Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Gunnar Kvassheim til barne- og familieministeren, vil bli svara på av kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren på vegner av barne- og familieministeren.

Gunnar Kvassheim (V): «Å adoptere barn fra utlandet er en langvarig og tung prosess. Det kan ta flere år og kan medføre store kostnader for den enkelte. Jeg er kjent med at for hver adopsjon kan en regne med en kostnad på opptil 130 000 kroner. Dette kan medføre at velegnede adoptivsøkere ikke ser seg råd til å adoptere.

Hva kan gjøres for at økonomien til den enkelte ikke blir avgjørende for om en kan adoptere eller ikke?»

Statsråd Trond Giske: Jeg vil besvare spørsmålet på vegne av barne- og familieministeren.

Jeg vil understreke at jeg ser adopsjon som en god og likeverdig måte å danne familie på. Jeg er glad for å kunne konstatere at Norge er et av de landene som i forhold til innbyggertallet mottar flest utenlandsadopterte barn. Antallet gjennomførte adopsjoner i årene etter 1980 har holdt seg forholdsvis stabilt på ca. 550 pr. år. De siste årene har vi likevel kunnet registrere en viss økning, til ca. 600 adopsjoner pr. år. Det er i dag kommet om lag 15 000 barn til Norge fra utlandet.

På denne bakgrunn er jeg derfor svært opptatt av å legge forholdene til rette for forsvarlige ordninger, slik at adopsjonene kan skje i betryggende former med respekt for barnet, dets opprinnelsesland og ikke minst adoptivsøkerne.

I de siste årene har myndighetene brukt mye tid og ressurser på å sikre en forsvarlig adopsjonsprosess. De overordnede rammene for arbeidet med utenlandsadopsjonene er lagt gjennom Norges ratifisering av Haagkonvensjonen for vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Norge ratifiserte konvensjonen i 1997. Konvensjonen viderefører og utdyper prinsippet i FNs barnekonvensjon om at internasjonal adopsjon kan være et godt alternativ for barn som ikke på noen egnet måte kan få tilfredsstillende omsorg i sitt hjemland. Konvensjonen har til formål å motvirke kjøp og salg av barn og oppstiller en rekke prosedyrer som landene må følge når barn skal adopteres over landegrensene.

Videre har lov- og regelverk som gjelder for behandling av søknad om adopsjon, nylig blitt tydeliggjort og presisert. Dette gjelder også myndighetenes krav til organisasjonene, som har viktige oppgaver når det gjelder å bistå søkerne gjennom hele adopsjonsprosessen.

Jeg er innforstått med at adopsjon av barn fra utlandet medfører store kostnader for familien. For at adopsjon i størst mulig grad skal kunne skje uten hinder av inntekten til den enkelte, ble det i 1992 innført en ordning der det ytes engangsstøtte til adoptivforeldrene ved adopsjon av barn fra utlandet. Hensikten var å hindre at foreldrenes økonomi i for stor grad skulle avgjøre muligheten for å adoptere.

For neste års statsbudsjett har Regjeringen dessverre måttet foreslå å redusere denne bevilgningen, som innebærer at støtten reduseres fra 20 000 kr pr. adopsjon til 15 000 kr. Kuttet i bevilgningen må ikke forstås som en nedprioritering av adopsjonsfeltet, men som et resultat av en krevende og komplisert budsjettbehandling, der vanskelige avveininger gjøres. I denne sammenheng er det viktig å minne om at staten årlig utbetaler driftsstøtte til adopsjonsorganisasjoner for bl.a. å redusere kostnadene for de enkelte adoptivsøkere. Organisasjonene er også i de siste årene blitt gitt økonomisk støtte til informasjonsvirksomhet, som bl.a. retter seg mot adoptivsøkere.

Representanten Kvassheim peker på at det å adoptere barn fra utlandet er en langvarig og tung prosess. Siden adopsjonsmyndighetene har et særlig ansvar ved adopsjoner over landegrensene, må en etter min mening akseptere og regne med at denne type saker tar noe tid. Jeg er likevel enig i at saksbehandlingstiden for å få avgjort en søknad om forhåndssamtykke til adopsjon de siste årene har vært for lang. Statens ungdoms- og adopsjonskontor har brukt mye tid og ressurser på å nå målet om redusert saksbehandlingstid. Det er derfor svært gledelig at kontoret nå har nådd målet om tre måneders gjennomsnittlig saksbehandlingstid.

Jeg vil for øvrig også føye til at Statens ungdoms- og adopsjonskontor i samarbeid med departementet vil fortsette den helhetlige gjennomgangen av adopsjonsprosessen med sikte på å forenkle og effektivisere innenlands- og utenlandsadopsjonene.

Gunnar Kvassheim (V): Det var et svar med en beskrivelse av de faktiske forhold – og noen viljeserklæringer.

Nå er det ikke slik at Arbeiderpartiet i høst kuttet i adopsjonsstøtten for første gang i en spisset budsjettsituasjon. En har brukt alle mulige og – jeg holdt på å si – umulige anledninger til å kutte i denne ordningen de siste årene. Det er altså ikke situasjonen i høst som er bakgrunnen for politikken på dette området. Det har vært en generell nedprioritering av dette over flere år.

Mitt spørsmål til statsråden er: Forstår han ikke at folk som er opptatt av dette spørsmålet, opplever det som en nedprioritering når en gjentatte ganger kutter i støtteordningene, slik som det har blitt gjort de siste årene?

Statsråd Trond Giske: Jeg kan ikke se at representanten Kvassheim gir et helt riktig bilde av ordningen med engangsstøtte ved adopsjon.

Ordningen med engangsstøtte ved adopsjon av barn fra utlandet ble innført fra og med 1992, faktisk etter forslag fra regjeringen Harlem Brundtland, en arbeiderpartiregjering. Det første året var støtten på 10 000 kr for hvert barn som ble adoptert. Innføringen av ordningen ble begrunnet med at adopsjon fra utlandet medfører høye utgifter, og et tilskudd til dekning av slike utgifter syntes rimelig. Ordningen ble svært godt mottatt av adoptivsøkerne og adopsjonsforeningene. Størrelsen på engangsstøtten har vært endret flere ganger, og det har vært en kontinuerlig diskusjon om støtten. I 1992 var den på 10 000 kr, og det var den også i 1993. I 1994 økte så støtten til 30 000 kr. Siden den gang har ordningen vært endret i størrelse flere ganger.

Gunnar Kvassheim (V): Det er mulig jeg ikke gav en helt rett beskrivelse av Arbeiderpartiets historie på dette området da jeg sa at en har brukt alle anledninger. Jeg skal nyansere meg ved å si at en har brukt de fleste anledninger til å kutte i støtten. Det er svært enkelt å dokumentere at denne nedprioriteringen – fra 30 000 kr til dagens nivå – har skjedd med iherdig innsats fra Arbeiderpartiet og i mange sammenhenger i samspill med Høyre og Fremskrittspartiet. Så jeg håper at statsråden kan bekrefte at han i budsjettene framover ikke vil saldere med denne posten, hvor årets kutt utgjør bare 3 mill. kr. I et budsjett hvor nye, tunge prosjekter løftes inn, er de fleste av den oppfatning at dette er nedprioritering. Jeg kan berolige statsråden med at det fra Venstres og sentrumspartienes side vil bli gjort et målrettet arbeid i høstens budsjett for å få dette kuttet gjendrevet.

Statsråd Trond Giske: Jeg kan selvsagt ikke gi noen som helst garantier for kommende års budsjett, bl.a. fordi Arbeiderpartiet ikke har rent flertall her i huset og er nødt til å forholde seg til andre partier for å få gjennom et budsjett. Det jeg kan bekrefte, er at vi har et sterkt engasjement for at det skal være mulig både økonomisk og også praktisk gjennom effektiv saksbehandling å få adoptert barn fra utlandet. Jeg registrerer at representanten Kvassheim sier at dette er en prioritert sak i de budsjettforhandlingene som vi er midt oppe i. Jeg håper at man når fram med forhandlingene, og at det ikke er denne saken forhandlingene strander på. Hvis begge parter har en vilje til å komme fram til en løsning, tror jeg vi skal komme fram til et budsjett som i sum blir bra.

Presidenten: Då går vi tilbake til spørsmål 2.