John I. Alvheim (Frp): Jeg har et spørsmål til
den ærede helseminister:
«Seksjonsoverlege Lindemann ved intensivavdelingen
for nyfødte på Ullevål sykehus
la i januar i år frem en rapport om senskader i skolepliktig
alder for prematurbarn født før 25. uke
med en kroppsvekt på 1 500 gram.
Det ble i denne rapporten påvist senskader i skolepliktig
alder for én av fire av prematurbarna.
Hvilke tiltak mener statsråden
må iverksettes for å redusere senskader hos prematurbarn?»
Statsråd Tore Tønne: Årlig fødes vel 4 000 barn
for tidlig, dvs. før 37. svangerskapsuke. Av disse
fødes ca. 600 barn før 28. svangerskapsuke.
I løpet av 1980-90-årene har andelen som overlever, økt
sterkt. Dette har skjedd som følge av bedret medisinsk
behandling både før, under og etter
fødselen.
Undersøkelser viser at det er forekomst
av alvorlige funksjonshemminger på 10-40 pst.
av de premature som overlever. Den rapport representanten Alvheim
viser til, gjelder en etterundersøkelse av det store flertallet
av premature barn som overlever uten alvorlige funksjonshemminger.
I henhold til rapporten som nevnes, var intelligensutviklingen og
de skolefaglige prestasjoner til de undersøkte premature
barna tilfredsstillende. Det viser seg imidlertid at hele
25-30 pst. av barna hadde atferdsvansker og hyperaktivitet,
AD/HD, hvilket jo er bekymringsfullt.
Det er mye som tyder på at oppfølgingen
av premature barn ikke er tilfredsstillende. Det satses
store ressurser på å redde hvert prematurt barn
i det første året etter fødselen,
mens innsatsen senere er mer begrenset.
Både spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten har ansvar for medisinsk habilitering av
barn og unge. Habiliteringstjenesten i fylkeskommunen har et særskilt
ansvar for å utrede og tilrettelegge tiltak for alvorlig
funksjonshemmede barn, i tillegg til å veilede personellet
i kommunene. Det kommunale hjelpeapparatet har ansvar for all habilitering
som ikke forutsetter spesialistkompetanse.
I praksis er det helsestasjonen som møter
de fleste familier med nyfødte barn. Som en følge
av dette vil det ofte være helsestasjonens
personell som tar initiativ til å starte
habiliteringsprosessen for premature barn og deres familier. Ofte
opprettes ansvarsgrupper for å planlegge og samordne
enkelttiltakene fra ulike yrkesgrupper og fagfelt for hvert enkelt
barn.
Premature barn er i Helsetilsynets veileder
omtalt som risikobarn som har behov for spesiell oppfølging
med hensyn til medisinske forhold,
psykomotorisk utvikling, vurdering av sansefunksjoner, språkutvikling
og foreldreveiledning. I de tilfeller hvor oppfølgingen
svikter, synes det å skyldes at helsestasjonens
praksis ikke i tilstrekkelig grad tar i bruk ny kunnskap,
eventuelt at det ikke er etablert etterutdanning
som sikrer kompetansen hos helsepersonellet.
For å redusere senskader hos premature
barn ser jeg på denne bakgrunn behov for følgende type
tiltak:
styrke forsknings- og utviklingsarbeidet
i helsestasjons- og skolehelsetjenesten for å sikre en
kunnskapsbasert praksis
styrke arbeidet med å implementere ny kunnskap
i praksis, styrke samarbeidet mellom 1. og 2.
linjetjenesten, og heve kompetansen hos helsepersonellet
initiere til et etterutdanningsprogram
som sikrer at helsepersonellet har god tilstrekkelig kompetanse
om bl.a. oppfølging av premature barn
styrke habiliteringstjenesten innenfor
spesialisthelsetjenesten.
John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for det meget
positive svaret.
Jeg vil ikke personlig ha noen
formening om hvor grensen for behandling av for tidlig fødte
barn bør gå. Mitt anliggende i dette spørsmålet
er hva som kan gjøres for å forebygge senskader
hos disse barna.
De senskader som er påvist i Lindemanns
rapport, er hyperaktivitet og lese- og skriveproblemer, og vi snakker her
om opptil flere hundre barn. Det fremgår av nevnte rapport
at sykehusene ikke føler seg ansvarlig
for videre oppfølging av premature barn etter
at utskriving fra sykehuset har skjedd.
Mitt første oppfølgingsspørsmål
til statsråden – som han delvis for så vidt
har svart på allerede – blir: Finnes det i dag
spesielt utarbeidede rutiner for oppfølging av disse
barna?
Statsråd Tore Tønne: Det er utarbeidet en veileder for habilitering
og for generell oppfølging av barn etter fødsel,
og det er den jeg viser til. Den inneholder en omtale av premature
som risikobarn som krever en særskilt oppfølging
ut fra det. Rutiner utover det er vel ikke etablert,
slik jeg kjenner til.
Jeg merker meg også det
som representanten Alvheim her sier om sykehusenes ansvar
for oppfølging etter at premature har forlatt
sykehusene. Det er mitt inntrykk at det gis en ganske
god informasjon om behovene for oppfølging, men det er
nok riktig å si at selve ansvaret for den går
over fra sykehuset og til den lokale kommunehelsetjenesten eller
spesialisthelsetjeneste på det tidspunkt.
John I. Alvheim (Frp): Jeg takker igjen statsråden for svaret.
Barnelege/psykiater Anne-Marie Hadenius
ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling i Oslo uttaler
til en avis at det koster ca. 150 000 kr å redde
hvert prematurbarn det første leveår. Etter
en tid gjøres det lite eller intet
for å forebygge senskader, verken i barnehage eller
skole, sier legen. Hun viser imidlertid til den svenske
modellen for oppfølging av prematurbarn, som i utgangspunktet
er slik at alle prematurbarn karakteriseres
som en risikogruppe og blir fulgt opp fra helse, skole og sosialvesen helt
frem til seksårsalderen.
Vil helseministeren vurdere å innføre
tilsvarende oppfølgingsmodell av prematurbarn i Norge,
slik som praksis er i Sverige i dag?
Statsråd Tore Tønne: Jeg vil svare litt mer generelt enn direkte
på spørsmålet om man vil innføre
den modellen man har i Sverige.
Også i Norge karakteriserer
Helsetilsynets veileder disse som risikobarn, som jeg nevnte. Det
er ikke oppmerksomheten eller kunnskapen om
at de er det som er problemet i utgangspunktet,
men det er oppfølgingen i praksis. De tiltakene som jeg
nevnte, omfatter både det å styrke rutinene,
styrke personellets evne til å gjennomføre
en slik oppfølging, etterutdanning og et bedre
samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenesten,
mellom det sykehus hvor premature blir født,
og oppfølgingsansvarlige etter fødselen.
Det er helt riktig at det er et misforhold mellom ressursbruken
i det første leveåret og oppfølgingen
senere. I arbeidet med disse tiltakene vil vi også se
hen til de svenske erfaringene.