Karin Andersen (SV): Jeg har følgende spørsmål:
«Flere enn 6 000 personer er kastet
ut fra sin bolig de siste åra. Mange av dem ventet på time
på sosialkontoret. Alternativet for disse menneskene er
hospits. Samtidig står kommunale og private utleieboliger
tomme. Mangel på kommunal samordning, små og uoversiktlige
hjelpetiltak og ingen krav til maksimalt prisnivå eller
antall sosiale utleieboliger rammer folk med lite penger.
Ser statsråden behov for et nytt regelverk
som sikrer nok billige sosiale utleieboliger og hindrer bostedsløshet?»
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg deler Karin Andersens bekymring når
det gjelder situasjonen for bostedsløse, som vi dessverre
har altfor mange av i Norge.
Jeg har med undring og fortvilelse registrert
en sak i Oslo i mediene, som har omtalt en mann som frøs
i hjel etter å ha blitt kastet ut fra en kommunal leilighet.
Slikt skal ikke skje. Det var derfor helt nødvendig at
Bård Folke Fredriksen, byråd i Oslo for eldre
og bydelene, tok et initiativ for å bedre rutinene
og samarbeidet mellom boligetaten og sosialetaten i kommunen,
noe som er helt nødvendig for å få ned
antall utkastelser og for å sikre at folk som blir kastet
ut, ikke havner på gata uten å ha noe sted å gå til
og uten å få noen hjelp.
Kommunal- og regionaldepartementet har etter
dette vært i kontakt både med Bergen kommune og
med Trondheim kommune. En har der fått opplyst at det er etablert
et samarbeid mellom boligetaten og sosialetaten som gjør
at utkastelser ikke skal skje som en følge av manglende
koordinering mellom ulike kommunale etater. De fleste utkastelser
skyldes manglende husleiebetaling, men for mange er årsaken
i betydelig grad manglende mestring av egen økonomi og
ikke bare at de ikke greier å betale husleia. Her mener
jeg at en del sosialkontorer bør ta et langt større
ansvar enn det som er tilfellet i mange saker i dag.
Representanten Karin Andersen spør
om jeg ser behov for et nytt regelverk som vil sikre nok billige
sosiale utleieboliger og hindre bostedsløshet. Jeg trur
at vi for å få gjort noe med dette mer trenger
andre tiltak enn å endre regelverket. Som representanten
er godt kjent med, ble både midlene til lån og
til tilskudd til Husbanken økt betydelig gjennom statsbudsjettet
for i år. Det var helt nødvendig. Tiltak rettet
mot bostedsløshet har første prioritet innenfor
alle ordninger, særlig gjelder dette boligtilskuddet, som
har økt betydelig, og som vil bidra til at kommunene kan
prioritere ulike boligløsninger for disse gruppene.
Hospits og andre tilfeldige boligløsninger
er ordninger jeg mener vi bør komme oss vekk fra. De er
dyre, og de er svært dårlige alternativer i svært
mange tilfeller. I stedet bør det utvikles løsninger
som gjør at folk kan bli boende i sine boliger. Boliger
med ulik grad av sosialfaglig oppfølging er viktig for å hindre
utkastelser og gi en så stabil og god livssituasjon som
mulig.
Gjennom statsbudsjettet for i år er
det satt av 5 mill. kr til et utviklingsprosjekt særlig
rettet mot bostedsløse. Sammen med sosialministeren har
jeg tatt initiativ til og fått etablert et samarbeid med
de fem største byene. Jeg er veldig glad for det engasjementet
og den innsatsen som vi nå begynner å se resultatene
av. Alle byene har fått midler til lokal prosjektledelse,
og de er i gang med å få fram ulike boligløsninger
knyttet til konkrete helse- og sosialtjenester.
Jeg er opptatt av at vi fastholder den rolledelinga
vi har mellom stat og kommune i boligpolitikken. Jeg trur ikke ytterligere
regelverk, med nye pålegg til kommunene, er vegen å gå.
Økonomiske virkemidler, dialogbasert samarbeid med kommunene og
bedre samordning internt i den enkelte kommune mener jeg er av avgjørende
betydning. Økt samarbeid mellom kommunale etater og flere boligløsninger
med oppfølging er sentrale ting som må på plass
for at vi skal lykkes bedre i politikken overfor dem som ikke har
et sted å bo, eller som bor dårlig og som står
i fare for å bli kastet ut.
Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret.
Jeg kjenner statsrådens engasjement
på boligsektoren, som jeg setter pris på. Jeg
tror likevel at det må kraftigere grep til enn det Regjeringa
hittil har vært villig til å ta i bruk.
Det er ille å være vitne
til at private utleiere flår folk med dårlig råd.
Enda verre er det å være vitne til at kommuner
gjør det, og det skjer nå. For kommune etter kommune
går fra et system med generell subsidiering av de sosiale
boligene til et system med markedsleie eller gjengs leie supplert
med diverse små kommunale bostøtteordninger og
statlige ordninger. Det kan vise seg å være et
system som rammer folk med dårlig råd mye hardere
enn det Regjeringa har tilsiktet med sin politikk.
Vi bruker nå fra Stortingets og Regjeringas
side store midler for å bygge mange flere sosiale utleieboliger. Hvordan
skal vi kunne sikre at disse boligene på sikt forblir billige
når kommunene får lov til å heve husleiene uregulert?
Statsråd Sylvia Brustad: For det første er jeg helt enig med
representanten Andersen i at flere kommuner bør ta et langt
større ansvar overfor de gruppene vi her snakker om, enn
det vi har sett hittil.
Jeg registrerer også at Arbeiderpartiet
i Oslo, hvor vi hadde det forferdelige eksempelet som jeg omtalte
i mitt hovedsvar, har tatt opp med byrådet i Oslo om det
er ting som bør gjøres på en bedre måte.
Det mener jeg er en veldig viktig og en helt nødvendig
debatt.
Vi er også nødt til å sørge
for at det er et godt nok samarbeid mellom de ulike etater. Men
det må altså kommunene sørge for, enten
det nå er mellom dem som har ansvar for boliger, eller
sosialkontorene, og vi må sørge for, som representanten
Andersen var inne på, at vi bygger et tilstrekkelig antall
boliger for dem som trenger det. Men jeg trur ikke at det er nok
bare å bygge boligene, vi må også sørge
for at det er hjelpetiltak for dem som trenger det, som ikke har
boevne, og som heller ikke mestrer det å ta styring over
sin egen økonomi. Da må vi også sørge
for at vi har systemer som gjør at de som det her er snakk
om, får et skikkelig boligtilbud og ikke havner på gata.
Så kan det være ulike måter å gjøre
det på.
Karin Andersen (SV): Jeg er enig i mye av det statsråden
peker på, men jeg syns likevel at det er en stor mangel
i resonnementet.
Vi ønsker faktisk å satse
milliarder for å bygge opp flere sosiale og rimelige utleieboliger.
Det er Regjeringa og SV helt enige om. Men hvordan kan vi på sikt
sikre at disse boligene faktisk forblir billige? Det er det regelverket
SV etterlyser.
Vi har opphevet husleiereguleringa, og vi har
fått en ny husleielov som gjør det lovlig for
kommunene å operere både med gjengs leie og markedsleie,
sjøl for de boligene som skulle være sosiale og
billige. Ser ikke statsråden at utover alt dette samarbeidet,
som er en selvfølgelig oppgave for kommunene, så må vi
sikre at vi har en tilstrekkelig beholdning av billige, sosiale
utleieboliger? Det er nettopp den strukturmangelen i norsk boligpolitikk
som gjør at veldig mange får problemer. Hvorfor skal
vi nå bruke mange milliarder på et system som
kan vise seg bare å bli et forretningsområde for
kommunene hvis vi ikke passer på?
Statsråd Sylvia Brustad: Noe av målsettinga med f.eks. å øke
boligtilskuddsordninga er nettopp å få bygd langt
flere rimelige og nøkterne boliger, og det har jeg faktisk
tru på at vi skal få til.
Men så er det også slik at
den husleiereguleringsloven som representanten her viser til, som
ble endret, har også Stortinget sluttet seg til, og det
er klart at det forholder også kommunene seg til. Men jeg
vil oppfordre kommunene til å gå igjennom sin
politikk, både i forhold til hvilken utkastelsespolitikk
de har, og hvordan de menneskene vi her snakker om, blir håndtert,
for det er det som er viktig. Og hvis det er slik at husleiene blir
så høye at folk ikke har råd til å benytte
seg av dette, må en sørge for at det da trer inn
andre ordninger som gjør at de menneskene vi her snakker
om, har et sted å bo, enten det er statlige eller kommunale
bostøtteordninger eller andre måter å ordne
det på.
Det vi må sikre oss, er at vi ikke
har folk som lever på gata, og dem har vi for mange av
i dag. Det er jeg enig med representanten Andersen i, og jeg er
glad for det engasjementet representanten viser i forhold til å ville
gjøre noe med det. Men det kan være ulike måter å gjøre
det på. Jeg har en dialog med de fem størst byene,
hvor disse utfordringene er størst, og dette er en av de
tingene som jeg snakker med dem om.