Presidenten: Etter ønske frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 15 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 25 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 10 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt og representanten Steinar Bastesen 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil 3 replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt. – Det blir sett på som vedteke.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) (leiar for komiteen og ordførar for saka): Stortingsrepresentantane Marit Nybakk, Ane Sofie Tømmerås, Astrid Marie Nistad og dåverande stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim fremma eit Dokument nr.8-forslag for å be Regjeringa legge fram tiltak mot tvangsekteskap.

Dei siste åra har det vore fokusert meir på tvangsekteskap og arrangert ekteskap i Noreg. Vi har vorte kjende med at ein del unge, norske kvinner med utanlandsk familiebakgrunn lever i frykt for å bli tvinga av familien til å inngå ekteskap. Nokre av desse jentene med minoritetsbakgrunn blir gifta bort ved tvang med menn frå foreldra sitt opphavlege heimland. Kor mange dette gjeld, veit vi ikkje, men fleire ting tyder på at dette problemet er større enn kva vi har vore klare over.

For å unngå debatt om ulikskap mellom tvangsekteskap og arrangert ekteskap har komiteen definert tvangsekteskap i innstillinga slik:

«Med tvangsekteskap meiner ein når eit individ vert gifta bort mot sin vilje eller med utilbørleg press, fysisk, psykisk eller kulturelt.»

I enkelte tilfelle kan det vere vanskeleg å skilje mellom arrangert ekteskap og tvang, men det er viktig å understreke at alle former for press er uakseptabelt, eit ekteskap må vere frivillig frå begge partar.

Dokument nr. 8-forslaget viser til Handlingsplan mot tvangsekteskap, som sentrumsregjeringa la fram i desember 1998, og som hadde to hovudføremål:

• å førebygge at ungdom blir utsette for tvangsekteskap

• å gje hjelp og støtte til dei ungdommane som blir utsette for eller har vore utsette for tvangsekteskap

Forslagsstillarane ønskjer ei sterkare konkretisering av tiltak. Dei meiner at Stortinget bør handsame spørsmål kring tvangsekteskap, og føreslår ei rekkje tiltak ein burde legge vekt på. Komiteen viser til at fleire av desse tiltaka allereie er inne i Handlingsplan mot tvangsekteskap. Barne- og familiedepartementet utarbeidde handlingsplanen i samarbeid med Justisdepartementet, Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Utanriksdepartementet og Utlendingsdirektoratet.

Komiteen har merka seg at handlingsplanen gjeld for 3 år framover og omfattar nærmare 40 ulike tiltak som blir gjennomførde i fleire departement, og at arbeidet med gjennomføringa starta tidleg i 1999. Det er viktig at ein i slike saker får eit godt samarbeid på tvers av departementa.

I eit brev frå den dåverande barne- og familieministeren, som er lagt ved innstillinga, er det gjort greie for ein del av arbeidet som er gjort for å forhindre tvangsekteskap etter at handlingsplanen vart lagd fram. Fordi problemet tvangsekteskap hadde større dimensjonar enn ein var klar over, vart det i tillegg sett ned ei arbeidsgruppe hausten 1999 som gjekk gjennom tiltaka i Handlingsplan mot tvangsekteskap. Dette resulterte i dokumentet «Innsats mot tvangsekteskap våren 2000». Dette er også lagt ved innstillinga. Mange tiltak er sette i verk, og ein del er under utarbeiding. Det er oppretta ein kontakttelefon for råd og rettleiing om tvangsekteskap, med det føremålet å førebygge overgrep og hindre konfliktar ved å spreie kunnskap om norsk lovgjeving og kvinners rettar. Det er oppretta eit bukollektiv der innvandrarkvinner som bryt ut av sine ekteskap, skal få hjelp.

Komiteen er samd i at ein må sette tvangsekteskap på dagsordenen i skulen, både på grunnskulenivå, på ungdomsskulenivå og på vidaregåande nivå og i vaksenopplæringa. Vi er kjende med at ein del informasjonsmateriell retta inn mot dette er under arbeid, og at noko alt er tatt i bruk.

Komiteen har i si innstilling understreka verdien av samarbeid med frivillige organisasjonar som har brei røynsle i å hjelpe ungdom som vert truga med eller vert utsette for tvangsekteskap.

Handlingsplanen for menneskerettar inneheld også tiltak mot tvangsekteskap, m.a. støtte til å sette i gang eit kontakt- og informasjonssenter i Pakistan for kvinner med tilknyting til Noreg.

Etter regjeringsskiftet sende komiteen spørsmål til den nye barne- og familieministeren om Regjeringa hadde planar om å sette i verk andre tiltak mot tvangsekteskap enn dei som er skisserte i Handlingsplan mot tvangsekteskap og i Innsats mot tvangsekteskap våren 2000. I svaret til komiteen svarte barne- og familieministeren at Regjeringa var godt i gang med å gjennomføre Handlingsplan mot tvangsekteskap og Innsats mot tvangsekteskap våren 2000, og at ein stadig ville vurdere nye tiltak. Men ut frå svaret statsråden gav, hadde Regjeringa ingen planar om nye tiltak no.

Komiteens fleirtal, alle unntatt medlemmene frå Framstegspartiet, meiner at dei to omtala dokumenta ifrå sentrumsregjeringa dannar eit godt grunnlag for arbeidet med å hindre tvangsekteskap, og at Regjeringa kontinuerleg må vurdere om det er behov for ytterlegare tiltak. Framstegspartiet har nokre eigne merknader og forslag i innstillinga, elles går komiteen samrøystes inn for å legge Dokument nr. 8:12 ved protokollen.

Så nokre ord på vegner av Kristeleg Folkeparti. Nokon har prøvd å framstille det som Kristeleg Folkeparti ikkje har noko engasjement i denne saka – det er tullpreik! Kristeleg Folkeparti har eit sterkt engasjement i arbeidet mot tvangsgifte. Arbeidet som er lagt ned i dei to dokumenta frå sentrumsregjeringa, viser eit systematisk arbeid frå sentrumspartia med å få sett i verk tiltak for å hindre tvangsekteskap. Ingen i Noreg forsvarer tvangsekteskap, men likevel skjer det. Ingen skal tvingast til ekteskap mot sin vilje. Dette er nedfelt i norsk lovverk og internasjonale konvensjonar. Åtferd som er i strid med norske lover, kan ikkje aksepterast ved å vise til respekt for annan kultur. Det er viktig at vi ikkje generaliserer fenomenet tvangsgifte til å gjelde alle jenter med minoritetsbakgrunn.

I medhold av ekteskapslova kan ein som er tvungen til å gifte seg, få ekteskapet ugyldiggjort etter søksmål for domstolene. Ved ugyldiggjering av ekteskap fell samtidig grunnlaget bort for opphaldsløyve på bakgrunn av ekteskap. Den som etter å ha lagt inn søksmål har fått ekteskapet kjent ugyldig på grunn av rettsstridig tvang ved inngåinga, vil som utgangspunkt ha behov for framleis å kunne bu i Noreg. Sentrumsregjeringa føreslo nye reglar for vidare opphald i Noreg ved søksmål om ugyldiggjering. Høyringsbrev om endringar vart sendt ut på høyring.

Familiegjenforeiningsreglane er gjevne for å sikre eit familieliv basert på fri vilje. Det eksisterer allereie i dag eit tilbod for ein del innvandrarar om å delta i ulike introduksjonsprogram. Dette bør det satsast vidare på, og det er særleg viktig å få fram informasjon om dei grunnleggande rettane den enkelte har som skal leve i det norske samfunnet. Innvandrarorganisasjonar og andre bør her bli gjevne eit høve til å medverke i konkrete opplegg. Sentrumsregjeringa satsa på å gjere deltaking i slike kurs/program til eit vilkår for fornying av opphaldsløyve basert på ekteskap. Dette vart også sendt til høyring.

Den førre regjeringa vurderte endringar i utlendingslova for å kjempe mot tvangsekteskap. Det er eg også open for, og eg føreset at vi får ei sak tilbake til Stortinget om dette.

Vi har merka oss positivt at Arbeidarpartiet er godt i gang med å gjennomføre dei tiltaka mot tvangsekteskap som sentrumsregjeringa har utarbeidd og lagt fram i to dokument, sjølv om dei sterkt kritiserte handlingsplanen då han kom. Dette syner at sentrumspartia har lagt eit godt politisk grunnlag også her.

Til slutt: Når det gjeld Framstegspartiet sine forslag i innstillinga, vil eg anbefale Framstegspartiet å gjere dei om til oversendingsforslag. Nokre av forslaga er varetekne frå før, nokre bør utgreiast meir, og enkelte av dei vil det vere dumt å stemme ned. Derfor vil eg oppmode Framstegspartiet sin talsperson om å gjere dei om til oversendingsforslag.

Frank Willy Larsen (A): Med jevne mellomrom de siste årene har det blitt dokumentert at norske jenter med minoritetsbakgrunn er blitt og fremdeles blir giftet bort med tvang, ofte til menn fra foreldrenes opprinnelige hjemland. Denne formen for ekteskapsinngåelse er blitt kjent som tvangsekteskap.

Komiteen har i sine merknader definert tvangsekteskap på følgende måte:

«Med tvangsekteskap meiner ein når eit individ vert gifta bort mot sin vilje eller med utilbørlig press, fysisk, psykisk eller kulturelt.»

Retten til selv å kunne velge sin ektefelle er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring, som for øvrig også er innlemmet i norsk lovgivning.

Det må slås kategorisk fast at kvinner har krav på det samme rettsvern og de samme rettigheter som menn. Det kan absolutt ikke aksepteres at religion eller kultur blir brukt som begrunnelse for undertrykking av kvinner. Dersom jenter med minoritetsbakgrunn skulle behandles annerledes enn jenter med norsk bakgrunn, ville det være diskriminerende og følgelig uakseptabelt.

Statistisk sentralbyrå har utarbeidet statistikk som viser urovekkende tendenser når det gjelder ekteskapsinngåelse blant muslimske jenter fra Pakistan, Marokko og Tyrkia. Tallmaterialet viser bl.a.:

• Av jenter født i Norge av pakistanske foreldre giftet 85 pst. av dem seg med menn bosatt i Pakistan.

• Ingen jenter som er født i Norge av pakistanske, marokkanske eller tyrkiske foreldre, har giftet seg med nordmenn i løpet av de siste tre årene.

Dette kan tyde på at bortgiftingen kan ha sammenheng med innvandring, og at unge jenter blir brukt for skaffe andre opphold i Norge. Jeg understreker at tallene tyder på at dette kan være tilfellet, men er det slik, er det selvfølgelig svært alvorlig.

Stortinget har hatt spørsmålet om tvangsgifte til behandling tidligere. Høsten 1997 bad Stortinget om at Regjeringen skulle legge fram en handlingsplan mot tvangsekteskap. Denne handlingsplanen ble lagt fram i desember 1998 og hadde to hovedformål: å forebygge at ungdom utsettes for tvangsekteskap, samt å gi bedre støtte og hjelp til dem som ble utsatt for press i forbindelse med valg av ektefelle.

Handlingsplanen la altså opp til at arbeidet måtte være forebyggende. Noen vil antakelig hevde at dette ikke er godt nok og vil kreve lovendringer, men § 222 i straffeloven slår fast at tvangsekteskap er ulovlig, og vi har bestemmelser i barneloven som fastslår at barn skal ha anledning til å ytre seg om personlige forhold fra de er 12 år gamle.

Lovverket er på plass, men likevel får vi rapporter om at unge jenter blir bortgiftet. Jeg er overbevist om at den eneste farbare vei for å oppnå det vi alle vil, er å komme i en konstruktiv dialog med de gruppene hvor dette er blitt identifisert som et problem. Jeg synes også at det er på sin plass å understreke at det ikke er noen, heller ikke blant innvandrerorganisasjonene, som går ut og forsvarer tvangsekteskap. Alle forhold skulle altså ligge til rette for å komme i en situasjon hvor disse overgrepene mot unge kvinner opphører.

Jeg synes det er på sin plass å minne om at det bare for en generasjon siden slett ikke var uvanlig at man i Norge «måtte gifte seg». Situasjonen var at ei ung jente ble gravid, og samfunnet rundt, foreldre og venner, forventet at man tok ansvar ved å gifte seg. Det er altså ikke mer enn 30 år siden vi hadde sosiale strukturer her i landet som la press på unge mennesker når det gjaldt valg av ektefelle. Det skal heller ikke mye fantasi til for å forestille seg at enkelte opplevde dette sosiale presset som en form for tvang. Jeg synes det er riktig å ha dette i minnet når vi i dag skal drøfte tiltak mot tvangsgifte – ikke som et forsvar av noe alle er imot, men som en påminnelse om at også her til lands har vi hatt uformelle strukturer som mange har opplevd som vanskelige.

Jeg vil peke på at etter min mening er den viktigste grunnen til at unge mennesker i dag kan velge, det faktum at vi har bygd opp et samfunn med et sikkerhetsnett som gjør at man ikke lenger «må gifte seg». Dette samfunnet vil jeg at også våre nye landsmenn skal bli en del av. Det oppnår vi ikke med nye lover. Det som trengs, er klare holdninger, holdninger som understreker den enkeltes rett til selv å velge den man vil dele livet med.

Per Sandberg (Frp): Debatten om tvangsekteskap dukket opp for alvor i kjølvannet av det oppsiktsvekkende programmet «Rikets tilstand» i TV 2 i fjor høst.

«Oppsiktsvekkende» ble brukt av politikere fra alle de andre partiene. Men for Fremskrittspartiet var dette ikke noe nytt eller overraskende. Vi fremmet forslag om det allerede 12. juni 1997, for den som har fulgt med i utviklingen innenfor deler av innvandrermiljøene, har sett dette komme, og noen har faktisk prøvd å advare mot det tidligere.

Unge kvinner, eller nesten jenter, i 16-, 17-, 18- og 19-årsalderen som er norske statsborgere, født og oppvokst i Norge, blir tvangsgiftet med fettere eller andre fra hjemlandet som familien bestemmer. Særlig har det vært dokumentert fra Pakistan, fra et sted som kalles «Little Norway» fordi befolkningen er flyttet til Norge. Dette har skapt sterke reaksjoner. Men hittil ser det ut til at bare Fremskrittspartiet har villet gjøre noe med dette og har fremmet forslag for å motvirke og hindre dette uvesenet. Det gjelder også unge menn som helt fra de er små får klar beskjed om at de skal gifte seg med den som foreldrene bestemmer. Dette er en ukultur, eller en kultur vi i Norge må ta sterk avstand fra, og som Fremskrittspartiet har advart mot i mange år. Dette er en del av det såkalte farverike fellesskapet alle på venstresiden i norsk politikk er så stolte av og har presisert viktigheten av.

Fremskrittspartiet har fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt for å motvirke tvangsekteskap blant annet ved å innføre krav om forsørgelsesevne og forsvarlig bolig som vilkår for å innvilge oppholdstillatelse og bosettingstillatelse i Norge for utenlands ektefelle.»

Dette betyr at hvis det gjelder en ung jente i Norge, må hun kunne disponere en egen bolig adekvat for et ektepar, og hun må ha arbeidsinntekt til å kunne forsørge ektefellen. I de aller fleste tilfeller har disse unge kvinnene eller jentene ikke muligheten til dette, da de fortsatt bor hjemme hos sine foreldre. De bor altså hjemme hos foreldrene, og det er før de er kommet inn i en arbeidsinntektssituasjon at tvangsekteskapet gjennomføres. Vi vet – i hvert fall kan vi være relativt sikre på – at hovedhensikten egentlig er å hjelpe en mannlig person til å få oppholds-, bosettings- og arbeidstillatelse i Norge. Når ekteskapet ikke kan gjennomføres før kvinnen disponerer egen bolig og har arbeidsinntekt, er hele hovedbegrunnelsen for å gjennomføre tvangsekteskap borte. Da vil ikke den utenlandske ektefellen få oppholds- og bosettingstillatelse i Norge, og det er ikke lenger inngangsbilletten til å omgå innvandringsstoppen for friske, arbeidsføre mennesker i bl.a. «Little Norway». Det setter i realiteten en stopper for muligheten til at særlig fedre på en måte kan selge datteren sin for at en annen skal få innreisetillatelse til Norge, og dermed få mulighet til bolig og arbeid for å sende penger tilbake til hjemlandet. Dette var et meget godt gjennomarbeidet forslag, som ble nedstemt mot Fremskrittspartiets stemmer og noen stemmer fra Høyre.

Vi fremmet også følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen innføre en kontrollordning for å klarlegge at det ikke dreier seg om et ulovlig tvangsekteskap når det søkes om oppholdstillatelse og visum for utenlandsk ektefelle og hvis nødvendig sørge for en god lovhjemmel for å nekte visum og oppholdstillatelse for utenlandske ektefeller ved tvangsekteskap.»

Dette er i hovedsak en ordning som har vært praktisert i Danmark i snart to år med relativt gode resultater. Der hvor en utlending søker om opphold, bosetting og visum fordi vedkommende har giftet seg med en dansk statsborger – i vårt tilfelle en norsk statsborgerskap – stilles det en god del spørsmål, hvor det selvsagt avdekkes hvis disse menneskene som har giftet seg, ikke har kjent hverandre over lang tid. Ved å gå inn i akkurat dette kan det avdekkes at de kanskje ikke har møtt hverandre før de inngikk ekteskap. Det gjøres i Danmark. Når det gjelder tvangsekteskap, har disse gått radikalt ned i Danmark etter at kontrollrutinene ble innført. Tvangsekteskap er ulovlig etter norsk lov, sier alle. Begge disse forslagene ville ha vært med på å redusere muligheten for dette misbruket, men ingen ville støtte dem.

Alt det jeg har sagt nå, har blitt sagt tidligere fra denne talerstolen, nemlig i trontaledebatten i 1999 av representanten Carl I. Hagen. En uke etter at innlegget ble holdt i denne salen, fremmet Arbeiderpartiet et Dokument nr. 8-forslag, fordi de virkelig skulle ta fatt i problemet med tvangsekteskap. Resultatet ser vi i dag: Arbeiderpartiet fremmer ikke ett eneste forslag, ikke ett eneste tiltak for å motvirke tvangsekteskap. Men debatten om tvangsekteskap går videre.

Jeg skal være enig i at det ikke er enkelt å finne tiltak som fungerer, fordi de færreste tilfellene kommer til myndighetenes kunnskap. Slik sett ville det kanskje ha vært vanskelig å innføre sanksjoner mot overtredelse også. Det innser jeg. Men det bør ikke være til hinder for at en finner mulige lovendringer eller tiltak som presiserer at en ikke ønsker at dette uvesenet festner seg eller blir videreført i Norge. Hvis en virkelig mener å få gjort noe med dette ufyselige fenomenet, mener jeg en må se på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap under ett, rett og slett fordi grensen er helt umulig å trekke opp.

Når det gjelder Handlingsplan mot tvangsekteskap fra Bondevik-regjeringen og Arbeiderpartiets forslag, ser ikke Fremskrittspartiet den store forskjellen på disse, i hvert fall ikke i dag når vi ser at Arbeiderpartiet ikke har fremmet noen konstruktive tiltak. Jeg er videre ikke av den oppfatning at de foreslåtte tiltakene, verken i handlingsplanen eller i det som ligger i Dokument nr. 8-forslaget, er tilfredsstillende når det gjelder å stoppe de grunnleggende årsakene til at tvangsekteskap forekommer. Disse forslagene bygger først og fremst på informasjon, noe som ikke vil fungere mot en slik fast praksis som dette er i visse kulturer. En må her også ta i betraktning at mange av foreldrene til innvandrerungdommen er analfabeter, og disse vil nok stole mer på hva deres egen kultur sier, enn tilpasse seg norske regler og vaner. Å nå fram med f. eks. informasjonsbrosjyrer i slike tilfeller ville ha vært svært vanskelig.

Fremskrittspartiet utelukker ikke dermed at slikt forebyggende arbeid bør iverksettes, men stiller spørsmål om innvandrerbefolkningen virkelig ønsker en slik veiledning og informasjon fra nordmenn, som står langt unna deres egen kultur. Hva som er akseptert praksis i hjemlandet, vil nok være avgjørende, fordi de fleste innvandrerne opprettholder en nær kontakt med sitt hjemland. Dette bekreftes ikke minst når vi ser fremtredende pakistanske menn gang etter gang går ut og påstår at pakistanske kvinner har den friheten de ønsker seg, og at pakistanske kvinner gifter seg med den de måtte ønske. Enten så benekter de den virkelighet de lever i, eller så ser de ikke det traumatiske i dette på grunn av en innarbeidet kulturell forståelse for at det skal være slik. De nekter rett og slett å endre denne ukulturen. Jeg kjenner ingen pakistanske eller andre minoriteters talspersoner som offentlig har erkjent disse forholdene. Hvis man ikke i det minste etterstreber i fellesskap at alle i Norge har det samme syn på likeverd mellom mennesker, kan man ikke forvente at en får til en naturlig integrering. Dersom en skal benytte informasjon som virkemiddel, må denne gå direkte på den oppvoksende innvandrergenerasjonen. Da synes bruk av informasjon og bevisstgjøring i skolen mest virkningsfullt.

En vanskelig grensegang er grensen mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Det er vanskelig å gjøre noe med det ene uten at man gjør noe med det andre. Spørsmålet blir da om vi skal ha et lovforbud mot arrangerte ekteskap. Min påstand er at det er skikken med arrangerte ekteskap som er «kilden» til tvangen. Dersom en vil problemet til livs, må man ta det «ved kilden». Økt fokusering på arrangerte ekteskap er derfor veldig viktig.

Fremskrittspartiet har tidligere vurdert om man ikke skal gi opphold, familiegjenforening, for ektefeller dersom partene er fetter og kusine. Det er fullt lovlig etter norsk rett å gifte seg med sin fetter eller kusine, men det er ikke vanlig for nordmenn å gjøre det. Blant mange innvandrergrupper er dette svært vanlig. Et slikt lovforbud vil etter min mening være et av de beste virkemidlene mot tvangsekteskap.

– Jeg avslutter rolig, for tiden min går ut. Jeg vil komme tilbake i et treminuttersinnlegg senere. Men jeg vil fremme de forslagene som ligger i innstillingen. Og så vil jeg til slutt si til representanten Molvær Grimstad, som ønsket at Fremskrittspartiet skulle vurdere å oversende forslagene, at jeg synes det var veldig interessant å høre representanten si at det vil være dumt å stemme ned disse forslagene. Så vi opprettholder forslagene og ønsker dem realitetsbehandlet.

Presidenten: Representanten Sandberg har teke opp dei forslaga han refererte til.

Inger Stolt-Nielsen (H): Tvangsekteskap er uakseptabelt. Det er det ingen uenighet om. Arrangerte ekteskap, derimot, er vanlig i veldig mange kulturer. Men hvor går grensen mellom tvang og arrangert ekteskap? For unge mennesker som vokser opp i Norge, med en fot i den norske kultur og en fot i foreldrenes hjemlands kultur, kan dette spørsmålet bli uoverstigelig vanskelig. Det er vel ingen tvil om at det i altfor mange tilfeller ligger sterke elementer av tvang bak de såkalte arrangerte ekteskap.

Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, men det betyr ikke at vi stilltiende kan godta kulturelle tradisjoner som bryter med de individuelle rettigheter som er nedfelt i ulike deler av vårt lovverk. Loven skal gi alle innbyggere i vårt land den samme rettsbeskyttelse, selv om det innebærer at foreldre må gi avkall på deler av det de ut fra sin hjemlandskultur ser på som foreldres rett og plikt overfor egne barn.

Utenfor den vestlige kulturkrets er det ikke uvanlig at familiens ære er knyttet opp til unge pikers oppdragelse, lydighet og moral. Det fører gjerne til at foreldre fra disse kulturområdene ser det som sin selvfølgelige rett, og plikt, å legge begrensninger på unge pikers valgfrihet på en måte som hindrer dem i å treffe jevngamle unge gutter, og derigjennom få en kontaktflate som gjør det mulig for dem selv å velge fremtidig ektefelle. Oppdragelsen, kontrollen med unge piker og kravene til lydighet og begrensing i valgmuligheter er ofte meget strengere enn tilsvarende krav til deres brødre. Det er i seg selv i strid med norsk lov, som gir kjønnsnøytral individuell frihet.

I enkelte miljøer har kvinner innskrenket bevegelsesfrihet. Det kom ganske klart til uttrykk i forbindelse med lanseringen av den norske filmen om tvangsekteskap. Der hørte vi mange merkverdige unnskyldninger for hvorfor ikke muslimske kvinner kunne gå på kino om kvelden. Hvis unge kvinner ikke får mulighet til å gå ut og treffe andre mennesker enn dem foreldrene godkjenner, reduseres deres mulighet til å ferdes fritt blant ungdom av begge kjønn, og de fratas de sosiale arenaer der unge mennesker treffer hverandre og blir forelsket og bestemmer seg for å gifte seg. Dette er oppdragelsesmekanismer og kulturrelaterte forhold som må vektlegges når en skal vurdere hva som er tvangsekteskap, og hva som gir grunnlag for å be om oppløsning av ekteskap.

Det er viktig at mennesker fra ikke-vestlige kulturer som velger å bosette seg i Norge, blir tilstrekkelig orientert om at vi i Norge har en lov som setter grenser for foreldres mulighet til å foreta valg på barnas vegne, og at denne loven selvsagt også gjelder for dem. Unge mennesker har ikke bare rett til å bli hørt, de skal ha en selvfølgelig rett til at deres mening respekteres, selv om de ikke er enig med foreldrene.

Lovbestemmelsene gir unge mennesker fra de er 15 år rett til å velge organisasjonstilknytning og fra de er 12 år stadig utvidet rett til å foreta selvstendige valg i personlige forhold. Dette er individuelle rettigheter som foreldre ikke har myndighet til å frata sine barn. Like selvfølgelig er det at en ektemann ikke har bestemmelsesrett over sin ektefelle. Dette er vesentlig informasjon om norsk lovverk som må vektlegges i det veiledningsmateriell som sendes ut til skolene, og som parallelt bør presenteres for foreldrene på egnet måte.

Høyre støtter de tiltak som handlingsplanen og det tilknyttede dokument beskriver. Problemet med tvangsekteskap er ikke av ny dato. Høyre har reist problemstillingen i Stortinget tidligere, og vi er tilfreds med at tidligere statsråd Svarstad Haugland tok utfordringene og igangsatte arbeidet med disse spørsmålene i departementet. Det overrasker oss ikke at problemets omfang viser seg å være større enn tidligere antatt. Vi er glad for at dagens familiestatsråd tydeligvis tar problemene langt alvorligere enn tidligere statsråder fra Arbeiderpartiet har gjort.

Til slutt har jeg noen bemerkninger til Fremskrittspartiets forslag. Det er ikke nødvendig å slå inn åpne dører. Veldig mye av det som foreslås fra Fremskrittspartiet, er ting som er under utarbeiding, og ting som allerede er delvis iverksatt – tiltak som må vurderes og utvikles ut fra de erfaringer en gjør med iverksatte tiltak. Når det gjelder spørsmål om bolig og inntektsmulighet for å forsørge den ektefellen en søker gjenforening for, var det en samlet justiskomite som bad om at dette ble vurdert. Så ting er her under utarbeidelse. Høyre ser ingen grunn til å støtte forslag til tiltak som delvis er igangsatt, og tiltak som er varslet igangsatt. Men vi imøteser oppfølgingen av handlingsplanen og evalueringen av tiltakene.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg hadde bare tenkt å komme med noen bemerkninger i tilknytning til denne saken, fordi jeg oppfatter at det her er veldig bred politisk enighet om sakens innhold. Jeg viser i den forbindelse til saksordfører Molvær Grimstads innlegg.

Det har i de senere årene blitt økt oppmerksomhet rundt dette med tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, og det er avdekket tragedier som vi kanskje ikke har viet nok oppmerksomhet så langt, og en uakseptabel praksis, hvor vi ser at det vi oppfatter som selvsagte rettigheter for norske kvinner og menn, men her spesielt kvinner, ikke ser ut til å være gjeldende for norske jenter med minoritetsbakgrunn. Det er selvfølgelig helt uakseptabelt.

Vi har de siste årene hatt en politisk oppmerksomhet rettet mot dette, og det har lagt grunnlaget for at den forrige regjeringen kom fram med en treårig handlingsplan mot tvangsekteskap som er gjengitt i innstillingen. I tillegg ble det, etter at man så behovet for å gå ytterligere inn på disse problemstillingene, høsten 1999 nedsatt en arbeidsgruppe som også kom med en tiltaksplan, «Innsats mot tvangsekteskap våren 2000». Det er også pekt på en rekke norske lover som selvsagt skal gjelde også på dette området, og jeg vil i tillegg vise til det saksordfører også gjorde, nemlig at man har definert hva man mener med tvangsekteskap for å avskjære en misforståelse eller at vi går inn på dette med frivillig arrangerte ekteskap.

På side 3 i innstillingen er det en merknad hvor alle er med bortsett fra Fremskrittspartiet, og jeg vil henlede oppmerksomheten på den. Jeg syns ikke dette er en sak hvor vi skal å slå politisk mynt på tragedier i kjølvannet av kulturkonflikter som vi her ser. Her har vi en bred enighet om å gå videre med tiltak. Det er der i tillegg vist til Handlingsplanen for menneskerettigheter, og det er også pekt på at det som ligger i Handlingsplan mot tvangsekteskap og Innsats mot tvangsekteskap våren 2000, danner et godt grunnlag for arbeidet med å forhindre tvangsekteskap, og at Regjeringen løpende må vurdere om det er behov for ytterligere tiltak. Dette står alle sammen om, og jeg vil derfor advare mot at man kommer i en situasjon hvor noen forsøker å slå politisk mynt på et så følsomt og krevende område som dette er. Og da er jeg selvfølgelig klar over at Fremskrittspartiet har en spesiell holdning her, som også kom til uttrykk i det innlegget som ble holdt fra Fremskrittspartiet tidligere.

Ågot Valle (SV): På kvinnekonferansen i Åbo for noen år siden møtte jeg en iransk kvinnegruppe som gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg med sin sterke motstand mot vold og overgrep mot kvinner. Og de var tydelige i budskapet sitt: Vold mot kvinner kan aldri unnskyldes ut fra kultur. På en kvinnekonferanse i Tromsø i fjor møtte jeg så kvinner fra India, Kina og Afrika med det samme budskapet: Vold mot kvinner er en strategi for å holde kvinner på plass.

Volden har forskjellige uttrykk, alt fra æresdrap, seksualisert vold, fysisk og psykisk vold, handel med kvinner og tvang og trusler for å få jenter til å gifte seg mot sin vilje.

Tvangsekteskap er et alvorlig problem, men det er også et sammensatt og vanskelig problem. Og det er én ting vi skal huske på: Det er et problem kvinner i innvandrermiljøene sjøl, for eksempel ved MiRA-senteret, har satt på dagsordenen og har jobbet med i det stille før problemstillingen nådde fram til avisoverskriftene og til TV-ruta. Men det er et så stort problem at storsamfunnet må ta sitt ansvar ved å innføre tiltak og nødvendig lovgivning for å hindre tvangsekteskap og den type vold mot kvinner.

Det må gjøre inntrykk på oss, og det gjør det, når unge kvinner i vårt samfunn lever i en sterk konflikt og frykt for tvangsekteskap som går ut over velferden og livsrommet i hverdagen. Det er jenter – og gutter – som får hverdagen ødelagt av en konstant konflikt med foreldre, og det er jenter som er redde for å reise og besøke slektninger i det landet foreldrene kom fra, av frykt for at de ikke kommer tilbake, eller at de hvis de kommer tilbake, kommer sammen med en ektemann de overhodet ikke har ønsket.

Arbeidet mot tvangsekteskap er en lang prosess som krever mange tiltak. Og det krever at vi har mange tanker i hodet samtidig, og at vi makter å ha det. Det krever en nyansert debatt, og det krever at vi ikke glemmer at det fins gråsoner. Anja Bredal som nettopp har kommet med en rapport som omhandler arrangerte ekteskap og tvangsekteskap i Norden, understreker nettopp dette. Mange av de ungdommene hun har kommet i kontakt med, drømmer ikke om et helt sjølvalgt gifteprosjekt. De ønsker å involvere familien i valg av ektefelle, men samtidig ha vetorett. Hun advarer mot den unyanserte debatten, fordi mange av ungdommene ikke kjenner seg igjen i den. Med en mer nyansert debatt, sier hun, vil flere kunne kjenne seg igjen og dermed tørre å snakke om sin egen situasjon. Og en av de oppskriftene hun gir, er å skape trygge arenaer for samtale tidlig nok. Hun sier også at ungdom må ha et sted å lufte tanker rundt arrangerte ekteskap og tvangsekteskap uten at de samtidig trykker på alarmknappen.

Så er da spørsmålet hvilke arenaer dette kan være. Først og fremst handler dette om støtte til tiltak for egenorganisering og deltakelse både blant ungdommene og blant innvandrerkvinnene – «empowerment», som vi ikke har noe godt norsk ord for. Stikkord er utdanning, retten til arbeid, retten til en god nok norskopplæring, men også forventninger om at folk som kommer hit, lærer seg norsk. Stikkord er informasjon om retter og plikter i det norske samfunnet. Dette må skje i nettverksgrupper, som er blitt satt i gang, men det må også skje på skolen – ja, særlig der. Lærerne er for en del av innvandrerjentene den eneste voksenkontakten de har ved siden av foreldrene. Lærerne må få kompetanse i å se og forstå de problemene som har med tvangsekteskap å gjøre.

Men det handler også om helsestasjoner, sosialkontor, barnevernet, at de får den kompetansen som trengs for å være med på forebygging og hjelp. Jeg har hørt flere historier om hvordan hjelpeapparatet ikke har tatt ansvar, har glidd unna når de vanskelige sakene er kommet opp.

Tvangsekteskap er forbudt ved norsk lov, og hvis vi virkelig mener noe med at det skal være forbudt, må denne loven håndheves. Det betyr at politiets ressurser må prioriteres ved mistanke om tvangsgifte. SV oppfatter at handlingsplanen som er påbegynt, handler om alt dette og om mer til, og den er en god begynnelse. Men vi må være utålmodige med hensyn til at den settes ut i livet. Det gjør den i de årlige budsjettbehandlingene f.eks.

SV vil oppfordre Regjeringa til å gjøre noe med utlendingsloven, slik at de som kommer hit på grunn av tvangsekteskap, får opphold dersom de bryter ut av ekteskapet eller får det annullert, og sjølsagt hjelp til å kunne bryte ut. Men én ting vil vi advare mot, og det er å bruke tvangsekteskap som bakteppe for å skjerpe innvandringspolitikken, slik jeg oppfatter at Danmark har gjort.

Odd Einar Dørum (V): Det er sagt av flere talere og jeg slutter meg til det: Tvangsekteskap er vold mot kvinner. Men jeg tror vi også bare må innrømme, vi som har stått på den liberale siden i den norske innvandringsdebatten, at vi, i hvert fall gjelder det meg, har vært preget av naivitet i en del sammenhenger. Fordi jeg har vært naiv, har jeg ikke sett mennesker som har lidd, og jeg har ikke sett de intrikate, sosiale mønstre som har tvunget dem inn i situasjoner hvor det nesten ikke finnes noen vei ut. Den som i ytterste forstand har valget mellom å bryte med sin familie og å få sine borgerlige rettigheter, viker nemlig ofte fra å få sine borgerlige rettigheter. Jeg har personlig møtt mennesker som har vært i denne situasjonen, både de som ikke valgte å bryte ut, og også noen som har brutt ut. Det ligger dessverre i sakens natur at disse møtene har vært anonyme.

Jeg vet gjennom min lesning på området at hvis vi går til hjertelandet i Storbritannia, Manchester-området, i Bradford, har vi tvangsekteskap i tredje og fjerde generasjon. I Norge forholder vi oss foreløpig til annen generasjon, og derfor er det all mulig grunn til å gå inn på dette feltet og rydde opp i det. Jeg har tidligere sagt at dette har ingen forankring i en rimelig forståelse av islam og slik den praktiseres, men det har en dyp forankring i former for familiekultur og familieære, og jeg vil våge å formulere meg like sterkt og æresorientert og si det på følgende måte: Den som setter familieæren i synet på tvangsekteskap, krenker det norske rettssamfunnets liberale ære. Jeg bruker ordene meget bevisst i å sørge for at folk faktisk i disse spørsmål har rett til et reelt valg. Jeg velger disse moralske uttrykkene også bevisst, for når noen bruker moral og bruker sosialt press koblet til et æresbegrep, må det samfunnet som vi alle ønsker å stå for, uttrykke oss like ideologisk sterkt og sette grensen. Jeg vet at det ikke er tilstrekkelig, men jeg vet at det er nødvendig å gjøre det. Dette har jeg sagt før, og jeg gjentar det nå fra Stortingets talerstol.

Når det gjelder tiltakene, tror jeg at den store utfordringen, når en etter hvert har fått innsyn i dette feltet, er å treffe rett – treffe rett og ikke treffe sakesløse. Jeg og mitt parti Venstre ønsker ikke å treffe generelt med en innstramming av innvandringspolitikken, men vi ønsker å treffe på en slik måte med virkemidlene at vi hjelper disse kvinnene. På det punkt forbeholder jeg meg med et åpent sinn å vurdere ulike tiltak, fordi det virkelig uakseptable er hvis noe som vi ser, bare skulle fortsette. Derfor er jeg enig i den holdning som flere talere har gitt uttrykk for, og som jeg vet at også saksordføreren har – hun viste i sitt innlegg til at den forrige regjeringen jobbet med mulige endringer i utlendingsloven, og at man er åpen for å gjøre det. Jeg tror ikke man vil komme bort fra det dersom man skal bekjempe dette ondet, men kunsten er å komme med de tiltakene som treffer på en slik måte at det er til hjelp for de kvinnene det gjelder, at det faktisk letter deres situasjon.

Noe av denne problemstillingen uroer meg også i møtet med folk som jobber i Oslo-skolen, og jeg føler jeg vil si det åpent fra Stortingets talerstol. Disse menneskene sier rett ut at inntil for fire-fem år siden kom kvinner uansett generasjon systematisk, frivillig til deres opplæringstiltak og ble der. Det var ingen unntak fra det. Gjennom de siste fire-fem årene har det vært en stigende tendens til at kvinner, både den eldre og den yngre generasjon, trekker seg unna disse tiltakene. Hvis dette er et uttrykk for noe, og det tror jeg faktisk det er, og jeg bygger på den førstehåndsinformasjonen jeg har hatt ved å møte mennesker som har vært utsatt for det, er det meget alvorlig. Det er så pass alvorlig at det burde sprenge tradisjonelle debattgrenser om dette i Norge. En burde rett og slett ut fra ethvert syn på de rettsstatlige verdier vi har, være villig til å gå inn i det. Jeg føler at det er det komiteen gjør, og jeg føler også at det er riktig, som det er blitt oppfordret til, at Fremskrittspartiets forslag oversendes. Det er en del av det jeg er dypt uenig i, men noen av dem har elementer i seg som jeg for min del ikke vil avvise. Men jeg vil være helt sikker på når jeg går inn på dem, at de treffer rett, og at de ikke treffer noe helt annet enn det som er tilsiktet. Det er det som er utfordringen, å finne de virkemidler som treffer for å bekjempe tvangsekteskapene.

Ett virkemiddel er i hvert fall helt nødvendig, og det er at vi må skape en atmosfære hvor folk kan stå fram. Jeg er helt overbevist om at det er helt rett det som nå er fremmet av Justisdepartementet ved justisministeren, at man gir vitner en utvidet beskyttelse, fordi en del av de menneskene vi snakker om her, tør ikke si fra. De tør faktisk ikke si fra av frykt for sitt bare liv. Dette er en meget alvorlig situasjon, og jeg personlig har tro på at man skal utfordre de religiøse samfunn, og jeg gjør det fra denne talerstol. Jeg forutsetter at norske imamer og deres menighetsråd fullt ut slutter opp om denne kamp mot tvangsekteskap. Det er et onde som må fordrives.

Grethe G. Fossum (A): Jeg skal gjøre noe så uvanlig som å takke medrepresentant Dørum for et meget tankevekkende og skikkelig innlegg. Jeg har dyp respekt for de kunnskaper han har, og det han har gjort på dette området.

I snart hundre år har man jobbet for likestilling og frigjøring for kvinner i Norge. Noen av de verdiene vi setter mest pris på i Norge, er frihet, likhet og solidaritet. Og med frihet mener vi at enhver form for tvang skal være vekk.

Disse verdiene kan man på en måte ikke forhandle om, og verken tradisjon eller kultur må rokke ved disse verdiene. Vi har kommet langt i Norge ved at 18-åringer kan bestemme over sin egen fremtid, ja faktisk også over landets fremtid fordi de har stemmerett. Det å være myndig som 18-åring betyr at man eier seg selv, og at man har muligheten til å bestemme over sin egen fremtid. Retten til å velge ektefelle tilhører i de internasjonale konvensjonenes verden feltet av allmenne menneskerettigheter. Den ble juridisk garantert i Norge for snart 100 år siden gjennom bestemmelser i både straffelov og ekteskapslov. Jeg er derfor glad for i dag at Stortinget tar sterk avstand fra inngåelse av ekteskap hvor den ene parten blir tvunget.

Fysisk tvang er lett å avsløre, men mental tvang er ikke bestandig lett å se. Arrangerte ekteskap er bra, sier Athar Ali i et intervju søndag 17. oktober 1999. Han påstår at det finnes flere grader av arrangerte ekteskap. Men undersøkelser viser at i det pakistanske, muslimske og tyrkiske miljøet i Norge har det ikke forekommet ekteskap mellom jenter med minoritetsbakgrunn bosatt her i landet, og norske gutter. La oss se det i øynene: Det kan ikke skyldes annet enn grad av arrangement og tvang.

Jeg er av den oppfatning at politikere ikke kan lage lover som forbyr alt, men vi kan vise holdninger. Min holdning er at arrangerte ekteskap ikke inngår i de tradisjonene som bør oppmuntres i Norge. De som velger å bo i Norge, bør også følge de gode tradisjonene vi har her. Derfor må jeg si at handlingsplaner mot tvangsekteskap er godt. Det er fint å hjelpe og støtte de ungdommene som utsettes for tvangsekteskap, og det er også viktig at foreldrene får kunnskaper om hva slags holdninger det norske samfunn har til nettopp arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Men det aller viktigste er at unge mennesker på fritt grunnlag oppmuntres til å velge selv, og at vi som politikere støtter opp om dette.

Grensen mellom arrangerte ekteskap og tvang er hårfin. Man opplever f.eks. i fritidsklubber og i skolene i Norge at jenter med minoritetsbakgrunn får lov til å delta aktivt opp til de er tolv år. Men da skjer det en forandring. Da blir jentene borte. De trekkes til hjemmet, og dermed får de ikke muligheten til å bli kjent med norsk ungdom. De guttene og jentene som gjør opprør mot systemet, har vanskeligheter. Jeg tror at vi som politikere kan hjelpe dem ved å si at tradisjonen med arrangerte ekteskap ikke er bra for det samfunn vi vil ha i Norge.

Å ta opp kritikkverdige forhold ved andre lands kulturer og tradisjoner kan virke upassende, særlig når man er representant for en vestlig kultur og ser at tradisjoner er knyttet til familie osv. Men det er noe vi må stå oppreist for i Norge, og de tradisjonene som jeg holder meget sterkt, er frihet, likhet og solidaritet for menn og for kvinner. Det har jeg faktisk kjempet for i hele mitt liv. Disse verdiene kan ikke forhandles bort. Vi må også være villig til å kjempe for at norske muslimer skal få ha denne retten. Vi har prøvd dialog i 30 år. Men det har ikke nyttet, etter de statistikkene vi ser. Derfor må vi ikke være redde for å stå oppreist og si at arrangerte ekteskap ikke er en tradisjon som vi bør opprettholde i Norge. Vi må kjempe for at unge muslimer – som er over 18 år – fritt må kunne velge partner av kjærlighet og ikke pålegges av familien å gjøre det på noen annen måte.

Marit Nybakk (A): La meg først slutte meg til Odd Einar Dørums innlegg fra denne talerstolen, og også vise til at forslagsstillerne hadde en veldig god dialog med Odd Einar Dørum før dette dokumentforslaget ble lagt fram.

Samme dag som komiteen avgav innstilling om tvangsekteskap, ble jeg oppringt av en representant for et krisesenter i Norge. Hun sa følgende:

«Jeg har nå en jente her som er blitt tvangsgiftet tre ganger. Vet du hvordan et menneske ser ut som har gjennomgått noe slikt? Det er som å ha vært utsatt for tre forskjellige voldtekter.»

Arbeidet for å forhindre at unge mennesker giftes bort mot sin vilje, handler om grunnleggende menneskerettigheter, som også alle andre her har sagt i dag. Enkeltmenneskets ukrenkelige rett til selv å bestemme over sin livssituasjon, til å velge egen ektefelle, er nedfelt i artikkel 16 i FNs menneskerettighetserklæring.

I utenrikskomiteen har vi nå liggende en stortingsmelding om menneskerettigheter. Én av de problemstillingene vi ser på, er statens og myndighetenes ansvar og forpliktelser til ikke bare selv å overholde menneskerettighetskonvensjonene, men i tillegg sørge for at grupper – enten det er organisasjoner, lokalsamfunn, trossamfunn eller familier – ikke krenker enkeltmenneskets grunnleggende menneskeretter.

Debatten om tvangsekteskap dreier seg også om menneskerettigheter for kvinner, at kvinner har samme menneskeverd som menn. Tvangsekteskap er uakseptabelt, på samme måte som all annen undertrykking av og vold mot kvinner er det, og må ses på i den sammenhengen. Det bryter både med norsk lov og menneskerettighetskonvensjoner å bruke kultur, tradisjon eller religion som grunnlag for vold mot kvinner.

Kulturrelativisme er uakseptabelt i en menneskerettighetssammenheng, og er for øvrig et ord som bør forsvinne også hos dem som bruker det.

Det norske samfunnet har, som også Grethe Fossum sa, utviklet seg med utgangspunkt i et sosialdemokratisk verdigrunnlag, basert på likestilling og likeverd, på solidaritet og menneskerettigheter – med politiske institusjoner preget av humanisme og et legalt system som reflekterer disse verdiene. Derfor er tvangsekteskap forbudt i Norge.

Jenter født i Norge eller som har kommet til Norge ved familiegjenforening, har krav på norsk rettsbeskyttelse ut fra norske normer og lover. Hvis vi behandler jenter med minoritetsbakgrunn mer lemfeldig enn jenter med norsk bakgrunn, må det sies å være både diskriminerende og rasistisk, som også Arbeiderpartiets hovedtalsperson understreket her.

Arbeidet med tiltak mot tvangsekteskap i kvinnepolitisk styre i Arbeiderpartiet viser at problemet har et betydelig større omfang enn vi trodde da vi startet arbeidet. Og det krever et sett av virkemidler i bredden. Det viktigste er å forebygge, hindre og stoppe tvangsekteskap. Jeg vil også be justisministeren, som sitter her, være oppmerksom på det. Offentlige instanser har et særskilt ansvar. Det gjelder barnevern, skoler, lærere, sosialkontorer, helsepersonell. Kanskje bør vi også se på lærerutdanningen og på utdanningen av helsepersonell.

Erfaringene viser dessverre at mange av disse til nå har sviktet. Og kan noen tenke seg hvor grunnleggende svikefullt det oppfattes av en jente som går til en lærer eller til et sosialkontor, å bli sviktet? Utenriksstasjonene må også få kompetanse til å håndtere disse sakene, og lovverket med forskrifter må sikre at det ikke gis oppholdstillatelse til ektefelle hvis ekteskapet ikke er inngått frivillig. Tvang betyr at ekteskapet ikke er gyldig etter norsk lov.

Den som utsettes for tvangsekteskap, er ofte i en truet og presset situasjon som kan gjøre anmeldelse svært vanskelig. Kanskje bør bruk av offentlig påtalebegjæring vurderes ved kjennskap til overgrep. Det viktigste er at vi har tiltak som virker i praksis, enten det er lover eller informasjonstiltak.

Jeg har først og fremst fokusert på jentene. Jeg har ukentlig henvendelser fra redde unge jenter som ber om hjelp. Hva kan jeg gjøre? Jeg kan sende dem videre til andre instanser, som krisesentrene og MiRA-senteret. Jeg mener også at krisesentrene og MiRA-senteret bør styrkes særskilt i denne saken.

Dessverre viser det seg at det er jentene som stort sett er taperne ved tvangsekteskap. Det betyr ikke at det ikke også er gutter som lider.

Tillat meg til slutt å sitere avslutningen på et åpent brev fra fire unge muslimer til deres foreldre:

«Tør dere forandre litt på tradisjonene, for vår og alle de andres skyld? Gid dere måtte få mot til å gjøre det!

Med kjærlig hilsen.»

Erna Solberg (H): Jeg er glad for at Marit Nybakk på slutten også nevnte noe som hele tiden har vært fraværende fra denne debatten, nemlig at tvangsekteskap ikke bare er et kvinneproblem, men at det også finnes veldig mange gutter som blir tvunget inn i ekteskap de ikke ønsker. Jeg vil nok tro at det kan være en lettere situasjon å leve med å få en kone med en tradisjonell bakgrunn fra et tredjeverdensland, når man er en moderne oppdratt, norsktenkende gutt med utenlandsk avstamning, enn det tilsvarende vil være for en del kvinner, men krenkelsen av rettighetene til guttene er faktisk like stor som krenkelsen av jentenes. Det viser seg også at mellom 30 og 40 pst. av henvendelsene til kontakttelefonene og til sentrene som nå er opprettet, faktisk kommer fra gutter som er i den situasjon at de er under press for å gifte seg mot sin vilje.

Dette er etter min mening ikke område for de enkle løsningene. Når jeg for to og et halvt år siden stilte en interpellasjon til daværende familieminister Valgerd Svarstad Haugland, var det fordi debatten allerede da viste at det her var store problemer. Senere har problemene avdekket seg som langt større, ikke forbausende, fordi antydningene har vært der lenge. I interpellasjonsdebatten fremmet jeg på vegne av Høyre et forslag om at man skulle innføre en handlingsplan mot tvangsekteskap. Den gangen mente familieministeren at dette ikke var nødvendig. I ettertid tror jeg at det har vært nødvendig. Ikke minst viser rapportene fra bl.a. organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, som jobber massivt med å hjelpe dem som faktisk er i en krisesituasjon, at bare det faktum at det har funnes en handlingsplan, har vært en brekkstang for å få det norske hjelpeapparatet til å forstå at dette skal prioriteres, at effekten av handlingsplanen kanskje ikke så mye har vært tiltakene – iallfall ikke før i år, for faktum er jo at det skjedde ingenting før i vår med denne handlingsplanen – men det at det fantes en handlingsplan, betydde at man kunne legge et dokument på bordet på et sosialkontor, legge det på bordet på en ambassade, gå rundt og si at dette er et prioritert område for norske myndigheter, det er man nødt til å følge opp. Og det er ganske nye og vanskelige problemstillinger som må tas opp, f.eks. hvordan man hjelper en ung jente på 14-15 år med trussel om å bli tvangsgiftet, til å flytte til et helt annet sted i landet, få en anonym identitet – alle de problemene som vi vanligvis bare har kjent fra de mest ekstreme familievoldssituasjonene. Og hvordan få sosialkontorene til å forstå at selv om dette er en jente som er under myndighetsalder, kan ikke foreldrene få vite hvor barnet er, fordi det er en trussel mot liv og sikkerhet?

Som sagt er ikke dette et område for de enkle løsningene, og jeg må si at noen av forslagene fra Fremskrittspartiet er litt for enkle, bl.a. fordi jeg tror ikke vi i vårt samfunn kan innføre spesielle regler som ikke skal gjelde alle oss nordmenn, men bare personer som kommer fra andre land. Skal vi lage nye regler, må de gjelde oss alle. Og nå kommer det også i konflikt med spørsmålet om hvordan Norge skal fungere som et internasjonalt samfunn, ut fra vårt ønske om å være et tiltrekkende område også for høyt kvalifiserte folk fra andre land, men som vil oppleve at mange av disse reglene vil gjøre det vanskelig å bosette seg og f.eks. få familien sin hit – uten at det er problemområdene.

Likevel tror jeg det er viktig at vi går gjennom mange av våre institusjoner og tenker: Hvor er det mulig å finne steder hvor folk kan få tenke seg om, få varsling og få pauser? Vi har, fra kvinnenes rekker i Høyre, hatt møte med mange både muslimske og andre kvinneorganisasjoner, som påpeker at ett av problemene jo er at man aldri får sitte alene og snakke med en norsk myndighetsperson og kanskje få gi signalene sine direkte der. Ett av temaene som kanskje burde vært diskutert, er: Skal vi gå til det skritt som andre land har gjort, nemlig å frata religiøse samfunn den reelle vigselsretten og si at alle vigsler i Norge også må sanksjoneres av offentlige kontorer? Da får man en arena og et område hvor man altså kan sitte og snakke med de angjeldende personene for å få vite om det er tvang eller ikke tvang. Det ville også vært et grep i forhold til spørsmålet om bigami er en del av innvandrermiljøene, som altså har aksept for flerkoneri, som vi ikke har aksept for i vårt samfunn. Disse pustehullene er det viktig å gi, muligheten for å treffe offentlige norske myndighetspersoner for dem som ønsker å gi tilbakemelding. Og så er det slik at det viktigste uansett alle disse reglene, for man bryter jo de grunnleggende reglene som allerede eksisterer, når man går inn på tvangsgifte, det er å skape dialog og skape et press overfor innvandrermiljøene for å endre praksis. Men da må man gjøre det på en måte som man føler har aksept i det norske samfunnet og ikke gir en følelse av å bli stigmatisert totalt, for da går også innvandrermiljøene inn i mye mer lukkede kretser.

Shahbaz Tariq (A): Siden oppmerksomheten ble rettet mot tvangsekteskap i Norge, har jeg ikke registrert at noen enkeltpersoner eller grupper har forsvart denne umenneskelige handlingen i Norge. Media har avslørt situasjoner tilknyttet tvangsekteskap som er såpass alvorlige at ingen med noen form for fornuft kan forsvare dette.

Tvangsekteskap er en ukultur og en umenneskelig tradisjon som bryter med både religiøse og humanistiske retningslinjer. Etter Arbeiderpartiets mening er tvangsekteskap et menneskerettighetsspørsmål. Menneskerettigheter må gjelde alle mennesker, helt uavhengig av kjønn, alder, etnisk og religiøs tilhørighet. Retten til å velge den en vil gifte seg med, er en menneskerett.

Mange religiøse ledere og organisasjonsledere med minoritetsbakgrunn har faktisk høyt og tydelig tatt avstand fra den ukultur som har utviklet seg når det gjelder tvangsekteskap. Det er på en måte tilfredsstillende. I kampen for å hindre tvangsekteskap er det viktig at det arbeides langsiktig. Skolen er her en sentral og viktig arena. Tvangsekteskapsproblematikken bør inkluderes i læreplaner. Holdningsendrende arbeid i miljøene og informasjon og rådgivning til ungdom med minoritetsbakgrunn er også viktig i arbeidet for å hindre tvangsekteskap.

Personlig er jeg kjent med at de etniske minoritetsmiljøene diskuterer tvangsekteskapsproblematikken seriøst og hyppigere enn tidligere. Det avholdes seminarer og debattmøter om temaet i minoritetenes foreninger. Personlig ønsker jeg en litt mer offensiv holdning i minoritetsmiljøene når det gjelder dette problemet, men på den annen side tror jeg på et langsiktig samarbeid med disse miljøene. For å endre holdninger er det nødvendig med god kommunikasjon og dialog.

Jeg vil benytte anledningen til å takke stortingsrepresentantene Marit Nybakk, Ane Sofie Tømmerås, Astrid Marie Nistad og nå familieminister Karita Bekkemellem Orheim, som har fremmet Dokument nr. 8-forslaget om tiltak mot tvangsekteskap. Saken fortjener større oppmerksomhet, slik den har fått de siste ukene. De fleste av de foreslåtte tiltakene er forebyggende, og jeg forventer en aktiv oppfølging fra Regjeringen og departementenes side. Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, støtter forslagene fordi flertallet tror på forebyggende tiltak i det framtidige arbeidet for å hindre tvangsekteskap.

De som har lest innstillingen, vil fort ha merket seg at Fremskrittspartiet, helt i tråd med sine tradisjoner, vil innføre nye, strengere lover som i det skjulte dreier seg om et eneste formål, nemlig en enda mer restriktiv innvandrings- og kontrollpolitikk for folk fra den tredje verden. I sin iver etter å stramme inn kontrollpolitikken overfor innvandrere glemmer Fremskrittspartiet at det saken dreier seg om, og som har vært dokumentert, er at det er norske jenter med minoritetsbakgrunn som blir giftet bort med tvang. Fremskrittspartiet vil som vanlig ha strengere lover og bestemmelser for folk med minoritetsbakgrunn uansett om de er norske statsborgere eller ikke.

Med sine merknader og forslag i saken bekrefter Fremskrittspartiet igjen at de er langt fra å vise den minste vilje til å gjøre noe med problemer knyttet til tvangsekteskap i Norge, men at de kun er interessert i å stenge Norges grenser for folk fra den tredje verden.

Jeg håper at flere enn meg har lagt merke til Fremskrittspartiets forslag nr. 4:

«Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til en lovbestemmelse hvor det kreves at ved familiegjenforening mellom andre enn foreldre og barn, skal begge parter være over 25 år.»

Med dette forslaget vil Fremskrittspartiet innføre en ny lov om aldersgrense for dem som skal gifte seg med en som ikke er bosatt i Norge. Hva er argumentasjonen? Hva har en aldersgrense på 25 år med tvangsekteskap å gjøre? Jeg spør Fremskrittspartiet: Gjelder aldersgrensen på 25 år for å gifte seg for alle i Norge, eller er det bare plukket ut enkeltgrupper som ikke får lov før de er 25 år?

Presidenten: Tiden er omme.

Statsråd Hanne Harlem: Det er holdt mange veldig tankevekkende og gode innlegg her i dag som fokuserer på og presenterer flere fasetter av den problemstillingen vi drøfter.

Tvangsekteskap er ulovlig og uakseptabelt. Samtidig er arbeidet mot tvangsekteskap vanskelig fordi det hører hjemme i den private sfæren. Erfaring fra arbeid i forbindelse med vold mot kvinner har vist at det å bekjempe privat vold er et vanskelig og langsiktig arbeid. Samtidig som jeg mener at erkjennelsen av at det foregår tvangsekteskap i det norske samfunn, og at det er et alvorlig problem, er blitt større, er jeg også redd for at problemet i seg selv faktisk er i ferd med å bli større og større.

Representanten Valle nevnte rapporten til Anja Bredal, som har intervjuet 16 ungdommer. Det fremkommer der at mange unge har hatt problemer og konflikter med foreldrene når det gjelder arrangerte ekteskap, inkludert giftepress og tvangsekteskap. Undersøkelsen viser forskjellige holdninger og erfaringer blant de unge, men også at flere ønsker hjelp fra foreldrene til å finne en passende ekteskapskandidat under forutsetning av at de selv får ta den endelige avgjørelsen.

Arrangerte ekteskap er en tradisjon i kulturer vi ikke kjenner. Jeg er enig med både Grethe G. Fossum og Odd Einar Dørum i at det at det er en tradisjon i kulturer det norske samfunn ikke er en del av, ikke betyr at det norske samfunn ikke skal gi klart uttrykk for hva vi mener om det. Samtidig tror jeg også når vi nå får annengenerasjons innvandrere som har vokst opp i Norge, at de på en helt annen måte vil protestere mot tradisjonen med arrangerte ekteskap, og dermed vil konflikten mellom arrangerte, aksepterte og frivillig inngåtte ekteskap og tvangsekteskap i mye større grad bli satt på spissen. Jeg tror det er veldig viktig at vi arbeider forebyggende og stimulerer til dialog mellom generasjonene i disse spørsmålene for å bevisstgjøre de unge jentene om deres rett til et selvstendig valg. Det er også viktig fordi det er sentralt i forbindelse med bruk av mange virkemidler fra myndighetenes side, at jenta selv kommer fram og sier fra at dette er ikke frivillig, at det ekteskapet hun er i ferd med å inngå, ønsker hun ikke å inngå. Og der er skolen sentral, og det legger også komiteen vekt på i sin innstilling.

Tvangsekteskap er som tema innarbeidet i utkastet til nytt veiledningshefte for likestilling for grunnskolen og videregående opplæring. Også fylkenes oppfølgingstjeneste er bedt om å følge opp saker hvor det meldes at elever skal tas ut av skolen uten at årsak er gitt, og hvor det er mistanke om planlagt tvangsgifte. Også høyskolene er bedt om å ta dette opp i undervisningen og som etter- og videreutdanningstilbud. Skolen har den fordelen at den er i kommunikasjon med foreldrene om det enkelte barn og om generelle pedagogiske og samfunnsmessige spørsmål. Her ligger det også en mulighet for dialog og informasjon som kan føre til at de unge får nødvendig innflytelse over tidspunkt for inngåelse av ekteskap og valg av ektefelle.

Regjeringen Bondevik ble av Stortinget bedt om å utforme en handlingsplan mot tvangsekteskap. Denne ble utformet i samarbeid mellom flere departementer og med god kontakt til organisasjoner og miljøer som har erfaring på området. En konkretisering av en del tiltak ble lagt fram i desember 1999. Komiteens flertall gir i sin innstilling uttrykk for at disse dokumentene danner et godt grunnlag for arbeidet med å forhindre tvangsekteskap. Men komiteen understreker også at Regjeringen løpende må vurdere om det er behov for ytterligere tiltak, og det er jeg helt enig i.

Det er klart at den videre utfordring ligger i bl.a. å finne gode tiltak som kan motvirke tvangsekteskap. Regjeringen er også i ferd med å innhente kunnskap om hvordan andre land håndterer disse spørsmålene. Utenriksdepartementet står for en kartlegging både i Europa og gjennom aktuelle utenriksstasjoner som møter spørsmålet gjennom søknad om visum. Også Nordisk Ministerråd gjør et arbeid her, og vi regner med at også de organisasjoner og miljøer som i år har fått midler til økt innsats i 2000, kommer fram med erfaringer som kan bidra til å legge opp innsatsen slik at vi arbeider best mulig på feltet.

Arbeiderpartiets kvinnepolitiske styre har nylig presentert en innstilling i forbindelse med et arbeid som utfyller forslagene som er fremsatt i Dokument nr. 8:12. Disse forslagene vil Regjeringen vurdere i nærmeste fremtid, men også forslagene fra Fremskrittspartiet vil Regjeringen vurdere videre. Selv om det for så vidt er enkelte forslag der som man relativt raskt ser kanskje ikke er aktuelle, er det all grunn til å vurdere også de forslagene for fortsatt å drive et godt arbeid mot tvangsekteskap.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Statsråden avsluttet på det området jeg ønsker å gripe tak i.

Arbeiderpartiet har en kvinnepolitisk bevegelse. Det var også nevnt fra representanten Marit Nybakk tidligere i dag at den dagen komiteen avgav denne innstillingen, hadde kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet en pressekonferanse der det ble fremlagt en rekke forslag som langt på vei gikk i retning av Fremskrittspartiets forslag.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvor ligger disse forslagene nå? Og deler statsråden de forslagene som det kvinnepolitiske utvalget fra Arbeiderpartiet fremmet på pressekonferansen? De er nemlig ikke fremmet i Stortinget i dag, og jeg etterlyser dem. Jeg har også en utfordring til statsråden i forhold til Shahbaz Tariqs innlegg – som er en total skivebom i hele debatten, og som er en årsak til at vi ikke får noen fremdrift i å få konstruktive løsninger på problemet tvangsekteskap, men derimot det motsatte – og det går i retning av de forslagene som enkelte representanter har signalisert at de ønsker oversendt. Jeg vil gjerne at statsråden skal kommentere forslagene nr. 1, 2, 6 og 7. Disse forslagene har jeg forstått ønskes oversendt. Og da blir mitt spørsmål: Da dette er i ferd med å bli iverksatt, når kan vi forvente resultatet av denne iverksettelsen? For handlingsplanen mot tvangsekteskap har nå versert i to år. Når får vi noe resultat? Og årsaken til at Fremskrittspartiet nå nekter å oversende de forslagene og ønsker at det skal realitetsvoteres over dem, er at vi ønsker å få slutt på den passiviteten som resten av Stortinget viser.

Statsråd Hanne Harlem: Representanten Sandberg tok opp mange ting på en gang.

Når det gjelder spørsmålet om innstillingen fra Arbeiderpartiets kvinnepolitiske styre, er ikke den lagt fram i Stortinget, men det betyr jo ikke at ikke Regjeringen kan vurdere å følge opp forslag som er fremmet andre steder enn i Stortinget. Det synes jeg er en selvfølge at Regjeringen gjør. Når det kommer gode forslag, bør man vurdere om de kan følges opp.

Så bad representanten Sandberg om kommentarer til de enkelte forslagene. Jeg bladde nå intenst for å få oversikt over forslagene – det var såpass mange at jeg ikke fant dem i farten. Mitt poeng er at uavhengig av om disse forslagene blir nedstemt i Stortinget eller ikke, oppfatter jeg holdningen i Stortinget slik at det at de eventuelt skulle bli nedstemt, ikke betyr at Stortinget har tatt endelig stilling til dem. Derfor mener jeg det er naturlig at Regjeringen i det videre arbeidet mot tvangsekteskap, på samme måte som man vurderer forslagene fra kvinnepolitisk styre, også tar med i vurderingen de forslagene som Fremskrittspartiet har fremsatt, for alle gode forslag som kan bidra i arbeidet mot tvangsekteskap, bør vi ta vare på og prøve å iverksette.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Ane Sofie Tømmerås (A): For alle oss som lenge har vært opptatt av å få slutt på overgrepene som foregår under merkelappen «tvangsekteskap», er denne debatten en gledelig debatt. Jeg er for det første glad for at samtlige partier deltar, og at de deltar med et glødende engasjement og sterke ord og uttrykk, og jeg er glad for at samtlige slår fast at ingen form for tvangsekteskap er akseptabel.

Jeg er videre glad for at en enstemmig komite i innstillingen gjentar den definisjonen av tvangsekteskap som Arbeiderpartiets kvinnebevegelse også har lagt til grunn. Den definisjonen er et godt utgangspunkt når vi skal finne flere tiltak mot disse overgrepene.

Jeg er også glad for at alle erkjenner at arbeidet mot tvangsekteskap hittil ikke har vært godt nok. Så klare og enstemmige signaler, kombinert med et arbeid som allerede er såpass godt i gang som det er, gir håp om at tilstandene kan bli noe bedre på dette området framover.

Som flere har sagt, er dette et sammensatt problem som det ikke finnes én enkel løsning på. Det er ikke slik at ett tiltak eller énlovendring kan løse dette. Det trengs bredde, og det trengs trøkk over en stor bredde. Det dreier seg om forebygging og om å gi informasjon på en måte som gjør at den faktisk kommer fram til dem som må ha den. Det dreier seg om holdninger og om å lage et hjelpeapparat som gjør det mulig for de jenter og gutter som ønsker det, å bryte ut av sine sosiale relasjoner og familier. Og det dreier seg om mulige lovendringer, i utlendingsloven, i ekteskapsloven, i barnevernloven og kanskje i enda flere lover. Jeg er glad for at komitelederen presiserte at Stortinget ønsker å få tilbake en gjennomgang av mulige lovendringer.

Men like viktig er en gjennomgang av regelverket, f.eks. overfor UDI, i instruksen for utenriksstasjonene våre. Er retningslinjene i det daglige arbeidet i UDI for firkantet? Det dreier seg om å få fram prioriteringen til de menneskene som sitter og forvalter, hva myndighetene skal gjøre, hva myndighetene skal foreta seg med dette. Det er mange i systemet som famler og er usikre på hva de egentlig har myndighet til å gjøre, og da må vi gi dem verktøyet og sørge for at de blir aktive i denne kampen.

Heldigvis har mye skjedd i de sju månedene forslaget har ligget til behandling i komiteen, og mye er i gang. Når en har fokusert og satt lys på dette, som det nå er gjort, ser vi at flere forslag popper opp. Det har det også gjort i denne debatten, bl.a. fra Erna Solberg. Jeg er derfor glad for at statsråden nå har bekreftet at samtlige forslag vil bli tatt med i det videre arbeidet.

Carl I. Hagen (Frp): Det var representanten Anne Enger Lahnstein som fikk meg til å be om ordet til et lite innlegg på slutten av denne debatten. Hun sa at hun var glad for at det var bred enighet om de spørsmål som her reises, hun konstaterte at tvangsekteskap var et voksende problem, og at det hadde vært enkelte tragedier. Og Ane Sofie Tømmerås sa nå at det kan være på sin plass med mulige lovendringer og å satse mye på informasjon.

Det var et norsk ordtak som slo meg da jeg hørte disse innleggene: Mens graset gror, dør kua. Hvor i all verden har representantene Ane Sofie Tømmerås, Anne Enger Lahnstein, Marit Nybakk og alle de andre vært de siste 15 årene? At man har brukt så lang tid på å se at det følger problemer med den blåøyde, naive innvandringspolitikken som har vært ført, den totale mangel på å gi innvandrere til Norge plikter og opplæring i hva det betyr å bo i dette land, er egentlig utrolig. Fremskrittspartiet har gjennom 15–20 år varslet om dette. Og man har vendt det døve øret til. Etter at det i mange år har vært åpenbart at norske statsborgere, både unge gutter og unge jenter, blir tvunget til å gifte seg med en fetter eller en kusine de aldri har møtt – fra Pakistan, fra Marokko eller andre land – begynner man først nå å snakke om problemet og presenterer det som en seier at svært mange deltar i debatten og er med i diskusjonen! Og man snakker om mulige lovendringer! Jeg synes det er flaut. Jeg synes at mangelen på handlekraft og den totale mangel på vilje til å gjøre relativt enkle grep som ville få betydelige virkninger for og hjelpe mange av disse ulykkelige mennesker, er en tragedie for norsk demokrati.

Fremskrittspartiet har fremmet åtte forslag, flere av dem basert på det som sosialdemokratene har gjort i Danmark. Hvor lenge skal man drive og utrede og vurdere og vurdere før man faktisk gjør noe? Er det slik at den ene regjeringen etter den andre – slik det virker når vi leser aviser om dagen – utelukkende gjør det byråkratene vil, og aldri har en handlekraftig statsråd som kan fatte en beslutning selv og stå for noe? Jeg er flau over denne debatten istedenfor – som de andre sier de er – å være stolt.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): I motsetning til siste talar er eg ikkje flau over denne debatten. Eg tykkjer at ein i denne debatten har synt stor innsikt og stor bekymring for dei ungdomane som vert gifte mot sin vilje. Det er det denne saka handlar om. Den handlar ikkje om norsk innvandringspolitikk, sjølv om Framstegspartiet stadig prøver å gjera den om til det, som andre talarar har sagt tidlegare.

Noko har vorte gjort, ganske mykje faktisk, og meir vil verta gjort framover.

Og når ein veit at den noverande familieministeren står bak forslaget i Stortinget, og når ein høyrer på statsråd Harlem som seier at dette skal følgjast opp, er eg ikkje redd for at dette ikkje skal skje i naudsynt grad og i raskt nok tempo. Men dei fleste av oss veit at dette kjenslemessig er vanskelege saker for mange, og då er eit av verkemidla å bruka rimeleg god tid så ein sikrar god forståing for det me kjem fram til. Men på eit tidspunkt må me konkludera og vera tøffe og seia: Det går ikkje. Og i dag har mange – inkludert den opphavlege pakistanaren Shahbaz Tariq – sagt at dette aksepterer me ikkje, tvangsekteskap er heilt uakseptabelt. Det tykkjer eg ikkje er flaut!

Det er brei semje her, me er samde om det mest i innstillinga. I tillegg meiner Framstegspartiet noko ekstra. Framstegspartiet har nokre forslag som i stor grad er tekne ut av Dokument nr. 8-forslaget til. Sjølvsagt står forslagsstillarane og Arbeidarpartiet bak det forslaget som er lagt fram, men når me legg ei sak ved protokollen, gjer me til vanleg ikkje vedtak. No stoler me på at Karita Bekkemellem Orheim og Hanne Harlem følgjer dette opp i Regjeringa. Og dersom det er naudsynt med lovendring, som det er god grunn til å tru, kjem dei sjølvsagt tilbake til Stortinget med dette. Men for å få gjort dette treng me ikkje gjera vedtak her. Derfor vil eg ein gong til be Framstegspartiet om å gjera forslaga om til oversendingsforslag, for det vert jo litt underleg for dei å få stemt ned ein del forslag som det er eit klart fleirtal bak.

Det som det ikkje er støtte for i denne salen, så vidt eg kan vurdera, er at me skal laga ein særgiftealder for innvandrarar.

Eg er også i tvil om forslaget om å gjeninnføra forbod mot syskenbarngifte Det kan godt vera at ein skal vurdera det igjen, først og fremst dersom det er medisinske grunnar til det, men då må det jo vera eit forbod som skal gjelda alle, og iallfall ikkje spesielle grupper.

Konklusjonen er at me er nøgde med at Dokument nr. 8-forslaget vert lagt ved protokollen. Me føler oss veldig vel med at dette vert følgt opp av engasjerte folk i departementskontora. Og dersom forslaga frå Framstegspartiet vert tekne til realitetsbehandling, vil me stemma mot.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Hanne Harlem: Det var innlegget til representanten Hagen som fikk meg til å be om ordet, fordi jeg rett og slett ble litt provosert av det. Det å heise seg opp til de store høyder ut fra en tro på at dette problemet lar seg løse ved en enkel lovendring, er helt feil. Det er å prøve å lage en politisk konflikt eller et poeng av noe det ikke er noe poeng i.

Jeg er ikke enig i at man har løst tvangsekteskapsproblemet hvis Stortinget vedtar forslagene fra Fremskrittspartiet. Det grunnleggende problemet her er at de ungdommene som utsettes for tvangsekteskap, ofte ikke tør å si fra. Hvordan skal man med en lovendring klare å løse det problemet at unge mennesker som er i en pressituasjon i forhold til familien, ikke tør å si fra? Det klarer vi ikke å løse ved en enkel lovendring. Det mener jeg at også Fremskrittspartiet bør kunne forstå, og at det derfor ikke er enkle løsninger på dette store problemet.

Jeg bekrefter også at i den grad Regjeringen er innstilt på å gjøre endringer, vil vi selvfølgelig komme tilbake til Stortinget. Regjeringen gjør ikke det på egen hånd.

Erna Solberg (H): Egentlig skulle man ikke la seg provosere av Carl I. Hagen, for hans innlegg var et særshow i denne forbindelse, men jeg må si at etter å ha lest de åtte forslagene har jeg lurt på om man i Fremskrittspartiet egentlig har tenkt gjennom konsekvensene av dem. Noen av dem er helt kurante. Hele handlingsplanen mot tvangsekteskap dreier seg jo egentlig om det som står i forslag nr. 7. Både forslag nr.1 og flere av de andre dreier seg om forslag som er til vurdering. Men når man går inn og ser på hva som står i forslag nr. 3, er ikke det et forslag som hjelper mot tvangsekteskap. Der står det :

«Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til en lovbestemmelse hvor det kreves at den av ektefellene som opprinnelig er bosatt i Norge, skal være norsk statsborger.»

Veldig mange av de jentene og guttene det her er snakk om, er norske statsborgere. Det ville ikke hjulpet dem i det hele tatt. Det ville derimot ha skapt store problemer i forhold til at vi trenger større grad av arbeidsinnvandring i årene som kommer. Og hvis det er Fremskrittspartiets drøm sammen med Arbeiderpartiet å gjennomføre et stort IT-senter på Fornebu, vil det jo komme mange IT-nerder rundt omkring fra land i den tredje verden for å jobbe der, og det ville bety at ingen av dem skulle få lov til å gifte seg i den perioden de var i Norge. Hadde Norge vært et attraktivt sted å komme til med sin kompetanse hvis kravet for at en skulle kunne få lov til å gifte seg og ta med seg en kone fra hjemlandet sitt etter at en var kommet til Norge, var at en var blitt norsk statsborger? Det tar faktisk en del år.

Det er stort behov for å se nærmere på innholdet i disse forslagene og å gjennomgå dem på en langt bedre måte. Og fordi man delvis har gått gjennom mange av disse forslagene, syns jeg at Fremskrittspartiet burde se at selv om de forsøker å løpe foran i mange av disse sammenhengene, treffer de rett og slett ikke mål med noen av forslagene. Og noen av dem krever en lovmessig bearbeidelse og en gjennomgang av konsekvensene også for andre deler av vårt samfunn. Og så syns jeg at det grunnleggende prinsippet må være at skal vi innføre regler her, må de gjelde også for nordmenn, ikke bare for personer med utenlandsk etnisk bakgrunn.

Odd Einar Dørum (V): Etter å ha deltatt i innvandringsdebatten noen år, kan det sikkert gjøres mange regnskap over hvem som har brukt høy røst på ulike områder gjennom årene. Men jeg har lyst til å tilføye et perspektiv: Hvis vi nå først har gjort det til en selvransakelse å snakke om tvangsekteskap, har jeg lyst til å si at når det gjelder den andre siden ved diskriminering, den som f.eks. har ført til at overkompetente innvandrere på grunn av navn og hudfarge aldri har fått jobber som de er vel kvalifiserte til, har det ikke vært sjenerende stort engasjement, selv om det er laget en del handlingsplaner. Hvis vi først skal ta dette inn over oss – og det bør vi jo gjøre – tror jeg vi skal bruke den tonen at vi har noe å lære. Men jeg er helt enig med representanten Solberg i at når vi først går inn med virkemidler, må virkemidlene stå seg, uansett hvor vi er. Det er jo nettopp det som må være det helt grunnleggende, med den livsform vi har, og som bygger på den liberale rettsstaten, at verdiene våre skal stå seg uansett. Og utfordringen i denne debatten er å ha virkemidler, og endringer, i forhold til utlendingsloven som treffer så presist at det er ondet som treffes og ikke mye annet i tillegg.

Jeg skulle gjerne bruke et bilde fra kriminalpolitisk aktivitet – jeg har brukt det fra talerstolen i en annen sammenheng: Poenget er ikke å bruke trålpose, poenget er å bruke harpun. Og da må vi se om vi finner harpunen og ikke nødvendigvis slenge om oss med lovmessige trålposer. Jeg føler at det er mye tilløp til det siste i Fremskrittspartiets forslag, og det er grunnen til at jeg uttrykte meg slik jeg gjorde om dem. Men det avskjærer meg ikke fra å søke etter de løsninger som vil treffe, og jeg forbeholder meg da retten til å komme tilbake til slike forslag.

Jeg tror at det vi trenger i Norge for at folk skal tore å stå fram og vitne, er at vi holder fast på det som hovedtonen i denne debatten, nemlig at folk er så ydmyke også fra Stortingets talerstol at de sier at de har noe å lære. Hvis vi klarer å holde fast på det som en grunntone, kunne det tenkes at unge mennesker også har lyst til å ytre seg på den samme måten. Politikere som er så skråsikre at de har sett lyset siden tidenes morgen, er jeg ikke sikker på appellerer til ydmykhet og undring – og tilbakemelding. Men hvis vi kommer til det felles punkt som jeg føler at det overveldende flertall i denne debatten har vært ved, at vi er ved den undringen, at vi søker løsninger og at vi inviterer alle til å være med, da har vi en sjanse til å få gjort noe. For det er kun i den åpne debatten at det skjer noe, og det er ved åpenheten i debatten kanskje gjennom det siste året at vi har fått vitner med tvangsekteskapsbakgrunn som har stått klart fram og sagt noe. Det er det som har skapt dynamikk i debatten, fordi vi har levende mennesker vi forholder oss til. Det må vi håpe vi får mer av, og jeg er helt sikker på at denne debatten også legger grunnlaget for det.

Per Sandberg (Frp): Jeg syns den siste delen av debatten nå er en bekreftelse på hvorfor vi ikke når fram i forhold til tvangsekteskapsproblematikken.

Her kommer altså statsråden og representanter fra Arbeiderpartiet, Høyre osv. på talerstolen og dreier debatten over på Fremskrittspartiets innvandringspolitikk. Statsråden går så langt som å si at et enkelt lovforslag fra Fremskrittspartiet ikke vil fjerne problemet med tvangsekteskap. Nei, men det har vi da heller aldri påstått! Her er det satt fram åtte forslag fra Fremskrittspartiet, og det vi påstår, er at det må iverksettes tiltak for at man i det hele tatt kan starte prosessen i forhold til problemet tvangsekteskap. Men jeg registrerer at statsråden sier at hun vil ikke støtte noen av de åtte forslagene. Og det er fint å ta med seg videre.

Erna Solberg fra Høyre sier at hun ikke forstår Fremskrittspartiets forslag. Det forstår jeg godt, særlig når man går tilbake til debatten i fjor, da Høyre-leder Petersen liksom skulle utdype sitt argument for å gå imot Fremskrittspartiets forslag den gangen. Han sa at når det gjelder forslagene nr. 4 og 5 fra Fremskrittspartiet, er de ikke «all verdens språklig klart utformet», så det «tror jeg Høyre må melde pass på».

Det var argumentet for å gå imot de to forslagene i 1999. Nå er altså argumentet at en ikke forstår forslag nr. 3 og derfor ikke kan gå inn for noen av de forslagene som er fremmet av Fremskrittspartiet. Men jeg skal gjerne hjelpe representanten Solberg her: Forslag nr. 3 vil være et meget godt og effektivt redskap i forhold til familiegjenforening. Det innrømmer Fremskrittspartiet ærlig og oppriktig. Her ligger det også mange skjebner, og det gjelder ikke norske statsborgere, bare så det er sagt. Et slikt forslag blir også behandlet av sosialdemokratene i Danmark og sannsynligvis vedtatt. Så det skulle ikke være noe urovekkende at det er Fremskrittspartiet som fremmer dette forslaget.

Arbeiderpartiet trekker videre fram situasjonen i Norge for 30-40-50 år siden og bruker den som et argument for at vi ikke skal være så aggressive i forhold til tvangsekteskapsproblematikken! Er det en måte å argumentere på? Jeg er redd vi med den sammensetningen som Stortinget nå har, aldri kommer noen vei i forhold til det problemet som tvangsekteskap er for de av våre ungdommer som får en slik skjebne. Jeg har lyst til å sitere fra VG 4. april, der Hege Storhaug og Shabana Rehman sier:

«En hel generasjon minoritetsungdom er sviktet av så vel sine egne som av velmenende «antirasistiske» nordmenn.»

Og av flertallet i Det norske storting – er min påstand.

Marit Nybakk (A): Når Hagen finner grunn til å gjøre en liten gjestevisitt inn i salen her og opp på denne talerstolen, får vi til fulle dokumentert at Fremskrittspartiet har en helt annen agenda enn vi andre som har deltatt i denne debatten i dag.

Fremskrittspartiet er opptatt av innvandringspolitikk. Vi andre har vært, er og kommer til å være opptatt av å forebygge og hindre – eller stoppe – at unge mennesker med minoritetsbakgrunn og som har norsk statsborgerskap eller oppholdstillatelse i Norge, giftes bort med mer eller mindre tvang, og hindre de tragediene som bl.a. jeg ukentlig er vitne til, fordi jeg i forbindelse med det jeg har jobbet med de siste årene, har vært i krisesentre, har snakket med folk som er ansatt i krisesentre, har snakket med et utall av unge jenter som er livredde og fortvilet fordi de trues med tvangsekteskap. Det er dette som er temaet i dag. Og de av oss som gjør dette på et antirasistisk grunnlag, er opptatt av å få stoppet tvangsekteskap i det norske demokratiet.

Når en bosnisk jente må følges til grensen av en representant for et krisesenter, få ny identitet – med alt det det innebærer – er det smertefullt og vanskelig. Problemet kan ikke løses med lettvinte og flåsete bemerkninger fra Fremskrittspartiets representanter fra denne talerstolen.

Når det gjelder forslagene fra Fremskrittspartiet, ser også jeg at det er elementer i de forslagene som det absolutt bør jobbes videre med. Det kan statsrådene Karita Bekkemellem Orheim og Hanne Harlem gjøre helt uavhengig av hva Stortinget måtte finne på å gjøre med disse forslagene i dag. Men jeg vil også oppfordre Fremskrittspartiet til å omgjøre disse forslagene til oversendelsesforslag.

La meg til slutt få lov til å be justisministeren om å se på kjønnsdimensjonen i norsk utlendingslovgivning, både forskrifter og praksis ved behandling av enkeltsaker. I det arbeidet vi har utført, har vi registrert at kjønnsdimensjonen har vært påtakelig. Vi har flere eksempler der norskfødte jenter av pakistansk eller annen opprinnelse har forsøkt å hindre at deres nye ektemenn får opphold i Norge på grunn av påtvunget ekteskap. Likevel gir Utlendingsdirektoratet oppholdstillatelse. Mannen høres, ikke kvinnen. Når en kvinne kommer til Norge for å bli gift, og blir mishandlet fordi mannen ikke vil ha henne, blir kvinnen kastet ut av landet, mens mannen går fri. Dette betyr faktisk at kvinnen er den tapende part i alle utlendingssaker. Kvinneaspektet bør nå gås igjennom, slik at vi ikke opplever det uverdige at det er kvinnene som taper hele veien.

Steinar Bastesen (TF): Det er et prisverdig initiativ som er tatt i og med denne debatten. Det som ligger bak, er jo de avsløringene som er kommet fram i forbindelse med TV 2s Sentrum – og det som faktisk også er kommet fram i denne debatten.

Men jeg synes det er en avsporing av debatten når man kun konsentrerer seg om tvang og om arrangerte ekteskap. Dette dreier seg om noe som stikker litt dypere, men som ingen vil snakke om. Det dreier seg om religion. Det er en religionskonflikt. Det er ikke nok å vedta en lov. Det er konflikten mellom muslimer og kristne vi diskuterer i salen – uten å diskutere den.

Det er jo et faktum at muslimske kvinner ikke kan gifte seg med ikke-muslimske menn. Kvinner som gifter seg med muslimske menn, blir mannens eiendom, både kvinnen og barna blir mannens eiendom. En muslimsk mann kan glatt gifte seg med en ikke-muslimsk kvinne, for hun blir hans eiendom, både hun og barna – hans eiendom! Det er problemet.

Hvis man går litt dypere inn i materien, er det grunn til å stille spørsmålet: Hvor mange muslimske kvinner er gift med ikke-muslimske menn her i Norge? Man vil finne et forsvinnende lite antall. Går vi den motsatte veien og undersøker hvor mange ikke-muslimske kvinner som er gift med muslimske menn, finner man helt andre tall. Det er det som er årsaken til de grunnleggende problemene vi har her. Dette har forslagsstillerne ikke gått inn på. Det er ikke lett å vedta lover som skal forandre en religion. Det er problemet.

Hvordan kan en ung jente som vokser opp i en muslimsk familie som er pålagt å gifte bort jenta til en muslim, få frihet til å gifte seg med en ikke-muslimsk mann? Det er en debatt vi kan ta, men vi kan ikke lovfeste det. Her gjøres det selvfølgelig en jobb i det moderne muslimske samfunnet i Norge, men det er en stor jobb å gjøre, så her er det holdningsendringer som må settes i gang. Det er ikke nok bare med opplysningsvirksomhet. Muslimene må forandre holdning til spørsmålet om å la jentene få lov til å gifte seg med den de vil, av kjærlighet. Det er muslimene som må rydde opp i sin egen leir. Det nytter ikke med lovendringer. Og det er til lite gagn å debattere det her i salen hvis man ikke er villig til å diskutere det grunnleggende problemet. Det er religion som er problemet, og det er avkristningen av Norge som er det aller største problemet.

Ane Sofie Tømmerås (A): Representanten Sandberg uttrykte i sitt forrige innlegg misnøye med at siste del av debatten hadde dreid seg mer mot Fremskrittspartiets innvandringspolitikk. Det er en misnøye jeg tror alle vi som har deltatt i debatten, deler. Vi ville diskutere tiltak mot tvangsekteskap. Men hvem var det som dreide debatten? Jo, debatten gjorde en vending mot Fremskrittspartiets innvandringspolitikk og motiver etter Carl I. Hagens innlegg. Da jeg i mitt innlegg uttrykte glede over ordbruken i debatten og graden av fordømmelse, var det ikke en oppfordring til Carl I. Hagen om å bruke de samme ordene, men å vende dem mot sine kollegaer.

Det som er en tragedie, og det som er flaut, for å bruke Carl I. Hagens egne ord, er at Fremskrittspartiets representanter igjen griper en tragisk situasjon, griper et sammensatt problem i samfunnet vårt og bruker det til å snakke generelt om innstramming i innvandringspolitikken. Det er en hån mot kvinner og menn som er i en desperat situasjon, som trenger hjelp fra norske myndigheter og fra oss, å svare som Fremskrittspartiet gjør, nemlig å gi et signal om at de egentlig ikke skulle ha vært her i det hele tatt. Det er det som er det egentlige problemet.

Debatten har vist at det er enighet om og forståelse for omfanget av problemene, og at det er enighet om definisjonen av tvangsekteskap; i hvert fall er alle, også Fremskrittspartiet, med i definisjonen i komiteinnstillingen. Det er enighet om det videre arbeidet. Det er enighet om at alle gode forslag som har kommet opp, må forvaltes og tas vare på i det videre arbeidet. Det er også bekreftet fra Regjeringens side ved justisministeren. Hvis Fremskrittspartiet da likevel velger ikke å gjøre om sine forslag til oversendelsesforslag, kan ikke jeg se noen annen grunn for det enn at Fremskrittspartiet ønsker å stå og slå seg selv på brystet, og det er slag som gir et skurrende, illevarslende ekko om hva som er de egentlige motivene bak forslagene.

Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til ett minutt.

Per Sandberg (Frp): Jeg skal være rask.

Det som er en hån, er at flertallet i Det norske storting med Arbeiderpartiet i spissen ikke greier å gi signal til innvandrerungdommen om at de ønsker å gjøre noe med saken. Det er den store hånen mot disse ungdommene.

Jeg vil få lov å si til representanten Nybakk: Jeg har registrert at hun har holdt to rørende innlegg om innvandrerungdommen som blir berørt av dette. Og så vil jeg si: Fremskrittspartiet er opptatt av de samme problemene som Nybakks partisøstre i Danmark er. Jeg reiste personlig til Danmark og hadde et møte med dem, og de stiller seg bak de fleste av disse forslagene. Representanten Nybakk har vært i kontakt med krisesentrene. Ja, det har vi i komiteen også. Og hva sa de utsendingene som var på høring hos oss? Jo da, de støttet forslag nr. 8 fra Fremskrittspartiet, de støttet forslag nr. 5 fra Fremskrittspartiet, og de støttet forslag nr. 1 fra Fremskrittspartiet. Har ikke Nybakk fått med seg signalene fra de krisesentrene hun har besøkt? Det er jo det som er problemet, de nekter rett og slett å ta opp de signalene som de forskjellige organisasjonene er opptatt av, noe Fremskrittspartiet gjør.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 3321)