Stortinget - Møte onsdag den 20. februar 2002 kl. 10

Dato: 20.02.2002

Tilbake til spørjetimen

Spørsmål 11

Linda Cathrine Hofstad (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«De siste dagene har Aftenposten og Adresseavisen satt fokus på den store kriminalitetsøkningen blant barn og unge. Stadig flere under den kriminelle lavalder begår alvorlige volds- og narkotikaforbrytelser, og politi, barnevern, foreldre og skole føler seg maktesløse i kampen for å få barna på rett kjøl igjen.

Hvilke nye reaksjonsformer vil statsråden vurdere å sette i verk overfor kriminelle barn og unge?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Statistikken over siktede for forbrytelser har vist en jevn stigning i antall siktede i alle aldersgrupper de siste årene. Dette gjelder også for personer under 15 år. Selv om det ikke er grunnlag for å si at økningen er spesielt dramatisk nå, er det likevel all grunn til å rette oppmerksomheten mot de unge lovbryterne, ikke minst de som er under den kriminelle lavalder. Det er ingen god utvikling at bruk av vold og trusler blant de yngste øker, og at antall narkotikasaker med 15–17-åringer stiger.

Arbeidet med barn og unge er en prioritert oppgave for Regjeringen. Denne bekymringsfulle utviklingen er da også noe av grunnlaget for at politiet ved budsjettildelingen for 2002 er pålagt å prioritere innsatsen for å forebygge kriminalitet blant barn og unge og iverksette grensesettende tiltak for å hindre at barn utvikler kriminell atferd. Innsatsen skal skje i samarbeid med andre instanser som arbeider med barn og unge. Sem-erklæringen gir også klart uttrykk for at Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet mellom de ulike instansene, slik at en mulig kriminell løpebane kan stanses på et tidlig tidspunkt. Politiet, barnevernet, skolen og foreldrene er alle nødvendige medspillere når barn som begår alvorlige lovbrudd, skal ivaretas.

Barn under strafferettslig lavalder som begår alvorlige lovbrudd, utgjør en særlig utfordring. Her er det spørsmål både om hvem som skal følge opp med reaksjoner, og om hvordan man skal få til helhetlige hjelpetiltak.

En tverrdepartemental arbeidsgruppe utredet i fjor bl.a. behovet for ansvarsavklaring og regler for samarbeid i forbindelse med tiltak overfor unge lovbrytere. Et forslag til tiltak og lovendringer, basert på rapporten, har vært på høring. På bakgrunn av høringsinstansenes noe ulike oppfatninger har Justisdepartementet tatt initiativ til at problemstillingene blir nærmere avklart i samarbeid med andre berørte departementer. Dette gjelder bl.a. spørsmål knyttet til hvilke tiltak som ivaretar barnets behov og samtidig ivaretar samfunnets rett til beskyttelse mot forbrytelse.

Etter min oppfatning kan en del av forslagene i rapporten gjennomføres relativt raskt, noe som vil bidra til å stimulere til økt innsats mot barne- og ungdomskriminalitet. Regjeringen tar derfor sikte på å fremme en proposisjon – antakelig til våren – der man bl.a. behandler spørsmålet om det bør bli straffbart å tilskynde barn under 15 år til å begå lovbrudd, og om politiet skal pålegges plikt til å etterforske lovbrudd som er begått av barn under strafferettslig lavalder.

Videre vil proposisjonen omhandle spørsmålet om det skal kunne gjøres til vilkår for påtaleunnlatelse eller betinget dom at unge lovbrytere møter til megling i konfliktrådet, og at avtalene som eventuelt inngås i meklingsmøtet, faktisk oppfylles.

Jeg vil også vurdere om politiet skal kunne pålegge barn og foreldre å møte til «bekymringssamtale» dersom politiet har grunn til å tro at den mindreårige deltar i straffbare handlinger. Videre ønsker vi at politiet bør kunne få mulighet til å vedta at et barn mellom 12 og 15 år ikke får oppholde seg på et bestemt sted hvis det er en åpenbar risiko for at barnet kan begå lovbrudd der.

La meg avslutte med å peke på viktigheten av at de tiltak vi ønsker å forelegge Stortinget, virker sammen – at de trekker i samme retning – og at alle instanser som arbeider med barn og unge, har en klar forståelse av de overordnede mål for arbeidet.

Linda Cathrine Hofstad (H): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er svært glad for at Regjeringen tar dette på alvor.

Det har vist seg å være et stort problem at barn helt ned i 12-årsalderen blir rekruttert av eldre kriminelle, bl.a. som mellommenn i narkotikatrafikken. Når barn så tidlig blir dratt inn i et kriminelt belastet miljø, er det viktig å finne tiltak som får dem til å holde seg unna, og å beskytte dem mot ytterligere tilknytning.

Statsråden nevnte en rekke tiltak som departementet vurderer. Men kommer det andre forslag til tiltak i proposisjonen som statsråden kan si noe om her?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg kan vise til tiltak som i hvert fall er aktuelle: Ett er at etterforskning skal kunne brukes i forberedelse av sak etter barnevernsloven der kriminalitet er et element – vi snakker også om mindreårige. Jeg vil også se på spørsmålet om hvorvidt seksukersfristen – som Riksadvokaten har tatt inn i sin instruks – for å ta ut tiltale dersom mistenkte er under 18 år, skal gjøres til lov. Jeg vil videre gå inn på spørsmålet om taushetsplikt, først og fremst ved at man – helt arbeidsmessig – tester taushetsplikten slik den praktiseres i forskjellige deler av landet. Det er min overbevisning at taushetsplikten gir gode muligheter til å samarbeide hvis en vil. Det vil jeg teste. Hvis det etter testen viser seg at vi – selv med svært dyktige og trygge fagfolk – har problemer, må vi se på taushetspliktens unntaksbestemmelser.

Jeg vil også være så fri og si at jeg har tatt initiativ overfor barne- og familieministeren til en åpen diskusjon om velkjente problemstillinger som reiser kontroversielle kriminalpolitiske spørsmål angående barnevernets oppgaver. Jeg tror jeg vil si det på den måten. Vi lever med en utvikling hvor jeg tror ingen – det være seg foreldre, psykiatri, barnevern eller politi – kan stille seg utenfor.

Så vil jeg også slå fast: Politiet alene kan ikke løse dette. Politiet kan gjøre en god del, men vi er nødt til å få alle på banen. Foreldrene må på banen, men da må foreldrene også vite at hvis de ikke får det til, er det lov til å be om hjelp. Og så må vi også kunne tåle den barnevernsfaglige debatten, som f.eks. Befring-utvalget i sin tid la opp til.