Statsråd Otto Gregussen: Norge har ansvaret for noen av verdens største og mest produktive kyst- og havområder. Med visjonen «Verdier fra havet – Norges framtid» har Fiskeridepartementet satt seg ambisiøse mål for den nasjonale betydningen som fiskeri- og havbruksnæringen skal ha i fremtiden.

Norsk fiskeriforvaltning bygger på prinsippet om en bærekraftig høsting, basert på en best mulig vitenskapelig rådgivning. Oppstår det store hull i vår forvaltning, kan systemet bryte sammen. Det er det min redegjørelse skal fokusere på.

La meg innledningsvis slå fast at det store flertallet av norske fiskere og fiskeprodusenter etter min oppfatning er seriøse utøvere av en stolt yrkestradisjon. De levende marine ressursene er fornybare, men ikke uuttømmelige. De levende marine ressursene er det norske samfunnets fellesarv. Husholder vi med denne arven på en god måte, vil den gi store bidrag til fellesskapet i all fremtid. Skal vi oppnå dette, må alle aktører i fiskerinæringen spille på lag. Alle må lojalt følge de rammer og regler som er trukket opp. Adgangen til å høste av fellesressursen er forbeholdt noen få. Derfor må samfunnet kreve at høstingen foregår på en måte som ikke undergraver havets verdi for fremtidige generasjoner.

Handlinger som er i strid med lover og regler, undergraver egen fremtid og gir i tillegg urettmessige gevinster på naboens og fellesskapets bekostning. Alvorlig er det også at slike enkelthandlinger undergraver det store flertallets tiltro til og aksept av de reglene som er satt. Uregistrert uttak av bestandene svekker det vitenskapelige grunnlaget for bestandsvurderingene som ligger til grunn for de årlige kvotefastsettelser.

Markedskrav til en god ressursforvaltning vil føre til at norske produsenter av fisk og fiskeprodukter i økende grad må kunne dokumentere at fiske og fangst skjer innenfor naturens bærekraft, innenfor de fastsatte kvoter og med de metoder som for øvrig er etisk forsvarlige. Det er derfor i alles interesse at vi i Norge har en god ressursforvaltning med en næring som holder seg innenfor de rammene som er satt.

Det siste året er det blitt rettet stor oppmerksomhet mot ulovligheter innenfor fiske og fiskeomsetning. Det er fremsatt meget alvorlige påstander om omfanget av ulovlighetene. Noe er avdekket og reagert mot, annet er fortsatt udokumentert. Men uansett har både Stortinget og Regjeringen ønsket å rette søkelyset sterkere mot disse forholdene.

Brudd på de nødvendige rammebetingelsene innebærer sløsing med verdifulle samfunnsressurser. Det undergraver økonomien i både flåten og industrien og reduserer næringens mulighet til å bidra til fellesskapet. Det hindrer en rettferdig konkurranse mellom fiskerne og mellom industribedriftene. Det svekker vårt renommé som sjømatprodusent, og det svekker tilliten – og dermed innflytelsen til Norge – som ansvarlig medspiller i den internasjonale forvaltningen av havene.

Derfor er det fra samfunnets side et sterkt behov for ressurskontroll, og – hvis det viser seg nødvendig – et sterkt behov for å rydde opp. Jeg har sett behovet for en gjennomgående rydding og vil her redegjøre for situasjonen, for iverksatte tiltak og hvilke tiltak som vil komme.

Regjeringen vil angripe denne saken fra flere sider.

For det første må kontrollen styrkes, for det andre må straffereaksjonene skjerpes, for det tredje må vi ha et regelverk som sikrer god forvaltning, for det fjerde skal vi forenkle regelverket slik at fisket kan gjennomføres på en rasjonell og god måte, og for det femte er etikk og holdningsskapende arbeid helt grunnleggende. Det er det næringen selv som må ta tak i.

Fiskeridepartementet har ansvaret for at norsk og utenlandsk fiske i farvann under norsk jurisdiksjon – i norsk økonomisk sone, ved Jan Mayen og i vernesonen rundt Svalbard – utøves i samsvar med norske lover og forskrifter. Fiskeridirektoratet, Kystvakten og salgslagene står for den utøvende del av kontrollarbeidet. Toll- og skattemyndighetene er viktige samarbeidspartnere.

Dagens ressurskontroll er preget av to bakenforliggende forhold.

For det første: Fra 1997 har Fiskeridirektoratets kontroll med ressursuttaket blitt gradvis trappet ned – dette som en følge av økt aktivitet på viktige og prioriterte områder knyttet til kvalitetskontroll. Jeg vil her spesielt peke på internasjonale forpliktelser ved innføring av egenkontroll og implementering og oppfølging av EØS-avtalen og veterinæravtalen. Det var regelstyrte endringer som tvang fram en omdisponering av kontrollinnsatsen i en etat som ikke fikk tilført økte ressurser i takt med økte oppgaver.

For det andre: Parallelt med denne utviklingen fant det sted en klar bedring av bestandsituasjonen for torsk, sild og makrell. Det kan forklare hvorfor virkningene av lavere kontrollinstans ikke ble tydeligere for forvaltning og næring før kvotegrunnlaget ble noe redusert mot slutten av 1990-tallet.

Fiskeridirektoratet brukte i fjor 61 årsverk på ressurskontroll. Dette fordeler seg på ulike oppgaver som kaikontroll, omsetningskontroll, inspektører på sjøen, annen sjøkontroll, sjøpattedyrkontroll, satelittovervåking, overvåkingstjenesten for fiskefelt, generell saksbehandling mv. Det er Fiskeridirektoratets ni regionkontorer som står for den praktiske gjennomføringen av ressurskontrollen. Ulik geografi, ulike fiskeri og forskjellige flåte- og mottaksstrukturer medfører at kontrollarbeidet innen regionene varierer i omfang og innhold.

Overvåking og kontroll med fiske i havområdene underlagt norsk fiskerijurisdiksjon har vært og er Kystvaktens viktigste og høyest prioriterte oppgave. Kystvakten disponerer elleve fartøyer til disse oppgavene, og om lag 70 pst. av Kystvaktens ressurser anvendes på dette området.

Kystvaktens ressurskontroll er primært rettet mot den norske og utenlandske havgående fiskeflåten. Det legges vekt på å være til stede der det er stor flåtekonsentrasjon og uttaket er stort. Det gjennomføres hyppige inspeksjoner for å kartlegge hva som tas opp av havet. Det legges vekt på kontroll med at det ikke foregår fiske i områder som er stengt, på kontroll med ulovlig fiske i grenseområdene, og med at det ikke rapporteres fangst fra andre soner og områder enn der den er tatt.

Salgslagene har også en viktig rolle når det gjelder å få til en god ressurskontroll. Salgslagene er tillagt eneretten for førstehåndsomsetning av fisk og har med det ansvar for å registrere all fisk som omsettes i Norge. Pålitelige opplysninger er avgjørende for å få gode fangststatistikker for fisket i norske havområder. All informasjon videreformidles til Fiskeridirektoratet og danner grunnlag for kvotekontroll og statistikk.

Ved siden av denne dokumentkontrollen utfører to av de seks salgslagene i noen utstrekning kontroll på kaikanten med landing av fangster. Norges Råfisklag og Norges Sildesalgslag har i dag fem personer hver som deltar i denne kontrollen.

Salgslagene rapporterer alle irregulære forhold som avdekkes, videre til Fiskeridirektoratet som står for den videre saksbehandlingen. Verdien av inndratte fangster i forbindelse med kvoteoverskridelser og andre ulovligheter som avdekkes, tilfaller salgslagene.

Innsatsen i ressurskontrollen som Fiskeridirektoratet, Kystvakten og salgslagene gjennomfører, er betydelig. Det var siste året inspektører fra direktoratet til stede ved 2 400 enkeltlandinger. Men med de ca. 400 000 årlige enkeltlandingene i Norge blir det likevel en kontrollfrekvens på kun en halv prosent. De siste årene har Fiskeridirektoratet omprioritert gjennom økt vekt på omsetningskontroll, som er en dokumentkontroll i bedriftene, og som er effektiv, men svært tidkrevende i forhold til kontroll på kaien.

Antall inspeksjoner utført av Kystvakten har ligget på et høyt nivå i den senere tiden. De tre siste årene er det gjennomført om lag 3 000 inspeksjoner av norske og utenlandske fartøy pr. år. Over 60 pst. av inspeksjonene gjelder utenlandske fartøyer. I gjennomsnitt vil havgående fartøy som fisker i norske farvann, ha besøk av Kystvakten tre til fire ganger i året når det gjelder trålere, og en til to ganger i løpet av ett år når det gjelder den konvensjonelle delen av de havgående fartøyene.

Salgslagene avstemmer systematisk og løpende alle opplysningene fra fisker og kjøper mot fartøyenes kvoter. Tallkontrollen omfatter alle landinger og er således svært omfattende.

Dette illustrerer at til tross for en betydelig innsats fra kontrollinstansene er omfanget lite sett i forhold til den store fiskeriaktiviteten vi har i Norge; særlig gjelder det landingskontroll og kontroll gjennom inspektører om bord i fartøyene.

Gjennom kontrollarbeidet avdekkes løpende hvordan regelverket omgås og lover og regler brytes. Jeg skal gi noen eksempler. Under fisket dumpes mindre verdifull fisk eller fisk under minstemål. Det brukes ulovlig redskap og fiskes i stengte områder etter fiskeslag eller størrelser som skal vernes. Fangst rapporteres inn fra andre områder enn der den er fisket, og fisk endrer navn, vekt eller lengde. Ved landing i samarbeid mellom fisker og kjøper registreres feil kvantum. Det er avdekket at vekter er manipulert, og at hele fangster er unndratt organisert omsetning og ressurskontroll.

Det begås ulovligheter både på havet og på land. Og det er avdekket mange tilfeller av organisert samarbeid mellom fiskere, kjøpere, eksportører og transportører om lovbrudd som undergraver et forsvarlig ressursuttak. I tillegg til å være i strid med regler som skal sikre en biologisk forsvarlig ressursforvaltning, er dette også økonomisk kriminalitet.

Ulovlighetene kan altså ta mange former. Det ligger i sakens natur at det er umulig å ha sikre fakta om størrelser med hensyn til regelstridig overfiske og andre brudd på fiskerilovgivningen. Tilgjengelige opplysninger og de slutninger vi kan trekke på dette grunnlaget, antyder likevel klart at omfanget er uakseptabelt stort, og at ressurskontrollen må styrkes både for å sikre ressursgrunnlaget, hindre økonomisk kriminalitet og rette opp inntrykket av fiskerinæringen.

For å gi et bilde av omfanget av fiskejuks skal jeg ta utgangspunkt i hva som er avdekket i ressurskontrollen.

Fiskeridirektoratets statistikk viser at andelen av reaksjoner, inndragninger, advarsler og anmeldelser, i forhold til kontroller, har ligget på et høyere nivå på slutten av 1990-tallet enn på midten av 1990-tallet, fra tre prosent til fem–seks prosent.

Fiskeridirektoratet har ikke eksakte tall for omfanget av de forskjellige regelbruddene, men antar med utgangspunkt i tilgjengelige opplysninger at omfanget på kvotejukset kan være i størrelsesordenen 0–20 pst. av bokført fangst, varierende fra fiskeri til fiskeri og over tid. Med en bokført førstehåndsverdi på 10 milliarder kr årlig indikerer dette kvoteomgåelser av et verdimessig betydelig omfang. Det må understrekes at det knytter seg meget stor usikkerhet til tallene. Jeg vurderer imidlertid dette slik at det er sterke indikasjoner på at det foregår regelbrudd av et uakseptabelt omfang. Dette illustrerer behovet for tiltak – for et krafttak.

Som jeg har vært inne på, prioriterer Kystvakten tilstedeværelse i forhold til kjente problemområder og legger på denne måten vekt på å ha en preventiv effekt. Ifølge Kystvaktens tilbakemeldinger er kontrollen med fisket og lovlydigheten god der Kystvakten er til stede.

Antallet grovere overtredelser, dvs. de som medfører anmeldelse eller oppbringelse, har de siste ti årene ligget på mellom to og tre prosent av antall inspeksjoner. De siste tre årene er det imidlertid registrert en markert økning i antall anmeldelser av norske fartøy.

Salgslagene har ikke konkretisert omfanget av ulovligheter, men konkluderer ut fra de kontroller som er gjennomført, med at det utvilsomt finner sted en rekke overtredelser av kvote- og bifangstbestemmelsene. I tillegg vises det til en rekke rykter i næringen om forskjellige typer regelverksbrudd. Disse dreier seg i hovedsak om ulovlig utkast av fisk, omskriving på sluttseddelen av fiskeslag og størrelse på fisk samt rapportering av fangst fra andre områder enn der fisken er fanget.

Jeg skal nå gi en orientering om det arbeidet som allerede er gjennomført og de tiltak som er igangsatt.

28. november 2000 avholdt jeg et møte om ulovligheter med representanter fra alle relevante deler av forvaltningen og alle de store organisasjonene i næringen. På møtet var det bred enighet om behovet for handling og noen sentrale tiltaksområder:

Kontrollinnsatsen må økes.
Regelverket må styrkes på enkelte områder og forenkles på andre.
Straffereaksjoner og administrative reaksjoner ved overtredelser må skjerpes.
Politi- og påtalemyndighet må gi økt prioritet til saker knyttet til brudd på fiskerilovgivningen.
Næringsorganisasjonene må fokusere på holdningsskapende arbeid blant sine medlemmer.

Dette er tiltak jeg har fulgt opp på flere plan.

Reaksjon på avdekkede ulovligheter innenfor fiskeriene er et viktig virkemiddel ved siden av den kontrollinnsatsen som utøves. Fiskeridirektoratet blir derfor bedt om å ta i bruk en lovhjemlet adgang til midlertidig eller permanent å trekke tilbake et fartøys rett til å drive ervervsmessig fiske eller en fiskekjøpers rett til å ta imot fisk, ved alvorlige eller gjentatte brudd på fiskerilovgivningen.

Per dags dato er det to fartøyer og en bedrift som er suspendert for mellom 8 og 17 uker for grove overtredelser av fiskerilovgivningen. Dette har vakt sterke reaksjoner, men det er en reaksjonsform jeg har stor tiltro til. Det sender klare og entydige signaler til den enkelte og allmennheten om at det vil bli reagert strengt mot grove overtredelser. Jeg vurderer dette som et sterkt forebyggende tiltak som vil bli videreført.

Justisministeren og jeg har satt fokus på politi- og påtalemyndighetens avgjørende medvirkning for at kontrolletatenes innsats og prioriteringer skal få de ønskede effekter. Jeg legger stor vekt på effektivitet i det samlede kontrollarbeidet. Dette er ikke minst viktig når det gjelder tiden som går mellom overtredelse og reaksjon. Påtalemyndigheten i Troms og Finnmark og i Rogaland, som sammen har det overordnede ansvaret for oppfølging av brudd på fiskerilovgivningen, har fulgt opp dette overfor sine politikamre og understreket behovet for kortere saksbehandlingstid og et ensartet reaksjonsmønster.

Jeg har bedt salgslagene om å styrke sin ressurskontroll og legge til rette for offentliggjøring av alle landinger. Åpenhet om landingsopplysninger vil virke preventivt. Sildesalgslaget har for god tid siden allerede iverksatt dette.

Det er igangsatt arbeid for å formalisere et styrket samarbeid mellom Fiskeridirektoratet, Kystvakten og salgslagene både på det overordnede langsiktige planet og i det daglige taktiske arbeidet.

Satellittsporing av fiskefartøy ble iverksatt for norske fartøy fra 1. juli 2000. Satellittsporing er basert på kommunikasjon av opplysninger fra fiskefartøy til en mottakssentral i Fiskeridirektoratet via en satellitt. På denne måten får fiskerimyndighetene kunnskap om fiskefartøyets posisjon, fart og kurs. Det er inngått avtale om satellittsporing med alle nasjoner som har adgang til fiske i norske farvann.

I januar 2001 åpnet Fiskeridirektoratet en «tipstelefon» for henvendelser om ulovligheter i næringen. Dette har vakt en rekke negative reaksjoner fra flere hold. Siden innføringen er det mottatt ca. 40 henvendelser som det er arbeidet videre med. Noen av disse har resultert i anmeldelser til politiet.

Riktige regler er ikke en fasttømret tilstand. Det er en prosess som også omfatter aktørene i næringen. Jeg inviterte i denne forbindelse i desember 2000 i et åpent brev næringsorganisasjonene og hver enkelt næringsutøver til å komme med forslag til forenkling av regelverket. Formålet er å få et enklest mulig regelverk som samtidig ivaretar hensynet til kontroll med ressursene. Alle forslagsstillerne ble invitert til å legge fram forslagene til debatt på et seminar som ble avholdt 24. april i Bodø.

Forslagene til forenkling av regelverket er mange, men flere omhandler andre tiltak enn forenkling. Av tema som ble drøftet i Bodø, vil jeg nevne bifangstregler, samlekvoter og regler om føring av fangstbok og sluttsedler. Regelverkets legitimitet hos fiskerne samt bedre informasjon om endrede eller nye regler ble også drøftet. Fiskeridirektoratet og representanter for næringsorganisasjonene vil utforme konkrete forslag til forbedring av regelverket i tråd med konklusjonene fra Bodø.

Regjeringens klare mål er en god og kostnadseffektiv ressurskontroll som sikrer kontroll med ressursuttaket.

Det er viktig at vi har et kontroll- og sanksjonssystem som avspeiler at kostnadene ved å bryte regelverket overstiger eventuelle gevinster av en slik aktivitet.

Legitimitet for reguleringer, øvrige forvaltningstiltak og kontroll er vesentlig for at næringen skal holde sin virksomhet innenfor satte rammer. Uten at næringsutøverne finner lover og regler rimelige og forståelige, vil en god ressursforvaltning være uoppnåelig. Det er derfor viktig at alle ledd i næringen både finner reguleringene og kontrollen rimelig samt har tiltro til at de andre delene av næringen også er lovlydige.

Derfor må den økte innsatsen settes inn både til havs, for å få bukt med utkast av småfisk, og på land, for å få bukt med kvoteomgåelser.

For å nå disse målene vil Regjeringen i tillegg til alt som allerede er satt ut i livet, gjennomføre en rekke ytterligere tiltak:

Vi skal styrke koordineringen mellom Fiskeridirektoratet, Kystvakten og salgslagene for å utnytte de enkelte enhetenes fortrinn og for å hindre overlappende aktivitet. Det skal etableres formaliserte samarbeids- og planleggingsmekanismer på sentralt og operasjonelt nivå.

Vi skal utnytte mulighetene teknologien gir, til en mest mulig effektiv kontroll. Utveksling av informasjon mellom kontrollinstansene og andre offentlige organer skal styrkes. Det vil bli etablert en felles datainnsamlings- og analyseenhet som skal bistå dagens enheter i kontrollarbeidet. Vi skal utvikle et system for elektronisk rapportering fra de næringsdrivende innenfor fiske.

Vi skal endre lovverk og regler for å legge til rette for en bedre kontroll.

Det vil i neste uke bli fremmet lovforslag for Stortinget om bl.a. strengere strafferammer i saltvannsfiskeloven og råfiskloven. På den måten vil jeg ytterligere understreke alvoret i denne typen ulovligheter.
Det vil bli innført påbud om innveiing av fangster som landes for mellomlagring før endelig salg med registrering på en landingsseddel.
Fiskeridirektoratets kontrollkompetanse på land vil bli utvidet til også å omfatte transportmidler og andre ledd som ikke direkte driver fiske eller fiskekjøp.
Det vil bli etablert plikt for norske fartøy til å seile via kontrollpunkt dersom 62 N-grensen passeres.
Regelverket vil bli endret for å sikre ressurskontroll av utenlandske fangster som landes direkte i Norge eller av norske kjøpefartøy.
Utvidet innmeldingsplikt for fangster vil bli innført. Alle større fartøy skal melde fra på forhånd om hvor og når fangsten skal leveres.

Vi skal styrke Fiskeridirektoratet slik at direktoratet blir i stand til å utøve en kontroll på landsiden som har en reell preventiv effekt. Vi må ha mer landingskontroll, og det skal legges økt vekt på dokumentkontroll i bedriftene. Dette innebærer en betydelig styrking av kontrollbemanningen og av bl.a. spesialkompetanse innenfor revisjon.

Vi vil foreslå for Stortinget styrking av Fiskeridirektoratets budsjett, slik at direktoratet kan bli tilført 30 nye inspektørstillinger for landings- og dokumentkontroll. Det er videre behov for at Fiskeridirektoratet styrker bemanningen knyttet til satellittsporing, øvrig innhenting av informasjon og analysearbeid med ni stillinger sentralt i Fiskeridirektoratet og ti stillinger på regionkontorene. Noe kan vi oppnå gjennom omorganisering, men det vesentligste bidraget må skje ved nyansettelser.

Vi skal opprettholde Kystvaktens innsats på nåværende nivå. I tillegg vil Fiskeridirektoratets stab med inspektører om bord på fiskefartøyer bli økt fra tre til tretten, bl.a. som ledd i arbeidet med å få en mer effektiv småfiskregulering gjennom åpning og stenging av felt.

Vi skal i større grad rette salgslagenes innsats mot bearbeiding av landingsinformasjon for fangst. Dette vil skje på grunnlag av den betydelige informasjonsmengde og erfaring som salgslagene samler inn og besitter.

Vi skal pålegge salgslagene å bruke inndratte midler utelukkende til å styrke ressurskontrollen.

Vi skal utrede om det å supplere Kystvaktens og Fiskeridirektoratets innsats ved at det innføres en observatørordning på fiskefartøy, vil bedre kontrollen. Jeg vil sette i gang et prosjekt for å se om, og eventuelt hvordan, dette bør gjennomføres.

Regjeringen vil i statsbudsjettet for 2002 fremme forslag om de bevilgninger som er nødvendige for å realisere disse tiltakene. Allerede i revidert budsjett for i år fremmes forslag om de tiltak som kan realiseres straks.

Avslutningsvis vil jeg si noen ord om det som kanskje er det viktigste ved tiltakene på kontroll- og reaksjonssiden: det holdningsskapende arbeidet innenfor næringen.

Erfaringen har dessverre lært oss at vi må ha et effektivt kontrollregime og sterke sanksjonsmidler for å sikre en god ressursforvaltning. Det viktigste arbeidet for å komme ulovlig utkast og kvoteomgåelser til livs må likevel, når alt kommer til alt, den enkelte næringsutøver stå for. Jeg har stor tro på fiskerinæringen. Like fullt begås det ulovligheter av alvorlig omfang for fiskerinasjonen Norge. Uten at den enkelte har forståelse for hvorfor det er viktig med et kontrollert og ordnet ressursuttak – og handler deretter – vil vi ikke få bukt med ulovlighetene. Det er derfor kun gjennom en fellesinnsats at fiskerinæringens troverdighet kan gjenreises. Vi er i en positiv og god dialog med organisasjonene i fiskerinæringen om disse temaene, og jeg har tillit til at organisasjonene på sin side arbeider seriøst og konstruktivt overfor sine medlemmer.

Jeg begynte denne redegjørelsen med å peke på at Norge har ansvaret for noen av verdens største og mest produktive kyst- og havområder, og at vi med visjonen «Verdier fra havet – Norges framtid» har satt oss ambisiøse mål for den nasjonale betydning fiskeri- og havbruksnæringen skal ha i fremtiden. I tillegg er det etisk høyverdig å drive produksjon av mat. Moderne livsførsel har dessverre gjort det nødvendig å gjenta dette.

Norsk fiskerinæring har et enestående utgangspunkt. Men dette kan vi skusle bort hvis vi ikke sammen – myndigheter, næringsorganisasjoner, næringsutøvere og samfunnet for øvrig – skikker oss godt i vårt hushold av havet. Havet, kysten, fisken og de øvrige rikdommer det levende marine miljøet tilbyr, gir oss enorme muligheter.

Derfor må vi ha en god ressursforvaltning. Derfor må vi ha en effektiv ressurskontroll. Derfor må vi ha en aktiv holdning til lov- og regelbrudd. Derfor er arbeidet med å fremme en næring som i alt og ett jobber sammen for å fremme våre felles mål, særdeles viktig. Derfor må vi ta et krafttak nå.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at fiskeriministerens redegjørelse legges ut for behandling i et senere møte – og anser det for vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte torsdag den 3. mai 2001 kl. 10

Sak nr. 2

Talarar

Tilhøyrer sak

Alt om