Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden for saksordførers innledningsinnlegg settes til 15 minutter, og at lengste taletid for hovedtalerne fra hver partigruppe samt en statsråd settes til 10 minutter og for øvrige talere, også eventuelt øvrige statsråder, 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg.

– Det anses vedtatt.

Kirsti Kolle Grøndahl (A) (ordfører for saken): Da Regjeringen, etter flere års arbeid presenterte sin melding om Svalbard i fjor høst, var det stort sett bare godord å høre. Det lå derfor i kortene at behandlingen i Stortinget skulle bli preget av bred enighet om hovedlinjene i norsk svalbardpolitikk. Det har slått til. Den innstillingen vi i dag drøfter, er i alle vesentlige spørsmål enstemmig.

De få dissensene som finnes, gjentar tidligere uenighet om enkelte miljøsaker og en litt større utålmodighet med å innføre lokalstyre. I komiteen har vi vært opptatt av å arbeide oss fram til enighet, fordi vi mener at det er en styrke for troverdigheten i vår svalbardpolitikk.

Utenrikskomiteen har vært saksansvarlig komite fordi Svalbardtraktaten er grunnlaget for Norges forvaltning av suverenitetsutøvelsen på Svalbard. Men selv om utenrikskomiteen har stått for den praktiske og formelle behandlingen av meldingen, har komiteen fått innspill fra en rekke av fagkomiteene i Stortinget. Justiskomiteen, kommunalkomiteen og kirke- og undervisningskomiteen har, foruten utenrikskomiteen, besøkt Svalbard i løpet av våren – andre komiteer var på Svalbard i fjor – for å sette seg inn i sine fagområder.

Jeg finner grunn til å takke alle våre samtalepartnere på Svalbard for at de så velvillig har stilt opp nær sagt til alle døgnets tider. Uten deres medvirkning hadde vårt arbeid vært langt vanskeligere. Når Stortinget i dag drøfter hovedlinjene i norsk fremtidig svalbardpolitikk, føler jeg meg trygg på at vi har oversikt over og innsikt i de fleste av de sentrale problemstillingene som er behandlet i meldingen.

Som saksordfører er det mitt håp at vi har lyktes med å utforme en innstilling som gir klare føringer for norsk forvaltning av Svalbard inn i et nytt århundre. Jeg håper videre at alle som blir berørt av innstillingens konklusjoner, slutter opp om den helhetlige politikken for svalbardområdet som vi på vegne av Stortinget har forsøkt å formulere.

Så kan man naturligvis spørre: Hvorfor er det viktig at Norge utøver suverenitet? Først og fremst fordi Svalbard er en del av kongeriket Norge. Dernest er det en åpenbar strategisk begrunnelse. Den kalde krigen er over, men Svalbards geografiske beliggenhet har fortsatt stor strategisk betydning: Dersom man betrakter kloden med Nordpolen i sentrum, ser man tydelig øygruppas geopolitiske plassering. De klimatiske forholdene er dessuten ekstraordinært gunstige sammenliknet med ethvert annet sted på jorda på samme breddegrad. Svalbard er derfor lett tilgjengelig året rundt. Havområdene rundt Svalbard inneholder store geologiske og biologiske ressurser. Havområdene rundt Svalbard støter an mot norsk økonomisk sone, eller mot områder der Norge fortsatt har grenseforhandlinger. Norsk tilstedeværelse gjør det mulig å overvåke og kontrollere miljøsituasjonen i området.

Som sagt, basis for norsk tilstedeværelse og suverenitetsutøvelse på Svalbard er Svalbardtraktaten. I 80 år har traktaten bekreftet Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet på øygruppa. Som suverenitetsutøver har Norge, innenfor traktatens rammer, ansvar for og frihet til å bestemme hvilke virkemidler som skal tas i bruk for å styre utviklingen på og rundt øygruppa i ønsket retning. Det er viktig å se norsk svalbardpolitikk i denne brede, internasjonale rammen.

Et tydelig og konsekvent norsk nærvær på øygruppa er det viktigste virkemidlet for å utøve suvereniteten. Foruten sysselmannsembetet kommer slikt nærvær best til uttrykk gjennom å opprettholde en norsk bosetting på øygruppa. Et differensiert og moderne næringsliv er med på å gjøre det attraktivt å bo på Svalbard. Likevel er det slik at all menneskelig aktivitet, næringsvirksomhet, ressursutnytting, forskning og undervisning skal skje innenfor de rammene som hensynet til bevaring av naturen og miljøet på Svalbard setter.

Norske myndigheter har valgt å satse på en helårsbosetting, Longyearbyen, med en samfunnsstruktur som er mest mulig lik lokalsamfunnene på fastlandet. I dag bor det mellom 1 200 og 1 500 mennesker i Longyearbyen. Dette er ansett å være en tilstrekkelig størrelse for at innbyggerne skal kunne få et godt og allsidig tjeneste- og fritidstilbud.

Sysselmannen er Norges fremste representant på øygruppa og et sentralt redskap i gjennomføringen av norsk svalbardpolitikk. Sysselmannen forvalter nasjonale interesser både i forhold til utenlandske bosettinger og aktører, i forhold til ressursbevaring og i forhold til et best mulig vern av miljøet. Sysselmannen har også en viktig rolle i å gjennomføre en effektiv og smidig forvaltning av statens interesser i Longyearbyen og på resten av øygruppa. Komiteen har i innstillingen vært spesielt opptatt av sysselmannens direkte og tydelige tilstedeværelse som representant for Regjeringen i forhold til utenlandske bosettinger og aktører.

Derimot tror vi at en del av sysselmannens «kommunale» oppgaver bør kunne overføres til lokalstyret i Longyearbyen når det er etablert. I forhold til disse vil det trolig være hensiktsmessig å la sysselmannen fungere som fylkesmann.

Det er 15 år siden Stortinget sist hadde en generell og altovergripende debatt om Svalbard. Utrolig mye har skjedd på øygruppa siden den gang, selv om hovedbegrunnelsen for at det er norsk virksomhet på øygruppa, er den samme, nemlig vårt ansvar som suverenitetsutøver.

Glasnost har ført til at forholdet mellom den norske og russiske bosettingen er bedre enn noensinne.
Bevisstheten om vårt ansvar for å forvalte og bevare Svalbards unike naturmiljø og kulturminner har blitt gradvis styrket i løpet av perioden.
Etableringen av UNIS i Longyearbyen, profesjonaliseringen av forskningsstasjonen i Ny-Ålesund og teknologiske installasjoner, som EISCAT, SvalSat og SvalRak, står alle som gode eksempler på den gledelige veksten og utviklingen som har funnet sted på forsknings- og utdanningsområdet.
Samtidig med at nye næringer, som forskning, utdanning og turisme, har blitt styrket, har kulldriften fått relativt mindre betydning. Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS er ikke lenger pytt og panne i «Company Town», men en av flere næringsvirksomheter.
Longyearbyen fremstår i dag som et moderne, velutrustet og godt fungerende samfunn, med et variert næringsgrunnlag.

I løpet av disse årene har det videre funnet sted en merkbar desentralisering av ansvar og myndighet. Det har dessuten vært en betydelig vekst i privat virksomhet. Dermed har de politiske myndigheter fått svekket sin mulighet til å drive en helhetlig styring av utviklingen på områder som har nasjonal interesse.

Erkjennelsen av denne utviklingen har ført til at komiteen ser behovet for å styrke den sentrale koordineringen av svalbardpolitikken. Vi mener at det best kan gjøres ved at Polarutvalget får en sterkere og mer politisk stilling. Vi ser heller ikke bort fra at Polarutvalget bør omorganiseres og få et større ansvar for den totale offentlige virksomheten på øygruppa. Vi regner med at Regjeringen vil komme tilbake med forslag til hvordan intensjonene i komiteens erkjennelse best kan ivaretas.

Da Stortinget diskuterte forvaltningen av miljøet på Svalbard høsten 1995, la Stortinget klare føringer på at Svalbard skal fremstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder. Videre ble miljøaspektet understreket ved at miljøhensyn skal veie tyngst dersom det oppstår konflikt med andre interesser. Den sterke vektleggingen på miljø står fortsatt ved lag. Komiteen har ytterligere forsterket dette synet gjennom å understreke føre var-tenkningen som det bærende prinsippet for forvaltningen av området.

I den anledning uttaler alle partier unntatt Høyre at man bør unngå å foreta gjennomløpende naturinngrep som kan dele opp sammenhengende villmarksområder. Denne uttalelsen knytter direkte opp til det standpunktet som et flertall i Stortinget tok allerede i 1995, nemlig at det ikke skal bygges vei eller kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea. Dette standpunktet står fortsatt ved lag. I denne innstillingen har komiteen tatt avstand fra at det åpnes et nytt uttak fra Gruve 7. Følgelig er det verken aktuelt eller behov for å bygge vei i Boltedalen.

Siden de nåværende naturreservatene og nasjonalparkene bare i liten grad inneholder biologisk produktive områder, bad energi- og miljøkomiteen i 1995 om at det måtte utarbeides en verneplan som inkluderte et representativt utvalg av slike områder. Dette arbeidet er i god gjenge, og vi ser fram til at forslag om vern av biologisk produktive områder blir fremmet for Stortinget. Inntil så skjer mener utenrikskomiteen at Regjeringen bør vurdere å innføre et moratorium på alle inngrep i de foreslåtte verneområdene for å hindre at forslag om fremtidig vern blir illusorisk.

Fordi verneplanen ennå ikke er fremlagt, har et flertall i komiteen ikke villet ta standpunkt til vern av Reindalen, selv om hele komiteen er kjent med at Reindalen har stor verneverdi. Vern av Bjørnøya derimot er alle utenom Høyre og Fremskrittspartiet rede til å stille seg positiv til.

Det har lenge vært arbeidet med en miljølov for Svalbard. Det må vel kunne tolkes som litt utålmodighet fra komiteens side når den sier at den «håper at lovforslaget kommer til Stortinget i så nær fremtid at det ikke blir nødvendig å endre noen av de gjeldende forskriftene før loven foreligger». Det er nemlig behov for utdyping, presisering og endring på flere områder som gjelder motorisert ferdsel og andre aktiviteter som berører forvaltningen at naturen. Generelt er det snakk om å skjerpe de generelle aktsomhetsreglene i forhold til naturmiljø og kulturminner.

Komiteen er spesielt opptatt av den akutte forurensningsfaren som skipstrafikken utgjør. Det flyter av søppel og skrot i farvannene rundt og langs strendene på øygruppa, til fare og sjenanse for både dyr og mennesker. Komiteen ber eksplisitt om at det blir vurdert å innføre et system med avfallskontroll for alle skip innenfor territorialfarvannet.

Utfordringen for næringslivet på Svalbard ligger i å etablere og opprettholde norsk virksomhet og aktivitet – uten at det er til hinder for å bevare Svalbards særpregede villmarksnatur. Samtidig må håndhevende myndigheter ikke tape Svalbardtraktatens krav om ikke-diskriminering av syne.

Ved begynnelsen av et nytt århundre er vi i den gunstige situasjon at næringslivet på Svalbard har fått flere bein å stå på. Kulldriften, som gjennom mesteparten av forrige århundre utgjorde den nesten absolutte og eneste hjørnesteinsvirksomheten, er blitt supplert med forskning, utdanning, turisme og en rekke mindre bedrifter innenfor servicenæringen.

Kulldriften står nå ved et veiskille. Gruvene i Longyearbyen er utdrevet, og Store Norske Spitsbergen Kull kompani A/S driver nå en prøvedrift i Svea Nord for å undersøke om det er grunnlag for permanent drift. I denne innstillingen tar komiteen ikke stilling til dette spørsmålet. Det vi derimot gjør, er at vi kommer med noen synspunkter både på behandlingen av saken og fremtidig drift. Komiteen er kritisk til at prosjektet har vært forsert uten at Stortinget, og knapt nok Regjeringen, har vært informert. Dette gjelder både overskridelser av uttakstak og forskuttering av investeringsrammer og etablering av infrastruktur. Litt spøkefullt kan man få det inntrykket at SNSK her praktiserer den arbeidsmetoden som går ut på at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Dette er naturligvis ikke tilfredsstillende for noen parter, og jeg tror heller ikke at det har vært meningen fra Store Norskes side. Komiteen forventer uansett at dialogen mellom Store Norske og Regjeringen blir bedre i fremtiden. Selv ser jeg for meg at Polarutvalget kan være til nytte når alle hensyn i forbindelse med en gruveetablering skal koordineres og ivaretas.

Overraskelsen var stor da jeg i forrige uke kunne lese i Svalbardposten at en masse brakker var losset på bykaia, og at disse skulle bli til 80 hybler og 20 leiligheter. Arkitektene var allerede i gang med å tilpasse dem til oppsetting på Elvesletta. I løpet av tre dagers høringer på Svalbard i slutten av april hadde denne store nyetableringen ikke kommet utenrikskomiteens medlemmer for øre. På Elvesletta, et område der man har bestrebet seg på å skape et trivelig og velregulert bomiljø, må det være en dårlig idé å etablere en brakkeby. Så langt jeg forstod avisa, hadde det allerede reist seg lokale røster mot denne plasseringen, så jeg antar at saken er vel tatt hånd om av de lokaldemokratiske kreftene i Longyearbyen.

Mer forundret blir jeg imidlertid over det signalet Store Norske gir. Så vidt jeg husker debatten om gruvevirksomhetens fremtid, var et av de sterkeste argumentene for en fortsatt gruvedrift at kulldriftarbeidsplassene, mer enn annen sysselsetting, stod som garantist for stabiliteten og opprettholdelsen av familiestrukturen i Longyearbyen. Dette har ligget til grunn for min og andres positive vurdering av fortsatt kulldrift på Svalbard. Å bygge hybler til sine nyansatte kan tyde på at Store Norske er i ferd med å svekke denne viktige begrunnelsen for sin virksomhet.

Ifølge de siste planene jeg har sett for eventuell permanent drift i Svea Nord, er det beregnet en kullreserve i denne forekomsten til ca. 20 års drift. Med det vi vet om moderne teknologiske muligheter, tror jeg det er viktig å understreke at det ikke er noe poeng i seg selv å forsere uttaket utover dette. Det er naturligvis ønskelig at driften, når investeringene er gjort, kan gå i balanse. Men det er ikke noe mål i seg selv å gå med stort overskudd. Volumuttaket må dessuten være så pass fleksibelt at man får tatt tilstrekkelig hensyn til nødvendige miljøkrav.

Flertallet i komiteen understreker behovet for en grundig konsekvensanalyse før forslag om eventuell permanent drift i Svea Nord blir fremmet for Stortinget.

Når det gjelder etableringen av universitetsstudiene på Svalbard, UNIS, har komiteen funnet grunn til å gi ros til alle dem som har bidratt til at UNIS har blitt en suksess. Komiteen er klar over at spesielt Riksrevisjonen har ment at det ikke er korrekt å opprettholde stiftelsesformen på UNIS. Til det har komiteen sagt at vi ikke har sterke oppfatninger om en eventuell ny organisering. Men vi understreker hvor viktig det vil være også i en fremtidig struktur å sørge for at det forpliktende samarbeidet som har eksistert mellom de fire universitetene når det gjelder UNIS, må bli videreført i en ny organisasjonsmodell.

Som sagt, etableringen av UNIS har vært en suksess. Profesjonaliseringen av forskningsstasjonen i Ny-Ålesund er vi også godt fornøyd med. Norge har satset stort og godt, og vi har all grunn til å være fornøyd med innsatsen. Det som gjenstår, er å bevilge penger til forskning, slik at vi kan utnytte denne infrastrukturen på en bedre måte enn det vi hittil har gjort.

Men selv om mye er gjort, er det ikke vanskelig å se at forsknings- og utdanningsmiljøet på Svalbard er lite og sårbart. Komiteen har derfor gitt sin sterke støtte til at det nå gis klarsignal for etableringen av Svalbard forskningspark, slik at man kan få til en samlokalisering av alle de akademiske miljøene i Longyearbyen, Svalbard Museum, et magasin for arkeologisk og kunsthistorisk materiale og et informasjonssenter om Svalbards natur og miljø.

Det enkeltforslaget som har fått mest omtale i denne meldingen, er forslaget om å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen. Allerede i 1995 la representantene Gunnar Skaug og William Engseth fram et Dokument nr. 8-forslag, der de ber om at saken blir utredet og fremmet. Senere har Arbeiderpartiet, i nært samarbeid med Svalbard Arbeiderparti, laget en fyldig utredning om de samme spørsmålene. Et tilsvarende arbeid har også vært gjort i andre partier. Også Svalbardrådet har engasjert seg godt og aktivt i saken. Når saken derfor behandles i dag, er den overmoden. Noen nyanser fremkommer, men etter min oppfatning har Stortinget behandlet saken på en slik måte at resultatet burde være praktikabelt for alle de som blir berørt av det. For oss er det ikke spørsmål om det skal innføres lokaldemokrati, men hvor omfattende dette skal være og i hvilket tempo det skal gjennomføres. Jeg vil derfor benytte denne anledningen til å gratulere Longyearbyen og longyearbysamfunnet med et nytt og demokratisksteg fremover.

Andre spørsmål vil andre ta seg av. Utover det anbefaler jeg innstillingen.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

André Kvakkestad (Frp): Svalbard er et særegent område både klimatisk og rettslig. All den tid vår suverenitet over Svalbard bl.a. hviler på en traktat som også gir andre lands innbyggere rettigheter, er det viktig at vi håndhever suvereniteten på en måte som ikke bryter med dette. På den bakgrunn er det naturlig at en viderefører praksisen med at lover går gjennom en ekstra runde før de gjøres gjeldende for Svalbard, og på den måten får skapt en ekstra kvalitetskontroll.

Det er viktig å slå klart fast at innskrenkninger i suvereniteten må ha en klar og entydig hjemmel i traktaten. Dersom dette ikke er tilfellet, ligger forholdene inn under norsk suverenitet. At Norge har suvereniteten over Svalbard, er ikke bestridt av noen. Dette forenkler naturligvis suverenitetsutøvelsen. Likevel er det viktig med en helhetlig og konsekvent håndhevelse av suvereniteten. På den måten vil en også forhindre fremtidige spørsmål rundt Norges suverenitet og rettigheter over Svalbard.

Fremskrittspartiet deler den oppfatning at stabil bosetting på Svalbard er en god og effektiv måte å håndheve vår suverenitet på. Norske borgeres nærvær har økt og stabilisert seg over tid. Således er det en helårig og effektiv tilstedeværelse.

Kulldriften var tidligere basis for den helårige tilstedeværelsen. Selv om Svalbard nå har fått et mer variert næringsliv, spiller gruvedriften fortsatt en svært sentral rolle. Det er også viktig for Svalbard-samfunnets identitet. Fremskrittspartiet ser det som viktig at det er bedriftsøkonomisk lønnsomhet som bør være styrende for utviklingen av gruvedriften, dette for å få en så god, effektiv og forsvarlig drift som mulig. Likevel er det viktig å ha Svalbards spesielle situasjon i tankene. Dette gjør at en må vise en viss fleksibilitet i forståelsen av lønnsomhetskravet. Vi må i dette tilfellet åpne for en større grad av helhetsvurdering enn en vanligvis gjør i forhold til næringslivet generelt.

Svalbards spesielle miljø, beliggenhet og tilgjengelighet gir en unik mulighet for et godt og stabilt forskningsmiljø av internasjonal høy kvalitet. En slik tilstedeværelse av internasjonale forskere og studenter under norsk ledelse vil ytterligere forsterke Norges suverenitet i forhold til andre nasjoner. Samtidig vil andre norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner kunne få positive effekter av en slik tilstedeværelse. Dette gjelder ikke bare ved direkte samarbeid og deltakelse i forskningen på Svalbard, men også fordi Norge får et miljø som også har høy internasjonal erkjennelse.

Som sagt er en stabil bosetting viktig for en god og effektiv håndhevelse av suvereniteten. Likevel er det ikke uten videre slik at en bør legge opp til at Svalbard skal være et livsløpssamfunn. Dagens bosetting er bygd på en tilhørighet til arbeid eller oppdrag. Dette medfører en bosetting som har en sammensetning der det ikke er behov for et fullt utbygd velferdssamfunn med eldreomsorg, gravplasser og liknende.

Dersom Svalbard skulle utvikles til et livsløpssamfunn, ville det også oppstå problemer med tilknytningen på flere andre områder. Kontakten og tilhørigheten til Fastlands-Norge er noe man ønsker å opprettholde. Dersom en åpner for en større økning av private boliger uten tilknytning til arbeid eller oppdrag, vil det bli vanskelig å unngå at Svalbard utvikler seg til et livsløpssamfunn, dette fordi eierne som bor i sine boliger, vil forvente og kreve at forholdene legges til rette for at en kan bo i sine boliger uten slike begrensninger. Jo flere boliger uten begrensninger, jo større er muligheten for at det utvikler seg en bosetting som legger hele sitt livsløp til Svalbard.

I et samfunn som Longyearbyen, hvor primærhelsetjenesten og sykehuset er så integrert i hverandre, er det intet poeng å splitte disse opp i flere enheter. Et helhetlig syn på helsetjenestene vil også være et gode for pasientene. Fremskrittspartiet ser et klart behov for en sykepleierstilling i Ny-Ålesund, dette fordi aktiviteten og omfanget av menneskelig tilstedeværelse har nådd et omfang som krever et minstemål av helsetjeneste tilgjengelig. De geografiske og klimatiske forholdene gjør at en ikke kan garantere for en rask og effektiv overflytting til Longyearbyen. I en slik situasjon kan en fast sykepleierstilling være til avgjørende hjelp. En ser behovet for at stillingen knyttes opp til sykehuset i Longyearbyen, dette fordi en da kan få mulighet til en mer fleksibel bruk av stillingshjemmelen. Samtidig med dette er det viktig at den faglige utviklingen for den enkelte ivaretas.

Så til slutt: Når det gjelder innføringen av lokaldemokrati på Svalbard, er det viktig å ivareta de spesielle forholdene på Svalbard – også rettsgrunnlaget. På samme måte som en viser forsiktighet og årvåkenhet når det gjelder lover som skal gjelde på Svalbard, må en vise det samme når det skal innføres delvis lokalstyre. Svalbard er ikke, skal ikke og kan ikke bli en ordinær norsk kommune. Derfor er det viktig ikke å forhaste seg inn i noe uten å ha full oversikt over de samlede konsekvenser for Svalbard og for håndhevelsen av Norges suverenitet.

Einar Steensnæs (KrF): Svalbards stilling er på mange måter enestående, både ut fra historiske, folkerettslige, politiske og miljømessige kriterier. Svalbards unike arktiske natur med særegne biotoper og øygruppens strategiske beliggenhet i nordområdet setter spesielle krav til utforming av lover og forvaltningsregler. Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet på Svalbard er slått fast i Svalbardtraktaten, og er holdt i hevd gjennom 80 år. Norges rolle er i denne sammenheng uforandret, selv om utfordringene forvaltningen står overfor, naturlig nok har endret seg over tid.

Det er selvfølgelig en betydelig styrke ved den innstillingen som nå foreligger, at det er konsensus om alle de vesentlige spørsmålene som knytter seg til utøvelsen av norsk suverenitet på Svalbard og de viktigste forvaltningsmessige spørsmålene. Jeg viser i så måte til saksordførers innlegg og slutter meg i hovedtrekkene til hennes vurderinger og konklusjoner.

St.meld. nr. 9 ble lagt fram av regjeringen Bondevik, men fulgt opp av den nåværende regjering. Stortinget slutter seg i all hovedsak til Regjeringens synspunkter. Meldingen gir en beskrivelse av de viktigste utfordringene som norsk svalbardpolitikk står overfor i dag. Det gjelder for det første de utfordringer som knytter seg til den politiske situasjonen, med mål om stabilitet på Svalbard og i de øvrige nordområdene. For det andre ligger det store oppgaver i å styrke vernet av øygruppens unike naturmiljø og kulturminner. For det tredje knytter det seg utfordringer til å sikre stabil bosetting og en god samfunnsutvikling på Svalbard.

Nytt i denne innstillingen er de konkrete forslagene knyttet til innføring av større folkevalgt lokalstyre på Svalbard. Ved tidligere drøftinger har Stortinget uttrykt et slikt ønske om å finne fram til en styringsmodell for Longyearbyen som kunne gi befolkningen større demokratisk innflytelse i lokalsamfunnet, i tråd med den utviklingen vi har sett på fastlandet. Men med de spesielle forvaltningsregler og lovverk som gjelder for Svalbard, har dette bydd på spesielle utfordringer. Regjeringen Bondevik kom i meldingen med konkrete forslag til å legge flere forvaltningsoppgaver under et lokalt ansvar og foreslo i den forbindelse å gjøre om Svalbardrådet til Longyearbyen lokalstyre, et folkevalgt organ som i hovedsak vil få ansvaret for oppgaver som på fastlandet er kommunale. En samlet komite stiller seg i innstillingen bak en slik vurdering. Bakgrunnen for dette er en prinsipiell oppfatning av at ethvert norsk samfunn skal styres av et folkevalgt organ. Den videre diskusjon dreier seg altså ikke om hvorvidt man skal innføre et sterkere lokaldemokrati på Svalbard, men heller om i hvilken grad, og hvor fort, dette lokalstyret skal ta form. Både utenrikspolitiske hensyn, miljømålsettinger og hensynet til lokalbefolkningen tilsier at rammeverket må tilpasses øygruppen spesielt, og ikke bare adopteres fra modellen i en fastlandskommune.

Når det gjelder skolen, er den i dag statlig og har både grunnskole og videregående skole samlet i en enhet. Av praktiske og økonomiske årsaker er det tjenlig at denne enheten opprettholdes, med felles administrasjon for hele skolevirksomheten. Kristelig Folkeparti har merket seg skepsisen i Svalbardrådet og de ulike politiske partiene mot overtakelse lokalt av ansvaret for skolen, i forhold til den måten skolen fungerer på i dag, som er svært god. Vi er likevel kommet til, sammen med de øvrige partiene, at det er viktig at et lokalstyre får ansvaret for en så viktig institusjon i lokalsamfunnet som skolen er. Skal lokalstyret få god mening, må det også få tilført oppgaver som engasjerer i lokalsamfunnet. Skolen er en slik oppgave. Forutsetningen er at skolen står fritt til å beholde samlokaliseringen av skolene, og at hele oppvekstsektoren får tid og anledning til å tilpasse seg denne overgangen. Komiteen foreslår derfor at ansvaret for skolen overføres til Longyearbyen lokalstyre først ved årsskiftet 2005–2006.

Kristelig Folkeparti har videre merket seg at både Svalbard kirkeråd og Svalbardrådet i forbindelse med denne meldingen har uttalt seg klart skeptisk, for ikke å si negativt, til å legge Svalbard kirke under Longyearbyen lokalstyre. Dette har nok sammenheng med måten kirken fungerer på Svalbard i dag. Den er mye mer enn en vanlig lokalmenighet, slik vi kjenner den på fastlandet. Svalbard kirke er et kirkelig sentrum for hele øygruppen, også for kristne utenfor statskirken. Den representerer også et kulturelt sentrum og møtested for menneskene på Svalbard, fastboende over kort og lang sikt så vel som tilreisende. Svalbard kirke er i dag en helhetlig statsetat som har sitt virke og nedslagsfelt over hele øygruppen. Arbeidet drives av et tett arbeidsfellesskap av tre ansatte, som sammen fyller oppgaver og utfyller hverandre. En omstrukturering og tilpasning av kirken på Svalbard til lov om Den norske kirkes ordning vil innebære en unødvendig byråkratisering som i utgangspunktet vil kreve større ressurser enn det Kirken disponerer over i dag. I tillegg vil det skapes unaturlige skiller mellom de ansatte ved å knytte dem opp mot ulike arbeidsgivere og arbeidsvilkår. Disse vurderingene ligger til grunn for Kristelig Folkepartis særmerknad i dette spørsmålet. Jeg vil også tilføye at Svalbard kirke i tillegg til vanlige kirkelige oppgaver har en stor rolle i lokalsamfunnet som ikke uten videre kan sammenlignes med en menighet på fastlandet. Kristelig Folkeparti mener derfor at en fortsatt direkte tilknytning til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil gi kirken på Svalbard det beste handlingsrommet og den største fleksibiliteten for fortsatt å kunne fylle sin viktige rolle.

Miljømålsettingene for Svalbard er svært høye. Stortinget slo i 1995 fast at Svalbard skal framstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder, og at det innenfor Svalbardtraktaten skal være miljøhensynet som veier tyngst når dette kommer i konflikt med andre interesser.

Regjeringen har i meldingen varslet et forslag til miljølov for Svalbard. Kristelig Folkeparti stiller seg positivt til dette. Vi vil samtidig understreke at dette forslaget må komme i så nær framtid at Stortinget i mellomtiden slipper å endre noen av dagens forskrifter. Det er særlig den omfattende bruken av snøscooter over store deler av Svalbard som bekymrer, og som etter vårt syn krever et strammere regelverk. En ny miljølov vil være et viktig virkemiddel for å begrense og regulere den framtidige motorferdselen på øygruppen. Det vil være nødvendig med både en innskrenking av omfanget av ferdselen og av størrelsen på kjøretøyene for å sikre at miljøet ikke tar skade. En samlet komite uttaler at føre var-tenkningen må være det bærende prinsippet for forvaltningen av området. Dette er et av de områdene hvor dette prinsippet må komme til praktisk bruk.

La meg også nevne at vi i Kristelig Folkeparti fortsatt er motstandere av å bygge veg og kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea. Byggingen vil etter vår vurdering i seg selv være i strid med målsettingen om å bevare villmarksnaturen på Svalbard. I tillegg vil slik infrastruktur kunne øke presset for ytterligere virksomhet i området på det sårbare miljøets bekostning. Her må altså hensynet til miljøet gå foran hensynet til næringsaktiviteten. Når komiteen i innstillingen uttrykker tilfredshet med den tillatelse myndighetene har gitt for Store Norske Spitsbergen Kullkompanis virksomhet i Svea Nord, er dette under forutsetning av at prosjektet ikke er avhengig av verken kraftlinje eller veg fra Longyearbyen.

Longyearbyen har utviklet seg til et velfungerende lokalsamfunn med gode servicetilbud. Dette er en viktig del av utøvelsen av norsk svalbardpolitikk. Det er interessant og positivt at næringsgrunnlaget, som forutsetning for norsk bosetting, har fått flere ben å stå på. Den økte turisttrafikken på øygruppen er i utgangspunktet positiv – det er en helt spesiell opplevelse å være i den særegne, arktiske naturen. Men omfanget og innretningen av turiststrømmen til Svalbard må selvfølgelig innordne seg de helt spesielle hensyn til den sårbare, arktiske naturen en er nødt til å ta.

Forsknings- og utdanningsvirksomheten har også vært et positivt innslag, både forskningsmessig og i forhold til et større og bredere næringsmessig grunnlag i befolkningen.

Alt i alt legger meldingen et solid grunnlag for en god norsk forvaltning av Svalbard i forhold til folkeretten, i forhold til miljøet og i forhold til ønsket om å opprettholde en stabil bosetting.

Siri Frost Sterri (H): Det er 14 år siden Stortinget sist behandlet en helhetlig melding om Svalbard. Det har vært både spennende og interessant å delta i den prosessen som ligger til grunn for komiteens innstilling. Det er grunn til å gi honnør til saksordføreren for den måten hun har ledet komiteens arbeid på, og for den vilje hun har vist til å bidra til samlende løsninger. Dermed kan den videre forvaltning av Svalbard fortsatt skje med bred oppslutning fra Stortinget, slik også ulike regjeringer gjennom årene har lagt vekt på. Det er i vår alles interesse.

Jeg vil også – slik saksordføreren gjorde – benytte anledningen til å gi honnør til Svalbardrådet og ulike representanter for lokalsamfunnet i Longyearbyen for de verdifulle innspill vi har fått under arbeidet med innstillingen. La meg for Høyres del også nevne den tette kontakt til Svalbard Høyre. Det har gitt verdifulle bidrag til de konklusjoner Høyre har trukket, ikke minst i tilknytning til videreføringen av lokaldemokratiprosessen.

Jeg skal ikke bruke tid på å gjenta det som det er bred politisk enighet om når det gjelder de utfordringer og forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom suverenitetsutøvelsen basert på Svalbardtraktaten, som trådte i kraft i 1925. I så måte henviser jeg til saksordførerens innlegg.

Det er viktig å ha en felles forståelse av de begrensninger for norsk myndighetsutøvelse som Svalbardtraktaten setter. Det gjør at øygruppen aldri fullt ut kan sidestilles med eller bli som en kommune på fastlandet. Jeg vil imidlertid understreke at det er et viktig virkemiddel i vår suverenitetsutøvelse å opprettholde norsk bosetting av en viss størrelse, og at næringsvirksomhet, ressursutnyttelse, forskning og utdanning kan skje innenfor de rammer som hensynet til bevaring av Svalbards naturmiljø og kulturminner setter.

Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg om noen av de områdene hvor komiteen har et noe annet syn enn det som ligger til grunn for meldingen, og spesielt omtale enkelte av Høyres særmerknader.

Det første gjelder lovgivningen for Svalbard, hvor utgangspunktet i dag er at norsk lovgivning, utenom privatrett, strafferett og rettspleie, ikke gjelder uten at det er gjort særskilte vedtak. Jeg har forståelse for de innvendinger mot dette som særlig er blitt fremført av lokale folkevalgte i Svalbardrådet. De finner det lite tilfredsstillende å skulle forholde seg til departementale regler og forskrifter som ofte blir gjort gjeldende lenge etter at lovbeslutninger har trådt i kraft på fastlandet. Dette kan lett bli en sovepute for byråkratiet, og det er bakgrunnen for et ønske fra en samlet komite om å få vurdert en speilvending av denne lovgivningspraksisen.

Høyre vil også be Regjeringen vurdere muligheten for å gi Longyearbyen lokalstyre – som Svalbardrådet heretter skal hete – innsyn i saker som angår deres ansvarsområde i Polarutvalgets møter.

Høyre vil videre bemerke den uheldige sammenblanding av forskning og forvaltning som skjer ved at Norsk Polarinstitutt også er primærrådgiver for Sysselmannen og er representert i Polarutvalget. Det har vi også tidligere advart mot og mener Regjeringen bør endre denne praksisen. Jeg viser i så måte til vår merknad i innstillingen.

Selv om Svalbard er en del av kongeriket Norge, er øygruppen etter norsk ønske unntatt fra EØS-avtalen. Det bør imidlertid ikke være til hindrer for at varer som er bearbeidet eller produsert på Svalbard, kan selges tollfritt i Norge. Jeg viser i den forbindelse til en henvendelse fra Barents Tekstil AS, hvor det fremgår at tekstilproduksjonen belastes med 16-18 pst. toll ved salg til fastlandet. Dette virker åpenbart urimelig, og det er derfor en samlet komite som ber Regjeringen finne løsninger som gir fritak for toll.

Det er bred enighet i komiteen om å bevare Svalbards særegne villmarksnatur. Det vil sette begrensninger for all virksomhet på øygruppen, slik at miljøhensyn ved konflikt med andre interesser skal veie tyngst.

Fra Høyres side finner vi det imidlertid uriktig at Stortinget nå skal foregripe behandlingen av en egen miljøvernlov for Svalbard før Regjeringen har fremmet sitt forslag for Stortinget. Det er bakgrunnen for at vi ikke nå vil ha bastante oppfatninger om vern av Reindalen eller spørsmål om vei gjennom Reindalen fra Svea til Longyearbyen. Vi ønsker å vurdere lovforslaget og forslag til verneplan i en helhet når det foreligger fra Regjeringen om kort tid. Og vi finner det litt påfallende at andre partier allerede nå vil tilkjennegi standpunkter før utredningene foreligger.

I løpet av kort tid vil også de endelige resultatene av prøveboring i Svea Nord foreligge. Og det er ikke til å legge skjul på at det knytter seg stor spenning og interesse til spørsmålet om fortsatt kullgruvedrift i Store Norske. Det var jo nettopp gruvedriften som la grunnlaget for den norske bosettingen i Longyearbyen, og den vil etter Høyres syn fortsatt være et viktig bidrag for å opprettholde hovedmålsettingen om en norsk bosetting på Svalbard. Krav til lønnsomhet og volumuttak pr. år vil her være sentrale spørsmål og vil kunne være avgjørende for utfallet av saken.

I løpet av det siste tiåret har forskning og utdanning blitt en del av de viktigste aktivitetene på Svalbard. Om Norge har sakket akterut i forskningsinnsats for øvrig i OECD-sammenheng, har vi innen polar- og svalbardforskningen lyktes i å ligge i verdenstoppen, og slik bør det fortsatt være. Det er ikke tvil om at Universitetsstudiene på Svalbard – UNIS – organisert med de fire fastlandsuniversitetene som forpliktende stiftere har vært en suksess. Og planene om å bygge ut en forskningspark i tilknytning til UNIS er spennende. Jeg håper derfor Regjeringen har merket seg at det er en enstemmig komite som anbefaler at man raskt går videre med planene om et bygg som samlokaliserer alle de akademiske miljøene i Longyearbyen, Svalbard Museum, et magasin for arkeologisk og kulturhistorisk materiale og et mulig informasjonssenter om Svalbards natur og miljø.

Jeg vil også knytte noen bemerkninger til den videre lokaldemokratiprosessen. For det er på mange måter litt forunderlig at komiteen her har inntatt den pådriverrollen som en burde forvente at flertallet i Svalbardrådet også befant seg i. Slik er det ikke. Det har lokalt stått noe strid om Regjeringens forslag til navn og virkeområde for det lokale folkevalgte organet. Men komiteen har etter en totalvurdering valgt å støtte Regjeringens syn, slik at Longyearbyen lokalstyres myndighetsområde skal omfatte Longyearbyen arealplanområde. Derimot mener komiteen at valgperioden skal være fire år som på fastlandet, men med mulighet for suppleringsvalg etter to år ved behov. Komiteen mener videre at alle som har stemmerett ved lokalvalget, også bør være valgbare til lokalstyret.

En organisasjonsendring som vil gjøre Svalbardposten til en uavhengig lokalavis, vil også kunne være et viktig bidrag i lokaldemokratiprosessen på Svalbard.

Lokalsamfunnet i Longyearbyen går spennende tider i møte når prosessene nå for alvor vil starte med overføring av ansvars- og myndighetsoppgaver i lokalsamfunnet fra Sysselmannen og staten til lokalstyret. At flertallet i Svalbardrådet så langt ikke har vært de ivrigste pådriverne i denne prosessen, kan være en bekreftelse på det gode arbeidet Sysselmannen og hans stab gjør også i lokalsamfunnet i Longyearbyen. I så fall er det et svært godt utgangspunkt for et fortsatt godt samarbeid om de lokale sakene mellom lokalbefolkningen, lokalbefolkningens tillitsvalgte og Sysselmannen.

Johan J. Jakobsen (Sp): Svalbardtraktaten av 9. februar 1920, som gir Norge «den fulle og uinnskrenkede suverenitet» over Svalbard, pålegger også vårt land et forpliktende ansvar for forvaltningen av den unike øygruppen. Retten til å utøve myndighet innebærer samtidig en plikt til å håndheve suvereniteten innenfor de rammer som traktaten setter, og i tråd med målsettingene for norsk svalbardpolitikk, slik de ble uttrykt i St.meld. nr. 40 for 1985-86.

Suverenitetsutøvelsen på Svalbard er politisk viktig. En korrekt norsk forvaltning over tid skaper sedvanerett og bidrar til å befeste suvereniteten folkerettslig. Etter 80 års myndighetsutøvelse står Norges suverenitet over Svalbard sterkt, folkerettslig sett. Enkelte islandske politikere har riktignok reist tvil om Norges rett til å opprette en 200 nautiske mils fiskevernsone rundt Svalbard. Men det faktum at den ikke-diskriminerende fiskevernsonen blir etterlevd internasjonalt, innebærer at det internasjonalt er akseptert at Norge har rett til å utøve den fiskerijurisdiksjon som er fastslått i havretten.

Håndhevelsen av norsk suverenitet er et overordnet hensyn når det gjelder norsk svalbardpolitikk. Det innebærer at både næringsvirksomhet, ressursutnytting i vid forstand og bosettingsstrategi må utformes med utøvelsen av norsk suverenitet som siktemål.

Innstillingen fra utenrikskomiteen om Svaldbard-meldingen viser at det er bred politisk enighet om hovedlinjene for norsk svalbardpolitikk. Det er i seg selv en viktig forutsetning for en troverdig og konsekvent utøvelse av suvereniteten. De særmerknader som er nedfelt i innstillingen, er ikke av en slik karakter at det gir grunnlag for sterke partipolitiske markeringer i dagens debatt. Da er det langt viktigere å understreke at en samlet komite stiller seg bak de hovedutfordringer som norsk Svalbard-politikk står overfor i dag, nemlig

å bevare ro og stabilitet på Svalbard og i nordområdene generelt
å verne øygruppens unike naturmiljø og kulturminner
å sikre en samfunnsutvikling på Svalbard som kan sikre en stabil bosetting på øygruppen. En videreutvikling av næringsvirksomheten på Svalbard vil være en viktig forutsetning for en slik utvikling.

Den særegne villmarksnaturen på Svalbard er sårbar. Derfor blir vern om miljø og ressurser på øygruppen den kanskje viktigste forvaltningsoppgaven for Norge. I Stortingets innstilling om miljøforvaltningen på Svalbard – Innst. S. nr. 11 for 1995-96 – ble det lagt føringer som fortsatt må stå ved lag. Norske myndigheter har satt som mål at Svalbard skal framstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder. En slik ambisiøs målsetting forplikter. Det innebærer bl.a. at hensynet til miljøets sårbarhet skal veie tyngst dersom det oppstår konflikter med andre interesser. At komiteen enstemmig slutter seg til denne «faneparagrafen», er kanskje den viktigste konklusjonen i hele innstillingen. Og skal en følge føre var-prinsippet og sikre en bærekraftig utvikling, må bl.a. kommersielle og næringsmessige hensyn vike hvis den sårbare villmarksnaturen er truet. Komiteen har spesielt pekt på Reindalen som et verneverdig område, selv om det ikke trekkes noen endelig konklusjon om vern av Reindalen. Stortinget vil for øvrig få anledning til å drøfte vernepolitikken for Svalbard som egen sak når det om kort tid blir lagt fram en egen verneplan for Svalbard.

Et sentralt, men samtidig noe omstridt spørsmål er den foreslåtte vegen og kraftlinjen mellom Longyearbyen og Svea. Den dissensen i innstillingen som påkaller størst oppmerksomhet, er knyttet til disse to prosjektene. Flertallet – alle partiene unntatt Fremskrittspartiet og Høyre – viser til uttalelsen fra disse partiene i den nevnte innstilling, hvor det het at slike utbyggingsplaner vil «være skadelig for miljøet» og klart i strid med målet om å bevare villmarksnaturen på Svalbard. Ettersom det er slått fast at Prosjekt Svea-Nord ikke er avhengig av veg og kraftlinje, er det vanskelig å forstå at de to høyrepartiene ønsker å distansere seg fra de klare signalene Stortinget gav allerede for fem år siden.

Den næringsmessige utvikling på Svalbard har de siste årene vært positiv. Et mer variert og mangfoldig næringsliv gjør det lettere å kombinere næringsaktivitet med vern om naturmiljøet. Dette gjelder i særlig grad Longyearbyen, men også i Ny-Ålesund, hvor det har vært satset på å bygge opp et internasjonalt forskermiljø, har myndighetene vist at det kan skapes næringsvirksomhet, aktivitet og grunnlag for bosetting uten å utfordre de strenge miljøkrav vi må stille til virksomheten på Svalbard.

Den norske forskningsvirksomheten er for øvrig et nytt og viktig virkemiddel, både for å befeste Norges polare interesser, oppfylle våre miljøforpliktelser og håndheve norsk suverenitet.

Spørsmålet om permanent drift av Svea Nord stiller norske myndigheter overfor krevende utfordringer. Her vil en komme til å stå overfor et klassisk dilemma når en skal avveie hensynet til næringsvirksomhet – bl.a. som ledd i en suverenitetsutøvelse – mot hensynet til verneinteressene. Komiteen tar ikke nå stilling til spørsmålet om permanent drift i Svea Nord. Dette vanskelige spørsmålet skal avgjøres «om og når» departementet fremmer saken for Stortinget. Flertallet har imidlertid funnet det nødvendig å presisere at en i vurderingen av kulldriften på Svalbard ikke ensidig kan vektlegge de rent bedriftsøkonomiske hensyn, men at driften må ses som et viktig virkemiddel i en mer helhetlig norsk svalbardpolitikk.

Innføring av lokaldemokrati på Svalbard er en ny og spennende utfordring, i første rekke for dem som bor i Longyearbyen. Saken har vært omdiskutert, også på Svalbard. Det vil være klokt om en her ikke går for raskt fram. Det kan være nyttig å vinne noe erfaring før en fullt ut gjennomfører en slik reform etter fastlandets prinsipper. Dette har bl.a. sammenheng med at lokaldemokratiet på Svalbard må utvikles innenfor rammer som både tar utenrikspolitiske hensyn og ivaretar statens særlige behov hva angår de høge miljøkrav som er satt for Svalbard.

Komiteen er enig i at det etableres et folkevalgt organ, Longyearbyen lokalstyre, som i hovedsak – men bare i hovedsak – skal ivareta de samme oppgaver som kommunene på fastlandet. Det har vært en del usikkerhet og en viss uenighet også lokalt, knyttet til om grunnskole og videregående skole skal overføres til Longyearbyen lokalstyre. Komiteen går inn for at lokalstyret overtar ansvaret for skolen ved årsskiftet 2005-2006.

Komiteens flertall er videre i prinsippet av den oppfatning at også kirken bør overføres til den lokale, folkevalgte forvaltningen. Foreløpig ber dette flertallet, som også inkluderer Senterpartiet, bare om at departementet vurderer dette, nettopp fordi kirken skal dekke behovet for hele øygruppen.

Lisbet Rugtvedt (SV): Svalbard-samfunnet er et livskraftig samfunn. Det har en variert befolkning, et voksende miljø innenfor forskning og utdanning, økende turisme, et variert tilbud innenfor kultur og fritid, et variert næringsliv og, ikke minst, entusiastiske innbyggere som ønsker økt innflytelse og ansvar.

Når vi nå behandler den helhetlige svalbardpolitikken, er det derfor med et positivt utgangspunkt. Likevel er det utfordringer knyttet til liv og samfunn i det tøffe klimaet kloss opp til Nordpolen. Det må finnes en god balanse mellom å skape stabilitet på den ene siden, og på den andre siden ikke legge til rette for et vanlig livsløpssamfunn hvor mennesker slår for dype røtter. Det er også en utfordring å finne en god balanse mellom tilstrekkelig næringsaktivitet og hensynet til det sårbare miljøet – hensynet til Svalbard som en del av kongeriket Norge på den ene siden, og samtidig de hensyn som må tas i respekt for den internasjonale Svalbardtraktaten.

SV støtter innføring av økt lokaldemokrati i Longyearbyen. Men det er fornuftig, slik innstillingen legger opp til, at en skal ha en gradvis overgang til lokalstyre, og at lokalstyret ikke skal omfatte større geografiske områder. Sysselmannen vil og må fremdeles spille en viktig rolle på Svalbard.

Utviklingen innen forskning er svært interessant og positiv. Havneområdene ved Svalbard er en viktig region for veksling av varme mellom atmosfæren og havet. Med Svalbard som base foregår forskning som bl.a. vil ha betydning for forståelsen av globale klimaforandringer. Det er all grunn til å tro at denne forskningen vil få økende betydning og oppmerksomhet i årene som kommer.

Det er et tankekors at Svalbard både er et godt utgangspunkt for å studere klimaforandringene og et område for produksjon av kull, som er en viktig kilde til utslipp av klimagasser og dermed er med på å forårsake klimaforandringene.

Det kan argumenteres med at det produseres forholdsvis små mengder kull, og det argumenteres også med at svalbardkullet er spesielt reint kull. Men det er likevel ikke til å komme bort fra at bruk av kull som energikilde bidrar mye til utslipp av klimagasser internasjonalt. Tankekorset når det gjelder kullproduksjon, vokser også betydelig når vi nettopp har vært gjennom en debatt om gasskraft, hvor jo et av kjerneargumentene har vært at Norge må utnytte den reine naturgassen vi har, for å bidra til at andre land kan trappe ned bruken av kull. Subsidiert svalbardkull skal altså inn på det nordeuropeiske energimarkedet i konkurranse med norsk gass. Det må da være tydelig for alle og enhver at Norge som kullprodusent møter seg selv i døra med et brak.

SV har ønsket at Stortinget ved behandlingen av St.meld nr. 9 skal ta et prinsipielt standpunkt til framtidig kulldrift på Svalbard. Vi mener at dette hører naturlig med i en helhetlig gjennomgang av svalbardpolitikken. SV går inn for at den norske kulldriften skal avvikles og erstattes av annen næringsvirksomhet. Vi mener at det bør lages en plan for avvikling og overgang til annen virksomhet. Vi vil likevel akseptere utvinning av kull til Svalbards eget behov.

Det er både lokale og internasjonale miljøhensyn som gjør det ønskelig å avvikle kulldriften, sett fra SVs side. Kull gir ca. dobbelt så mye CO2 –utslipp pr. enhet som gass. Selv med en kraftig opptrapping, slik som Store Norske vil foreslå, er det ikke store mengder kull Norge vil bidra med på det internasjonale kullmarkedet, men det gir et helt feil signal for Norge som energinasjon å satse enda mer på fossilt brensel. Det er vanskelig å se hvordan vi noen gang skal kunne oppfylle våre internasjonale forpliktelser når det gjelder reduksjon av klimagasser dersom vi ikke skal ha noen hemninger verken når det gjelder gass eller kull.

På sikt vil vi også få økende konflikter mellom kulldriften og lokale miljøhensyn. Store Norske oppgir at det neste store kullfeltet som kan åpnes, ligger midt i Reindalen. Det er allerede tatt enkelte prøver, og prøvedrift vil måtte settes i gang innen noen få år dersom en ikke skal få stans i driften når Svea Nord eventuelt er ferdig utvunnet.

Store Norske har vist en imponerende vilje og evne til å omstille seg til lønnsom drift. Men så lenge det bare er driften som blir lønnsom og en ikke tjener inn investeringene, fins det heller ikke økonomiske argumenter for at kulldriften må fortsette.

Svalbard-samfunnet er grunnlagt på kulldrift. Kulldriften har satt dype kulturelle og sosiale spor. For dagens innbyggere er det selvsagt vanskelig å se for seg et Svalbard uten gruvedriften. Men det er ikke grunnlag for å påstå at samfunnet står og faller med kulldriften. Det er allerede skapt et like stort antall arbeidsplasser i annen virksomhet – dette som følge både av en oppblomstring av annen aktivitet og som følge av automatisering av gruvedriften. Både forskningsaktivitet og turistnæring har stort potensial for å videreutvikles og vokse. Heller ikke dette vil være uten miljøeffekt, men denne aktiviteten vil det være lettere å regulere. Gruvedrift må som kjent drives akkurat der hvor kullforekomstene ligger.

Stortinget vil få flere anledninger i nær framtid til å ta stilling til spørsmålet om videre kulldrift og miljøvern på Svalbard. Når SV allerede nå ønsker å ta standpunkt til kulldriften, er det fordi vi ser at de nye lønnsomhetskravene har satt i gang en dynamikk som har gitt en raskere opptrapping av gruvedriften enn det som tidligere var forutsatt. Vi mener det er viktig for Stortinget å legge føringer i forkant av utviklingen. Derfor sier vi nå at vi ønsker en avvikling av den norske kulldriften på sikt. Vi sier også allerede nå at vi ønsker vern av Reindalen. Disse spørsmålene henger som nevnt sammen.

Satellittbilder viser at ingen andre lavlandsområder på Svalbard har så sammenhengende frodig vegetasjon over så store arealer som Reindalen. Reindalen er også det største og videste av de isfrie dalførene på Sentral-Spitsbergen. Utløpet av Reindalselva danner sammen med andre elver et stort våtmarks- og deltaområde med en sjelden natur og et rikt fugleliv. Reindalen med sidedaler er dessuten et viktig beite- og kalvingsområde for rein. Som landskap er Reindalen både representativ for de store dalførene på Sentral-Spitsbergen og samtidig unik i kraft av sine dimensjoner og sin frodighet. Reindalen har også en rekke geologiske forekomster av spesiell verneverdi.

På samme måte som når det gjelder klimaforandringene, er det innenfor naturvernet nødvendig å legge an et langt tidsperspektiv. Men langsiktigheten ligger ikke i at vi kan ta oss god tid til å se an om det er behov for endringer eller behov for reguleringer. Tvert imot kan det bety at vi må handle fort for å stoppe en uheldig utvikling. SV mener at med det tempoet gruvedriften på Svalbard nå er skrudd opp til, er det også viktig for Stortinget å sette de nødvendige grensene for denne virksomheten.

SV er glad for at utenrikskomiteen har slått fast en rekke viktige prinsipper som legger riktige føringer for en god miljøpolitikk på Svalbard. Det gjelder prinsippet om at miljøhensyn skal veie tyngst dersom det oppstår konflikt mellom miljøhensyn og andre interesser, det gjelder føre var-tenkningen som bærende prinsipp for forvaltningen av Svalbard, og det gjelder målet om å opprettholde omfanget av sammenhengende villmarksområder.

Når det gjelder det siste, er det en fordel at flertallet også har slått klart fast at det ikke er aktuelt med vei eller kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea.

Etter SVs oppfatning er det ikke kullforekomstene, men de store, urørte villmarksområdene som er Svalbards viktigste verdier i en tid hvor villmark forsvinner i mange deler av verden.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er omme. Formiddagens møte blir nå hevet, og behandlingen av sak nr. 1 på dagens kart fortsetter når møtet igjen settes kl. 18. – Det anses vedtatt.

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 6. juni 2000 kl. 14

Sak nr. 1

Talarar

Tilhøyrer sak

Alt om