denne salen for en annen landbrukspolitikk enn den som er trukket opp i St.meld. nr. 19 og i komiteens innstilling. Konsekvensene av disse to partienes politikk, slik det er kommet til uttrykk i innleggene, vil nemlig gjøre det helt umulig å nå de målene et stort flertall – ja på enkelte områder faktisk hele komiteen – har satt seg, spesielt når det gjelder bosetting og landbruk over hele landet. Vi må bare konstatere at den balansen som må til, kan ikke de partiene bidra til. Etter min mening er det en av de klare konklusjonene vi kan trekke av debatten.

En annen konklusjon som kan trekkes, er at det er etablert et positivt og reelt flertall for en balansert politikk som tar konstruktive skritt videre. Debatten har etter min mening ikke gitt grunnlag for å svekke det inntrykket. Det synes jeg det er verdt å merke seg. Det bør gi utøverne en sterkere følelse av trygghet og gi forutsigbarhet, som er så viktig nettopp i jordbruket. Og det bør gi grunnlag for aktive og konstruktive bidrag fra næringsutøvernes egen side når det gjelder å møte de utfordringene næringen vitterlig vil stå overfor. Næringen må nemlig bidra, sammen med myndighetene, hvis vi skal lykkes.

Jeg vil gjenta fra mitt innlegg at vi må ha aktørene som medspillere hvis vi ønsker omstilling. Vi får ikke til omstilling hvis det er et krav at de skal arbeide for å utradere seg selv. Det gode grunnlaget for samspill innstillingen representerer, er etter mitt syn ikke svekket gjennom debatten.

Helt til slutt noen ord når det gjelder SVs forslag. Etter mitt syn er noen av forslagene ivaretatt i innstillingen. Når det gjelder andre forslag, er konsekvensene uklare. Jeg vil derfor be om at SV oversender forslagene uten realitetsbehandling. I motsatt fall vil Arbeiderpartiet stemme imot.

Karin Andersen (SV): Først til økologisk mat og hvor klokt det er å satse på det. Økt økologisk produksjon er først og fremst et miljøspørsmål som bevisste forbrukere ønsker å bidra til å få en bedre løsning på. Det dreier seg om forvaltningen av våre viktige naturressurser og hvordan man skal håndtere dem. I tillegg til det skal man ikke se bort fra at mange ønsker å minske risikoen for å få i seg f.eks. forskjellige sporstoffer, noe som kan forekomme ved konvensjonelt landbruk. Hvorvidt dette er skadelig eller ikke, skal jeg ikke si noen ting om, men grunnen til at SV ønsker å stresse dette, er miljøhensynene og at man som forbruker ønsker å ivareta det gjennom å få mulighet til å kjøpe varer som er produsert på en økologisk måte – slik at det ikke er misforståelser rundt det.

Så til forslagene som jeg har blitt bedt om å oversende. Det er ikke helt lett å se at alt er dekt i innstillingen. Det er i hvert fall litt mindre klart sagt, så fra vår side ønsker vi at det stemmes over forslagene nr. 6 og 7, for vi oppfatter at det er en forsterkning av den økologiske linjen i forhold til det innstillingen sier, og også et klart ønske fra vår side om å satse på kombinasjonsbrukeren, som også representanten Gunnar Halvorsen fra Arbeiderpartiet var oppe og holdt et godt innlegg om.

Når det gjelder forslagene nr. 8, 9 og 10, ser jeg at de også kan være innspill til Regjeringen i forhold til den handlingsplan for økologisk landbruk som skal lages. Det er selvsagt ikke noe stort ønske fra vår side å få stemt disse ned. Men det hadde kanskje vært litt artig om representanter som i dag har vært oppe og snakket lenge og engasjert om rovdyrproblemene, hadde unnet forslag nr. 10 et lite øyekast. Det dreier seg nemlig om å få lagd en plan for økt bruk av utmarksbeite til produksjon av økologisk kjøtt. Jeg tror nemlig at vi ikke er helt klar over og har fått dokumentert de store utmarksressursene som ligger ubrukt. I en diskusjon om framtidig forvaltning av rovdyrstammen og av hvordan man skal utnytte våre utmarksressurser, er det klart viktig at denne ressursen også blir dokumentert, og at vi får se i hvilke deler av landet det er stort potensial som vi kunne bruke mer. Så det hadde vært hyggelig om de hadde valgt å legge litt merke til dette forslaget.

Ansgar Gabrielsen (H): Saksordføreren sa at han mente det var rett å la meldingen ligge. Sett fra hans synspunkt og ståsted er det sikkert riktig, og jeg registrerer da at han er uenig med den tidligere saksordføreren for meldingen, nåværende statsråd Hanssen, som mente den burde ha vært sendt tilbake.

Jeg tror det for fremtiden hadde vært en fordel – og da snakker jeg ikke om innholdet i meldingen, og et forventet innhold i en melding fra Arbeiderpartiet – om en i større grad kunne ha brukt både meldingen og innstillingen som et styringsredskap for det neste tiåret. For til tross for de konklusjonene som saksordføreren trakk, er det min tro – jeg sier ikke det er mitt ønske – at denne innstillingen vil få vesentlig mindre å bety enn den meldingen, og innstillingen, som norsk landbrukspolitikk har hatt som utgangspunkt i det forrige tiåret.

Denne debatten har vist at mine antakelser i hvert fall ikke er blitt svekket. Det er en kunstig enighet, og jeg kan ikke si annet enn at når jeg hører innlegget fra Arbeiderpartiets Gunnar Halvorsen og fra fraksjonslederen i næringskomiteen, Kjell Opseth, tror jeg sentrumspartiene gjør klokt i å legge seg på minne det som ble sagt, både om behovet for at overføringer må ned, når det gjelder synet på matmoms, RÅK-industrien, osv. Det er ikke mulig at alt dette kan gå sammen når en skal til med enkeltsakene.

Jeg har imidlertid tillit til at den nåværende landbruksministeren vil forvalte den innstillingen, de flertallsmerknadene og den strikkbunten som han der har fått, på en fornuftig måte og i tråd med det han selv har uttalt tidligere om hva som bør være norsk landbrukspolitikk. Og når jeg i mitt innlegg refererte til den sitatbunken, var det ikke fordi jeg tror statsråden misforstod meg og trodde at jeg var veldig uenig. Jeg er veldig enig i store deler av det som står der, men det står delvis i motstrid til det som noen fra dette flertall i dag har markedsført. Jeg tror en landbruksstatsråd i dag, i år 2000, er omgitt av en virkelighet som gjør at en del av de utsagnene vi har hørt i denne debatten, vil fremstå som relativt svermeriske og drømmende. Vi lever i en virkelighet hvor det ikke bare er slik at vi kan innta Ole Brumm-posisjonen hele veien.

Vi skal også være klar over at vi i dag i realiteten viderefører en politikk som koster det norske samfunn 13 milliarder kr over statsbudsjettet. I så måte har jeg ikke problemer med å ta et ekstra treminutters innlegg..

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.