Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få lov til å stille spørsmål
til landbruksministeren:
«Til tross for at både landbruksnemnda
og fylkeslandbruksnemnda har gått imot at gnr. 80, bnr.
1 i Støle i Randesund i Kristiansand kommune blir frigjort
for odel, har Landbruksdepartementet gått inn for odelsfrigjøring.
Vil statsråden sørge for
at odelsretten, i pakt med århundrelange tradisjoner, blir
ivaretatt?»
Statsråd Kåre Gjønnes: Som kjent åpner odelsloven for at
odelseiendom som er ervervet som tilleggsjord, kan frigjøres
for odel. Den som kjøper et odelsbruk som tilleggsjord,
har en rett til å søke om odelsfrigjøring. Den
som søker, har krav på å få en
konkret og individuell vurdering av søknaden sin.
En slik søknad må avgjøres
etter en skjønnsmessig avveining av odelsløsers
interesse i å løse eiendommen på odel
mot en rasjonaliseringsgevinst – vurdert opp mot jordlovens
formål – som kan oppnås ved at eiendommen frigjøres
for odel.
Høyesterett har uttalt følgende
om rammene for denne avveiningen:
«Ved
den interesseavveining som her må foretas, vil hensynet
til odelsretten som rettsinstitutt og til de enkelte odelsberettigedes
interesser ha en sentral plass. Men hvor stor betydning dette hensyn
må tillegges, vil måtte variere ut fra vekten
av de motstående jordrasjonaliseringshensyn og
ut fra en vurdering av den odelsberettigedes tilknytning til eiendommen
og forholdene for øvrig.»
Søknader om odelsfrigjøring
blir vurdert etter de retningslinjer Høyesterett har gitt
anvisning på. Så lenge en gjør det, kan
ikke jeg se at praktiseringen kommer i strid med odelsretten og
de tradisjoner den bygger på.
I den konkrete saken representanten viser til,
er forholdet at odelsløser vil ta eiendommen fra en eier
som gjennom et frivillig kjøp har skaffet seg tilleggsjord,
som han mener han har behov for. Myndighetene har dessuten godkjent
kjøpet fordi det også gir en god samfunnsmessig
løsning. Det er viktig å stimulere og legge til
rette for frivillige bruksrasjonaliseringer som dette. Ved å odelsfrigjøre
her legger vi til rette for å gjennomføre en privat kjøpsavtale,
en avtale som legger til rette for en forsvarlig utnyttelse av de
aktuelle arealene.
Bjørn Hernæs (H): Jeg hadde fryktet the verste, men dette var
verre enn fryktet.
Odelsloven skal ha en sentral plass, sier Høyesterett. Men
vi har også en annen praksis i Norge, og det er at lokaldemokratiet – i
hvert fall i festtaler – skal ha en viss betydning. Subsidiaritetsprinsippet,
sier man i EU – at man skal treffe beslutninger så nær
dem det angår, som det er mulig.
Her har vi altså helt entydige avgjørelser,
både fra den lokale landbruksnemnda og fra fylkeslandbruksnemnda, som
går i én retning: at odelsretten skal respekteres.
Jeg tror det er lenge siden jeg har sett en sak hvor sentralmakten
så totalt overkjører lokaldemokratiet og de lokalt valgte
politikere og nemnder. Jeg tror jeg rett og slett må konstatere
at det her er bare sentrale hensyn som skal telle. Høyesterett
har selvfølgelig sagt at odelsretten skal veies opp mot
andre hensyn, og et av de hensynene trodde jeg med respekt å melde
var hensynet til lokaldemokratiet.
Statsråd Kåre Gjønnes: Lovverket er bygd opp på den måten
at det er anledning til å klage på de vedtak som
er gjort lokalt. Naturligvis forutsetter en slik prøving av
en klage at det er mulighet for at en kan komme fram til et annet
resultat enn det man har gjort lokalt. Hvis ikke, er klageinstituttet
ikke reelt. Det betyr at en må gjennomføre en
skjønnsvurdering også i det organet som utfører
klagebehandlingen. Det er det som er gjort i dette tilfellet. Det
er klart at en i denne klagebehandlingen har lagt vekt på den
behandling som er gjort lokalt, og det som ligger til grunn for
det vedtaket som er gjort. At departementet i denne sammenheng har
kommet fram til et annet resultat, er en følge av at vi
har et klageinstitutt som også skal kunne fungere når
departementet mener det er behov for det.
Bjørn Hernæs (H): Statsråden har selvfølgelig
rett i at man kan omgjøre et
vedtak, men det står ingenting om at man må omgjøre
det. Her har altså bl.a. en fylkeslandbruksnemnd, ledet
av en Kristelig Folkeparti-politiker i Vest-Agder, og varaordføreren
i Kristiansand, fra samme parti, gått stikk imot statsrådens
avgjørelse. Jeg tror bare at vi får fastholde
at den retten man har, ikke er en rett til å begå urett.
Det skulle også være mulig å se at det
kan gjøres riktig, det som skjer lokalt.
Jeg tror jeg vil være helt konkret:
Norge er et sentralstyrt land. Vi har den gamle uttalelsen om at
den Gud gir et embete, gir han også forstand. Men er det
aldeles utenkelig at bitte lite grann forstand også drypper
på dem som forvalter norsk lov i kommuner og fylkeskommuner?
Er det bare når man kommer opp på embetsmannsnivå at man
får vett til å treffe fornuftige avgjørelser,
avgjørelser som går helt inn under huden på enkeltmenneskers
eiendomsrett og odelsrett, og som ikke har forankring i det som
besluttes av dem som har skoen på, og som må antas å kjenne
best hvor den trykker?
Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg overlater til den enkelte å vurdere
klokskapen i beslutninger. Men det er altså en statsråds
plikt å vurdere de klager som kommer til departementet.
Det har naturligvis statsråden forsøkt å gjøre
på en mest mulig riktig måte, ut fra det lovverket
som eksisterer.
Så må vi være klar
over at statsråden mottar en rekke henvendelser fra en
rekke representanter i Stortinget, som går på kryss
og tvers i forhold til hva man mener er riktig rettsoppfatning.
Det vil også være ulike oppfatninger i de henvendelser
som statsråden får.
Det er klart at det ikke er noe som heter at
man må omgjøre. Det heter at
man kan. Det er en vurdering som departementet
gjør gjennom klagebehandlingen. Vi har naturligvis gått
nøye gjennom de anførslene som har kommet, både
fra dem som vil ha odelsfrigjøring, og den andre parten.
Så dette er en samlet vurdering ut fra de fakta og opplysninger
vi har i sakens anliggende. Det er klart at det også har
betydning for den andre partens næringsvirksomhet at en
får dette til å fungere.