Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål
til miljøvernministeren:
«WWF (World Wildlife Fund) har i den
senere tid vært svært aktive i en kampanje mot
Norges ulveforvaltning, og har til dels forsøkt å sverte
Norges rykte som miljønasjon i utlandet. Miljøverndepartementet
oppnevner en representant til styret i WWF.
Hva er bakgrunnen for at Miljøverndepartementet ønsker å ha
en representant i styret i en forening som lager hetspropaganda
mot Norge i utlandet?»
Statsråd Siri Bjerke: Først vil jeg peke på at
det er av stor betydning for miljøvernarbeidet i Norge
at vi har mange, store og sterke miljøvernorganisasjoner.
Disse organisasjonene bidrar vesentlig til bevisstgjøring
rundt miljøspørsmål i befolkningen, og
til at debatten omkring disse spørsmålene holdes
levende.
Betydningen av sterke miljøorganisasjoner
vil bli enda tydeligere i årene som kommer. Med økt
overføring av myndighet på miljøområdet
til kommunene, vil organisasjonenes rolle i kommuner og lokalsamfunn
bli styrket. Kommunene på sin side bør være
bevisst på organisasjonenes kompetanse, og aktivt benytte
seg av den kunnskapen som disse har.
Når Miljøverndepartementet
oppnevner en representant til styret i WWF, har dette historiske
og formelle årsaker. WWF er en stiftelse som kan motta økonomisk støtte,
der bidragsyter kan kreve skattefritak for bidraget. Dette forutsetter
at staten oppnevner en representant til styret, og det offentliges
tilsynsansvar er lagt til det departement som faglig står
den enkelte stiftelse nærmest. Det tilligger derfor Miljøverndepartementet å oppnevne den
statlige representanten til WWFs styre.
Jeg vil for øvrig vise til at Stortinget årlig
bevilger midler til et tyvetalls organisasjoner over Miljøverndepartementets
budsjett. Det stilles ikke noe krav til disse organisasjonenes faglige – eller
for den del politiske – profil som forutsetning for støtte.
Tilsvarende innebærer statens representasjon i WWFs styre
heller ikke noen slike føringer.
Generelt vil jeg si at det er viktig å skille
mellom forvaltningens rolle og de frivillige organisasjonenes rolle. Det
ville være betenkelig om det offentlige utnyttet styrerepresentasjon
eller lignende posisjoner til å legge bånd på frivillige
organisasjoners anledning til å innta standpunkter på fritt
grunnlag. Dette må også være et prinsipp i
kontroversielle saker, noe rovviltpolitikken er et eksempel på.
Det er ikke unaturlig at en organisasjon som primært har
vern som sin oppgave, kan ha et annet syn enn Regjeringen i slike
spørsmål.
Når dette er sagt, har jeg forståelse
for at det stilles spørsmål om miljøvernforvaltningens
deltakelse i styret i WWF. Jeg vil derfor gjennomgå grunnlaget
for og hensiktsmessigheten av statlig representasjon i styret.
Grethe G. Fossum (A): Jeg takker statsråden for svaret,
og er helt enig i at vi bør ha sterke og selvstendige miljøorganisasjoner
som på eget initiativ tar standpunkt både for
og imot den politikken som den til enhver tid sittende regjering
fører.
Det selvstendige ivaretas aller best ved statlige
overføringer uten krav om gjenytelser fra verken Regjeringens
eller organisasjonenes side. Men det oppfattes faktisk som en honnør
at staten er representert i styret. Det er et kvalitetstegn for
enkelte organisasjoner. Og det synes derfor noe underlig at man
velger å sitte i styret i en organisasjon hvis politikk
i utgangspunktet er rimelig lik Regjeringens politikk, mens man
ikke har representanter i den delen av miljøorganisasjonene
som har en annen tilnærming til rovdyrpolitikken.
Hvor viktig er det egentlig for Miljøverndepartementet å ha
en representant i WWF?
Statsråd Siri Bjerke: Grunnen til denne representasjonen er, som
jeg sa i mitt forrige svar, først og fremst historiske
og formelle, og det har sammenheng med den formen for stiftelse
og organisasjon som WWF er. Jeg vil nå se på hensiktsmessigheten
av en videreføring av dette, og jeg vil også se
dette i sammenheng med statens representasjon i liknende organisasjoner,
både på miljøområdet og på andre
områder.
Ellers må jeg si at jeg absolutt ikke
ser det som noen naturlig sak at staten har en direkte kobling til
miljøorganisasjonene, snarere tvert imot.
Grethe G. Fossum (A): Jeg takker statsråden igjen for svaret,
som jeg synes er prinsipielt riktig. For her blir man sittende i
en organisasjon, og det blir oppfattet som en styrke for den organisasjonen,
og det synes jeg ikke at staten skal gi den.
Men hvis det nå skulle være
slik at representanten for Miljøverndepartementet fortsatte å sitte
i WWFs styre, hva slags rolle mener man at den representanten skal
ha? Vil man ta noen skritt for at denne historiske praksisen skal
opphøre?
Statsråd Siri Bjerke: Jeg vil gjerne si at også med dagens
praksis ligger det overhodet ikke an til at staten vil bruke sin
representasjon i organisasjoner til å hindre et miljøengasjement
som denne organisasjonen ønsker å videreføre.
Men det vil også være statens representant sitt
ansvar å bringe fram synspunkter på vegne av det man
er oppnevnt fra. Det er altså denne praksisen jeg vil se
på, som er formell i utgangspunktet, men spørsmålet om
den kan ha uheldige koblinger, vil bli tatt opp.