Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille samferdselsministeren
følgende spørsmål:
«Hedmark og noen andre fylker har
mange trafikkulykker med elg og tog. Direktoratet for
naturforvaltning og Jernbaneverket har signert en avtale om at landets kommuner
har ansvaret for å fjerne disse døde dyrene.
Synes statsråden det er riktig at
kommunene skal sitte igjen med utgiftene?»
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Avtalen som er inngått mellom Direktoratet
for naturforvaltning og Jernbaneverket, har til hensikt å avklare
ansvar for påkjørt vilt. I den forbindelse
har avtalepartene gitt uttrykk for sin felles oppfatning av hvilke
oppgaver og plikter de kommunale viltfond har i henhold til viltloven.
Kommunene er ikke part i avtalen, og avtalen har ingen rettslig
innvirkning på det ansvar kommunene har i henhold til viltloven.
For vilt skadd av tog bistår Jernbaneverket
i henhold til avtalen med uttransport til nærmeste stasjon
eller sted med åpen vegforbindelse. Kostnadene til slik
transport dekkes av Jernbaneverket. Dessuten har Jernbaneverket forpliktet
seg til å stille med sikkerhetspersonale i forbindelse
med kommunenes eventuelle besiktigelse av trafikkskadd vilt og ettersøk
langs linjen.
Plikten for kommunene i forhold til fallvilt
og skadd vilt følger av lov av 29. mai 1981 nr. 38, viltloven.
I § 48 om Viltfondets og kommunens eiendomsrett
heter det:
«Kommunen
skal så vidt mulig sørge for at viltet blir tatt
vare på.»
Spørsmålet om det er riktig
at kommunene skal betale for fjerning av dødt vilt fra
et slikt oppsamlingssted, er således et spørsmål
om viltlovens bestemmelser er rimelige.
Kommunene har gjennom endringene i viltloven
i 2000 overtatt inntekter og utgifter ved fallviltarbeidet. Inntektene
fra fallviltarbeidet og fellingsavgifter for elg og hjort inngår
i det kommunale viltfondet. Viltfondene skal dekke utgiftene knyttet
til all viltforvaltning i kommunene.
Jeg kan derfor ikke se at det er urimelig at
kommunene har oppgavene med å fjerne skadd vilt.
Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.
Avtalen vi snakker om, har erstattet en avtale
fra 1. november 1974, som sikkert var moden for en ny vurdering.
Det jeg finner noe merkelig, er at kommunene ikke har anledning
til å være med på utformingen av denne
avtalen. Slik den fungerer i dag, er dette en stor utgift for kommunene,
da det svært sjelden er mulig å få et overskudd
av dyr påkjørt av – i dette tilfellet – tog.
Som regel er dyrene døde etter kollisjonen, og dessuten
i en slik tilstand at det er umulig å nyttiggjøre
seg noe av kjøttet. Hvis dyrene bare er skadd, men likevel
så mye skadd at de må drepes, koster dette mye
i form av arbeidskraft. Men det viktigste er selvsagt at dyrenes
lidelser blir så kortvarige som mulig.
Når det gjelder viltfondene, er disse
ofte så knappe at de ikke dekker det mest krevende. Derfor
blir slike ulykker en stor utgiftspost for den enkelte kommune og
ikke minst veldig stedsavhengig. Det sier seg selv at de kommuner
som har ulykker mellom tog og elg, blir mer belastet enn de som
ikke har disse. Det er her urettferdigheten ligger. Ser statsråden
dette?
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Etter hva jeg har fått opplyst, innebærer
ikke den nye avtalen mellom Direktoratet for Naturforvaltning
og Jernbaneverket vesentlig nye forutsetninger for denne
virksomheten. Det er en presisering i forhold til viltloven av 2000
som har gjort en ny avtale nødvendig, samtidig som det
har skjedd organisatoriske endringer på jernbanesiden som også har
aktualisert det.
Når det gjelder kostnadene, har jeg
fått opplyst at disse, som jeg sa i mitt hovedsvar, dekkes
inn over kommunenes viltfond, og at inntektssiden på viltfondene,
etter hva jeg har fått opplyst, i vesentlig grad er fellingstillatelser.
Uten at jeg skal påberope meg å ha ekspertkunnskaper
om det, tilsier iallfall logikken min at det er muligheter for å få mer
inntekter på fellingstillatelser der det er mye elg og
hjort, enn der det er lite elg og hjort. Så jeg vil anta
at det iallfall er en betydelig inntektsside dersom man forvalter
dette riktig.