Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter og de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Aud Gaundal (A) (ordfører for saken): Innstillinga til Dokument nr. 8:14 viser at det ikke er noe flertall som vil gå inn for det Høyre her foreslår. Likevel vil et mindretallsforslag fra Senterpartiet få subsidiær støtte og dermed flertall. Forslaget åpner for at lokale aktører skal få anledning til å delta i arbeidsformidling av personer som trenger ekstra tilrettelegging og oppfølging.

Etter Arbeiderpartiets syn er ikke dette veien å gå for å få flere i arbeid. Jeg vil i den sammenheng minne om hva som ble sagt i den åpne høringa om arbeidsinnvandring i går. Der ble vi fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon fortalt at noe av det viktigste å få til er individuelle opplegg og tett samarbeid på tvers av etatene. Vi fikk høre at utdannelse må kunne tas over et lengre tidsrom, og det må finnes løsninger f.eks. når det gjelder transport.

Fra Velferdsalliansen ble det framhevet at denne gruppen arbeidssøkere er redd stigmatisering, særlig fordi det fra flere hold er kommet krav om at det bør åpnes for arbeidsinnvandring. Mange føler at de ikke er noe verd på arbeidsmarkedet. Vi kan alle være enige om at det ikke er noen god følelse å få i en tid da vi sier at vi mangler hender og ikke penger.

Videre har FFO gitt uttrykk for at en ønsker en forbedring av § 13 i arbeidsmiljøloven slik at arbeidsgivere i sterkere grad legger forholdene til rette for funksjonshemmede på arbeidsmarkedet.

Ta brukerne på alvor, sa Velferdsalliansen, og sats i sterkere grad på møter hvor de forskjellige etatene blir mer løsningsorientert.

En samlet komite ber om å få en gjennomgang av Aetats tiltaksarbeid generelt, og at Aetat må få tilført tilstrekkelige ressurser og kompetanse for å kunne bistå yrkeshemmede på en bedre måte enn i dag. Dette sa også FFO noe om i høringen i går. De påpekte at det viktigste er at arbeidsmarkedstiltakene er stabile, altså konjunkturuavhengige.

Jeg tror det er sunt at denne gruppen arbeidstakere kritiserer og utfordrer Aetat, ting kan sikkert gjøres mye bedre. Men vi må ikke glemme at det helt avgjørende når det gjelder å få personer i arbeid, er at arbeidsgiverne ansetter personen. Ingen annen enn arbeidsgiveren kan det.

Vi er alle enige om at det bør settes mer inn på at personer som vil yte en arbeidsinnsats, må få mulighet til det, men fra Arbeiderpartiets side stiller vi spørsmål om lokale aktører har kunnskap nok om disse tingene. Hvilke forutsetninger har de for tverrfaglig samarbeid?

Vi vet også at denne gruppen arbeidssøkere ofte får arbeid i kortere perioder, men at de så blir ledige igjen. Hvem skal da ha ansvaret? Aetat eller lokale aktører?

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser i sine merknader til at det allerede er et bredt spekter av tiltak innenfor Aetat som brukes, og at det fortsatt må være Aetat som har ansvaret for at det utarbeides individuelle handlingsplaner, og for koordinering og oppfølging av tiltaksplasser.

Som sagt, ting kan selvsagt gjøres bedre, men Arbeiderpartiet mener denne gruppen arbeidssøkere er tjent med at ansvaret er plassert hos det offentlige. Det er Arbeiderpartiets vurdering at det er nettopp Aetat, som nasjonalt redskap for gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken, som er best egnet til å formidle også disse gruppene arbeidsledige.

Vi trenger en helhetlig og inkluderende formidlingsstrategi, og vi mener dette forslaget fra Høyre er et skritt i motsatt retning. Det er også betenkeligheter utover det rent politiske i denne saken, bl.a. i forhold til personvern.

Så vil jeg gi en stemmeforklaring. Arbeiderpartiet skal stemme for I og mot II.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Saksordføraren har, som underteikna, møtt dei funksjonshemma sine organisasjonar. Vi veit begge at både dei yrkeshemma og faktisk kommunane opplever at alt slett ikkje vert gjort for at yrkeshemma skal koma inn på arbeidsmarknaden.

Individuelle opplegg, etterlyser dei funksjonshemma. Ja, det er det som kan skje dersom monopolet vert utfordra. Fleire interessentar, fleire hjelparar for å møta dei yrkeshemma vil nettopp auka denne gruppa sin attraktivitet. Mange fleire vil då kunna få jobb og tena samfunnet og seg sjølve, slik som dei ynskjer.

Innser ikkje representanten at det er ein viss konkurranse som skal til for at desse menneska si restarbeidsevne – eller arbeidsevne, for nokre er faktisk det tilfellet – skal koma til nytte? Det er jo dette dei ynskjer.

Aud Gaundal (A): Når det gjelder konkurranse, skulle jeg ha ønsket at det var en større konkurranse blant arbeidsgiverne om å ansette denne gruppen. Nå forekommer det meg at vi vrir oppmerksomheten over på dem som har kunnskaper, og som bl.a. etter instruks fra denne salen har muligheter til å gjøre noe. Vi vrir oppmerksomheten dit istedenfor å se på hva vi gjør overfor dem som må ansette dem.

Jeg tror vi er enige om at ikke alt er bra i forhold til denne gruppen. Men som jeg sa i mitt innlegg, er det arbeidsgiverne som ansetter dem, og så kan vi alle bestrebe oss på å gjøre disse folkene mer attraktive for markedet. Som sagt, individuelle planer og tverretatlig samarbeid er påpekt som viktig, og jeg kan etter beste evne ikke skjønne at lokale aktører skal ha forutsetninger for å klare den jobben.

Erna Solberg (H): Det hender at jeg kan bli alvorlig forbauset over hvor selektivt folk hører. I går var jeg til stede på en høring i regi av kommunalkomiteen, hvor Velferdsalliansen f.eks. snakket om ikke tverretatlig samarbeid, men tverretatlig sammenslåing. De mente det samme som står i et av eksemplene i dokumentet fra Høyre, at kommunene kanskje kunne få ansvaret for hele tiltakspakken, som er en av de tingene vi kunne utprøvd nærmere. Det er en lokal aktør som i dag har ansvar for f.eks. sosialklienter og for å gå inn i et samarbeid. Hver gang vi har møtt kommuner og diskutert dette i kommunalkomiteen, påpeker de problemene.

Jeg foreslår at saksordføreren tar en tur til bydel 5 i Oslo og snakker med sine folk i bydel 5 om hvordan deres opplevelse er av hvordan samarbeidet med Aetat fungerer for nettopp å få de vanskeligst stilte ut i arbeid, og da er det ikke snakk om de med begrenset funksjonshemming, men det er snakk om fremmedspråklige og sosialklienter. Det de sa på fredag på en konferanse som ble holdt på Voksenkollen om fremmedspråklige innvandrere, var at noen må få eneansvaret. Det er nok penger i systemet, men det flyter rundt på dårlig ansvarshaving.

Fra Høyres side har vi sagt at vi tror det er mange som kan gi et bidrag. Vi sier ikke at vi har en perfekt løsning, det er derfor vi foreslår et bredt sammensatt prøveprosjekt, hvor mange kan komme med gode ideer, og hvor selvfølgelig Aetat må komme med sin sakkyndige holdning til en del av dem, f.eks. ved bestilling i forhold til individuelle planer, men noen ganger kan det også være andre som fastsetter de individuelle handlingsplaner. Så kan vi se om det gir bedre realiteter.

Alle de signalene som kommer fra dem som samarbeider utenom Aetat, går ut på at samarbeidet ikke fungerer, det er ikke godt nok, det er altfor mange kreative ideer som forsvinner. Men Arbeiderpartiet sier at Aetat er amen og amen: Det er viktigere med Aetats monopol enn å gjøre noe for dem som skal ut i arbeid. Er det slik at Arbeiderpartiet mener at Aetat har monopol på kreativitet i forhold til dette?

Aud Gaundal (A): Ingen har vel monopol på kreativitet. Men Stortinget har bedt om å få en melding om Aetats framtidige organisering, og i tillegg har hele komiteen sagt at vi må få en gjennomgang av de samlede tiltakene som Aetat har, på et generelt grunnlag. Så kan en jo spørre om kreativiteten ikke har vært stor nok hos oss. For vi har vitterlig sagt at vi skal ha mange forskjellige tiltak, og vi har nevnt dem, lønnstilskudd, offentlig sysselsetting – i det hele tatt, det er veldig mange tiltak som Aetat har. Da kan en jo si at kreativiteten burde kanskje vært større hos oss her i Stortinget for å finne tiltak som er gode nok.

Når det gjelder servicekontor, er vi i Arbeiderpartiet veldig for at en skal få trygdekontorets, Aetats og sosialkontorets tjenester på ett og samme sted. Så jeg ser ingen motsetning i forhold til det Velferdsalliansen i går sa, og det vi i Arbeiderpartiet mener.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Dokument nr. 8-forslaget i dag opplever eg har vorte fremja ut frå ein situasjon i dag der ting ikkje blir handtert godt nok overfor ulike grupper som har problem i høve til å koma inn i arbeidslivet. Eg er overraska over at ikkje Arbeidarpartiet sterkare tar innover seg situasjonen – at delen av unge uføre inkludert i eit arbeid går ned, og at i ei tid med søkjelys på effektivitet, på kostnader, er temaet ekskludering av stadig fleire arbeidssøkjande. Så seier representanten Aud Gaundal: Ting kan sikkert gjerast mykje betre. Ja, eg ynskjer meg ein Aetat som endå sterkare enn i dag er ein viktig reiskap i denne samanhengen, som er romsleg, som er offensiv, og som er fleksibel. Så seier Aud Gaundal i høve til arbeidsgjevarar: Kva føresetnader har dei for tverrfagleg samarbeid? Det ein arbeidsgjevar har føresetnad for, er faktisk å sjå moglegheitene på den enkelte arbeidsplass, i den enkelte bedrift. Det er mange arbeidsgjevarar som òg faktisk har vilje – mot alle odds – til å inkludera fleire, og det er dette samspelet, denne fleksibiliteten, som i dag ikkje blir godt nok utnytta. Kunne Arbeidarpartiet strekt seg noko lenger i høve til den viktige ressursen som arbeidsgjevarane er i dette, ville vi ha kome eit steg lenger.

Aud Gaundal (A): Jeg tror Arbeiderpartiet og representanten Meltveit Kleppa er nokså enige i forhold til at det her må gjøres en god jobb overfor arbeidsgiverne, slik at vi får et mer fleksibelt og mer tilpasset arbeidsliv for dem vi her snakker om. Det er ingen tvil om at en i altfor stor grad fokuserer på det en arbeidstaker ikke kan gjøre, i forhold til det en arbeidstaker kan gjøre. Så blir det framstilt som om Arbeiderpartiet skulle være mot at unge uføre kommer seg i jobb. Jeg har mange ganger brukt eksemplet om en 28-åring som tre år etter en trafikkulykke satt der og var arbeidsufør, med en amputert fot. Jeg mener at det skulle ikke ha vært lov i dagens Norge å ende opp slik, så jeg er veldig opptatt av at de unge uføre også kommer seg ut i arbeid. Det tror jeg alle politiske partier er.

En ting som bekymrer meg: Vi ser jo stadig søknader til Aetat. Den siste søknaden så jeg kom fra mitt eget fylke og heter noe slikt som «et arbeid som passer meg». Det er kostnadsberegnet til 400 000 kr. Den type tiltak mener jeg ikke er godt nok kvalitetssikret. Det høres veldig greit ut til å begynne med, men jeg må si at den kunnskapen og erfaringa som Aetat har, ønsker jeg å beholde i Aetat, og jeg ønsker også at de som trenger hjelpen, får nyttiggjøre seg den kunnskapen istedenfor nærmest å bli overlatt til private. Og som sagt, jeg stiller også et spørsmålstegn ved personvernet i den type tiltak som også Magnhild Meltveit Kleppa i dag er med på å si at vi bør forsøke.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ivar Østberg (KrF): Saksordføreren tok utgangspunkt i den høring kommunalkomiteen hadde i går omkring forslagene om arbeidsinnvandring. Vi hørte der også Velferdsalliansen – en sammenslåing av mange organisasjoner, bl.a. de arbeidssøkendes organisasjon og de funksjonshemmedes organisasjoner. På spørsmål fra meg bekreftet representanten for de arbeidssøkendes organisasjon, noe han har gitt uttrykk for tidligere, at han opplevde den type forslag som vi behandlet i går, som en provokasjon i forhold til de 160 000 yrkeshemmede, funksjonshemmede, flyktninger, langtidsledige. Det er altså veldig mange ledige hender som vil i arbeid. For Kristelig Folkeparti er nettopp retten til arbeid ut fra de forutsetningene man har, helt grunnleggende.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å gi alle som vil arbeide, en mulighet ut fra sine egne forutsetninger. Det ble i går gitt uttrykk for at det var hender vi manglet i dette land, og ikke penger. Tre uker etter at Dokument nr. 8-forslaget ble lagt fram, kunne vi i landsdelsavisen i Nord-Norge på første side lese oppslaget:

«Nektes jobb av Aetat. Flyktninger fortsatt arbeidsløse. I dag kunne 25 flyktninger fått en jobb og en start i norsk arbeidsliv. Arbeidsmarkedsetaten i Troms gir dem ikke lov.»

Det blir noe fundamentalt galt når vi opplever den type ting.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at funksjonshemmede, yrkeshemmede og flyktninger skal få jobb, ikke av hvem som skal utføre formidlingen.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at arbeidstilbudet, som det ble understreket nødvendigheten av under høringen i går, blir lagt til rette på individuell basis, slik at arbeidstilbudet blir reelt. Kristelig Folkeparti er opptatt av at alle gode krefter blir tatt i bruk for å få dette til. Vi er ikke først og fremst opptatt av konkurranse, men mangfoldet, for å finne fram til de kreative løsningene. Monopolvirksomhet skaper ikke kreativitet. Det har vi mange erfaringer på.

Som saksordføreren også understreket, er en hel komite glad for at vi skal få en gjennomgang av Aetats tiltaksarbeid i forhold til yrkeshemmede. Komiteen ber da også om at Aetat må få tilstrekkelige ressurser og kompetanse for å kunne bistå de yrkeshemmede bedre enn i dag.

Kristelig Folkeparti er med på forslaget om å slippe flere til nettopp for å øke kompetansen, nettopp for å øke kreativiteten, nettopp fordi vi er opptatt av de hender som vil i arbeid, og altså ikke først og fremst av Aetat og dens monopol.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Eriksen (A): Det som fikk meg til å be om ordet for replikk, var representanten Østbergs uttalelse om og eksempel fra oppslaget i avisen Nordlys, om den episoden som skjedde i Troms for en del tid tilbake.

Jeg syns det blir steingalt når vi fra Stortingets talerstol refser underliggende etater ute i den offentlige forvaltningen når de – nesten for en gangs skyld – til punkt og prikke følger det regelverket som Stortinget har trukket opp. Det var det arbeidsmarkedsetaten gjorde i Troms fylke. De forholdt seg strikt til det regelverket som Stortinget har trukket opp for støtte når det gjelder å få såkalt vanskeligstilte grupper ut i arbeidslivet. Da blir det galt å bruke det som et eksempel på at arbeidsmarkedsetaten ikke gjør jobben sin.

Ivar Østberg (KrF): Ja, det er kanskje noe av det som hindrer kreativitet, at man blir så strikt opptatt av å følge et regelverk. Faktisk er det slik at den type bedrifter som her gjerne ville ta imot de 25 flyktningene, andre steder i landet – med Aetats velsignelse – setter i gang den type prosjekter. Det understreker for meg betydningen av at det er flere aktører inne på banen, og at ikke Aetats strikte oppfatning av regelverk blir det som gjelder, men at det som gjelder, er å få flest mulig hender i arbeid og legge forholdene til rette for dem som vil arbeide.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Torbjørn Andersen (Frp): Dette er en viktig sak for alle dem det gjelder, og Fremskrittspartiet ser det som svært viktig å skaffe arbeid til flere funksjonshemmede enn det som det har vist seg vi har klart de siste årene.

Etter dagens situasjon er det svært mange med funksjonshemninger som ønsker å komme ut i verdiskapende arbeid, og det er faktisk synd at samfunnet ikke har innrettet seg slik at det er mulig, når vi ser at det er betydelig behov for økt arbeidskraft i Norge. Det er da i den sammenheng grunn til å se på hvilke virkemidler vi kan sette inn.

Det forslaget som behandles i dag, støttes av Fremskrittspartiet. Vi mener det er et godt virkemiddel sett på bakgrunn av at til nå har ikke dette fungert slik vi i vårt parti helst hadde ønsket at det skulle ha virket.

Det var en høring i går der mangelen på arbeidskraft var hovedtema, og det er svært interessant å se at vi faktisk har et stort unyttet potensial, i og med at vi har funksjonshemmede som selv ønsker å bidra med sitt virke og være verdiskapende for samfunnet. Jeg er skuffet over at ikke flertallet følger opp Høyres forslag. Fremskrittspartiet følger forslaget til Høyre og synes det er et meget godt forslag. Det at Aetat fortsatt skal ha et monopol, er ikke godt nok. Jeg håper vi senere får en oppmyking på dette området, og at intensjonene i det forslaget som foreligger, før eller siden vil få en sjanse.

Alt i alt dreier dette seg egentlig om å sikre en bedre arbeidsformidling for disse gruppene, og det er det som er hele poenget. I så måte er jeg ikke i tvil om at forslaget absolutt er berettiget og et godt virkemiddel. Jeg kan bare beklage at flertallet ikke er enig med meg på det området.

Presidenten: Før presidenten går til neste taler, vil presidenten spørre om det var Ivar Østberg som skulle ta opp forslag. Det ligger et forslag i innstillingen. Jeg vet ikke hvem som skal ta det opp, om Erna Solberg skal gjøre det nå når hun skal ha ordet.

Ivar Østberg (KrF) (fra salen): Erna Solberg gjør det når hun har ordet.

Presidenten: Ja vel.

Erna Solberg (H): La meg få begynne med å ta opp forslaget så jeg ikke glemmer det når jeg går ned. Jeg tar opp det mindretallsforslaget som er referert i innstillingen, fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre.

Dette forslaget er ett av flere forslag Høyre har tatt opp som er knyttet til den store utfordringen vi har i forhold til å gjøre noe med mangelen på arbeidskraft fremover. Vi har identifisert det som kanskje den største utfordringen vårt samfunn står overfor i årene som kommer, og det mener vi at den åpne høringen som kommunalkomiteen hadde i går, bekrefter til fulle.

Vi mener at den situasjonen må møtes med et bredt sett av tiltak og har påpekt i forbindelse med presentasjonen bl.a. av forslaget om arbeidsinnvandring i Dokument nr. 8:4 for 2000-2001 at ett av en lang rekke andre tiltak er å gjøre et bedre arbeid med formidling av den arbeidsreserve eller den arbeidskraften vi har i dag i vårt samfunn som ikke er i bruk. Det er et mangfoldig sett av krefter. Det er personer som er funksjonshemmet i klassisk forstand. Det er personer som er yrkeshemmet fordi de kanskje mangler språk og ikke er godt nok kvalifisert til å komme inn i arbeidslivet, og det er personer som kanskje også opplever at de blir diskriminert av arbeidsgivere fordi man blir tillagt ting og egenskaper som man faktisk ikke har, men som er en del av litt fordomsfullhet blant mange i vårt samfunn. Det er både innvandrere og funksjonshemmede som utsettes for det.

Etter å ha vært tre og et halvt år i kommunalkomiteen og i den forbindelse møtt mange som driver med arbeidsmarkedstiltak og arbeid for å få disse inn i bedre arbeid og få en lavere andel personer som er mer eller mindre kontinuerlig ute av arbeidsmarkedet, har det vært min klare oppfatning at det er et problem knyttet til for lite fleksibilitet når det gjelder tiltakene. Det er et problem knyttet til at gode ideer ikke faller inn i systemet, og vi har derfor måttet gå til inngripen flere ganger fra Stortingets side for å sikre slike gode tiltak. Det har vi gjort eksplisitt i budsjettinnstillinger fra et flertall på Stortinget ved gjentatte tilfeller. Jeg liker det ikke. Jeg synes egentlig ikke at det skulle være min rolle som stortingsrepresentant, men så lenge man ser at tiltak på tiltak detter igjennom, tiltak som viser seg å ha bra effekt, men som ikke passer i båsene, eller som har en operatør som ikke kommer godt overens med Aetat, blir det et problem.

Forslaget vi har fremmet, går ut på et storstilt prøveprosjekt. Det er ikke en stor revolusjon som skal vare fremover, men det er et prøveprosjekt som åpner for å si til folk som har gode ideer, at kanskje vi kan forsøke disse gode ideene. Så har jeg påpekt fire felt som er klare områder hvor vi ser at det har vært problemer. Det står i innstillingen. Og vi ser muligheter. Vi mener vi bør ta i bruk den reformen vi vedtok fra 1. juli med vikar og utleie på bredere front, også for dem som er svakerestilt, f.eks. ved at man kan inngå avtaler og jobbe med ulike utleie- og vikarområder. Vi vet at det er organisasjoner og fagforeninger som ønsker å jobbe med dette, men som kanskje trenger å få muligheten til å la lønnstilskuddet følge med klientene ut i jobb.

Vi mener at det er et mangfold av organisasjoner og tiltak som kan brukes, og det jeg synes er rart, er at Arbeiderpartiet ikke vil ta i bruk dette, av en eller annen frykt for at det skal utfordre Aetat. Hvis Aetat er så god som Arbeiderpartiet sier at den er, og hvis den har alle disse sammensatte elementene som Arbeiderpartiet sier at er så viktig for å få en god arbeidsformidling, vil disse prøveprosjektene vise at vi ikke har noe å hente. Men hvorfor er man så redd for å sette i gang disse prøveprosjektene? Kan det være at det vil vise seg at Aetat ikke er god nok på en del områder, eller at Aetat kan lære? Jeg synes det er en utrolig læringsvegring å gå imot å sette i gang et slikt forsøk.

Jeg er glad for at Senterpartiet, selv om de ikke vil være med på premissene, iallfall sier at de ønsker et begrenset forsøk med lokale aktører. Veldig mange av de aktørene jeg har vært borti, vil være slike typisk lokale aktører. Så jeg mener at etter hvert som vi får tilbake forslag, vil det kunne være mulig å ta dem inn. Men jeg synes i utgangspunktet også at man burde bruke de aktørene som kom på markedet etter reformen 1. juli i fjor. Men det partiet som i største grad har stått i denne salen og sagt at Aetat skal være en kvalifiseringsetat for de vanskeligstilte, er Høyre. Det er vi som har sagt at de skal nedprioritere alt det andre, at de ikke skal være med på betalingstjenester, at dette er deres primæroppgave. Så sier nå Arbeiderpartiet at det er så viktig at det bare er Aetat som kan få lov til å gjøre det. Men Aetat gjør så mye annet, og vi mener fokuset for lenge har vært borte fra dette. Vi mener at statistikken viser at vi har for få vellykkede tiltak for å få folk ut i arbeid. Da må vi prøve nye krefter.

Presidenten: Erna Solberg har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Leif Lund (A): Jeg blir mer og mer forvirret over representanten Erna Solberg. Nå er det ikke hun som har forsvart Aetat mest i denne salen, og etter innlegget hennes å dømme har hun helt panikk når ordet «Aetat» nevnes. Det er jo ikke slik at Aetat ikke har nok tiltak. Forholdet er at det ikke er nok arbeidsgivere til å ta imot disse tiltakene. Dette forslaget gjelder konkurranse om tiltakene. Det er en konkurranse om å få hånden ned i statskassen. Det er jo det det dreier seg om. Aetat gjør jobben sin. De har folk på tiltak, men vi har ikke arbeidsgivere nok som kan ta imot disse tiltakene. Da kunne jo Erna Solberg fortelle oss hvordan de skal få det til. Det eneste hun nevner, er et par små eksempler som hun kommer trekkende med, at noen organisasjoner sier at hvis de får et lønnstilskudd med seg, skal de få dem ut i arbeid. Jeg er ikke så sikker på at det er riktig, men vi får jo høre om Erna Solberg har løsningen på det.

Hele dette forslaget gjennomsyres av, som det blir påstått, at Aetat ikke gjør jobben sin. De gjør jo jobben sin, men de greier ikke å få disse ut i arbeid, for arbeidsgiverne tar jo ikke imot dem. Det er det som er problemet.

Erna Solberg (H): Den siste setningen er jeg ikke sikker på hadde bestått logikkeksamen, nemlig at Aetat fungerer, men vi har ikke nok arbeidsgivere til å ta imot tiltakene, at det er arbeidsgiverne det er noe feil med, og at tiltakene er helt i orden. Hvis det er slik at Arbeiderpartiet synes det, er det fint. Noen av oss andre synes ikke at tiltakene er gode nok, for vi ser ikke resultater av de tiltakene. Da mener vi at vi må gå inn i en læringsfase.

Jeg skjønner at representanten Leif Lund har problemer med å oppfatte essensen i dette, fordi han åpenbart tror at vi er voldsomt Aetat-fiendtlige. Det er vi ikke. Vi har hele tiden sagt at Aetat skal drive med kvalifisering av de vanskeligstilte arbeidstakerne i arbeidsmarkedet: langtidsledige, funksjonshemmede og yrkeshemmede. Det er primæroppgaven. Så må de nedtone resten av det de skal drive med, for det fungerer i markedet ellers. Det har vært hoveddebatten vår før. Det er Arbeiderpartiet som har ment at man skal ha en tiltakskjede som dreier seg om alle ting på arbeidsmarkedet. I den fasen, mener vi, de yrkeshemmede ofte faller igjennom.

Samtidig sier vi at det er mange gode tiltak i Aetat. Det er mange tiltak, men de passer ikke alle. Det kan være at det finnes andre mennesker og andre organisasjoner som kan gjøre dette noe bedre, og som kan lære Aetat noe. Av og til er det slik at dette er personavhengig, og at læringsoverføringen ikke er der. Men hvis man har et forsøk som f.eks. har gjort at 25 yrkeshemmede kommer i varig arbeid, fordi man har hatt en veldig flink person som er entusiastisk i en forsøksperiode, er det også et bra resultat. Man burde ikke være redd for det. Et bra resultat er noe som man kanskje ikke alltid får når vi har alt organisert innenfor det offentlige.

Men det viktigste for meg er, og det forbauser meg, at Arbeiderpartiet tilsynelatende, basert på den høringen vi hadde i går, kan si at alt er bra, når konklusjonen på den høringen vi hadde i går, er at vi har en formidabel utfordring foran oss i forhold til å få dem som ikke er i arbeid, i arbeid. Så må vi supplere det med f.eks. litt arbeidsinnvandring. Men det er forbausende at Arbeiderpartiet ikke ser at det trengs nye tanker.

Helge Bjørnsen (SV): SV har vært av Aetats sterkeste forsvarere og skarpeste kritikere. Vi ønsker en storstilt forsøksordning. Det som derimot nå ligger på bordet, er et forslag om å etablere et nytt system, hvor vi må tilbakeføre bestillerrollen som Aetat har fått for attføringstiltak, til trygdekontoret, slik at trygdekontoret kan etablere samarbeid med andre som skal konkurrere med Aetat. Dette er et relativt omfattende, vanskelig og dyrt system, og det er vanskelig for meg å se at vi kommer noen vei med det. Jeg lurer på om forslagsstiller har tenkt nøye over at noen må ha bestillerkompetanse når det skal settes ut til private, både private bedrifter og eventuelt mer ideelle organisasjoner som skal realisere attføringstiltaket. Hvordan har forslagsstiller tenkt seg at denne bestillerkompetansen skal ivaretas?

Erna Solberg (H): Jeg er enig i at en relevant innvending mot deler av de prosjektene som vi skisserer i Dokument nr. 8-forslaget, er at man må diskutere hvordan bestillerrollen skal være i forhold til dette. Selve forslaget dreier seg om å iverksette et storstilt prøveprosjekt, ut fra ulike tanker, og vi har ikke begrenset oss til at det nødvendigvis skal være en oppstilling av bestiller-/utførerrollen på alle områder. Men vi mener at det er fullt mulig for Aetat å ha en generell bestillerrolle i noen av disse prosjektene, f.eks. i forhold til å bruke utleie- og vikarbyråer for eventuelt å definere en gruppe personer som man skal forsøke å få formidlet eller gitt vikariater og få gitt en øvelse i arbeidslivet – at man da kan overføre et sett med tiltak og en gruppe med personer for utprøving i et prosjekt.

Dette er også i samsvar med det som enkelte av de funksjonshemmedes organisasjoner i sin høringsuttalelse faktisk bad om da vi behandlet Blaalid-utvalget, at disse firmaene skulle få muligheten også til å formidle reelt sett personer med yrkeshemninger.

Det er klart at noe av problemet i Norge i forhold til å adoptere ting her fra mange andre land som har valgt å innta en mye mer konkurranseorientert holdning i disse spørsmålene, er at all attføring er innen Aetat, og at vi ikke skiller bestiller- og utførerrollen noe særlig.

Men jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at det finnes en del gode prosjekter fra tidligere, hvor ikke nødvendigvis bestillerproblemet ble redusert, men det var en av grunnene til at dette prosjektet kom opp, bl.a. dette med å kunne markedsføre kandidater overfor det lokale næringslivet. Det å kunne jobbe intensivt krever personer med veldig nær kontakt med det. Noen av dem jobber kanskje i andre typer organisasjoner enn i Aetat, og det er der man må knytte kontaktene for å få det til.

Det er altså forskjeller i de skissene vi har gjort, fra markedsføringstiltak for noen yrkeshemmede grupper til de som skal utføre dette og de som skal lage individuelle planer. For vi har ikke ønsket å begrense eller avgrense hva man kan drive med forsøk på, men vi har ønsket å skissere noen hovedtanker i dette Dokument nr. 8-forslaget. Jeg synes innvendinger er relevant med hensyn til noen av de skisserte prosjektene, men langt fra hovedtanken om å bruke alle krefter til å få flere i jobb.

Odd Eriksen (A): Det er på mange måter en ideologisk forskjell på tilnærmingen fra Arbeiderpartiet og Høyre i denne saken, men for mitt vedkommende synes jeg at Høyres rørende omsorg for de vanskeligstilte gruppenes innpass i arbeidsmarkedet nesten er patetisk.

Erfaringene fra, og tråden i, den åpne høringen kommunalkomiteen hadde i går, er nettopp at det ikke er mangel på kreativitet på tilbydersiden, men vi mangler arbeidsgivere som vil ansette folk som ikke har 120 pst. ytelsesevne. Det er det som er det store problemet.

Arbeiderpartiet kan gjerne innrømme at Aetat kan bli bedre på mange områder. Det var jo nettopp Arbeiderpartiet som var det partiet som initierte livslang læring, så vi har faktisk erfaring for at vi alle sammen trenger oppdatering av kunnskaper underveis.

Problemet når det gjelder Aetat, er på mange måter at stortingsflertallet ikke har vært villig til å stille tilstrekkelige midler til disposisjon slik at Aetat kan drive et enda bedre arbeid overfor nettopp de gruppene som Høyre synes å være opptatt av i Dokument nr. 8-forslaget. Vår erfaring angående Høyre er nettopp at de ønsker at private skal få enda større muligheter til å gripe ned i statens pengebinge. Det er der den store forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Høyre er. Vi mener nemlig at vi må ha en langt mer restriktiv holdning til nettopp det fenomenet.

Erna Solberg (H): Arbeiderpartiet har åpenbart problemer med å begrunne hvorfor de er mot å ta gode krefter i bruk, og velger derfor å være offensive ved å si at det man ønsker, er å privatisere eller at folk skal få hånden ned i honningkrukken, som vel er det begrepet som det er vanlig å bruke.

Jeg hørte ikke de uttalelser som Odd Eriksen sa han hørte i går i den åpne høringen, bortsett da fra det Arbeiderpartiets utspørrere sa, nemlig at det er sånn enorm mangel på arbeidsgivere. Det som er problemet, er at skal man ha et konkurranseorientert næringsliv, vil man selvfølgelig også være opptatt av at de man har ansatt, kan bære kostnadene ved å ha dem ansatt. Det er en rammebetingelse som alltid vil være der i alt som ikke er skjermede tiltak.

Så er spørsmålet: Hva skal vi gjøre for å få folk som kanskje ikke bærer alle kostnadene, men hvor det faktisk er mye bedre for vårt samfunn og for personene som enkeltindivider å være i jobb fremfor å være på trygd, attføring eller i andre ordninger? Det er en del tiltak, som f.eks. det å subsidiere arbeidsgiverne litt med f.eks. lønnstilskudd, som er blant de tiltakene Høyre har listet opp for å mobilisere mer arbeidskraft. Men det kan også være at det er noen fordommer hos arbeidsgivere mot å ansette folk, fordi Aetat ikke er flink nok til å markedsføre folk, fordi Aetat ikke har kontaktapparatet til å få folk ut i jobb, mens andre kanskje har det.

Jeg har sett eksempler. I Bergen har vi en gammel Jern og Metall-fører som jeg er sikker på at alle i Arbeiderpartiet kjenner, nemlig Jon Sakseide, som sitter på IFOS, et arbeidstreningssenter. Han får folk i jobb etter at de har vært på trening hos han, ikke nødvendigvis fordi all trening hos han er så god, men fordi han kjenner absolutt alle på de bedriftene som har vært organisert i Jern og Metall, og kan snakke folk inn på en arbeidsplass så de blir prøvd. Den typen mennesker er vi nødt til å finne hvis vi skal få flere av disse ut i arbeid, altså finne de som kjenner folk godt nok til å snakke dem inn i jobb. Og det er ikke alltid de er ansatt i Aetat, det kan være at man må finne andre måter å organisere dette på. Det er derfor vi er så åpne i formen når det gjelder dette forslaget. Vi har til og med nevnt fagforeningen, vi. Vi ser ingenting i veien for at dette er en jobb LO kan drive med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det må bli lettare for yrkeshemma å delta i arbeidslivet. I går arrangerte Stortingets kommunalkomite ei høyring der tiltak for å møta mangelen på arbeidskraft var hovudtemaet. På nytt vart Stortinget gjennom høyringa mint om at det er ledige hender, det finst ei stor gruppe enkeltmenneske i dette landet som gjerne vil bruka sine ressursar i arbeidslivet til beste for seg sjølv og andre. Dei treng ein individuell plan for tilrettelegging og oppfølging. Dei blir ikkje høyrde og inkluderte.

Aetat gjer eit stort og verdifullt arbeid i denne samanhengen. Etaten gjer likevel ikkje nok. Kanskje er reglane for stivbeinte, kanskje er den som forvaltar reglane, for lite romsleg. Det finst ei rekkje kommunar og enkeltbedrifter som gjerne ville tøya seg lenger, som gjerne ville tilretteleggja arbeid for fleire. Dei peikar på at utgifter her kan bety aktivitet, sjølvforsyting og innsparte midlar på andre område. Dei møter veggen i forhold til Aetat.

Høgre har i sin ideologi konkurranseutsetjing og privatisering og fremjar forslaget sitt ut frå den ståstaden. Senterpartiet har ikkje same tilnærminga. Vi gjev likevel vår støtte til den intensjonen om å få fleire i arbeid som også ligg i dette forslaget. Her trengst større fleksibilitet for å sikra at fleire får høve til tilknyting til arbeidslivet.

I Dokument nr. 8-forslaget er det vist til ei rekkje eksempel som fortel korleis ein kunne nådd lenger, kunne integrert fleire i yrkeslivet med ein romslegare praksis. La meg supplera med eit eksempel frå Bømlo: Ei privat bedrift med produkt som går unna, med rom for yrkeshemma arbeidstakarar, med plass til folk som treng ein pause frå vidaregåande skule, med plass til folk som har ynske om arbeid for å koma ut av eit rusmiddelmisbruk, eller som treng ein støttefunksjon i forhold til psykiatri. Fleire enkeltmenneske ville hatt høve til, for kortare eller lengre tid, å arbeida i denne verksemda, med noko statleg medverknad.

Ein av strategiane i utjamninsmeldinga er ei mjukare arbeidsline. I den samanhengen er det allereie sett i gang forsøk med kommunalt ansvar for aktivisering av langtids sosialhjelpsmottakarar, med eit meir langvarig lønnstilskot og ei rekkje enkeltforsøk under vignetten «Grønn omsorg». Her trengst det utprøving av ytterlegare fleksibilitet for å sikra at endå fleire får ei moglegheit.

No har departementet sett i gang ein gjennomgang når det gjeld Aetats verksemd. Med utsegnene frå statsråd Kosmo er det all grunn til å venta både ei opprydding, ei forenkling og ei forbetring til beste både for mange arbeidssøkjarar og til beste for alle dei som i dag arbeider innan denne etaten, og som sikkert til tider er frustrerte over manglande vilkår. Eg ventar at statsråden både stadfestar og utdjupar det, og eg ventar òg at han fortel om ei rask framdrift i høve til den saka. Det er i samband med det eg no med glede kan konstatera at statsråden, ved stortingsfleirtalet i dag, som rett nok ikkje inkluderer hans eige parti, men «alligavel», som vi seier i Rogaland, får høve til å setja i gang eit forsøk – avgrensa i si form i forhold til Høgres forslag, men ei utviding av dei forsøka som allereie er på gang – som inneber ei meir fleksibel arbeidsformidling av personar som treng ekstra tilrettelegging og oppfølging, organisert på ein måte som gjer at ulike lokale aktørar, som i dag ikkje deltek, får høve til å delta.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Vi har en situasjon i enkelte distrikt, gjerne litt grissgrendte, der vi har problem med geografisk uførhet fordi det er mangel på arbeidsplasser. Spørsmålet mitt er: Hvem er de lokale aktørene i et slikt distrikt som kan bidra til at flere kommer seg ut i arbeid, når vi snakker om geografisk uførhet?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Anten vi snakkar om geografisk uførleik, eller vi snakkar om anna «ekskludering» i forhold til arbeidslivet, så har eg frå Arbeidarpartiet si side i dag overraskande registrert ein manglande tillit, eller kjennskap, til at det faktisk er både lokale stiftingar, lokale enkeltbedrifter og kommunar som er engasjerte i det at fleire av deira eigne innbyggjarar skal ha høve til å delta i arbeidslivet. Og det er altså fleire eksempel som viser at det regelverket og dei økonomiske ordningane som vi har i dag, ikkje rekk langt nok.

Geografisk uførleik kan f.eks. innebera at ei hjørnesteinsbedrift blir lagd ned, eller at det er veldig liten variasjon i typen arbeidsplassar. Når det gjeld dette temaet og dei personane som det handlar om, trengst det sjølvsagt ein heilt spesiell tverretatleg, tverrpolitisk og tverrorganisatorisk innsats for å løysa situasjonen for den einskilde av dei. Og for alle desse andre er altså mitt hovudmål større fleksibilitet for å nå fleire.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Helge Bjørnsen (SV): Jeg har gjentatte ganger rettet skarp kritikk mot Aetat for den måten de har forvaltet sitt ansvar for arbeidssøkere med mer omfattende hjelpe- og oppfølgingsbehov på. Og SV er genuint opptatt av å sikre at den enkelte hjelpsøker selv opplever god og omsorgsfull hjelp og veiledning.

Det er utvilsomt slik at private virksomheter og ideelle foretak har mye å bidra med i en attføringsprosess. Ja, det er vel faktisk slik at hospitering i arbeidslivet ofte bare kan realiseres i samarbeid med private. Det er også ofte slik at ideelle foretak, foreninger, kan ta imot attføringssøkere i sin virksomhet. Det er ofte krefter i nærmiljøet som utgjør en forløsende kraft i et attføringstiltak. Men denne saken handler ikke om å frigjøre disse kreftene. Denne saken handler heller ikke om å etablere selvhjelpsgrupper. Den handler om å iverksette konkurranse om det å realisere de individuelle handlingsplanene. Alle attføringstiltak krever et vedtak i trygdeetaten. Det er slik at det fins et inngangskriterium som Stortinget har bestemt, og det er ikke dette inngangskriteriet dette forslaget sikter på å endre. Aetat forvalter de oppgavene som utløses når trygdekontoret har besluttet at inngangskriteriet er tilfredsstilt. Det betyr at dette forslaget vil kreve at vi reverserer den omstilling som er realisert, hvor Aetat har overtatt de oppgaver trygdeetaten tidligere hadde for å planlegge og å sette i verk tiltak. SV ønsker ikke å reetablere trygdeetaten med denne bestillerkompetanse, derfor forutsetter SV at de forsøksordninger som settes i verk, skjer i regi av eller kanaliseres gjennom Aetat. Vi forventer at Aetat i tiden som kommer, utviser stor kreativitet når det gjelder å utvikle tiltaksapparatet, og spesielt bidra til forsøk med samordning mellom ansvarlige aktører. Vi vet at mange som har sammensatte behov, trenger hjelp fra flere aktører, og at noe av problemet er at disse aktørene ikke er samordnet.

Det som gjør det forslaget som i dag foreligger, til en trist affære, er at Aetat står midt oppe i en vesentlig omstilling av sin virksomhet og burde ha fått en entydig marsjordre fra denne sal om å gjøre det på en kløktig måte, og om å sørge for å utnytte de private aktørene fullt ut for alt det de er verdt. Men jeg opplever at i dag skal Stortinget gjøre omvendt. Vi skal si til Aetat at de skal sette et fokus på å gjøre dette – ikke på en utradisjonell måte, men på en ureglementert måte. Og jeg spår at vi kommer til å ha en lang kamp om det å lage nye kjøreregler for hvordan vi skal forvalte attføringsprosesser. Jeg mener det er tidsødende og ressursødende. Og jeg mener vi kan få til dette samarbeidet mellom offentlige etater og private aktører ved å være tydelige på å gi Aetat bestillerrollen og å gi dem ordre om at en skal bruke alle krefter som kan kvalitetssikres, og som kan realisere de individuelle handlingsplanene. Derfor mener jeg at det forslag som i dag foreligger, snarere kompliserer dette viktige arbeid som Aetat er satt til å gjøre, enn bidrar til noe konstruktivt. Og jeg beklager det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erna Solberg (H): Nå er det faktisk slik at SV er det partiet som har vært mest opptatt av å redde enkeltprosjekter som har falt igjennom i ordningen i forhold til Aetat, og som vi gjentatte ganger har måttet tilbakeføre på statsbudsjettet, for prosjektene har hatt tilfang av personer som har passet i ulike kategorier, f.eks. både uføretrygdede og arbeidsledige, og som har falt igjennom her. Jeg er litt forbauset over at man mener at det nå plutselig skal være så enkelt å gjøre det via Aetat i stedet for å få et videre tilfang av slike gode prosjekter. Et av problemene, som ved f.eks. Revita-prosjektet, som er et av de prosjektene som SV har slåss for, er at mange av disse prosjektene oppstod da det var en høy tiltaksmengde, og man var litt fleksibel i forhold til at det var mange gode tiltak som ble satt i verk, men som så forsvant, og i forhold til yrkeshemmede og i forhold til de som har andre typer ordninger, er det satt strek med hensyn til at slike prosjekter ikke fungerer. Mener SV at vi skal fjerne alle disse strekene og så si at man skal ha full fleksibilitet i Aetat når det gjelder å kjøpe denne typen tjenester, eller mener man at det fortsatt skal være slik at Stortinget må løpe inn og verne om den type tiltak som SV har vært den fremste eksponenten for å beholde – direkte nevnt i statsbudsjettet?

Helge Bjørnsen (SV): Det er riktig at SV har måttet holde Aetat i ørene fordi Aetat ikke har greid å utløse de krefter som helt iøynefallende er der klare til bruk i dette arbeidet. Men vi mener også vi har gitt tydelige signaler om at det må en forandring til, og at vi har fått tilbakemelding om at dette omstillingsarbeidet er Aetat i gang med. Den observante leser vil også se at det i mindretallsmerknaden fra Arbeiderpartiet og SV nettopp står at dette er ordninger som vi nå forventer at Aetat håndterer på en annen måte.

Når det gjelder Revita spesielt, så er Revita det jeg vil kalle en selvhjelpsorganisasjon, samtidig som det er en privat bedrift. Hadde forslaget om en forsøksordning i dag gått ut på å gi eksplisitt støtte til selvhjelpsgrupper, så hadde jeg stemt for. Vi behøvde ikke engang å gjøre det gjennom Aetat – hvis vi ikke hadde villet. Selvhjelpsgrupper kan selvfølgelig sammen med den enkelte hjelpsøker sørge for å få de tiltak som er nødvendige, økonomisk fundert i det systemet som er lagt til grunn.

Men det er ikke det som foreligger. Det som foreligger, er et forslag om omfattende restrukturering av hele systemet vårt. Man bør tenke seg om hvorvidt man skal bruke så mye krefter så unyttig.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): I utgangspunktet er det stor grad av semje mellom SV og Senterpartiet kva gjeld den prinsipielle tenkinga innafor dette feltet. Praksis viser at òg stortingsrepresentant Karin Andersen har vore engasjert for større fleksibilitet både i høve til støtte til enkelttiltak innafor dette feltet og i høve til praksis når det gjeld regelverket.

Mine spørsmål gjeld det forslaget som i dag kjem til å få fleirtal. Det kan sjåast på to måtar. Det kan – som representanten Bjørnsen seier – oppfattast som ei svært ulik tilnærming til det som er dagens røyndom for Aetat. Eg vil minna om at dette forslaget er eit alternativ til Høgres meir opne forslag. Meiner representanten Bjørnsen at forsøk med kommunal formidling av sosialklientar, utviding av lønstilskotet og grøn omsorg ikkje har medverka til at fleire har fått arbeid? Kan han ikkje sjå dette forslaget som ei stimulering til ytterlegare fleksibilitet i Aetat og i sum til større fleksibilitet?

Helge Bjørnsen (SV): Jeg er redd for at det ikke forholder seg slik.

Alle de tiltakene som Meltveit Kleppa nevner, er det fullt mulig å realisere 100 pst. gjennom Aetat. Som representanten Meltveit Kleppa sier, har vi vært varme forsvarere av spesielle tiltak som har vist seg svært hensiktsmessige, og som Aetat ikke har villet samarbeide om. Det er vi skuffet over, og det har vi gjentatt. Jeg tror det er forstått.

Derfor ønsker jeg – og SV – at forsøksordningene nå kanaliseres gjennom Aetat, og at det ikke lages en alternativ veg. Det må bli slutt på at Stortinget ser seg tjent med å bevilge til enkeltprosjekter innenfor Aetats virksomhetsområde. Vi ønsker at Aetat skal greie å gjøre dette selv, men vi tror ikke at Aetat blir flinkere til å gjøre det ved at vi fratar dem ansvaret. Tvert imot – ansvaret skal ligge hos Aetat, og vi skal påpeke hvordan vi forventer at Aetat forvalter ansvaret. Det må være Stortingets rolle.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

May Britt Vihovde (V): Denne saka handlar om korleis ein kan få mobilisert alle gode krefter for å få brukt dei menneskelege ressursane som i dag er ubrukte, og dei menneska som i dag har lyst til å bli brukte. Eg har vore med i ganske mange debattar der dette har vore eit tema, men det har vore sosialkomiteen som har debattert desse sakene.

Eg har lyst til å visa til eit vedtak som blei gjort for nesten eit år sidan, den 22. februar:

«Stortinget ber Regjeringen fremme en stortingsmelding om sykefravær og uførepensjonering, herunder vurdering av virkemidler, kunnskap, kompetanse og ressurser, samarbeid mellom etater, som trygdeetat, arbeidsmarkedsetat, sosialtjeneste og helsetjeneste, arbeidsplass og den sykmeldte m.v.»

Til dette har Sosial- og helsedepartementet svart at dei vil sjå vedtaket i samband med oppfølginga av Sandman-utvalet si innstilling. Dette er ein bit av det. Utvalet som blei nedsett, gav innstilling den 15. september i fjor, og den vil bli send ut på høyring.

Venstre har frå denne talarstolen gong etter gong påpeikt behovet for samarbeid mellom dei ulike etatane, sosialetaten, trygdeetaten og arbeidsmarknadsetaten. Me får veldig mange innspel om at dette samarbeidet ikkje fungerer, så eg er svært samd med representanten Erna Solberg i at det er ikkje samarbeid ein treng nå, nå treng ein ei samordning. Det hjelper heller ikkje om ein har offentlege servicekontor der desse etatane er samla. Eg trur ein må samordna dei, då vil ein få ein god bestillarkompetanse. Med ei samordning vil ein òg få frigjort ganske mange ressursar.

I ein debatt her i Stortinget førre tysdag blei det diskutert kva ein gjer for alle desse 70 000 barna som i dag lever i fattigdom. Eg blei litt overraska over at sosialministeren var så redd for at ein skulle få trygdeytingar som gjorde at det lønte seg å vera trygda.

Folk ønskjer ikkje å vera trygda. Folk ønskjer å yta ein innsats, dei ønskjer å bli tekne i bruk.

Venstre støttar forslaget frå Kristeleg Folkeparti, Framstegspartiet og Høgre, og subsidiært forslaget frå Senterpartiet. Me meiner at det her er behov for fleksibilitet, behov for kreativitet. Me har tru på at private aktørar kan ha betre kontakt med det lokale næringslivet og bruka det.

Eg har her eit avisutklipp, datert 4. januar 2000, frå Haugesunds Avis. Der står det om ein som har hatt fem års kamp for å få ny jobbsjanse. Han seier at når ein ser bort frå yrkesretta attføring, har ikkje arbeidskontoret i sjukdomsperioden gitt han eitt einaste arbeidstilbod. Men private stilte opp, sosialkontoret og kommunen stilte opp – og han fekk ein jobbsjanse. Han har fått seg fast jobb, og han fungerer veldig bra. Alternativet var uføretrygd.

Så at det er behov for store endringar, behov for større konkurranse retta mot Aetat og behov for betre samordning, ikkje samarbeid, er det ikkje tvil om. Venstre støttar derfor mindretalsforslaga og håpar at ein kan få sett i gang eit arbeid der ein kan få samordning i større grad enn samarbeid.

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg synes det er kjempefint med sånne debatter. Det er helt strålende, for da får vi fokusert på noe av det som er vår vanskeligste oppgave.

Jeg må være ærlig og si at jeg synes at man gjennom et Dokument nr. 8-forslag i og for seg har ganske store ambisjoner, om å foreta vesentlige endringer uten skikkelig saksforberedelse i forhold til de arbeidsområdene som man går inn i. Jeg skulle vel ønske at Stortinget hadde valgt en annen tilnærmingsmåte til disse problemene enn gjennom konkrete vedtak uten forutgående vurderinger av hvilke tiltak som virker best, før en bestemmer en retning.

Jeg skulle også intenst ønske at denne diskusjonen og disse forslagene hadde vært oppe i forbindelse med budsjettet som vi nettopp har vedtatt. Der kuttet man 20 mill. kr på Aetats budsjett, samtidig som man i denne innstillingen sier at «komiteen vil påpeke viktigheten av å få en gjennomgang av Aetats tiltaksarbeid generelt, og at Aetat må få tilført tilstrekkelige ressurser og kompetanse for å kunne bistå yrkeshemmede på en bedre måte enn i dag».

Det blir liksom ikke noen sammenheng. I det ene øyeblikket, i budsjettet, reduserer man de pengene og de ressursene man har tilgjengelig, og pålegger statsråden nødvendigvis å foreta en ganske dramatisk tøff gjennomgang av Aetat for å få en organisering som gjør at vi kan løse oppgavene – ha en organisasjon som er i stand til å gjøre det – og samtidig ha en god ressursforvaltning innenfor de økonomiske rammene. Og etterpå løfter man inn litt mer uten å se det i forhold til budsjettet.

Men jeg skal selvsagt gjøre hva jeg kan for å innfri det som synes å bli flertallsvedtaket her. Jeg er for å lage eksperimenter, jeg er for å prøve nye måter, men jeg er ikke for at man innenfor de totale rammer som man har til disposisjon, liksom skal prioritere lønnstilskudd til enhver ulik organisasjon i dette landet, som da skal være et middel til å få folk i arbeid uten at man har gjennomgått de nødvendige faglige individuelle vurderinger som retter seg mot den enkelte yrkesvalghemmede.

Vi har 60 000 mennesker som i løpet av ett år går på tiltak innenfor dette området, gjennom Aetat. Men hovedproblemet vårt er ikke at vi ikke har konkurranse på disse tiltakene, hovedproblemet er jo at vi ikke får disse menneskene ut i arbeid. Og det er ikke fleksibiliteten og reglene som er til hinder for det, det er jo det at arbeidslivet i dag er så tøft at arbeidsgiverne velger å ikke rekruttere denne type arbeidskraft.

Så jeg skal gjerne være med på å forsøke å få dette til, både gjennom alternativ formidling, gjennom vikarordninger og – jeg hadde nær sagt – hva vi kan spa opp av tiltak. For vi har behov for denne ressursen. Det største problemet i dag er jo at friske folk støtes ut av arbeidslivet som 55-åringer fordi de ikke greier å henge med! Det er en av de store utfordringene som vi står foran.

Det må ikke bli slik at vi skal utvikle lønnstilskuddsmodeller der staten tar et overordnet ansvar for å betale lønningene til folk for å holde dem i arbeid. Derfor må man ha tungen rett i munnen her. Og så må man være villig til, som representanten Meltveit Kleppa sier, å gjøre noen forsøk, prøve noe på en annen måte, men man må ikke glemme at de folkene som er yrkesvalghemmede, de som er uførepensjonerte, de som er syke og de som er sosialklienter, også har et individuelt sosialt behov som de er nødt til å få tilfredsstilt. Man må foreta en gjennomkjøring, en vurdering av hva som vil være det beste for dem, både i forhold til arbeid og i forhold til en – vi kan kalle det – oppbygging av eget sosialt liv, slik at de skal være i stand til å håndtere sin fremtid. Vi kan ikke gjøre noen tabber som fører til at disse menneskene blir kasteballer fordi vi ønsker å eksperimentere med ulike tiltaksformer.

Den faglige vurderingen må altså være der. Jeg skal gjerne være med på å utvikle nye modeller, men da må vi ha ressurser til det. Så jeg håper jo at det blir lysere tider også for arbeidsmarkedsetaten og de økonomiske ressursene der i fremtiden.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Slik eg oppfattar denne saka, er den eit forsøk på å lyfta nokre oppgåver over frå Aetat til andre som kanskje gjerne vil ta eit tak nettopp på det området som vi alle er opptekne av, å få yrkeshemma ut i arbeidslivet.

Som eg sa i ein replikk tidlegare her, har eg hatt mange møte med dei funksjonshemma sine organisasjonar. Dessverre er gjennomgangstonen – og eg må seia til mi undring som ny i denne komiteen – at Aetat ikkje prioriterer dei som arbeidskraft, at dei ikkje vert tekne på alvor, at dei stiller bakarst i køen, også i Aetat-samanheng, og at dei ikkje har ein sjanse i havet til å få vist kva dei kan. Det er den gjennomgangstonen som eg iallfall har høyrt.

I går hadde vi ein heil dag med arbeidsinnvandring som tema, og eitt er sikkert: Vi treng meir restarbeidsevne inn i produksjonen.

Har statsråden inga forståing for at Aetat kunne trenga ein smule konkurranse for å skjerpa seg i forhold til dei yrkeshemma? Kva er statsråden eigentleg bekymra eller redd for dersom private, same kva slag, fekk høve til og faktisk klarte å få nokre yrkeshemma inn i jobb? Det ville jo vera eit pluss på alle budsjett, og slett ikkje noko negativt for Aetat eller nokon andre heller.

Statsråd Jørgen Kosmo: Selvsagt er det enkeltskjebner blant alle disse tusener der det kan være vanskelig å forstå hvorfor de får akkurat den behandlingen. Jeg får mange brev, og jeg får en rekke henvendelser både fra Aetat lokal, Aetat fylke og Aetat Arbeidsdirektoratet, der de ber om å bli forklart hvorfor de og de disposisjonene er gjort. Enkelte ganger har det vært gjort feil – det kunne vært mulig å ha gjort noe bedre for å hjelpe et enkeltmenneske. Men tross alt, som jeg sa i stad, har vi 60 000 personer i året på ulike tiltak for å kvalifisere dem til arbeid. Det viser jo at det offentlige Norge tar dette på alvor og forsøker å gjøre noe med det.

Jeg kan nevne andre eksempler. De som er mest sinna på sosialkontoret, er de som er mest avhengige av sosialhjelp for å overleve, så det er noen sammenhenger her som vi også må være klar over når vi forholder oss til den kritikken som kommer.

Jeg føler ikke at dette er et spørsmål om å løfte oppgaver ut av Aetat, for det er jo Aetat som forutsettes å skulle finansiere dette. Det står ingenting i forslaget som er lagt fram her, at finansieringen skal komme fra noen annen plass, og det er det budsjettet som Stortinget selv vedtar, og fordelingen av de ulike tiltakene, som gir de rammene som er disponible for de ulike tiltakene.

Tar man noe ut av Aetat – og det må jo da Stortinget vurdere om de kan gjøre – så tar man ut ikke bare oppgaver, men også pengene. Og da må man være ganske sikker på at man har gjort en skikkelig vurdering og en grundig saksforberedelse av hensyn til dem det gjelder, før man gjør eksklusive vedtak. Men som jeg sa i stad: Jeg har ikke noe imot å gjøre et forsøk der man kombinerer arbeidsmarkedsetatens kompetanse og ressurser med både det frivillige organisasjonslivet og andre for å bli bedre. Men det er en annen historie.

Erna Solberg (H): Da jeg hørte statsråd Kosmo holde sitt hovedinnlegg her, hørte jeg en helt annen statsråd enn den som har skrevet brev til komiteen i forbindelse med behandlingen av dette Dokument nr. 8-forslaget. Hvis det hadde vært den Kosmo som stod på talerstolen her, som hadde underskrevet det brevet som komiteen har fått om vurderingen av dette forslaget, så hadde vi ikke hatt behov for å si at vi synes at statsråden hadde en veldig passiv holdning. Men det var en veldig passiv holdning i det brevet som komiteen fikk, til den store utfordringen vi står overfor. Med en åpen holdning som den Kosmo nå gir uttrykk for, når man de facto har et komiteflertall mot seg i forhold til det å ha mange forsøksordninger og gjøre mye, hadde det kanskje på mange måter stilt seg annerledes.

Jeg har lyst til å si noen få ord om selve forslaget. Forslaget vårt er åpent. Vi har ingen tro på at det forslaget skal iverksettes i morgen. Det er klart at et prinsippforslag om at det skal igangsettes en forsøksordning, vil nødvendigvis måtte gå inn i en videre konkretiserings- og utredningsfase. Det vil alltid være slik, og det har vi lang erfaring fra. Når det gjelder de byråkratiske innvendingene mot akkurat hvordan forslaget er og mangel på saksforberedelse, vil jeg si at det går på den biten at Stortinget trekker noen hovedlinjer, og så kommer Regjeringen tilbake med en tilbakemelding om hvordan vi kan gjennomføre det som er Stortingets faktiske intensjon, og den ville Kosmo hatt stor mulighet til å påvirke hvordan man skulle viderefølge, hvis vårt primærforslag hadde blitt vedtatt. Nå blir det eksplisitt også mulig i forhold til det forslaget som blir vedtatt.

Når det gjelder spørsmålet om konkurranse i forhold til Aetat, har jeg lyst til å si at det har vært en del gode prosjekter som har vist seg å være mer vellykket enn Aetat. I dokumentet er det bl.a. vist til et prosjekt som var i Søgne frem til 1998. Det var en individuell formidlingssentral, hvor de la individuelle planer for arbeidssøkere. Det var en stiftelse i kommunens regi. Til og med arbeidsgivere fra andre områder ringte til dem fordi de var så flinke til å matche arbeidssøker med arbeidsplass – det klarte ikke Aetat – men det ble nedlagt, bl.a. fordi gruppen arbeidsledige ikke lenger var så stor, og de ønsket å gå inn på noe nytt. Det viser at det har vært gode tiltak, som Aetat av frykt har nedlagt. Svarene fra Aetat når det gjelder det forsøket, står dokumentert i dokumentforslaget.

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg tror alle her har sagt at skal vi klare disse kjempeutfordringene i framtiden, må vi ha større grad av fleksibilitet, større muligheter for den enkelte saksbehandler til å foreta individuelle vurderinger og individuelle valg alt etter funksjonsmuligheten til den enkelte. Det er helt opplagt at slik skulle det ha vært for lenge siden. Men for at saksbehandlerne i Aetat skal få den oppgaven, må en jo forandre reglene først. En kan ikke stå her og forutsette at de skal forholde seg annerledes til de regler som storting og regjering og departement har fastsatt, enn det som framgår. Vi må jo forandre reglene først. Derfor har vi sendt på høring en omfattende endring og forenkling og tilnærming til større grad av fleksibilitet.

Når vi da får gjort de regelendringene, kan vi altså stille nye krav til dem som jobber innenfor arbeidsmarkedsetaten, i forhold til dette som vi ønsker med fleksibilitet. Men vi forutsetter jo alle sammen at vi tar ting i rett rekkefølge, det er viktig, for vi ser jo når Riksrevisjonens rapporter behandles i dette hus, hvordan det går med folk som ikke forholder seg til reglene.

Så skal vi da selvsagt innenfor de områdene der vi har mulighet til både å eksperimentere og prøve ut nye ting, være fleksible og sørge for å få det til. Da må vi ha gode prosjekter. Det kan ikke være slik at vi skal si ja til et prøveprosjekt bare fordi en organisasjon, en sanitetsforening eller hvem som helst kommer med det. Vi må si ja hvis det er et godt prosjekt og vi ser at det er fornuftig ressursbruk. Jeg får mange slike søknader inn, og ærlig talt: Det er ikke alle som er opptatt av fornuftig ressursbruk, og det er ikke alle som er opptatt av den yrkesvalghemmede, men det skal vi være.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Statsrådens engasjement i dag, hans opne haldning i forhold til utforming av forsøk, lover godt. Eg synest det er bra at han minner om at her er det 60 000 som blir formidla, for det fortel noko om den store og viktige og verdifulle jobben som Aetat i dag gjer.

Eg blir noko uroleg når han seier at hovudproblemet ikkje er fleksibilitet. Eg skal vera romsleg nok til å innrømma at det kanskje ikkje er hovudproblemet, men det er eit problem at fleksibiliteten ikkje er større, når her er så mange eksempel på at endå fleire kunne hatt ei tilknyting til arbeidslivet ved større fleksibilitet.

Så har eg stor forståing for hans påpeiking av dei faglege vurderingane som her må gjerast. Men då vil eg òg streka under den fleksibiliteten som der er nødvendig. Eg har òg forståing for hans påpeiking av ressursar. No er det slik at statsråden set i verk ein gjennomgang av Aetat. Det kunne jo henda at han der fann midlar som kunne brukast alternativt. I alle tilfelle er det jo slik at nivået på tiltaksmidlane plar vera tema i revidert nasjonalbudsjett, og det må jo eventuelt vera mogleg å ta opp denne saka òg i den samanhengen.

Mitt spørsmål er: Kva framdrift har no statsråden i forhold til gjennomgangen av Aetat?

Statsråd Jørgen Kosmo: Det oppdraget som jeg i og for seg har fått av Stortinget, og som jeg har skissert tilbake til Stortinget at vi skal arbeide med, er å få lagt fram for Stortinget i løpet av vårsesjonen, slik at Stortinget skal få behandlet det, fremtidig organisering av arbeidsmarkedsetaten både sentralt og lokalt, samtidig som jeg skal beskrive hvordan vi skal håndtere de utfordringene vi har ved videreutvikling av Aetat Bedrift, altså betalingstjenestene innenfor dette. Om jeg i tillegg til det greier å bake inn noen forslag til nye forsøksordninger, skal jeg prøve å bestrebe meg på, men jeg er ikke sikker på om vi klarer det. Det viktigste av alt nå er å sørge for å få vedtatt i Stortinget en organisasjonsplan, en organisasjonsutvikling, der det er sammenheng mellom de ressurser vi har tilgjengelig, og de oppgaver vi påtar oss å løse. Det verste som kan skje for Aetat i framtiden, er at vi velger en for stor organisasjon i forhold til det vi har ressurser til, slik at vi bruker penger på lønninger og administrasjon istedenfor å bruke dem på tiltak rettet mot den enkelte.

Det er et ganske tøft løp både for de ansatte i arbeidsmarkedsetaten og for systemet som sådant å klare å få dette ferdig så tidlig at Stortinget skal rekke å gå gjennom det og behandle det til våren. Men det er min ambisjon. Så får vi jo da se samlet sett på hva som blir resultatet av behandlingen i Stortinget, og i neste omgang hva som blir resultatet av den høringsrunden som vi har nå om regelverket for å stimulere til større grad av fleksibilitet. Uansett hvilket område vi snakker om, om vi snakker om uførepensjonerte eller vi snakker om yrkesvalghemmede, eller om vi snakker om langtidssykmeldte, så er det altså fleksibilitet i systemet som gjør at vi kan etterspørre (presidenten klubber) folks funksjonsmulighet istedenfor folks begrensninger, som er helt avgjørende for om vi skal kunne klare å komme i mål.

Jeg beklager at det tok litt tid.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Målet for saken vi debatterer nå, er å få flere personer med tilretteleggings- og oppfølgingsbehov ut i egnet arbeid. Det er viktig at Aetat er åpen for samarbeid og samhandling med andre aktører, for det offentlige virkemiddelapparatet har mye å lære av disse.

Veiledning og vurdering er viktige stikkord. Å ha kompetanse nok til å skille mellom de forskjellige former og årsaker til eksempelvis funksjonshemming, og dermed også se mulighetene, blir avgjørende for et godt resultat.

I handlingsplanen for funksjonshemmede er storting og regjering enige om målsettingen: full deltaking og likestilling. Men det foregår en dobbeltkommunikasjon. Vi som suser gjennom livet i turbofart, er nøye med å selge våre sterke sider og det vi er gode på. Når vi omtaler yrkeshemmede, langtidsledige og andre som strever, er det en overdimensjonert fokusering på problemer og kostnader. Det blir forferdelig feil, og det minner mer om diskriminering enn om likestilling. Også hos de som trenger ekstra tilrettelegging og oppfølging i arbeidsmarkedet, må det tas utgangspunkt i ressursene, i evner, anlegg og interesser. Når skal man begynne å headhunte fra denne gruppen arbeidssøkere? Det kan handle om delkvalifikasjoner på arbeidsområder.

Mange av de som trenger tilrettelegging, kan til og med være glimrende idéskapere eller gründere, men de slipper ikke til fordi for mange mener at funksjonshemmede har manglende kompetanse, og ergo er de useriøse. Takk og pris for at dyslektikeren Kjell Inge Røkke møtte et menneske som pekte på hans muligheter, på hans sterke sider, som han burde utvikle. Vi har faktisk mye å lære av Røkkes erfaringer, og alle burde få pekt på sine sterke sider hvis de ikke ser dem selv.

Det trengs pilotprosjekt for å fremme holdningene til yrkeshemmede og andre i arbeidsmarkedsetaten. Det har vært snakk om at det mangler arbeidsplasser. Det går da an å øremerke og tilrettelegge arbeidsplasser ved nyetablering!

Til slutt vil jeg minne om at Stortinget har behandlet og vedtatt deltaking i HELIOS II for en del år tilbake, og det foreligger en rapport, Handicappedes økonomiske integrering, og den kan anbefales. Dessverre har det skjedd at en norsk oversettelse som en del av et prosjekt har blitt betegnet som useriøs, kanskje fordi idéskaperen selv var synlig funksjonshemmet. Det viser bare at det er en del å rydde opp i, og egentlig handler det om respekt for menneskeverdet. Det er så enkelt og samtidig så vanskelig i denne saken.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg finn grunn til ein kort sluttmerknad. Den har direkte samanheng med statsråden si skissering i forhold til framdrift. Han skal leggja fram ei sak i vår, og når han brukte uttrykket – eg trur han sa – at han ikkje var sikker på om han klarte å få med ei skisse til eit forsøk, vil eg minna om at når det gjeld det forsøket, som det blir fleirtal for i dag, heiter det i forslaget til vedtak at «Stortinget ber Regjeringa i samband med gjennomgongen av Aetat si verksemd om å leggja fram eit forslag om forsøk» osv.

Det er eit sterkt uttrykk frå Stortinget si side om å få eit forslag til forsøk parallelt med gjennomgangen av Aetat. Så her kjem nok Stortinget til å følgja med i forhold til statsråden si prioritering.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.