Per Roar Bredvold (FrP): Jeg ønsker å stille
forsvarsministeren følgende spørsmål:
«Forsvaret skal kvitte seg med ca.
2 000 bandvogner av type BV 202, og dette skjer ved at
disse blir hogd opp til skrapjern.
Hadde det ikke vært bedre
om disse hadde blitt solgt, enten hele eller
eventuelt som deler, til de som kunne ha behov for denne type
kjøretøy, enten i sitt arbeid eller
i sin fritid?»
Statsråd Kristin Krohn Devold: Forsvaret står foran sin største
omstilling i nyere tid. Omstillingen medfører store endringer
i forsvarsstrukturen, også for det materiellet
som Forsvarets avdelinger benytter. Som følge av at avdelinger
legges ned samtidig som nye opprettes, opplever man at det blir
behov for å anskaffe nytt materiell, men også at
det blir behov for å avhende materiell som det er overskudd
på. En type materiell i overskudd er beltevogner
av typen BV 202. Det skal derfor være avhendet
ca. 2 000 beltevogner av denne typen innen utgangen av året.
Før avhendingen ble iverksatt
i fjor, rundt april/mai, ble flere avhendingsmetoder vurdert.
Som eksempel kan jeg nevne salg til NATO
og PFP-land, tilbud om vogner til hjelpeorganisasjoner og offentlige
etater, salg på auksjon til privatpersoner og
salg til oppkjøpsfirmaer for destruksjon. Konklusjonen
basert på disse vurderingene var at tilbud om vogner til
hjelpekorps, organisasjoner, offentlige etater osv., i kombinasjon
med salg til firmaer for påfølgende opphugging,
var å foretrekke.
Fra Forsvarets side ble det tidlig
i 2001, rundt januar/februar, inngått kontrakter
med ulike opphuggingsfirmaer for destruksjon
av beltevogner for året 2001. For inneværende år
skal det inngås nye kontrakter.
I fjorårets kontrakter for opphugging
var det ikke gitt anledning til å ta ut komponenter
for videresalg. Dette er imidlertid et forhold som vil bli vurdert
på nytt når det nå skal inngås
nye kontrakter for opphugging.
Parallelt med opphuggingen har Forsvaret mottatt
flere søknader om overtakelse av beltevogner fra privatpersoner
og forskjellige organisasjoner og offentlige etater. Det bør
derfor bemerkes at beltevognene er laget for å ta seg fram
i vanskelig terreng sommer som vinter. Det kan antas
at eventuelle private kjøpere vil benytte vognene utenfor
vei, noe som kunne medføre forventning om assistanse
fra Forsvaret til eventuell fjerning av havarerte vogner.
Videre har departementet lagt vesentlig vekt på miljøhensyn
og ønsket om å verne naturen for uønsket ferdsel
med motorkjøretøyer. Blant annet av den grunn har
det vært vurdert som lite ønskelig at
privatpersoner blir gitt anledning til å anskaffe beltevogner
fra Forsvaret.
Jeg har derimot ingenting imot at organisasjoner,
museer, hjelpekorps, turistforeninger, offentlige etater og andre
som har de nødvendige tillatelser til motorferdsel i utmark,
kan få overta vognene til en nærmere avtalt pris.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for svaret,
som noe på vei var det svaret jeg ønsket.
Cirka 2 000 BV 202 representerer en
betydelig verdi for mange lag, organisasjoner m.fl. Jeg har fått
svært mange henvendelser fra disse etter mitt
spørsmål, og det kan det også være
fra privatpersoner, bønder og skogeiere, fra alpinbakker,
andre næringsdrivende, Røde
Kors, bl.a. Eidskog Røde Kors, idrettslag, Volvo-klubber,
veteranbilklubber, bilopphuggere, samlere etc., etc.
I tillegg skulle man også kunne
vurdere å gi noen av disse vognene som en form
for u-hjelp eller i forbindelse med naturkatastrofer.
Kan statsråden svare noe mer konkret
på hvor mange vogner som kan reddes fra «stålsaksen» og
bli til nytte og glede for andre?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Det er klart at sittende statsråd
må forholde seg til forpliktende, inngåtte kontrakter,
og derfor nevnte jeg også ganske konkret
når disse kontraktene var blitt inngått i fjor.
De kontraktene som var inngått for opphugging av beltevogner
i 2001, tillot ikke at komponenter ble tatt ut for videresalg.
Forsvaret har betalt de opphuggingsfirmaene man har kontrakt med,
et beløp for hver vogn som ble destruert. Dersom disse
firmaene skulle ta ut komponenter for videresalg, ville dette ha
medført en høyere huggepris på grunn av
merarbeid. Dette ble derfor den gang ikke vurdert som interessant.
Departement har nå fått henvendelser
der man anmodes om å endre dette forholdet. Det
vil derfor bli gjort en fornyet vurdering av muligheten for å ta
ut komponenter for videresalg for de opphuggingskontrakter man skal inngå for
2002. Jeg tenker da på komponenter til veteranbiler og
biler som benyttes i motorsport, f.eks. motorer og girkasser. Videre
har Forsvaret reservedeler og komponenter på lager som
skal selges for å oppnå et best mulig totalresultat.
Jeg oppfatter derfor at deler av de gruppene
som representanten Bredvold ønsker å ta
hensyn til, kan hensyntas innenfor det svaret
som jeg nå har gitt.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden nok en gang
for et svar som var enda litt nærmere det jeg ønsket.
Det er klart at når Forsvaret hugger
opp gode vogner som i dette tilfellet, i noen
tilfeller vogner som kunne ha kjørt 27 mil, som har jeg
fått bekreftet, og hvor plasten fortsatt sitter på setene,
er dette vogner som har mye bruksverdi igjen. Det er klart at når
Forsvaret ikke ser muligheten for inntekter, og samtidig
som de roper på penger, så gir dette feil signaler
til store deler av Norges befolkning. Jeg håper Forsvaret
fortsatt kan være like flinke som de
har vært, med å selge ting som man ikke har
behov for.
Disse motorene, som er Volvo B18 og Volvo B20 sport,
er det stor etterspørsel etter og vil gi en god
pris. Det står mange bilopphuggingsfirmaer i kø for å skaffe seg
disse.
Man betaler et opphuggingsfirma et sted mellom 1 000-4 000
kr, har jeg hørt, la oss si 2 000 kr i snitt. Hvis
man ganger dette med 2 000 vogner, får man en
anseelig utgiftspost istedenfor å få inntekter.
Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg kan bekrefte at representanten Bredvold
og jeg har den samme motivasjon når det gjelder å gi
Forsvaret høyest mulig inntekter av de komponenter
vi må selge som en følge av omstruktureringsprosessen.
Det vil derfor for de kontraktene man skal inngå framover,
bli foretatt en slik helhetsvurdering som Bredvold etterlyser. Men
vi må også, slik som vi vurderte det i fjor, få lov
til å ta tilstrekkelig hensyn til miljøpolitiske
vurderinger når vi skal konkludere for helheten. Det vil
altså bli anledning til å komme tilbake til spørsmålet.