Asmund Kristoffersen (A): Jeg skal få stille følgende
spørsmål til fiskeriministeren:
«Fiskerinæringen står
for meget høy verdiskaping i det norske samfunnet og har
svært stor betydning for bosetting og velferd i Kyst-Norge.
Dersom havforskernes forslag om å redusere torskekvoten
fra 480 000 tonn til 110 000 tonn skal følges, vil dette
få dramatiske følger både for fiskerne
og samfunnet.
Hvilke tiltak vil statsråden sette
inn for å redusere skadevirkningen av reduserte fangstkvoter
av torsk?»
Statsråd Peter Angelsen: Den rådgivende komiteen – ACFM – i
det internasjonale rådet for havforskning har foreslått
en betydelig reduksjon i kvoten for norsk-arktisk torsk i år
2000 sammenlignet med 1999. Jeg anser det foreliggende rådet,
basert på havforskernes beste kunnskaper, som et svært
alvorlig signal. Alvoret i situasjonen gjelder konsekvensene for
fiskerne og kystsamfunnene på kort sikt, det vil si allerede
for neste år. Hensynet til gjenoppbygging av bestanden,
og dermed også fiskeriaktiviteten på noe lengre
sikt, står imidlertid også helt sentralt.
Forskerne har utarbeidet opsjoner ved ulike
valg av strategier for gjenoppbygging av gytebestanden. Dersom vi
velger en strategi med å få gytebestanden opp
på et føre var-nivå på 500 000
tonn i år 2001, kan vi til neste år ikke ta ut
mer enn 110 000 tonn norsk-arktisk torsk. Dersom vi derimot
velger en strategi med å bygge opp gytebestanden noe langsommere,
kan vi ta ut en noe høyere torskekvote til neste år.
Det er imidlertid helt klart at uansett hvilken
gjenoppbyggingsstrategi vi velger, så må torskekvoten
reduseres til neste år. Hvor mye vil vi få svar
på når Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon
har avsluttet sin 28. sesjon i Murmansk denne uken og bl.a.
fastsatt totalkvoten for norsk-arktisk torsk for neste år.
De tiltak som det måtte bli behov
for å sette inn for neste år for å dempe
de negative virkningene av kvotereduksjonen, vil måtte
vurderes ut fra den endelige størrelsen på kvoten.
Det vil i forbindelse med forberedelsene til reguleringsrådsmøtet
i desember, hvor neste års reguleringer av de nasjonale
fiskeriene drøftes, bli vurdert ulike modeller i den hensikt å finne
fram til muligheter for at alle skal kunne ha et driftsgrunnlag
også til neste år. Dette blir en utfordring, men
her vil et nært samarbeid mellom myndighetene og næringen
være avgjørende for resultatet.
Øvrige særtiltak utover de fiskerimyndighetene
har hånd om gjennom reguleringssystemene, må vi
komme tilbake til etter hvert. I så fall må det
fremkomme gjennom et samarbeid mellom flere departement. Jeg vil imidlertid
advare mot å krisemaksimere situasjonen. En slik holdning
vil kunne skade mer enn gagne. Jeg ser det som særlig viktig
i slike situasjoner å holde fast ved den fiskeripolitikk
som Regjeringen har ført, og videreutvikle denne slik at
vi gjennom en langsiktig strategi kan tilpasse fangstkapasiteten
til ressursgrunnlaget uten at dette skal gå på bekostning
av sysselsetting og bosetting i distriktene. Bare på den
måten kan vi skape livskraftige samfunn som er rustet til å ta
slike utfordringer som vi nå står overfor.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg vil ikke kritisere statsråden
og Regjeringen for at fiskeressursene er uberegnelige. Men jeg tror
verken fiskerne, næringen eller Kyst-Norge kan leve med
så stor uforutsigbarhet. Jeg stiller egentlig et spørsmålstegn
ved kvaliteten både på de tilrådinger
og de fastsettelser av kvoter som skjer, da vi i 1997 hadde en tilråding
på 993 000 tonn og vi tre år etter kommer
ned på 110 000 tonn – en reduksjon på nesten
90 pst.
Jeg har merket meg at Fiskarlaget og fiskeriavtalen krevde
290 000 tonn, men en ramme ble satt til 110 000. Mitt
tilleggsspørsmål er følgende: Ville det
ikke være naturlig for staten å strekke seg litt
lenger nå, når en har foran seg et år
som 2000 ser ut til å bli?
Et spørsmål i tillegg til
det: Er det ikke på tide å gjøre noe
med den voksende bestanden av sjøpattedyr – sel – spesielt
i Øst- og Vestisen?
Statsråd Peter Angelsen: Det er riktig at forskernes tilrådinger
når det gjelder bestanden har variert sterkt gjennom 1990-tallet.
Forskerne har vel på et tidligere tidspunkt innrømmet
at det hefter svakheter ved den beregningsmodellen som de har benyttet,
og de har selvfølgelig kontinuerlig forsøkt å oppjustere
og endre modellen etter de erfaringene de etter hvert har fått.
Allerede høsten 1997 tok jeg et initiativ overfor Havforskningsinstituttet
for å legge opp til et større program ved siden
av de årlige repetisjonene de regner med på bestandene,
der de kunne trekke på både utenlandsk og annen
norsk ekspertise for å se på hvordan
man kan komme fram til en bedre beregningsmodell. Et slikt prosjekt
er nå allerede klart og ligger finansiert i statsbudsjettet
for neste år. Vi håper at etter en to-treårsperiode
skal man kunne ha en bedre modell etablert.
Når det så gjelder fiskeriavtalen,
er det begrenset hva EØS-avtalen gir mulighet til å bruke
av tilskuddsmidler til en næring som er en eksportnæring.
Når det gjelder sjøpattedyrene,
har vi også der en større satsing i fiskeriavtalen
i år for å få et større uttak
av sjøpattedyr til neste år. Det ligger også i
de fiskeriforhandlingene vi har med Russland, i samarbeid å få til
et større uttak av sjøpattedyr.