Presidenten: Dette spørsmålet,
frå representanten Lisbet Rugtvedt til kommunal- og regionalministeren,
blir teke opp av representanten Helge Bjørnsen.
Helge Bjørnsen (SV): «En familie fra Kroatia, bosatt i
Melbu, ble fredag 17. november 2000 utvist etter å ha fått
avslag på asylsøknad. Familien ble, med få timers varsel,
hentet på arbeidsplass og skole. En av dem var innlagt
på sykehus og ble ført til flyplassen i håndjern. Familien
fikk ikke tid til å ordne opp i økonomi, levere fra
seg nøkler til arbeidsplass eller si farvel til venner
etter 2 1/2 års opphold.
Hvorfor er en slik fremgangsmåte nødvendig,
og vil statsråden ta initiativ til en mer verdig praksis?»
Statsråd Sylvia Brustad: Når utlendinger får et avslag
som innebærer at de må reise ut, plikter de å forlate Norge
frivillig. Reiser de ut frivillig, kommer de ikke opp i situasjoner
som gjør det nødvendig for politiet å pågripe
dem. Det følger ellers av loven at politiet ikke bare har
rett, men også en plikt til å pågripe
utlendinger som ikke har forlatt landet frivillig i henhold til
et endelig vedtak.
Når utlendinger blir pågrepet
av politiet som følge av at de ikke har forlatt riket,
vekker dette ofte sterke følelser og reaksjoner. Politiet
må sjølsagt utøve skjønn for hvordan
pågripelsen skal skje, slik at den blir minst mulig belastende
for de aktuelle personene. Tidvis hender det imidlertid at det av
ulike grunner er nødvendig f.eks. å benytte håndjern
i forbindelse med en pågripelse, f.eks. for å hindre
sjølbeskadigende handlinger eller når personene
blir svært urolige. Dette har politiet lov til, men også her
må det foretas en konkret forholdsmessighetsvurdering.
Jeg kan av hensyn til taushetsplikten ikke
gi en detaljert redegjørelse for den konkrete saken det
her er vist til. Jeg kan imidlertid opplyse at familien har fått
sin sak vurdert tre ganger i Justisdepartementet og én
gang av Utlendingsdirektoratet. De fikk siste avslag i august i år, men
reiste ikke ut. I stedet ble det fremmet nok en omgjøringsbegjæring
som ikke ble tatt til følge, og politiet ble på nytt
bedt om å iverksette uttransportering. Pågripelsen
kan således ikke sies å ha vært fullstendig
uventet for familien.
Når det gjelder det forhold at et
av familiemedlemmene ble pågrepet på sjukehus,
understreker jeg at dette bare kan skje etter samråd med
ansvarlig medisinsk personell på sjukehuset. Familiemedlemmet
ble også påsatt håndjern i en kort periode,
mens de medisinsk ansvarlige var til stede. Håndjernene
var tatt av da vedkommende ble kjørt til flyplassen.
Politiet må vurdere situasjonen i
hvert enkelt tilfelle og også stå for den politifaglige
vurderinga. Det er vanskelig for meg å kunne vurdere det
i hvert enkelt tilfelle, og det skjønnet mener jeg at politiet
må stå for.
Helge Bjørnsen (SV): Det er spesielt opprørende når en
slik sak berører en kvinne som er innlagt i sykehus med
en diagnose som for få år siden ville innebære
at hun var i asyl, et asyl som ville beskyttet henne i forhold til
den lidelsen hun hadde. Så gjelder ikke flyktninger.
Vi registrerer at det er ulik historiebeskrivelse
fra departement og statsråd og fra familien og de som kjenner familien.
Jeg vil fokusere på rammebetingelsen for maktutøvelse,
for i altfor stor grad blir det fokusert på de ytre etatene,
de som gjennomfører handlingene. Jeg savner en etisk standard
for departementets håndtering av disse sakene og lurer
på om statsråden vil gjennomgå den etiske standard
som departementet legger til grunn for sin utøvelse.
Statsråd Sylvia Brustad: På grunn av taushetsplikten kan jeg
ikke si noe mer om den konkrete saken. Men jeg må si at
når politiet skal pågripe folk som skal sendes ut
fordi de ikke har reist frivillig, som de egentlig plikter å gjøre
når de har fått et avslag på vedtak om å få bli
i landet vårt, er det klart at politiet skal gjøre
det på en så skånsom måte som
mulig av hensyn til dem det gjelder. Men det er veldig vanskelig
for meg å ha en detaljert håndbok eller retningslinjer
utover det vi allerede har, fordi sakene er så forskjellige
i hvert enkelt tilfelle. Jeg tror også det er viktig å si
at det ikke alltid er den framstillinga som kommer fram i media
eller andre steder, som nødvendigvis er den riktige framstillinga.
Det gjør saka også litt vanskelig for oss som
representerer den andre sida, når vi ikke kan si det slik
som vi kjenner saka.
Men poenget er at det er politiet som etter
min mening må foreta den politifaglige vurderinga i hvert
enkelt tilfelle, og det er vanskelig for meg å overprøve
det, fordi det er så forskjellig fra sak til sak.