Presidenten: Stortinget mottok måndag
melding frå Statsministerens kontor om at følgjande
regjeringsmedlemer vil møte til munnleg spørjetime:
statsråd Jon Lilletun
statsråd Marit Arnstad
statsråd Laila Dåvøy
Dei annonserte regjeringsmedlemene er til stades,
og vi er klare til å starte den munnlege spørjetimen.
Dei representantane som i tillegg til dei førehandspåmelde ønskjer å stille
hovudspørsmål, blir bedne om å reise
seg. – Takk.
Då startar vi med første
hovudspørsmål, frå representanten Sylvia
Brustad.
Sylvia Brustad (A): Jeg har et spørsmål til
arbeids- og administrasjonsministeren.
Boligproblemet for mange unge blir større
og større i takt med at boligprisene stiger, og det gjelder
spesielt i våre store byer. Det å ha en bolig
burde jo være en menneskerett for alle, men i dag er det
slik at det er over 7 000 mennesker i landet vårt
som ikke har noe sted å bo. Det er et faktum at staten
eier ganske mye boligmasse. Mye av denne boligmassen står
faktisk tom, og mye av den burde kunne ha vært omgjort
til boliger, bl.a. for unge og vanskeligstilte.
Mitt spørsmål er: Vil statsråden
ta et initiativ for å få en skikkelig gjennomgang
av den boligmassen som staten eier for å se om det er noe
av den som fort og raskt kan gjøres om til boliger for
unge og vanskeligstilte?
Statsråd Laila Dåvøy: Det er et viktig spørsmål
som reises her. Vi er også kjent med at det har vært
store problemer på boligmarkedet, kanskje spesielt når
det gjelder unge i Oslo-området.
Jeg har lyst til å nevne én
sak som har vært diskutert en del knyttet til dette. Det
er Hausmannsgate, der vi i dag faktisk har en del okkupanter. Når
det gjelder akkurat den saken, er Statsbygg i ferd med å se
på om denne boligen fortsatt kan være egnet til
bolig med tanke på unge.
Når det så gjelder spørsmålet
generelt, er jeg ikke uvillig til å se på om staten
kan ha boliger som kan egne seg til boliger for unge, men det betyr
ikke at staten vil leie ut boliger. Det er vel heller ikke det spørsmålet
i og for seg går på, men om vi kan stille boliger
til disposisjon. Det vi også tidligere har sagt, er at
det kan tenkes at det er en del hus som er regulert til næringsformål,
som med fordel kunne vært omregulert.
Det er også slik at det er den enkelte
kommune som har hovedansvaret for boliger og for regulering. Jeg
hadde for ikke mange ukene siden en kort samtale med byråden
i Oslo, der vi i fellesskap diskuterte om vi kanskje burde sette
oss ned også sammen med kommunalministeren for å se
på disse problemstillingene når det gjelder boliger
spesielt med tanke på unge. Så svaret er ja, jeg kan
være villig til å se på det.
Sylvia Brustad (A): Jeg takker statsråden for svaret, og
er glad for at statsråden er villig til å ta en
gjennomgang av statens boligmasse, for det er klart at selv om kommunene
har et hovedansvar for dette, har også staten et klart
ansvar.
La meg følge opp med et konkret prosjekt.
Det er en kjent sak at budrunden for den gamle rikshospitaltomta, det
som skal bli det nye Pilestredet park i Oslo, om få dager
går ut. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg anslår
at boligprisene der vil bli meget høye, og at det ikke
vil bli særlig mange boliger som vil bli tilgjengelige
for vanlige folk. Kunne det ikke være en idé at én
av tomtene på den gamle rikshospitaltomta stilles til disposisjon
for utleieboliger for ungdom, slik at en hindrer at også dette
området blir Holmenkollåsen på flat mark?
Statsråd Laila Dåvøy: Det kan jeg ikke ta på sparket og
svare ja eller nei på, men jeg tar med meg representantens
syn på det spørsmålet.
Uansett har jeg lyst til å presisere
at jeg ikke er innstilt på at staten eller Statsbygg selv
skal begynne å leie ut boliger. Skal man gjøre
dette, må det i så fall være kommunen
som engasjerer seg i sosial boligbygging. Men jeg tar med meg – skal
vi si – forslaget, for jeg kan ikke svare direkte på det
her og nå.
Presidenten: Vi går til neste hovudspørsmål.
Petter Løvik (H): Eg vil gjerne stille eit spørsmål
til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:
Kvaliteten i skulen er noko vi må legge
sterk vekt på i åra framover. Vi har i den seinare
tid sett ein høg strykprosent og veldig dårlege
resultat frå høgare utdanning. Høgre
har i lengre tid vore bekymra med omsyn til nivået i vidaregåande
opplæring, spesielt i allmennfag, som i sterk grad skal
vere studieførebuande. No får Høgre delvis
støtte i sitt syn frå leiaren av Lærarforbundet,
som til VG 12. november seier:
«Studiemotiverte elever må få et
bedre tilbud. Allmennfaglig studieretning ivaretar ikke sin studieforberedende
rolle godt nok i dag … det er bekymringsfullt at de faglige
kravene er blitt svekket.»
Eg synest at dette er interessante tankar,
og eg vil gjerne spørje korleis statsråden ser
på dette.
Statsråd Jon Lilletun: Eg trur at representanten Løvik og
eg deler det synet at vi heile tida må leggje vinn på kvalitet.
Samstundes har vi ein situasjon der nesten heile ungdomskullet er
i vidaregåande opplæring, og det set nye utfordringar,
men gjev òg nye moglegheiter til vidaregåande
skule.
Når det gjeld Reform 94 og evaluering
og oppfylging av den, har den akkurat vore gjennom ei stor forskingsbasert
evaluering. Den har vore til behandling i Stortinget, og ei rekkje
tiltak er føreslegne og vil verte sette i verk. I den prosessen
var det ikkje noko innspel korkje frå Lærarforbundet
eller andre i høyringsrunden om på ein måte
ei lagdeling innanfor allmennfaga, slik som det kan verke ligg bak
representanten Løvik sitt spørsmål. Derimot
er eg heilt samd i at vi må få ei ytterlegare
tilpassa opplæring og ei differensiering innanfor dagens system
som gjev fleire utfordringar til dei som klarar seg best, og som
er flinke.
Eg trur at der er det mykje å gå på.
I forhold til Reform 94 er strukturen på plass, men vi
må gjere endå meir når det gjeld differensiering,
når det gjeld tilpassing og når det gjeld innhaldet
i reforma. Eg trur at dess lenger vi kjem i å setje elevens
eige ansvar for læring i fokus, dess meir vil det òg
verte å strekkje seg etter. Så eg meiner at vi
er på rett veg. Eg registrerer òg med interesse
at leiaren for Norsk Elevorganisasjon ikkje i det heile støtta
tankane til Anders Folkestad slik dei kom fram i VG-oppslaget. Men no
ser eg ikkje bort frå at Anders Folkestad samla sett har eit
breiare syn enn det som var attgjeve i VG.
Petter Løvik (H): Ei av problemstillingane er at vi no har fått
store delar av kulla inn på allmennfag, og at det der er
ei stor spreiing både i interesser og evner. Og då er det
eit spørsmål om nivået på ein
del område har vorte så lågt at ein del
ikkje er fagleg i stand til å begynne på eit studium.
Statsråden sa sjølv i eit svar på eit
spørsmål frå meg i juni 1998, der eg
tok fram dei dårlege resultata spesielt i matematikk frå universitet
og høgskular, at ei av årsakene til den høge
strykprosenten kan vere at det faglege grunnlaget frå vidaregåande
opplæring generelt er svakt. Dette synest eg at vi må ta
konsekvensen av. Det treng ikkje bli superklasser, men det kan bli
klasser som er delte ut frå kva motiv og kva interesse
den enkelte eleven har. Betyr statsråden sitt svar her
at statsråden ikkje vil gå vidare med dette? Innspela
om desse problemstillingane mangla ikkje når det gjeld
Reform 94 heller.
Statsråd Jon Lilletun: I aller høgste grad vil statsråden
gå vidare. Det er vi i full gang med, og det er ei vedgåing
av at frå byrjinga av 1970-talet og fram til i dag har realfaga
ikkje hatt nok merksemd i skulen, og matematikk som representanten
Løvik her viste til, er eitt av faga. Der har ein gjennom
Reform 97 fått betra fagplanen ganske mykje. Akkurat i
desse dagane går vi gjennom fagplanane for å korrigere
Reform 94 slik at den skal passe betre i hop med Reform 97 og i
forhold til det universiteta skal undervise i vidare.
Vidare set vi i gang eit stort prosjekt på nasjonalt
plan som skal gå gjennom tilpassa opplæring, korleis
vi kan gje tilstrekkelege utfordringar til dei som er gode, samtidig
som vi syter for òg å få med oss med
tilpassa undervisning dei som slit. Eg meiner at vi er i svært
godt gjenge med å ta vare på det som representanten
Løvik her tek opp, og det får vi sikkert høve
til å kome attende til òg.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Sigvald Oppebøen
Hansen.
Sigvald Oppebøen Hansen (A): Ja sjølvsagt skal me legge vekt på kvalitet
i undervisninga. Frå Arbeidarpartiet si side ønskjer
me å ha individuelt tilrettelagd undervisning både
for såkalla veike elevar og for såkalla sterke elevar
i felles klasserom og ikkje i dei såkalla superklassene
som nå er lanserte. Og der skal ein legge vekt på både
prosjekt og nærleik til lokalsamfunnet og arbeidslivet.
Kan eg få ei stadfesting frå statsråden
på at det òg er Regjeringa sin politikk.
Statsråd Jon Lilletun: Slik eg prøvde å seie det
i dei to førre svara, skal eg gjenta det no, at vi ynskjer
felles klasser, og vi ynskjer tilpassa undervisning der vi må verte
betre enn i dag til å gje dei gode utfordringar. Det trur
eg er viktig, men det er òg mellom 10 og 15 pst. som slit
frykteleg av dei som klarar seg dårlegast, og det er like
viktig å gje dei tilpassa utfordringar. Slik som representanten
Sigvald Oppebøen Hansen stilte spørsmålet,
trur eg at vi er heilt på line i forhold til kva som det
er nødvendig å satse på. Det skal vere
god kvalitet for den som slit mest, men det skal òg vere
kjempegod kvalitet for dei som verkeleg kan strekkje seg, og det
er tilpassa opplæring på sitt beste slik denne
statsråden ser det.
Presidenten: Inge Lønning – til
oppfølgingsspørsmål.
Inge Lønning (H): Jeg oppfatter det slik at statsråden er
enig med spørsmålsstilleren i at det overordnede
hensyn må være å utnytte de menneskelige
ressursene så godt som mulig. Min erfaring etter et langt
liv ved et norsk universitet er at de dyktige, teoretisk flinke
elevene aldri har lært å jobbe når de
begynner å studere som 19-åringer. Det viktige
hensyn må jo være at man lærer å utnytte
seg selv på et langt tidligere tidspunkt enn det.
Så jeg gjentar spørsmålet
fra Løvik: Vil statsråden konkret gjøre
noe for å stimulere til større frihet, også organisatorisk
frihet, i videregående opplæring, som gjør
at alle elever blir nødt til å anstrenge seg like
mye?
Statsråd Jon Lilletun: Eg trur eg vil reservere meg mot det siste,
at dei skal «anstrenge seg like mye». Eg trur
at representanten Lønning og eg er einige om at den typen
matematikk og matematisk likskap får vi ikkje til, og det
strever vi i og for seg heller ikkje etter, men alle skal mest mogleg
måtte «anstrenge seg like mye».
Eg trur at ei undervisning som byggjer på elevmedverknad,
ei undervisning som byggjer på prosjekt, ei undervisning
som i mykje større grad gjev læraren eit rettleiingsansvar,
slik det ligg i intensjonen med reforma, men som det enno er langt
igjen før vi er i mål med, vil gje det resultatet
som representanten Lønning er ute etter. Det er opplagt
at det er ein del som har flote lett igjennom. Eg var seinast for
nokre dagar sidan med på presentasjonen av eit prosjekt
der ein del elevar sa det. Då må det vere legitimt å ytterlegare
krevje noko meir av dei i slike prosjektarbeid, men samstundes må vi òg
ta med oss dei som faktisk slit.
Presidenten: Øystein Djupedal – til
oppfølgingsspørsmål.
Øystein Djupedal (SV): Jeg er glad for at statsråden så klart
avviser Høyres ønske om kursplaner og nivådifferensiering.
Det er et kunnskapssyn som jeg fullt ut deler. Det finnes åpenbare
indikasjoner på at kvalitet i et litt utvidet begrep ikke
er som den skulle være. Grunnene til det er nok mange – at
læringslysten ikke er til stede, at kreativiteten ikke
er til stede, at skoletrøttheten, særlig på ungdomsskolen,
men kanskje også i videregående skole, har fått
anledning til å bre seg.
Da er spørsmålet: Hvordan
sikrer vi at hver enkelt elev får muligheten til å utvikle
sine evner og sin kreativitet når skolen kanskje fremstår
i for stor grad som firkantet og med for lite ressurser til å møte
hver enkelt elev? Hovedproblemet – tror jeg – for
mange elever, mange skoler og mange lærere er at man ikke
har ressurser til å nå de fine mål som
ligger i læreplanen fordi ressurssituasjonen i skolen er
så trang. Det som må være utfordringen
til ministeren, er: Hvordan skal vi sørge for at vi får
ressurser inn i skolen for å kunne nå de mål
som Lilletun akkurat nå var inne på, og som står
i læreplanen?
Statsråd Jon Lilletun: Eg set pris på det store engasjementet
som både representanten Djupedal og SV har i forhold til å setje
skulen på dagsordenen.
No gjaldt det fyrste spørsmålet
frå representanten Løvik vidaregåande
skule, men svaret her trur eg eg vil gje i forhold til ungdomsskulen,
for det er heilt rett at det er der på ein måte
glansen i auga forsvinn, og det er der ein etterspør det
som ligg i læreplanen, men som ein ikkje har klart å utvikle
i ungdomsskulen. Neste tysdag skal vi ha ein stor nasjonal konferanse
om ungdomsskulen, som i stor grad byggjer på høyringane
som vi arrangerte saman med Barneombodet tidlegare i år.
Det vi gjer i statsbudsjettet, sjølv om mange synest det
er for lite, er at vi over doblar satsinga på etterutdanningssida,
vi satsar på lærararen og læraren sin
kompetanse. Det som trengst no for å fylgje opp reformene
er at vi gjev lærarane moglegheit til å verte
trygge på at vi kan nå dei gode måla som
vi har sett oss. Eg er einig med representanten Djupedal i at vi
har eit stykke veg igjen, men vi har begynt å gå på vegen.
Presidenten: Det er bra.
Vi går vidare til neste hovudspørsmål.
Øyvind Vaksdal (Frp): Mitt spørsmål går
til olje- og energiministeren.
Regjeringen har i sitt forslag til statsbudsjett
foreslått en kraftig økning i elavgiftene, og
nå ser det dessverre ut som at de ved hjelp av Arbeiderpartiet
får flertall for dette. Regjeringen sier videre at den
varslede økningen skal kompenseres med økt minstefradrag.
Dette kan i utgangspunktet høres veldig tilforlatelig ut,
men hva med dem som har minst av alle, nemlig minstepensjonister
og andre som ikke betaler skatt. De vil ikke nyte godt av et økt
minstefradrag. Det er jo nettopp mange av disse som på grunn
av svak økonomi bor i trekkfulle hus og leiligheter som
trenger mye strøm til oppvarming. Ser ikke statsråden
den åpenbare urettferdighet som ligger i forslaget, og
hva vil statsråden gjøre for å rette
opp dette for noen av de svakeste i samfunnet?
Statsråd Marit Arnstad: Det er riktig at Regjeringen har foreslått
en moderat økning i elavgiften, og det er også riktig
at en så langt som mulig har forsøkt å kompensere
for de svakest stilte ved at man øker minstefradraget og
dermed langt på vei utjamner økningen i elavgiften
for dem som har de laveste inntektene. Det er riktig at økt
minstefradrag ikke slår ut for minstepensjonister, og jeg
ser at denne gruppen kan komme en smule uheldig ut i forhold til
elavgiftsøkningen. Det er også et tema som en
blir nødt til å ta med seg videre i forhold til framtidig
avgiftspolitikk på dette området og også i
forhold til kraftprisen generelt.
Nå har jeg lyst til å minne
representanten Vaksdal om at kraftprisen i Norge er meget lav sammenlignet
med de land vi kan sammenligne oss med, og at den økningen som
elavgiften nå representerer, er rimelig beskjeden. En mulighet
til å kompensere elavgiftsøkningen hvis man f.eks.
bor i et veldig trekkfullt hus, er at man benytter seg av de mulighetene
man har til å få gratis enøk-rådgivning for
nettopp å forhindre at huset i framtida blir så trekkfullt
som det er. Det finnes en bedre mulighet for det nå enn
det noen gang tidligere har vært.
Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.
Den varslede økningen i elavgiften
vil sannsynligvis ha liten innvirkning på forbruket annet
enn å være en ren fiskalavgift for det offentlige,
mens den nye grunnavgiften på mineralolje, som også innføres
samtidig, vil føre til en vridning fra olje til elektrisk
oppvarming. Dette skyldes ikke minst at nærmere halvparten
av det norske elforbruket er fritatt for avgift. Resultatet av dette
vil jo bli en svekket nasjonal forsyningssituasjon og økt
import av kullkraft. Er ikke dette stikk i strid med Regjeringens målsetting
på området?
Statsråd Marit Arnstad: For det første må jeg si
at jeg ikke helt deler representanten Vaksdals synspunkt om at elavgiftsøkning
ikke har noen virkning. Jeg tror at det har en virkning i form av økt
bevissthet om sitt eget energiforbruk og om muligheten for å faktisk
ta i bruk en del av de ordningene man etter hvert har fått
etablert omkring energiøkonomisering. Da kan folk ikke
bare spare inn elavgiftsøkningen, men de kan faktisk få reduserte kostnader
i forhold til det opprinnelige budsjettet. Dersom man øker
avgiften på elektrisk strøm, er man også nødt
til samtidig å øke avgiftene på bruk
av olje, slik at man hindrer en overgang fra el til olje. Det vil
i tilfelle være en overgang som vil være uheldig
ut fra forurensningsmessige synspunkt. Jeg er enig i at vi må se
på de videre konsekvensene knyttet til andre energikilder.
Men det tror jeg vi må gjøre på andre
måter enn å si at det i seg sjøl skal
være en grunn til ikke å øke elavgiften
i en situasjon der man har et norsk kraftmarked med meget lav kraftpris.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Per-Kristian
Foss.
Per-Kristian Foss (H): Jeg tillater meg å vende tilbake
til spørrerens utgangspunkt om de sosiale konsekvenser
av en økning av elavgiften når man ikke kompenserer den
for pensjonister.
Jeg registrerer at statsråden nå innrømmer
at det ikke finnes noen kompensasjon for pensjonister i motsetning til
for lønnstakere. Jeg har derfor lyst til å spørre
statsråden: Hvorfor går man motsatt vei, altså faktisk
forverrer skatteforholdene for pensjonister ved at man ikke pris- eller
lønnsjusterer særfradraget for alder? Det innebærer jo
at pensjonister i motsetning til yrkesaktive får en forverret økonomisk
situasjon.
Jeg har registrert at Regjeringens egen utjamningsmelding
faktisk peker på at den største forskjellen i
samfunnet er mellom dem som lever av lønnsinntekt, og dem som
ikke har det. Vi snakker nå om en gruppe som i vesentlig
grad ikke har lønnsinntekt. Jeg lurer derfor på hvordan
det man nå gjør overfor pensjonister, rett og
slett harmoniserer med Regjeringens egen tankegang?
Statsråd Marit Arnstad: Jeg tror faktisk jeg skal holde meg til mitt
eget område, altså spørsmålet
om avgiftsøkninger knyttet til energipolitikken.
Der er det slik, som jeg også sa i
mitt opprinnelige svar, at det ikke finnes noen direkte kompensasjon
for minstepensjonister i den forstand at det minstefradraget som
er betydelig økt, og som kompenserer for lavlønnsgrupper,
ikke slår ut for minstepensjonister. Jeg ser ikke noen
grunn til å legge skjul på det – det
er et faktum. Men i den videre avgiftspolitikken på dette
området – og Regjeringen er sjølsagt
opptatt av hvordan man skal utforme avgiftene videre her – og
som en del av diskusjonen omkring energimeldingen må en
også ta hensyn til dette og se nærmere på pensjonistenes
vilkår knyttet til avgiftsendringene.
Presidenten: Vi går vidare til neste
hovudspørsmål.
Grete Knudsen (A): Jeg vil stille kirkestatsråden et spørsmål.
Kirkemøtet har vedtatt mot et stort
mindretall å debattere Kirkemøtets myndighet,
med mer makt til Kirkemøtet på bekostning av biskopene.
Jeg vil spørre om kirkestatsråden har
kjennskap til dette dokumentet, som synes å være
i strid med kirkeloven og går utover det Stortinget har
vedtatt, og etter min mening også utover Kirkens egne ordninger,
for her skal én autoritet, nemlig Kirkemøtet,
ha en kristelig merverdi i forhold til andre, med den følge
at Den norske kirke ikke vil tillate mindretallsoppfatninger. Da
er det duket for en holdning som jeg i hvert fall ville tro at Martin
Luther i sin tid ikke ville ha støttet i sitt opprør
mot pavekirken.
Men hva er kirkestatsrådens oppfatning,
om han i det hele tatt har noen?
Statsråd Jon Lilletun: Eg trur at eg skal vere forsiktig med å gå inn
på kva kyrkjefader Martin Luther ville meint om dette spørsmålet.
Der har truleg leiaren i kyrkjekomiteen noko større
kompetanse enn kyrkjestatsråden.
Derimot vil eg gjerne seie noko om sjølve
saka. Det har heilt sidan Kyrkjemøtet skulle opprettast,
vore ei viss spenning mellom biskopane si myndigheit og Kyrkjemøtet
si myndigheit. Det er interessant å merke seg at frontane
har endra seg litt. Til å begynne med var kanskje den tradisjonelt
meir konservative delen av Kyrkja uroleg for at Kyrkjemøtet
skulle verte litt liberalt samansett, og dei trøysta seg
derfor til biskopane og ville ha mest mogleg myndigheit der. Det
har endra seg noko dei siste åra. Dei synest kanskje no
at det er meir tryggleik i Kyrkjemøtet, medan den andre
sida av Kyrkja på ein måte har gjort det motsette.
Ingen av delane er jo veldig prinsipielt.
Når det gjeld det dokumentet, kjenner
eg det. Men eg meiner sjølvsagt at Kyrkjemøtet
må ha høve til å diskutere alle spørsmål
som gjeld Kyrkja. Men skal det endringar til i dei tenesteordningane
som er vedtekne ved lov for biskopane, må det sjølvsagt
behandlast både i regjering og storting dersom noko slikt
skulle verte naudsynt. Eg avventar difor Kyrkja si eiga behandling.
Det dei no har fremma, er ein del premissar for ein komite som skal arbeide
vidare. Eg avventar difor kva Kyrkja sjølv kjem til å meine
om saka før eg eventuelt ser på på kva
måte Regjeringa skal arbeide vidare med det. Det er mitt
svar.
Grete Knudsen (A): Jeg registrerer at kirkestatsråden selvfølgelig
er vel kjent med dette dokumentet og for n-te gang heller ikke
har noen mening i kirkepolitiske spørsmål – dvs.
i alle fall ikke forsvarer den delen som ville falle ned på mangfoldet
og den brede del av folkekirken.
Og statsråden har heller ikke noen
mening når det gjelder forhold omkring Helge Hognestad,
som har gått som en kasteball fra den ene til den andre,
og nå også sendes fra statsråden over
til en lærenemnd. Igjen dreier jo dette seg om bredde og
inkludering.
Jeg tar til etterretning at kirkestatsråden
ikke støtter den delen eller velger ikke å ha
noen mening om det, med den konsekvens at han faktisk støtter
de mer fundamentalistiske grupperingene innen Kirken.
Statsråd Jon Lilletun: For det fyrste vil eg sterkt ta avstand frå uttrykket «de
mer fundamentalistiske», for eg meiner det ikkje er dekning
for å bruke eit slikt uttrykk om det som er hovudstraumane
i Kyrkja, korkje på den eine eller den andre sida.
Når det gjeld denne saka som er til
behandling, meiner eg at det ville vere heilt gale av ein kyrkjestatsråd å leggje føringar
for den debatten som skal gå føre seg i dei indrekyrkjelege
organa. Men samstundes tek sjølvsagt statsråden
ansvaret for at skal det her skje endringar, må dei òg debatterast
i dei andre lovmessige organa som finst.
Når det gjeld biskopane si myndigheit,
ligg den i ei tenesteordning som i så fall må endrast.
Her meiner eg derfor at ein må ha sans for rekkjefølgja.
Forskjellen her er at representanten Knudsen har noko meir lyst
til å gripe inn i forkant. Eg seier at Kyrkja får
debattere ferdig sjølv, og så kjem eg attende
til Stortinget med det som er naudsynt.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inge Lønning.
Inge Lønning (H): Tillat meg et ørlite bidrag til Luther-forskningen.
Jeg minnes fra min studietid en opphetet diskusjon ved et studentmøte
på Det teologiske fakultet hvor en formulerte seg slik:
Hvis Martin Luther hadde levd i dag, ville han ha snudd seg i sin
grav. (Latter i salen)
Det bekymrer meg at statsråden gjør
seg så usynlig når det gjelder det ansvarsområdet
som gjelder kirkesaker, og særlig i den konkrete saken
Grete Knudsen nevnte i sitt oppfølgingsspørsmål.
Det er nå gått ett år siden Helge Hognestad
søkte om å få adgang til å bli
prest igjen i Den norske kirke. Det er gått fire måneder
siden statsråden hadde uttalelser fra alle biskopene på sitt
bord, og etter fire måneder finner han på at han
vil sende saken til Lærenemnda, som består av
de samme biskopene som allerede har uttalt seg i saken. Er det nødvendig å være så usynlig, hr. statsråd?
Statsråd Jon Lilletun: Eg har sagt offentleg – og eg kan
gjerne gjenta det frå Stortingets talerstol – at
saksbehandlingstida er for lang i denne saka. Eg kunne godt ha vist
til tidlegare saksbehandlingstider som har vore atskilleg lengre – men
denne er for lang! I og med at denne saka opphavleg i stor grad
var grunnen til at ein starta Lærenemnda, burde den ha
vore vurdert av meg langt tidlegare. Men eg trudde kanskje at biskopane
kunne gje eit noko eintydig råd. Det har ikkje skjedd,
og etter å ha gått gjennom saka grundig, har eg
valt å be Lærenemnda om å gå gjennom
saka, og eg har bede om at det ikkje skal ta for lang tid.
Det er ein god del utanom biskopane som sit
i nemnda, men som representanten Lønning, som sit i Lærenemnda,
veit, er det ikkje slik at biskopane utgjer eit reint fleirtal i
Lærenemnda.
Presidenten: Anneliese Dørum – til
oppfølgingsspørsmål.
Anneliese Dørum (A): Jeg vil følge opp det som nå er
i ferd med å skje på Kirkemøtet. Der
legges det nå opp til å kneble retten til å ha
ulike meninger og mindretallssyn i Kirken.
I sitt svar gir kirkestatsråden ikke
uttrykk for en folkekirkelig bevissthet, og jeg vil spørre
om grunnen til det. Er det slik at han mener en kan vedta den rette
kirkelige og kristelige holdning ved simpelt flertall?
Statsråd Jon Lilletun: Eg meiner at ein overtolkar det dokumentet
som ligg føre, dersom ein meiner at det ikkje skal vere
høve til å ha mindretalssyn og kyrkjeleg debatt.
Sjølvsagt ligg dette òg i det dokumentet, men
det er korleis ein skal forvalte tilsetjingsmyndigheita og ein del
andre myndigheiter og premissar for det, som i så fall vil
verte stramma inn.
Denne regjeringa står for eit breitt
folkekyrkjeleg standpunkt. I det standpunktet ligg det at vi fyrst
skal la Kyrkja få høve til sjølv å debattere
situasjonen sin, og så vil vi kome tilbake til dette når
det er gjort. Det er det som skjer i Trondheim. Dei organa som Kyrkja
etter lova har valt, debatterer situasjonen sin og myndigheitsområdet
sitt, og må så sjølvsagt kome til (presidenten
klubbar) regjering og storting med dette på eit seinare
tidspunkt. (Presidenten klubbar.) Derfor er det rekkjefølgja
eg tek ansvaret for.
Presidenten: Presidenten må be statsråden
om å passe taletida.
Då går vi til neste hovudspørsmål.
Rolf Reikvam (SV): Mitt spørsmål går
til utdanningsministeren.
For tiden foregår det en del aksjoner
på norske skoler. Det er ikke de typiske aksjonister som
nå står på barrikadene. Dette er vanlige
trauste, gode norske lærere som nå viser sin misnøye,
sin motløshet og sin oppgitthet over den situasjonen de
opplever i skolen. Dette er tydeligvis aksjoner som er rettet mot
ressurssituasjonen, mangel på økonomiske ressurser,
mangel på undervisningsmateriell, og også mot
det faktum at i valgkampen var utdanning det sentrale temaet. Det
har skapt visse forventninger om at det nå skal skje ett
eller annet. Disse aksjonene er også rettet mot lønnsnivået
og problemet med å rekruttere lærere, slik at
det er bredde i disse aksjonene som nå foregår.
Så mitt spørsmål
til statsråden blir: Hva vil han gjøre, og hvilke
svar har han å gi til disse aksjonistene som nå er
på banen, for at de skal få tilbake optimismen
og for å gi dem mot?
Statsråd Jon Lilletun: Eg har, til liks med representanten Reikvam,
registrert at det er ein del aksjonar, og eg vil også seie
meg samd med representanten Reikvam i at dette ikkje er typiske
aksjonistar. Samstundes må vi ha ei ryddig haldning til
dette. Arbeids- og administrasjonsministeren og eg har diskutert
korleis vi skal handtere aksjonane, og vi vil saman kalle inn Norsk
Lærarlag og Lærarforbundet til eit møte
så raskt som mogleg for å avklare kva som er bakgrunnen
for aksjonane, omfanget av dei, og om dei er lovlege eller ulovlege.
NTB f.eks. skriv at aksjonane er ulovlege. Det har vi ikkje teke
stilling til, og det er slikt vi vil snakke med partane om.
Dersom det dreiar seg om aksjonar som er i
strid med gjeldande lov- og avtaleverk, vil Arbeids- og administrasjonsdepartementet
ta nødvendige skritt for å få slutt på aksjonane,
m.a. ved å påleggje Norsk Lærarlag og
Lærarforbundet å medverke til at aksjonane vert
avslutta straks. Skulle aksjonane halde fram, vil Arbeids- og administrasjonsdepartementet
måtte vurdere å stemne dei nemnde organisasjonane
inn for Arbeidsretten. Det er i samsvar med ei heilt vanleg handtering
av slike saker.
Men når det er sagt, vil eg seie at
eg forstår at det her er store forventningar etter den
merksemda utdanning fekk i valkampen. Det Regjeringa lovde i valkampen,
har Regjeringa halde. I den avtalen som er forhandla fram mellom
Arbeidarpartiet og regjeringspartia her på Stortinget,
ligg det òg monalege forbetringar med omsyn til utdanning.
Eg meiner at dette er eit grunnlag for å få tilbake ein
optimisme i skulen. Frå denne regjeringa er det òg teke
initiativ når det gjeld å spele inn lokalnivået
i mykje større grad enn på mange år – så eg
ser med alvor på aksjonane, men må handtere dei
slik eg har skissert her.
Rolf Reikvam (SV): Jeg er noe overrasket over at dette svaret
gikk på lovligheten, og at det er viktig for statsråden å finne
ut av. Det viktige må være å prøve å finne
ut hva som er årsaken, og den kjenner vi. Vi vet hva som
er årsaken til dette, at dette er et uttrykk for frustrasjon
og et uttrykk for oppgitthet. Lærerene – da snakker
vi ikke om organisasjonene, vi snakker om lærerne på norske
skoler – har ikke sett noen vilje til å satse
på utdanning. Der ligger svaret, så enkelt er
det.
Jeg skulle nok ønske at statsråden
var mer villig til å gå inn på realitetene
og ikke snakke om det formelle som går på lovligheten
av aksjonene. Hvis en bruker tid og krefter på det, er
jeg ganske overbevist om at disse problemene ikke lar seg løse.
Det må være vilje til å gå inn og
gi noen svar på de spørsmålene de stiller
som går på dette med ressurser og lønn.
Er statsråden villig til å gi
disse signalene, slik at man igjen kan skape ro og optimisme i norsk
skole?
Statsråd Jon Lilletun: Som representanten Reikvam veit, er det i
budsjettet ein legg fram den politikken ein tenkjer å føre
i det året som kjem. Vidare er det via stortingsmeldingar
om den totale politikken at ein gjev ytterlegare varsel.
Eg tek aksjonane på alvor, og eg ynskjer
ein dialog med dei som aksjonerer. Samstundes må Regjeringa
med dei to statsrådane eg har nemnt her, sjølvsagt òg
ta ansvar for at spelereglane i arbeidslivet vert fylgde.
Det må kunne gå an å ha
to tankar i hovudet på ein gong, ein tanke som seier at
vi treng ein dialog, og ein som seier at vi absolutt treng å ta
på alvor det som skjer i skulen, og uroa der. Men samstundes
må vi fylgje spelereglane, i skulen som i resten
av samfunnet.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Grete Knudsen.
Grete Knudsen (A): Jeg er enig med statsråden i at når
det ble en så stor vektlegging på utdanning i
valgkampen, så ble det også skapt forventninger,
ikke minst fra enkelte partier som fokuserte enormt på lønnsspørsmålet,
som en selvfølgelig ikke kan komme frem med i en budsjettsammenheng.
Derfor ble det også negativt mottatt, selv om man nå øker
budsjettet for utdanning med nesten 1 milliard kr.
Men et område som statsråden
kan gjøre noe med, enten i budsjettet eller i forbindelse
med det arbeidet som Stortinget nå holder på med,
er å sikre at lærerne fremdeles skal forhandle
med staten som motpart. Spørsmålet er om statsråden
vil fastholde det, slik at man i hvert fall tar den byrden bort
fra lærerorganisasjonene som ledd i deres aksjon.
Statsråd Jon Lilletun: For det fyrste vil eg seie at Regjeringa vil
kome med ei avklaring av dette i løpet av inneverande år.
For å førebu dette har vi òg eit partssamansett
utval, saman med partane i arbeidslivet, som m.a. skal se på korleis
lønnsdanninga skjer og korleis forhandlingsansvaret skal
organiserast. Eg er klar over, til liks med representanten Knudsen,
at dette er viktig for lærarane og Lærar-Noreg,
og eg er innstilt på i den prosessen som no skjer, å medverke
til at det kjem ei løysing som klargjer dette.
Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.
Øystein Djupedal (SV): Det er et betydelig problem når det
er mange i skoleverket som åpenbart er misfornøyd
og som mistrives, og som nå velger å aksjonere. Det
er et problem som gjelder langt flere enn de gruppene som nå aksjonerer.
Det er et problem for alle som har unger i skolen, og alle som er
opptatt av at norsk skole skal ligge i front. Når man har
konfrontasjoner innenfor et klasseværelse og innenfor en
skole, er det et betydelig problem som ikke bare kan løses
ved dialog, men man må også ha en offensiv holdning
til hvordan man skal løse det.
Regjeringen har lagt fram en rekrutteringsmelding
der veldig lite substansielt er sagt. Det er veldig mange fine ord,
men den har ikke noe om økonomiske løft for skolen.
Statsråd Lilletun har for så vidt rett i at han
ikke lovte noe i valgkampen, men det er lov å lære
litt underveis, og det betyr at man må satse mer på skolen.
Derfor vil jeg spørre: Det ligger
ingen penger i statsbudsjettet nå til et lønnsløft
for lærerne, men vil statsråd Lilletun likevel
gi et lite signal om at statsråden og Regjeringen ikke
er helt uvillig til å se på problemet en gang
til?
Statsråd Jon Lilletun: Det som det vart skapt forventning om frå fleire
politiske parti, var at det burde liggje ein del ting med omsyn
til lønn i rekrutteringsmeldinga. Det ville vere å innføre
ein heilt ny praksis i forhold til lønnsdanning i samfunnet,
og det vil ikkje denne regjeringa ta ansvaret for.
Når det gjeld dei ordinære
lønnsforhandlingane, har vi sagt i denne meldinga at lønn
er eit vesentleg grunnlag for rekruttering, og det står
vi sjølvsagt ved. Det vil vi òg ha med oss når
vi skal forhandle om lønn framover i det ordinære
lønnsoppgjeret. Men det ville vere heilt gale av meg å stå her
og seie at vi i forhold til den eine av gruppene skal gjere slik
og slik. Det må skje der det skal skje, i forhandlingar
mellom partane, men Regjeringa tek med seg den konstateringa som
ligg i meldinga.
President: Petter Løvik – til oppfølgingsspørsmål.
Petter Løvik (H): Det kan vere grunn til å spørje statsråden
om dei aksjonane vi no ser, også er eit resultat av frustrasjon
over ei rekrutteringsmelding som korkje analyserer situasjonen,
prøver å sjå samanhengar eller kjem med
forslag til korleis den krisa vi står overfor, kan løysast.
Det er ikkje ein gong gjort forsøk på å analysere om
lønn kan ha nokon verknad, og det må ein vel kunne gjere
i ei stortingsmelding. Dessutan kan det også vere grunn
til å spørje om det kan vere frustrasjonar over
dei signala som Regjeringa gir i budsjettet, eller over dei endå verre
signala som blir gitt i budsjettforliket mellom Arbeidarpartiet
og mellompartia, som ikkje har ein auke i løyvingane til
skulen, slik representanten Knudsen og statsråden tidlegare
har framstillt det – det er rett nok ein auke når
det gjeld skule/fritid og lærebøker i
vidaregåande – men som reduserer satsinga på kvalitetsutvikling
og etterutdanning, som er noko av det viktigaste lærarane har
bede om.
Kan det vere dei signala som Regjeringa og
deira støtteparti no gir, som gir grunnlag for desse aksjonane?
Statsråd Jon Lilletun: Det vil vel neppe overraske Stortinget at
eg ikkje er samd i dei analysane som representanten Løvik
hadde av kva som ligg i rekrutteringsmeldinga. Det er for fyrste
gong har lansert ei permisjonsordning, og vi har for fyrste gong
fått ein kraftig auke når det gjeld etterutdanning,
som både Høgre og andre tidlegare har sagt var
prisverdig. Det er ei rekkje tiltak som konkret vert lanserte, men
som eg ikkje kan kome inn på i det eine minuttet her.
Det som skjedde, og som Høgre òg
skal ha ros for, var at dei på ein måte reiste
spørsmålet om skule i valkampen. Men samtidig
skapte dei det inntrykket at ein både gjennom meldingar
og Stortinget kan drive lønnsforhandlingar. Frå m.a.
nestleiaren i Høgre vart det òg gjeve klare meldingar
om kor mykje denne lønnsauken burde vere på. Den
uryddige måten som han her opptredde på i forhold
til lønnsdanning, skapte forventingar som på ein måte
måtte føre til vonbrot når Regjeringa
ikkje kvitterer ut. Og eg må seie: Regjeringa kan ikkje
kvittere ut på den måten.
Presidenten: Vi går vidare til neste
hovudspørsmål.
Jan Tore Sanner (H): Mitt spørsmål går
til statsråd Marit Arnstad.
Sentrumsregjeringen har måttet tåle
hard kritikk for manglende ambisjoner på det energipolitiske
området, og for ikke å ville gi norske energiselskaper
rammebetingelser som setter dem i stand til å møte
en stadig tøffere internasjonal konkurranse.
På en energipolitisk konferanse i
går, arrangert av ENFO og KS, slapp Senterpartiets parlamentariske
leder Johan J. Jakobsen ut to interessante politiske nyheter. Han
slo for det første fast at Regjeringen vil gå inn
for en delprivatisering av Statoil, og dernest at Senterpartiet
vil gå inn for en forsiktig delprivatisering av Statkraft.
Mitt spørsmål til statsråd
Marit Arnstad er om hun er enig med Senterpartiets parlamentariske
leder i at Statkraft bør delprivatiseres.
Statsråd Marit Arnstad: For det første sa vel ikke representanten
Jakobsen at han gikk inn for en delprivatisering av Statoil, han
sa at det ikke kan utelukkes. Og det er jeg helt enig med representanten
Jakobsen i. Sjølsagt vurderer vi nå argumenter
for og imot en endring av eierskapsstrukturen i Statoil. Det gjør
vi i forbindelse med hele gjennomgangen av det statlige engasjementet
i petroleumssektoren. Det er en vurdering som må være
både bred og grundig, og det er i dag ikke grunnlag for å utelukke
noe som helst – verken å beholde dagens eierstruktur
eller å forandre eierstruktur.
Når det gjelder Statkraft, vet jeg
også i hvilken sammenheng Jakobsen sa dette, og det var
i sammenheng med den internasjonale virksomheten til selskapene.
Det kan være ett argument for en endret eierskapsstruktur, men
det finnes mange andre sider ved de statlige selskapene, særlig
Statkraft, som i tilfelle også burde ha vært vurdert.
Regjeringen har ikke vurdert de spørsmålene, for
Regjeringen har ingen som helst planer om å delprivatisere
Statkraft.
Jan Tore Sanner (H): Jeg merker meg at statsråden nå prøver å tone
ned Jakobsens uttalelser. Jeg var til stede på den konferansen;
det var også flere andre stortingsrepresentanter og 400-500
andre deltakere. Og vi hørte hva Jakobsen sa. For det første
slo han fast at Regjeringen vil gå inn for en delprivatisering
av Statoil. Han viste her til lekkasjer som var sendt ut i forrige
uke, og dernest slo Jakobsen fast at Senterpartiet vil gå inn
for en forsiktig delprivatisering av Statkraft.
Jeg hilser det velkommen, for jeg tror det
er helt nødvendig for å sikre at Norge også i
fremtiden vil ha sterke norske energiselskaper. Jeg hilser en slik
moderne og fremtidsrettet markedstenkning velkommen også fra Senterpartiets
side. Senterpartiet har jo ikke vært det mest privatiseringsvillige
partiet, og dersom det er slik at Senterpartiet nå går
inn for en forsiktig delprivatisering av Statkraft, burde statsråden
ha alle muligheter til også å få med
Kristelig Folkeparti og Venstre. Så mitt spørsmål igjen
er om Arnstad er enig med Jakobsen i at Statkraft bør delprivatiseres.
Statsråd Marit Arnstad: Jeg syns at debatten kunne være tjent
med en nyansering, som representanten Sanner åpenbart ikke
ser seg tjent med.
Som jeg sa, det er klart at Regjeringen, og
Senterpartiet, i forbindelse med debatten om Statoil vurderer hva som
er virkningen av å beholde dagens eierstruktur, men vi
vurderer sjølsagt også spørsmålet
om en delprivatisering. Det gjør vi fordi Statoil har bedt
om det, og fordi det er en del av hele gjennomgangen av det statlige
engasjementet i petroleumssektoren. Men verken Senterpartiet eller
Regjeringen har konkludert på det punktet.
Når det gjelder Statkraft, må jeg
få lov å si at sjøl om jeg ikke var på konferansen,
vet jeg i hvilken sammenheng Jakobsen sa det han sa. Det var i sammenheng
med et spørsmål om internasjonalt engasjement.
Jeg kan se at det er ett argument for en delprivatisering av et
statlig selskap. Men det finnes i en slik sammenheng også mange
argumenter som virker i motsatt retning. Dersom en for alvor skulle
gå inn i en slik debatt, måtte en ha en hel gjennomgang
av argumentene både for og imot. Den debatten har ikke
Regjeringen gått inn i, fordi Regjeringen ikke har noen
planer om å delprivatisere Statkraft.
Presidenten: Vi går vidare til neste
hovudspørsmål.
Einar Olav Skogholt (A): Jeg skal få rette mitt spørsmål
til arbeids- og administrasjonsministeren.
Titusenvis av deltidsansatte, i hovedsak kvinner,
vil få minstepensjon når de blir pensjonister,
selv om de har innbetalt 2 pst. av sin bruttolønn
i tillegg til folketrygdavgiften. For eksempel vil en renholder
i en deltidsstilling, ansatt i stat eller kommune, kun få utbetalt
minstepensjon. Hadde vedkommende vært ansatt i en privat virksomhet
som har en privat tjenestepensjonsordning, ville det bli utbetalt
en tilleggspensjon, uansett hva som blir utbetalt av folketrygden.
Hva vil statsråden gjøre
overfor alle disse deltidsansatte som vil motta minstepensjon etter
en lang innsats i offentlig tjeneste?
Statsråd Laila Dåvøy: Representanten viser til en viktig problemstilling
spesielt for kvinner som har jobbet i deltidsstilling, kanskje hele
livet, og som kun har mulighet for å opparbeide seg minstepensjon.
Dette er et veldig omfattende spørsmål,
og jeg kan ikke på stående fot svare representanten
på hva jeg rent konkret kan gjøre med denne problemstillingen.
Vi har jo, som vi vet, innført ordninger med AFP, altså avtalefestet
pensjon for eldre arbeidstakere. Vi vet også at en rekke
spørsmål knyttet til pensjon er oppe til diskusjon
i disse dager. Det eneste jeg kan si til representanten at jeg skal
gjøre, er at jeg selvfølgelig skal ta med meg
tilbake denne problemstillingen. På stående fot
kan jeg ikke gi noe mer eksakt svar. Det er også mulig
i dag å opparbeide seg pensjonspoeng uten at man nødvendigvis
er i arbeid. Men det berører jo heller ikke spørsmålet
om at man faktisk ender opp med minstepensjon.
Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil få takke for svaret.
Denne problemstillingen var også oppe
da vi behandlet pensjonistoppgjøret i juni 1998, og jeg
skulle ønske at det kunne komme en tilbakemelding om hvordan
man vil angripe denne problematikken. Etter mitt skjønn
har statsråden to alternativ til løsning, enten å endre
dagens regelverk slik at man går over fra garantert bruttopensjon til
nettopensjon, eller å heve terskelen for medlemskap i pensjonsordningene.
I dag må alle med minimum 14 timers arbeidsuke innbetale
penger til pensjonskassen. Pensjonssystemet har selvsagt et solidarisk
tilsnitt, men dette bør ikke innebære at deltidsansatte,
ofte med dårlig lønn og stor arbeidsinnsats, sitter
igjen med minstepensjon etter å ha innbetalt 2 pst.
av sin lønn i årtier.
Statsråd Laila Dåvøy: Jeg kan i alle fall si at spørsmålet
er reist her i dag, og at det fra Stortingets side er forventet
at Regjeringen kommer tilbake med mulige løsninger i denne
saken.
Jeg skal ta med meg spørsmålsstillingene,
se på alternativene, og jeg skal selvsagt i en eller annen
form komme tilbake til Stortinget og representanten med mulige svar
på de spørsmålene som er reist.
Presidenten: Vi går vidare til neste
hovudspørsmål.
Ursula Evje (Frp): Jeg ønsker å stille et spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsministeren relatert til Lyngmo-saken,
som pågår i Alta herredsrett i tidsrommet 15.-19.
november.
Dette er en sak som dreier seg om et skjæringspunkt mellom
norsk lov og fortolkning av en annen lovbok, nemlig Bibelen. Den
dreier seg om prester som har frasagt seg åndelig veiledning
av en overordnet person. Statskirkeordningen medfører at
det er Riksadvokaten som prosederer dette på vegne av Regjeringen.
Man kan da anta at lovens snevre fortolkning sannsynligvis vil være
utslagsgivende i denne saken. Er dette et vanskelig problem for
statsråden?
Statsråd Jon Lilletun: Med all respekt for representanten Ursula
Evje, som eg gjerne skulle diskutere desse problemstillingane med,
må eg i dag avslå å kommentere det. Som
ansvarleg statsråd finn eg det ikkje rett frå Stortingets
talarstol å kommentere ei sak som går føre
seg i retten i desse dagar.
Presidenten: Presidenten respekterer det.
Vi går vidare til neste hovudspørsmål.
Ursula Evje (Frp): Var det mulig å få et oppfølgingsspørsmål
på det?
Presidenten: Ja, dersom representanten Evje har
eit oppfølgingsspørsmål som går
på at statsråden ikkje vil kommentere saka, er
det greitt.
Ursula Evje (Frp): Jeg går overhodet ikke inn i sakens
premisser, hr. president.
Dersom Kirken hadde vært et selvstendig
rettsobjekt i denne sammenhengen, kunne denne saken vært
prosedert av en helt annen type advokat. Vil statsråden,
for å unngå denne type problemstillinger, se på om
en omorganisering av Kirken i fremtiden kan være mulig?
Statsråd Jon Lilletun: Med all respekt for representanten Ursula Evje:
Så lenge oppfylgingsspørsmålet er knytt
til, har utgangspunkt i, ei igangverande rettssak, sjølv om
det no dreier seg om ei meir generell og prinsipiell problemstilling,
vel eg på dette tidspunktet ikkje å svare på det.
Presidenten: Vi går vidare til neste
hovudspørsmål.
Sigvald Oppebøen Hansen (A): Mitt spørsmål går
til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren.
Statsråden har nå gitt grønt
ljos for å sette i gang forsøk med tilsetting
av rektorar utan pedagogisk utdanning i vidaregåande skule,
og i denne omgangen skal dette skje i Akershus fylkeskommune. Av
mange blir dette oppfatta som at departementet nå bryt
med eit heilagt prinsipp om at rektorar i skuleverket skal vere
utdanna pedagogar. Ein kunne òg registrere ein del uro
da dette blei kjent i haust. Nå er eg klar over at den
nye opplæringslova opnar for at departementet etter søknad
kan gjere unntak frå regelen og gje høve til andre
måtar å organisere leiinga på, og da
som tidsavgrensa forsøk.
Mitt spørsmål til statsråd
Lilletun blir om ikkje dette medverker til at dei pedagogiske krava
til skulen si øvste leiing blir undergraven, og at det
heretter ikkje skal vere så nøye med særskilde
kvalifikasjonskrav til rektorar i vidaregåande skule.
Statsråd Jon Lilletun: Frå statsråden si side er
det i det heile ikkje det som er intensjonen med å godkjenne dette
forsøket. Det er eit svært stort fleirtal i Akershus fylkesting,
inklusiv representanten Oppebøen Hansens parti, som har
ynskt å ha eit forsøk med ei anna tilsetjingsform
for rektor.
Som statsråd er eg skeptisk til om
dette er føremålstenleg. Men samstundes: Når
vi har fått ein forsøksparagraf i opplæringslova,
og det er eit stort fleirtal i ein kommune eller eit fylke for eit
forsøk som eg som statsråd i utgangspunktet er
noko skeptisk til, kan det ikkje verte slik at eg på ein
måte berre godkjenner forsøk som eg er heilt samd
i. Vitsen må vere å få prøvd
ut fleire ting, som òg eit fleirtal ynskjer å prøve
ut. Så må det evaluerast, og så må vi
sjå om dette fungerer.
Difor har eg under tvil godkjent forsøket.
Men sjølvsagt gjeld dei same krava til det pedagogiske
innhaldet i dei skulane der det vert tilsett ein rektor med ein
annan bakgrunn. Eg meiner dette på ein måte er å ta
på alvor at ein skal kunne prøve ut eit mangfald,
utan at eg nødvendigvis trur evalueringa vil vise at alt
i det mangfaldet gjev berre gode resultat.
Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg takkar for svaret.
Nå er det slik at det er rektor som
er hovudansvarleg for skulen sitt utviklingsarbeid, og rektor har òg
ein sterk symbolfunksjon. Arbeidarpartiet er for at den enkelte skulen
skal kunne organisere leiinga si som eit teamarbeid, men er skeptisk
til at dei pedagogiske krava til rektor eventuelt skal bli fjerna.
Rektor har det faglege ansvaret og skal på mange måtar
ha ansvaret for å rettleie innanfor pedagogikken. Dette
er ikkje minst viktig når det gjeld å legge forholda
til rette for såkalla vanskelegstilte elevar med åtferdsvanskar.
Sjølv om dette nå er eit
tidsavgrensa forsøk, og statsråden gjev uttrykk
for at han er skeptisk og i tvil, ser ikkje statsråden
ein viss fare for at det er fleire fylkeskommunar som vil henge
seg på og søke om same forsøksordning
som Akershus? Eller spurt på ein annan måte: Vil
statsråden opne for at andre fylke som òg søker om
eit slikt forsøk, vil få det innvilga?
Statsråd Jon Lilletun: No trur ikkje eg at eg skal stå her
og saksbehandle hypotetiske søknader som kanskje ikkje
kjem. Men eg ser ikkje behovet for fleire slike forsøk.
Vi har no eitt, og då bør det evaluerast.
Men i forhold til dei andre problemstillingane
som representanten Oppebøen Hansen tek opp, minner eg om
at både Arbeidarpartiet og representanten Oppebøen
Hansen og Stortingets fleirtal – inklusiv regjeringspartia – har
vore opptekne av at realkompetanse er noko som skal verdsetjast
meir enn det har vore så langt. Og då må ein òg
kunne vurdere om realkompetanse kan vere det som ligg til grunn
for ei forsøkstilsetjing av rektor, og eg meiner vel at
nok ein gong kan det hende at realkompetanse kan gje eit svært
godt resultat. Men eg har altså ikkje som føremål å lempe
på desse krava. Det er ikkje difor forsøket er
sett i gang. Men når eit fleirtal i eit fylke ynskjer forsøket,
skal dei få det.
Presidenten: Tida for den munnlege spørjetimen
er no omme, og vi går over til den ordinære spørjetimen.