Tom Thoresen (A) (ordfører for sak nr. 19): Europarådet er det alleuropeiske organ som ivaretar menneskerettigheter og demokratiutvikling i medlemslandene som sin fornemste oppgave. Organisasjonen er involvert på en rekke felter, ikke minst i forholdet til Europas konfliktområder, og til de områder hvor det kreves en særskilt innsats for å bygge opp igjen samfunn etter betydelige konflikter – f.eks. er Europarådet en viktig bidragsyter gjennom Stabilitetspakten for Sørøst-Europa og har gjort en betydelig innsats flere steder, bl.a. i forbindelse med Tsjetsjenia-konflikten, i Kaukasus og som nevnt, på Balkan.

Det er ingen grunn til å gå nærmere inn på dette. Jeg vil bare påpeke det forhold at fra og med januar i år har Europarådet 43 medlemsland, idet Armenia og Aserbajdsjan ble tatt opp som nye medlemsland. I den prosessen foregår antakelig i seg selv en av Europarådets viktigste virksomheter overfor nye medlemsland, idet så å si alle stater fra tidligere autoritære regimer søker Europarådet som sin første innfallsport i det demokratiske Europa. Det omfatter nå, med noen ganske få unntak, samtlige land innenfor vår verdensdel.

I en slik prosess har Europarådet to viktige hensyn å ivareta. Det ene er at søkerlandene har nådd en stabil og tilfredsstillende utvikling etter de demokratiske normer som det europeiske samfunn setter, f.eks. et pluralistisk demokrati, pressefrihet, rettssikkerhet osv. Men på den annen side er selve opptaksprosessen en håndsrekning og en hjelp på veien også der regimene fortsatt kan ha betydelige vanskeligheter innenfor den demokratiske målestokk vi alle bekjenner oss til. Her må det altså foregå en avveining. Europarådet har hittil valgt som avveining at prosessen skal være i sikker gjenge, men forlanger ingen perfeksjon overfor de demokratiske standardene som er satt – i parentes bemerket er det vel også en rekke av de eldre europarådslandene som ikke har nådd perfeksjonen. Man søker altså en bekreftelse på en stabil utvikling, men innser at det i en overgangsfase kan være et og annet i den demokratiske utvikling å arbeide med. Og da er det viktig at Europarådet er i stand til å gi den håndsrekningen etter at en slik avveining er foretatt.

Jeg sier dette fordi to av de søkerland som nå står igjen, befinner seg på Balkan og i nærheten til viktige konfliktområder. Både Bosnia-Hercegovina og i denne sammenheng ganske særlig Jugoslavia, er blant de land som Europarådet må vurdere i forhold til raskheten i prosessen for å ta opp som nye medlemsland. Vi vet alle hvilke konflikter og hvilke indre vanskeligheter som her er hindringen på veien, men jeg tror at også her, og ganske særlig i Jugoslavia, vil det moment at et medlemskap i seg selv vil kunne være en påskyndende del av en demokratisk og stabiliserende prosess, måtte være et viktig argument som må telle med i den prosessen Europarådet nå skal ha videre, og selvfølgelig også av hensyn til hvilke politiske standpunkter vi skal innta til det her hjemme.

Så langt om det. Jeg nevnte at antall medlemsland er betydelig utvidet. Det skaper visse problemer for Europarådets budsjetter. Det har tradisjonelt ikke vært vanskelig å få medlemslandene til å bidra med prosjektstøtte på ulike prosjekter innenfor Europarådets arbeidsområde. Og Norge har ytt en meget betydelig innsats på flere områder her, men det sier seg selv at når så mange nye medlemsland kommer til på brå tid, vil den situasjonen organisasjonen nå er inne i, med tid på rad nullvekst i sine ordinære budsjetter, være et problem som medlemslandenes regjeringer må håndtere på en skikkelig måte for at ikke Europarådet skal miste profil i denne viktige overgangsfasen.

Det gjelder ikke minst den reformerte domstolen. Veldig mye av Europarådets autoritet hviler på at den ankeadgang til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg de individuelle innbyggere i medlemslandene har, får en forsvarlig og rask behandling. Med så mange nye medlemsland sier det seg selv at her kan saksmengden lett hope seg opp, og hvis ikke dette vitale instrument får sakene unna, vil også autoriteten til Europarådet og dermed også menneskerettighetsarbeidet i Europa kunne bli skadelidende.

Til slutt vil jeg si at Europarådet består av samarbeid på en rekke områder, og hvor en rekke norske institusjoner og instanser deltar. Det foregår på regjeringsplan, det foregår på parlamentarisk plan, det foregår på embetsplan, ved frivillige organisasjoner, ved ekspertgrupper osv. Utenriksdepartementet har årlig et fellesmøte for ulike aktører hvor en kan legge fram synspunkter på utviklingen og i noen grad samordne denne meget viktige virksomheten. Jeg tror at denne samordningsfunksjonen er svært viktig, og jeg håper at ikke bare disse årlige samordningsmøtene i Utenriksdepartementet fortsetter, men at også Regjeringen vil legge betydelig vekt på både å samordne og presentere den samlede innsatsen Europarådet gjør, videre i det norske samfunn enn det som skjer i dag.

Asmund Kristoffersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Annelise Høegh (H): Europarådet er i dag en samlingsplass og en felles arena for det vi kanskje kan kalle gamle og nye demokratier i Europa. Jeg vil si det slik at etter Murens fall har Europarådet fått nytt liv og økt betydning.

Pluralistisk demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter – dette er verdier vi må stå vakt om og ikke fire på. En del kritikere i andre land, både i det gamle Øst-Europa og for ikke å snakke om i Afrika og i Asia, selv om ikke det akkurat er dagens tekst, prøver å forsvare mangel på respekt for menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet med å hevde at dette er vesteuropeiske ideer som ikke passer inn hos dem, iallfall ikke slik som vi har definert det. Men slik er det ikke. Europarådet står som vaktbikkje for allmenngyldige, allmennmenneskelige rettigheter og verdier, og vi har ingenting å fire på når det gjelder det.

Vi har vel egentlig vært for tilbakeholdne med å stille krav til de lands myndigheter som mottar vestlig eller norsk økonomisk hjelp. Jeg tror kanskje dette er noe av forklaringen på at bistand, u-hjelp, ikke står like sterkt i alle deler av vår befolkning, men det hadde det fortjent. Økonomisk bistand burde, mener jeg, følges av et forpliktende program mellom dem som gir bistanden, og dem som mottar den, om utvikling av flerpartidemokrati, sikring av menneskerettigheter og rettssikkerhet. Hvis ikke dette forpliktende programmet følges opp, burde bistanden reduseres eller bortfalle. Hvorfor skulle vi som er så heldige å leve i frie, demokratiske land, være avslappet i forhold til andre menneskers rett til å oppleve de samme goder som vi holder for helt umistelige?

Tom Thoresen sa at vi skal ikke forlange perfeksjon – og det er jeg selvfølgelig helt enig i, for da ville ingen innfri kravene – men en stabil utvikling i riktig retning. Det er jeg enig med saksordføreren i.

Tom Thoresen har vært leder for den norske delegasjonen til Europarådet siden 1989. Dessverre får han nå ikke fortsette. Men jeg vil på vegne av delegasjonen takke ham for godt lederskap og uegennyttig innsats i alle disse årene. Det betyr ikke at jeg takker ham for alt han mener, men jeg takker ham for den måten han har representert sitt land og sitt parti på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 19 og 20.