Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg vil stille et spørsmål
til barne- og familieministeren:
«Det må være
strenge kriterier for å bli godkjent for å kunne
adoptere barn, slik at man i størst mulig grad kan sikre
at barna vil få det godt hos adoptivforeldrene. De siste årene
har det vært en utvikling i hva man anser for å være gode
rammer for en trygg og god oppvekst. Samtidig kan detaljerte
forskrifter åpne for firkantede tolkninger under
behandlingen av enkeltsaker.
Ser statsråden behov for å gå gjennom
reglene om godkjenning av adoptivforeldre?»
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Det er et grunnleggende prinsipp
i adopsjonsloven og i de internasjonale konvensjoner som Norge
har sluttet seg til, at en adopsjon skal være
til barnets beste. Det innebærer at barnet har rett til å vokse
opp i et hjem som er til gagn for det. Samtidig er det viktig å understreke
at ingen har rett til å adoptere barn.
Retningslinjene for behandling av søknader
om adopsjon er utformet på denne bakgrunn og
tar nettopp sikte på å ivareta
barnets beste. I dette ligger bl.a. at søkerne må ha
forutsetninger og muligheter for å kunne gi barnet en trygg
og harmonisk oppvekst. Ved adopsjon av norske barn
kjenner man til barnet som skal plasseres, slik at det blir lettere å finne
fram til foreldre som vil være
til akkurat dette barnets beste. Ved adopsjon av utenlandske
barn kjenner man vanligvis ikke til barnet på forhånd.
Retningslinjene for utenlandsadopsjon må således ikke bare avspeile
hva som kan være godt for ett barn, men hva som er bra
for barn generelt. Det er heller ingen grunn til å legge
skjul på at barnet som følge av sine
erfaringer før adopsjonen gjennomføres, kan komme
til å stille adoptivforeldrene overfor utfordringer som
er annerledes og langt mer krevende enn ved egenfødte barn.
Jeg vil presisere at det ikke er
lettere å få godkjenning for adopsjon av
utenlandske barn enn av norske.
Det er først og fremst personlig egnethet
som avgjør om adoptivforeldre blir gode foreldre.
Personlig egnethet er ikke et entydig begrep, og det vil
alltid måtte utøves skjønn i en slik
vurdering. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å skulle lage
retningslinjer som eksakt angir hva adopsjonssøkere må ha
f.eks. av overskudd, verdier og menneskesyn for å kunne
bli godkjent. Det er derfor understreket i retningslinjene for adopsjon
at disse kun er veiledende, og at den myndighet som skal godkjenne adoptivforeldre,
må foreta en helhetsvurdering av søkernes totale
livssituasjon, og hva som er til gagn for barnet. Hvordan både
mor og far er i stand til å gi omsorg totalt sett, vil
være det avgjørende.
Retningslinjene for godkjenning av adoptivforeldre ble
gjennomgått i september 1998. Under arbeidet med utformingen
av retningslinjene la departementet ikke minst vekt på den
utvikling som har skjedd i samfunnet, og hva man anser for å være gode
oppvekstvilkår for et barn.
Eksempelvis fikk adopsjonssøkere tidligere ofte avslag
fordi en av søkerne ikke fylte kravet til god
fysisk og psykisk helse. Dagens retningslinjer sier uttrykkelig
at man etter en konkret vurdering skal legge
vekt på at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet.
Avgjørende for godkjenning vil være hvilket overskudd
søkerne har, og hvilken sikkerhet det er for at de sammen
kan ha omsorg for et barn i lang tid framover. Et annet eksempel
på at samfunnsutviklingen gjenspeiles i retningslinjene
for adopsjon, er at disse nå i langt større grad
enn tidligere åpner for adopsjon til enslige.
I dag blir således enslige søkere vurdert ut fra sine
ressurser og omsorgsevne, ikke først og fremst
ut fra sin sivile status.
Departementet er i dag ankeinstans. Det er
således ikke oppsiktsvekkende at noen
få avgjørelser fattet av SUAK, blir endret
av departementet. Men også i ankesaker vektlegges
faglige vurderinger gitt av så vel SUAK som av adopsjonssøkerens
hjemkommune. Det er særlig der de faglige vurderingene
spriker, departementet vil kunne ta en annen avgjørelse
enn SUAK.
Jeg er glad for at forskning viser
at de fleste adopsjonsforholdene utvikler seg på en god
måte, selv om vi også må ta
innover oss at noen familier sliter. Jeg er åpen for
at det kan være riktig å se på det
godkjenningssystemet for adopsjon som retningslinjene
er en del av. Det kan bl.a. vurderes om departementet fortsatt skal være
en klageinstans, eller om avgjørelsen i disse
sakene bør legges til et uavhengig organ, slik man har
gjort f.eks. med barneverns- og utlendingssaker. Målet
må uansett være at samtlige involverte
så langt som mulig kan være garantert
at beslutningen om hvem som skal få adoptere, er basert
på hensynet til barnets beste.
Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg synes det er veldig bra at statsråden
slår fast det som er vesentlig når vi snakker om
kriterier for adopsjon, nemlig hva som er til barnets beste. Jeg
er glad for de endringene som ble gjort høsten 1998, og
synes absolutt de går i riktig retning. Jeg er også glad
for at statsråden nå slår fast at skjønnet
i enkeltsaker er nødvendig, og at kriteriene som står
i retningslinjene, nettopp må være retningsgivende
momenter, at det ikke skal være noen
absolutte kriterier.
Men da vil jeg gjerne spørre: Føler
statsråden seg trygg på at dette følges
opp i praksis – både de endringene som
ble gjort høsten 1998, og at det skal være
et godt innslag av skjønn her? Som et eksempel
kan jeg vise til et ektepar i Østfold, hvor mannen har
vært alvorlig syk. Han har vært frisk i fem år
nå, men likevel får de avslag med henvisning
til hans sykdom.
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg vil si at vi har tillit til den vurdering
som gjøres i SUAK – det har vi. Vi er helt avhengige
av at de retningslinjene som Stortinget helt klart har gitt direktiv
om, etterleves av de ytre etatene våre. Men det
er ingen tvil om at vi får en del ankesaker til departementet,
og at det vil være ulike typer skjønnsvurderinger
i de enkelte saker. Jeg tror det er veldig vanskelig å ha
et fasitsvar på mange adopsjonssaker, men
det er ingen tvil om at norsk lovgivning på dette feltet
er meget restriktiv. Derfor synes jeg også det
blir helt uhørt å komme med påstander
om at denne regjeringen ikke tar utgangspunkt i barnas
beste.
Ut fra de erfaringene jeg har gjort meg dette året
som statsråd, mener jeg det er riktig at vi ser
på prosedyrene for behandling av ankesaker, men selvfølgelig også at
vi får mulighet til å se på kriteriene
for tildeling av adopsjon.
Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg er glad for at statsråden nå sier
at hun – som hun også sa i den muntlige
spørretimen i dag – skal gå inn og se
på prosedyren, men også på innholdet.
Jeg mener det kan være
grunn til å sette spørsmålstegn ved om
man skal gå videre på det sporet som ble lagt
fast i 1998, nemlig å legge enda større
vekt på helheten i hva de adopsjonssøkende kan
stille opp med, for å se hva som er god omsorg, og hva
som er kvalifiserte foreldre. Jeg kan ikke på noen måte
se at det å ha vært gjennom en alvorlig sykdom,
ha migrene eller et mindre handikap skal gjøre
en uegnet til å være foreldre. Tvert imot kan det
vel heller være sånn at det at en selv
har vært syk, har hatt noe tungt å bære, eller
i dag bærer på noe som kan være
vanskelig, faktisk kan gjøre en bedre i stand
til å ha omsorg for et barn som kanskje også har
spesielle behov.
Jeg vil også peke
på at det minner om et sorteringssamfunn hvis man skal
sjaltes ut på det grunnlaget. I andre sammenhenger
tar vi avstand nettopp fra et sorteringssamfunn.
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke
kan si noe mer om den konkrete saken.
Jeg forstår veldig godt at det reageres
på at en familie ikke har mulighet til å få adopsjon
hvis én part i familien har vært syk, når
den totale omsorgsevnen hos familien kanskje blir vurdert som meget
god – dette også sett i lys av at vi
nå har fått en praksis der vi åpner for
at enslige skal få muligheten til å adoptere.
Det som må vektlegges, er den totale omsorgsevnen hos mor
og far, og at en også nøye
vurderer sykdommen og hvilken betydning den har for innsatsen det
foreldreparet kan gjøre for barnet.
Vi vil komme til å gå igjennom
dette, og så får vi komme tilbake til konklusjonene.