Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Johan J. Jakobsen (Sp) (ordfører for saken): Den årlige stortingsmelding om arbeidet i Nordisk Råd viser at det nordiske samarbeidet går videre etter kjente stier. Samarbeidet har etter 1995 fått en sterkere internasjonal profil, bl.a. gjennom samarbeidet i nærområdene.

Det nordiske samarbeidet er i dag også en viktig kanal for å fremme norske interesser når det gjelder de prosesser i EU som, i henhold til EØS-avtalen, også får konsekvenser for Norge. Det nordiske samarbeidet spiller også en viktig rolle i den nordiske harmonisering av det EU-regelverk som får rettsvirkning for Norge.

Også samarbeidet innenfor de regionale fora, Arktisk Råd, Østersjø-samarbeidet og Barentsrådet, og samarbeidet om EUs nordlige dimensjon, viser at det tradisjonelle nordiske samarbeidet innenfor Nordisk Råd er utvidet til regioner utenfor Nordens grenser. I den såkalte «Vismannsrapporten» er dette uttrykt på følgende måte:

«Medan det gamla synsättet var att främst se på det nordiska samarbetet som ett exklusivt samarbete inom Norden, går det nya synsättet ut på att se det nordiska samarbetet som ett inklusivt politiskt instrument på den internationella arenan.»

Komiteens flertall sier seg enig med Regjeringen i at det interne nordiske samarbeidet fortsatt må være den grunnleggende og viktigste delen av samarbeidet i Norden. Det kan være grunn til å rope et lite varsku overfor det faktum at utvidelsen av samarbeidet delvis har gått på bekostning av de økonomiske rammene til kultursamarbeidet, som bl.a. skal bidra til å utvikle nordisk identitet og styrke Norden som region i Europa.

Selv om det bare er fem år siden Nordisk Råd vedtok de nye reformene og dagens organisasjonsstruktur, er det behovet for en nyvurdering av denne strukturen som i dag påkaller den største interessen. Rapporten fra «Vismannspanelet», den pågående revisjon av rådets strategiske retningslinjer og arbeidet med en budsjettreform vil utvilsomt komme til å prege debatten om Nordisk Råd i tiden framover. Blant annet vil disse temaene stå sentralt i debatten på den forestående rådssesjonen i Reykjavik kommende uke. Jeg vil bruke resten av mitt innlegg til en del vurderinger om behovet for strukturelle reformer i Nordisk Råd.

Gjennom siste halvdel av 1990-årene gjennomgikk det nordiske samarbeidet en omfattende reformprosess. Siktemålet var både å effektivisere og vitalisere Nordisk Råd og å tilpasse rådets arbeid til de nye rammer som de nordiske lands medlemskap i henholdsvis EU og EØS setter.

Nordisk Råds nåværende organisasjonsstruktur ble vedtatt i 1995. I innstillingen til den forrige meldingen om nordisk samarbeid gav komiteen uttrykk for at tiden nå var inne til å evaluere reformprosessen og drøfte erfaringene med den nye rådsstrukturen. Mot denne bakgrunn bad komiteen om at Regjeringen, i den melding som ligger til behandling i dag, skulle gi en vurdering av reformene og den nye strukturen. Komiteen ønsket også at parlamentarikernes erfaringer skulle inngå som en del av meldingen.

Den geografisk betingede søylemodellen, med egne utvalg for henholdsvis Norden, nærområdene og Europa, har siden januar 1996 ligget til grunn for utvalgsstrukturen i Nordisk Råd. Delegasjonen sier i sin rapport at det er knyttet en del problemer til den geografiske utvalgsinndelingen. Uklarhet om hvor enkelte fagområder, bl.a. miljøsakene, hører til, har ført til en viss tautrekking mellom utvalgene. Dagens ordning har også skapt usikkerhet i forhold til hvilke ministerråd som har ansvar for de ulike fagområdene. Endelig kan det med tyngde hevdes at de geografiske utvalg har gjort det vanskelig å imøtekomme ønsket om bedre forankring i de nasjonale parlamenter. Delegasjonen slår til lyd for å erstatte dagens utvalgsmodell med fagutvalg som kan dekke alle tre søyler. Også Regjeringen bekrefter at den nåværende utvalgsstruktur innebærer en del praktiske problemer i forhold til Ministerrådet.

Rapporten fra «Vismannspanelet» foreslår gjennomgripende endringer når det gjelder den nordiske samarbeidsstrukturen. Også panelet har kommet til at den geografiske søylestrukturen «inte är hållbar i längden», som det heter. «Vismannspanelet» går inn for å erstatte dagens organisasjon med en fleksibel temainnrettet «sirkelstruktur», som også kan åpnes for nærområdene. En slik struktur vil gjøre det mulig å etablere oversiktlige og klare kontaktlinjer mellom fagutvalgene og Ministerrådet. Panelet går dessuten inn for at arbeidet i de ulike fagutvalgene skal forankres i de respektive nasjonale fagkomiteer.

Det er for tidlig å trekke endelige konklusjoner når det gjelder de anbefalinger «Vismannspanelet» har lansert i sin rapport. Etter min mening påpeker panelet en del åpenbare svakheter ved dagens rådsstruktur og foreslår samtidig løsninger som det er vel verdt å studere nærmere. Ved å satse på fagutvalg med en sterk forankring i de nasjonale parlamenter og med klart definerte ministerråd som motpart, vil arbeidet i Nordisk Råd få større politisk tyngde og bli en mer interessant arena for politisk virksomhet. Dette vil ytterligere bli forsterket dersom politiseringen av rådet videreføres og styrkes.

Også en del andre forslag i «Vismannsrapporten» vil skape debatt. Jeg nevner i fleng: forslag om samisk representasjon i Nordisk Råd – en sak som har vært reist fra norsk side for flere år siden – opprettelse av «Margrete-professorater» i emner med nordisk tilknytning, og – kanskje noe overraskende – felles nordiske fotball- og håndballag som kan møte lag fra andre regioner i Europa. Det siste forslaget har panelet åpenbart stor tro på, ettersom det omtales som «en kraftfull manifestation av det nordiska samarbetets folkliga förankring»!

Fremskrittspartiet har valgt å melde seg ut av de felles merknadene om nordisk samarbeid, merknader som de andre partiene i Stortinget står sammen om. Fremskrittspartiet tviler sterkt på verdien av den parlamentariske kontakt som er etablert innenfor rammen av Nordisk Råd. En viss endring i Fremskrittspartiets holdning til nordisk samarbeid kan imidlertid registreres. I fjorårets innstilling gav partiet uttrykk for at «Nordisk Råd i sin nåværende form bør legges ned eller omorganiseres». I den innstilling Stortinget behandler i dag, er denne klare meldingen erstattet med tvil om verdien av dette samarbeidet. Vi er spente på fortsettelsen.

I innstillingen til den foreslåtte kapitalpåfylling i Nordisk Utviklingsfond får Fremskrittspartiet anledning til å akkumulere sin kritiske holdning til både Nordisk Råd og norsk utviklingshjelp – heller ikke det noen stor overraskelse.

Nordisk Utviklingsfond er et nordisk samarbeidsprosjekt som tar sikte på å fremme økonomisk og sosial utvikling i de fattigste landene. Fondet gir gunstige lån over 40 år med bl.a. en avdragsfri periode på ti år. Fondets virksomhet er konsentrert om lavinntektslandene. Siste kapitalpåfylling skjedde i 1996. På bakgrunn av en uavhengig evaluering av det nordiske fondet foreslås nå en ny utvidelse av grunnkapitalen. Norges andel utgjør ca. 600 mill. kr. Beløpet – og det er viktig å presisere – som finansieres over bistandsbudsjettet, skal etter planen innbetales over sju år med start i 2003.

Jeg vil anbefale tilrådingen fra komiteen til vedtak i denne saken.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Nybakk (A): St.meld. nr. 30 for 1999-2000 er en melding ikke bare om Nordisk Råd, men om nordisk samarbeid. Og som melding om nordisk samarbeid gir den en grundig gjennomgang av alle de sektorene og sa-

(Nybakk)

kene der det har vært et tett og nært samarbeid mellom de nordiske land i året som gikk. Ikke minst viser meldingen hvilken bredde og hvilket omfang det nordiske samarbeidet har, et samarbeid som fortsatt er dypt forankret hos folk flest. Norden er ikke bare et geografisk område, men baserer seg på et nordisk verdifellesskap – også ifølge meldingen. Det viktigste vi kan bidra med i vår nærområdepolitikk, er den nordiske måten å organisere samfunnet på, den sosialdemokratiske velferdsstaten, om man vil, kombinert med en fungerende markedsøkonomi og stor grad av folkelig deltakelse, med likestilling mellom kvinner og menn, et velorganisert arbeidsliv basert på kollektive tariffavtaler, lite eller ingen korrupsjon – eller for å si det med den siste rapporten fra den norske delegasjonen til Nordisk Råd:

«Det nordiske samarbeidet gjelder i bunn og grunn at vi med utgangspunkt i det nordiske verdifellesskap kan finne felles løsninger på felles problemer.»

Selv om det internt nordiske alltid vil være det grunnleggende og den viktigste delen av det nordiske samarbeidet, preges arbeidet både i Ministerrådet og ikke minst i Nordisk Råd i økende grad av endringer i våre nærområder og av integrasjonsprosessen i Europa.

Våre nærområder har endret seg dramatisk siden de første slo seg gjennom Muren for nøyaktig elleve år siden. Vi kan bare ane hvordan utviklingen vil bli de neste elleve år. Det vi vet, er at EU og Russland vil være avgjørende premissleverandører både hver for seg og i fellesskap. Med Polens og de baltiske staters inntreden i EU blir Østersjøen et EU-innhav, og den indre maktbalansen i unionen forskyves ytterligere nordøstover. Det aktualiserer en debatt om endringer i plattformen for det nordiske samarbeidet.

Meldingen understreker den vekten som det nordiske samarbeidet nå legger på relasjoner til nettopp nærområdene. Nordisk Ministerråd avgrenser nærområdearbeidet til det baltiske området, Nordvest-Russland, Kaliningrad og det arktiske området. Nærområdeprogrammet skal bidra til å styrke stabilitet og sikkerhet, formidle det nordiske verdifellesskapet og utvikle det økonomiske samarbeidet mellom de nordiske land og nærområdene. Ca. 20 pst. av det fellesnordiske budsjettet går til tiltak i nærområdene, og Nordisk Råd støtter aktivt opp om EUs nordlige dimensjon.

Ingen steder i verden markerer et større skille i levestandard enn grensene mellom Russland og Norge og Russland og Finland. «Russland er et annet sted», har journalisten Peter Normann Waage sagt. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, trodde vi at Russland snart ville bli som oss; med en velfungerende markedsøkonomi og et godt sivilt samfunn. Det skjedde ikke. Så knakk rubelen sammen, og fattigdommen økte dramatisk. Vi begynte å behandle Russland som et u-land. Men Russland er verken som oss eller et u-land. For eksempel er befolkningen i Nordvest-Russland svært velutdannet med en høy kompetanse på mange områder. Problemene i Nordvest-Russland kan langsiktig løses i et aktivt samarbeid mellom Russland, EU, EUs samarbeidspartnere i EØS, Norge og Island, samt USA og Canada, Barentsregionen og områder som omfattes av det arktiske samarbeidet.

Et sterkt EU-engasjement i Barentsregionen er også ønskelig av sikkerhetspolitiske grunner i vid forstand. Jo dypere Russland involveres i europeiske integrasjonsprosesser, jo sterkere blir båndene landene imellom. Russland er derfor helt sentral i utviklingen av en nordlig dimensjon i EU.

Som saksordføreren grundig redegjorde for, har et bredt sammensatt «vismannspanel» lagt fram en rapport som skisserer hvilke krav utviklingstrekkene vil stille til det nordiske samarbeidet, både når det gjelder politisk innhold og geografisk avgrensning. Rapporten skal presenteres på Nordisk Råds sesjon i Reykjavik om noen dager. Debatten vil dreie seg om hvordan vi skal organisere det parlamentariske samarbeidet i Norden.

«Vismannspanelet»s rapport tar utgangspunkt i ti trender, fra globalisering og integrasjon i Europa til demokrati og miljø, dette som rammeverk for framtidas parlamentariske samarbeid. Og det kan vi jo mene hva vi vil om.

Panelet mener det er behov for en gjennomgripende omlegging av den nordiske samarbeidsstrukturen. «Vismannspanelet» skisserer ikke noen endelig løsning, men mener at vi må styrke fagkomiteene bedre enn i dag. Spørsmålet er om dagens rådsstruktur skal legges ned, og om vi i stedet skal basere samarbeidet på parlamentenes enkelte komiteer.

Nordisk Råd er fremdeles en møteplass og et forum som er verdt å ta vare på. Men rådet må sette dagsorden på en klarere måte enn i dag, være mer målrettet i sitt arbeid og kanskje viktigst: Arbeidet i Nordisk Råd må i mye, mye større grad forankres i arbeidet i de nasjonale parlamentene. Selv har jeg hatt den fordelen at jeg har sittet både i Nordisk Råds Europautvalg og samtidig vært medlem av Stortingets utenrikskomite og EØS-utvalg. Det jeg i økende grad har kunnet registrere, er at det f.eks. i europasaker ikke alltid er entydig sammenfallende interesser i Norden. Norge og Island er på sett og vis de eneste Norden-landene. De tre andre blir et slags Norden pluss – som EU-medlemmer.

Det er fem år siden sist Nordisk Råd endret organisasjonsstrukturen – som også saksordføreren understreket – nettopp for å tilpasse seg de nye realitetene som de store endringene i våre nærområder og Sveriges og Finlands inntreden i EU representerer. Det er ikke sikkert at den modellen som ble valgt, var den mest vellykkede. Blant annet er det mye overlapping og uklar arbeidsdeling mellom Europautvalget og Nærområdeutvalget.

Europa preges i dag av en økende grad av regionalisering. Nordisk Råds organisasjon er blitt hengende etter og krever endringer også som følge av denne utviklingen. Ministerrådet har på mange måter funnet sin struktur. Samarbeidet på ministernivå fungerer raskt og effektivt og følger fagområdene. Utfordringen for oss som parlamentarikere blir å finne et tilsvarende samarbeidsmønster, med utvalg som samsvarer bedre med ministrenes arbeidsfelt, et samarbeid som også er bedre forankret i komitestrukturen i de nasjonale parlamentene, og som ikke minst forplikter komiteene mer.

Dette er et felles ansvar for oss alle. Debatten starter i Reykjavik, men den må naturligvis fortsette også her i Stortinget og i de andre parlamentene. Med de nye globale og europeiske utviklingstrekkene bør vi være oss bevisst at Norden ikke bare trenger et nært samarbeid, men også – som jeg sa innledningsvis – kan formidle til våre nærområder den nordiske samfunnsmodellen. Historien har vist oss at forutsetningen for et moderne velstandssamfunn nettopp er kombinasjonen av privat næringsutvikling, økonomiske kjøreregler, sosial sikkerhet og myke verdier, dvs. en velferdsstat.

Dette er den nordlige, eller kanskje den nordiske, dimensjonen i politikken: en viktig eksportvare, der vår utenrikspolitikk blir relevant for folk flest, for en meningsfylt hverdag og for et innholdsrikt liv.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): La meg først si noen ord om kapitalpåfyllingen i Nordisk Utviklingsfond. Som det fremgikk her, er det egentlig ikke et lån det er snakk om, det er i hovedsak gaver. I 40 år skal lånet løpe. De ti første årene er det avdragsfritt, og det er rentefritt. Det som er litt interessant, er hva man skal fremme ved hjelp av disse gavene: Man skal fremme likestilling mellom menn og kvinner ved hjelp av gaver fra et nordisk fond. Det kunne vært interessant å vite hvordan det med noenlunde forutsigbar virkning skal foregå.

Noe annet som man forutsetter å oppnå ved hjelp av disse gavene, er å forebygge korrupsjon og å fremme et godt styresett. Men er det noe jeg er overbevist om, så er det at det ikke er noe som er så korrupsjonsfremmende som å forsyne land med gaver, for disse gavene er jo ikke noe vederlag for bedrifters produksjon. Hvis man lever av sitt arbeid ved at man produserer, får man betaling, og man kan kjøpe nye råvarer, ansette nye folk og produsere videre. Det blir det ikke korrupsjon av. Men når pengene kommer strømmende utenfra – og på en eller annen måte må de jo gå om offisielle kanaler, og det er selvfølgelig helt umulig å holde rede på hvor det blir av disse pengene – og når man vet av erfaring at det i slike land er enormt mye korrupsjon, kan man forutse at det her vil bli store korrupsjonslekkasjer. Så jeg synes det er ganske merkelig at man ved hjelp av korrupsjonsfremmende tiltak skal bekjempe korrupsjon. Jeg mener at man ved hjelp av denne type inngrep i det naturlige liv i utviklingslandene nettopp fremmer korrupsjon. Dette holder jeg for en meget realistisk betraktning, som kanskje en sterkt idealistisk forsamling har vanskelig for å slutte seg til. Dette er også en av begrunnelsene for at vi går imot denne kapitalpåfyllingen.

Så til nordisk samarbeid, særlig på det parlamentariske plan. Jeg vil presisere at Fremskrittspartiet er en sterk tilhenger av et nordisk samarbeid som foregår ved at bedrifter utveksler varer og tjenester, ved at private organisasjoner samarbeider og ved at også regjeringer samarbeider for å finne frem til gode løsninger, høster av hverandres erfaringer og kanskje fremfor alt finner frem til en felles lovgivning der dette er mulig. Alt dette er jo Fremskrittspartiet tilhenger av. Men det parlamentariske samarbeidet har vi, som vi har gitt uttrykk for flere ganger, liten tro på, og hvis jeg ikke hørte feil, sa også saksordføreren at Nordisk Råd ikke var noen interessant arena for politisk virksomhet, og det er jeg hjertelig enig med ham i. Jeg er ikke helt sikker på om han hører hva jeg sier nå, så dette blir vel stående uimotsagt.

For øvrig har jeg ikke så mange kommentarer, bortsett fra litt til representanten Marit Nybakk, som snakket om Russland. Jeg synes det hører med i bildet når vi snakker om Russland i dag, at de er i ferd med å bygge nye atomubåter til erstatning for dem som ligger og rustner ved kaien oppe i nord. De øker ganske sterkt sitt forsvarsbudsjett. De fører en krig i Tsjetsjenia og infiltrerer så godt de kan i de gamle sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. I hvilken utstrekning dette kvalifiserer for bistand fra vår side, bør nøye overveies.

For øvrig vil jeg bare henvise til Fremskrittspartiets bemerkning på side 10 i innstillingen når det gjelder Nordisk Råd, og hovedinnholdet av den har jeg allerede gjengitt.

Einar Steensnæs (KrF): Det nordiske samarbeidet spenner over en rekke ulike temaer. Alle disse temaene er behørig omtalt i proposisjonen og ble også grundig gjennomgått av saksordfører.

Nordisk Råd har endret karakter både når det gjelder samarbeidsformer og også tematisk. Et konkret uttrykk for dette er den omorganisering som Nordisk Råd har gjennomgått de seinere årene, bl.a. ved reformen i 1995.

Nordisk Råds virksomhet må i økende grad bli vurdert og sett i sammenheng med andre organisasjoner og råd, som Barentsrådet, Arktisk Råd og Østersjørådet. Til sammen utgjør dette nettverket av ulike råd og organisasjoner viktige tverrpolitiske og regionale samarbeidsmuligheter med stor betydning for ulike spørsmål knyttet til våre nærområder.

Regjeringen understreker at til tross for ulik forankring som de nordiske landene har i forhold til EU og NATO, fungerer det utenrikspolitiske samarbeidet både nært og godt i Norden. Det betyr at de nordiske landene har overgripende felles interesseområder som gjør det naturlig å søke samarbeid på ulike områder fra sikkerhetspolitikk til utdannings- og kultursamarbeid.

Jeg vil gjerne få følge opp saksordførerens innfallsvinkel og vektlegging når det gjelder framtidige samarbeidsformer og de nødvendige organisasjonsmessige endringene og strukturene som i den forbindelse må gjennomføres. Til tross for at nåværende struktur i Nordisk Råd bare er fem år gammel, har det allerede oppstått et behov for kritisk å gjennomgå endringer og forbedringer med tanke på bedre tilpassing til de aktuelle politiske samarbeidsoppgavene.

Det knytter seg selvsagt særlig interesse til det arbeidet som «Vismannspanelet» har presentert i rapporten «Norden 2000 – åpent for verdens vinder».

Leder av den norske delegasjonen til Nordisk Råd, Berit Brørby, kommenterer denne rapporten i en kronikk i Dagsavisen i dag, og hun tar ganske kraftig i. Blir «Vismannspanelet»s forslag fulgt opp i sin helhet, betyr det nedleggelse av Nordisk Råd. Det behøver jo ikke å være noe tap dersom det som kommer isteden, blir bedre. Ut fra nærmere studier av ti ulike trender som vil kunne påvirke det nordiske samarbeidet, foreslår «Vismannspanelet» å erstatte dagens utvalgsstruktur med det som benevnes som en sirkelstruktur, som gjør det mulig å gjennomføre et mer sammenhengende nordisk samarbeid. Det lyder jo lovende.

«Vismannspanelet» beskriver samarbeidet mer som en slags paraply med de fem nordiske landene som en kjerne. Størrelsen på paraplyen kan da variere fra kjerneområdet til også å omfatte Russland og den arktiske delen av Nord-Amerika, alt etter hvilke samarbeidstema som står på dagsordenen. Det er den sterke globale utviklingen som gjør en slik strategi nødvendig og hensiktsmessig, mener panelet.

Jeg er for min del enig med Berit Brørby når hun understreker nødvendigheten av å trekke opp en grense i det nordiske samarbeidet eller finne et balansepunkt mellom den oppmerksomhet som vi fremdeles må gi de tradisjonelle nordiske sakene på den ene siden og de nye sakene knyttet til f.eks. globalisering, teknologisk utvikling, europeisk integrasjon, demokrati og miljø på den andre siden. Det er åpenbart at det er mange nordister som har vært og er bekymret for den omstrukturering i Nordisk Råd som ville innebære en svekkelse av det genuint nordiske samarbeidet, og «Vismannspanelet»s forslag kan nok bidra til å øke denne bekymringen.

Jeg tror det ikke er til å komme fra at omfanget av det rene kultursamarbeidet i nordisk sammenheng har blitt merkbart redusert. Jeg er enig med Regjeringen i at det framtidige kultursamarbeidet bare kan holdes oppe på et tilfredsstillende nivå dersom nye midler blir tilført det nordiske samarbeidet. Det er en utfordring og en oppgave ikke bare for Ministerrådet, men også for Nordisk Råd. Kultursamarbeidet representerer en hovedsøyle i det nordiske samarbeidet. Det er her det konkrete folk-til-folk-samarbeidet kommer best til uttrykk. Forsvinner denne kontakten med det folkelige kultursamarbeidet mellom de nordiske landene, vil også en vesentlig forutsetning for å utvikle et nordisk samarbeid på andre områder svekkes.

Per-Kristian Foss (H): Det er på vegne av de nordiske demokratier og parlamentariske systemer all grunn til å være stolt av det man gjennom det nordiske samarbeidet har oppnådd. Gjennom praktisk politisk samarbeid landene og særlig regjeringene imellom har man på mange måter gått foran EU på en del områder. Men den tiden er forbi. Nå er det EU som går foran, både i dybde og i bredde. Det erkjenner og arbeider tre av de nordiske land aktivt for; de er altså medlem av EU.

Jeg syns også det er grunn til å peke på at det er noe mer enn bare et spørsmål om strukturer og komiteoppgaver som er problemet i Nordisk Råd i dag. Problemet er det faktum at den politiske oppmerksomheten er vendt i andre retninger. De politiske utfordringene er sterkere både i forhold til EU, for EU-medlemmene, og i forhold til regionalt samarbeid, f.eks. for hele Østersjøregionen, for Barentsområdet og vis-à-vis de baltiske land.

Det er vel riktig å si at man for nordisk samarbeids vedkommende står ved en slags skillevei. Det faktum at det oppstår en intens debatt om nye strukturer bare fem år etter at siste struktur var fastlagt – og fem år er i parlamentarisk sammenheng ganske kort tid – er jo et uttrykk for at det nordiske samarbeid er i en slags krise, en krise bestående av mangel på politisk sting, mangel på politisk oppmerksomhet og mangel på praktisk-politiske utfordringer i årene som kommer.

Jeg tror at det er to hovedveier å gå. Den ene er å erkjenne at det nordiske området etter hvert er for snevert til å møte de utviklingspolitiske utfordringer som regionen står overfor. Den konservative gruppen i Nordisk Råd har foreslått at de baltiske land skal kunne bli medlemmer av et utvidet Nordisk Råd. Det erkjenner jeg vil være et annerledes Nordisk Råd enn det vi i dag har. Jeg skal ikke trette forsamlingen med praktiske problemer av typen tolkning og lignende – det er det andre større forsamlinger som vel har løst på mulige måter – men det er klart at dette ville være et samarbeid som i vesentlig grad tar sikte på å bidra til utvikling i regionen vis-à-vis de baltiske land og trekke dem med i en slags nordisk velferds- og økonomimodell. Interessen for dette blant de baltiske land er varierende, men åpenbart til stede. Det spørsmålet man kan stille, er jo om denne interessen vil holde seg også etter at de baltiske land eventuelt alle er blitt fullverdige medlemmer av EU. Men det kan det jo være noen år frem til – og bare det er en utfordring i seg selv.

Den andre veien å gå er den som «Vismannspanelet» har pekt på, og jeg er enig med representanten Brørby, tidligere president i Nordisk Råd, som karakteriserer dette som en gjennomgripende omlegging av den nordiske samarbeidsstrukturen. I realiteten betyr det vel en oppløsning av den faste parlamentariske struktur, men en omlegging til noe som her er omtalt som en sirkelstruktur hvor samarbeidet knyttes mellom fagkomiteer i parlamentene så langt det er interesse for det, og så langt det er hensiktsmessig. Men da vil jo oppmerksomheten være avhengig av at det er nært til stede i et flertall av parlamentene til enhver tid.

Jeg syns også denne modellen er interessant, og jeg vil iallfall si som konklusjon at jeg er åpen for de radikale forslag som ligger på bordet, enten det er de radikale forslag fra den konservative gruppe, eller det er å gå en annen vei, som «Vismannspanelet» peker på. Jeg tror begge veier gir nye og interessante politiske utfordringer. Åpenbart er den baltisk-nordiske modellen den mest krevende av de to.

La meg ta et eksempel på hva som foregår av interessante ting, men som møter på realpolitiske problemer – og som et apropos til den norske debatten om gasskraftverk og CO2-kvoter. Det foregår i dag et interessant arbeid regjeringene imellom for å utrede et system med omsettelige kvoter mellom de nordiske land. Det var opprinnelig et forslag fra parlamentarikersiden, men det er avløst av et arbeid som også inkluderer Østersjøregionen. Og det er interessant, fordi det på mange måter viser seg at de praktisk-politiske utfordringer vi står overfor, i dette tilfellet klimagass-problemene, ikke bare er nordiske, i en region som etter hvert omfatter flere industrialiserte og vel utviklede land. Jeg ser bare positivt på dette, for jeg tror et kvotesystem i Østersjø-området er vel så interessant som bare et nordisk system. Men jeg registrerer jo at enkelte nordiske land – noe sydlig beliggende i forhold til Norge – har minimal interesse for å realisere slike tanker, og vel holder seg til å ligge sist i klassen i EU. Det er riktignok snakk om en regjering som er utgått av det samme parti som den norske, men forskjellen i holdning er sterk allikevel.

Øystein Djupedal (SV): Det er ikke vanskelig å være enig i veldig mye av det som er sagt om det nordiske samarbeidet. Hvis man skal trekke en konklusjon av det jeg opplever som svakheter ved det nordiske samarbeidet, er det at samarbeidet ikke i tilstrekkelig grad er politisk. Det betyr at hvis vi ikke klarer å politisere Nordisk Råd – altså at politikken oppfattes som det viktigste, ikke samarbeidet i seg selv – vil Nordisk Råd sovne hen uten interesse verken fra politikerne, mediene eller for den saks skyld borgerne i Norden. Det vil i så fall ikke være en tragedie hvis dette var utviklingstrekket. Vårt – vår gruppes – håp er imidlertid at dette ikke skal bli utviklingstrekket.

Den reformprosessen som ble sluttført i 1995, har på mange måter vist seg å være svært mislykket. Særlig var den måten man inndelte de ulike utvalg eller komiteer på, mislykket – altså i Nærområdene, Norden og Europa. Det viste seg overhodet ikke å reflektere et faktisk behov i de ulike parlament, ei heller hos borgerne i Norden. Det som derimot viste seg å være vellykket, var større grad av partisamarbeid mellom de ulike nordiske land.

Vi har i Norden, til forskjell fra veldig mange andre regioner i verden, en relativt ens partistruktur som gjør at det politiske samarbeidet i Nordisk Råd fungerer godt. Men samtidig fungerer det ikke godt innenfor rammen av Nordisk Råd. Det betyr at mange av de debattene som føres i Nordisk Råd, føres på områder der det i realiteten ikke finnes politisk uenighet – det dreier seg f.eks om man skal bruke 4 eller 5 mill. kr på et prosjekt, mens alle i grunnen synes prosjektet er greit. Det det i stor grad er bruk for, er å vitalisere Nordisk Råd som et politisk organ. Det er selvfølgelig en stor utfordring, og den største utfordringen her ligger i den ulike tilknytningsform som de forskjellige nordiske land har valgt både til NATO og til EU. Nordisk Råd må derfor fortsette på den kursen man delvis har startet, nemlig å diskutere kontroversielle områder. Det er et paradoks at representanten Per-Kristian Foss og jeg ofte er uenige i denne salen, men når vi kommer til Nordisk Råd, er vi ofte enige. Det viser at Nordisk Råd ikke reflekterer de faktiske politiske motsetningene som finnes i Norden, og det bør ikke være et mål. Det er ikke et mål at representanten Foss er uenig – slett ikke – men det er et mål at Nordisk Råd reflekterer de faktiske politiske motsetninger som eksisterer i det nordiske folket og i det nordiske samarbeidet.

Mye av det Nordisk Råd gjør, er utvilsomt positivt. Alt samarbeidet knyttet til Barentssamarbeidet, til Arktisk samarbeid, til Østersjø-samarbeidet, til Vestnorden-samarbeidet er positivt. Kultursamarbeidet er positivt. Det er klart at det nordiske samarbeidet har en forankring utover det Nordisk Råd representerer, og det er i seg selv verdifullt å ta vare på.

Realiteten er likevel den at hvis man ikke i større grad klarer å politisere samarbeidet, så vil det sovne hen. Det betyr at Nordisk Råd må ta opp ulike temaer som Nordisk Råd så langt ikke har tatt opp. For vår gruppe i Nordisk Råd har det hele tiden vært et mål å gå i en slik retning. Da Nordisk Råd begynte å diskutere sikkerhetspolitikk, ble det straks større interesse rundt Nordisk Råd. Første gang Nordisk Råd diskuterte den typen spørsmål, var på den store konferansen som var i Helsingfors for få år siden. Det var i seg selv en vitalisering av Nordisk Råd. Etter mye kamp og etter mye motstand mente faktisk flertallet i Nordisk Råd den gangen at det var riktig at sikkerhetspolitikk og forsvarssamarbeid ble en del av Nordisk Råd. Tidligere ble ikke den typen spørsmål, altså utenrikspolitiske spørsmål, tatt opp. Nå kan f.eks. bioteknologi tas opp på bred basis. Spørsmål om sosial dumping og spørsmål om skattedumping kan også være temaer som kan tas opp i nordisk sammenheng, der Norden representerer en relativt egalitær øy i forhold til mange utviklingstrekk på kontinentet.

«Vismannspanelet»s rapport har vært berørt av flere, og den er nødvendig og viktig. Den er nødvendig og viktig rett og slett fordi Norden – og det ser vi svært godt fra Nordisk Råd – ikke er i sentrum av verden. Det betyr at man må se hvilke trender og utviklingstrekk som Norden og borgerne i Norden vil stå overfor, og i hvilken grad man velger å organisere dette.

Igjen er det slik at kjernen i hele denne rapporten og i det som antydes som ulike trender fremover, er at hvis ikke Nordisk Råd blir et politisk organ, så visner det hen. Det hjelper ikke at vi ser at det fins en globaliseringstrend eller en teknologisk trend der ute hvis ikke Nordisk Råd i større grad klarer å ta tak i hva dette samarbeidet faktisk skal dreie seg om.

Jeg har tro på at «Vismannspanelet»s rapport kan utløse en større og mer interessant debatt om Nordisk Råd. Det håper jeg også vil medføre at komitestrukturen i Nordisk Råd i større grad vil reflektere de faktiske, politiske behov i de ulike parlamentene og ikke minst for innbyggerne i Norden enn den inndelingen som er i dag. Jeg håper også at det i større grad betyr en politisering av Nordisk Råd som gjør at det legges mer vekt på det partipolitiske samarbeidet og den partipolitiske konfrontasjonen, noe som faktisk er helt nødvendig for vitalisering av all politikk.

Erik Dalheim (A): Det praktiske resultatet av nordisk samarbeid utover nordisk forståelse kan ofte sitte langt inne, spesielt dersom man forsøker seg på kontroversielle saksområder. Desto mer gledelig er det derfor når man ser konturene av at man kan lykkes.

I en rekke år har vi i et samspill med Stortinget forsøkt å komme videre i etableringen av et felles miljøbilde som grunnlag for de beslutninger som skal gjøres i de nordiske lands parlamenter, et såkalt nordisk miljøregnskap. Videre har vi arbeidet for et felles system for prising av miljøkostnadene i produksjon av elektrisitet. Det er et nødvendig grep for å forhindre miljødumping i det nordiske elmarkedet, som også representanten Foss har kommentert. Begge disse strategier fikk sist sin forankring i Stortingets behandling av energimeldingen i vår. De nordiske lands parlamentarikere har også gjentatte ganger gitt sin tilslutning. Problemet har vært nødvendig oppmerksomhet og framdrift fra Ministerrådets side. En hovedbegrunnelse for dette kan være den nåværende manglende koordinering av organisasjonsformer mellom Nordisk Råd og Ministerrådet. Når vi nå allikevel er i ferd med å få på plass et nordisk miljøregnskap og et pilotprosjekt for handel med el hvor miljøkostnadene skal inn i markedsprisen, er det i denne sammenheng gledelig å lese «Vismannspanelet»s rapport om det framtidige nordiske samarbeidet.

En av hovedkonklusjonene i rapporten er at det også er behov for en gjennomgripende omlegging av den nordiske samarbeidsstrukturen. Et viktig forslag i denne sammenheng er at Ministerrådet og Nordisk Råd får parallelle organisasjoner, slik at parlamentarikerne klart ser hvilket ministerråd som er ansvarlig overfor de kommende utvalg. Dette har vært et problem med dagens organisering. Rådet har tatt en rekke initiativ, men oppfølgingen, samspillet med Ministerrådet, har for ofte vært utilfredsstillende. Vi må rett og slett bedre det praktiske samarbeidet.

«Vismannspanelet»s rapport legges fram for diskusjon på Nordisk Råds sesjon på Island i neste uke. Det viktigste nå er å starte diskusjonen om hvilket innhold det nordiske samarbeidet skal ha, og hvilke saker vi skal beskjeftige oss med. Men like viktig er det å legge en struktur som på best mulig måte gir oss konkrete resultater.

De politiske grupperingers rolle må også forsterkes ytterligere. Forankringen, samspillet med de nordiske lands parlamenter, må forbedres. Jeg oppfatter «Vismannspanelet»s innspill som et konstruktivt bidrag i denne sammenheng.

Så litt om miljø og samarbeid i den arktiske region. Det nordiske samarbeidet om miljøproblemene i nærområdene har høy prioritet i alle de nordiske land. Arktisk Råd er det eneste regionale samarbeidsorgan som omfatter alle de åtte arktiske land. Det er derfor et viktig forum for å få løst miljøproblemer i Arktis og for å redusere miljøvirkningene av økt økonomisk aktivitet i området.

I august i år arrangerte Arktisk Råd den fjerde konferansen for parlamentarikere fra den arktiske region i Rovaniemi i Finland. I mitt innlegg der la jeg vekt på de miljømessige forhold og foreslo at det arktiske samarbeidet på miljøområdet burde presenteres som et regionalt samarbeid på FNs oppfølgingskonferanse etter Rio, som finner sted om to år. Til støtte for dette viste jeg til det arbeid som de nordiske statsministre tok initiativ til i 1998 om «Et holdbart Norden», og som i april neste år skal bli tema på en miljøkonferanse her i Stortinget i regi av Nordisk Råd.

Norge skal være vertsland for den femte arktiske parlamentarikerkonferansen som finner sted i Tromsø i august 2002. Der bør Norges bidrag til en bærekraftig utvikling i arktisk område forsterkes ytterligere.

Statsråd Jørgen Kosmo: Den tiden jeg har fungert som nordisk samarbeidsminister, har egentlig for meg vært både interessant og spennende. Det er rart med det, når en plutselig blir involvert i det nordiske samarbeidet som pågår, så fatter en større interesse for det og ser i og for seg også behovet for dette arbeidet på en helt annen måte enn når en står utenfor.

I forhold til de innfallsvinkler som representanten Djupedal hadde, kan vel noe av det vi ønsker som et behov for et større politisk engasjement, være at vi ikke greier å skape den politiske debatten rundt alle de viktige spørsmålene som til stadighet preger det nordiske samarbeidet.

Men selv om jeg synes det er spennende og interessant, ser jeg jo også at det mangler noe av den politiske dynamikken som skal til for å få god nok framdrift i de sakene som vi har til behandling, også i ministerrådene, så jeg er enig med utenrikskomiteens flertall som mener at tiden er inne for en fordomsfri gjennomgang av Nordisk Råds organisasjon for å kunne fange opp nye behov og tilpasse rådets arbeid til endrede rammebetingelser. Men det må også gjelde Nordisk Ministerråd. Jeg ser også et ganske stort behov for en gjennomgang av og også en fordomsfri diskusjon om Ministerrådet er av en slik karakter, en slik organisasjon, en slik struktur at det er tilpasset dagens virkelighet. Og det vi i hvert fall må være forberedt på, er at vi både gjennom Nordisk Ministerråds og Nordisk Råds ulike organisasjonsledd også finner felles møteplasser for hvordan vi skal legge opp det framtidige samarbeidet. Det vil, slik jeg ser det, være svært uheldig om vi ikke greier å koordinere Nordisk Råds og Nordisk Ministerråds arbeid for den fremtidige organisasjon som vi føler at vi må ha.

For det er jo slik at enhver levende organisasjon krever litt omsorg og litt ettersyn, og det er bakgrunnen for at samarbeidsministrene har tatt initiativet til alle de viktige analysene og utredningene som er gjort, og som vil prege debatten om nordisk samarbeid i årene som kommer.

«Vismannspanelet» har valgt et ord av Piet Hein som tittel på sin rapport: «Åpent for verdens vinder». Det er panelets utgangspunkt at det nordiske landskapet og de nordiske verdier ligger der, åpne for de utfordringer og muligheter som verdens vinder representerer, og det er opp til oss å ta utfordringen og prøve å gjøre noe med det både i forhold til det interne nordiske samarbeid og også i den grad Norden skal være med på å påvirke verden rundt oss, enten det er snakk om Europa eller andre deler av verden. Styrken i det vi kan få til, er også avhengig av at vi er i stand til å få felles nordisk «trøkk», og at vi kan opptre så samlet som mulig.

Med dette utgangspunktet har panelet gitt oss en spennende og utfordrende rapport, med forslag som favner vidt, og som kan få store konsekvenser for det nordiske samarbeidets dagsorden og arbeidsformer, men med den klare målsetting at det nordiske fellesskap skal bevares og forsterkes i den globale virkelighet.

«Vismannspanelet»s rapport forelå først for tre uker siden, og det er altfor tidlig å ha sikre meninger om de enkelte forslag. Rapporten vil bli drøftet på sesjonen i Reykjavik, og jeg tror at en prinsipiell drøfting, uten at man tvinges til å ta stilling der og da til hva man skal gjøre, kan være nyttig, og spesielt for samarbeidsministrene vil det være nyttig å lytte til den debatten før vi går neste runde og ser på hvordan vi skal utvikle Nordisk Ministerråd for at det skal ta opp i seg de utfordringene som «Vismannspanelet» foreslår.

Jeg regner med at under alle omstendigheter må vi finne en måte å bearbeide det videre arbeidet med rapporten på – nasjonalt og nordisk – som gjør at vi kan finne en samarbeidsform mellom Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd, og spesielt mellom regjeringens representanter i ministerrådene og den norske delegasjonen til Nordisk Råd.

En annen rapport som vil bidra til å utforme det fremtidige nordiske samarbeidet, gjelder vår nærområdestrategi. Også denne rapporten skal drøftes på sesjonen, og fra Ministerrådets side tar vi deretter sikte på å forelegge den for rådet som et ministerrådsforslag.

Jeg har merket meg at utenrikskomiteens flertall forutsetter at utvidelsen av EU og de baltiske lands medlemskap i unionen innebærer at den nordiske nærområdepolitikken vil måtte endres.

Jeg kan i denne forbindelse opplyse at samarbeidsministrene har drøftet dette med sine baltiske kolleger, de baltiske utenriksministre. Hos dem var det full aksept for at tyngdepunktet i de nordiske nærområdeaktivitetene etter hvert forskyves mot Nordvest-Russland som en konsekvens av balternes inntreden i Det europeiske fellesskap.

Jeg vil også nevne et tredje element i arbeidet med å reformere det nordiske samarbeidet. Det er generalsekretærens forslag om en budsjettreform. Her foregår det en høringsprosess, og vi tar sikte på å forelegge forslagene for Nordisk Råd når høringsprosessen er ferdig og vi har hatt mulighet til å trekke konklusjonene.

Reformpakken inneholder utvilsomt mange fornuftige forslag som vil bidra til å gjøre budsjettet mer gjennomsiktig og til et bedre redskap for oss som er politikere. Men andre forslag er kontroversielle og mer tvilsomme og vil nok ikke bli ført videre fullt ut. Kanskje det mest utfordrende er finansieringen av de nordiske institusjonene.

Alt i alt tror jeg vi står foran en spennende og utfordrende debatt om det nordiske samarbeidet i framtiden, kanskje mer spennende enn det har vært på mange år. Vi bør ikke bruke altfor lang tid før vi konkluderer. På den annen side må vi ta oss tilstrekkelig tid til en forsvarlig behandling av spørsmål som skal prege det nordiske samarbeidet i mange år framover. Spesielt for Norge, som et land som ikke deltar i det europeiske fellesskapet, vil det nordiske samarbeidet bli svært viktig.

Utenrikskomiteen har også merket seg en annen stor og viktig sak som kommer til behandling i Norden i de kommende måneder – den 20-års strategi for en bærekraftig utvikling – en ny kurs for Norden.

Vi har nå klart et forslag som skal behandles av miljøvernministrene og av samarbeidsministrene i løpet av november måned. Deretter vil strategien bli oversendt Nordisk Råd, som inviterer til en temakonferanse om strategien her i Oslo 2. og 3. april neste år.

Seks sentrale sektorer er omfattet av strategien: energi, transport, jordbruk, næring, fiskeri og skogbruk. I tillegg fokuseres det på tverrsektorielle innsatsområder som klimaendringer, biodiversitet, genetiske ressurser, natur- og kulturmiljø, havet, kjemikalier og matvaresikkerhet. Den som sier at det ikke er problemområder nok å diskutere og ta fatt i i det nordiske samarbeidet, bør studere rapporten om den bærekraftige utviklingen – en ny kurs for Norden. Det er mye å ta fatt i hvis vi vil. Det er spørsmål om vilje om vi skal lykkes.

For Norge er det nordiske samarbeidet, nordisk samråd og informasjonsutveksling om EU- og EØS-spørsmål av uvurderlig betydning. Slike spørsmål inntar en selvfølgelig plass på enhver nordisk dagsorden, både når stats- og utenriksministrene møtes, og i alle sektorer innenfor Nordisk Ministerråd. Formålet med dette arbeidet er dels å sikre oppmerksomheten i EU om nordiske verdier og prioriteringer, dels å sørge for at alle nordiske land er kjent med de særlige behov og ønsker som hvert enkelt nordisk land måtte ha når det gjelder EU-spørsmål.

En viktig side av dette arbeidet er å bevare den nordiske rettslikhet. Derfor er det nordiske samarbeidet om den nasjonale implementering av EU-direktivene av stor betydning.

Det nordiske samarbeidet om europaspørsmålene har etter hvert fått et betydelig omfang. Jeg vil i den forbindelse henvise til den rapport om Ministerrådets EU/EØS-aktiviteter som vi har oversendt rådet til behandling på sesjonen i Reykjavik.

Det er god grunn til å anta at nytten av dette arbeidet vil bli enda større i årene som kommer. Med et økende antall EU-medlemmer øker behovet for å samordne de nordiske lands EU-politikk, og det er i norsk interesse. Det vil derfor fortsatt være et mål at de nordiske land så langt som mulig blir enige om en felles EU-politikk og felles opptreden i viktige saker.

Det vil fortsatt være viktig at de nordiske land koordinerer implementeringen av viktige direktiver. Og det er viktig at vi i fellesskap medvirker til å konkretisere den nordlige dimensjon, først og fremst med en satsing på en demokratisk utvikling og miljøsatsing i Russland.

Jeg synes det hittil har vært en god debatt om stortingsmeldingen om nordisk samarbeid, og jeg ser frem til å delta i rådets sesjon i Reykjavik i neste uke.

Randi Karlstrøm (KrF): Jeg trodde også at det nordiske samarbeidet i stor grad var kanapeer, men har sjøl opplevd det nordiske samarbeidet som veldig spennende. Det å få personlig kontakt med politikere i de andre nordiske landene har betydning for min politiske hverdag i mitt eget parlament. Denne kontakten ser jeg på som overordentlig viktig, sjøl om den kanskje ikke i seg sjøl bidrar til så mange politiske resultater og vedtak. Men verden styres av sympatier og antipatier også mellom vennlige nabostater.

Jeg tror på Nordisk Råd som et politisk redskap, et regionalt politisk redskap, og det er utrolig viktig å vedlikeholde disse nordiske fellesverdiene. Her vil jeg trekke fram at jeg synes kanskje at kvinnespørsmål er kommet litt i skyggen i det siste. Det å trekke dette fram igjen tror jeg faktisk vil være en viktig fornying og en nypussing av de nordiske verdiene. Jeg mener at økt satsing på kvinner og på kjønns- og likestillingssaker og aktiviteter og tiltak rundt dette vil være et vesentlig bidrag til en fornyelse av det nordiske samarbeidet. Det vil også være et vesentlig bidrag til det samarbeidet vi har mot og sammen med våre nærområder.

Vi har en tradisjon i Norden for en kvinne- og barnevennlig stat. Der har vi mye vi kan bidra med overfor andre land, som i dag bygger opp sitt statsapparat på nytt igjen.

Jeg tror også at når det gjelder hvordan vi arbeider med nordiske saker, er det avgjørende hvordan vi arbeider i våre egne partier. Det er kanskje nyttig for hver og en å ta en runde med seg sjøl med hensyn til hvor mye legitimitet man har i eget parti og i eget parlament når man reiser til Nordisk Råds møter. Det tror jeg kanskje er forutsetningen for at det også skal bli en politisk kraft i det nordiske samarbeidet. Det er også en forutsetning for at media skal fatte interesse for dette.

Men en av hovedutfordringene når det gjelder å skape engasjement rundt nordiske saker, er at også befolkningen i større grad blir involvert i nordiske spørsmål, at det vedkommer folk. Spesielt mot den oppvoksende slekt har vi en kjempejobb å gjøre når det gjelder å konkretisere det nordiske samarbeidet.

Jeg tror på en regionalpolitisk demokratisk styrt enhet som Nordisk Råd. Jeg tror det har en stor oppgave å fylle.

Jeg mener kvinnespørsmål bør få bedre plass. Jeg har sjøl opplevd å ha kjørt kvinnesak i Nordisk Råd, og var veldig overrasket over hvor lite populære de var i Nordisk Råd-sammenheng. Dette ønsker jeg at vi kunne bli flinkere til.

I forhold til utviklingen i nærområdene har vi også en kjempeoppgave når det gjelder det å kunne samordne vårt arbeid mot disse. Der vil jeg spesielt vise til det som er gjort f.eks. mot Nordvest-Russland. Det har stor betydning for den regionen jeg kommer fra. Der viser nordisk samarbeid at en kan skape resultater, og at det er viktig.

Jeg tror det å være nordist kanskje er et litt for ukjent begrep blant folk flest i Norge. Jeg tror det er veldig viktig at vi har en bevisst mediestrategi også fra det nordiske samarbeidets side, at man får fram at det er noe annet enn kanapeer, at man ikke minst får fram den kommunikasjonen som er mellom parlamentarikere – det vi får vite om hverandre. Jeg tror det er et stort behov for kunnskap om hverandre, til tross for at vi har nesten like språk og tror vi vet så mye. Jeg tror derfor Nordisk Råd bør satse på å blankpusse sine idealer når det gjelder likestillingsspørsmål, og jeg tror vi skal satse bevisst mot ungdom og den oppvoksende slekt.

Sonja Irene Sjøli (H): Saksordføreren har på en utmerket måte presentert det brede flertalls syn på Nordisk Råd og nordisk samarbeid, et samarbeid med stor bredde og som spenner over et stort spekter av saker, bl.a. samarbeidet i EU. Komiteen har spesielt understreket den viktige oppgave Norge har når det gjelder å styrke de kontakter og de påvirkningsmuligheter som ligger i det nordiske samarbeidet. Informasjonsutveksling som skjer mellom de nordiske land når det gjelder EU og EØS-spørsmål, er av «uvurderlig betydning», sa statsråd Kosmo i sitt innlegg. Det er jeg enig i. For Norge er det av avgjørende betydning

Etter folkeavstemningen om EU i 1994 og etter at det var klart at Norge valgte en annen tilknytning til EU enn Sverige, Danmark og Finland, var det mange spekulasjoner om hvilke konsekvenser det ville få for det nordiske samarbeidet. En av spådommene var naturlig nok at det nordiske samarbeidet ville flytte seg til EUs organer, og at Norge risikerte å komme på sidelinjen også i det nordiske samarbeidet.

Seks år etter viser det seg at Finland, Danmark og Sverige har valgt helt forskjellige måter å utnytte EU-medlemskapet på. Norge har fra sin posisjon utenfor Den europeiske union valgt å tilpasse seg EU i like stor grad som medlemslandene. Vi er bare annerledes på den måten at vi står utenfor de organer hvor avgjørelsene fattes.

Så kort tid etter det finske presidentbesøket må jeg få fremheve hvor imponerende Finlands posisjonering i det europeiske samarbeidet har vært. Finland er blitt en meget sentral aktør i det europeiske samarbeidet. Aftenposten uttrykte det godt i en leder den 27. oktober:

«Finland blir på sett og vis en europeisk veiviser for det øvrige Norden».

Aftenposten hadde også et annet godt poeng, nemlig at Finland aldri selv har søkt å være en «modell» eller en «spydspiss» på den internasjonale arena, i motsetning til f.eks. Norge. Her har Norge mye å lære av Finland, for mens Finland har foretatt nøkterne vurderinger av hvor Finlands egne interesser er, har Norges utenrikspolitiske strategier blitt stadig mer ambisiøse og – etter Høyres mening – stadig mer sprikende.

Men selv om konklusjonen seks år etter den nordlige utvidelsen av EU er at de nordiske landene ikke er noen blokk, lever det nordiske samarbeidet videre. Det har imidlertid forandret seg.

Det viktigste utviklingstrekket er at stadig mindre av det nordiske samarbeidet forblir genuint nordisk. Ved å lese meldingen ser man hvordan det på område etter område er andre samarbeidsfora – i særlig grad EU – som setter dagsordenen. Det nordiske samarbeidet er i ferd med å bli en avdeling av et større, europeisk samarbeid. På stadig flere områder har EU en sterkere koordinerende rolle enn Norden, også på områder som angår våre nærområder. Det gjelder utviklingen av samarbeidet med de baltiske land og med Russland.

«Den nordlige dimensjonen» i EU er allerede den viktigste rammen for arbeidet for å skape stabile og velutviklede demokratier i Nord-Europa. Det vil selvfølgelig bare forsterke seg når de baltiske landene etter hvert blir medlemmer av EU. USAs «Northern European Initiative» vil være en annen viktig ramme for samarbeid om å styrke den økonomiske og demokratiske utviklingen i nord.

Nettopp fordi det nordiske samarbeidet på mange områder har blitt en del av det europeiske samarbeidet, mener Høyre at det nordiske samarbeidet er svært viktig for Norge. Nordisk samarbeid er en kanal for å fremme norske interesser og synspunkter overfor land som er medlem i EU og som har innflytelse på beslutningene som fattes der.

De gjennomgripende forandringer i det nordiske samarbeidet som skal diskuteres under Nordisk Råds sesjon om få dager, vil etter Høyres mening styrke nordisk samordning og samarbeid. Men reformene som er på trappene i Nordisk Råd, er egentlig bare et uttrykk for det Høyre har sett hele tiden: at andre organer setter dagsordenen. Vårt mål er at også Norge skal være med i det viktigste samarbeidet i Norden og i Europa, nemlig EU.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg tok ordet bare for å kommentere ganske kort kapitalpåfyllingen i Nordisk Utviklingsfond, for det er ingen liten sak. Det dreier seg om 600 mill. norske kroner over en fireårsperiode.

Jeg synes det er grunn til å merke seg at konklusjonen på den uavhengige evalueringen av Nordisk Utviklingsfond som Ministerrådet tok initiativ til, er at fondet har vist god kostnadseffektivitet og kvalitet på sin virksomhet. Det har nok vært medvirkende til at forslaget om en kapitalpåfylling foreligger. At Norge vil bidra, synes jeg er veldig positivt.

Jeg har også merket meg at Nordisk Utviklingsfond fortsatt, som det heter, «skal legge en fattigdomsrettet utlånsstrategi til grunn som det overordnede mål for virksomheten». Det som gjorde at jeg fikk lyst til å komme med en bemerkning før presidentens klubbe faller, er at denne evalueringen samtidig fremhever fondets store nordiske nytte. Da stusser jeg litt. Dette uttrykket «nordisk nytte» kunne jo tyde på en sterk binding til nordiske interesser, for ikke å snakke om nordiske næringspolitiske interesser. Jeg går ut fra at det ikke er tilfellet. Det står i proposisjonen fra Regjeringen en definisjon av hva som er nordisk interesse, nemlig «interesse fra minst to av de nordiske landene». Men hvorfor denne interessen er vakt i de to nordiske landene, sies det ikke noe om.

Jeg vil bare understreke at jeg legger til grunn de overordnede mål for virksomheten, som også er tatt inn i innstillingen, nemlig å fremme hensynet til miljø og en bærekraftig utvikling, å fremme likestilling mellom menn og kvinner, å involvere allmennheten i de aktuelle samarbeidslandene, å ta hensyn til menneskerettighetene, og – endelig – å forebygge korrupsjon og fremme godt styresett. På det grunnlaget mener jeg at Nordisk Utviklingsfond har et godt formål og en god innretning på sin lånevirksomhet, og at de nordiske interessene og nytten som her er nevnt, må underordne seg de mer overordnede mål.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Bare en liten bemerkning til slutt: Det var spørsmål om hvilken legitimasjon de representanter fra Stortinget som er medlemmer av Nordisk Råd, egentlig har. Nå drøfter vi det som har foregått i Nordisk Råd i det året som er gått, og av de 20 representanter som bruker sin tid til dette, er det vel i høyden fem som er til stede i salen. Det tror jeg veldig godt illustrerer den interesse som dette arbeidet egentlig har.

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Bare en kort replikk avslutningsvis til kommentaren fra representanten Steensnæs.

Når det gjelder nytten av dette fondet i et nordisk perspektiv, vil jeg på vegne av Regjeringen understreke at det i bistandsinstrumentsammenheng, er veldig viktig at vi har et slikt nordisk instrument, ikke minst for å kunne fremme økt koordinering de nordiske landene imellom når det gjelder utviklingshjelpen.

For øvrig er det viktig at vi også i denne sammenhengen hele tiden arbeider for de felles målsettingene når det gjelder avbindingen av bistanden generelt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 5 og 6.

Gunnar Breimo gjeninntok her presidentplassen.