Presidenten: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at debatten blir avgrensa til 1 time og 15 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 25 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 10 minutt, Framstegspartiet 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt, Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt, ein av dei uavhengige representantane 5 minutt.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare gjer presidenten framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Presidenten ser dette som vedteke.

Morten Lund (Sp): La meg først få takke for redegjørelsen fra en engasjert statsråd. Det er positivt og nødvendig at Stortinget blir informert også på dette vis og gis anledning til å drøfte det som kalles overgangen til informasjonssamfunnet.

Regjeringen har kommet et betydelig skritt videre med å samordne ansvaret for IT-politikken og også med å samhandle i praksis. eNorge-planen som rulleres hvert halvår, og som involverer mange viktige samfunnsaktører også utenom statsapparatet, synes å være et godt redskap for å kunne påvirke utviklingen på en effektiv måte. Det trengs.

Jeg er glad for at statsråden slår fast at planen skal bidra til «et informasjonssamfunn for alle», og at vi må sikre tilgang til den nye teknologien for alle. «Folk må få mulighet til jobb der de bor», og «uten styring vil den teknologiske utviklingen falle oss i ryggen og drive oss inn i et samfunn vi ikke ønsker». Det var et lite knippe av sitater.

Ønsker så Regjeringen virkelig dette sterkt nok? På meg virker det som om «desentralisering» har blitt et ukjent fremmedord for Regjeringen. Det er trist. Mangel på vilje til å desentralisere samfunnet er et gjennomgående trekk i mange av de saker Regjeringen har lagt fram i vår. IKT gir store muligheter til å flytte arbeidsplasser og arbeidsoppgaver ut fra pressområdene. Jeg er redd for at det motsatte skjer, og derfor vil Senterpartiet ta konkrete initiativ i Stortinget.

Da næringskomiteen besøkte Troms, traff vi en IT-bedrift som fortalte om fin vekst, og som hadde samlet betydelig kompetanse både i Tromsø og i regionsentret. Så hadde de opplevd å miste jobber for staten i Oslo, selv om de lå lågest i pris. De vurderte å måtte flytte deler av staben til Oslo for ikke å bli diskriminert. Jeg har hørt om flere slike eksempler og fremmer forslag om å pålegge staten det som burde være en selvfølge: IKT-tilbydere i hele landet skal behandles likt, om de har kontor i Oslo eller ei.

Senterpartiet mener det kan flyttes ut mange statlige arbeidsplasser fra Oslo. I dag er bare 900 av 13 500 arbeidsplasser i sentraladministrasjonen utenfor Oslo. Mellom 1 000 og 1 500 årsverk kan flyttes ut forholdsvis enkelt konkluderte en embetsmannsgruppe nedsatt av sentrumsregjeringen i februar i fjor. Virkemidler og framdriftsplan for denne utflyttingen ble også lagt fram. Videre foreslo embetsmennene en ny gjennomgang for å vurdere utflytting av direktorat. Det er altså klart for handling, men så vidt jeg vet, har ingenting skjedd. Jeg vil i dag nøye meg med å antyde at SND kan få hovedkontor i Harstad og Arbeidsdirektoratet på Røros. Tenk hvilken annen debatt vi da kunne få om arbeidsplasser og kompetanse som grunnlag for bosetting! Senterpartiet kommer tilbake til dette i andre saker i vår. Senere i dagens debatt vil én konkret utflyttingsmulighet bli belyst og foreslått. Så da får vi se.

Statsråden sier i sin redegjørelse at god bredbåndsdekning skal brukes for å jevne ut sosiale og regionale forskjeller i landet. Jeg kan ikke se at Regjeringen gjør det som trengs for å få til dette. For Senterpartiet er realisering av den digitale allemannsretten viktig, og det er en konkret jobb som må gjøres. Vi vil ikke vente i årevis for å kunne konstatere hvilke deler av landet som markedet ikke vil dekke med nett og tjenester. Vi er overbevist om at store deler av landet ikke vil bli dekt innen de frister statsråden opererer med. Nå sier statsråden: Til rimelig tid og til rimelige priser skal vi få en dekning over hele landet. Rett før regjeringsskiftet – den 9. mars i fjor – sa partiets leder Thorbjørn Jagland:

«Vi i Arbeiderpartiet har lenge vært en drivkraft for å få utbygd et såkalt bredbåndsnett – et høyhastighetsnett for overføring av data – over hele landet. Og vi har ment at det ikke holder å overlate dette til de private aktørene – det må statlig styring til.»

Status pr. i dag når det gjelder bredbånd, er ifølge media:

Norge er dårligst på bredbånd i Norden.
Halvparten av landets rådhus er uten tilknytning.
Bare 9 pst. av kommunene har penger på årets budsjett til bredbåndssatsing.
IT-selskapene konsentrerer arbeidsplasser og investeringer i Oslo-området.

Det ser ut til at Regjeringens tidsfrister for tilknytning når det gjelder offentlige institusjoner og husstander, ikke lenger er realistisk. Regjeringen har ikke noe konkret mål når det gjelder når små og mellomstore bedrifter skal få tilknytning, og prisforskjellene sier de ingenting om.

Senterpartiet vil opprette et statlig fond for utbygging av bredbåndsnett der markedet ikke fungerer. Det trengs mye mer enn de 350 mill. kr som finnes på årets budsjett, og som skal dekke så mangt. Vi kan ikke vente og se!

Svenskenes modell er interessant. De vil bevilge 8 milliarder over noen år. De gir skattefradrag til private bedrifter og husstander som knytter seg til. Norge er neppe billigere å bygge ut enn Sverige. Hvis vi vil ha et informasjonssamfunn for alle – samtidig og til samme pris – i praksis og at det ikke bare skal bli talemåter, må samfunnet være villig til å betale mer.

Da vil jeg bare til slutt ta opp det forslaget som er omdelt på representantenes plasser.

Presidenten: Morten Lund har sett fram det forslaget han refererte til.

Erling Brandsnes (A): Bare på den korte tiden jeg har vært medlem av Stortinget og Stortingets næringskomite, har vi diskutert IT-politikk og emner knyttet til IT flere ganger. Temaene har dreid seg om rent indre norske forhold, men også om samarbeid og samordning med andre land i Europa. Dette illustrerer godt det faktum at vi må gjøre et ordentlig arbeid her i landet, men samtidig må vi samordne oss med andre, og i særlig grad gjelder dette europeiske land.

For å kunne samhandle på en likeverdig og effektiv måte er det nødvendig å ha et regelverk som ikke er for ulikt, men et regelverk som forenkler og fremmer handel og kontakt med personer og bedrifter internasjonalt. Samtidig må slik handel og kontakt være så sikker som mulig. Derfor behandlet vi direktivet om elektronisk signatur, der den praktiske nytten skal være at en elektronisk underskrift skal bli like sikker og juridisk bindende som en håndskrevet signatur.

Den forrige IT-politiske redegjørelsen ble holdt for ett år siden, og i mellomtiden har vi fått midtveisrapporten for eNorge. Dette understreker næringsministerens engasjement og vilje til å finne de riktige grepene for at Norge skal være i front når det gjelder å ta i bruk den stadig bedre og mer effektive informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Målet er et informasjonssamfunn for alle. Den nye teknologien kan gi oss mulighet til å inkludere flere i skole og arbeidsliv enn det som før var mulig. Flere personer med funksjonshemninger vil ved hjelp av den nye teknologien kunne inkluderes i arbeidslivet. Det handler da om å bruke teknologien for tilrettelegging, men også om å utføre arbeidsoppgaver innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Klarer en også å lage utstyr med universell utforming og funksjon, kan dette lette inngangen til bruk av teknologien både for funksjonsfriske og personer med funksjonshemninger.

Siden forrige redegjørelse om norsk IT-politikk har børsverdiene for norske og internasjonale IT-selskaper svingt i betydelig grad. Særlig gjelder dette Internett-selskapene. Børsverdiene var som oftest begrunnet ut fra en forventning om god utvikling og inntjening i et nokså ukjent marked, og det var ukjent hvordan og hvor rask utviklingen ville bli. Det var ikke vanskelig å spå at ikke alle selskapene kunne holde den høye verdien når regnskapstallene etter hvert ble lagt fram. Om Internett-selskapene kan være noe spesielle når det gjelder arbeidsform og arbeidstempo, så gjelder det også for disse at de til slutt må vise til positive driftsresultater for sine eiere. Da disse ikke kom, ble det verdifall og konkurs for mange selskaper.

Næringsministeren understreket i sin redegjørelse at dette børskrakket ikke betyr slutten på IT-revolusjonen, noe som selvfølgelig er helt korrekt. Det er bare en liten tankevekker for alle innenfor bransjen. Så kan jo mange i ettertid si at dette måtte skje, og at denne Internett-bølgen inneholdt mye ufornuft og galskap. Jeg tror ikke vi skal beklage at det ble en slik bølge. Den utløste dristighet, skaperkraft og en rask utvikling, der de fleste ikke hang med. At denne dristigheten og skaperkraften ikke førte til forventede økonomiske resultater for alle, er så, men denne bølgen fikk betydning for interessen og farten i utviklingen, og slik sett var det god læring for alle innen denne sektoren av IT. Møteplasser og kontaktnett ble dannet, og disse møteplassene og kontaktnettene ble ikke borte med selskapene. De er der fortsatt og vil være nyttige i den videre utvikling av IT-bransjen.

Hvor står, og hvor går Norge i denne nye utviklingen? Her er svarene og framtidsvyene mange. Nå sist ble det spådd at Norge ville bli hengende etter i økonomisk utvikling fordi vi ikke hadde tatt det nye verktøyet i bruk i tilstrekkelig grad. I noen statistikker framstår Norge som et av de land hvor den nye teknologien er tatt i bruk i størst grad. Dette gjelder både mobiltelefonbruk, bruk av Internett og annen bruk med utgangspunkt i personlige datamaskiner. Samtidig får vi altså høre at vi henger etter.

I denne debatten blir det lett til at vi fokuserer for mye nettopp på bruk av Internett, bruk av elektronisk post og bruk av mobiltelefon med alle dens muligheter. Næringskomiteen har på noen av sine reiser fått oppleve bruk av ny teknologi i bedrifter av ulike slag – også i tradisjonelle industribedrifter. Det demonstreres en eventyrlig egenutvikling i den enkelte bedrift, hvor teknologien brukes i styringssystemer for produksjon av ulike produkter. Oljeutvinningen kan økes på grunn av nye og smartere produksjonsmåter. I denne utviklingen spiller bruk av den nye teknologien en avgjørende rolle. I bedrift etter bedrift er det en slik utvikling, så vi kan fastslå at den nye teknologien vil være selve nøkkelen til ny framgang. Dette vil gi oss mulighet til å konkurrere med land der arbeidslønningene ligger på lavere nivå enn i Norge fordi vi har et teknologisk forsprang i produksjonen.

Vi ser også at selskapsstrukturen endres ved at store selskaper kjøper opp mindre. Samtidig er det til stadighet et tilfang av nystartede foretak. For Norge er det viktig at det er et mangfold av bedrifter innen IKT-sektoren. I så måte vil bredbåndstilgangen være av stor viktighet. Nok overføringskapasitet som er stabil og prismessig riktig, vil gi firmaer ute i distriktene like vilkår som firmaer i sentrale strøk.

Det er betryggende at Regjeringen følger nøye med i utviklingen, og at målet om tilgang for alle norske husstander nås innen utløpet av 2004. Men så kan vi se for oss at kostnadene for aksessen til de elektroniske motorveiene blir så store at det prismessig blir umulig for mindre lokalsamfunn med relativt få bedrifter å komme seg ut på et nett med stor kapasitet, slik teknologien tilbys i dag. Nettopp her er det Regjeringen må være ekstra på vakt for å ta de grep som skal til for å nå målsettingen etter tidsplanen.

Stridsspørsmålet i bredbåndsutbyggingen har vært hvor sterkt statens engasjement skal være. Norge valgte en annen vei enn Sverige, og det kan tyde på at den norske modellen er like god som den svenske. Samtidig foregår det en rivende teknisk utvikling innen teknologien for overføring av digitale signaler. Det kan skje at vi i løpet av forholdsvis kort tid kan få tilgang til nettet på samme måte som vi mottar våre radio- og TV-signaler. Og hvem vet, kanskje kan det bli en mer avansert fjernkontroll for TV som gir oss Internett nettopp via TV-apparatet, og at TV-skjermen også blir vår PC-skjerm? En skal ikke utelukke noe i denne raske utviklingen.

Det mobile kontor med trådløs forbindelse er en realitet. Slike kontorer kan bli ganske naturlig i en bransje der hurtig tilgang til eget firma og kunder er avgjørende. Blir sikkerheten like god i et trådløst nett som i et kablet nett, skal en ikke se bort fra at det trådløse kontor vil bli svært så utbredt.

Å beholde mangfoldet betyr også at Norge må ha sterke miljøer med høy faglig kvalitet og gode utviklingsmuligheter. Dette kan gjelde så vel for programvare med skreddersydde løsninger for det mer tradisjonelle næringslivet som for utvikling av utstyr. Forskning og utvikling samt god utdanning vil her være nøkkelfaktorer. Slik utdanning må foregå i hele vårt skolesystem, men også i stor grad innenfor den enkelte bedrift. Solid grunnutdanning med ytterligere kontinuerlig utvikling internt på arbeidsplassen vil bli mønsteret for å få god nok kompetanse. Stabile og forutsigbare rammevilkår vil også bli av stor viktighet, og i den offentlige debatten blir det først og fremst fokusert på rammebetingelser for utvikling; dette til tross for at det er den enkelte utvikler og den enkelte bedrift som er viktigst for nyskaping. I flere undersøkelser blir det slått fast at den menneskelige faktoren er avgjørende. Slik sett vil det å skape gode utviklingsmiljøer der de gode utviklerne kan utfolde seg, være vel så viktig som økonomiske støtteordninger.

Regjeringens program for fornyelse og forenkling av offentlig sektor er avhengig av en utstrakt bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Ja, i mange tilfeller er det selve teknologien som driver prosessene framover. Når 400 000 personer i Norge har levert sin selvangivelse via Internett, sier det mye om den kraft og den mulighet teknologien gir. Så kan en beklage at dette vil kunne føre til færre arbeidsplasser. Imidlertid er vi i Norge heldige som trenger arbeidskraft andre steder i næringslivet. Omstillinger tar noe tid, men det er ikke noe nytt. Klarer en å gripe mulighetene, vil nye arbeidsplasser ved bruk av den nye teknologien kunne erstatte de som tapes. Igjen er dette knyttet til tilrettelegging, og ikke minst til enkeltpersoners kompetanse og skaperkraft.

Dette slutter seg godt til næringsministerens mål om å få med alle i den IT-revolusjonen vi opplever. Det gjelder oss alle. Hvor vi enn bor i landet, kan vi ta del i den nasjonale dugnaden dette er, og være med på å skape de gode holdningene og aksepterende utviklingsmiljøene som både bransjen og lokalsamfunnene rundt oss er avhengig av.

Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at ved hjelp av IT kan ein få sjå det som går føre seg utanfor salen Tidlegare president Bill Clinton var i ferd med å forlate Løvebakken etter besøk i Stortinget., utan at ein straks treng å ta det i augesyn i vindauga. Det er her framme det går føre seg.

Jon Lilletun (KrF): Eg må seie at då eg høyrde innlegget frå førre talar, syntest eg nok at det hadde så mykje substans i seg at det hadde fortent meir enn berre ryggar borte ved glaset. Men det er godt at det kjem eit referat, så går det an å finne ut kva som vart sagt.

Næringsministeren si IT-politiske utgreiing hadde ingen store overraskingar. Vi fekk ei grei innføring i korleis Regjeringa har organisert arbeidet med eNorge, og korleis vi skal få nye utgåver av prosessplanen eNorge to gonger i året. Utgåve 2.0 vil kome i juni. Om få år har tala passert nummereringa i vanlege dataprogram, som trass i at kommersielle krefter har eit sterkt ynske om å skifte dei ut oftast mogleg, sjeldan har nye utgåver meir enn ein gong årleg.

Eg har merka meg at eNorge skal byggje på tre søyler: tilgang, kompetanse og tillit.

Desse tre elementa er alle viktige. Ikkje minst er det viktig å fokusere på kompetanse. Utviklinga i retning av eit samfunn der IT-teknologi vert stadig vanlegare, må ikkje få føre til at mange vert sette på sidelinja, verken i arbeidslivet eller i kvardagslivet elles. Vi har alt i dag eit samfunn der kompetanse er ein større bremsekloss enn tilgang, m.a. i høve til å ta i bruk nye tilbod f.eks. på Internett. Tillit er òg eit viktig moment. Mykje tyder på at manglande tillit kan vere ein større barriere i høve til f.eks. handel over Internett enn tilgang og kompetanse.

Eg har merka meg at Regjeringa har definert breiband som høg overføringskapasitet, ikkje som ei fysisk overføringslinje. Slik opnar ein for at ulike teknologiar kan takast i bruk ut frå lokale tilhøve. Eg er glad for at dette vart tydeleg streka under i ministeren si utgreiing.

Etter kva ministeren sa, har Regjeringa ein breibandsplan, der strategien er å stimulere utbygging av breiband gjennom marknadsmekanismen, med auka offentleg etterspurnad som innsats. Det er òg heilt i samsvar med den førre regjeringa sin plan. Men etter som tida går, saknar eg ein meir konkret plan – ei oversikt over kor det er bygt ut eit nett, kor det er planar om utbygging, og kor det enno ikkje ligg føre planar om utbygging.

Eg merka meg at statsråden peika på to viktige mål for utbygginga av breiband. Innan 2004 skal alle husstandar få gode marknadstilbod og tilknyting til breiband, og innan utløpet av 2002 skal alle grunnskular og vidaregåande skular samt alle folkebibliotek, sjukehus og kommuneadministrasjonar få gode marknadstilbod om tilknyting til breiband. Statsråden har med det ikkje sagt at alle skular skal knytast til breiband, men at dei skal få gode marknadstilbod. Då vert det opp til kommunane å vurdere om dei har råd til å knyte skulane til nettet. Med den økonomiske situasjonen som rår i mange kommunar, kan vi fort få mange skular utan breiband.

Eg har òg merka meg at statsråden ikkje sa noko om pris. Eit godt marknadstilbod – kva er det? Dersom IT og breiband skal gje lågare avstandskostnader, må vi sikre at det ikkje vert store prisforskjellar, der distrikta får ein langt høgare pris enn ein får i byane.

Eg vil difor utfordre statsråden. Vil Regjeringa leggje fram ei skikkeleg oversikt over kjende utbyggingsplanar? Vil statsråden leggje fram ein plan der det kjem fram kor mange skular, bibliotek, sjukehus og kommuneadministrasjonar ein ventar vil vere knytte til breiband innen utgangen av 2002? Og vil statsråden leggje fram ein plan for korleis ein skal sikre at dei som eventuelt ikkje vil verte tilknytte breiband den 1. januar 2003, får tilknyting raskast mogleg?

Eg vil òg utfordre statsråden til å vurdere kva Regjeringa og staten kan gjere for å sikre eit mest mogleg likeverdig tilbod i heile landet til mest mogleg like prisar. Vil statsråden vurdere om staten skal kompensere for høgare utbyggingskostnader i nokre kommunar? Etterspurnad er Regjeringa sitt hovudverkemiddel for å sikre utbygging av eit landsomfattande breibandsnett, og det er kommunale institusjonar som skal sikre denne offentlege etterspurnaden. Vil Regjeringa sikre at kommunar der kostnadene er høgare enn snittet, får dekt sine ekstrautgifter? Eg har merka meg dei eksempla statsråden brukte, bl.a. Ryfylke-prosjektet. Og det er heilt rett, det er eit godt opplegg. Men då er det viktig at vi klarer å finne ein storleik på budsjettet som gjer det mogleg for alle kommunar å gå inn i ei slik samarbeidsløysing eller dugnadsløysing for å oppnå det som Ryfylke har klart. Der er det igjen at vi på ein måte treng ein analyse: Kvar og korleis skal dette skje? Eg er glad for at vi skal få eit landsomfattande nett. Eg er glad for at vi i Noreg allereie er mellom dei landa som har prosentvis flest som har tilgang til Internett. Likevel ser vi ikkje dei resultata vi gjerne skulle. IT-teknologien har ikkje ført til den desentraliseringa teknologien i seg sjølv opnar for.

Det er positivt at Regjeringa vil sikre utbygging over heile landet. Men kva vil Regjeringa gjere for å sikre etablering over heile landet? Korleis vil Regjeringa stimulere til at den nye teknologien og breiband i heile landet – til kvar einaste husstand innan 2004 – skal medverke til etablering av nye arbeidsplassar, ikkje berre på Fornebu, men i heile landet?

Eg har merka meg at næringsministeren sjølv understreka at teknologien aldri må bli sjølve målet, men at IT er eit kraftfullt verktøy som kan nyttast for å nå større politiske mål, og at utan styring vil den teknologiske utviklinga falle oss i ryggen og drive oss inn i eit samfunn vi ikkje ynskjer.

Eg er svært glad for at ministeren har teke med seg dette. Teknologien gjev oss nye utfordringar. Dersom teknologien vert brukt feil, er det inga utvikling. Men om vi nyttar teknologien rett, gjev IT nye moglegheiter som vi enno ikkje kjenner omfanget av.

Ein nyleg kunngjord OECD-rapport viser at nyskapinga i Noreg ikkje har det omfanget som gjennomsnittet i OECD, og som ein kunne forvente med dei gode tala vi har på mange område når det gjeld utbreiing av IT-løysingar, PC- og Internett-tilgang osv. Så langt har eg berre sett dette kommentert og konstatert, og i liten grad sett ein analyse av kvifor det er slik, og kva for konkrete tiltak det er i utgreiinga og i planane framover om korleis vi skal endre på dette. Eg trur at vi gjer feil om vi berre møter dei tala som er komne, med å vise til andre statistikkar som ser noko betre ut for oss. Vi skal gle oss over dei, men samstundes har Noreg i alle år lagt veldig stor vekt på OECD sine rapportar på dei fleste områda. Sjølvsagt skal vi ha ei sjølvstendig vurdering av dei, men det er urovekkjande at vi ikkje greier å nytte oss av dette til nyskaping. Eg vil difor òg utfordre ministeren på dette området. Har ho gjort seg tankar så langt om kva som er årsaka? Og utover den nyttige, interessante og substansielle utgreiinga som er levert, kva er det av satsingar som ein på ein måte trur vil kunne endre den situasjonen vi er oppe i?

Eg ser fram til statsråd Knudsens innlegg her i dag og til replikkordskiftet, og om ho tek opp ein del av dei hanskane som eg kasta. Eg har i hovudsak ei positiv innstilling til utreiinga, men samstundes er det ein del spørsmål og ein del visjonar som vi treng å få avklart.

Ansgar Gabrielsen (H): Det er godt for sakens skyld at Clinton har forlatt bygningen, men jeg kan ikke se at oppmerksomheten om innleggene øker i nevneverdig grad av den grunn.

Den redegjørelsen vi diskuterer i dag, kan for så vidt være bra til sitt bruk. Den gir et bilde av en forvaltning som bl.a. gjennom eNorge-prosjektet arbeider for at offentlig sektor skal tilby IT-baserte tjenester og saksbehandling. Enkeltmenneskene og næringslivet skal kunne rapportere, fylle ut søknadsskjemaer og samhandle med det offentlige gjennom IT. Det er bra, og det vil bidra til å øke bruken av IKT-løsninger i hele det norske samfunnet.

Også Regjeringens handlingsplan for bredbåndskommunikasjon er positiv. Men her er det avgjørende at tempoet står i forhold til målsettingen om at det skal være gode markedstilbud om tilknytning til bredbåndsnettet til grunnskoler og videregående skoler, folkebibliotek, sykehus og kommuneadministrasjon innen 2002, og til alle norske husstander innen utgangen av 2004. Høyre slutter seg til at utbyggingen av bredbåndsnettet i første rekke må være markedsdrevet. Men dersom markedets etterspørsel ikke er tilstrekkelig, har det offentlige et ansvar for å stimulere etterspørselen. I Sverige, som har valgt en noe annen fremgangsmåte enn Norge, har kommunene et ansvar for å koordinere og stimulere etterspørselen i sine kommuner. I Norge spiller kommunene så langt jeg har kunnet se, en mer passiv rolle. Jeg forventer at målsettingen om å gi sentrale offentlige institusjoner et godt bredbåndstilbud innen utgangen av 2002, oppfylles, og at Regjeringen har en strategi for hvordan målsettingen skal oppnås også dersom offentlig og privat etterspørsel ikke er tilstrekkelig. Har en f.eks. vurdert offentlige anbudsrunder for utbygging i områder med utilstrekkelig markedsmessig etterspørsel?

Som jeg sa, er den IT-politiske redegjørelsen bra til sitt bruk. Det mest interessante er derfor hva som ikke står i redegjørelsen. Omtalen av utviklingen av IKT-næringen og næringslivets bruk av IT-løsninger er nesten fraværende. Det mest konkrete er en lovnad om økt vektlegging av kjønnsperspektivet i SNDs virksomhet. Det kan være vel og bra, men er neppe tilstrekkelig for bedrifter som vil vite hva som er rammebetingelsene til neste år, for ikke å snakke om de neste fem–ti årene.

I OECDs siste halvårige rapport, som for så vidt talere før har referert fra, om de økonomiske utsiktene i verdensøkonomien og i medlemslandene, slås det fast at Norge ikke er i stand til å omsette økt bruk av IKT i produktivitetsvekst på samme måte som våre handelspartnere. Norges satsing på IKT gir rett og slett mindre uttelling enn andre lands satsing på IKT. Samlet anslås det at produktivitetsveksten og dermed den økonomiske veksten i Norge i årene framover blir liggende markert lavere enn i våre konkurrentland. Dette ser overraskende nok ikke ut til å oppta Regjeringen. Det er liten grunn til å være fornøyd med informasjonsteknologiens gjennomtregningskraft i det norske samfunnet hvis innsatsen gir mindre resultater her enn andre steder. En drøfting av hvorfor det er slik, burde stått sentralt i en IT-politisk redegjørelse. Isteden har Regjeringen valgt å presentere et glansbilde med begrenset operativ politisk verdi. Hva som er årsakene til at Norge ikke får så mye igjen for IT-investeringene, er ikke lett å svare på, men manglende omstillingsvilje i offentlig sektor, et arbeidsmarked hemmet av stivbeinte reguleringer og manglende satsing på forskning, og særlig på anvendt bedriftsbasert forskning, kan være noen av årsakene. Dette er også områder der Regjeringen kommer til kort. Det står i redegjørelsen at IT er en av de prioriterte oppgavene i norsk forskningspolitikk. Likevel valgte Regjeringen å ikke følge opp Hervik-utvalgets forslag til stimuleringsordninger for næringslivets egen FoU-innsats, en ordning som virkelig kunne bidratt til å omsette kunnskap og forskningsresultater til kommersielle produkter og bedre tjenester.

I redegjørelsen sies det også påfallende lite om hva slags rammebetingelser som skal til for å legge til rette for utviklingen av konkurransedyktige og dynamiske IKT-bedrifter i Norge. Det står ingenting om hvordan Regjeringen vil legge til rette for at neste Nokia skal kunne etableres i Norge, og jeg tror jeg vet hvorfor. Regjeringen har nemlig valgt den motsatte politikk. I stedet for å velge en politikk for vekst og nyskaping har Regjeringen valgt en politikk for utflytting og stagnasjon. I statsbudsjettet for 2001 foreslo Regjeringen massive skatte- og avgiftsskjerpelser for næringslivet. Både dobbeltbeskatningen av utbytte og forverringene i avskrivningsreglene representerer kraftige forverringer i IKT-næringens rammebetingelser. Den foreslåtte konjunkturavgiften, som tilsvarte en økning i arbeidsgiveravgiften på 1,5 pst., ville rammet en arbeids- og kunnskapsintensiv næring spesielt hardt. Skal Norge ha noen mulighet til å lykkes og utvikle en IT-næring der både små IT-bedrifter og industrielle motorer som Nokia og Ericsson har mulighet til å lykkes, må Norge fremstå som et attraktivt land for investeringer og utvikling av nye ideer og virksomheter. Den sittende regjering har vist at den ikke mestrer denne oppgaven.

Informasjonsteknologien og globaliseringen har ført til at nye bedrifter i dag etableres og gamle avvikles i et høyere tempo enn før. Utviklingen stiller store krav til omstilling, men byr faktisk også på store muligheter for land som greier å utvikle et klima for nyskaping og entreprenørskap. Her ligger hovedutfordringen for IKT-nasjonen Norge. For at vi skal oppfattes som et jevnbyrdig investeringsområde der gründere og investorer ønsker å satse og starte ny virksomhet, må norske rammebetingelser være konkurransedyktige, ellers hjelper det ingenting. Det må være gode grunner til å velge Norge fremfor andre etableringsland. Vi må ha noe mer å by på enn flott natur. Stikkord er: en høyt kvalifisert arbeidsstokk med ferdigheter næringslivet etterspør, gode rammebetingelser for forskning, en oppdatert elektronisk infrastruktur og konkurransedyktige skatte- og avgiftsbetingelser.

Enkelte ting koster mindre enn andre. Bevilgninger er én ting, men å vise initiativ til å gjøre endringer i offentlig sektor tror jeg vil være helt avgjørende. Jeg vil vise til en artikkel i norske sivilingeniørers fagblad, der det i siste nummer ble beskrevet de hinderløyper man må gjennom for å få eksperter til Norge. Jeg tror det er mye å gjøre på dette området bare med å etablere en holdning, og de kommunene som statsråden selv nevner i sin utredning, viser at noen kommuner går foran andre. Jeg tror det er mulig for Norge å delta i europamesterskapet for etablering av IKT-bedrifter. Jeg tror at der det i dag tar fire måneder hva gjelder å gi en arbeidstillatelse, må det være mulig å si at vi har en målsetting om én måned f. eks. Det vil nødvendigvis ikke koste all verden. Det Regjeringen har foreslått på dette området, og som for så vidt Kosmo også nevnte i sin redegjørelse, er skritt i riktig retning, men jeg tror det er helt avgjørende for oss å ha dette i fokus for at vi skal kunne være attraktive for internasjonale etablerere og arbeidstakere som kommer fra andre land.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det er gledelig å registrere at Norge er fullt på høyden i avansert bruk av IT- og teletjenester. Vi ligger i tet sammen med øvrige nordiske land i bruken av mobiltelefoni, Internett og PC. Etter at nærings- og handelsministeren lanserte Regjeringens ambisiøse IT-plan, eNorge, i fjor, er det fremgang å spore på en rekke områder, som IT i skolen og Internett-tilgang i hjemmene.

Men det er noen mørke skyer i horisonten. De nye teknologiene har ikke gitt de nødvendige resultater i form av produktivitetsforbedringer og styrket konkurransedyktighet i næringslivet. Her er kontrasten sterk til en del andre land, og spesielt til USA, hvor hovedårsaken til en betydelig økonomisk vekst i 1990-årene er å finne i effekten av IT på alle plan i næringslivet. Som andre har vært inne på, må det fokuseres mer på dette. Hvorfor er det ikke nok vilje til omstilling, og hvorfor skapes det ikke flere bedrifter i den landbaserte industrien med utgangspunkt i kompetanse og IKT? Mulighetene ligger der! Selv om det nasjonale løftet av IT- og telebedrifter isolert sett har vært for lite til nå, foreligger det mulighet til sterk vekst og større innflytelse på utviklingen av et nordisk næringscluster, som vi nå ser konturene av. Her snakker vi langt fra bare om Nokia og Ericsson, men f.eks. om Ørestaden, som representerer en eksplosjon av nye teknologibedrifter innenfor den nye økonomien.

Utviklingen av et internasjonalt konkurransedyktig IT- og kunnskapssenter på Fornebu er ett element som kan bidra til å bringe Norge fremover til det nivået vi alle ønsker. Statsråden nevnte i sin redegjørelse at vi snart vil se en begynnende konkretisering av de visjoner som Stortinget la til grunn i sine vedtak. Som saksordfører for IT Fornebu-prosjektet har jeg fulgt med i dette: IT- og kunnskapssenteret utvikler seg i henhold til de forutsetninger som Stortinget la til grunn for sin beslutning i 2000.

For det første ble det forutsatt at IT Fornebu skal være et internasjonalt attraktivt kunnskapssenter som kan tiltrekke kompetanse og bedrifter fra andre land. For å bidra til å realisere denne oppgaven er det opprettet et konsortium bestående av Telenor, Compaq, Cisco Systems, Hewlett-Packard og IT Fornebu AS. Dette konsortiet har utarbeidet et opplegg for en topp moderne basis infrastruktur innenfor tele og data, som dekker alle kjernetjenester og behov. Dette testes nå ut i den gamle Terminalbygningen på Fornebu.

For det andre la Stortinget vekt på betydningen av å skape et innovasjonsmiljø i samspill mellom forskning, utdanning og næringsvirksomhet. Således har universitetene og Norges forskningsråd gått sammen om å opprette et senter for fremragende forskning, Simula-senteret, som vil være operativt fra høsten av. Dette senteret skal samarbeide nært både med de bedriftene som etablerer seg på Fornebu, og den inkubatoren som er i ferd med å bli etablert. IT Fornebu Inkubator AS er stiftet og vil være i drift i løpet av året. Det er inngått en samarbeidsavtale mellom IT Fornebu AS og Forskningsparken, som bl.a. innebærer at Forskningsparken går inn med eierandeler i inkubatoren på Fornebu.

For det tredje la Stortinget til grunn at det skal opprettes et nettverk mellom kunnskapssenteret på Fornebu og regionene. Således arbeides det med samarbeidsavtaler mellom Fornebu og de regionale satsninger rundt om i landet. IT Fornebu Knowation er opprettet med det formål å etablere et tilbud for nettbasert undervisning rettet mot hele landet.

Prosjektet er dessverre blitt forsinket som følge av usikkerheten med ESA og diskusjonen om kollektivløsninger til Fornebu. ESA-spørsmålet er nå løst, og staten gikk inn med sin eierandel i Fornebu-selskapene fra slutten av januar i år. I første omgang vil Terminalbygget bli ombygd til et kunnskapssenter i miniatyr, og de første 3 000 m2 er allerede åpnet og i full drift. Etter planen skal hele Terminalbygget være ferdig ombygd innen sommeren 2002. Interessen fra næringslivet for å etablere virksomhet i kunnskapssenteret har vært meget stor, for ikke å si enorm. Dette har selvsagt også sammenheng med at Telenor allerede i november i år åpner en del av sitt nye hovedkontor på Fornebu. Så det er gledelig å konstatere at man er kommet i gang.

Rolf Reikvam (SV): «Globalisering» er blitt vår tids nye slagord. Næringsministeren brukte også ordet flere ganger i sin redegjørelse, og flere og flere bruker begrepet globalisering uten at man prøver seg på noen definisjon. Det er blitt vår tids store fortelling, og jeg antar at man prøver å si noe om at økonomier, kulturer og samfunnsformer løsrives fra sine grenser, overskrider nasjonale og statlige grenser og vever så verden sammen i nye kontaktformer, aktørgrupper, avhengighetsrelasjoner og ikke minst selvfortolkning.

Denne økonomien er imidlertid ikke global. 80 pst. av handelen foregår mellom og innenfor OECD-området, og som næringsministeren påpekte, er 95 pst. av alle Internett-servere innenfor OECD-området. Store deler av verden er altså utenfor det som vi kjekt kaller globalisering. Forskjellene øker, og de fattige blir fattigere. Dette er en utvikling som ikke er skapt av digitalisering, det er bevisste politiske valg, der økt liberalisering har vært det politiske budskapet.

Historisk er det heller ikke noe nytt. Vi hadde en tilsvarende liberalistisk periode ved forrige århundreskifte. Den perioden var kanskje enda mer preget av liberalismen enn vår tid er. Det som gjør dagens bølge mer alvorlig, er den nye teknologien. Den åpner for helt andre dimensjoner, og reduserer muligheten for politisk styring. Så langt er det kun nasjonalstaten som har vært rammen rundt folkestyre og demokrati. Den digitaliserte verden gjør det vanskeligere for demokratisk kontroll og styring. Og det burde bekymre oss alle sammen, for internasjonalt har vi ikke tilsvarende demokratiske institusjoner som er i stand til å møte denne utfordringen.

Flertallet i denne sal har valgt en form for utbygging av infrastruktur innenfor IT i Norge som ikke har vært vanlig når det gjelder utbygging av infrastruktur. Ansvaret er overlatt til de private aktører, og det offentlige skal påvirke dette gjennom å være etterspørrere, og da gjennom økt etterspørsel. Hvis dette betyr flere nett, er det helt klart dårlig samfunnsøkonomi. Flere jordbundne nett er i alle fall dårlig miljøpolitikk. Tettere med master på grunn av høyere frekvenser vil kunne bli en miljøbelastning. Vi har derfor fremmet et forslag, nr. 2, der vi ber Regjeringen stimulere aktørene til å samarbeide slik at vi får en fornuftig bruk av ressursene våre, og ikke minst at vi unngår en forsøpling av miljøet.

I forskningsmeldingen er det gitt ett av de strategiske satsingsområdene. Vi vet at vi sliter med rekrutteringsproblemer i de høyere utdanningsinstitusjonene, og vi vet også at den økonomiske innsatsen fra fellesskapet er dårlig. Vi har ikke fulgt opp de målene som vi satte oss. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er derfor å få på plass en økning i forskningsinnsatsen – grunnforskning og anvendt forskning – på dette området. Vi mangler fagfolk innenfor forskningsmiljøene våre, så det aller viktigste er at vi får en økt satsing på forskning.

I vår undervisning velger Regjeringen en annen modell når det gjelder undervisningsmateriell til skolene våre. De velger å gå inn på produksjonssiden, og det er noe nytt i forhold til hvorledes de tidligere har lagt til rette for undervisningsmateriell. Det har vært opp til forlagene å produsere, og så har det vært opp til oss alle og fellesskapet å etterspørre. Her går en inn på produksjonssiden. Jeg tror det er en feil satsing. Jeg tror det viktige for å fremelske nytt digitalt undervisningsmateriell ville være at vi legger til rette for en etterspørsel. Det betyr at skoler, kommuner og enkeltelever har muligheten til å opprettholde en god etterspørsel, og på denne måten kan vi få en bra produksjon av undervisningsmateriell. Så der vil det være riktig å gå inn på etterspørselssiden.

Jeg tar opp våre to forslag, forslagene nr. 1 og 2.

Presidenten: Rolf Reikvam har tatt opp dei forslaga han refererte til.

Den reglementsmessige tida for formiddagsmøtet er over. Møtet er no slutt, og nytt møte blir sett kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 3 fortsatte på kveldsmøtet.

Stortinget.no

Stortinget - Møte mandag den 14. mai 2001 kl. 12

Sak nr. 3

Talarar

Tilhøyrer sak

Alt om